Frø til verden

PÅL HERMANSEN

Frø til verden SvALbARd gLobALE FRøHvELv

FORORD Svalbard globale frøhvelv har i løpet av sin korte historie rukket å få en viktig posisjon i verdenssamfunnet. Ikke bare fagfolk innen landbrukssektoren, men også svært mange «vanlige» mennesker over hele kloden kjenner og verdsetter hvelvet. Langt mot nord, på eksotiske Svalbard, skal vår sivilisasjons aller viktigste skatter bevares til evig tid. Det er ikke rart at en slik institusjon appellerer til folk.

Denne boka formidler bakgrunnen for frøhvelvets berettigelse, fra selve frøkonseptet ble unnfanget i en fjern fortid og til utfordringene med framtidas matforsyning. Det er en kompleks virkelighet, som involverer mange fagområder og kryssende interesser, men også en virkelighet som fyller oss med undring og fascinasjon for livets og naturens mysterier.

Behovet for frøhvelvet springer ut fra et økende press på jordklodens ressurser. Raske endringer i landbruket har ført til at mange av de genverdiene som er bygd opp over tusener av år, trues. Samtidig må vi produsere mer mat til en økende befolkning. Da blir det stadig viktigere å sikre det genetiske mangfoldet.

En forståelse av de lange linjene og de store perspektivene i tilværelsen er mer nødvendig enn noen gang tidligere for å sikre en ansvarlig samfunnsutvikling. Naturens helse og menneskenes helse er vevd tett inn i hverandre. Min ambisjon med denne boka er å åpne opp dører til kunnskap om og respekt for den grunnleggende betydningen det lille frøet har hatt for alt liv på jorda.

Mye arbeid er gjort for å samle inn plantemateriale over hele verden de siste tiårene, men det er ikke alltid like trygt lagret. På Svalbard skal dubletter av frø fra verdens frøbanker kunne bevares mye sikrere og i et lengre tidsperspektiv enn det som har vært vanlig til nå.

Pål Hermansen Ski, januar 2013

9

Frøet - livets forundringspakke

Forundringspakken oppstår Frøet er en livets forundringspakke, stille og lite og uanselig, uten noen form for prangende attributter. Det er ingen ting som røper at akkurat denne til dels uformelige klumpen med stivelse som ligger der sammen med myriader av andre slektninger, er en liten bombe av livskraft og livsprosesser med røtter tilbake til tidenes morgen. Om det ytre er beskjedent, er frøet intet mindre enn en del av den store, eksistensielle beretningen om livet, døden og kjærligheten.

Carl von Linné var den første som beskrev den intrikate sammenhengen mellom artene, i sitt Systema Naturae.

Men allerede i 1729, 22 år gammel og lenge før publiseringen av dette verket, skrev han om sin fascinasjon for plantenes formering i en artikkel. Ikke minst undret han seg over hvordan disse umælende skapningene, som ikke kan tenke en tanke, hadde et til dels utfordrende og usømmelig sexliv! Plantenes kjønnslige reproduksjon var på den tiden akkurat oppdaget av den moderne vitenskapen, og Linné brukte plantenes seksualorganer som utgangspunkt for sin nye systematikk. Men Linnés beskrivelser gikk langt ut over vitenskapelig nøkternhet.

De var så saftige og moralsk støtende at han møtte mye motstand fra sine kolleger. I artikkelen skriver den unge Linné: «Blomsten og kronbladene er en brudeseng som er fantastisk vakkert plassert av Skaperen. Den er omgitt av edle sengegardiner og parfymert med så mange søte og behagende dufter at brudgommen og hans brud kan feire sine ekteskapelige gjøremål i den største velvære og nytelse […].»

Mens de første algene oppsto i havet allerede for 3,6 milliarder år siden, fikk ikke de første primitive landplantene rotfeste før ca. 470 millioner år tilbake. Det var kransalger som slo seg ned i mudderet 16

Vannlilje med store pollenbærere, Sri Lanka

og møysommelig klatret litt lenger opp på landjorda. Hvis du under en tur i skogstrakter tar deg bryet med å gå litt utenfor stien, vil du fort ende opp med å vasse i bregner og sneller, som ormetelg, strutseving, einstape, åkersnelle og skogsnelle. Tenk deg at du var av teskjekjerringstørrelse, da ville du opplevd turen slik det måtte ha vært å gå i den skogen av 30–40 meterhøye bregnetrær som dekket landjorda for 400–350 millioner år siden. I dag ser vi rester av denne skogen blant annet som kull i gruvene på Svalbard.

Det tok enda noen hundre millioner av år før begynnelsen på dagens nytteplanter så dagens lys. De første blomsterplantene kom for ca.

140 millioner år siden, og pollenspredningsstafetten mellom planter og insekter startet. Deretter gikk det slag i slag med tilpasning mellom plantene og biene og de andre insektene. Biene tilpasset seg blomstene og plantene biene, slik at de mest hensiktsmessige og effektive løsningene for befruktning ble utviklet. Mens bregnene formerte seg med sporer på undersiden av bladene, var resultatet av den nye blomsteroppfinnelsen at livsgnisten ble pent pakket inn i et frø.

Frøet - livets forundringspakke

Arr i myrsildreblomst, Svalbard

Frøet rommer en eksplosjon av liv, vel og merke en eksplosjon som skjer sakte og kontrollert når forholdene blir de rette. Spiringsprosessen er fascinerende, med frøblad, stengel og røtter som slynger seg ut som buktende slanger. Og ikke minst overveldende er den biologiske variasjonen. Selv om prosessen foregår i samme rekkefølge hos alle enkeltfrøene, er likevel ingen ting helt likt.

For å kunne initiere en slik livsrakett trengs det naturlig nok «rakettdrivstoff». Det fins i kompakt form i frøet. De kjemiske reaksjonene som starter med spireprosessen, pøser ut energigivende karbohydrater i mengder, men her fins også en nesten komplett pakke av alle biologisk aktive vitaminer, mineraler og sporstoffer vi kjenner.

17

Det fins flere hundre tusen sorter av ris. Her er seks av dem.

De små feilene – utviklingens columbi egg Celledelingen styres av kompliserte prosesser og sikkerhetsmekanismer, akkurat som vi ser på mange felt i dagens velregulerte menneskeverden. Et godt eksempel er luftfarten. Her er sikkerhetsforanstaltningene omfattende på alle nivåer, fra det mekaniske ved flyene, trafikkontrollen i tårnet og alle navigasjons- og sikkerhetshjelpemidlene til nitid kontroll av bagasjen og passasjerene. Likevel skjer det alltid ulykker. Noen materialer svikter, noen mennesker sovner på jobben, noen ganger slår været seg vrangt, og noen ganger klarer noen terrorister å lure seg om bord. Jo større antall avganger, jo større er sjansen for at noe skjer. Akkurat slik er det med celledelingen også.

30

Antall «avganger» og «ankomster» er enormt i en kompleks organisme, og feil skjer, enten ved påvirkning utenfra eller ved at det er feil ved kontrollene eller noen av byggesteinene. Slike feil inntreffer i begge typer celledelinger, både den kopierende i kroppscellene (mitosen) og den delende i kjønnscellene (meiosen). Vanligvis fanges slike feil opp av kontrollsystemer som effektivt tilintetgjør «feilvarecellene», men sikkerhetskontrollen svikter også en gang i blant i cellene. Hos mennesker kan for eksempel de feilene som skjer i kroppscellene, føre til feilfunksjoner og sykdommer som kreft, mens feilene som skjer i kjønnscellene, kan være opphav til avkom som genetisk avviker en del fra foreldrene.

Slike feil kalles mutasjoner. Oftest blir feilene bare negative, men en

gang i blant slumper de til å gjøre individet mer tilpasningsdyktig. En plante med en gunstig mutasjon vil greie seg bedre enn de opprinnelige plantene og på den måten spre seg mer. Det er akkurat som om en innovativ bedrift kommer på markedet med et nytt produkt som er både bedre, billigere og har finere design enn konkurrentenes produkter. Det varer ikke lenge før den blir markedsledende.

Selv om dette kan høres enkelt og litt selvfølgelig ut, er vi her ved kjernen av livets utvikling og de teoriene som Charles Darwin lanserte i sin legendariske bok fra 1859, On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle

for Life. Den lille prosenten med «feilvare» i livets formering er selve grunnlaget for verden slik vi kjenner den i dag. Begrepet survival of the fittest forklarer i stor grad utviklingen til dagens brokete bilde med myriader av arter som i intrikate mønstre har tilpasset seg hverandre og de omgivelsene de lever i. Hver art fins igjen i et utall varianter, spesielt genetisk skrudd sammen etter det geografiske området hvor de oppsto. Her er det for plantenes del en skreddersøm av toleranse for jordsmonn, næringsstoffer, sykdommer, daglengde, temperatur, fuktighet, beitetrykk og en rekke andre parametere.

31

Frøet - livets forundringspakke

Grønnsaker sås på gamlemåten, Latvia

Det å så var en høytidelig og viktig handling. Såmannen eller såkvinnen hadde bokstavelig talt det framtidige livet i sine hender. Hvis jobben ikke ble gjort grundig nok, kunne utsiktene være mørke. I alle kulturer var ærefrykten for såkornet og guddommen i det stort, og det var naturlig å ta av seg luen under akten. Knut Hamsun skildrer i Markens grøde Isak når han med sine hender sprer kornet ut over åkeren: «Isak gikk barhodet og i Jesu navn og sådde, han var som en kubbe med hænder på, men innvendig var han som et barn. Han hadde omhu for hvert av sine kast, han var venlig og resigneret. Se, nu spirer nok disse kornøinene, og blir til aks og mer korn, og slik er det over hele jorden når et korn såes.»

46

I boka Den hemmelighetsfulle øya skildrer Jules Verne hvordan et lite maiskorn som har gjemt seg inne i en vestlomme, berger tilværelsen for et skipsmannskap som er strandet på en sydhavsøy. En av mannskapet vil bare kaste det, mens den skarpeste hjernen, Cyrus Harding, utbroderer: «Hvis vi planter dette kornet, skal vi allerede ved første avling få åtte hundre frø, mens andre avling gir seks hundre og førti tusen, tredje avling fem hundre og tolv millioner, og den fjerde avlingen fire hundre tusen millioner frø! Dessuten, vi kan vente å få to avlinger pr. år!» Det er lett å forstå at dette lille, unnselige kornet ble lagt i jorda med all mulig tilrettelegging og ærefrykt!

Frøet, - livets forundringspakke

Planting av ris etter regnvĂŚr, Guangxi Zhuang-regionen, Kina

47

Jordbrukskulturen formes

Planteforedlingen skyter fart Samtidig med kunstgjødselens inntog ble Mendels arvelover endelig gjenoppdaget, og de første spirene til vitenskapelig basert planteforedling så dagens lys. Tidligere hadde den enkelte bonden eller landsbyens bønder på eget initiativ plukket ut de best egnete plantene gjennom generasjoner og dermed skapt sine egne, helt spesielle varianter.

De valgte sorter med god toleranse for det lunefulle klimaet i bygda, den lokale ugressfloraen, sykdommene og de næringsstoffene jorda ble tilført, og som samtidig gav en forutsigbar avling. Jordbruket var et håndverk, så man behøvde ikke å tenke så mye på kornets egenskaper for mekanisk høsting og rasjonell drift. Utbyttet var ganske lavt etter våre mål i dag. Men det var prisen man betalte for å sikre at det stort sett alltid ble en brukbar avling, uansett hvordan været artet seg.

Et interessant aspekt er at kampen mot ugras ikke hadde en like framtredende plass i det tradisjonelle åkerbruket som den har i dag. Historien til de gamle åkerugrasene var like lang som korndyrkingen, og de fulgte med menneskenes vandringer og korndyrkingens utbredelse. De var et naturlig akkompagnement til hovedmelodien i åkeren og holdt seg ganske pent i bakgrunnen – uten å nå et forstyrrende lydnivå. Bonden lærte seg å holde ugrasmengden nede med mekanisk bearbeiding og kontroll. Det var to hovedgrunner til at dette fungerte bra, for det første at gjødslingen var moderat, oftest grønngjødsling med planterester og noe husdyrgjødsel, og for det andre – og kanskje det viktigste: De gamle sortene vokste ofte fort og ble høye, gjerne opp mot to meter. En slik god og rask vekst kunne ikke ugraset matche. Dermed tok kornet rett og slett innersvingen på det, og ugraset ble «forbikjørt» og henvist til en usikker tilværelse der nede i halvmørket. Ugraset fikk over tid så dårlige levevilkår at det stort sett holdt seg i bakgrunnen.

større og mer systematisert skala. Forskere og medhjelpere reiste derfor rundt på bygdene og samlet inn lokalt korn. Disse ble så dyrket på små teiger under standardiserte betingelser, slik at det ble lettere å vurdere hvilke varianter som viste best utvalg av egenskaper. De utvalgte sortene ble oppformert i litt større skala, hvor man igjen kunne plukke ut de beste genetiske variasjonene. Allerede etter en slik enkel systematisering av egenskaper var det mulig å få en markert økning i produksjonen. Disse første moderne kornsortene, avlet fram av forskere, ble tilbudt bøndene.

Det gav mer enhetlig og forutsigbar kvalitet på avlingen.

Men årlig transport av såkorn til selv de mest avskjermede grendene kunne ha en pris man ikke tenkte på, nemlig spredning av ugras.

Fra det norske Vestlandet fins det opplysninger om at det parallelt med innføringen av kjøpt såkorn i 1950-årene også skjedde et kraftig oppsving i forekomsten av ugras. Sammen med kornet fulgte det nye ugrasfrø. De fikk raskt fotfeste i det beskyttede miljøet som var etablert gjennom lang tids dyrking av stedegne plantesorter.

Rundt århundreskiftet ble denne virkeligheten endret. Samtidig som den nye genetiske vitenskapen vokste fram, så myndighetene i de mest utviklede landene at det kunne være mye å hente på å opprette regionale, nasjonale og etter hvert internasjonale sentra for landbruksforskning. Nå skulle ikke lenger tilfeldighetene og erfaringen råde grunnen. En økende befolkning trengte forutsigbar matforsyning, og med den nye kunnskapen kunne fagfolkene fortsette den lokale bondens arbeid, men i en 58

Hveteåker, Akershus, Norge

Jordbrukskulturen formes

Oppformering av kornsorter, Vollebekk forsøksgård, Ås, Norge

59

84

Kapittel 3

Polarlandet – frøhvelvets vertskap Innunder Nordpolen ligger et land. Det er ikke som land flest. Her må menneskene være glade for at de i det hele tatt kan sette sin fot og tegne noen prikker på kartet. De må pent innordne seg vær og vind, lys og mørke og kan ikke leke verdensmestere i noen grener. Kaldt kan det være, blåsete, tåkete og karrig også. Ikke er det et tre å klatre opp i, nei, de fleste steder fins det ikke engang et gresstrå på bakken. Likevel, knapt noe annet land vi kjenner, har en så stor sjel, en slik majestetisk ro og romslighet i sin framtoning. Dette er urlandet, som har blitt hogget og meislet, filt og polert gjennom millioner av år i naturkreftenes sløydsal. Og i motsetning til landskapet i sørlige egner er det ikke blitt dekket til av det grønne pleddet. Her oppe er det fremdeles istid.

Tidens tann arbeider møysommelig videre på sitt endeløse prosjekt, uten noen skisse for det endelige resultatet. Var det opp til oss, kunne jobben gjerne avsluttes på flekken, her er mer enn nok å feste blikket på og nyte allerede. Her er dramatikk og idyller, sagtakktinder og livfulle oaser, vandrende bremassiver og seilende isflak.

Ikke bare er landet en formfullendt gave til oss mennesker, også innpakningen er superb. Papirfargen varierer med tiden. Rundt jul er det svart med glitrende sølvstjerner som gjelder, kanskje ispedd noen grønne eller røde penselstrøk. Når det stunder utover på nyåret, blir pakken ren og herlig klarblå. Så skjærer tonen mer i magenta, og snart går den mot lysere og lysere pastellrosa. Fra slutten av april og framover på sommeren er papiret hvitt og glinsende, mens det i august og september blir mer gullfarget. Så skjærer det igjen i rosa, blått og svart etter hvert som høsten og forvinteren gjør sin entré.

Magisk lys leker over svalbardlandskapet i oktober.

Dette er Svalbard, Polarlandet med stor P. Storslagent, rått, barskt, men også idyllisk og frodig. Takket være et utsøkt naturlig klimaanlegg føres både temperert luft og vann sørfra og nordover til vestkysten av øyriket. Dermed blir Svalbard et miljø som er mye mer livsvennlig enn du forestiller deg ved å se på kartet. Prikken over i-en er lyset, som har en besettende magi her oppe på kanten av kloden. Her er så menn ikke noen sosialdemokratisk jevn fordeling av lys gjennom året. Slik sola sløser med strømmen i sommerhalvåret, får vi finne oss i at det er mørkt som i en kullgruve i vintermånedene, når batteriene står til lading.

Gamle fjell med store skatter Denne arktiske verden er vertslandskapet for det globale frøhvelvet – en verden som er så fjern og forskjellig som tenkelig fra alle summende metropoler, hvor de andre frøbankene ligger. Her oppe er naturen i førersetet, mens menneskene bare spiller pikkolofløyte bakerst i orkesteret. Derfor skal frøhvelvet bestå, nærmest uavhengig av hva som skjer ellers på kloden.

Selv om vikingene seilte til Svalbarðr, landet med de kalde kyster, i 1194, er det hollenderen Willem Barentsz som i 1596 fikk æren av å ha oppdaget Svalbard i nyere tid. Han kalte det Spitsbergen, landet med de spisse fjellene. De spisse kystfjellene han møtte i nordvest, består av de eldste bergartene på Svalbard – dannet omkring overgangen fra jordas urtid til oldtid, det vil si i tidsrommet 560–450 millioner år 85

Polarlandet – frøhvelvets vertskap

Eksistens på livets yttergrense Svalbard er isbjørnens land. Turister som legger veien til Svalbard, synes det er flott å se fjelltopper drive gjennom tåkeflakene og høre isen skubbe langs skutesidene. De imponeres av mektige isbremmer som sender store avleggere bit for bit ut i havet, og de myser mot en midnattssol som farger vidder og steinørkener. Men ansiktene lyser først virkelig opp når de ser den lettbeinte og selvsikre kongen av Arktis hoppe mellom isflakene som om den danser rundt i en skål med gammeldagse sukkertøybiter. Det må vi bare ta inn over oss. Svalbard er i dag verdens fineste sted å se isbjørn i sitt rette miljø, takket være en langsiktig og god forvaltningspolitikk som begynte med fredningen tidlig i 1970-årene.

Her skal vi likevel la bamsen være en parentes, vi legger oss heller ned på knærne for å studere plantene. For selv om frøhvelvet egentlig bare er forbeholdt de klassiske matplantene, er det gjort et viktig unntak: Her fins en eksklusiv samling av frø fra de edleste juvelene av Svalbards planteliv!

og slett et under at de finner seg til rette her. Kulda og vinden knuger landskapet, nedbøren er ikke større enn i mange ørkenstrøk, og mange isbreer og steinurer gjør bare 6–7 prosent av landskapet beboelig for planter. Skal man overleve som vekst under slike forhold, kan det ikke stilles for store krav. Her gjelder det å holde seg lavt i terrenget og presse seg ned på en tynn, frostsprengt jordskorpe. Men de planteartene som gjennom utviklingens irrganger har greid å tilpasse seg slike ødslige forhold, møtes til gjengjeld ikke av plagsomme konkurrenter.

Klarer de å berge livet, er det fritt fram.

I aller beste fall kan plantene vente å ha en vekstsesong på 100 dager, men vel så ofte er den kanskje ikke mer enn halvparten. En fordel er imidlertid det konstante dagslyset, som muliggjør døgnkontinuerlig næringsproduksjon og vekst. Og tross alt, sammenliknet med områder med mer ekstremt arktisk klima, som Nordøst-Grønland og Frans Josefs land, er Svalbard nesten som en arktisk oase å betrakte. Takket være de varme luft- og havstrømmene trives hele 164 «innfødte» høyerestående planter på Svalbard, mot 51 på Frans Josefs land.

I 2008 og 2009 samlet forskere inn frø fra en rekke planter på Svalbard. Disse fikk sin egen, eksklusive plass i frøhvelvet som de eneste genuint viltvoksende plantene uten kjent nytteverdi for menneskene.

Dette ble gjort ikke bare ut fra vitenskapelige og forvaltningsmessige hensyn, men også for å rette søkelyset mot at det arktiske miljøet kanskje er det som aller raskest blir påvirket av klimaendringene. Dessuten er det en påminnelse om at overvåking av plantelivet har fått mye mindre av forskningsressursene enn det som går til dyr og fugler.

Dagens forskere mener at vegetasjonsbildet kan se ganske annerledes ut på Svalbard noen tiår fram. Ikke bare blir artssammensetningen endret, men også den genetiske variasjonen i de overlevende plantene endres. Derfor er det viktig å sikre seg kunnskap om de verdiene som fins, og hvilke arter som er mest utsatt.

Svalbards flora er rikere enn du skulle forvente i et så karrig og kaldt landskap. Du møter overraskende rike fargedraperier på din vandring over den eviglyse tundraen i juli måned. Det skinner i gule, røde, blå og hvite edelsteiner mellom stein og grus, myr og sand. Det er rett 98

Uten plantene ville ikke svalbardrypa (over) og svalbardreinen (motstående side) kunne leve på Svalbard.

Polarlandet – frøhvelvets vertskap

99

116

Kunstverket i fjellsiden

Kapittel 4

Kunstverket i fjellsiden Så var jeg der. Endelig. Jeg var inne i verdens hjerte. Stedet mange mener skal berge menneskeheten. Om alt som kan skje av naturlige og menneskeskapte kriser virkelig skjer, så skal dette rommet langt nede i berggrunnen bestå. Dette er Noas ark, et overlevelsesarkiv som skal eksistere på tross av alt.

Jeg føler meg som en indre oppdagelsesreisende, som en hjerte- og karkirurg som lirker sitt angioskop inn i blodårene til hjertet og først kommer til forkammeret for deretter å trenge inn i det aller helligste – hjertekammeret. Gangen inn er lang og smal og ender i en klaff inn i forkammeret. Men akkurat før vi kommer dit, er det på den ene siden en liten aneurisme, hvor pulsåren utvider seg til noen små kontorrom.

Forkammeret blir til en stor og romslig fjellsal med hvitrimede vegger. Det er høyt under taket, og du kan slå ut med armene, her nede i verdens tilfluktsrom. Gradestokken står på fem minus, omtrent det samme som i naturens eget fryselager, godt inne i permafrosten. Men jeg vil videre. Inn til det aller helligste. Inn til hjertekammeret. Inn dit er det en trippelklaff, to nedrimede dører og helt innerst en fengselsgitterdør som skal skremme vekk selv de mest iherdige inntrengere.

Hjertet er beseiret.

Hvordan det er? Er det flott og prangende, gjør det overdådig, uutslettelig visuelt inntrykk, som et hvitt Taj Mahal? Nei, opplevelsen er lite skjellsettende i så henseende. Her inne er det ikke noe ekstra staffasje, ikke noe pynt eller finurligheter. Det er bare et vanlig hull i fjellet som kunne vært et hvilket som helst lager i en hvilken som helst bedrift.

Vanlige, lagerhyller i blått og oransje – dusinvare – står på geledd, fulle av esker i alskens farger og fasonger. Gule tall og bokstaver markerer rekkefølgen på de forskjellige radene og forteller hvor i arkivhierarkiet vi befinner oss.

Likevel, fascinerende er det å rusle hyllelangs her og se esker, kasser og bokser med biologiske juveler fra hele verden. Inne i disse eskene er det sirlig merkede og dokumenterte poser med alt fra store erter og bønner og alle de viktigste kornartene til bitte små karsefrø.

Dette er en vandring fra land til land, gjennom geografien, gjennom historien. Her er kasser med myriader av risvarianter fra det internasjonale risforskningsinstituttet på Filippinene, her er stabler med kasser fra amerikanske og kanadiske landbruksmyndigheter, avbrutt av noen plastbokser fra Taiwan og verdens viktigste maisskatter fra Mexico og Brasil. I reolen vis-à-vis står røde trebokser fra Nord-Korea og et stort antall pappesker fra forskningsinstituttet for landbruk i tørre områder i Aleppo i Syria. Så urolig som situasjonen er i den delen av verden, er det sannelig betryggende at genskattene fra vår sivilisasjons vugge ligger kalde og urørte i hyllene her 150 meter nede i berggrunnen på Svalbard.

Tiden går mellom reolene, men verdensreisen varer ikke altfor lenge.

Fingrene blir følelsesløse, og det kiler i nakken. Det brummer på ny i kjøleanlegget, og en kald polarvind feier gjennom rommet. Jo, da det merkes etter hvert at det er 18 kuldegrader her inne.

117

Kunstverket i fjellsiden

128

De nordiske statsministrene la ned grunnsteinen til frøhvelvet i juni 2006.

Byggingen ble gjort unna i løpet av et drøyt år.

Kunstverket i fjellsiden

Planlegging for evigheten Departementene engasjerte miljøer ved Universitetet for miljøog biovitenskap på Ås for å utrede hvordan dette best kunne løses.

Utredningen ble ledet av Cary Fowler, som den gangen var professor ved Noragric, institutt for miljø- og utviklingsstudier. Disse fagfolkene kom med klare anbefalinger for hvordan lageret skulle utformes og hvordan det best skulle driftes.

Grunnsteinsnedleggelsen ble foretatt av de fem nordiske statsministrene i juni 2006. De strødde en blanding av et titalls tradisjonsrike korn- og grønnsakssorter over en steinsamling i en plastsylinder. Byggeprosessen ble ledet av den norske statens egen entrepenør, Statsbygg, som også i ettertid står for oppfølging og vedlikehold av det tekniske anlegget. Byggingen av lageret kostet rundt 50 millioner NOK og ble i sin helhet finansiert av den norske staten. Den daglige driften ligger under etterfølgeren til Nordisk genbank, det som i dag er Nordisk genressurssenter (NordGen). Dette er en nordisk institusjon, etablert under Nordisk ministerråd, som skal arbeide for bevaring av og bærekraftig bruk både av jordbruksvekster, husdyr og skog.

NordGen har kontakt med frøbanker rundt om i verden og utformer regler for hvordan frøene skal pakkes og sendes. De sørger også for systemer som gir en sikker, trygg og systematisk lagring av frøene når de ankommer Svalbard. NordGen samarbeider tett med den norske staten, ved Landbruks- og matdepartementet, og The Global Crop Diversity Trust, en viktig uavhengig, internasjonal stiftelse for bevaring av genetisk mangfold innen landbruket. Lederen for denne stiftelsen var for øvrig inntil nylig den samme engasjerte Cary Fowler som hadde en sentral rolle under utviklingen av hele idéen med frøhvelvet. Denne trusten bygger på et bredt internasjonalt spleiselag, hvor midlene kommer fra en rekke regjeringer, blant annet den norske og svenske, samt internasjonale fond og ideelle stiftelser, som Bill and Melinda Gates Foundation. Trusten finansierer deler av driften av hvelvet og hjelper også etter bestemte regler mindre bemidlede utviklingsland med å samle og sende inn frø, slik at hvelvet ikke blir dominert av de rike landene. Hvelvet skal virkelig være for alle – ja, kanskje har det aller størst betydning for de landene som mangler ressurser til

å ta godt nok vare på sine egne genetiske verdier. Denne strategien har vist seg å være vellykket, siden de fleste genbankene som har deponert frø i frøhvelvet i dag, er fra fattige land. I tillegg er internasjonale frøbanker, særlig de CGIAR-støttede, tungt inne.

Det fins i dag 1750 genbanker spredt rundt på vår klode, fra små, regionale frølagre til den største, som er det internasjonale risforskningsinstituttet (International Rice Research Institute, IRRI) i Manila på Filippinene, som er en CGIAR-institusjon. Det totale antall frøprøver som ligger i alle verdens genbanker, er 7,4 millioner, men sannsynligvis er bare drøyt fjerdeparten unike prøver, resten er duplikater.

Så godt som alle de internasjonale frøbankene har nå vist interesse for å legge inn backupfrø i hvelvet på Svalbard, og svært mange har gjort det allerede. Her inne i lange, kalde ganger fins per november 2012 hele 774 601 frøprøver av matplanter. Det utgjør til sammen 4378 arter som kommer fra alle verdenshjørner (231 opprinnelsesland).

Men dette er bare starten. I løpet av årenes fylde vil det stadig komme ny tilførsel av genetiske forundringspakker til Svalbard. Kapasiteten på lageret er opp mot 4,5 millioner prøver, så det tar enda en stund før det er fullt. Hvis det regnes 500 frø per prøve, skal det bli over to milliarder frø når reolene begynner å fylles opp. Det kan høres mye ut, men når vi vet at det allerede nå er lagt inn mer enn 32 821 prøver av mais og hele 145 000 forskjellige varianter av ris, altså bare to av mange tusen nytteplantearter, forstår vi at det nok kan bli fulle hyller etter hvert.

129

Frøbanken er en bank som ikke kan gå i frø.

136

Kunstverket i fjellsiden

Sikkert som i banken, men hvor lenge?

Frøhvelvet er ikke noen «bruksgenbank» som det stadig hentes ut frø fra. Det er et vilkår at alle frøene skal finnes i andre frølagre, og at den daglige distribusjonen skjer derfra. Frø av de samme sortene skal heller ikke legges inn av flere aktører, slik at ikke hyllene fylles opp av unødvendige dubletter. Svalbardhvelvet skal være for de lange linjene og de store tankene.

Alle som legger inn frøsamlinger i hvelvet, vet at de har fullt herredømme over sine egne genressurser. Akkurat som du vet at du har full kontroll med de verdisakene du legger i en bankboks i banken på hjørnet, vil også de frøbankene som deponerer verdifulle gener i frysebankbokshvelvet på Svalbard, vite at ingen andre skal kunne legge sin hånd på dem. Kun ved eksplisitt oppfordring fra eieren skal personalet i frøhvelvet under streng kontroll kunne hente ut prøver og sende tilbake til utgangspunktet. Hvis noen utenforstående ønsker å få tilgang til frøene etter reglene i Plantetraktaten, skal det skje fra den opprinnelige genbanken etter direkte kontakt med eieren.

Men når frøene endelig ligger trygt og hviler i frøhvelvets lagerhyller i sin urørlige «Black Box» – har vi da gjort vårt, vil de vare til evig tid?

Som vi har vært inne på tidligere, er ikke frøene død materie, selv om de kanskje kan se ut sånn ved første øyekast. Dette er levende liv, og alt levende liv vil før eller senere gå ut på dato. Derfor vil også frøene en eller annen gang tape spireevnen. Det er frøleverandørene selv som har ansvar for utskifting av prøver i hvelvet. Men i hvilket tidsperspektiv dette skal skje, er det lite kunnskap om. I praksis fungerer det slik at frøleverandørene følger med på spireevnen til de dublettfrøene de har i sin egen, nedfrosne genbank, og bytter ut frøene med frisk vare begge steder når spireevnen går for mye ned.

Frø fra de fleste av verdens land ligger nå sirlig ordnet i hvelvet.

Forskerne opererer med et rimelig fleksibelt tidsrom for antatt utskiftingsbehov – det spenner fra noen titalls år til tusen år. Oppløftende i denne sammenhengen er at russiske botanikere nylig fant 32 000 år gamle frø av slekten Silene (nellikfamilien, slektning av blant annet fjellsmelle og andre smellearter) på den sibirske tundraen. Frøene hadde ligget nedfrosset i permafrosten og lot seg spennende nok lokkes fram til å spire og bli fullverdige planter. Dette viser at hvis frøene i et frøhvelv oppbevares kaldt, vil alle de biologiske nedbrytingsprosessene nærmest stoppe helt opp, slik som vi erfarer fra dagliglivets omgang med frosne matvarer. Ved å gå fra permafrosttemperatur til vanlig frysebokstemperatur håper forskerne at frøene skal bevare sin vitalitet i lange tidsbolker. Selv om frøhvelvet i dag nyter godt av moderne teknologi og stabil strømforsyning, skal det altså ha permafrosten som en naturlig sikkerhet for at temperaturen holder seg klart på den blå siden av termometeret. Litt finurlig er det at lageret ikke er isolert. Det betyr at kulda som genereres i kjøleinnretningene, med årene vil forplante seg stadig lenger inn i fjellet. På en måte skapes det derfor en kunstig permafrosteffekt som gjør at fjellet holder seg ekstra kaldt, også i lang tid etter at strømmen av en eller annen grunn har forsvunnet fra kjøleanlegget.

For å få en litt større klarhet i holdbarheten til frøene ble det allerede i forbindelse med etableringen av genbanken i gruven i 1986 satt i gang et forsøk for å klarlegge frøenes levetid. Det ble bestemt at det skulle tas ut frø fra lageret for å gjøre spireforsøk hvert 2,5 år i de første 20 årene, deretter hvert femte år fram til totalt 100 år. De frøene som er blitt tatt ut hittil, har alle, med noen ytterst få unntak, beholdt sin vitalitet bemerkelsesverdig godt – og det selv om de her bare er lagret i vanlig permafrost og ikke ved 18 minusgrader, som i det nye frøhvelvet. Men vi vet at det er stor forskjell på hvor lenge plantefrø kan lagres, særlig kan det være kort lagringstid for planter som lever under tropiske forhold og ikke går inn i noen hvileperiode. Derfor er dette noe det vil bli forsket på framover. Men av naturlige grunner vil det ta uvanlig lang tid før det kan presenteres sikre resultater!

137

140

Kvinner i arbeid, Burkina Faso

Kapittel 5

Sikring av vår framtid Hvis du setter penger i banken for å sikre alderdommen, kan du kanskje tillate deg å bruke litt av rentene, men hvis du hvert år faller for fristelsen til å bruke mye mer penger på fest og stas enn det du får i renter, blir du ganske raskt tomhendt. Økonomer vil riste på hodet av en slik opptreden. Like fullt er det slik vi driver samfunnene våre, i alle fall når det gjelder de biologiske naturverdiene.

kjøttforbruk, som krever at store mengder korn går med til dyrefôr. Dessuten har klimaendringene ansporet til bruk av biodrivstoff, og det fører til at store arealer beslaglegges for dyrking av sukkerrør, mais og soya.

Kapital er et ord som for Adam Smith og Karl Marx var synonymt med menneskeskapte, lett omsettelige verdier. Innen sosiologien snakker Pierre Bordieu om menneskers sosiale, symbolske og kulturelle kapital.

Men om disse tenkerne hadde løftet blikket og sett i litt større perspektiver da de skapte sine begreper, ville de skjønt at menneskesamfunnets aller viktigste kapital er den biologiske kapitalen. Det hjelper ikke å ha en sekk full av penger, masse av status og sosial og kulturell innsikt hvis det ikke er mat på bordet og det ikke fins noe å omsette de teoretiske verdiene i. Vi hører stadig vekk om land som er i økonomisk krise, men ennå er ikke oppmerksomheten rettet mot det som på sikt kan være mye alvorligere, nemlig mangel på biologisk kapital. Vi tar nemlig ikke bare for oss av rentene og avkastningen fra den biologiske kapitalen, men vi spiser også av selve kapitalen. Og det er dramatisk.

Hittil har vi greid å holde følge med utviklingen ved teknologiske framskritt som øker avlinger og husdyrproduksjon og gir bedre muligheter for å høste ville ressurser, som fisk. Men parallelt hogges de frodige regnskogene ned i høyt tempo, og havene er noen steder, som ved Newfoundland, nærmest tømt for fisk. Jordbruket drives så hardt og intensivt at jordas langsiktige fruktbarhet reduseres. Dessuten øker CO2-nivået i atmosfæren tydelig, noe som både fører til uvær, flom og tørke og til at havene blir surere og mindre produktive. Viktige arter forsvinner i stadig større tempo, og vi ødelegger dyrket mark.

Menneskemengden øker jevnt, vi har allerede passert sju milliarder.

Samtidig vil store grupper heve seg ut av fattigdommen og inn i materiell velstand. Hvis alle mennesker skal ha den samme levestandarden som innbyggere i den vestlige verden har i dag, vil vi trenge 3,6 jordkloder for å få nok ressurser! Den økende velstanden fører til en dreining mot større

Menneskene er seg selv nærmest

I den vestlige verden har vi lagt oss til en ekstrem kastementalitet i alle ledd av matvarekjeden. Vi har detaljerte normer for gulrøttenes størrelse, agurkenes krumning og eplenes rødfarge, og alle varer som ikke er «perfekte», kastes. Det samme skjer med varer som ikke overholder rigide holdbarhetsregler og krav til emballasje. Dessuten er maten så billig for oss forbrukere at om det er noe i kjøleskapet vi ikke har lyst på, bare kaster vi det. I fattige land er utfordringene først og fremst dårlig logistikk og lagringsforhold, med høye temperaturer, fuktighet og store mengder mus og rotter. Alt i alt betyr dette at 40–50 prosent, 141

Sikring av v책r framtid

154

Gi oss sjansen til 책 skape en framtid!

Sikring av vår framtid

Frøhvelvet – verdens viktigste rom Menneskene har gjennom de siste årene beskrevet genene til seg selv og mange andre arter. Dessuten har den verdenskjente forskeren Craig Venter, som også var sterkt inne i kartleggingen av det humane genomet, for første gang lagd «kunstig liv». Men den som tror at dette betyr at mennesket snart kan heve seg over og gjøre seg uavhengig av naturen, blir fort skuffet. Livets krefter er så enestående og uhyre kompliserte at vi aldri kan frigjøre oss fra våre omgivelser. Selv om noen mennesker bare lever sine liv i asfalt- og betongjungler og tror at vi nærmest har kommet dit allerede, er dette en absurd tanke – både praktisk og moralsk.

Om den menneskelige intelligens og skaperkraft kan være aldri så forbløffende, er det alltid nødvendig å ha redskaper og referanser å gå ut fra. Derfor vil et arkiv som rommer de viktigste genetiske juvelene for overskuelig framtid, ha en verdi som langt overstiger det vi i dag kan telle i penger. Dagens kapitalverdier er rett og slett en for liten målestokk.

Uansett hva som skjer av vitenskapelige framskritt på denne fronten i framtiden, vil betydningen av frøhvelvet på Svalbard bare øke. Den ekte, analoge varen, de genetiske kodene, forseglet i naturens egen innpakning, frøet, blir aldri umoderne. Det kalde fjellrommet med nøkterne lagerreoler og anonyme esker og kasser, fylt med hele menneskehetens jordbrukshistorie, er og vil forbli verdens viktigste rom. Hverken mer eller mindre.

155

SvALbARd gLobALE FRøHvELv har i løpet av sin korte historie rukket å få en viktig posisjon i verdenssamfunnet. Det kalde fjellrommet, fylt med hele menneskehetens jordbrukshistorie, er og vil forbli verdens viktigste rom.

Behovet for frøhvelvet springer ut fra et økende press på jordklodens ressurser.

Boka formidler frøets grunnleggende betydning for alt liv på jorda, bakgrunnen for frøhvelvets berettigelse og de utfordringene vi står overfor med framtidas matforsyning.

ISBN 978-82-93191-08-7

9 788293 191087