johan harstad serigrafi 2020
Johan Harstad - Litteratur Johan Harstad (f. 1979) debuterte som 22-åring med kortprosasamlingen Herfra blir du bare eldre (2001) og fulgte året etter opp med den kritikerroste novellesamlingen Ambulanse. Hans første roman, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, utgitt i 2005, ble gjenstand for en miniserie vist på NRK i 2009, i tillegg til teaterversjoner basert på boken som har blitt spilt i Nederland, Belgia og Storbritannia. Harstad har også skrevet flere skuespill og var i 2009 ansatt som Nationaltheaterets aller første husdramatiker. Han har også utgitt romanene Hässelby og Darlah, og en monografi om sitt forhold til bandet Motorpsycho i 2012. I 2015 utga han den 1100 sider lange romanen Max, Mischa & Tetoffensiven, som så langt har fått strålende mottagelse i Norge, Danmark, Tyskland og Nederland. Harstad har mottatt en rekke litterære priser, bla. Brageprisen, Ibsenprisen, Sultprisen, Ungdommens kritikerpris, Europese Literatuurprijs, Doblougprisen og Aschehougprisen. Bøkene hans er utgitt i 30 land. Johan Harstad - Grafikk Johan Harstad er selvlært grafisk designer og har siden 2002 utformet alle sine utgivelser på Gyldendal Norsk Forlag under navnet LACKTR, i tillegg til design for andre forfattere og kunstnere, samt gjort filmplakater og plateomslag, plakatdesign m.m. for artister som Thomas Dybdahl og i særdeleshet Motorpsycho. For sitt grafiske arbeid har han mottatt flere utmerkelser fra Grafill – Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon, inkludert Gull i kategorien Åpen Klasse under kåringen Årets Vakreste Bøker i 2016, for boksutgaven av romanen Max, Mischa & Tetoffensiven, som ble utgitt i 200 eksemplarer og også inkluderte en 200 sider lang bok bestående av romankarakteren Mischa Greys kunstproduksjon, utformet som en retrospektiv kunstkatalog. I 2019 produserte også han tre serigrafier av motiver fra samme roman.
Trengs det en brosjyre om disse fem bildene? spurte jeg meg selv. Nei, svarte jeg.
Ganske skrekkelige saker 2020 Serigrafi 60 x 60 cm
Hej då 2020 Serigrafi 60 x 60 cm
Det får være bra nok 2020 Serigrafi 60 x 60 cm
Om serien: I de 19 årene jeg har vært forfatter (pluss de seks før det, mens jeg utga mine egne, tvilsomme diktsamlinger på hjemmelagd vis, i to, tre eller ti eksemplarer, hvert av dem møysommelig hamret inn på en skrivemaskin som hverken hadde opplevd rens eller bytte av fargebånd siden sommeren 1968, og som deretter ble brettet, skåret til og stiftet fast til de like hjemmelagde omslagene sine vha syl og hammer), har det grafiske og det litterære vært uløselig knyttet til hverandre. Resultatet av det ene har nesten alltid vært konsekvensen av arbeidet med det andre og omvendt; oftere enn ikke har det grafiske aspektet fungert som en katalysator, en anledning til å tenke på en annen måte, for så å gi språk til noe som ennå ikke har språk. Enkle bestanddeler som en fargenyanse, en detalj, et skriftsnitt, en form eller et enkelt bilde eller illustrasjon, har kunnet peke ut mulige veier eller sirkle inn det teksten forsøkte å bli og slik hjelpe den videre og det litterære har på sin side diktert eller krevd diverse grafiske løsninger til prosjektene. Det har, og fortsetter å være, forsøk, utprøvinger og eksperimenter på begge fronter. Bildene i denne serien er derimot ikke knyttet til noe konkret litterært. Eller kanskje er de det, uten at jeg ennå har vært i stand til å identifisere dem som sådan. I mellomtiden utgjør de et ønske om å fortsette å utforske serigrafiet som egenartet kunstform, fordi det å arbeide med grafikk analogt igjen handler om å vende tilbake til opplevelsen av å se det visuelle ta form som et resultat av håndkraft, i et medium hvor det ikke finnes noen ctrl-z å støtte seg til, men hvor begrensningenes muligheter, behovet for planlegging og presisjon, konsentrasjon, tålmodighet og fargeøkonomisering, er avgjørende. Dessuten er det arbeid på papir, som i alle tilfeller er mitt medium. Ønsket denne gang var å lage en serie bilder som forsøksvis uttaler seg monumentalt og på samme tid enkelt, lydløst og vektløst. Hodeskallen ble for øvrig først tegnet under arbeidet med plateomslaget til Motorpsychos album The Light Fantastic (2019). Jeg baserte den på en detalj fra Paul Cézannes maleri Pyramid of Skulls (1901) og den opprinnelige tanken var bare å bruke tegningen som klistremerke på baksiden av utgivelsen, en slags idé i siste øyeblikk fordi trykkeriet trengte noe til å holde klaffen på omslagsplasten lukket.
Men i tiden etter ga det ikke slipp. Opptattheten av hodeskallen altså, ikke klistremerket. Hos Cézanne har skallene et konfronterende, nesten invaderende uttrykk, mens jeg opplevde at strektegningen ga kraniet et annet og utvidet register; det en øyeblikket fremsto det forulempet, eller anklagende, andre ganger optimistisk, resignert og sørgelig, engstelig, men med to tenner i behold, nok til å utvise en form for standhaftighet. Fra å være et velbrukt vanitas-symbol, fikk hodeskallen liksom en personlighet, trekk av en aktiv karakter som ga meg lyst til å iscenesette den videre. Slik fikk den anledning til å representere skrekken fra min barndoms tre redsler: Dracula, doppelgängere og døden i sin alminnelighet (de tre D’ene om du vil), vår velsignede, ufravikelige tilkortkommenhet i de fleste situasjoner og som en form for avskjedsrapport. Det er ikke sikkert dette spiller noen rolle. Men jeg liker tanken på at kraniet fortsetter å gjøre nytte for seg. De fleste kranier går i glemmeboken. Min fascinasjon for kosmologi, på sin side, handler mye om to ting: Størrelser og lyd, eller kombinasjonen av disse; hvordan gigantiske himmellegemer formes, roterer, eksploderer, gjennomgår milliarder av års livsløp og til slutt går til grunne eller pakkes sammen til singulariteter av uendelig tetthet, alt sammen i absolutt stillhet. Tilsynelatende stillhet. For lyden finnes, hele tiden, overalt. Bla gjorde NASAs Voyager-sonder registreringer av vibrasjoner og elektromagnetiske signaler ved passering av objekter og omgjorde disse til hørbar lyd. Det viste seg at samtlige planeter i vårt solsystem produserer sin egen, unike lydsignatur, avhengig av størrelse, alder og kjemiske komposisjon; oftere enn ikke en avslappende, ambientlignende og, vel, utenomjordisk, støy. Hadde universet vært fylt av luft, ville den interstellare reisende fått oppleve en evigvarende, uendelig vakker og søvndyssende konsert uten sidestykke. På den annen side, hadde lyden hatt luft å bevege seg gjennom, ville solen alene bombardert jorden med konstant, tinnitusfremkallende skvalder på over 125 decibel. Våre dager og netter ville vært fylt av en uutholdelig kakafoni som mest av alt minnet om millioner av ustemte kirkeklokker over en sakte, pulserende bassgang. Nærmere solen ville lydstyrken økt til en utslettende trykkbølge på 290db. Men vi hører ingenting. Slik blir verdensrommet, åstedet for kataklysmiske begivenheter av ufattbare størrelser, også stedet for den totale og ende-
Forside og detalj av bakside fra LP-omslag til Motorpsycho / The Light Fantastic (MTA 06)
Merkur passerer solen 2020 Serigrafi 60 x 60 cm
Kunst for astronomer (Merkurpassasje) 2020 Serigrafi 60 x 60 cm
lige ro, og slik oppstår muligheten for at Merkur, vår minste nabolagsplanet, kan passere solens 383 yottawatts inferno nærmere enn noen annen planet og ikke engang vekkes fra dvalen etter millioner av års geologisk inaktivitet. Apropos søvn, en morgen våknet jeg til en merkelig idé om å lage kunst som astronomer kunne ha på kontorveggen uten å bli ledd ut av kolleger. Det kjentes plutselig viktig å komme dem til unnsetning. Mens Merkur passerer solen var et forsøk på å lage et bilde som var samtidig monumentalt og lydløst, nærmest unnselig, men også stilisert, ment å skulle fungere som et visuelt leirbål å samles rundt, ble utfordringen plutselig å lage en versjon som var mer sannferdig, men uten å bli teknisk, kald, og uten å ofre enkelheten og den iboende roen jeg var på jakt etter i hele seriens motiver. Tilfeldighetene førte meg til Jernia den dagen for å kjøpe lyspærer, og for første gang slo det meg at beskrivelsen på emballasjen stort sett brukte begrepet “warm white”. Deretter, som det heter, tok det ene det andre. Lyset er det første mennesket ser, og det siste. Solen er blant de aller første objektene barnet lærer seg å tegne. Hvilken farge den gis, er til dels kulturelt betinget; mens vi i vesten finner det naturlig å fargelegge solen gul, vil f.eks japanske barn like ofte fargelegge den rød. Opplevelsen av solens farge på jorden har sammenheng med hvordan bølgelengder brytes av atmosfæren, som gjør at den opptrer som gul, oransje eller rødlig i våre øyne. Sett fra verdensrommet er solen – observert med menneskets øyne – hvit, et kompositt av alle de synlige frekvensene av lys. Fordi solflekken (på serigrafimotivets venstre side) har en temperatur noen tusen grader lavere enn de vel 5000°C på solens øvrige overflate, vil den fremstå nærmest svart, selv om den lyser med en voldsom intensitet. Merkur, på sin side, ligner månen i gråtone og geologi, og representeres derfor i sølv, men i korrigert skala mot solen. Som med Merkur passerer solen, tar Kunst for astronomer utgangspunkt i en detaljert gjenskapelse av solens omriss og planetens nøyaktige posisjon, basert på merkurpassasjen som fant sted 8. november 2006. johan harstad
design lacktr