TIL ETTERTANKE

En sommer er forbi og et nytt semester er i gang! Det var så hyggelig å se alle igjen klare for ett nytt halvår med studie. Både gamle og nye fjes var å se i gangene i 8 etasje der jeg står og følger med! Dette semestret har jeg hørt mye latter rundt om i gangene. Navnene Tonje og Stefan kommer stadig opp sammen med ordet sosialantropologiske memes. Hva det er, vet jeg ikke. Ettersom jeg tros alt er laget av tre, har jeg ingen mulighet for å se, hva disse skøyeriene dreier seg om. Kanskje jeg skal ønske meg føtter til jul så jeg får tatt meg en runde å sett?

10.05.2022, 19:55

Atingting trommer videre…

Som nevnt er det både nye og gamle fjes jeg ser i gangene for tiden. Vår alles kjære globetrotter Marc er tilbake på instituttet. Jeg hørte at Marc hadde en kronglete start denne gang, harddriven hans hadde streiket. Kanskje dette ikke var ren tilfeldighet. For min del holder jeg øynene fast på en vis arbeidsgruppeleder i grønne bukser. Et helt nytt fjes derimot er en sjarmerende fyr som har tilbragt mye tid på Fiji. Jeg har sett beundrende på de livlige Hawaii-skjortene hans, skulle gjerne hatt en her jeg står.

Tromtrom trommelom…

Som alltid er det mye hvisking i gangene jeg får med meg, men ikke alt passer å dele videre...

Tror de fleste glemmer at jeg står der å hører etter. Men, vær ikke redd; selv jeg skjønner hva som kan deles og ikke! Hjemlighetene deres er muligens trygge hos meg. Håper alle er klare for siste innspurt inn mot eksamen, og husker på at det er en juleferie i enden av alt slite. Når tiden kommer, ønsker Atingting alle en god jul og et godt nytt år.

Og husk: Trom trom trommelom, Atingting får med seg alt.

Når vi ser tilbake på halvåret som har gått tenker vi kun på de store hendelsene som har tatt opp tankerom hos oss. Om enda lenger tid vil vi bare huske de aller største hendelsene, og glemme mellomrommet mellom dem. Husker vi bare fredagene og eksamen eller husker vi bare mellomvalget i USA og strømkrise? Hva skjedde mellom alle fredagene og nyhetssakene som fikk oppmerksomheten vår? Til ettertanke er det fint å se tilbake på mellomrommene vi har hatt på lesesalen, lunsjen, bybanen og butikken. De mellomrommene som forsvinner i det vi har nådd destinasjonen. Kommer vi til å huske denne høsten som kald og dyr, eller kan vi huske de små øyeblikkene som er med på å forme oss som personer? Denne teksten kan være en påminnelse til deg om å huske mellomrommene når vi ser tilbake på tiden som har gått.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.

- Stig Johansson

Vi er alle lei av å høre om korona, og vi har alle så godt som beveget oss forbi den perioden. Mange opplever tiden mellom mars 2020 og mars 2022 som en periode der tiden sto stille, en tid med regler men uten rammer. Det er kanskje først nå i etterkant av den perioden at vi kan kalle den et mellomrom. Til tross for at den tiden er over får vi aldri ordentlig pause fra verdensomspennende hendelser som påvirker hverdagen vår. Bare det siste året har vi vært tilskuere til krig i Europa, uroligheter i USA og strømkrise i verden.

Vi er kanskje før, i og etter et mellomrom akkurat nå? Hva er det som gjør at vi ikke anerkjenner disse mellomrommene som ekte og legitime? Mellomrommet mellom pre-korona og post-korona blir kanskje av alle anerkjent som en fase verdt å glemme, men i det å glemme underkjenner vi er erfaringer og opplevelser som vi tar med oss videre. Enten vi vil eller ikke.

Studietiden er i seg selv en periode med venting og mellomrom. Mellomrommet er rommet mellom to virkeligheter vi må forholde oss til som ekte, eller rommet mellom rommene som er mellom. Rommet mellom eksamen og mailen fra universitetet om sensur. Rommet mellom hvert stipend, og rommet mellom kollektivet og baren. Er mellomrommet tomt eller er det noe eller noen som står mellom rommene? Er det kanskje de minuttene på bybanen mellom to stopp som rommer mellom? Rommet mellom kan i første øyekast virke som tomrom, men det er rommene mellom som rommer oss. Og kanskje det er vi som fyller rommene mellom mellomrommene?

Skrevet av: Thea Dahlberg og

Haakon S. H. Kjelbergnes