8 minute read

ERFARINGER FRA FELT: BERLIN OG GIGØKONOMI

Next Article
VIL DU BLI MED?

VIL DU BLI MED?

Skribent: Ida Marie Aakerholt Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

I løpet av et feltarbeid møter man på situasjoner en aldri kan forutse, og heller ikke alltid kan være forberedt på. Jeg skal igjennom denne artikkelen fortelle om tre ulike erfaringer om hva som skjer bak scenen som utgjør mitt felt. Disse erfaringene ga meg muligheten til å være stolt over det arbeidet jeg har gjort, og se det interessante i alle ulike utfall selv om de ikke fulgte den retningen jeg håpet. I mitt arbeid ser jeg på gig økonomien og hva dens utvikling gjør med vår forståelse av arbeid og verdi. Under feltarbeidet fokuserte jeg på sykkelleverandørene som drev med dagligvare utleveringer og på hvordan de blir behandlet av både bedrift og konsumenter.

Advertisement

Gleden over de minste gjennombrudd

Utenfor høye striglede hvite bygninger står fire personer og snakker sammen på den åpne gaten i Berlin. Solen skinner sterkt den tidlige vårdagen i Berlin, noe jeg prøver å nyte for å roe nervene. Jeg står noen meter bortenfor og klamrer meg til mobilen som om det er den eneste tryggheten jeg har. Endelig har jeg blitt invitert med på noe som kommer til å bli mitt gjennombrudd i feltet. Jeg er gitt en sjanse til å faktisk være iblant det miljøet jeg så hardt har jobbet for å finne. Etter hvert kommer det flere mennesker. Jeg tar noen dype pust og gjør et tappert forsøk på å gå inn i rollen som antropologen dette feltet forventer at jeg skal være. Det satte langt inne å grave frem en ekstrovert versjon av meg selv, i en situasjon hvor jeg sto helt alene som en tydelig ‘annen’. Med så mye selvsikkerhet jeg klarer å bygge opp går jeg bort til de fire andre og spør om det er her pressekonferansen skal holdes. De ser skrått bort på meg, og nikker. Skjelvende av anspenthet trekker jeg meg unna dem. De aner ikke hvem jeg er, og i ettertid får jeg høre at å prøve å få innpass i dette miljøet som hvit jente har sine ulemper. Jeg passet bedre inn i mengden blant dem som jobbet for bedriften.

“Solen skinner sterkt den tidlige vårdagen i Berlin, noe jeg prøver å nyte for å roe nervene. Jeg står noen meter bortenfor og klamrer meg til mobilen som om det er den eneste tryggheten jeg har. Endelig har jeg blitt invitert med på noe som kommer til å bli mitt gjennombrudd i feltet.”

Forsøket mitt på å snakke med folkene blir likevel en stor seier for meg. Gjennom resten av pressekonferansen klarer jeg derfor å presse meg til å snakke med enda flere og jeg samler inn syv telefonnummer fra folk som godt kan ta en prat med meg ved en senere anledning.

Når konferansen endelig ble avrundet skyndte jeg meg vekk fra de andre. Jeg fisket telefonen opp fra lommen igjen for å ringe moren min. Jeg hoppet nærmest rundt i lykkerus over hvor vellykket jeg opplevde at konferansen hadde gått. Imens jeg stolt fortalte moren min om hva som hadde skjedd, og alt jeg hadde fått til, gikk jeg og trakk inn solstrålene som skinte ned på meg. Så langt hadde jeg vært en måned ute i feltet, og det uten hell når det kom til å komme i kontakt med sykkelbudene og deres miljø. Endelig følte jeg mestring og at feltet hadde startet for fullt.

Gi deg tid til å bli kjent

Noe av det jeg fant mest fascinerende med feltet er hvordan tiden har en snedig måte til å ordne det meste, om du bare gjør så godt du kan. Ved mangel på hva jeg anså som et felt, nemlig å daglig være med informanter fra tidlig på dagen til sent på kveld, ble jeg heller tvunget til å se det interessante i hvor tungt det var å oppsøke miljøet jeg ønsket å bli en del av. Å ikke ha et gjennombrudd før en måned etter at feltperioden starter er ikke noe uvanlig. Det tar tid å komme seg inn i et miljø og knytte de riktige relasjonene en trenger for å komme seg videre. Mitt felt tilbød få naturlige kontaktpersoner siden det både var mangel på fagforeninger og et generelt ønske fra bedriftene at alt av søkelys på arbeiderne ble minimalisert. Likevel strevde jeg med følelsen av å ikke klare å komme ordentlig i gang, særlig når jeg til daglig så i snitt tjue sykkelleverandører passere meg i gatene. Jeg lekte med tanken om å hoppe ut foran dem når de syklet imot meg, prøve å ta tak i dem når de stoppet ved et rødt lys eller løp etter dem når de syklet videre. Desperasjonen i disse tankene fikk meg ofte i bedre humør, spesielt når jeg fikk høre fra en med lignende felt som hadde gjort nettopp dette: løpt etter sykkelleverandører på Karl Johan i Oslo. Og det uten noe mer hell i jakten på informanter enn hva jeg hadde i mitt felt.

Etter å ha deltatt på den tidligere nevnte pressekonferansen, var det kun en av de syv kontaktene som jeg fikk møte igjen. Til gjengjeld viste det seg at han kanskje var den viktigste personen når det kom til å lede meg videre inn i feltet. Med han som en kontaktperson ble jeg kjent med resten av en motstandsgruppe som aktiviserte seg imot plattformene jeg så på. Flere ble interessert i feltet jeg ønsket å undersøke, og nettverket mitt utviklet seg.

“Med han som en kontaktperson ble jeg kjent med resten av en motstandsgruppe som aktiviserte seg imot plattformene jeg så på. Flere ble interessert i feltet jeg ønsket å undersøke, og nettverket mitt utviklet seg.”

Du er selv en del av feltet Feltet er, uten tvil, ikke en dans på roser. For meg var en av de store motgangene å bli kastet ut av aktivistmiljøet etter å ha fått innpass hos dem. Det var dagen hvor det skulle holdes et nytt møte for aktivistene som jobbet imot gig økonomien i Berlin. Solen stekte, og det var hetebølge over store deler av Europa. Jeg sto sammen med en av mine nærmeste informanter etter å ha fulgt arbeidsdagen hans. Andre aktivister sto i klynger og snakket sammen om hvor varmt det hadde blitt den siste tiden, og hvor umåtelig slitsomt det var å levere mat under slike forhold. På et tidspunkt trakk en av dem seg ut av gruppen og tok min informant til siden for å gi han en beskjed. Dette medfulgte at min informant snudde seg til meg og forklarte at jeg ikke lengre var velkommen på møtene. Det hadde blitt snakket om at enkelte ikke lengre var komfortable med at folk satt og observerte møtene deres.

“Likevel hadde jeg en klump i både magen og halsen for ubehaget jeg følte på av å stå blant en gruppe som direkte hadde avvist meg.”

Jeg var fullstendig klar over at det betydde at enkelte ikke lengre var komfortable med å ha meg til stede, siden jeg var den eneste på møtene som observerte. Informanten min så sårt bort på meg, redd for hvordan jeg skulle reagere på denne beskjeden. Han foreslo å dobbeltsjekke med de andre som så langt hadde møtt opp til møtet tenkte om min tilstedeværelse. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og si at det gikk greit. Det ga meg muligheten til å trekke inn fra heten og få i meg mat og drikke, noe jeg uansett sårt trengte.

Likevel hadde jeg en klump i både magen og halsen for ubehaget jeg følte på av å stå blant en gruppe som direkte hadde avvist meg.

Jeg skjønte hvor beskjeden hadde kommet fra; en tidligere informant og en såkalt gate-keeper som hadde hjulpet meg med uvurderlige kontaktpersoner til mitt prosjekt. Vi hadde vært en del sammen, og jeg hadde fulgt hans arbeidsdager som arbeidsforenings representant. En dag trakk han meg til siden for å snakke sammen, stemningen var rar. Han fortalte meg at han hadde fått følelser for meg, og han derfor ikke kunne hjelpe meg noe mer. Litt sjokkert, men med takknemlighet, svarte jeg at jeg satt pris på at han fortalte meg dette. Jeg hadde ansett vår relasjon som vennskapelig og at han kun hadde hatt interesse for mitt felt.

Jeg skjønte hvor beskjeden hadde kommet fra; en tidligere informant og en såkalt gate-keeper som hadde hjulpet meg med uvurderlige kontaktpersoner til mitt prosjekt. Vi hadde vært en del sammen, og jeg hadde fulgt hans arbeidsdager som arbeidsforenings representant. En dag trakk han meg til siden for å snakke sammen, stemningen var rar. Han fortalte meg at han hadde fått følelser for meg, og han derfor ikke kunne hjelpe meg noe mer. Litt sjokkert, men med takknemlighet, svarte jeg at jeg satt pris på at han fortalte meg dette. Jeg hadde ansett vår relasjon som vennskapelig og at han kun hadde hatt interesse for mitt felt. Med tanke på min rolle som forsker skapte dette etiske dilemmaer om jeg fortsatte å holde kontakt med vedkommende. Likevel var vi nødt til å forholde oss til hverandre når vi møttes i sammenheng med pressekonferanser og felles møter. Vi avtalte derfor å bryte all vennskapelig kontakt og kun forholde oss til hverandre på et profesjonelt plan.

“En dag trakk han meg til siden for å snakke sammen, stemningen var rar. Han fortalte meg at han hadde fått følelser for meg, og han derfor ikke kunne hjelpe meg noe mer. Litt sjokkert, men med takknemlighet, svarte jeg at jeg satt pris på at han fortalte meg dette. Jeg hadde ansett vår relasjon som vennskapelig og at han kun hadde hatt interesse for mitt felt.”

Dette var dessverre ikke noe han overholdt. Stadig forsøkte han å sabotere min kontakt med andre, og generelt gjøre feltet vanskeligere for meg å gjennomføre.

Hvordan jeg valgte å forholde meg til dette dilemmaet var å distansere meg fra hans nettverk og heller fokusere på de kontaktene jeg allerede hadde rukket å etablere. Mange av dem hadde selv valgte å ta avstand fra vedkommende, og støttet meg videre. Jeg jobbet også med å sette meg inn i hans situasjon. For, som etnograf må en være klar over hvilken posisjon man setter seg inn. Du investerer i å bygge tette relasjoner på kort tid, og deler mye av eget liv når informanter velger å dele om seg. En må derfor også være klar over at ikke alle vil håndtere dette like godt, og finne gode måter å håndtere vanskelige situasjoner.

Viktigheten av dype pust

Dette siste eksempelet hadde innvirkninger på meg som feltarbeider og varte godt ut slutten av mitt feltarbeid, men påvirket heldigvis ikke feltet mer nevneverdig enn at det ble rolig avrundet. Det ble derfor også enklere å avslutte oppholdet. En siste anbefaling jeg derfor ønsker å komme med er å gi seg selv gode pauser og finn deg venner utenfor feltet. Å kunne være i området du bor i uten å hele tiden analysere enhver situasjon gir hele feltprosessen mer mening.

Tips Til Felt

I tillegg vil en utladet etnograf prestere bedre i feltet enn en som er utbrent. Så ta dype pust og nyt merkelighetene feltet har å tilby.

“En siste anbefaling jeg derfor ønsker å komme med er å gi seg selv gode pauser og finn deg venner utenfor feltet.”

Gå tur i nærmiljøet. Det gir deg bedre kjennskap og tilhørighet der du bor, noe som vil øke en trygghetsfølelse.

Om du ser noen du tenker er hyggelige (som f.eks. sitter på kafe) anbefaler jeg deg om å snakke med dem. Sjansen er stor for å få seg en ny venn, og det sier jeg av erfaring.

Skriv feltdagbok! Og gjerne del den med venner. Jeg opprett et google dokument jeg oppdaterte daglig med bilder og tekst om min hverdag.

Lag struktur i hverdagen ved å blant annet sette opp faste skrive tidspunkter hvor du skal skrive ut feltnotater, eller ukentlige treningsøkter.

Atingting-kopi.png

This article is from: