LatinAmerika # 1 2004

LatinAmerika Nr. 1 – Mars 2004 – Årgang 9 – Løssalg Kr. 30,-

Den nye jungelboka side 16

Sviket mot Ecuadors urbefolkning

Lucío Gutiérrez ble valgt til Ecuadors president i januar 2003 med støtte fra landets fattige, bønder og indianere. Han hadde opparbeidet seg tillit fra 57 prosent av befolkningen, men oppslutningen har nå falt til 18 prosent. Det som startet med en allianse på venstresiden, med ministerposter tildelt urbefolkningspartiets representanter for første gang, har endt i brutte løfter fra Gutiérrez’ side, og knuste drømmer for venstresiden.

side 10-11

Stranden og litteraturen

NAFTA har fylt ti år i Mexico ”Nok er nok”, slo Zapatistene fast da NAFTA-avtalen ble utvidet til Mexico for ti år siden. Frihandelen med de rike naboene i nord har hatt en stor innvirkning på livet til mange meksikanere.

Blant annet er den økte konkurransen i forhold til jordbruksprodukter i ferd med å true viktige deler av landets kultur. Befolkningen i Mexico er ikke lenger i stand til å dyrke det de har behov for, og de har heller ikke en tilstrekkelig kjøpekraft for å brødfø alle.

side 6-7

Den brasilianske forfatteren Jorge Amado er i Europa og USA mest kjent for sine skildringer av et Brasil der det eksotiske, folkloren og det fantastiske står i fokus. Jon Michelet forteller i klassikeren om den unge Amado, som skrev romanen Strandens herrer, og med den tok attige og småkriminelle gatebarn i forsvar. side 14-15

2

Mars 2004

K O M M E N T A R

LatinAmerika

“Disse dumme campesinos” E

l Salvador, valgnatt 1994. Det første valget etter fredsavtalen, og det første noensinne hvor eksgeriljaen FMLN kan delta. En liten gruppe eksgeriljasoldater er samlet i bakgården til FMLN-kontoret i Nueva Concepción, Chalatenango, rundt en walkietalkie som knitrer til liv av og til med enda et deprimerende resultat.

Stemningen er dempet, stillheten blir brutt med jevne mellomrom av fyrverkeri avfyrt av jublende ARENAtilhengere i landsbyen.

P

artilederen i kommunen, en krigsskadet eksgeriljakommandant er rasende. ”Disse dumme campesinos!

Skjønner de ingenting?” Han er fortvilet over hvordan de kunne stemme for et parti som ARENA. Han slår ut i lufta med den ene armen, den andre mistet han under borgerkrigen når han kjempet med livet som innsats for “disse dumme campesinos”. En ung kvinne, tidligere geriljamedlem, hopper opp og begynner å skjelle ham ut. ”Du burde spørre deg selv hva det er vi har gjort feil! Hvorfor vi ikke har klart å overbevise dem at vi er det beste alternativet!” Kommandanten blir stum, og walkietalkien gnistrer til liv med beskjed om enda et dårlig resultat.

SCHAFIK HANDAL: FMLNs presidentkandidat i det kommende valget

S

ånn var det i 1994, alle hadde vært overbevist om at ”El Frente” ville vinne. De hadde kjempet borgerkrigen mot oligarkiet, militæret og deres dødsskvadroner, og nå hadde befolkningen anledningen til å kaste ut alle undertrykkerne. Slik ble det ikke.

Problemer med overgangen fra gerilja til politisk parti, null erfaring med valgprosesser, drap og trusler mot aktivistene, omfattende valgfusk og lite penger, førte tilsammen til at ”El Frente” måtte nøye seg med å bli nummer to. Heldigvis valgte FMLN å følge rådet til den unge kvinnen, og i de påfølgende valgene økte de sin oppslutning blant det salvadoranske folket. Under det siste valget i 2003 passerte de ARENA som landets største parti med flest representanter i nasjonalforsamlingen, og flertall i de fleste kommunene.

E

tter valget var FMLN ganske langt foran ARENA på meningsmålingene. Men de fikk en kraftig nedtur etter at FMLN valgte en kontroversiell og lite karismatisk politiker som presidentkandidat. Partiet var mest opptatt av å velge noen som ville stå fast ved partiets politiske plattform, og da var Schafik Handal desidert den beste kandidaten. For et par måneder siden begynte de igjen å ta kraftig inn på ARENA i meningsmålingene. I de siste målingene står partiene ganske likt, til tross for ARENAs enorme pengeressurser og et typisk amerikansk preg på valgkampanjen. ARENA har hyppige TV reklamer, store oppslag i avisene og de får mye spalteplass i landets største aviser, som eies av ARENAs egne medspillere. Samtidig får FMLN mye negativ pressedekning og blir betegnet som voldelige anarkister eller kommunister som ønsker å innføre et totalitært styresett i El Salvador.

F

MLN har fra begynnelsen av hatt enorme problemer med å finansiere valgkampen sin. De har ikke nok penger til å betale de få heltidsansatte kampanjearbeiderne som de trenger. De må dermed satse fullt og helt på partiets grasrot, som for øvrig gjør et iherdig arbeid for å kompensere for de knappe ressursene. Hvis valget går videre til andre valgomgang, slik de fleste forventer, kan FMLN havne i en alvorlig situasjon. Det er derfor viktig at vi i LAG, som solidaritetsorganisasjon, anstrenger oss for å hjelpe til.

B

li med du også og gi et bidrag via El Salvador Kampanjens innsamlingsstafett. Penger kan betales til bankkontonr: 3624.50.54569 og merkes ”El Salvador Kampanje.” Ved samtidig å utfordre to venner/bekjente i meldingsfeltet vil ditt bidrag hjelpe til å holde stafetten i gang. Nå er tiden inne for å handle! Gå ikke glipp av denne anledningen til å bidra til det latinamerikanske folkets kamp for et alternativ til den nyliberale herjing på kontinentet, STÅ PÅ!! Valget finner sted 21. mars, med eventuelt andre valgomgang en måned senere mellom de to partiene med størst oppslutning. Innsamlingskampanjen fortsetter til annen valgomgang i slutten av april.

LatinAmerika

LatinAmerika Nr. 1 – mars 2004. Årgang 9.

Redaksjonen avsluttet: 11/03/2004 Deadline neste nummer: 10. mai Opplag for dette nummer: 800 Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året.

Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen.

Telefon: 55 58 99 34 E-post: lagbg@kvarteret.uib.no latinamerika@arriba.no

N Y H E T E R

Mars 2004

FN-rapport om narkotikaindustrien Det er først og fremst kvinner og barn som blir ofre for den volden og kriminaliteten som kommer i kjølvannet av den storstilte narkotikaindustrien i Latinamerika. Dette fastslås i rapporten som International Narcotics Control Board (Internasjonal komite for narkotikabekjempelse), et uavhengig organ under FN, har lagt fram for 2003. Rapporten har satt fokus på narkotikaproblematikk på mikronivå, og ser på narkotikasmugling i forhold til dens negative innvirkning på individer, familier, bydeler og samfunn.

Det er først og fremst industrilandene, hvor mesteparten av narkotikaen også blir konsumert, som tjener på narkotikatrafikken. Produksjonslandene derimot, mange av dem i Latinamerika, er de som tjener minst på den såkalte narkoøkomonien.

I produksjonslandene er den politiske betydningen av narkotikaproblemet økende på grunn av det stadig tettere forholdet mellom narkotika, smugling, trusler og terrorisme. Dette gjelder spesielt for Colombia, men også for Brasil og Peru, hvor illegale kokaplantasjer

blir beskyttet av opprørere, og utgjør en politisk trussel. Haiti, som har blitt hovedfartsåren for kokain til USA, står i fare for å bli et nytt Afghanistan (verdens største opiumsprodusent), hvis de ikke klarer å løse sine økonomiske og sosiale problemer.

Rapporten understreker at selv om nivået på kriminalitet i forbindelse med narkotikaforbruk er forholdsvis lavt, gjelder ikke dette for kriminaliteten som omfatter narkotikasmugling. I Brasil er for eksempel en stor andel av de 30.000 årlige drapene knyttet til salg og smugling av narkotika. Barn blir brukt i industrien, og skulle de true med å angi noen, blir de ofte drept.

I Colombia er de strafferettslige tiltakene lite effektive i forhold til å få bekjempet narkotikaproduksjon. Kriminaliseringen av bruk og dyrking av for eksempel kokablader, viser at lovgiverne ignorerer det sosiale aspektet av problemet. For å løse narkotikaproblemene, må man først og fremst bekjempe fattigdom og arbeidsledighet, og sørge for at alle barn får rett til skolegang.

SMÅBØNDER OG KOKADYRKERE: Dyrking av råstoffer til narkotika er ofte en sikker økonomisk levevei for småbønder, men de risikerer også å miste levegrunnlaget sitt på grunn av kriminaliseringen av kokadyrking, ofte et resultat av press fra industrilandene.

Redaksjon: Ragnhild Solvi Berg Vibeke Lia Kristin Torp Skogedal Guro Svalestuen Kirsty Cunningham Erlend Fossedal Olsen Siv Systad Tegner: Dave Watson Layout: Redaksjonen Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 7877.08.44184 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redak-sjonen. Signerte artikler står for forfat-terens eget ansvar.

3

“Verdensvalget” i USA Valget i USA er ikke lenger bare USAs anliggende. Som den eneste supermakten i verden får utfallet av valget store konsekvenser for mange land, fordi landenes politiske stabilitet i større eller mindre grad er knyttet til USAs utenrikspolitikk. Det latinamerikanske folk, USAs nabo i sør, også kalt USAs bakgård som følge av de stadige invasjonene på kontinentet, følger kanskje spesielt godt med på valgkampen som nå er i gang. Den latinamerikanske befolkningen i USA er heller ikke ubetydelig, og de kan komme til å spille en avgjørende rolle når stemmene skal telles opp.

Stater som Florida og California, som har store befolkningsgrupper med eksilerte cubanere og meksikanere, er viktige stater å vinne for å bli president.

Siden Bush og republikanerne ønsker eksilcubanernes stemmer i Florida, vil de nok ikke satse på en oppheving av

handelsblokaden mot Cuba. Et ønske om å få stemmene til alle meksikanerne som har bosatt seg i USA, har nok også bidratt til at det ble startet forhandlinger med den meksikanske Fox-regjeringen om migrasjonsspørsmålet.

Handel med USA utgjør en viktig del av inntekten til flere av landene i Latinamerika, og eventuelle endringer i USAs handelspolitiske strategi kan derfor være avgjørende for enkelte land.

CAFTA, frihandelsavtalen med MellomAmerika, er for tiden under forhandling, og valgkampen i USA vil kunne påvirke utfallet av denne.

Når det gjelder migrasjonsspørsmålet, vil nok både republikanerne og demokratene snakke om reformer, men få tror egentlig det vil skje noe.

Ettersom begge sider er avhengige av de latinamerikanske stemmene, så er sannsynligheten stor for at ingen tar sjansen på å endre loven.

4

Mars 2004

LatinAmerika

N Y H E T E R

Kvinnene markerer seg i retten KVINNELIG DOMMER: Som en av få kvinnelige dommere i LatinAmerika, fører Juana Mendez den viktige saken mot Nicaraguas tidligere president Arnoldo Aleman, tiltalt for korrupsjon og underslag av 100 millioner dollar.

Kristin Torp Skogedal Kontroversielle og viktige rettssaker i Latinamerika blir ofte ført av kvinner, til tross for at kvinner er underrepresenterte i rettsvesenet. Andelen av kvinner i de latinamerikanske rettssystemene er under 50 prosent, og den blir lavere jo høyere opp i rettsapparatet man kommer. Ifølge tall fra FN er kvinners deltakelse i høyesterett i hele Latinamerika på under ti prosent.

I Chile hadde ikke høyesterett en kvinnelig dommer før i 2001, pioneren er Maria Antonia Morales.

Den første og hittil eneste kvinnelige høyesterettsdommeren i Brasils høyesterett er Ellen Gracie, som fikk stillingen i år 2000. Likevel fører kvinner i dag viktige korrupsjonssaker og menneskerettighetssaker i ulike land på kontinentet.

Et eksempel er den nicaraguanske dommeren Juana Mendez, som fører saken mot ekspresident Arnoldo Aleman (1997-2002) for korrupsjon og misbruk av offentlige midler. Aleman er tiltalt for å ha underslått 100 millioner dollar i et land der om lag 70 prosent av befolkningen lever i fattigdom og over en million lever på under én dollar om dagen. Mendez har både blitt sterkt kritisert og fått drapstrusler for arbeidet i denne saken, og FNs høykommissær for menneskerettigheter måtte til slutt be den nicaraguanske regjeringen om å

til et sete i Argentinas høyesterett.

Hennes kandidatur har vakt reaksjoner, men hun støttes av menneskerettighetsorganisasjoner og advokater.

Ikke overraskende har den katolske kirken og abortmotstanderorganisasj onen Pro Vida kommet med protester, der det blant annet heter at hun ikke gjenspeiler den kvinnelige befolkningen i landet ettersom hun er ateist og ikke har barn. Argibay tilhører den politiske venstrefløyen, og hun er opptatt av kvinnespørsmål og likestilling.

gi henne beskyttelse.

Et annet eksempel er den argentinske dommeren Carmen Argibay, meddommer ved den internasjonale kriminaldomstolen for det tidligere Jugoslavia, som nå er den første kvinnelige kandidaten som er nominert

Det kan være flere årsaker til at det er kvinner som fører mange av de mest ømtålige sakene. En grunn kan være at kvinner har høyere troverdighet enn menn på noen områder. Studier foretatt i Costa Rica for et tiår siden konkluderte med at kvinner ikke så lett ble korrupte.

Den rådende meningen var at kvinnelige dommere følger loven strengere enn menn. Det kan også hende at kvinner har lettere for å stå imot press og trusler, da disse er basert på maskuline atferdsmønstre. Siden menn også har en tendens til å reagere mer voldelig, slår det sterkere ut for menn når de skal stå imot truslene, mener den argentinske dommeren Carmen Argibay.

Tangoens seksuelle frigjøring Kirsty Cunningham Ikke nok med at Argentina for tiden blir invadert av turister fra fjern og nær, turistindustrien i landet har skapt 80 000 nye jobber siden 2001.

Nå holder Buenos Aires også på å bli Latinamerikas ”Meca gay”- et Mekka for homofile. Én av de skeive attraksjonene metropolen nå kan by på er tango for homofile, både i form av dansekurs og en nattklubb hvor ingen vil bli uglesett for sitt moderne valg av tangopartner.

Storbyen Buenos Aires er pionér når det gjelder homofiles rettigheter, blant annet fordi partnerskap mellom samme kjønn ble lovlig i 2003, som første sted i Latinamerika. Riktignok er det for tiden bare i hovedstaden man kan inngå slike partnerskap, men presidenten, Nestor

Kirchner, ønsker å utvide loven til resten av landet. På et så religiøst og på mange måter konservativt kontinent, er det ikke rart at denne liberale holdningen har gjort Buenos Aires til et attraktivt reisemål for mange homofile.

fikk praktisert sine nylærte kunster på de tradisjonelle tangoklubbene. På ”La Marshall” kan Roberto danse med Luis, Mariana kan svinge seg med Elena, og heteroseksuelle par blir heller ikke diskriminert på ”milonga gay”.

Gay-barer og nattklubber finnes det mange av i Buenos Aires, og som homofil turist kan man til og med dra nytte av tilbud om personlige guider med samme legning. Én nattklubb skiller seg likevel ut fra massen av regnbuefargede utesteder, og det er diskoteket ”La Marshall”, oppkalt etter skuespillerinnen Niní Marshall, hvor det nye konseptet ”milonga gay” har gitt homofile tangoelskere et nattlig fristed.

Tangolæreren Edgardo Gargano er en av dem som så behovet for dette konseptet, da mange av de homofile elevene på kursene hans ikke helt problemfritt

Utlendinger så vel som argentinere er euforiske over dette nye tilbudet, og ofte er halvparten av danserne tilreisende fra hele verden. Tangoen er altså i ferd med å gjennomgå en seksuell frigjøring, men ifølge Gargano ble denne dansen i sine yngre dager utført av menn som danset sammen med menn, og kvinner som danset med kvinner. På denne måten lærte de mindre grasiøse mennene gode triks fra større danseløver, for å kunne imponere de mest danseferdige damene, mens prostituerte kvinner gjerne danset tango med hverandre som tidsfordriv i Buenos Aires´ bordeller.

LatinAmerika

B A K G R U N N

Mars 2004

5

Emiliano Zapata og den meksikanske revolusjon FLUVIO C . R U I Z A L A R C O N

er rådgiver i den parlamentariske kommiteen til partiet PRD i Mexico.

Zapatistene var bønder som ”for å kunne forbli bønder, måtte starte en revolusjon”, skriver John Womack i sin kjente biografi om Emiliano Zapata. I 1856 utstedte Mexicos liberale regjering en lov som forbød selskaper å gå til innkjøp av land – målet var å undergrave det økonomiske fundamentet til landets fremste jordeier, den katolske kirken.

Under Porfirio Díaz’ diktatur (18761910) ble det dermed mulig for det gamle oligarkiet og mange liberale politikere å få klørne i kirkens jord, så vel som i land tilhørende urbefolkningen, ettersom disses eiendomsrettigheter ikke lenger var godkjent.

Slik grunnstøtte den opprinnelige planen om å fremme utviklingen av en klasse små, uavhengige landeiere som ville være i stand til å lede an en endring i Mexicos produksjonsappara. På begynnelsen av det 20. århundret var konsentrasjonen av land større, og den sosiale bakvendtheten som var typisk for hacienda-samfunnet (landeiendommer i stor skala) var forverret.

I essayet El laberinto de la soledad, bemerker Octavio Paz at disse store landeierne “verken er industrialister eller entreprenører: De er menn som har blitt rike gjennom kjøp av kirkens eiendommer eller gjennom den offentlige forvaltningen i landet. På haciendaene deres lever bøndene et liv i tjeneste som likner mye på tilværelsen under den spanske kolonitiden.”

I 1908 stiller Francisco Madero, en stor jordeier fra Nord-Mexico som motkandidat til diktatoren Díaz i presidentvalget. Valget preges av fusk, Madero fengsles og drar senere i eksil til USA hvor han utarbeider San Luisplanen som har som mål å gjøre væpnet opprør. Emiliano Zapata i sør, i likhet med Pancho Villa og Pascual Orozco i nord, er av de få personene som følger instruksene i Maderos plan. Zapata, som er borgermester i landsbyen Anenecuilco i delstaten Morelos, følger planen på grunn av Maderos løfte om å tilbakeføre jorden til fellesskapet.

15. mai 1911 har diktatoren Díaz innsett nederlaget og gjør seg klar til å forlate landet. I maktforhandlingene med Madero stiller han som betingelse at zapatiststyrkene skal stanses utenfor Mexico by. En av Maderos nærmeste kollaboratører oppretter det falske ”Ejercito Libertador del Sur”, frigjøringsarmeen fra sør, navnet zapatistene brukte på sin hær. Ved

hjelp av dette trikset, blir Zapatas menn nektet inntog i Mexico by. I juni 1911 står dermed Zapata alene sammen med garden sin, og er vitne til Maderos triumferende entré.

Når de første allmenne valgene er under oppseiling, finner det første mordforsøket på Zapata sted. Attentatet skjer den 30. august 1911. Tidspunktet var nøye valgt, og mens Zapata feiret sitt bryllup, blir han og hans menn overasket av føderale tropper. Zapata kommer seg unna, og noen uker senere kommer motangrepet fra zapatistgeriljaen som nå tvinger den føderale armeen til å bite i gresset. Myten om den uovervinnelige frihetskjemperen er født.

Francisco Madero blir til slutt valgt til president, og demokratiet er formelt sett gjeninnført… men det finnes ikke det minste spor av en jordreform. I november 1911 konstaterer Emiliano Zapata at løftene ikke er blitt holdt, og han krever at jorden gis tilbake til de opprinnelige eierne. Zapatistenes krigføring er desentralisert, og pågår gjennom mindre kamper mot den føderale hæren (Madero hadde latt denne hæren forbli urørt, et feilgrep som senere skulle vise seg å være skjebnesvangert), og mot haciendaene hvor opprørerne hamstrer våpen, hester og mat. Målet deres oppsummeres med slagordet Tierra y Libertad, land og frihet.

I 1912 befinner Madero-regjeringen seg i en uholdbar situasjon. Til tross for at den offisielle linjen er at det ikke lenger finnes ”revolusjonære” og ”kontrarevolusjonære”, og at mexicanerne bare ønsker fred, er dette langt fra virkeligheten. I sentrum og sørlige deler av landet kjemper zapatistgeriljaen, i nord kjemper Pascual Orozco og Bernardo Reyes en væpnet kamp, størstedelen av pressen og de nye politikerne misliker regjeringen.

Dessuten er landets fengsler i ferd med å fylles av politiske fanger fra alle leire, deriblant Pancho Villa.

Et statskupp slår Maderos regjering over ende i 1913. Emiliano Zapata fortsetter kampen mot den nye makthaveren, mens landet blir kastet ut i en ekte borgerkrig. Spesielt takket være militærgeniet Felipe Angeles, en gammel offiser fra den føderale hæren som gikk over til zapatistene, lar Zapatas menn regjeringshæren gjennomgå flere sviende nederlag. I 1914 entrer Pancho Villa og Emiliano Zapata, de to symbolene på bøndenes opprør, Mexico by, til det meksikanske borgerskapets store misnøye. Førstnevnte går og setter seg i presidentstolen ”bare for

SYMBOL PÅ REVOLUSJON: Emiliano Zapata ble en legende da han klarte å lure regjeringshæren i 1911. Han kjempet for jordreformer og frihet, tierra y libertad, og hans navn lever videre i dagens zapatistbevegelse. se hvordan det føles”. Men ingen av dem ønsker å besitte den nasjonale makten, ettersom begge to er lokale opprørsledere. Dermed drar Zapata og Villa fra Mexico by, stikk i strid med rådene fra Felipe Angeles. Dette passer veldig bra for Venustiano Carranza, en gammel guvernør fra delstaten Cohauila, og som blir selvutnevnt ”revolusjonsleder”. Når regjeringen vakler, tar Venustiano Carranza makten med støtte fra revolusjonære generaler fra middelklassen. De har nasjonale ambisjoner og ønsker modernisering, men de er ikke enige med zapatistenes ideer. Disiplinerte og bevæpnede ender Carranzas tropper opp med å ta militærmakten fra de andre revolusjonære gruppene, blant annet ved å bruke skyttergraver for første gang.

I tillegg har den nye arbeiderklassen blitt spilt opp mot zapatistene. Selv om han ble overvunnet på det militære plan i 1916, forblir Zapata likevel en politisk trussel for Carranza, siden jordreformen, som ble nedfeldt i grunnloven fra 1917 bare forblir maktesløse ord. Men den 10. april 1919, etter ordre fra Carranza, blir Zapata igjen lurt inn i en felle. Og denne gangen klarer ikke ”el caudillo del sur” – hærføreren fra sør, å komme unna, men må bøte med livet.

6

Mars 2004

A K T U E LT

LatinAmerika

NAFTA − 10 år etter

Zapatistene gjorde opprør samme dag den trådde i kraft.

Mexicos president forsikret om utvikling og økonomisk vekst som følge av den. De forente amerikanske stater lovpriste den. I år er det ti år siden the North American Free Trade Agreement (NAFTA) ble et faktum. Jordbruket, og dermed urbefolkningens levesett, ble sterkt rammet som følge av avtalen. Hvilke spor har NAFTA satt?

M A R T H E VA L D E

er styremedlem i LAG-Bergen og tar mellomfag i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen. Hun deltok på solidaritetsbrigade i Chiapas høsten 2001.

NAFTA ble noe mer enn et underskrevet papir 1. januar 1994. Da trådde avtalen for alvor i kraft og åpnet dermed for frihandel mellom Canada, Mexico og USA, men ikke for fri flyt av arbeidskraft.

Samme dag okkuperte Zapatistenes hær for nasjonal frigjøring (EZLN) fire av de viktigste byene i Chiapas, den sørligste staten i Mexico. Datoen var ikke tilfeldig valgt. Nettopp inntredenen i en frihandelsavtale med USA og Canada ville gjøre livet enda hardere for de tusenvis av mayaindianere som den meksikanske stat i så mange år hadde undertrykt og glemt. ”Nok er nok!” slo Zapatistene fast en gang for alle denne dagen. De ti siste årene har de fortsatt denne kampen for et bedre liv og større respekt for mangfoldet. De krevde husly, utdanning, mat, jord, helse, arbeid, fred, rettferdighet, frihet, demokrati og verdighet. Krav som kanskje ble enda mer uoppnåelige da Mexicos regjering lot landet fange av frihandelen.

Det er nok tvilsomt at daværende president Salinas ville inngått en avtale som direkte kunne skade landets økonomi, men dette er ikke det samme som å si at den ble inngått på fullstendig frivillig basis. Man skal blant annet huske på hvor hardt Mexico ble rammet av gjeldskrisen på 80-tallet, noe som igjen førte til at IMF og Verdensbanken har kunnet legge sterke føringer på landets økonomiske aktiviteter. Hvor stor sjanse presidenten hadde til å få gjennom krav i forbindelse med avtalen spekuleres det fremdeles om.

EJIDO-SYSTEMET: Tre fjerdedeler av befolkningen i Chiapas er avhengig av jordbruk for å overleve, men det tradisjonelle ejido-systemet som gir småbønder bruksrett til livsviktig landbruksjord, har måttet vike i den meksikanske grunnloven for å bane vei for NAFTA-avtalen.

NAFTA truer maiskulturen NAFTA betydde at visse endringer måtte gjennomføres i Mexico. Landet måtte forberede og tilpasse seg den nye økonomiske epoken avtalen etter sigende skulle føre med seg. Artikkel 27 i den meksikanske grunnloven ble endret, og dette fikk store konsekvenser. Denne loven stadfestet retten til å dyrke og eie jorden etter ejido-systemet. En ejido er en demokratisk sammenslutning av småbønder med bruksrett, men ikke privat eiendomsrett, til jorden.

Dette er spesielt blitt benyttet av de meksikanske indianerne. For dem er ejido og den kollektivistiske tanke et sikkerhetsnett som forhindrer landkonsentrasjon til enkeltmennesker og som sikrer demokratisk deltakelse ved økonomiske avgjørelser. Denne type organisasjonsform var nedfelt i den meksikanske grunnloven helt fram til 1992, da den ble endret for å bane vei for NAFTA. Til tross for dette er ejido-systemet fremdels et fundament for den indianske kulturen, men vår tids utvikling og det manglende fundamentet i grunnloven skyver denne levemåten mer og mer til side.

Viktigheten av ejido-systemet er påfallende når rundt tre fjerdedeler av befolkningen i Chiapas, en stat som har høy konsentrasjon av urbefolkning, er avhengig av jordbruk for selvberging.

De dyrker mais, bønner og kaffe, akkurat slik som deres forfedre og -mødre gjorde. La tortilla – maismelkaken – er ikke bare en av hovedingrediensene i det indianske kostholdet, men blir også sett på som en del av hele landets matkultur, og er fremdeles en naturlig del av det meksikanske måltid. Mexico har den største variasjonen av mais i verden, noe som har gitt landet status som ”maisens hjemland”, en hederstittel

det blir vanskeligere og vanskeligere å forsvare.

Maisens hjemland taper konkurransen På grunn av NAFTA-avtalen har nemlig Mexico forpliktet seg til å importere rundt 6000 tonn med genmanipulert mais hvert år fra USA. Mais som de har nok av selv, men som verken vinner fram på det lokale eller globale markedet. I konkurranse med maskiner, gjødsel og amerikanske landbrukssubsidier har meksikanske bønder lite å stille opp med. Mais som ikke må ta samme hensyn til moder jords underfundigheter da den er konstruert på et laboratorium for å tåle det meste, har helt klart et konkurransefortrinn på effektivitetssiden. Den biologiske maisen – fremdyrket uten bruk av kjemikalier eller bensindrevne maskiner, som følger naturens vekstmønster og blir innsamlet for hånd (og uten statsstøtte) – taper kampen om kundene. I et land hvor over 30 prosent av befolkningen i forrige tiår levde for under to dollar dagen, hvor åtte prosent av dem igjen måtte klare seg med under én dollar dagen, er ikke biologisk dyrket mais noe man alltid kan spandere på seg. Småbønder klarer å brødfø seg selv og sine husdyr, men å selge det videre gir et elendig inntektsgrunnlag.

Før NAFTA-avtalen trådte i kraft var småbøndene til en viss grad beskyttet mot billig, masseprodusert mais fra USA gjennom jordbrukssubsidier og en jordbrukspolitikk som gikk ut på å kjøpe opp avlingen fra småbønder, og distribuere dem for salg på det nasjonale markedet. Dessverre har den meksikanske regjering siden 1980-tallet gått bort fra at det skal dyrkes nok mat til selvkonsum, og over til en politikk

LatinAmerika

A K T U E LT

Mars 2004

7

som går ut på at alle heller skal kunne kjøpe det de trenger. Denne linjen ble kjørt helt ut da NAFTA trådde i kraft.

Dette betydde for øvrig ikke at det samme skjedde på den andre siden av grensen. USA fortsetter med sine enorme landbrukssubsidier slik de har gjort i alle år. Også i forhandlinger av nye frihandelsavtaler, samt utvidelser med henholdsvis Sentral-Amerika og Australia, er landbrukssubsidier et ikketema som de henviser til WTO å rydde opp i. Dette gjør de i trygg visshet om at det kommer til å ha passert et nytt tiår med NAFTA før de blir berørt av endringer. Mexicos styresmakter, på sin side, fortsetter med sin ”ikke-politikk” på landbruksfronten. Dermed overlater de folket på bar bakke i kampen for å produsere sin egen mat.

Det går med andre ord ikke så bra for maisen i sitt eget hjemland. Noen få, store produsenter har klart å overleve ved å gå over til maskiner og gjødsel, men små og mellomstore produsenter har minimale sjanser til å klare seg. Uten subsidieringen har de sistnevnte blitt så godt som utkonkurrert. Førstnevnte holder seg inne i markedet, men ikke nødvendigvis i det øverste sjiktet.

Resultatet er derfor den dag i dag at meksikansk mais, mye av ypperste kvalitet, for det meste går til dyrefôr eller selvkonsum for familier og kjente, mens den genmanipulerte, amerikanske maisen blir satt på middagsbordet.

Betydningen av NAFTA – delte meninger Det er enighet innad i Verdensbanken om den såkalte ”NAFTA-effekten”.

De har uttalt at frihandelsavtalen har hjulpet Mexicos økonomi, og mener landet ville hatt lavere vekst og mindre investeringer hvis de ikke hadde vært medlem av NAFTA. De er ikke i tvil om at avtalen har vært til gode for meksikanerne, men påpeker også at ifølge prognosene om hvor Mexico burde vært etter ti år som medlem av NAFTA, så har ikke økonomien nærmet seg det nivået USA og Canada ligger på, men er fremdeles milelangt unna. Det fattigste landet i trekanthandelen har dermed gått glipp av denne forventede positive effekten.

Det må i denne forbindelse nevnes at veksten i Mexicos økonomi startet før 1994. FNs Human Development Index (indeks for menneskelig utvikling) fra 2001 viser en klar, oppadgående vekstkurve. Den begynte minst to tiår før NAFTA ble et faktum. Riktignok var veksten nesten dobbelt så stor fra 1995 til 2001 som fra 1990 til 1995, men den positive trenden var tilstede fra før av. Dette var antageligvis også en av grunnene til at USA i det hele tatt inngikk frihandelsavtalen med landet.

Mexico er i tillegg rikt på naturressurser og konsumenter, noe som ikke passer de nordlige nabolandene så altfor

MAISENS HJEMLAND: For Mexicos småbønder er maisen kanskje det viktigste jordbruksproduktet, og over hele landet spises tortillas, maismelkaker , til hvert måltid. Nå møter den meksikanske maisen konkurranse fra genmanipulert mais . dårlig. Dette vektlegges i større grad når meksikanerne selv skal vurdere NAFTA. Meksikanske økonomer, i motsetning til verdensbankens, strides om avtalen har hatt en overvekt av fordeler eller ulemper for landet. Maria de los Angeles Pozas, sosiolog og professor ved universitetet i Mexico by, er en av de som heller til sistnevnte oppfatning. Hun har forsket på seks store nordmeksikanske firmaer og sett på 120 ulike industriplaner. Hun har blant annet gjort følgende observasjon: ”Noen av firmaene som inngikk allianser med utenlandske selskaper er i dag i alvorlig krise. Selskapene de en gang var partnere med, er nå deres konkurrenter og er etablerte på deres territorier”. Hun understreker at kunnskap også har gått den andre veien; meksikanske arbeidere har fått god opplæring av utenlandske selskaper, en kunnskap de tar med seg videre. Det som allikevel ikke har gjort at dette har satt særlige spor, ifølge Pozas, er den meksikanske regjeringens manglende

evne til å forbedre og modernisere sine dårligst stilte industrier, blant annet landbrukssektoren og telekommunikasjon, ved å for eksempel målstyre utenlandske investeringer i den retning. Heller ikke beskyttelse av visse industriområder er prioritert.

Spesielt innen jordbruk har regjeringen blitt kritisert for å ha sviktet, noe som blant annet gjenspeiles i frafallet i artikkel 27 og den tidligere nevnte ”ikkepolitikken”. Regjeringens manglende satsing, i kombinasjon med NAFTA, får sine konsekvenser. Disse blir tydelige når 25 millioner, en fjerdedel av landets befolkning, bor i rurale områder.

Dette er en av de mest marginaliserte gruppene i landet, og samtidig de som i minst grad har sett fordelene av frihandelsavtalen. Jordbruk er deres hovedkilde til overlevelse. Å ikke få solgt sine egne varer på lokalmarkedet tar vekk en viktig sjanse til å kunne brødfø seg selv og familien. Man kan ikke leve på mais og bønner alene, særlig ikke når avlingen svikter…

8

Mars 2004

LatinAmerika

A K T U E LT

“Politiskolen 5” på vei til Costa Rica I juni 2002 skrev Costa Ricas minister for offentlig sikkerhet, Rogelio Ramos, og den amerikanske ambassadøren i landet, John Danilovich, under på en innledende avtale om å opprette verdens femte International Law Enforcement Academy (Det internasjonale lovhåndhevelsesakademiet, ILEA) i San José i Costa Rica. Ifølge statuttene skal skolen kurse latinamerikanere i bekjempelse av ”transnasjonal kriminalitet” som omfatter terrorisme, narkotikasmugling, økonomisk kriminalitet, nettkriminalitet, smugling av ulovlige våpen, menneskehandel og menneskesmugling. I februar 2004 venter avtalen fortsatt på å bli ratifisert, mens protestene er mange.

Vibeke Lia Den USA-ledete opplæringen i riktig takling av ”den moderne kriminaliteten” er ikke noe nytt prosjekt. Allerede i 1995 ble det første av USA sine internasjonale politiakademi åpnet i Budapest, ifølge offisielle amerikanske kilder for å ”spre kompetanse innen lovhåndhevelse blant offentlig ansatte i Sentral- og Øst-Europa, og i de nye, uavhengige statene, inkludert Russland”. Senere har Bangkok i Thailand, Gaborone i Botswana og Roswell i Ny Mexico i USA fått hvert sitt regionale ILEA. To år etter at det første ILEA ble åpnet i mai 1997, ble daværende president Clinton og statsoverhodene i Sentral-Amerika og Den Dominikanske Republikk enige om at det også burde opprettes et ILEA-Sør i Latinamerika, og en vurderte både Panama, El Salvador og Costa Rica som vertsland. I følge USA sin ambassadør, falt valget på Costa Rica først og fremst fordi ”Costa Rica viste interesse”, og i andre rekke fordi landet ”har vært et modell-land i Latinamerika når det gjelder utvikling av demokrati, rettssikkerhet, respekt for menneskerettigheter og juridiske prosesser”. Til slutt også fordi landet er sete for store institusjoner som blant annet forsker på temaer som administrasjon, jordbruk i tropiske strøk og fred. Ambassadøren nevner ikke Costa Ricas relativt USA-lojale nyere histore, som for eksempel under borgerkrigene i regionen på 1980-tallet, da landet som i navnet skulle være nøytralt likevel ble brukt til base for nordamerikanerne og Contras. Derimot finnes det en del kritiske røster som lurer på om det ikke er på tide å bryte tradisjonen. Costa Rica, som avviklet sitt militærvesen i 1948, har lenge fremstått som Sør- og mellomamerikas foregangsland når det gjelder demokratisk utvikling og velstand. I dag spør costarikanerne seg om det å bli hjem for en institusjon ”mot internasjonal kriminalitet” under ledelse av USA, vil være med på å opprettholde landets gode, demokratiske rykte, eller om det tvert imot vil bety en svekkelse av dets nøytrale og pasifistiske image.

Tvilsom lærer I den foreløpige avtalen som er undertegnet mellom USA og Costa

ÅPNE ARMER: President Abel Pacheco er positiv til opprettelsen av et internasjonalt akademi for lovhåndhevelse i Costa Rica.

Rica heter det at akademiets mål skal være å styrke oppbygningen av kriminalvesenet i Latinamerika gjennom fokus på blant annet rettssikkerhet, menneskerettigheter, demokratisering og lovhåndhevelse.

Videre skal de latinamerikanske landene samarbeide mer omkring problemer med narkotika og kriminalitet, i tillegg skal regionen forsynes med utdannelse og institusjonsbygging ”av kvalitet” for å motkjempe transnasjonale forbrytelser.

Til slutt skal ILEA bidra til økt samarbeid rundt temaet lovhåndhevelse mellom Costa Rica, USA, andre latinamerikanske land, ”og andre steder”. Det at USA har tatt på seg jobben med å kurse verden i demokrati og menneskerettigheter klinger imidlertid ironisk i manges ører, ikke minst fordi nettopp denne maktgiganten i dag er blant de siste landene som nekter å skrive under på flere av FNs viktige traktater, deriblant kommisjonen mot apartheid, konvensjonen om straffeforfølgelse av krigsforbrytere, konvensjonen om utryddelse av alle former for kvinnediskriminering, konvensjonen om motarbeidelse av menneskehandel og hallikvirksomhet, konvensjonen om rettigheter for fremmedarbeidere og deres familier, og konvensjonen fra 1997 som forbyr antipersonellminer.

I tillegg nekter landet å respektere Kyoto-avtalen om å redusere utslippene av forurensende klimagasser til atmosfæren. USA har en standhaftig og i manges øyne misforstått autonom

tradisjon, som igjen og igjen har fått styresmaktene til å overse eller føle at de ikke trenger å være en del av FNs fellesskap. Dette er altså nasjonen som ser seg egnet til å undervise resten av verden i å gjenkjenne og bekjempe ”den moderne kriminaliteten”. Særlig i lys av at Costa Ricas myndigheter i henhold til den undertegnede avtalen ikke vil ha noen påvirkning på pensum som skal legges opp på skolen, spør mange costarikanere seg med hvilket mandat USA har tatt på seg denne rollen som læremester og fasit i god og sikker internasjonal framferd. ”Vi har dessverre for mange triste erfaringer til at vi klarer å få oss til å tro på at USA skal være historiens helter og komme og redde oss fra lidelsene og underutviklingen her i bananrepublikkene i den tredje verden”, skriver den costarikanske skribenten Florencia Copley. Det er vanskelig å svelge de vakre ordene om ”vektlegging av lovens rolle, menneskerettigheter og demokratiske prosesser” når costarikanerne i følge avtalen vil være bortimot totalt ekskludert fra ledelsen og utformingen av akademiets program.

Blant poengene som trekkes fram når det gjelder den undertegnede avtalen, er særlig eksklusjonen av costarikanerne påfallende, som for eksempel dét at programdirektøren for gjennomføringen av prosjektet og akademiets direktører (begge disse stillingene er tiltenkt byråkrater fra USA) kommer til å nyte ”samme type privilegier og immuniteter som diplomater får.” Dette er goder som

LatinAmerika

A K T U E LT

Mars 2004

9

Mulig å si nei

UØNSKET: Costa Rica håper å unngå opplæring av militærpersonell på sitt territorium. ikke engang Unesco-staben, folkene fra FN eller den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen har tilgang til, og det gjøres klart at ”slike goder kommer ikke til å gies til noen costarikaner”.

Ugler Tilhengerne av ILEA tenderer derimot til å mene at hele debatten er unødvendig siden det ikke står noe i de undertegnede avtalene om noen negative konsekvenser ved implementering av politiakademiet. At valget har falt på Costa Rica sees som en æresbevisning, en gratulasjon etter et halvt århundre i fred, og en døråpner til utvidet samarbeid med USA. På 1990-tallet satset Costa Rica, i likhet med mange andre latinamerikanske land, stort på eksportrettet jordbruk, utenlandsinvesteringer, turisme, samt produksjon i “frisoner”, der man er fritatt fra skatter og annet kostbart regelverk. Costa Rica er blitt avhengig av frihandelssonene, der en kan benytte seg av kvinner som billig arbeidskraft, og der arbeidstakerne har svært begrensete rettigheter. Selv om landet har en demokratisk profil, er fagforeninger forbudt i Costa Rica, noe som har gjort det attraktivt for utenlandske selskaper å etablere seg i landet. For et land med en så lite selvhjulpen struktur på det økonomiske liv, er det klart at ethvert vink om at et enormt marked som USA skal komme innen rekkevidde er svært betydningsfullt. Blant andre mener presidenten, Abel Pacheco, at et enda mer ekstensivt samarbeid med USA vil gi Costa Rica og de andre landene i regionen muligheten til å hevde seg på det beskyttede amerikanske handelsmarkedet. For ILEA-tilhengerne virker dermed dét å huse en slik institusjon å være både en ærefull og lukrativ mulighet, som kan gjøre Costa Rica til et tyngdepunkt mellomamerikansk

samhandling, gi tilgang til markeder i de såkalte industrialiserte landene og altså styrke kampen mot “de moderne truslene”. Motstanderne på sin side, ser ILEA-skolen som del av et tokt fra USA, som strekker seg gjennom historien, og som har til hensikt å i stadig større grad kontrollere Sør- og Mellom-Amerika gjennom å homogenisere sikkerhetsapparatene i hvert land, tilpasset USAs egne økonomiske og militære interesser.

I tillegg til at mange ser USA som en lite egnet demokratisk autoritet, bunner skepsisen mot å installere et slikt akademi på costarikansk grunn i stor grad i mistanken om ugler i den altruistiske mosen. Akademiet anses som del av en lite nobel agenda, der amerikanske økonomiske og militærstrategiske interesser vil ligge til grunn når pensum blir bestemt. Paralleller trekkes til det beryktede School of the Americas i Panama, og en frykter en indirekte militarisering av det fredelige Costa Rica. Videre er man redd for at akademiet vil undergrave det juridiske system i Costa Rica, ettersom dette påberoper seg retten til å definere og løse problemer som har å gjøre med økonomisk kriminalitet, kjøp og salg av narkotika, hvitvasking av penger og terrorisme. Institusjonen vil være kontrollert av personell fra USA, som dessuten kommer til å få spesielle privilegier, og den administrative og økonomiske driften faller utenfor costarikansk jurisdiksjon. En kritisk betrakter kan fort komme til å sitte igjen med en ubehagelig følelse av at det lille sentralamerikanske landet skal bli vertskap for en USA-drevet overvåkningsbase som uten innblanding eller innsyn fritt skal kunne jobbe for USA sine interesser uten å holdes ansvarlig for sine handlinger. I tillegg er det en viss fare for å gjøre Costa Rica til et mer attraktivt mål for terrorister enn det er i dag.

USA-sponset opplæring av politistyrker har allerede vært tilstede i Costa Rica i flere tiår. Som vi vet ble mer enn 2000 politimenn og kvinner trenet i det man kalte ”militærtaktikk og antikommunisme” i School of the Americas i Panama mellom 1949 og 1967. Fra slutten av sekstitallet til 1974 mottok det costarikanske politiet assistanse og trening gjennom programmet Aid’s Public Safety. I 1974 forbød USA sin kongress å hjelpe de latinamerikanske politistyrkene på grunn av deres tvilsomme forhistorie med tortur og forsvinninger, men likevel ble USAs engasjement i Costa Ricas sikkerhetsstyrker utvidet i løpet av åttiårene, ettersom en ønsket seg en front i sør for Contras-krigen mot Nicaragua. Den gangen hadde USA sitt engasjement med den kalde krigen å gjøre, i dag finnes det en ny global, paranoiastimulerende kampsak, som kalles krigen mot terrorisme. Den krigen kjempes på alle fronter og én front er politiopplæring. USA har bestemt seg for å føre krig hvor som helst, når som helst, mot en hvilken som helst fiende det blir nødvendig å definere, og med ethvert nødvendig middel. I denne sammenhengen blir det planlagte lovhåndhevelsesakademiet del av et større program for å styrke det verdensomspennende apparatet USA har for å forsvare sin stilling som enehersker. Akademiet faller inn under landets tradisjon for å bruke overmakt fremfor diplomati, og samtidig overtrer det de internasjonale normene og menneskerettighetsprinsippene som det siviliserte samfunnet ellers forholder seg til. Dessuten inngår akademiet i kampen for globalt hegemoni og de økonomiske interessene som styrer USA sin politikk. En gruppe costarikanske lovgivere bad i oktober 2003 USA om å love å kun trene juridisk og politisk personell i demokratisering og etterforskning av internasjonal kriminalitet, og ikke tilby militærteknikk på pensum. Det er et positivt tegn. Dersom Costa Ricas parlament har vilje og mot til å si nei til å huse et regionalt polititreningsprogram kan de slå et viktig og symbolsk slag i kampen mot den virkelige terrorismen, for terror er ikke ensbetydende med islamske fundamentalister som plasserer bomber og kaprer fly. Folk som bombes til småbiter, som brennes levende i raketteksplosjoner, som tortureres og lemlestes av dødsskvadroner eller massakreres i landsbyene sine er virkelig også ofre for terror uansett om dette skjer i Ny York, Kabul, Baghdad eller Guatemala. Et nei er ikke noe enkelt valg for et lite og fredelig land som er avhengig av velvilje fra det enorme og utålmodige USA, men Costa Rica har et våpen, og det er ikke en hær eller en politistyrke opplært til å være en surrogathær, men moralsk integritet basert på landets egne nøytrale og demokratiske tradisjon.

10

Mars 2004

A K T U E LT

LatinAmerika

Forræderen Da Lucio Gutiérrez vant valget i Ecuador høsten 2002, var landets venstreside i eufori. For første gang skulle representanter for urbefolkningen være med i regjeringen. Etter kort tid tverrvendte derimot presidenten på sine valgløfter. Nå ropes det ”forræder”, og ”CIA-agent” om presidenten utenfor kongressen i Quito.

Venstresiden og indianerbevegelsen er i krise under Gutiérrez sitt splitt-oghersk-styre. Dette er en historie om et folk som ble lurt.

Erlend Fossedal Olsen President Lucio Gutiérrez’ første politiske opptreden var i forbindelse med opprørsdagene i januar 2000. Indianere fra hele landet hadde inntatt hovedstaden Quito. Misnøyen gjaldt det korrupte styret til Jamil Mahuad og en regjeringstid preget av høy inflasjon og kapitalflukt. Oberst Gutiérrez ledet samlingen av urbefolkningsledere, representanter fra høyesterett og militære, som inntok presidentpalasset den 21. januar og kastet det gamle styret.

Generalene skal ha vurdert å innsette en militær junta, men etter noen timer med kaos og utstrakt telefonisk kontakt med den amerikanske ambassaden, ble det klart at makten skulle overføres til kongressen. Kongressrepresentantene innsatte visepresident Gustavo Noboa, som uten å mukke videreførte politikken til Mahuad, med dollarisering som den mest kontroversielle saken. Dollaren ble innført i april 2000. Etter aprildager der en kunne oppleve en daglig inflasjon på 100 prosent, stabiliserte økonomien seg.

Gutiérrez på sin side ble dømt for kuppforsøket og måtte sone seks måneder i fengsel.

Valgkampen Det var i fengselet han skal ha utarbeidet planen for valgkampen. Historien er nærmest identisk med opptakten Hugo Chávez hadde til valgkampen i Venezuela i 1998. Gutiérrez fikk dannet en bred allianse bestående av hans eget Movimiento Sociedad Patriotica 21 de Enero (Bevegelsen for det patriotiske samfunn av 21. januar), Pachakutik (urbefolkningspartiet) og tre partier på venstresiden, deriblant Movimiento Popular Democrático (MPD). Pachakutik ble stiftet i 1996 som en politisk fløy av La Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador (CONAIE), paraplyorganisasjonen for de indianske organisasjonene i Ecua-

HAMSKIFTE: Etter at han hadde vunnet første runde, skiftet Lucio Gutiérrez til dress og reiste til New York og Washington. Han skulle antageligvis berolige investorene om at han ikke hadde noe planer om gjennomføre noen sosialistisk revolusjon. dor. Kledd i militærgrønt talte Gutiérrez om å gjeninnføre den gamle valutaen, om å kaste ut gringoene fra den nylig opprettede amerikanske marinebasen Manta ved Stillehavskysten, redusere betalingen av utenlandsgjelda og viktigst; kjempe mot korrupsjon. Han ville bygge en plattform basert på dialog med alle sektorer; typiske populistiske trekk.

Han fikk desidert minst tid i mediene av alle kandidater, en riktig outsider som seilte opp og vant første runde av valget med 20,3 prosent av stemmene, andremann var milliardæren og banankongen Alvaro Noboa med 17,3 prosent.

Noboa er blant annet kjent for å skyte på arbeidere som forsøker å organisere seg. I en tysk reiseguide for Ecuador har han fått tilnavnet ”korrupsjonskongen” siden han lurte familieformuen ut av hendene på slektningene sine. Han var en representant for kapital og ikke minst sine egne bedrifter. Gutiérrez oppnådde tillit blant fattige, bønder og indianere.

Etter at han hadde vunnet første runde, skiftet han til dress og reiste til New York og Washington, antageligvis for å berolige investorene om at han ikke hadde noe planer om gjennomføre noen sosialistisk revolusjon. Da begynte det ecuadorianske oligarkiet å pumpe penger inn i kampanjen hans før den avgjørende runden i valgkampen. Taktikken gav gode resultater. Den 15. januar 2003 kunne obersten fra jungelbyen Tena innta presidentpalasset.

Alliansen som ble brutt For første gang i historien var Pacha-

kutik, som representanter for landets indianere som utgjør 40 prosent av innbyggerne, med i en ecuadoriansk regjering, og de var ikke interessert i å bli avspist med sekundære ministerposter.

Nina Pacari, leder for Pachakutik, ble Ecuadors første kvinnelige utenriksminister, Luís Macas, den første lederen av CONAIE, ble landbruksminister, og Rosa María Torres fra MPD ble undervisningsminister. Men det tok ikke langt tid før det oppsto problemer i regjeringssamarbeidet. Gutiérrez hadde før valget skrevet under på MPDs krav om 150 millioner dollar mer til utdanning. Da presidenten ikke ville gå med på dette gikk lærerne ut i streik. Etter fire ukers streik ble kravene til slutt innfridd. Det ble gradvis klart at regjeringen Gutiérrez ville videreføre privatiseringspolitikken.

Hans avtale med det Internasjonale pengefondet innebar privatisering av oljeindustrien og prisstigninger på gass og brensel, et hardt slag for fattige familier. Forsøket på å privatisere landets største inntektskilde, oljeselskapet Petroecuador, fikk oljearbeiderne til å gå ut i streik. Presidenten utstedte arrestordre på ledere i fagbevegelsen og truet med å sende inn hæren dersom ikke demonstrasjonene ga seg. Dette var den samme president hvis kampanje var finansiert av fagbevegelsen og hvis stemmer kom fra fattige og arbeidere.

Lederne for fagbevegelsen gikk under jorden og ledet streiken i 55 dager. Da de sto frem ble de arrestert, men senere sluppet fri. Det ble mer og mer tydelig at Gutiérrez ikke hadde noe sympati med venstresiden og båndene til indianer-

LatinAmerika

A K T U E LT MILITÆRGRØNT: Under valgkampen i 2002 kjørte Gutiérrez en radikal stil, og allierte seg med indianske organisjasjoner.

Dette førte til at han fikk stor oppslutning fra en forventningsfull venstreside under presidentvalget.

bevegelsen ble gradvis svakere. Gutiérrez fortsatte å besøke fattige landsbyer og dele ut gaver – rene mediestunt, en disiplin utviklet av hans forgjengere i presidentstolen. Dette irriterte kraftig lederne for CONAIE, som etterlyste reelle utviklingsprosjekter. Nye problemer oppsto i forholdet til nabolandet Colombia. Gutiérrez uttalte tidlig at han kunne tenke seg å fungere som mekler mellom den colombianske staten og opprørerne. Dette fikk Colombias president til å sette kaffen i vrangstrupen.

Han er jo kjent for å holde en hard linje, og det gjorde ikke saken bedre at utenriksminister Nina Pacari ikke ville karakterisere FARC-geriljaen som terrorister. Presidenten måtte endre syn. I et møte med president George W. Bush i februar 2003 uttalte Gutiérrez at han ønsket at Ecuador skulle bli USAs beste allierte. Hans nye forslag i mai 2003 var at FARC-geriljaen skulle legge ned våpnene og forhandle med FN. Dersom de ikke gjorde det, skulle FN sende en styrke til landet som skulle kjempe på regjeringshærens side. Dette var ikke i tråd med utenriksministerens syn på saken. Den 6. august var det definitivt slutt på samarbeidet. Utenriksminister Nina Pacari, landbruksminister Luis Macas og Pachakutik trakk seg fra regjeringen. Pachakutik er nå i opposisjon til regjeringen, som på sin side har alliert seg med det sterkt høyrevridde sosialkristelige partiet PSC. Gutiérrez fortsetter sitt gode samarbeid med USA, som planlegger tre nye militærbaser i landet.

Ny kurs – mot høyre Presidentens populistiske trekk og autoritære tendenser har fått observatører til å sammenligne han med Perus tidligere autokratiske leder Fujimori. Han ønsker å kjøpe opp TV-kanaler og har prøvd å begrense pressefriheten. Dette kom spesielt tydelig frem da avisen El Comercio i november trykket en artikkel der det kom frem beskyldninger om at Gutiérrez’ valgkampanje skulle ha mottatt 30 000 dollar fra forretningsmannen César Fernandez, penger skaffet til

veie ved salg av kokain. Gutiérrez svarte umiddelbart at alt var løgn, og krevde at journalistene avslørte sine anonyme kilder. Dette fikk den samlede ecuadorianske dagspressen til å steile. Senere modererte regjeringen uttalelsene med kommentarer om at den trodde på en fri presse, og at kravet om å oppgi kildene kom ut i fra et ønske om å dementere beskyldningene. Den 25. november gikk ytterligere seks ministere ut av regjeringen til Gutiérrez. Dette ser ut til å være en del av planen til regjeringen, der de stadig orienterer seg mot høyre.

Plan Colombia I forholdet til Colombia er det spesielt to saker som peker seg ut. Arrestasjonen av Simon Trinidad, et høytstående medlem av FARC-geriljaen i Quito, viste seg å være et samarbeid mellom den ecuadorianske og colombianske hæren. Dette samarbeidet er grunnlovsstridig da det må godkjennes av kongressen. Ecuadorianere flest frykter en utviding av den colombianske konflikten, og vil ikke ha noen innblanding fra ecuadoriansk side.

Samtidig har kongressmedlem Guillermo Haro anklaget den ecuadorianske hæren for våpensalg til Colombias FARC-gerilja. Det er snakk om våpen som angivelig gikk tapt i en eksplosjon i et våpenlager i byen Riobamba i fjor sommer, og Haro mener dette var en dekkoperasjon. Det ecuadorianske militæret har en særstilling i landet: Som resultat av en pakt inngått i 1979 ved overgangen til demokrati, er militæret garantert 15 prosent av landets oljeinntekter frem til 2015. Gutiérrez påstår naturlig nok at anklagene er et forsøk på å sverte hans gode navn og militærets anseelse.

Forfølgelser og attentatforsøk I tillegg til forsøk på å strupe pressen har det forekommet mange arrestasjoner av opposisjonsledere som har kritisert Gutiérrez. Den 1. februar i år ble den nåværende lederen for CONAIE, Leonidas Iza, utsatt for et attentatforsøk.

Da han var på vei inn i kontorene til

Mars 2004

11

organisasjonen i Quito, ble Iza og hans følge rammet av et kuleregn, og hans sønn ble alvorlig skadet. Dagen før ble olje-arbeideren Patricio Campana fra Petroecuador drept. Han etterforsket et tilfelle av bensintyveri i bedriften som antas å være i størrelsesorden 200 millioner dollar. Kontoret til Pachakutik ble utsatt for et mistenkelig innbrudd den 21. februar, der tyvene tydeligvis hadde vært ute etter informasjon – kun harddiskene ble stjålet. CONAIE og fagbevegelsen har gjennomført flere demonstrasjoner i februar i protest mot regjeringen. I denne sammenheng laget de en resolusjon der de tar avstand fra ”terrorismen, forfølgelsen, kriminaliteten, og straffefriheten som det nyliberale styret til Gutiérrez og hans allierte på høyresiden forsøker å innsette.” Videre karakteriseres regjeringen til Gutiérrez som den mest korrupte siden overgangen til demokrati i 1979, og presidenten selv som en overløper og forræder. Avgåtte landbruksminister Luís Macas mener at Gutiérrez er svak, at han ikke har det som trengs for å styre landet, at han verken er statsmann eller politiker, og at det står korrupte representanter for det gamle oligarkiet bak og trekker i trådene. Macas antyder også at det bygges opp paramilitære styrker som jobber mot journalister og menneskerettsforkjempere. ”Beklageligvis tok folket feil. Vi tok feil!” sier han til IPS. ”Fremover må venstresiden og Pachakutik samle seg på nytt og lansere alternativer til den nyliberale politikken.”

Spørsmålet er hvor uavhengig politikk Ecuador kan føre, når de låner myntenheten til verdens mektigste land, og har en utenlandsgjeld som er på halvparten av bruttonasjonalproduktet.

Forsvinnende oppslutning Den 28. februar gikk Gutiérrez av som leder av Movimiento Sociedad Patriotica 21 de Enero. Årsaken han oppgir er at det skal være en klar deling mellom partiledelsen og presidenten. Derfor skal heller ikke ministere i regjeringen ha posisjoner i bevegelsen. Det kan bare tolkes som at han fjerner seg ytterligere fra sitt eget utgangspunkt. Han sa i en tale i forbindelse med åpningen av en ny motorvei at folket må legge streikene bak seg, at dette er tiden for å arbeide og å se fremover. Populariteten til president Gutiérrez har falt fra 57 til 18 prosent siden valget. Ecuador figurerer på 113. plass på Transparency International sin liste over korrupsjon, på samme plass som Irak, Kongo, og Sierra Leone.

På tross av støtten fra USA bør Lucio Gutiérrez likevel ikke føle seg for trygg.

Ecuadors indianere kan når som helst innta hovedstaden med sine lanser og spyd og raskt paralysere landet. To ganger før har de styrtet korrupte makthavere, og de kan gjøre det igjen. Enn så lenge ser det ut til at urbefolkningens sterkeste arena er gatene.

12

Mars 2004

A K T U E LT

LatinAmerika

Fra nasjonalt til internasjonalt fredsinitiativ for Colombia Siden 1996 har la Asamblea Permanente de la Sociedad Civil por la Paz en Colombia (Det sivile samfunns permanente forsamling for fred i Colombia) utviklet seg til å bli en viktig pådriver på nasjonalt nivå i arbeidet for en løsning på den sosiale og væpnede konflikten i landet. Med den første internasjonale mønstringen i Madrid i desember 2003, vil fredsbevegelsen komme det internasjonale sivile samfunn i møte i kampen for sosial rettferd og fred i Colombia. Den vellykkede bevisstgjøringskampanjen til colombianske og europeiske fredsaktivister overfor EUparlamentarikerne i forkant av Uribes mislykkede Europa-tur, vitner om at bevegelsen har vært i stand til å skape en fredsdiskurs og en motvekt til Uribes konsolidering av et autoritært regime i Colombia.

ADOLFO LUCUMÍ OG STINA PETERSEN

Colombia-komiteen i LAG-Bergen I 1996 oppstod Det sivile samfunns permanente forsamling for fred i Colombia. Denne paraplyorganisasjonen for det sivile samfunn oppstod som et svar på de alvorlige bruddene på menneskerettigheter som foregikk i landet. Det var også behov for å bygge opp en fredskultur i det colombianske samfunnet. Gjennom denne forsamlingen ønsket det sivile samfunn å spille en fundamental rolle i forsøket på å forhandle fram en fredelig løsning konflikten. I løpet av de siste åtte årene har de forsterket påvirkningskraften sin gjennom en årlig nasjonal samling og ulike fredsarrangement.

Internasjonal mønstring for fred i Colombia I desember 2003 ble den første internasjonale forsamlingen holdt i Madrid, la Primera Asamblea Internacional de la Sociedad Civil por la Paz en

IKKE SÅ VELDIG ENGASJERTE: Fra Europaparlamentet. Uribes tale i februar vekket ikke begeistring.

ENGASJERTE: Fra oppsummeringen etter konferansen La Asamblea Internacional de la Sociedad Civil por la Pas en Colombia i Madrid i høst. AZIPAZCOLOMBIA har som mål å øke bevisstheten i utlandet rundt konflikten i Colombia.

Colombia (ASIPAZCOLOMBIA). Dette var en utvidelse av arbeidet som gjøres i Colombia og hadde som mål å skape bevissthet i utlandet om den sosiale og væpnede konflikten i Colombia. ASIPAZCOLOMBIA består av colombianere bosatt i utlandet og europeiske solidaritetsorganisasjoner som vil jobbe for varig fred og sosial rettferdighet i Colombia. Deres viktigste oppgave er å prøve å få det internasjonale samfunnet til å forplikte seg til å delta mer aktivt i arbeidet for å forhandle fram en løsning. Den væpnede konflikten i Colombia har de siste 40 årene blitt intensivert i omfang og styrke. Konsekvensene er et økende antall internt fordrevne flyktninger og alvorlige brudd på menneskerettighetene. Slik det ser ut i dag, har ingen av de væpnede aktørene (stat og gerilja) mulighet til å vinne konflikten. De siste 40 årene har vist at myndighetene har vært ute av stand til å slå geriljaen, og geriljaen har heller ikke klart å overta statsmakten. I løpet av de fem månedene fra 1. januar til 30. juni 2003, mens Uribe lanserte sin ”demokratiske sikkerhetsdoktrine”, begikk de paramilitære gruppene 1153 kriminelle handlinger; av disse betegnes 731 som utenomrettslige henrettelser, 97 regnes som forsvinninger og 73 som tortur.

Framvekst av en sivil fredskultur Under disse omstendighetene opp-

stod Det sivile samfunns permanente forsamling for fred i Colombia. Paraplyorganisasjonen har siden den gang stått for utvikling av undervisningsprosjekt og skolering av aktivister på det sosiale plan, med den hensikt å styrke bevegelser og holdninger som kan bidra til fred og oppbyggingen av et nytt Colombia. Organisasjonen er bygd på prinsippet om sosial rettferd, og definerer seg selv som demokratisk, uavhengig, pluralistisk og åpen for alle. Forsamlingen er i stadig utvikling internasjonalt, nasjonalt, lokalt og på grasrotnivå. Den står samlet i kravet om våpenhvile, fremming av humanitære avtaler, deltakelse i fredsforhandlingene, og i motstanden mot Plan Colombia og ALCA. Denne brede og varierte samlingen av organisasjoner samarbeider om en rekke humanitære prosjekter med internt fordrevne flyktninger og urbefolkningsgrupper. De står også bak tiltak som minerydding og reintegrering av barnesoldater i det sivile samfunn.

Forsamlingen driver også et viktig koordineringsarbeid mellom sosiale og humanitære organisasjoner som går inn i de mest utsatte områdene i Colombia.

Fra 24. til 29. februar i år ble det for eksempel organisert en humanitær aksjon i den nordøstlige delen av Antioquia, der konflikten har skapt en prekær situasjon for sivilbefolkningen. I løpet av fem år har 80 prosent av befolkningen blitt fordrevet fra området. Den delen av sivilbefolkningen som fortsatt bor der har

LatinAmerika

A K T U E LT

Mars 2004

13

så kunne heller ikke EU bidra med støtte til de colombianske myndighetene. Det er ingen hemmelighet at Uribes politikk i form av den ”demokratiske sikkerhetsdoktrinen”, som har støtte fra Washington og nylig har fått pavens velsignelse, setter det lille som er igjen av demokrati i Colombia i stor fare og på dramatisk vis forverrer den allerede kritiske menneskerettssituasjonen i landet. I det siste har for eksempel tusenvis av sivile blitt arrestert og anklaget for å være geriljasoldater, myndighetene har gitt militæret utvidede rettslige fullmakter og de har beskyldt den lovlige opposisjonsbevegelsen og menneskerettsorganisasjoner for å være terrorister.

Ungdomsforsamlingen lanserer internasjonal fredskampanje

ENGASJERENDE: Den colombianske vold sproblematikken engasjerer stadig fler også på internasjonalt nivå. ikke tilgang på verken mat, helse eller utdanningstilbud, og organisasjonene har måttet sette inn store ressurser i form av helsepersonell for å forsøke å forbedre situasjonen.

Det internasjonale samfunnet mobiliserer Den første internasjonale forsamlingen, ASIPAZCOLOMBIA, er altså en viktig utvidelse av arbeidet til det sivile samfunns fredsbevegelse i Colombia.

Forsamlingen har nå startet arbeidet med å bygge opp en internasjonal bevegelse for fred i Colombia. Dette er ASIPAZCOLOMBIAs uttalte mål: ”Vi vil at det internasjonale sivile samfunn skal fatte interesse for fred i Colombia, fordi det sivile samfunn i mange år har stått i spissen for kampen mot urettferdighet og krig, mot den kapitalistiske globaliseringen, og mot utbytting og ekskludering, og fordi vi har tro på at ”en annen verden er mulig.” Vi håper at ASIPAZCOLOMBIA vil kunne etablere kontakt med myndigheter, stater og internasjonale organisasjoner som FN, det Europeiske Parlament og Organisasjonen for Amerikanske Stater i forsøket på å finne en politisk løsning på den colombianske konflikten.”

Colombia-komiteen i LAG-Bergen var representert i forsamlingen i Madrid sammen med solidaritets- og menneskerettsorganisasjoner og sosiale bevegelser fra hele Europa, samt flere partier og fagforeninger fra Spania. Vi ønsker å delta i det arbeidet som colombianere bosatt i utlandet og europeiske solidaritetsorganisasjoner har satt i gang, og som blant annet gjorde det mulig å iverksette en solid kampanje mot president Uribe under hans Europa-besøk i februar. Fordi organisasjonene drev en grundig lobbyvirksomhet opp mot EU-

parlamentarikerne i forkant av besøket, ble Uribes dager i Brussel svært vanskelige.

Den colombianske presidenten solgte skinnet før bjørnen var skutt!

Under rundturen i Europa ville Uribe at EU-parlamentet skulle slutte opp om hans ”demokratiske sikkerhetspolitikk”.

På reisen var sekken hans fylt med illusjoner om straffefrihet, og han håpet at EU skulle godkjenne forhandlingene med vennene hans i de paramilitære gruppene. Han hadde nemlig allerede gått med på disse forhandlingene på den betingelse at de paramilitære inngikk en våpenhvile. Men da Uribe hadde gått inn skogen forstod han at bjørnen var i full vigør og hadde planer om å spise ham levende! Det viste seg at EU-politikerne var velinformert om de systematiske bruddene på menneskerettighetene i Colombia, selv om presidenten selv var fullstendig blind for virkeligheten som følge av hans egne arrogante holdning.

I den Europeiske Union har menneskerettighetene en nærmest hellig status og parlamentarikerne er ikke villige til å vike en millimeter når det gjelder dette temaet. De viste til det internasjonale møtet i London i juli 2003, der verdens mest innflytelsesrike land og organisasjoner var samlet for å diskutere mulighetene for en økonomisk og politisk støtteerklæring til de colombianske myndighetene for å forbedre situasjonen i landet. Den colombianske regjering lovet da å få slutt på menneskerettsbruddene, og å følge internasjonal humanitær lov. EU-parlamentet uttalte under Uribes besøk at så lenge presidenten ikke hadde fulgt opp disse kravene som han ble stilt i London i fjor,

Samtidig som ASIPAZCOLOMBIA gikk av stabelen i Madrid ble dens første ungdomsforsamling (el Primer Plenario Juvenil de la Asamblea Internacional de la Sociedad Civil por la Paz) arrangert under samme motto. Colombia-komiteen i LAG-Bergen var representert også der. Det ble bestemt at det skulle utarbeides et prosjekt der temaet er den colombianske studentbevegelsens bidrag i den sosiale kampen i Colombia.

Med dette arbeidet ønsker man å hedre det arbeidet som colombianske studenter har drevet i årevis, samt at denne informasjonen skal kunne brukes aktivt av europeiske ungdomsorganisasjoner som samarbeider med den colombianske studentbevegelsen.

Ungdomsforsamlingen har også utarbeidet en nasjonal og internasjonal kampanje under tittelen ”Mot militarisering, for sivil verneplikt og en politisk løsning”, som allerede er satt i gang i Spania, og som Colombia-komiteen stiller seg bak. Den består av fire prosjekter: Militære utgifter mot sosiale investeringer, menneskerettigheter og straffefrihet, dialog og politisk forhandlet løsning og rett til sivil verneplikt.

På internasjonalt nivå støtter vi denne kampanjen ved å spre informasjon om de nevnte tema, og gjennom samarbeid med den sosiale og politiske bevegelsen her i Norge.

Støtt Det sivile samfunns internasjonale forsamling for fred!

Det internasjonale samfunnet kan ikke lukke øynene og snu ryggen til den vanskelige menneskerettssituasjonen som colombianerne lider under i dag.

Det colombianske folket ber om at det internasjonale samfunn forplikter seg til å bidra til å forhandle fram en løsning på den sosiale og væpnede konflikten i Colombia. Colombia-komiteen i LAGBergen oppfordrer Latin-Amerikagruppene i Norge til i fellesskap å støtte det sivile samfunns internasjonale forsamling for fred i Colombia.

14

Mars 2004

K L A S S I K E R E N

LatinAmerika

En «klassiker» vil mange forstå som et kulturelt uttrykk som for eksempel en bok, et dikt eller en film som av en eller annen grunn har satt sitt preg på kulturhistorien. Men en klassiker kan også være en tekst vi har lest, eller en film vi har sett som vi husker spesielt godt eller er glad i. Her presenterer forfatteren sin personlige favoritt fra latinamerikansk film eller litteratur.

Strandens herrer Da en gruppe fanger forsøkte å flykte fra et fengsel i Sao Paulo nylig, raste taket i flukttunnelen de hadde gravd ned på rømlingene. De overlevende som kom seg ut fortalte til tv-reporterne at flere av fangekameratene deres var blitt levende begravet i sand. Det var en sånn hendelse som blir glemt i mylderet av dramatiske fjernsynsformidlede begivenheter, så sant en ikke har noe å forankre hendelsen til.

Konfrontert med den uhyggelige tildragelsen i et av Brasils største fengsler, hadde jeg et mentalt forankringspunkt. Det vil jeg gjerne dele med flere når jeg er oppfordret til å skrive om en klassiker fra Latinamerika.

JON M I C H E L E T debuterte som forfatter i 1957 og siden den gang har han gitt ut en rekke bøker, flere av dem med handling fra Latinamerika. Han har vært forlagssjef i Oktober forlag, og var redaktør i Klassekampen 1997-2002, Ved synet av fillete fanger med sand i øyne og hår, fløy min tanke over Atlanteren til sandstrendene ved Salvador, Bahia. Tanken gikk ikke til disse strendene slik jeg har opplevd dem i virkeligheten. Nei, tanken gikk til en litterær tekst om en gruppe fattigbarn ved navn Sandens kapteiner. Eller Strandens herrer. Kjære barn har mange navn. Som litterære gestalter ble disse røverungene fra Bahia meget kjære for mange unge lesere i den generasjonen av norske radikalere som jeg tilhører.

I kraft av sitt tema og forfatterens holdning til stoffet må brasilianeren

Jorge Amados roman Capitaes da areia fra 1937 kunne kalles en latinamerikansk klassiker. Emnet er det vi i dag kaller gatebarn, og Amado tar disse gatebarnas parti mot overmakt og overgrep. De gangene jeg i mitt voksne liv har møtt gatebarn i Brasil eller afrikanske land - eller midt i Oslo - har erindringen om Amados unge helter ofte dukket opp.

Sosial realisme fra Bahia Amado var journalist i storbyen som i mellomkrigstida ennå ikke var omdøpt til Salvador, men het Bahia slik delstaten ennå heter. Selv var han født i 1912 i byen Itabuna, litt lenger sør på Brasils atlantiske kyst, i kakaodistriktet. Den unge journalisten var inspirert av samtidas radikale tankestrømninger, og fant i Bahia et intellektuelt, sosialt engasjert miljø. Mens byens borgerlige presse skrev hatske artikler om de

forbryterske bandene av lausunger av alle kulører som herjet og plyndret i Bahia, må Amado ha satt seg fore å undersøke hvordan det virkelig sto til nede i sanden der en slik gjeng hadde tatt tilhold i et forlatt pakkhus ved havna.

Han hadde debutert tidlig som skjønnlitterær forfatter. Allerede som 19-åring ga han ut en roman som på engelsk har fått tittelen Land of Carnival.

To år seinere publiserte Amado romanen Cacau der han skrev om landarbeidernes kamp mot plantasjeeierne. Deretter kom, i 1935, Jubiaba. Denne finnes i norsk oversettelse fra 1957 under tittelen Negeren fra Bahia. Men det var gatebarn-romanen fra 1937 som ble Amados bestselger til alle tider, og som bidro til å sikre ham internasjonal berømmelse. I engelsk oversettelse er tittelen ordrett oversatt til Captains of the Sand. Den norske utgaven kom på kommunistforlaget Ny Dag i 1955 og

LatinAmerika

SAMME POLITISKE OG LITTERÆRE STÅSTED: Lise Lindbæk (19051961), den første og største krigskorrespondenten i Norge, som blant annet rapporterte direkte fra den spanske borgerkrigen, oversatte Amados bok og satt tittelen Strandens herrer. fikk da tittelen Strandens herrer. Det samme ble boka hetende da den kom på dansk et par år seinere. Den norske oversetteren var ingen hvemsomhelst, det var selveste Lise Lindbæk. Av mange betraktet som Norges beste kvinnelige reportasjeskribent i det 20. århundre, og av undertegnede betraktet som den beste norske reporteren uansett kjønn.

Hennes dokumentarbok Bataljon Thälmann om Den internasjonale brigaden under borgerkrigen i Spania, er et verk som ruver i hylla mi. Den boka kom forresten i 1938, altså året etter at unge Amado hadde gitt ut sitt verk om de unge hjemløse vagabondene.

De to, den brasilianske forfatteren og hun som skulle bli hans oversetter til norsk, hadde i mellomkrigstida ikke bare omtrent samme politiske ståsted, men også litterære plattformer som liknet hverandre. Sosial realisme, eller sosialrealisme som sjangeren er blitt kalt (av og til med et foraktelig snøft fra oven). Tekstene bærer preg av at de er løftet rett ut av den virkeligheten som skribentene har satt seg fore å dokumentere.

Smådjevler og engler Amado åpner Strandens herrer med et knippe sitater fra Bahias borgerpresse, og disse sitatene virker helt autentiske.

Det er inn bak den borgerlige løgnaktighetens fasade at journalisten og forfatteren Amado så beveger seg, og tar leseren med. Han lar oss møte

K L A S S I K E R E N

Strandens herrer, anført av den blonde Pedro Bala, med våpendragere som Barandao, Volta Seca, Joao Grande, Pirulito (som skal bli prest, må vi håpe) og Professoren (som skal bli en berømt kunstmaler når gjenglivet er over, får vi tro). Guttene er etterkommere av indianere, afrikanske slaver og fattige europeiske innvandrere – av menneskemateriale som er blitt smeltet i den brasilianske smeltedigelen, og av makthaverne blitt vurdert – ikke som gull, men som slagg. Amado ser det menneskelige gullet under skitne hårlugger, og legger på sin egen forgylling. Smådjevler blir de reineste engler. På sitt vis foregriper Amado den magiske realismen til Gabriel Garcia Marquez.

En ensom, pur ung heltinne dukker opp i sanden, på stranden. Alle de unge tjuvraddene blir hodestups forelska i henne. Hennes navn er Dora. Etter tyveritokt oppe i byen blir hun tatt og sendt på barnhjem. Gjenglederen Pedro blir også pågrepet, men gjennomfører en spektakulær flukt fra den barbariske anstalten. Tilbake i gjengens midte dør Dora av feber. Hennes død blir et vendepunkt. Guttene føler at de er blitt voksne. Gjengen skifter karakter.

Amados skildring er springende.

Personene blir sjelden mer enn skisser. Når jeg nå har lest boka om igjen, reagerte jeg på Amados lettvinte omgang med voldtekt og vold. Det finnes en understrøm av voldsromantikk i romanen. Samtidig ender den i en revolusjonsromantikk som jeg må innrømme at jeg har en viss sans for, selv om den fortoner seg ytterst banal og rosenrød for den som vet noe om det brasilianske samfunnet slik det virkelig ble etter 1937. Diktatur og rå kapitalisme var det som skulle komme til å stå på dagsordenen hele veien fram til vår tids Lula, som forhåpentlig kan bli en reformator.

Fra gatebarn til streikeleder Strandens herrer blir – litterært sett nærmest ved et trylleslag av Amados penn – omdannet til en streikestøttebrigade med Pedro Bala som anfører. Dette skjer under president Getulio Vargas sitt diktatur på 1930-tallet. Amado skriver: ”I Pedros hjerte smeltet sangen om Bahia sammen med sangen om frihet. Den mektige stemmen som kalte på ham var revolusjonen.”

Av guttenes skjebne er det bare Pedros vi egentlig får følge etter at Strandens herrer er en saga blott. Og alt vi får, er et lite riss: ”Noen år etter brakte arbeiderklassen aviser stadig nyheter om en forkjemper for proletariatet, kamerat Pedro Bala. Det var ganske små aviser, og de fleste av dem hadde overhodet ingen legal eksistens; de vandret fra hånd til hånd i fabrikkene og ble lest i lys av flakkende lamper.

Politiet i fem provinser ettersøkte

Mars 2004

15

Pedro Bala som organiserte streiker og ledet illegale partiorganisasjoner, og de kalte ham den farligste fiende av det bestående samfunn.”

Samfunnsfienden blir fengslet.

Men han greier så å flykte.

Farvel til revolusjonen…

Her skriver Amado noe av seg selv inn i verket. Han ble fengslet for radikal aktivitet i 1935 og måtte siden dra i eksil til Paris. Bøkene hans ble forbudt i Brasil. Etter andre verdenskrig, i 1946, ble han valgt inn som kandidat for kommunistpartiet til den grunnlovsgivende forsamlingen i hjemlandet. Han fortsatte imidlertid, ifølge mine kilder, eksilet fram til 1952. Ved hjemkomsten skjer det et skifte i Amado, både som politisk menneske og som forfatter.

Denne endringen kommer tydelig til uttrykk i romanen Gabriela, cravo e canela fra 1958, på norsk i 1964 under tittelen Gabriela, nellik og kanel. Borte er den revolusjonære visjonen, som Brasil virkelig kunne ha trengt i årene som ledet fram til militærdiktaturet i 1964, til fattigdomseksplosjonen, til oppkomsten av hordene av gatebarn med liv som får Strandens herrers liv til å fortone seg som idyllisk. Store Norske leksikon bruker ord som ”folkloristisk” og ”fargerikt” om Amados skrivemåte i perioden etter at han vendte tilbake til Bahia.

…og til nobelprisen?

Det er som skildringer av det – for oss fremmede – eksotiske Brasil at Amado i dag er mest kjent i USA og Europa.

Et giftig ord som ”søtladen” faller meg dessverre på tunga når jeg tenker på den modne Amado. Men det må tilføyes at selv om Amado forlot strandens herrer og oppga revolusjonsprogrammet, mistet han ikke grepet om fantastiske fenomener i den brasilianske folkesjela.

Det han mistet grepet om, var kanskje nobelprisen i litteratur. I hjemlandet regner svært mange Jorge Amado som Brasils største forfatter i forrige århundre. Da han døde som skikkelig olding, i 2001, hadde han fått mye heder, men ikke fra Svenska Akademin. Helt fra 1966 hadde han vært nobelpriskandidat.

Nobel-juryen kan ha vurdert ham som en forfatter som vek bort fra den smale, røde vei og tok inn på den brede avenyen der man kjører litt for enkelt til suksess. Jeg kan ikke si meg helt uenig i en slik eventuell svenskakademisk vurdering. Samtidig opplever jeg det som urettferdig, simpelthen, at Brasil på 1900-tallet aldri fikk noen nobelpris i litteratur, mens Norge fikk tre stykker. (Om Norden kontra Sør-Amerika i nobelprissammenheng kan jeg kanskje jeg skrive mer en annen gang. Det er en stygg sak!)

Men ingen priser kan få bøker til å leve hvis det ikke er liv i dem. Strandens herrer vibrerer stadig.

16

Mars 2004

LatinAmerika

B O K M E L D I N G

Kaos til ettertanke - jungelhistorier Trond Berget har skrevet en bok om alt det spennende som han har sett, hørt og gjort i LatinAmerika. Den hadde vært enda finere hvis han hadde skrevet om litt mindre av det.

Vibeke Lia Den nye jungelboka er en visuelt nydelig bok, med et sympatisk prosjekt. Han ønsker å motvirke folks fordommer om latinamerikanere generelt og urfolk spesielt, ved å skildre dem slik han selv, som antropolog og menneske, har opplevd sine venner i Peru, Bolivia, Nicaragua, Brasil og – det en del mindre innlysende – Cuba. Det gjør han gjennom en 325 siders paperback med delikat layout, vakre bilder og fengende enkelthistorier om folk han har møtt, jobbet med og intervjuet i løpet av sine mange og genuint interessante opphold i disse landene. Som rød tråd løper ønsket om å fremstille urfolk som de enkeltindividene de er, som ressursmennesker og som politiske aktører snarere enn ofre, og som representanter for gamle og ærverdige kulturkompleks heller enn eksotiske og overtroiske naturbarn.

Fotball og frelse De gjennomgående temaene i boken er religion, misjon og kulturell og religiøs synkretisme, samt urfolk som kjemper

for sine rettigheter. Berget forteller fra politiske møter og fra dagligliv, religiøse seremonier, høytider og viktige begivenheter i folks personlige liv, fra fester, fotballkamper, dåp og begravelser. Vi presenteres for folk, steder, hendelser og skikker i hvert land gjennom historier og skildringer fra Bergets personlige repertoar. I Peru blir vi særlig kjent med livet i landsbyen der forfatteren gjorde feltarbeid til sin hovedoppgave i antropologi, i Bolivia er vi tilstede framfor alt i ulike religiøse settinger. Nicaragua skildres sett fra den tidligere engelskdominerte atlanterhavskysen, med fokus på miskitoene og regionens isolerte stilling i forhold til resten av landet og kanskje til resten av Mellom-Amerika. I Brasil møter vi de kanskje mest arketypiske indianerne av alle, gruppene som bor i regnskogen, og som ikke en gang har stemmerett i det brasilianske samfunnet. Til slutt kommer Cuba. Her drøfter Berget revolusjonsromantikk og religion, med blikk på folk flest og hva landets situasjon innebærer i det daglige. Forfatteren er smittende begeistret og engasjert i alt han forteller om, og sidene løper fort av gårde. Vi leser i det ene øyeblikket dramatiske avsnitt der døde barn begraves i skogen, og i det neste øyeblikket sitter alvorlige urfolkledere overfor mektige politikere og legger fram sine krav og sine problemer. Forfatteren legger vekt på det han kaller ”det folkelige”, og skildrer fotballkampen i pausen på seminaret med like stor iver som han beskriver den kulturelle sammenvevingen i miskitoenes religiøse liv.

Slafs og antropologer uten undertøy Berget sitter på stor innsikt i politiske, historiske og kulturelle forhold i områdene han beskriver, han er begeistret og han ønsker å dele. Han ønsker det bare alt for mye. Han skriver godt og fengende, men som leser kan en fort få følelsen at hele teksten er skrevet i ett heseblesende strekk uten å på noe tidspunkt gå tilbake for å redigere. Skildringer og historier er stablet etter hverandre uten noen umiddelbar kopling, og en møter litt for ofte på språklige merkverdigheter (”min slafsete shorts”) og ulike innskutte VELKLEDDE: I kontrasten mellom de brasilianske urfolkenes kroppsmaling, og Trond Bergets shorts og T-skjorte, følte nordmannen at hans antrekk fremsto som lurvete.

Waiãpi-indianernes kroppsmaling etterligner mønster fra - og beskytter mot - dyr og ånder i naturen.

apropos som ikke ser ut til å tjene til noe annet enn som en slags promotering av forfatterens intellektuelle og emosjonelle kapital (”De danser med hoftene som innsats”). Det kan se ut som om Berget, som debuterende forfatter, har manglet en streng redaktør til å renske ut element som ikke burde være i teksten og holde fokus på det som formidles. En slik redaktør ville kanskje også rådet forfatteren til å kutte ned på antallet episoder, og heller gå mer inn i hver situasjon den stadig mer forvirrete leseren kastes inn i. Oftere enn nødvendig sitter en med følelsen av at en nettopp har lest en artig passasje, men ikke helt vet hvorfor. Den røde tråden er utydelig.

Kanskje har Berget valgt dette grepet som en slags tekstmessig illustrasjon av mangfoldet og kontrastene han opplever i det latinamerikanske samfunnet, men det fremstår likevel som litterær støy. Jeg savner også å få vite hva som knytter Cuba inn i urfolk-tematikken. Prosjektet til Berget skinner dog tydelig og sympatisk igjennom. Han ønsker å motvirke den svært ofte ensidige framstillingen av urfolk som verserer i mediene, som vektlegger deres eksotiskhet framfor deres menneskelighet og deres politiske situasjon. Det som ikke er like sympatisk, er all plassen Berget bruker på ikke-latinamerikanere han har møtt på eller hørt om, som han mener ikke er like respektfulle og åpne som han selv. Den dumme USA-amerikanske antropologen uten undertøy og med dårlig spansk og den arrogante norske misjonærdama burde nok heller vært forbigått i stillhet enn forsøkt skildret til skrekk og gru.

Onkel Trond Berget forteller innledningsvis om sin barndoms opplevelse av den eksotiske onkelen Lorang, som hadde vært til sjøs og fortalte spennende historier fra Latinamerika. Fortellergleden, gleden over selv å få være den verdensvante onkelen med historiene, er tilstede i hele Den nye jungelboka, og det gjør den til en bok å anbefale til tross for tilløpene til kaos her og der. Det er ikke noen politisk lærebok for en LAG-er, men det er en bok som kan inspirere og vekke ettertanke. Bergets historier har så mye mangfold å by på at de redaksjonelle urenhetene ikke burde forhindre noen fra å kaste seg over dem.

Den nye jungelboka Trond Berget

Tapir akademisk forlag, 2004

LatinAmerika

B O K M E L D I N G

Mars 2004

17

Kampen mot kokainen Kokain-krigen – 20 år av en velsignet forbannelse er en faktaorientert og spennende beretning om USAs mislykkede forsøk på å bekjempe den illegale kokainindustrien i Andesregionen. Forfatter Roy Krøvel skriver at iverksettingen av militære tiltak som Andean Initiative, Andean Regional Initiative og Plan Colombia i kampen mot narkogeriljaen er USAs strategi for å konsolidere sitt militære hegemoni i regionen og få bukt med geriljagruppene. Samtidig har de svarte pengene fra den lukrative kokainindustrien ført Colombia inn i en stadig kraftigere voldsspiral.

STINA P E T E R S E N Colombia-komiteen i LAG-Bergen

Beretningen om den globale handelsvaren kokain starter i nord, for den økte etterspørselen etter det hvite stoffet på det nordamerikanske markedet har vært den viktigste årsaken til oppblomstringen av kokainproduksjonen de siste 20 årene. I opinionen har redselen for en crack-epidemi vært enorm, og man har derfor valgt å kjøre en hard linje i narkotikapolitikken. I nordamerikansk sikkerhetsdiskurs blir narkokartellenes virksomhet betegnet som ”raketter sendt mot nordamerikanske byer” og USA har bevilget enorme pengesummer til sprøyting av kokafelt, politiinnsats og militær støtte i Andesregionen. Krøvel konkluderer med at USAs tiltak mot narkotika ikke har lyktes i å få bukt med produksjonen, snarere har en vellykket innstramming i Peru og Bolivia ført til en kraftigere oppblomstring i Colombia.

Antigeriljakrig?

Krøvel setter fokus på at USA har strategiske interesser og har som mål å konsolidere seg som militær supermakt i regionen. Derfor er krigen rettet mot narkogeriljaen, som ifølge USAs fiendebilde er kokainsmuglere forkledd som geriljasoldater. USA vil knuse geriljagrupper som FARC, som de er redde har vokst seg så store at de nå vil være i stand til å utfordre statsmakten i Colombia. Narkokrigen har da også i stor grad blitt rettet mot de geriljakontrollerte områdene i det sørlige Colombia.

Forfatteren er også opptatt av å formidle hvilke konsekvenser kokainen har hatt i Andesregionen. Midlene fra krigen mot narkogeriljaen og de svarte pengene fra

ØDELAGT: Colombianske bønder rydder opp i åkeren sin etter at myndighetene har sprayet gift over avlingen. kokainindustrien har intensivert den sosiale og politiske uroen i regionen.

De har gått til å finansiere opptrappingen av den væpnede konflikten i Colombia. Narkokartellene står bak de paramilitære gruppene som utførte mesteparten av de politiske drapene og den politisk motiverte terroren på 90tallet. FARC, den største geriljagruppen i Colombia, får omtrent halvparten av sine inntekter fra skattlegging av kokafelt. Den militære opprustningen har skapt mer vold, mer sosialt kaos, tiltakende flyktningestrømmer og har spredt konflikten til resten av regionen.

Et annet viktig tema som Krøvel tar opp i denne boken er konflikten i Colombia og framveksten av geriljagruppene, som strekker seg mye lengre tilbake i tid enn etterspørselen og handelen med kokain. Forfatteren er klar på at selv om geriljaen har fått økt militær slagkraft på grunn av kokaskatten, står FARC bak en 40 år gammel kamp for å overta statsmakten, basert på ideologiske målsetninger. Samtidig har den væpnede konflikten skapt et kaos og som igjen har vært en betingelse for videreføringen kokainindustrien i landet. Både midlene fra narkokrigen og profitten fra handelen har ført Andesregionen inn i en stadig kraftigere voldspiral.

Norske blikk mot Latin-Amerika Denne boken er Krøvels siste av en lang rekke viktige journalistiske bidrag som har satt latinamerikansk sosial og politisk virkelighet i fokus i det norske mediebildet. Dette er et omfattende og dyptpløyende dokument om kokainindustriens sosiale kostnader i regionen, om USAs omstridte militære inngrep og om de bakenforliggende årsakene til den

langvarige borgerkrigen i Colombia.

Forfatteren har på sinnrikt vis greid å fortelle to parallelle historier, nemlig historien om framveksten og bekjempelsen av kokainindustrien, og historien om den 40 år lange væpnede konflikten i Colombia. På 1990-tallet flettes disse to historiene sammen gjennom narkokrigen og dette poenget gjør denne boken til et viktig bidrag i analysen av den sosiale og væpnede konflikten.

Forfatteren gir leseren en omfattende og detaljert kartlegging av den illegale handelsvarens ferd på tvers av det amerikanske kontinentet. Noen ganger er det likevel lett å miste sammenhengene når forfatteren hopper fra kokabønder i Peru til tunge rusmisbrukere i Detroit.

I og med at problemene i kjølvannet at narkokrigen er hovedfokus, kan det også være vanskelig å forstå hvorfor forfatteren setter av så mye sideplass til for eksempel behandling av rusmisbrukere i USA. Når det gjelder sjanger befinner boken seg et sted mellom journalistisk skildring og vitenskapelig artikkel. Forfatteren har lagt vekt på begrunne sine påstander gjennom tallmateriale og mange kildehenvisninger, og boken er rikt illustrert av statistikker og søylediagram. Det kan være kjedelig å lese så mye kvantitativt materiale og man kan spørre seg om det hadde vært nødvendig med så mange faktaopplysninger når en god historie skal fortelles!

Kokainkrigen

– 20 år av en velsignet forbannelse

Roy Krøvel

Tapir Akademiske Forlag, 2004

18

Mars 2004

B A K G R U N N

LatinAmerika

Piqueteros Piqueteros-bevegelseni Argentina er en direkte følge av den nyliberale politikken som har forverret arbeidsledigheten og den sosiale nøden i landet.

Med krav om reformer og å få sin stemme hørt, har piqueteros-organisasjonene etter hvert blitt en svært viktig aktør som kjemper for de fattiges rettigheter.

HILDE HOLSTEIN OG KRISTIN NORLI

er medlemmer i LAG og studerer statsvitenskap ved henholdsvis Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.

Piqueteros er fellesbetegnelsen på en type politisk og sosial protestbevegelse som vokste fram i Argentina på 1990-tallet.

Navnet stammer fra ordet piquete som betyr veisperring, piqueteros er de som utfører en slik.

Veisperringsaksjonene ble opprinnelig utført av arbeidsløse i distriktene i Argentina, de som protesterte mot privatiseringsbølgen og den økende arbeidsledigheten på begynnelsen av 1990-tallet. Etter hvert som aktiviteten spredte seg til Buenos Aires, økte også omfanget av aksjonene. Man kan si at antallet økte i takt med den voksende andelen fattige som levde i og utenfor Buenos Aires, og i tillegg til kravet om nye arbeidsplasser har også krav om sosiale reformer og arbeids- og skoleplaner for de fattige blitt en gjenganger. Det mange spør seg om i dag, to år etter den økonomiske kollapsen i desember 2001, er om piqueteros kan regnes som en reell politisk aktør, og om protestbevegelsen har kommet for å bli.

De fattiges stemme I tiden før den økonomiske krisen hadde politikerne nektet å forhandle med piqueteros-organisasjonene fordi veisperringene ble ansett for å være en illegal aksjonsvirksomhet. Eksplosjonen av antall aksjoner og den økende oppmerksomheten fra media gjorde det imidlertid etter hvert vanskelig ikke å ta bevegelsen på alvor. I mai 2001, etter en 17 dager lang sperring av ”Ruta 3” i forstaden La Matanza, ble regjeringen for første gang tvunget til å skifte taktikk, og piqueteros-bevegelsen ble inkludert i planleggingen og administreringen av nye sosiale velferdsprogrammer. Senere samme år fikk flere og flere kjenne følgene av den feilslåtte økonomien på kroppen; den store middelklassen

ET ØKONOMISK BÆREKRAFTIG, SOLIDARISK BAKERI: De arbeidsløse arbeideres bevegelse har blant annet åpnet dette bakeriet i slumbydelen La Matanza i Buenos Aires. Målet er å skaffe brød til lokalsamfunnet, til en rimelig pris. tapte sparepengene sine og mange også arbeidet sitt. De fleste mistet også siste rest av tiltroen til politikerne. Da middelklassen gikk til opprør den 19. og 20. desember falt dette sammen med piqueteros-organisasjonenes aksjoner; middelklasse og piqueteros marsjerte side om side med de samme slagordene.

Andre lag av befolkningen har nå gått ut og støttet piqueteros-organisasjonene, men disse organisasjonene er likevel hovedsakelig for de fattigste og utstøtte. I dag er det derfor mange ulike fraksjoner med ulike arbeidsoppgaver og fokus som samler seg bak navnet piqueteros. Enkelte konsentrerer seg om å skaffe mat, legehjelp og utstyr man trenger i nabolaget, andre grupper jobber opp mot politikerne om reformer og programmer som skal endre den sosiale situasjonen.

Bevegelsens struktur har i mange tilfeller blitt mer institusjonalisert, og den krever oppmerksomhet som en politisk aktør på lik linje med andre. I mange bydeler har også piqueteros-organisasjoner erstattet mye av lokalpolitikerenes oppgaver. De fungerer som formidler av arbeid, anskaffer legehjelp, organiserer matstasjoner og samler inn klær og utstyr til de hjemløse. Piqueteros har gitt de fattige en stemme, og sørger for at denne blir hørt.

Hindringer og muligheter Allikevel er det vanskelig å si hvor mye reell innflytelse de har, og vil ha, i et langsiktig perspektiv. Det har blant annet blitt satt søkelys på hvorvidt piqueteros har gått fra å være en partipolitisk uavhengig protestbevegelse til å bli en brikke i det

politiske maktspillet mellom Argentinas toppolitikere. Bevegelsen har også blitt forsøkt kriminalisert; særlig etter at vold, tyveri og hærverk i mange tilfeller blir satt i sammenheng med tradisjonelle piqueteros-aksjoner. Mange hevder imidlertid at disse handlingene er utført av grupper som ønsker å underminere piqueteros fordi man ser at bevegelsen får økende politisk makt.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at bevegelsens aksjoner og virksomhet har ført frem. To av de mest sentrale lederskikkelsene i bevegelsen, Alderete og D’Elía, har deltatt i et statlig iscenesatt forum for utvikling av nye sosiale reformer. På lokalt plan er piqueteros med på å organisere sosiale prosjekter både i samarbeid med andre grupper og alene. Samtidig fortsetter rekrutteringen av deltakere i protestaksjonene, som er og blir de fattiges politiske virkemiddel. I et Argentina hvor regjeringen gjentatte ganger har vist seg maktesløse overfor de store utfordringene som arbeidsløsheten og fattigdommen representerer, har piqueteros-bevegelsen vunnet folkets tillit og sympati, og har vist seg som en handlekraftig aktør. For noen betyr dette at troen på at politisk engasjement gjennom aksjon og organisasjon kan føre til forandringer igjen er vekket. For mange betyr piqueteros muligheten til noen timers arbeid i uken, eller rett og slett mat til familien.

Litteratur: Paul Colmegna: “The Piquetero Movement of the unemployed: Active rejection of an exclusionary form of Democracy”

LatinAmerika

A K T U E LT

Mars 2004

19

Verdas Sosiale Forum – protest og optimisme Fra 16.-21. januar i år blei Verdas Sosiale Forum (WSF) arrangert i Mumbai, India. Dette er fjerde gongen grasrotorganisasjonar verda over samlast i eit konstruktivt og mangfaldig protestmøte.

Oddveig Nygård, LAG-Oslo, deltok på arrangementet saman med Sigrid Melkeraaen som representantar for LatinAmerikagruppene i Norge

O D D V E I G N Y G Å R D er medlem i LAGOslo, og sitter i LAU; LAGs øverste organ.

Å beskrive WSF med eitt enkelt ord er nærast umogleg. Skulle ein likevel forsøke å finne eit dekkande ord, er mangfald det ordet som først dukkar opp. Det faktum at rundt 100 000 menneske frå 130 ulike land var til stades på dette arrangementet illustrerer dette.

Trass i dette mangfaldet fins det likevel noko felles. Det må vere eit eller anna som gjer at såpass mange menneske tar seg eit avbrot frå kvardagen – måtte det vere frå arbeidet på maisåkeren eller lesesalslivet på Blindern – og samlast på ein og same stad til eitt og same tidspunkt: Eit engasjement for å gjere noko med verdssituasjonen. Og dette engasjementet botnar i ein optimisme: ”Ei anna verd er mogleg”.

Det første forumet blei heldt i den brasilianske hamnebyen Porto Alegre i 2001, og det blei oppretta for å vere ei motvekt til Verdas Økonomiske Forum i Davos. Ideen var å samle ”dei nye rørslene” mot nyliberalismen til eit globalt kjempearrangement. Møtet blei sett på som svært vellukka, og nye forum følgde i 2002 og 2003. I 2004 flytta ein møtet til India for å knytte Asia sterkare til rørsla.

Innslag frå Latin-Amerika Sidan årets WSF blei arrangert i India, fekk det eit særeige asiatisk preg.

Stemninga bar preg av at det var mange asiatar til stades som ville synleggjere sine politiske bodskap. Dei hadde ein enorm hunger etter å demonstrere i gatene, og slagordfylte banner, trommer og dans fylte dei seks dagane heilt til endes.

Mykje tydde på at latinamerikanarane utgjorde ei relativt lita gruppe på dette forumet, noko som ikkje var direkte overraskande sidan ein ikkje kan vente at den jamne latinamerikanar har nok ressursar til å komme seg til den andre sida av kloden. Rett nok var det

UT PÅ GATA FOR Å BLI SETT: Etter fem dagar med engasjementsfulle demonstrasjonar inne på konferanseområdet, var det på tide å komme seg ut i Mumbais gater. Dessverre fekk ikkje arrangementet den heilt store mediedekninga kring i verda. eit knippe organisasjonar og profilerte enkeltpersonar frå kontinentet som heldt gode seminar og verkstader. På desse seminara var NAFTA avtala og den planlagde frihandelssona FTAA/ALCA eit av dei sentrale tema. Andre tema som blei tatt opp her var arbeidsrettar, sosiale rørsler og sivil motstand, samt privatisering av ressursar og tenester.

Når det gjaldt sistnemnte tema var det særleg privatisering av vatn som stod sentralt.

Klisjé eller nytterikt?

Mykje blir sagt om Verdas Sosiale Forum, og det blir mellom anna diskutert kor samstemt og unisont denne rørsla eigentleg er. Vidare kan ein gjerne spørje seg om slagordet ”Ei anna verd er mogleg” er ei smule naiv og klisjéfylt.

Våre erfaringar tilseier at WSF absolutt har noko for seg. Rett nok kan det på bakgrunn av dei noko generelle og slagordprega appellane vere freistande å stille seg noko kritisk til kva konkret som kjem ut av dette arrangementet.

Men går ein meir i djupna, og i tillegg tar med den uformelle nettverkinga, ser ein at det myldrar av kunnskapsog erfaringsutveksling mellom dei ulike representerte organisasjonane.

Dette kom også til uttrykk på dei seminara som i hovudsak omhandla det latinamerikanske kontinentet. Hit kom det interesserte både frå Europa,

Afrika og Asia, og det var lagt opp til aktiv deltaking. Det kom tydeleg fram at kontinenta deler mange felles utfordringar, og nytta av samarbeid og utveksling av erfaringar på tvers av kontinenta blei understreka.

Ja til rettvis globalisering!

Slagordet ”Nei til globalisering” kan ofte bli misfortått ettersom det ikkje kjem eksplisitt fram at ein her meiner den økonomiske og uheldige dimensjonen ved globaliseringa. WSF er eit levande bevis på at denne sosiale rørsla på inga måte er imot globalisering i seg sjølv.

Elles ville det vore høgst paradoksalt at rundt 100 000 menneske frå 130 land finn det godt å samlast på ein og same stad. Tvert imot er WSF eit teikn på at grasrotorganisasjonar verda over ønskjer å organisere seg på det globale plan. Samtidig ser ein at forumet er i ferd med å forgreine seg nedover på dei ulike geografiske plan, ved at stadig fleire regionale og lokale sosiale forum blir arrangert kring i verda.

Eit døme på ei slik forgreining vil gå føre seg i sommar, dagane 25.-30. juli. Då vil ei rekkje latinamerikanske organisasjonar sette kursen mot Latinamerika sitt sosiale forum, Foro Social Américas, som vil finne stad i Quito, Equador. Her vil dei samlast i håp og tru om at eit anna Amerika er mogleg; ”Otra América es posible”.

chismes chismes chismes

Returadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrres gate 53 5015 Bergen

Sykehus-rock

(rykter/sladder/prat)

Miss Peru lurt til Afrika for sex Miss Peru fikk et tilbud hun ikke kunne avslå – en gratis reise til et eksotisk afrikansk land, lukrative sponsoravtaler og en mulighet til å bli den store stjernen i reklamen for en ny skjønnhetskonkurranse. Men da Ivette Santa Maria kom til Gabon for i januar, ble drømmen til et mareritt: Da hun ble presentert for den gabonesiske presidenten, Bongo, trykket han på en knapp og en dør åpnet seg inn til et rom med en stor seng. ”Jeg er ikke prostituert, jeg er Miss Peru!”, ropte frøken Santa Maria. ”Jeg begynte å gråte og fikk panikk”, forteller hun videre. Hun rømte både palasset og landet uten at den gabonesiske presidenten fikk gjort

LETTLURT?: Miss Peru ble lokket med gull og grønne skoger for å dra til Gabon, men alt hun fikk var president Bongo... flere tilnærmelser, men hendelsen har ledet de to landene ut i en diplomatisk disputt.

At musikk er bra for kropp og sjel, er kanskje spesielt sant for rockebandet Diga 33 fra Argentina – der alle bandmedlemmene er leger: Sangeren og trommisen er barneleger, keybordisten er gynekolog, bassisten er kirurg, gitaristen er anestesilege og saksofonisten er hjertespesialist.

Gruppen spiller blant annet på sykehus og medisinske kongresser. De har nettopp gitt ut sin andre cd ”Silence Hospital”, med sangtitler som ”Jeg gav deg det arret”, ”Ingen kur”, ”De tar meg til operasjonssalen”, ”Der er legen din” og ”En ny fødsel i byen”.

Sangen ”Min lille engel vil ikke spise”, der en mor forteller, går som følger: ”Verken kylling eller egg/og ikke nevn ordet grønnsak/hvis han ser et salatblad/ kaster han opp”. Til tross for at de lover at musikken ikke gir bivirkninger, er det ikke overraskende pasienter og kollegaer som er de største fansene…

Sirkus Menem ruller videre Argentinas ekspresident Carlos Menem, som ble far i en alder av 73 år i november i fjor, slipper som vanlig ikke unna media. Det har blitt spredt skilsmisserykter i det siste, med opprinnelse fra Brasil der Menems kone Cecilia Bolocco (38) har feriert, og samtidig egget på seg noen journalister.

Men Carlos Menem har avfeid disse ryktene som ren løgn, og bekrefter at han er lykkeligere enn noensinne sammen med sin mer enn 30 år yngre kone. Da kvinnebedåreren Menem og den chilenske tv-programlederen og tidligere Miss Universe fikk sønnen Maximo Saul for snart 4 måneder siden, var det imidlertid én person som ikke var helt tilfreds. Carlos Menems datter, Zulemita, var mildt sagt opprørt over å ha fått en halvbror som var 32 år yngre enn henne. Zulemita hadde vel allerede i flere år kalkulert med hvor mye hun ville få når den aldrende faren skulle trekke sitt siste sukk. Med farens nye kone og barn blir det vel ikke like mange millioner i arvepotten til Zulemita som det var før.

Da det tidligere så nære forholdet mellom far og datter fikk seg en knekk som følge av omveltningene i familien,

fikk Zulemita det travelt med å skaffe seg en egen familie. Hun giftet seg i en fei, og venter barn i april. Nå skal Carlos Menem snart bli bestefar for første gang... mon tro om han gleder seg? Han er tydeligvis like glad i barn som i vakre kvinner, for han har uttalt at ”så snart Cecilia Bolocco har kommet seg helt etter den første fødselen om en fire, fem måneders tid, så prøver vi oss på nummer to!” Vi får bare håpe at Zulemita forbereder seg på å få enda flere halvsøsken og at hun nå begynner å spare sine egne penger. Det er nemlig ikke bare halvsøsknene som truer, for en kar ved navn Carlos, en sønn av Menem som ble født utenfor ekteskap, har nå gått rettens vei for å bli anerkjent som Menems legitime sønn.

Som om ikke det var nok, ble det i desember startet en rettssak mot Menem der han blir anklaget for å ha gjemt unna 600 000 dollar på en sveitsisk konto. Retten truer derfor med å legge beslag på Menems eiendommer ettersom Argentinsk lov stadfester at alle politiske ledere må deklarere hele formuen sin. Paradoksalt nok var det ingen ringere enn Menem selv som innførte denne regelen i 1999.

KVINNEBEDÅRER: Carlos Menem med sin unge Miss Universe Bolocco.