LatinAmerika #2 2004

LatinAmerika Nr. 2 – Juni 2004 – Årgang 9 – Løssalg Kr. 30,-

Rosebuskens urolighet side 14-15

Hvorfor tapte FMLN i El Salvador ?

Resultatet av valget i El Salvador i mars kom som et sjokk på mange. Det høyrevridde partiet ARENA vant overlegent, og det strides om hvorfor venstrepartiet FMLN ikke klarte å sanke flere stemmer. Mye tider på at til tross for rekordhøy valgdeltakelse og en tilsynelatende ordentlig stemmeavvikling, var valget svært udemokratisk. Triks, trusler og løgn bidro til at favorittene i forkant av valget, til slutt led et stort nederlag.

side 4-7

Fremdeles savnet Flere tusener av mennesker er fortsatt savnet etter diktaturet i Argentina som ble avviklet for 20 år siden. 500 av disse var barn, født av foreldre i fangenskap, som ble bortført og bortadoptert til militære eller andre støttespillere av diktaturet. De lever under en annen identitet, men bestemødrene på Maiplassen har så langt klart å oppspore rundt 80 av sine barnebarn, godt hjulpet av de bortførte barnas søsken og andre pårørende. Til tross for at de ansvarlige etter hvert har blitt stilt for retten, har det blitt færre lykkelige gjenforeninger mellom bestemødre og barnebarn enn forventet. side 14-15

Mørke framtidsutsikter for demokratiet Den dominikanske republikk har fått ny regjering, men det er liten grunn til å tro at denne vil forvalte landets ressurser på en bedre måte enn forgjengerne. Til tross for at folket viser sin misnøye gjennom stemmeretten og kaster den ene presidenten etter den andre, preges landets ledere, så lenge de sitter ved makten, av korrupsjon, manglende kontroll og gjensidige avtaler om beskyttelse.

side 10-11

2

Juni 2004

LatinAmerika

K O M M E N T A R

Rød april - blå mandag?

Null sult for Lula

I

april skalv nordmenn i buksene ved utsikten til nedsatt tilgang på dopapir og frossenpizza. I Brasil gjennomførte bevegelsen for jordløse arbeidere, MST, sin mest omfattende aksjon siden 1998, for å tvinge igjennom raskere redistribusjon av ubrukte jordbruksarealer.

E

tter innsettelsen av president Luis Inacio ”Lula” da Silva, som hadde de jordløse bøndene som kjerneallierte, har MST bremset på antallet jordokkupasjoner, i håp om at den tidligere fagforeningslederen vil oppfylle løftene sine om landreform og høyere tempo i arbeidet med å overdra brakk jord til familier på leit etter jord å dyrke. Imidlertid var det i 2003 hele 29 000 færre familier som ble tildelt land enn det som hadde vært vanlig i de åtte foregående årene. I tillegg høster regjeringen kritikk for manglende fremgang i flere andre prosjekt, deriblant null sult-programmet og arbeidet med utbedring av vann og kloakkanleggene, billige legemidler, oppretting av arbeidsplasser og et samarbeid mellom statlig og privat sektor om utbygging av infrastruktur. På venstresiden har mange en stund mistenkt at de blir ført bak lyset av regjeringen de har stemt inn. MST har tradisjon for å være på sitt mest aggressive i april, for å minnes nedslaktingen av 21 aktivister denne måneden i 1996, og sent i mars uttalte MST at april i år ville bli ”rød”.

I

løpet av litt over tre uker i april skal mer enn hundre nye landområder ha blitt okkupert av MST. I Brasilia okkuperte man kontoret til INCRA (det nasjonale instituttet for jordreform), veisperringer ble satt opp og en marsjerte inn mot de store byene for å sette fokus på de jordløse familiene sin sak. Jordeierne anklaget MST for vold, MST anklaget jordeierne, livvaktene deres og politiet for vold. I Oslo-regionen minket det merkbart på grandisen.

I

Norge endte streikeperioden som vanlig uten at noe spesielt oppsiktsvekkende hadde hendt, og i Brasil ba presidenten de landløse landarbeiderne om å besinne seg. Den tidligere metallarbeideren forsikret om at sosial rettferdighet skulle skje, og advarte okkupantene mot å komme i konflikt med Brasils lovverk, i dette tilfellet eiendomsrettighetene til landets mektige økonomiske elite. I slutten av måneden tok aksjonene slutt, og i Brasils tilfelle uttalte MST-ledelsen at pausen i aksjonismen kom fordi en ville gi Lula en sjanse til å oppfylle løftene sine. MST-lederen Joao Paulo Rodrigues sa til Reuters at ”vi vil se staten gjennomføre en ”Rød april” mot de store landeierne” og ”vi er sikre på at regjeringen vil gjøre dette”.

H

vorvidt utfallet for trailersjåførene var noen seier kan diskuteres, og i Brasil blir følelsen av at Lula bare er en ”vanlig” president langsomt enda litt tydeligere. Saksgangen fortsatte i store trekk sin langsomme takt. De store jordeierne har fått ekstra ammunisjon mot MST i og med at også jord som ikke lå brakk, men som ble brukt i produksjon av papir og bambus, også ble okkupert. I tillegg har Lula lagt seg til en lett patroniserende tone vi ennå ikke forventer at han skal bruke overfor sine tidligere allierte. ”Rettferdigheten kommer ikke ved at vi står og roper”, sier han. Verken streikerne eller okkupantene gikk tilsynelatende på noen avgjørende smell, men en viss mandagsblues kan en tro føles i begge leire.

T

ransportarbeiderne i Norge og de landløse i Brasil kan knapt påstås å være i samme båt. Norske trailersjåfører bekymrer seg nok lite for hvorvidt barna deres får nok å spise, og grasrotaktivistene i Brasil har kanskje vanskelig for å sette seg inn i ønskene og kravene til stort sett fullt sysselsatte og godt lønnete hus- og bileiere, bosatt i det vi kaller en velferdsstat. Kontrasten er så enorm at en sammenlikning bare er en parodi. Men i april valgte disse svært ulike gruppene samme tidsrom til å aksjonere for sine ulike saker, og knyttet seg for en kort tid utilsiktet til hverandre. I forskjellige deler av verden, under totalt forskjellige forhold, tok de i bruk de virkemidler de mente de hadde for hånden til å fokusere på sine mål. April var kanskje rød, hvilken farge kommer nå?

Vibeke Lia

LatinAmerika

LatinAmerika Nr. 2 – juni 2004. Årgang 9.

Redaksjonen avsluttet: 06/06/2004 Deadline neste nummer: 1. september Opplag for dette nummer: 800 Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året.

Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen.

Telefon: 55 58 99 34 E-post: lagbg@kvarteret.uib.no latinamerika@arriba.no Redaksjon: Vibeke Lia Kristin Torp Skogedal Guro Svalestuen Kirsty Cunningham Erlend Fossedal Olsen Korrespondent i Mexico: Fredrik Stokke Hall Tegner: Dave Watson Layout: Redaksjonen Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 7877.08.44184 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

N Y H E T E R

Juni 2004

3

Videoskandaler i Mexico Videoskandale er det nye moteordet i Mexico. Hittil i år har en rekke politikere blitt filmet på fersken i det de mottar penger, sløser rundt med mulige statlige penger, eller avtaler overføringer av himmelske summer til private kontoer.

Først ute var El niño verde eller ”den grønne gutten”, Jorge Emilio González, leder for Partido Verde Ecologista de México (Det grønne økologiske partiet).

I slutten av februar ble en hjemmevideo vist på nasjonal TV hvor El niño verde tilbød sin innflytelse for å få godkjent et hotellprosjekt i Cancún mot den nette sum av to millioner dollar.

Så var det sosialdemokratene i PRD (Partido de la Revolución Democrática) sin tur. PRD er Mexicos tredje største parti og styrer hovedstaden, hvor den svært populære ordføreren Manuel Lopez Obrador er storfavoritt foran presidentvalget i 2006. I starten av mars ble en ny hjemmevideo sluppet og den viste Lopez Obradors tidligere finanssekretær på kasino i Las Vegas. Ifølge videoen sløste eksfinanssekretæren vilt rundt seg med penger, og skal stadig ha gitt bort tips i tusen-dollar klassen. Kort tid etter kom enda en video hvor en av PRDs mest markerte hovedstadspolitikere, René Bejarano, mottok millioner av pesos fra industrimannen Carlos Ahumada. Ahumada, som er av argentinsk opprinnelse, eier et av entreprenørselskapene som er blant de

KORRUPSJON PÅ FILM: René Bejarano fra PRD ble filmet da han skal ha mottatt millioner av pesos fra industrimannen Carlos Ahumada selskapene som har flest kontrakter med hovedstadsmyndighetene. Bejarano har forklart at det var PRDs leder på den tiden, Rosario Robles, som hadde sendt ham til Ahumadas kontor for å motta pengene. Både Robles og Bejarano ble kort tid etter videoskandalen ekskludert fra partiet.

PRDs videoskandaler har ført til en krass ordkrig mellom hovedstatsmyndighetene med Lopez Obrador i spissen, og den nasjonale PAN-regjeringen (Partido Acción Nacional), ledet av president Vicente Fox. Lopez Obrador beskylder PANregjeringen for å stå bak videoene med den hensikt å svekke hans kandidatur foran presidentvalget i 2006. Det hele toppet seg midt i mai da den nasjonale domstolen offentliggjorde at de ønsker å gå til sak mot Lopez Obrador for misbruk av autoritet i en omstridt byggesak i hovedstaden. PRD mottok avgjørelsen som en krigserklæring fra Fox-regjeringen.

Diplomatisk brudd mellom Cuba og Mexico Den andre mai i år utviste Mexico den cubanske ambassadøren fra landet og ba samtidig sin egen ambassadør på Cuba reise ut av Cuba umiddelbart. De bilaterale forbindelsene mellom landene ble redusert til et minimum. Det diplomatiske bruddet har i hovedsak to forklaringer: Mexicos stemme mot Cuba i FNs menneskerettighetskommisjon i Genève, og Cubas innblanding i PRDs korrupsjonsskandale i Mexico (jamfør ”Videoskandaler i Mexico”).

I april stemte Mexico for Honduras’ forslag i FNs menneskerettighetskommisjon om å sende en FN-observatør til Cuba for å undersøke menneskerettighetssituasjonen i landet. Motreaksjonen fra Cuba kom i Castros 1. mai-tale, hvor han uttalte at det var svært trist at det nå kun var aske igjen av den tidligere så anerkjente utenrikspolitikken til Mexico.

I forbindelse med PRDs korrupsjonsskandale i Mexico ble industrimannen Carlos Ahumada arrestert på sitt skjulested på Cuba den 30. mars.

Ahumada hadde gått under jorda etter at han stadig opptrådte i PRDs videoskandaler. Den 28. april sendte Cuba Ahumada tilbake til Mexico sammen med et brev til utenriksministeriet som bekreftet PRDs versjon om at det ligger politiske føringer bak videoene for å svekke PRD foran neste valg. Dette brevet ble møtt med en diplomatisk protest fra Mexicos side.

Den offisielle meksikanske versjonen for bruddet med Cuba var at cubanske myndigheters funksjonærer hadde opptrådt uakseptabelt på det nasjonale territoriet. Visstnok skal de cubanske funksjonærene ha møtt blant annet PRDs leder, Leonel Godoy, og diskusjonstema skal ha vært PRDs videoskandaler og Carlos Ahumada.

Mexico beskylder derfor Cuba for innblanding i den nasjonale politikken.

I skrivende stund (20. mai) er det fortsatt diplomatisk brudd mellom de to nabolandene.

4

Juni 2004

LatinAmerika

A K T U E LT

Anatomien av et skittent valg DAVE WAT S O N

FRA SPORTSKOMMENTATOR TIL PRESIDENT: Det høyrevridde, nyliberale partiet ARENA valgte en kjendis til presidentkandidat, sportskommentatoren Tony Saca.

Valgpropagandaen for ARENA var totalt dominerende, med gigantiske reklamer for partiet og presidentkandidaten over alt hvor du måtte gå.

er leder for LAGs Samordningsgruppe for El Salvador. Han var valgobservatør i El Salvador under det siste valget.

I en tid hvor den nyliberale frihandelsideologien etterhvert har begynt å slå sprekker etter to tiårs vanstyre av den latinamerikanske økonomien, og hvor en venstrebølge har feiet over kontinentet de siste årene, kom venstrepartiet FMLNs valgnederlag i El Salvador i mars som et stort sjokk på mange.

I El Salvador, som i de andre latinamerikanske landene, har folk begynt å bli trøtte av å vente på de økonomiske miraklene som har blitt lovet av en rekke nyliberale regimer. Hvordan kunne det høyreekstreme partiet ARENA, som for bare et år siden lå flere prosentpoeng bak FMLN og hadde sitt dårligste valg noensinne under kommune- og stortingsvalget, oppnå en så overbevisende seier i presidentvalget? ARENA hadde da blitt rammet av en rekke korrupsjonsskandaler, landet hadde opplevd flere års økonomisk nedgang og en eksplosivt økende kriminalitet, men likevel vant de valget med over 20 prosent flere stemmer enn FMLN.

På jakt etter årsaker I kjølvannet av valget er det gjort flere forsøk på å forklare dette overraskende resultatet av et valg med rekordstor deltagelse. En del enkle forklaringer fra høyresiden er basert på at FMLNs ideologiske plattform har feilet. Partiet er blitt betegnet som en anakronistisk etterlevning fra sovjetkommunismens tid, og flere høyrevridde ideologer har rådet partiet til å adoptere en moderne sosialdemokratisk politikk à la ”New Labour” til Tony Blair. Det vil si et sosialdemokrati styrt etter det såkalte ”Washington Consensus”, og som er trofast til markedsliberalismen. Desto mer bekymringsfullt er det at røster også innad i FMLN fremstiller de samme argumentene, mens de ønsker en uskiftning av ledelsen i partiet, og å reinstallere den feilslåtte reformpolitikken til de såkalte renovadores (reformistene) som forlot partiet etter valgnederlaget i 1999. Disse utbryterne, ledet av Hector Silva, stilte også til presidentvalget i år, i koa-lisjon med kristendemokratene.

Koa-lisjonen fikk så få stemmer at de mistet retten til å fortsette som politisk parti, noe som neppe gir dem grunnlag til å gi råd til FMLN om metoder for å

bedre oppslutningen!

Andre skylder på FMLNs valg av en elendig presidentkandidat. Schafik Handal er en 73 år gammel, lite karismatisk eksgeriljaleder, med en tendens til å hisse seg opp under debatter. ARENAs kandidat derimot, var en meget populær sportskommentator som fremstilte seg som en ny, dynamisk og spennende politiker uten tilknyting til ARENAs gamle garde. Han skulle representere en politisk endring uten behov for å bytte ut regjeringspartiet.

Tatt i betraktning at FMLN nesten fordoblet sin oppslutning fra fjorårets stortings- og kommunevalg der det ble landets største politiske parti, med bare en brøkdel av de økonomiske ressursene som ARENA brukte, er det vanskelig å akseptere slike enkle forklaringer som legger hele skylden på FMLNs egen politikk og valgstrategi. Man må heller finne svar på hvorfor det ved årets valg var 600 000 flere stemmende enn ved fjorårets valg, noe som utgjør et hopp fra normalt 40 prosent til en valgdeltakelse på 68 prosent? Og hvorfor et overveiende flertall av velgerne som normalt sett har liten tiltro til politikere og ”demokratiet,” stemte for det partiet som i størst grad står ansvarlig for å ha skapt grunnlaget for denne apatien?

Remesas – folkets trygd Siden vi kan utelukke entusiasme som en grunn til den massive valgdeltagelsen, er den mest sannsynlige forklaringen redsel eller frykt. Hva er det som har skremt så mange mennesker til å stemme for et parti som de ikke har særlig tillit til? Som i de fleste valgene har resultatet heller med folks personlige økonomi å gjøre, og da

spesielt redselen for å få livsgrunnlaget ytterligere innskrenket. I El Salvador lever nesten 50 prosent av befolkningen i fattigdom. Av de som befinner seg over fattigdomsgrensen, er det mange som bare så vidt klarer seg. Arbeidsledighet, dårlig avling eller sykdom kan lett kaste dem ut i ekstrem fattigdom. Slik er dagliglivet til millioner salvadoranere.

Det er likevel én ting som redder svært mange familier fra avgrunnen, nemlig remesas, det vil si penger som sendes fra slektninger som arbeider i utlandet. Rundt to millioner salvadoranere har utvandret, de alle fleste til USA, og nesten 60 prosent av disse sender regelmessig penger tilbake til sine slektninger. I år utgjorde disse pengene over to milliarder dollar, noe som tilsvarer 17 prosent av bruttonasjonalinntekten, og over 60 prosent av eksportinntektene i El Salvador. Pengeoverføringene skaffer dermed landet mer inntekter enn landets primære eksportprodukter og tekstilvarer til sammen!

Mellom 60 og 70 prosent av salvadoranerne har slektninger i USA, og nyter, direkte eller indirekte, fordelene ved å motta remesas. Vanligvis mottar en familie mellom 50 og 200 dollar i måneden på denne måten, og når man tar i betraktning at minimumslønnen i El Salvador er på rundt 50 dollar i måneden, ser man hvilken betydning disse pengeoverføringene får. Spesielt når vi vet at de fleste salvadoranere faktisk tjener under minimumslønnen.

Pengene brukes hovedsakelig på forbruksvarer, særlig mat, og til betaling av løpende utgifter. Noen sparer også til å kunne sende flere familiemedlemmer til USA, noe som innebærer å betale tusenvis av dollar til coyotes, men-

LatinAmerika neskesmuglere. En brøkdel av pengene investeres imidlertid i jordbruk eller familieforetak.

Remesas er uten tvil den viktigste økonomiske kilden for en stor del av befolkningen, og hvis noe skulle skje med pengeroverføringene fra slektninger i USA ville den utrygge balansen mellom eksistens og avgrunn være i fare. Derfor var temaet om remesas en eksplosiv faktor i valgkampen.

USA – med trusler og innblanding Temporary Protected Status, eller TPS, er en midlertidig oppholdstillatelse for ulovlige innvandrere i USA. Kongressen revurderer TPS annethvert år, og ordningen er ment å skulle skåne fattige land i Latinamerika fra de økonomiske konsekvensene av en eventuell massedeportasjon av ulovlige innvandrere.

TPS er også et resultat av USAs behov for billig arbeidskraft. Ordningen vurderes land for land, og utnyttes for å presse små mellomamerikanske og karibiske land til oppføre seg i tråd med USAs nyliberale politikk. I USA er 300 000 salvadoranere dekket av TPS-ordningen, og disse ulovlige immigrantene er ofte de som har vært kortest tid i landet. De har derfor sterkest bånd til hjemlandet, og sernder dermed mest penger hjem til familien. I ukene før valget ble en rekke høytstående representanter fra Bushadministrasjonen sendt til El Salvador for å advare mot konsekvensene av en FMLN-seier for forholdet til USA, spesielt med hensyn til oppholdstillatelsen til salvadoranere i USA, samt pengeoverføringene deres.

Første mann ut var Roger Noriega, assisterende sekretær ved USAs strategiske byrå for den vestlige halvkule (Assistant Secretary, Bureau of Western Hemisphere Affairs), og uka før valget dukket Otto Reich opp, president Bush sin utvalgte mann for Latinamerika i det nasjonale sikkerhetsrådet. Reich var sterkt innblandet i kuppforsøket mot Venezuelas president Chavez i april 2002, og han jobbet med Oberst Oliver North under den ulovlige Iran-Contras skandalen på 80-tallet. Dessuten har han nære forbindelser til terroristorganisasjoner med eksilcubanere.

Noriega og Reich sa rett ut i intervjuer i aviser og på fjernsyn at en FMLNseier ville føre til en drastisk omlegging av USAs forhold til El Salvador, med restriksjoner på både pengeroverføringer og innvandring. Noriega møtte til samtaler med alle presidentkandidatene unntatt FMLNs Schafik Handal. Otto Reich antydet til og med at FMLN var en terroristorganisasjon, og hans budskap til salvadoranerne var: “Velg en regjering som dere vet vil få et bra forhold til USA, og som deler de samme verdiene om private foretak og kampen mot terrorisme.” Han gjentok deretter hvilket

A K T U E LT negativt utfall en FMLN-seier ville få for handels-, økonomi- og innvandringspolitikken.

Flere republikanske senatorer og kongressmedlemmer fra USA blandet seg også inn i valgkampen, deriblant lederen for Kongressens komité for innvandringsreform, Thomas Tancredo.

Han sa at hvis FMLN vant valget ville han personlig fremme et lovforslag for å kontrollere pengeroverføringer, og oppheve salvadoranernes midlertidige oppholdstillatelse.

Juni 2004

5

til å manipulere valgresultatet, er ingen tilfeldighet. Det viser seg nemlig at den aggressive Bush-administrasjonen består av medlemmer av organisasjonen ”Project for a New American Century” (Prosjekt for et nytt amerikansk århundre), som arbeider kalkulert for å forsterke USAs hegemoni både regionalt og internasjonalt. USA-imperialismen lever i beste velgående og anvendes i forskjellige drakter. Fra sofistikert psykologisk manipulasjon i El Salvador, til kuppmakeri og militær intervensjon i Venezuela og Haiti. USAs ”bakgård” skal fremdeles være et trygt sted for USAs interesser i det nye millennium.

FMLN maktesløse?

DØMT TIL Å TAPE: ”Under en slik kampanje ville vi ha tapt uansett om vi hadde hatt paven Johannes Paul som presidentkandidat!” Sa Eugenio Chicas, ansvarlig for FMLNs valgkamp.

En velkjent skjult agenda

Man trenger ikke være en paranoid tilhenger av konspirasjonsteorien for å forstå hvilke felles interesser Bushadministrasjonen og den tidligere presidenten, Flores, fra ARENA står for.

ARENA er en nøkkelspiller i USAs planer om en regional frihandelsavtale i Mellom-Amerika. El Salvador er også pekt ut som hovedsete for Plan Puebla-Panamá, en integrert del av denne frihandelspolitikken, der enorme statlige ressurser skal brukes for å tilrettelegge regionens infrastruktur for USA-eide multinasjonale selskaper.

Andre politiske kjendiser som var på besøk under valgkampen var broren til president Bush, Floridas guvernør Jeb Bush, samt tidligere og nåværende USA-ambassadører og en rekke antiChavez venezuelanere og eksilcubanere, deriblant Fidel Castros dissidentdatter.

Budskapet var det samme fra alle: En FMLN-seier ville kaste El Salvador ut i økonomisk kaos og politisk isolasjon.

At representanter fra Bush-regjeringen med ansvar for Latinamerika var raskt ute med å forstå betydningen av TPS og remesas, og hvordan dette kunne brukes

Salvadoranere som normalt sett føler at de ikke har muligheter til å påvirke landets politiske, sosiale og økonomiske utvikling, ble i flere uker bombardert av en intensiv, multimillion-dollars mediekampanje basert på trusler og løgn. Denne kampanjen gjorde det helt klart at innbyggernes viktigste økonomiske støtte ville forsvinne over natten dersom FMLN vant valget.

Denne formen for manipulasjon av fattige, sårbare mennesker er et trist bevis på hvilke lengder USA er villig til å gå for å opprettholde kontrollen og få gjennomført sin strategi for regionen.

Velgerne hadde egentlig ikke noe annet valg, gitt den informasjonen de fikk, enn å stemme for ARENA. Her ligger utfordringen til FMLN: Hvordan kan de få til en bevisstgjøring av det salvadoranske folket som kan gjøre dem i stand til å velge en alternativ og mer rettferdig utvikling, gitt de enorme ressursene som det USA-støttede ARENApartiet disponerer? I kjølvannet av valget har det oppstått en kraftig debatt innad i partiet mellom dem som vil ha en politisk og ideologisk kursendring, og dem som vil beholde partiets ideologiske og sosialistiske grunnlag.

I november holder FMLN landsmøte.

Da vil det avgjøres hvilken retning partiet skal ta. Vi må håpe at partiet velger å fortsette med en alternativ politisk visjon basert på en rettferdig fordeling av landets ressurser i samarbeid med folkelige organisasjoner. FMLN bør velge en politikk som kan bygge på den solide og bevisste støtten partiet fikk til tross for høyresidens skitne valgkampanje, og som fremmer sosiale utviklingsmodeller som er i stand til å takle de enorme problemene som har oppstått etter to tiår med nyliberalt vanstyre.

Skulle reformistene vinne fram og danne et sosialdemokratisk parti for å tilnærme seg landets økonomiske overklasse og deres ønsker om en lydig opposisjon som ikke truer markedskreftene, går El Salvador mot en dyster fremtid. Det ville bety en spiker i kisten til et politisk eksperiment som har inspirert det Latinamerikanske kontinentets venstreside i over 30 år.

6

Juni 2004

A K T U E LT

LatinAmerika

Quo vadis El Salvador?

Høyrepartiet ARENA vant soleklart presidentvalget 21. mars i år og den nye presidenten heter Tony Saca. ARENA vant med 57 prosent mot FMLNs 35 prosent etter en svært aggressiv valgkampanje der alle midler ble tatt i bruk: Løgn, trusler, vold og populisme. Men hva betyr høyresidens seier for El Salvadors nære og fjerne framtid?

AUDUN HUSBY

var brigadist i El Salvador i 1999, og er nå koordinator for brigadene i El Salvador. Han har tidligere jobbet som spansklærer og reiseleder i Mellom-Amerika for Valdres Folkehøgskule.

El Salvador har de siste årene vært gjennom en privatiseringsbølge, og mange frykter nå at det offentlige helsevesenet står for tur. Helsesektoren klarte å stå imot privatiseringsforsøkene i 2002 og 2003. Helsearbeiderne gikk ut i en massiv streik og kampen førte fram. Mange tror ikke på den nye presidentens valgkampløfte om å la helsesektoren være i fred. Den 28. april i år gikk Instituto Salvadoreño del Seguro Social (salvadoransk institutt for sosial sikkerhet, STISS), helsearbeidere og medlemmer av ungdomsbevegelsen Bloque Popular Juvenil til aksjon mot oppsigelsen av mer helsepersonell og nye privatiseringsforsøk av det offentlige helsevesenet. Katedralen i San Salvador ble okkupert og politiet angrep demonstrantene med tåregass, gummikuler og slag. Mange ble arrestert, deriblant generalsekretæren for STISS, Ricardo Monge. Demonstrasjonen utviklet seg til opptøyer da kriminelle utnyttet situasjonen til å robbe butikker, og det ble satt fyr på busser og biler. Det ble meldt om rundt 30 sårede etter opptøyene. Med en ARENA-regjering vil privatiseringsforsøkene av helsesektoren fortsette, og protestene mot dette kommer nok til å prege mye av nyhetsbildet i El Salvadors nære framtid.

Ingen lysning for stagnasjonen i landets økonomi På midten av nittitallet kunne El Salvador framvise en årlig vekst på fire prosent på BNP. Men de siste seks årene har El Salvador hatt en sammenhengende stagnasjon i landets økonomi.

Nedgangen har vært størst i landbruksog industrisektoren. En stor del av landets inntekter stammer fra sukker og kaffeproduksjon, og de lave internasjonale prisene på sukker og kaffe, samt dårligere avlinger på kaffe, har rammet landbrukssektoren hardt og har sendt

mange ut i arbeidsledighet. Landets viktigste eksportinntekt er konfeksjonsvarer fra maquilaindustrien. De store multinasjonale selskapene som har slått seg ned i landet for å dra nytte av lavere lønninger, gir liten avkastning til statskassen i El Salvador. I 2003 bidrog maquilaindustrien med 1,8 miliarder dollar til BNP. I sammenligning ble det samme år sendt 2,1 mrd. dollar i form av remesas fra USA til El Salvador. Dette er penger som to og en halv million salvadoranerne i USA sender til familiene sine i hjemlandet. El Salvador sliter med en utenlandsgjeld som stadig blir større og er det landet i Mellom-Amerika som har størst gjeld til Den interamerikanske utviklingsbanken. Det er lett å identifisere årsaken til sykdomsbildet: El Salvador importerer mye mer enn de eksporterer. Institusjonen FIAGRO, som fokuserer på nyvinninger innenfor jordbrukssektoren, mener El Salvador må produsere mer av det de importerer i dag, og trekker fram sjampinjong som et lite eksempel. De siste årene har El Salvador importert sjampinjong for 240 000 dollar årlig. Dette er et produkt som uten problemer kan dyrkes i El Salvador.

El Salvador er altså i en økonomisk krise.

Men hvilken medisin skal foreskrives?

ARENA har svaret klart: USA og frihandel.

FOKUS PÅ FRIHANDEL: Det satses stort på å tilrettelegge infrastrukturen i El Salvador for frihandel med USA. Havneanlegget Acajutla bygges ut, og store motorveiprosjekter er på gang.

PRIVATISERING AV HELSEVESENET: ARENA er utålmodig med å få privatisert helsesektoren, men de møter kraftig motstand fra folket, blant annet i form av streikende helsepersonell.

Frihandelsavtale med USA Planene om kontinentet Amerika som et eneste stort frihandelsområde med 870 millioner forbrukere, er et hett tema i El Salvador. ARENA presser sterkt på for at El Salvadors 6,5 millioner innbyggere skal bli en del av Tratado de Libre Comercio (TLC). Planene om TLC, som startet i 1994, er i dag foreløpig stagnert blant annet på grunn av striden om landbrukssubsidier som vil favorisere USA. USA satser derfor på å få til avtaler med enkeltland og regioner i Latinamerika. Lille El Salvador vil imidlertid bli en del av den såkalte Plan PueblaPanama, en frihandelsavtale mellom USA og Mellom-Amerika som dessuten er et utviklingsprosjekt i multibillionklassen med mål om å forvandle Mellom-Amerika til et mekka for multinasjonale selskaper. Gjennom frihandelsavtalen blir El Salvador lovet adgang til et kjempemarked. Men hva kan et land som baserer seg på jordbruks- og tekstilprodukter bidra med i åpen konkurranse

LatinAmerika

A K T U E LT

7

ARENA fritt kan spre sine løgner om FMLN og reklamere for seg på en massiv måte gjennom TV- og radiokampanjer, avisannonser, dansefester og en vannvittig mengde partireklame (t-skjorter, buttons, caps og så videre).

ARENA klarte gjennom sin valgtaktikk å lokke til seg en mengde politiske uvitende og fattige mennesker. Først og fremst fordi de ruttet med en stor pengesekk. Flere på venstresiden stiller seg tvilende til demokratiets evne til å skape rettferdighet i landet siden det er pengemakten som råder. En undersøkelse som nylig ble utført av FN, viser at tilliten til demokratiet er lav i El Salvador. Tre av de mest voldelige landene i Latinamerika kommer på siste plass når det gjelder tillit til demokrati: El Salvador, Brasil og Colombia. I El Salvador er det kun 35 prosent som framstår som troende på demokratiet. FN rapporten konkluderer med at demokratiet i El Salvador og Mellom-Amerika gjennomlever en dyp krise siden fattigdomssituasjonen ikke er blitt forbedret.

Likevel kan man ikke konkludere med at demokratiet er i akutt krise i El Salvador. Den høye valgdeltakelsen under presidentvalget på 67,44 prosent motbeviser dette til en viss grad.

med storebror i nord? I landets høyreaviser reklameres det stadig vekk for TLC med overskrifter som lover at TLC vil gi flere muligheter. Her blir det nevnt at El Salvador kan begynne å dyrke jordbruksprodukter som er etterspurt i USA. Det eneste eksempelet de klarer å komme opp med er loroco. Dette er en spinatlignende plante som benyttes i landets nasjonalrett pupusas. Dette blir spinkle greier. Fra USA stilles det harde krav til El Salvador for medlemskap i TLC, og lillebror i sør har kommet godt i gang med forberedelsene: I 2001 ble dollaren innført som ny valuta i landet, og utbedringen av infrastrukturen som byggingen av en stor motorvei og det enorme havnemottaket Acajutla, skal bidra til bedre og raskere flyt av gods og varer. Miljøet vil det ikke bli tatt hensyn til i denne effektiviseringsplanen. Hva vil en frihandelsavtale bety for El Salvadors fjernere framtid? Med en nasjonalforsamling med redusert autonomi uten egen økonomisk politikk og valuta, i tillegg til den svært sterke kulturelle påvirkningen fra nord, vil El Salvador stadig mer ligne en lilleputtstat under USA.

Fortsatt høy kriminalitet og utvandring Stagnasjonen i landets økonomi og høyere arbeidsledighet har medført større fattigdom i El Salvador det siste året. Den økte elendigheten har stor innflytelse på to av El Salvadors største samfunnsproblem: Kriminalitet og emigrasjon. For mange unge salvadoranere er fattigdom årsaken til at de søker seg til en mara – en kriminell ungdomsgjeng. Fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til i dag har El Salvador opplevd en eskalering av vold og drap. I snitt myrdes det syv personer i døgnet i Mellom-Amerikas minste land. I løpet av en uke myrdes det like mange i El Salvador som det myrdes i Norge i løpet av et år. De aller fleste drapene stammer fra hevnoppgjør mellom de to største og mektigste maras: Mara 18 og Mara Salvatrucha. ARENAs hovedsak under valget var å sette en stopper for ungdomskriminaliteten i landet gjennom planen la mano super dura – ”superjernhånden”. Å fengsle enhver person med tatovering har ikke ført fram. Maras-bandene har reagert med mer kriminalitet og bestialsk vold.

Så lenge utdannings- og fritidstilbudet ikke blir bedre og den generelle fattigdommen ikke får sin løsning, ser det ut til at volden vil fortsette å være en del av det salvadoranske dagliglivet. Volden, fattigdommen, arbeidsledigheten og ARENAs dominans er hovedårsakene til at mange salvadoranere søker seg til det forjettede land; USA. Drømmens land har tappet El Salvador for 2,5 millioner mennesker. Av de som forlater landet er det mange intellektuelle og folk på venstresiden. Dette er mennesker som

Juni 2004

Et nytt og sterkere FMLN?

LA MANO SUPER DURA: ARENApartiet motkjemper maras- gjengene ved bruk av harde straffer, mens forebygging av kriminalitet ikke engang står på dagsorden. kunne ha utgjort en viktig ressurs for El Salvador og som kunne ha styrket FMLNs posisjon i landet. Ved emigrering til USA mister man muligheten for å delta i de politiske valgene i El Salvador. Emigreringsbølgen kommer neppe til å avta på grunn av de tunge økonomiske utsiktene i landet.

På tross av valgnederlaget i presidentvalget i mars har ikke FMLN mistet sin innflytelse i salvadoransk politikk: FMLN sitter med 31 folkevalgte i parlamentet og dette er flere enn ARENA (29). FMLN styrer 74 kommuner, deriblant de tre mest folkerike. Og selv om partiet tapte presidentvalget har FMLN aldri før fått så mange enkeltstemmer i et valg (200 000 flere stemmer). FMLN er altså langt fra akterutseilt i salvadoransk politikk og etter en periode med interne stridigheter kan det være et sterkt FMLN vi møter mot kommuneog parlamentsvalget i 2006 og mot presidentvalget i 2009. Med ARENA ved førersetet, økt privatisering og innføring av en frihandelsavtale med USA, er det lite håp for endring av den sjokkerende ulikheten mellom fattige og rike i El Salvador de neste årene.

Vil demokratiet overleve?

På 1980-tallet tok folket våpen i hånd for å forbedre de fattiges og undertryktes levekår. Men fredsavtalen i 1992 forandret ikke nøden, og den demokratiske kampen har heller ikke ført fram. Mange stiller spørsmål om hvordan folket kan vinne sin rett når

KAMPEN FORTSETTER: FMLN er langt fra et akterutseilt parti i salvadoransk politikk. Så lenge det store gapet mellom fattig og rik eksisterer i landet, vil FMLN ha bred støtte i det salvadoranske folket.

8

Juni 2004

B A K G R U N N

LatinAmerika

Argentinas stjålne barnebarn Dagens Argentina er fortsatt merket av den skitne krigen, militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, der over 30 000 mennesker ble drept eller ”forsvant”. Mange rettssaker er blitt ført mot de skyldige for overgrepene i denne perioden, og noen av de tristeste og mest komplekse historiene handler om enkelte av de ”forsvunne” sine barn, som ble bortført og ulovlig adoptert av diktaturets støttespillere.

Kristin Torp Skogedal Nylig kom det nye toner fra regjeringskvartalet i Buenos Aires.

President Nestor Kirchner unnskyldte på vegne av den argentinske staten, for stillheten som har hersket fra landets regjeringer i forhold til grusomhetene som ble begått under diktaturet.

Han fremførte unnskyldningen foran tusenvis av pårørende etter diktaturets forsvunne og drepte, slektninger av de som fødte i fangenskap, av de som ble drept og hvis barn ble bortadoptert.

Om lag 500 barn ble bortført rett etter fødselen i fengslene eller tatt fra foreldrene mens de enda var små. Et helt byråkrati ble satt i system av diktaturet for å skjule sporene etter adopsjonene, med forfalskede fødselsattester og andre papirer. I ettertid har flere av barna, som nå har blitt voksne, tvilt på sin identitet, og de har gjennom DNA-tester kunnet finne ut hvem de ”egentlig” er og hvem som er deres biologiske familier.

Samtidig har noen av de ansvarlige for bortføringene blitt stilt til ansvar. En tidligere politisjef og en politilege ble i mars i år dømt til syv års fengsel for kidnapping av babyer under diktaturet – barn som siden ble adoptert bort.

Emilio Massera, tidligere juntamedlem og eksgeneral, sitter i husarrest fordi han har medvirket til bortføring av barn fra politiske fanger.

Bestemødre søker barnebarn En gruppe bestemødrene som savnet sine barn og barnebarn, bortførte og siden forsvunne under diktaturet, begynte å møtes hver torsdag klokken halv fire på Maiplassen i Buenos Aires.

Kledd i svart med hvite skaut der navnet til de forsvunne stod skrevet, gikk de forbi presidentpalasset der juntaen holdt til. I dag, over 20 år etter diktaturets fall, vet de at de ikke vil finne barna sine i live, men de leter fortsatt etter barnebarna sine. De regner med at barna ble bortadoptert til militære eller andre støttespillere av diktaturet og at de lever under en annen identitet i dag.

Så langt har bestemødrene funnet rundt 80 av de 500 barna de leter etter. De har i stor grad vært med på å vise verden at ikke bare motstanderne av diktaturet

ble drept, men at også deres barn ble offer for grove overgrep. En pågående rettssak viser hvor ekstremt vanskelig situasjonen er for noen av dem som har oppdaget at de ble adoptert under diktaturet: De slites mellom sin opprinnelse og de personene de alltid har sett på som sine foreldre.

Etter at Evelyn Vazquez, 26 år, først hadde gått med på å avgi en DNA-test slik at hennes biologiske opphav kunne bestemmes, ombestemte hun seg. Hun vant nettopp fram i høyesterett etter å ha tapt i to lavere rettsinstanser, og hun slipper nå å tvangsavgi blodprøve for å bevise hvem som er hennes biologiske foreldre. Evelyn vil ikke DNA-teste seg fordi hun ikke vil bidra med bevis til rettssaken mot de personene hun alltid hadde trodd var hennes foreldre, tidligere sjøoffiser Policarpo Vazquez og hans kone Ana Maria Ferra. De er nå tiltalte for å ha skjult sitt barns identitet og har innrømmet å ha adoptert Evelyn ulovlig som baby.

En av bestemødrene på Maiplassen ønsker å finne ut hvorvidt Evelyn er datter av Susana Pegoraro og Ruben Bauer. Om hun er det, ble hun født i tortursenteret i kjelleren på marinens mekanikerskole (Escuela de Mecanica de la Armada, ESMA) i 1977. Hennes biologiske foreldre ble siden bortført og drept. Evelyn har uttalt at hun på et eller annet tidspunkt nok kommer til å ville finne ut av sin identitet, men vil vente til rettssaken mot hennes ”foreldre” er avsluttet. Evelyn er ikke det eneste stjålne barnet som har havnet i slik situasjon, og dette er også grunnen til at bestemødrene på Maiplassen har beskyldt styresmaktene for å trenere disse sakene så lenge at situasjonen har blitt uutholdelig for alle parter.

Og enn så lenge står bestemødrene igjen på Maiplassen alene.

Første president mot diktaturet Nestor Kirchner tilhører peronistpartiet Justicialista, som ligger på sentrumvenstre fløyen politisk sett. Han tok over ledelsen av landet i mai i fjor, og har tatt et aktivt politisk standpunkt til støtte for kravene fra menneskerettsorganisasjonene i landet om å få fram sannheten om diktaturet. Dette står i kontrast til hans forgjengeres holdninger gjennom de siste 20 årene med demokrati.

KAMP FOR RETTFERDIGHET: En gruppe bestemødre som savnet sine forsvunne barn og barnebarn, begynte å holde møter på Maiplassen i Buenos Aires hver torsdag klokken halv fire. De møtes fortsatt, og de fleste av barnebarna er fortsatt savnet. I dag har bestemødrene blitt et verdenskjent symbol på ikke-voldelig motstandskamp.

Kirchner var selv motstander av diktaturet og hadde to korte fengselsopphold i den perioden, dessuten var det flere av hans partifeller og samtidige politikere som forsvant under diktaturet. Derfor er det kanskje ikke så uventet hvis Kirchner gir offentlige innrømmelser i forhold til diktaturet som ingen av hans forgjengere i presidentstolen har gjort.

Menneskerettsaktivister forteller at de aldri hadde drømt om at en president ville vedgå dette før om lang, lang tid. Kirchner har uttalt at han kom til regjeringen som en sønn av mødrene og bestemødrene på Maiplassen, og han har vist vilje til å nærme seg dem som kjemper for menneskerettigheter, og til å bryte stillheten som har rådet rundt diktaturet. Han har pensjonert flere av de militære lederne fra diktaturtiden, og han har bidratt til lovendringer som gjør det mulig å stille ansvarlige for forsvinninger og drap for retten og utlevere dem til land hvis statsborgere forsvant under diktaturet. Blant andre forsvant det nemlig en del uruguayanere i Argentina i diktatur-perioden.

Overgrep og forsoning Da sjøforsvarskapteinen Adolfo Scilingo i 1995 avslørte sannheten om dødsflygningene, skapte det skrekkbølger i Argentinas befolkning.

LatinAmerika

B A K G R U N N

Juni 2004

9

MIN LILLE JENTE: Racel Gocici har laget dette maleriet som symbol på de mange barna som ble tatt fra sine foreldre og bortadoptert til militære familier under diktaturet.

Det var først da at folket virkelig trodde på fortellingene som bestemødrene og mødrene på Maiplassen og andre menneskerettsforkjempere hadde hevdet i årevis. Scilingo beskrev i boken ”The Flight” hvordan politiske fanger ble sluppet levende i elven Rio de la Plata fra militærfly, neddopet og med beina støpt i betong.

Flere av disse fangene var blitt holdt på den argentinske marinens mekanikerskole, det beryktede ESMA, og

TRENGER IKKE LISTER: Da regjeringen “frigjorde” nye lister over forsvunne fra diktaturet, sa bestemødrene på Maiplassen bare at de allerede visste hvem som var forsvunnet. Det de trengte å vite var hva som hadde skjedd med dem, og hvem som er ansvarlige.

her ble også mange av de bortadopterte barna født. Kjelleren ble brukt til torturkammer og det ble innredet en fødestue for gravide kvinner, som ble fraktet dit fra fengsler i hele Argentina, slik at de kunne føde der og barna kunne bortadopteres før foreldrene ble ”forflyttet,” det vil si drept.

På 28-årsdagen for kuppet, 24. mars 2004, ble ESMA eiendommen overlevert til menneskerettsorganisasjoner under en stor seremoni.

Samme dag ble portrettene av de tidligere diktatorene Jorge Videla og Reynaldo Bigone, som hang i galleriet på den militære skolen, fjernet. Flere militære hadde lagt fram ønske om at portrettene kunne tas vekk under mer rolige omstendigheter, men den symbolske rammen rundt fjerningen av bildene som en del av overleveringen av ESMA, var et løfte president Kirchner hadde gitt menneskerettsforkjemperne i landet.

I sin tale ved overleveringen av det 19 hektar store området som marinens mekanikerskole ligger på, sa Kirchner - De som utførte slike makabre og grusomme handlinger i hemmelige fengsel som ESMA, kan bare kalles for en ting: De er mordere. Han ble møtt med stor applaus.

Så mange som 5000 personer ble holdt fanget ved ESMA på et eller annet tidspunkt. Bare rundt 100 av disse lever fortsatt i dag, i Argentina eller i utlandet, mens de andre fortsatt er ”forsvunnet.”

Som en del av markeringen ble det hengt opp bannere med bilder av mange av de forsvunne på gjerdet som går rundt skolen.

Nå er det opp til en koalisjon av men neskerettsorganisasjoner å bestemme hva som skal gjøres med ESMA. Deler av de 15 bygningene skal omgjøres

til museum, men det er fortsatt ikke bestemt hvordan resten skal brukes, annet enn at stedet skal være et symbol på den skitne krigen mot virkelige og uvirkelige motstandere.

FUNNET AV BARNEBARN NR 76: En dag i 2003 kom en ung gutt som tvilte på sin identitet til bestemødrene på Maiplassen. Han hadde vokst opp i Paraguay, men hadde fått vite at han var argentinsk og at foreldrene hans hadde ”forsvunnet” under diktaturet – det hadde adoptivfamilien hans fortalt ham.

Bestemødrene på Maiplassen fikk satt i gang undersøkelser og etter en DNA-test ble det konstatert at gutten med 99,999 prosents sikkerhet tilhører familien Godoy-Ferreyra.

Da Olga Mabel Ferreyra og Oscar Donato Godoy, som etter all sannsynlighet er hans biologiske foreldre, forsvant fra hjemmet sitt, var Olga gravid med parets femte barn og terminen var antakelig en av de første dagene i mars 1978.

Gutten har nå fått muligheten til å bli kjent med sin biologiske familie, fire søsken og en tante.

10

A K A D E M I S K

Juni 2004

H J Ø R N E

Det demokratiske problem i Den dominikanske republikk Den dominikanske republikk inngikk i fjor en ny låneavtale med IMF for å redde landet ut av en økonomisk krise. Etter mange år med økonomisk oppgang, har landet de siste to årene opplevd nærmest hyperinflasjon, gigantiske bankkriser, og at den dominikanske pesoen har blitt devaluert med cirka 250 prosent.

Dette har fått store sosiale konsekvenser. En av årsakene til krisen er en total mangel på demokratisk kontroll av regjeringene i landet.

�� ����� �� � � � � � �

Leiv Marsteinredet

er universitetslektor på Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen. Han er nylig ferdig med sin hovedoppgave om demokrati og politiske institusjoner i Den dominikanske republikk med tittelen: Political Institutions and their effect on democracy in the Dominincan Republic. - A critical assessment.

Den økonomiske krisen Den dominikanske republikk holdt presidentvalg den 16. mai og den økonomiske krisen bidro til at den sittende presidenten, Hipólito Mejía fra Partido Revolucionario Dominicano (Det Dominikanske Revolusjonspartiet, PRD), tapte valget. I forbindelse med valget har man kunnet lese i dominikanske aviser at Mejía økte sin bruk av det offentliges penger til langt over det budsjetterte.

Blant annet har Mejía brukt mye penger på å kjøpe nye mopeder til mopedtaxisjåfører mot at disse stemte på PRD og merket mopedene med PRDs partisymbol. Dette er kun ett eksempel på en politisk kultur dominert av ”klientellisme”. Denne politiske kulturen var også medvirkende til alvorlige økonomiske kriser på midten og slutten av 80-tallet.

Som en følge av ukontrollert overforbruk av penger, er den dominikanske pesoen som sto i 18 til 1 mot dollaren for et og et halvt år siden, nå oppe i 51 til 1 dollar.

Dette kommer på toppen av en gigantisk bankskandale. Baninter, landets største bank, gikk konkurs i fjor, og verdier tilsvarende 25 prosent av BNP gikk tapt!

Sammenliknet med størrelsen på landets økonomi, er dette trolig verdens største bankkonkurs! Banken hadde brukt folks sparepenger til å dele ut vanvittige summer til politikere fra alle partier. Slike utbetalinger skaper et uheldig skjebnefelleskap for politikere og næringslivet, og politisk beskyttelse for næringslivet når det trengs. Politikerne på sin side får finansiert sine politiske kampanjer og penger til å holde på sitt ”klientell” og politiske støttespillere. Ingen har hittil blitt straffet for noe lovbrudd i forbindelse med denne skandalen. Da Banintersjefen ble arrestert, viste mange top-

politikere sin sympati med ham. De var fullt klar over at dersom denne saken ble etterforsket, kunne det få konsekvenser for dem selv.

Krisen setter fingeren på et demokratisk problem i Latinamerika og Den dominikanske republikk: En manglende aksept hos den valgte regjering for å underlegge seg demokratisk kontroll. Hvorfor og hvordan har det seg at en demokratisk valgt president kan gjøre akkurat det han vil når han har makten? Problemet i Den dominikanske republikk ligger i en autoritær tradisjon, et manglende brudd med den autoritære fortiden, og presidentsystemet.

Demokrati og demokratisk kontroll Et demokrati er definert ved demokratiske valg, myndighetenes respekt for befolkningens sivile og politiske rettigheter og at det finnes

SLEPPHENDT: Hipólito Mejía (i midten) tapte valget i Den dominikanske republikk 16. mai, blant annet på grunn av overforbruk av statlige midler, muliggjort av manglende demokratisk kontroll.

LatinAmerika

en form for demokratisk kontroll av den utøvende myndighet. Kontrollen utføres av velgerne som straffer eller belønner den sittende regjering, men andre institusjoner skal kontrollere regjeringen mellom valgene. I et demokrati er dette en høyesterett, en riksrevisjon og en folkevalgt kongress.

For at disse institusjonene skal kunne utføre en effektiv kontroll av regjeringer og eventuelt sanksjonere dem, må de være uavhengige av og autonome fra regjeringen.

Mange latinamerikanske land har i de senere årene opplevd en overgang til demokrati. Problemet har vært at presidentene som har blitt valgt likevel har hatt tilnærmet diktatorisk makt (for eksempel Menem i Argentina). De demokratiske systemene som nylig har blitt etablert i Latinamerika har blitt kalt ”delegative democracies” (O’Donnell 1994). I det ligger det at når presidenten først er valgt, kan han gjøre det han måtte ønske uten noen form for institusjonell kontroll. Presidenten ser på seg selv som inkarnasjonen av folkets vilje og den eneste fortolker av folkeviljen. Derfor blir demokratisk diskusjon, debatt og opposisjon unyttig og unødvendig. Presidentens, og ergo folkets, vilje er suveren. Presidentens makt er kun begrenset av at en president er valgt for en tidsavgrenset periode.

President Mejía tapte valget på grunn av krisen, men krisen kunne oppstå fordi ingen kunne kontrollere regjeringens handlinger.

Den autoritære tradisjonen Den politiske historien i Den dominikanske republikk er dominert av autoritære ledere og politisk ustabilitet.

Denne manglende demokratiske tradisjonen landet deler med hele Latinamerika, er vanskelig å kombinere med demokratisk konsolidering og demokratisk kontroll over de styrende.

Mellom 1865 og 1899 hadde Den dominikanske republikk 65 regjeringer og mellom 1844 og 1916, så mye som 20 konstitusjoner. Landet ble styrt

LatinAmerika

A K A D E M I S K

LEONEL FERNANDEZ: Det er liten grunn til å forvente at den nye regjeringen med Leonel Fernández i spissen, vil få fart på demokratiseringsprosessen i landet. av autoritære ”caudillos”. Den første demokratiske erfaringen i landet var kort. Den sosialdemokratiske Juan Bosch (PRD) styrte landet i ni måneder i 1962-63 til han ble styrtet av de militære i ledtog med næringslivskrefter. Fra 1966 styrte Joaquín Balaguer fra Partido Reformista (Reformistpartiet, PR), en tidligere alliert til diktatoren Trujillo (1930-61), med hard hånd til 1978. Selv om det var periodiske valg, var ikke landet demokratisk. Regjeringen og politiet utførte systematiske overgrep mot opposisjonen. Mange politiske ledere ble sendt i eksil og likvidasjoner av opposisjonelle var ikke uvanlig.

Den første virkelige muligheten for demokrati kom med PRDs valgseier i 1978. Problemet var at transisjonen ikke bare banet veien for demokrati, men også for immunitet for politiske ledere og deres handlinger i regjering.

Mislykket transisjon til demokrati Etter internasjonalt press ble det holdt åpne og frie valg i 1978. PRD vant presidentvalget og skulle også ha vunnet flertall i senatet og representantenes hus, men de militære og Balaguer nektet å gi fra seg makten dersom PRD også ville få kontroll over begge kammer i kongressen. I en politisk avtale mellom PRD og PR, ble PR gitt flertallet i senatet i klar strid med valgresultatet. senatet var en svært viktig institusjon for PR fordi det fram til 1994 utnevnte senatet høyesterettsdommerne. Gjennom en kontroll av høyesterett var Balaguers maktapparat sikret immunitet mot overgrepene i perioden 1966-1978.

Politiet, militære og paramilitære grupper drepte i denne perioden mellom 1000 og 3000 mennesker og hadde derfor mye å frykte. I Den dominikanske republikk ble det aldri foretatt noe rettslig oppgjør med denne perioden, alle overgripere har gått fri og mange er politisk aktive den dag i dag.

Denne politiske avtalen som var grunnlaget for den demokratiske transisjonen, brøt med sentrale

H J Ø R N E

demokratiske prinsipp, blant annet respekt for valgresultatet. Dette skapte en presedens i det nye demokratiske regimet. For å oppnå politisk makt var det legitimt å bryte med demokratiske prinsipper. Samtidig skapte det en presedens på at myndighetene aldri skulle kunne kontrolleres eller bli straffet for sine handlinger ved makten.

I perioden etter 1978 har det dukket opp gjentatte korrupsjonsskandaler og man regner med at cirka 15 prosent av statsbudsjettene gikk med til korrupsjon mellom 1986 og 1994 (Hartlyn 1998), men hittil har ingen toppolitikere blitt straffet.

Politiske institusjoner og demokratisk kontroll Den dominikanske republikk har som alle latinamerikanske land et presidentsystem. Dette skiller seg fra parlamentariske system på to sentrale punkt: Både presidenten og kongressen er direkte valgt og verken kongressen eller presidenten kan avsette hverandre.

Riksrettssak er eneste mulighet til å avsette en president, men bruken av dette er uhyre sjeldent. Et parlament som Norges har langt større makt gjennom mistillitsvotumet. En president som kun kan miste makten ved valg og ikke trenger flertall i kongressen for å danne regjering, har få incentiver til å inngå kompromisser eller å høre på opposisjonen. Dette gir presidenten nærmest full frihet ved makten. Min forskning viser blant annet at dess større andel av statsbudsjettet som går via presidentens kontor, dess større er bruddene på statsbudsjettet (Marsteintredet 2004). Kongressens mangel på motmakt til presidenten er en av grunnene til politisk immunitet ved blant annet korrupsjon og politiske overgrep.

I Den dominikanske republikk mangler kontrollen fra kongressen, men også fra riksrevisjonen og rettssystemet.

Riksrevisjonen i Den dominikanske republikk er valgt av senatet etter forslag av presidenten. Flertallet i senatet har i alle år vært fra det samme partiet som presidenten. Dermed har ikke riksrevisjonen vært en uavhengig institusjon. Og skulle riksrevisjonen finne ut at noen i regjeringen var korrupte, så må den gå til presidenten med saken. I Den dominikanske republikk er det presidenten som bestemmer om en korrupsjonssak i hans egen regjering skal føres for rettssystemet!

Høyesterett ble profesjonalisert gjennom en konstitusjonsendring i 1994, men dette har ikke fullstendig profesjonalisert rettsystemet.

Riksadvokatsembetet er fremdeles politisk styrt. Om en korrupsjonssak kommer framfor retten, føres den av riksadvokatsembetet, men riksadvokaten er personlig valgt av presidenten og kan presses til å

Juni 2004

11

stoppe en korrupsjonssak. Da en av president Mejías sikkerhetsansvarlige i 2002 ble anklaget for å ha lurt til seg 15 millioner dollar av skattebetalernes penger, viste det seg at riksadvokaten, etter politisk press, ikke var interessert i å etterforske saken videre eller føre den for retten. Dermed fungerer ingen av de kontrollerende institusjonene i Den dominikanske republikk på en autonom og uavhengig måte.

Manglende demokratisk kontroll Problemet med den manglende demokratiske kontrollen er at det ødelegger en mulig positiv økonomisk utvikling og at ingen ansvarlige kan bli straffet for lovbrudd. En økonomisk krise har store sosiale konsekvenser.

I Den dominikanske republikk lever 25 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. En dobling av prisene på sentrale matvarer som ris, bønner og kylling, utgjør mildt sagt en stor utfordring for husholdningenes økonomi. Når ingen blir straffet for ulovlighetene som førte til krisen, betyr det at noen står over loven. Dette er ikke demokratisk. Når man ikke blir straffet for korrupsjon, har ikke framtidige regjeringer noe incentiv til å slutte med slik praksis. Derfor får man i Den dominikanske republikk gjentatte økonomiske kriser. Makten korrumperes dersom den ikke blir kontrollert og det resulterer i at politikere raner til seg folkets ressurser. I et presidentsystem er det få kontrollmekanismer, og når lederne i Den dominikanske republikk etter 1978 ikke var villige til å ta et oppgjør med tidligere korrupsjon og overgrep, kunne de selv følge samme praksis. Det dominikanske folket gjør sitt og hiver ut korrupte ledere gjennom valg, men for å konsolidere demokratiet og sikre en positiv økonomisk utvikling til fordel for flere enn eliten, kreves det en konstant demokratisk kontroll over regjeringen i Den dominikanske republikk. Folket kan bare håpe at den nyvalgte presidenten Fernández oppfører seg bedre enn Mejía, for kontrollert... det blir han ikke.

Kilder: Hartlyn, Jonathan 1998. The Struggle for Democratic Politics in the Dominican Republic.

Marsteintredet, Leiv 2004. Political Institutions and their effect on democracy in the Dominican Republic. –A critical assessment http://ugle.svf.uib.no/sampol/ ?Kategori=149&strID=413 O’Donnell, Guillermo 1994.

Delegative Democracy. I Journal of Democracy 5(1).

12

Juni 2004

LatinAmerika

A K T U E LT

Plan Pacífico Den 26. mars inviterte LAGBergen, Amnesty UiB, og Peace Brigades International til Colombia-seminar på Det Akademiske Kvarter i Bergen. Blant de inviterte foredragsholderne var Juan Carlos Muñoz fra Instituto Popular de Capacitación (IPC) som blant annet fortalte om kartlegging av internt fordrevne flyktninger i Colombia.

Erlend Fossedal Olsen IPC er lokalisert i Medellin i Antioquia.

De etablerte seg i 1982 som en ikke statlig fredsorganisasjon. Organisasjonen legger vekt på utdanning og informasjonsarbeid om fredsarbeid. Å skape fredelige alternativer betyr i Colombia at man får mange uvenner som tror på våpenbruk. Det viste seg for medlemmene i IPC da det i oktober 1999 ble utløst en bombe som ødela lokalene til organisasjonen i Medellin. Samtidig ble medlemmene utsatt for dødstrusler. IPC kom etterhvert under Peace Brigades Internationals ledsagerprogram og Juan Carlos Muñoz fikk tilslutt asyl som politisk forfulgt i Spania under et program i regi av Amnesty International.

El Chocó Juan Carlos Muñoz’ foredrag var en analyse av den politiske og sosiale utviklingen i Colombia under president Alvaro Uribe. Han har jobbet mye med kartlegging av internt fordrevne personer i regionen El Chocó i den nordvestlige delen av Colombia. El Chocó har lenge vært mål for ambisiøse statsplaner, kjent som Plan Pacifico, for å ta i bruk områdets naturressurser mer effektivt og å legge bedre til rette for handel med andre land. Visjonen ble for første gang utviklet av president Alfonso Lopez Michelsen i 1974, som hadde en visjon om å gjøre Colombia til SørAmerikas Japan. Men begrensninger i finansiering har hittil utsatt de mest omfattende prosjektene. Regionen lider av dårlig infrastruktur og liten kontakt med omverdenen. De som bor der er for det meste indianere og etterkommere av slaver. Siden statens tilstedeværelse er ikke-eksisterende, har regionen i økende grad blitt kontrollert av gerilja, og i den senere tid paramilitære grupper. Hovedprosjektet i Plan Pacifico er Puente Terrestre Inter-oceanico (PTI), en transportlinje mellom Atlanter- og Stillehavet. Panama-kanalen er for tiden

JUAN CARLOS FRA IPC: På besøk hos LAG-Bergen i mars. overbelastet og i tillegg ikke lenger kontrollert av USA. PTI planlegges med en havn i Urabá gulfen på Atlanterhavsiden og en havn i Cupica på stillehavskysten.

Den skal bestå av jernbane, motorvei, oljeledning og kanal. I tilknytning til havnene er det planlagt store frihandelssoner. Også sentrale deler av Colombias industri, lokalisert rundt Medellin vil nyte godt av økt fremkomst til verdensmarkedene. Kanalen skal i stor grad baseres på å følge eksisterende elveløp. I tillegg planlegges store damanlegg for elektrisk kraft. Regjeringenes problem helt siden Lopez Michelsen, har vært finansieringen. Men Uriberegjeringen har spesielt gode kontakter med transnasjonale selskaper, noe de i følge Muñoz har vist ved å innføre lover som støtter disse selskapenes interesser.

Innbyggerne presses ut De store utviklingsprosjektene kommer imidlertid i konflikt med mange allerede eksisterende bosetninger. Muñoz’ forskning har vist at grupper i hovedsak bestående av paramilitære, systematisk har fordrevet innbyggere og beboere fra landområder i El Chocó hvor utviklingsprosjektene er planlagt. Når en bonde må flykte fra jorda si, og dersom noen andre slår seg ned på jorda og dyrker den, kan de nyinnflyttede kreve eiendomsrett til jorda etter fem år. Dette er for øvrig den samme loven som finnes i Brasil og som MST benytter seg av. Gitt at staten ikke gjør sitt nærvær sterkere til kjenne kan de paramilitære over tid tilegne seg de nødvendige strategiske

eiendommene berørt av Plan Pacifico.

Når det gjelder urbefolkningen har de ofte ikke formell eiendomsrett til jorda de lever på, og det faktum at de har levd der i generasjoner veier ikke tungt nok.

Colombias nye grunnlov av 1991 skulle sikre minoritetenes rettigheter. Men dagens regjering har et uttalt ønske om å reversere prosessen skapt av denne nye grunnloven. Familien til president Uribe eier forøvrig allerede store landområder i El Chocó.

Et mer autoritært regime Videre pekte Muñoz på regjeringens innstramminger i bevegelsesfriheten, alle må nå melde fra tre dager på forhånd dersom de skal reise fra en by til en annen i visse utsatte soner. I tillegg skal det gjøres vanskeligere å reise til Colombia, og bevegelsesfriheten for journalister er allerede innskrenket ved at det kreves spesielle løyver for visse soner der det foregår kamphandlinger.

Regjeringen har også arbeidet med å rekruttere bønder som informanter for regjeringen. Uribe ønsker dessuten å endre grunnloven slik at han kan stille til gjenvalg for en ny periode. Slik valgloven er nå kan presidenter kun sitte en periode. Muñoz konkluderte med at det foregår en konsolidering av et autoritært regime i Colombia under Uribe. Han håpet på økt europeisk engasjement i konflikten, og nevnte Uribes besøk i Strasbourg som et vellykket bevisstgjøringsprosjekt. Da Uribe skulle tale i EU parlamentet, gikk over 600 av representantene i protest mot Uribes politikk.

LatinAmerika

A K T U E LT

Juni 2004

13

Peace Brigades International – Ledsaging for fred Peaces Brigades International var medarrangør av Colombiaseminaret på det Akademiske Kvarter 26. mars i Bergen. Leder for avdelingen i Oslo, Janne Eriksen, ga et godt innblikk i hvordan fredsorganisasjonen arbeider. Dagen etter var det informasjonsmøte om mulighetene for å jobbe frivillig for PBI på Raftohuset. Kunne du tenke deg å bidra til å trygge hverdagen til andre menneskerettsforkjempere?

Erlend Fossedal Olsen Peace Brigades International (PBI) ble stiftet i Washington i 1982 av en gruppe engasjerte studenter. På en feriereise i Mellom-Amerika ble de oppmerksom på hvordan internasjonal tilstedeværelse var med på å trygge livene til lokale menneskerettsforkjempere. Bevegelsen henter inspirasjon fra ikkevolds filosofien til Gandhi. Men der Gandhi førte en ikke voldelig politisk frigjøringskamp, understreker Janne Eriksen at PBI er en politisk, religiøst og økonomisk uavhengig organisasjon. De skal kun ledsage, ikke aktivt ta del i arbeidet med menneskerettighetsbrudd. Dette for skape handlingsrom til lokale menneskerettighetsforkjempere.

Organisasjonen mener at varig fred og konfliktløsning ikke kan tvinges utenfra, men må baseres på lokale aktørers vilje og innsats med å bedre det sosiale nettverk og arbeid for å trygge menneskerettigheter på lovlig vis. Også organisasjonene som skal kvalifiseres for ledsagerprogram må være nøytrale. Derfor må disse granskes nøye i forkant av opprettelsen av et ledsagerprogram. Det ligger også begrensninger i ressursene til PBI. De har for eksempel måttet velge å ikke ledsage fagforeningsledere, fordi det rett og slett er for mange, og de har ikke kapasitet til å undersøke forholdene skikkelig.

Den som ledsages kan ikke bære våpen eller ha livvakter som bærer våpen. Juan Carlos Muñoz, som omtales annet sted i dette bladet, har vært blant de heldige som har fått eskorte av PBI’s frivillige.

Prosjekter over hele verden PBI Norge har for tiden prosjekter i Colombia, Guatemala, Mexico, og Indonesia. De er i gang med planlegging av et prosjekt i Nepal. Hvert prosjekt har sin egen ledelse og administrasjon, som støttes av ulike økonomiske donorer.

Eriksen fremhever at å ha mange små donorer er en fordel for å opprettholde PBI sin uavhengige status. Å få jobbe som frivillig i PBI er en relativt lang prosess. Søknadsprosessen starter med å ta kontakt med det lokale PBI kontoret som ligger i Oslo, og det er et førstekrav å beherske språket i landet du skal reise til. Når det gjelder Indonesia er administrasjonsspråket engelsk. Vil du til Latinamerika må du kunne snakke spansk flytende, da jobben består i å kommunisere med myndighetene i

landet. I tillegg er aldersgrensen 25 år, og minimum kontraktstid er et år. De som tilfredsstiller disse kravene vil bli kontaktet av representanter for PBI Norge for å bli bedre kjent. Alle har i tillegg et eget ansvar for å sette seg godt inn i situasjonen i det landet en vil reise til. Den videre opplæringen består av et kurs om det aktuelle landet og om PBI sitt mandat. Å forholde seg til PBI sitt mandat er kanskje det vanskeligste for mange frivillige, da en som representant for PBI alltid må forholde seg fullstendig nøytral. Hele denne prosessen kan ta minst åtte måneder. Men for dem som har kommet gjennom kursingen kan selv avgjøre når en føler seg klar til å reise.

Oftest består et team av frivillige fra mange forskjellige land. Dette er en stor fordel dersom det oppstår krisesituasjoner fordi man da kan kontakte alle de respektive deltakerne sine ambassader og konsulat, og mange land kan utøve diplomatisk press samtidig.

Gjennomtenkte utenlandsopphold

med systemet og med kulturen blir en delaktig i selve ledsager prosjektet. Det kan bestå i å ledsage en person daglig i hans arbeid, og noen ganger 24 timer i døgnet. I løpet av en arbeidsuke har alle en og en halv dags fri, og det er innlagt 4 ukers ferie i ett års kontrakten. I tillegg opererer en med såkalte ekstraferier.

Siden arbeidet noen ganger foregår i områder uten spesielt gode sanitære forhold, og i områder der det er åpen konflikt mellom partene så trengs det avbrekk fra disse tøffe forholdene for å hente seg inn igjen mentalt. Da reiser en til nærmeste PBI kontor lokalisert i en by og slapper av noen dager. Disse helseferiene forekommer med jevne mellomrom.

Fristet til å søke?

Ved forrige kurs her i Norge var det 35 søkere og tolv ble tatt opp. Det var forskjellige typer personer i alderen 25 til 63 år som ble valgt ut. Det eneste som kreves av personlige egenskaper er å ha evne til å jobbe i team, være god på å skape konsensus og samarbeide tett med andre. Dette er imidlertid ikke et alternativ til backpackerturen.

Søknadsfrist for neste pulje er 7. juli, med treningskurs i september. Arbeid for Peace Brigades International kvalifiserer for rentefritak hos lånekassen.

Mer informasjon om PBI kan du finne på www.pbi.no.

Økonomisk er betingelsene for å jobbe frivillig for PBI ganske gode. Alle utgifter i forbindelse med reise og opphold på treningskurset blir dekket av PBI. Dersom en blir valgt ut til å reise blir billett, visum, reiseforsikring, vaksiner og alt som har med helse å gjøre, dekket.

Organisasjonen dekker også kost og losji. Men dette er enkle forhold, og man bor i samme hus alle i teamet. En viss kompensasjon utbetales hver måned, for Colombia er dette for tiden cirka US$ 240, altså en relativt grei lønn sett ut i fra colombiansk standard.

En jobber mye, første gang en kommer til landet begynner man først med opplæring på det sentrale kontoret i landet.

Siden går reisen til det teamet vedkommende skal inkorporere seg i, og ny opplæring blir gitt om de lokale forhold.

Da dreier det seg oftest om å synliggjøre PBI s representanter. Hver gang en PBI’er legger ut på en reise blir alle relevante offentlige instanser gjort oppmerksom på dette, noe som er med på å synliggjøre vår tilstedeværelse. Etter hvert som en blir mer kjent JANNE ERIKSEN: Leder for PBI Norge.

14

Juni 2004

En «klassiker» vil mange forstå som et kulturelt uttrykk som for eksempel en bok, et dikt eller en film som av en eller annen grunn har satt sitt preg på kulturhistorien. Men en klassiker kan også være en tekst vi har lest, eller en film vi har sett som vi husker spesielt godt eller er glad i. Her presenterer forfatteren sin personlige favoritt fra latinamerikansk film eller litteratur.

Fruen fra havet Den siste tiden er det vist stor interesse for kvinnelige forfattere som tok sitt eget liv i ung alder. Filmen The hours medførte nytt fokus på Virginia Woolf og hennes forfatterskap.

I vår er det Sylvia Plaths tur til å innta landets kinosaler. Begge kvinnene tok et skriftlig farvel, Woolf i brevet til sin ektemann, Plath med diktsamlingen Ariel.

Men det vakreste selvmordsbrevet i verden er det argentinske Alfonsina Storni som har skrevet.

KRIS T I N

VA L L A

debuterte med romanen Muskat i 2000. Handlingen foregår i Venezuela der Valla selv har bodd, og hun kjenner således landet, kulturen og menneskene. Boken var hovedbok i Bokklubben Nye Bøker og er oversatt til flere språk. I fjor gav hun ut reiseromanen Turister. Hun jobber også som journalist i Dagbladet Magasinet.

18. oktober 1938. Alfonsina Storni reiser med tog fra Buenos Aires til Mar del Plata. Her tar hun inn på et lite hotell. Hun er blitt diagnostisert med strupekreft, tre år tidligere har hun blitt operert for brystkreft og legningsprosessen har vært lang og hard. Som så ofte før, sliter hun med depresjoner. Tanken på enda en operasjon virker uutholdelig. I diktene sine skriver hun seg gjentatte ganger inn i døden. Hun lengter etter havets omfavnelse og et hus av krystall som venter på henne nede på havbunnen. 22. oktober skriver hun diktet Voy a dormir (Jeg skal sove), som hun sender til avisen La Nación to dager senere. Klokken ett om natten den 25. oktober forlater hun værelset sitt og går mot havet. Alfonsina Storni kaster seg fra klippene og drukner. Dagen etter står diktet på trykk i La Nación sammen med nekrologen

K L A S S I K E R E N

LatinAmerika

hennes. Som alltid lar Alfonsina Storni hele nasjonen ta del i det hun følte.

Voy a dormir Dientes de flores, cofia de rocío, manos de hierbas, tú, nodriza fina, tenme prestas las sábanas terrosas y el edredón de musgos escardados.

Voy a dormir, nodriza mía, acuéstame.

Ponme una lámpara a la cabecera; una constelación; la que te guste; todas son buenas; bájala un poquito.

Déjame sola: oyes romper los brotes... te acuna un pie celeste desde arriba y un pájaro te traza unos compases para que olvides... Gracias.

Ah, un encargo: si él llama nuevamente por teléfono le dices que no insista, que he salido...

I am going to sleep Teeth of flowers, hairnet of dew, hands of herbs, you, perfect wet nurse, prepare the earthly sheets for me and the down quilt of weeded moss.

I am going to sleep, my nurse, put me to bed.

Set a lamp at my headboard; a constellation; whatever you like; all are good; lower it a bit.

Leave me alone: you hear the buds breaking through... a celestial foot rocks you from above and a bird traces a pattern for you so you’ll forget... Thank you. Oh, one request: if he telephones again tell him not to keep trying for I have left...

Avskjeden er en poet verdig. Selv hennes død var dikterisk. Tungsinnet fikk hun derimot med seg ved fødselen. Hennes far, Alfonso, var en melankolsk og underfundig mann som tjente til livets opphold ved å produsere øl. Gjennom bedriften opparbeidet han både sosial anseelse og god økonomi, men valget av levebrød hadde en bakside. Alfonso ble snart avhengig av sitt eget produkt.

Familiens lege rådet familien til å ta en lang ferie og valget falt på Sveits, Alfonsos hjemland. Det var her, i fjellbyen Sala Capriasca, at deres tredje datter kom til verden i 1892. Selv har hun sagt: ”De kalte meg Alfonsina, hvilket betyr at jeg er rede for alt.”

Og livet hadde mer å by på for Alfonsina Storni enn sveitsisk alpeidyll. Da hun var fire år flyttet familien tilbake til San Juan i Argentina. Hun har ett av sine aller første minner herfra. Jentungen sitter i

KJÆRLIGHET OG LIDELSE: Alfonsina Storni var opptatt av kvinners rettigheter og skrev dikt om kjærlighet og politikk. døra til huset og beveger leppene som om hun leser boka hun har i hånden.

I øyekroken iakttar hun reaksjonen til de forbipasserende. Da noen av søskenbarna påpeker at hun holder boka opp ned, blir hun svært skamfull.

Hun har beskrevet seg selv som et lubbent og stygt barn. Etter hvert går det også nedover med familien.

De flytter til byen Rosario, hvor faren åpner en kafé i nærheten av stasjonen, mens moren underviser. Ti år gamle Alfonsina hjelper til med oppvasken i kafeen og serverer ved bordene. Da også denne forretningsideen er i ferd med å mislykkes, tar hun seg jobb i en hattefabrikk. Så, i 1907, kommer et omreisende teater til byen. Alfonsina stepper inn for en av skuespillerne som har blitt syk og oppdager ikke bare en ny verden, men også nye sider ved seg selv. Hun ber moren om tillatelse til å turnere med teateret i distriktene og fru Storni, som er utdannet sangerinne, sier ja. Reisen med teateret rister liv i dikteren Alfonsina Storni. Her får hun kjennskap til både samtidsskuespill og de store klassikere, deriblant Ibsen. Da hun vender hjem skriver hun sitt første teaterstykke, Un corazón valiente (Et modig hjerte). Det kunne like gjerne vært tittelen på beretningen om hennes eget liv.

Alfonsina kastet seg imidlertid ikke rett ut i forfatterlivet – familiens dårlige økonomi hadde lært henne ett og annet.

I stedet tok hun lærerutdannelse og fikk sin første jobb i hjembyen. Men forfatterdrømmen var der; hun begynte å skrive dikt som hun sendte til diverse litterære tidsskrift, og som kom på trykk i tur og orden. I hjembyen var det

LatinAmerika dessuten stasjonert en velutdannet, karismatisk journalist. De ble kjent og Alfonsina forelsket seg. Det var dessverre ingen lykkelig affære. Mannen var gift og hun forstod raskt at det aldri kunne bli de to. Da hun oppdaget at hun var gravid ønsket hun å spare ham for skammen. Hun flyktet til Buenos Aires med en koffert full av fattigslige klær, et par diktsamlinger av Rubén Darío og sine egne vers. Her fødte hun sønnen Alejandro.

Der er ikke lett å være alenemor i dag, og det må ha vært enda vanskeligere i 1912.

Alfonsina var alene i storbyen. Hun var pengelens, ugift, uten kontakter og med et farløst barn. Til tross for dette fikk hun seg jobb og ga ut sin første diktsamling, La Inquietud del Rosal (Rosebuskens urolighet), i 1916. Allerede her møter vi den uredde forfatterinnen som taler åpent om både kjærlighet og politikk.

Diktene var kontroversielle og kostet henne jobben, men hun sluttet ikke å skrive av den grunn.

I årene som fulgte kom utgivelsene på løpende bånd. Det ble åtte diktsamlinger og ett teaterstykke før hun døde. Alfonsina Storni var først og fremst kjent som en kompromissløs dikter som synliggjorde kvinner og deres behov – lenge før kvinnesak ble mote. I ett av sine mest kjente dikt, Tú me quieres blanca (Du vil ha meg hvit) uttrykte hun sin misnøye med menns krav om at kvinner skal være rene og jomfruelige.

VENDT MOT SJØEN: På klippene i nærheten av der Alfonsina Storni kastet seg i Rio de la Plata har det blitt reist et monument over henne.

K L A S S I K E R E N

Juni 2004

15

Tú me quieres blanca ”Tú me quieres alba Me quieres de espumas Me quieres de nácar Que sea azucena Sobre todas, casta De perfume tenue Corola cerrada.”

You want me white ”You want me new You want me creamy You want me pearly I should be a lily Chaste above all others With a delicate perfume Corolla closed” Hun angriper det tradisjonelle forholdet mellom mann og kvinne der mannen er den dominerende part, og lanserer i stedet tanker om at menn kan være sårbare og faktisk avhengige av kvinnene som elsker dem. I diktet Hombre Pequeñito (Bittelille mann) bruker hun kanarifuglen som et bilde på kvinnen og ber mannen om å slippe den fri. I tillegg skrev Alfonsina Storni flere essay og avisartikler hvor hun krevde flere rettigheter for kvinner, blant annet retten til å stemme ved valg. Motet hennes omfattet ikke minst henne selv, hun brukte ofte diktene til selvransakelse. Om forfatterskapet hennes var kontroversielt, så ble det like fullt verdsatt mens hun levde. Hun fikk flere utmerkelser i årene som fulgte, blant annet en nasjonal poesipris og en nasjonal litteraturpris. I 1923 ble hun lærer ved Escuela Normal de Lenguas Vivas (Lærerskole for moderne språk).

Samme år kåret det litterære tidsskriftet Nosotros henne til en av de fire mest betydningsfulle poetene i landet på over tretti år. Alfonsina Storni hadde nettopp fylt 31 år.

Hun hadde mange kunstnervenner. En av dem var Horacio Quiroga, forfatteren fra Misiones, hvis personlighet fascinerte Alfonsina. Hun møtte ham i atelieret til en venn og ble nok like tiltrukket av hans mørke sider som han ble av hennes. Da de ble kjent var de begge anerkjente forfattere. I en periode var de trolig mer enn venner, for Quiroga nevnte ofte Alfonsina i brev til andre, særlig i årene mellom 1919 og 1922, og det til tross for at det fantes flere andre kvinnelige forfattere i hans omgangskrets. Quiroga dro tilbake til Misiones i 1925 og ba Alfonsina om å bli med. Hun visste ikke hva hun skulle svare. Rådløs spurte hun en av sine malervenner om han syntes hun skulle reise nordover med Quiroga. Svaret hun fikk var: ”Med den galningen? Nei!” Allerede i 1918 begynner Alfonsina Storni å plages av nervøse spenninger.

Som en konsekvens av dette må hun

etter hvert slutte som lærer. I 1927 opplever hun et av sine få profesjonelle nederlag, da teaterstykket El amor del Mundo (Verdens kjærlighet), med en sterkt feministisk tematikk, blir slaktet av kritikerne. Diktene hennes utvikler seg til å bli mer kyniske og ironiske, med en stadig skarpere holdning til menn.

Hun begynner å skrive om havet, om sorg, om døden.

I 1930 tar de militære makten i Argentina ved et kupp. Alfonsina Storni faller dypere og dypere inn i en depresjon.

Hun reiser til Europa, først sammen med en venninne og siden med sønnen.

I 1935 går turen til Uruguay. Samme år får hun vite at hun har brystkreft. Hun blir operert, men kommer seg aldri helt.

Horacio Quirogas selvmord i 1936 går sterkt innpå henne og i et dikt tilegnet ham skisserer hun sin egen bortgang: ”Morir como tú, Horacio,en tus cabales, Y así como en tus cuentos, no está mal: Un rayo a tiempo y se acabó la feria…” ”Dying like you, Horacio, in your full senses, Like in your stories, it is not bad:” A lightning strike in time and the party has ended…”

To år senere kaster hun seg i havet.

Alfonsina var blitt så kjent at en hel nasjon sørget over poeten som var blitt borte. Vi kan bare forstille oss hva sønnen hennes må ha følt, skjønt hun hadde fortalt ham om strupekreften noen dager i forveien og det er sannsynlig at han ante hva som ville skje. Kreften utløste selvmordet, men understrømningene hadde ligget der lenge. Hun hadde kjempet for sin uavhengighet hele livet. Nå var hun trett. En måned etter hennes død arrangerte nasjonalforsamlingen en minnehøytidelighet hvor sosialisten Alfredo Palacios sa: ”Vi har skapt enorme byområder. Hundrevis av millioner av dyrehoder gresser på det endeløse, argentinske slettelandet, det mest fruktbare på jord, men vi har ofte forsaket åndelige verdier for de mer matnyttige og vi har ikke lykkes med, i all vår rikdom, å skape en gunstig atmosfære for denne skjøre planten som en dikter er.”

chismes chismes chismes

Returadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrres gate 53 5015 Bergen

(rykter/sladder/prat)

”Penis”

i bryllupskaken Noen gråt, andre besvimte, og svært mange grep jakken og vesken og løp på dør da det lykkelige brudeparet i Santiago de Chile skulle ta fatt på bryllupskaken. I kaken fant de mer enn bare krem og marsipan, nemlig et legeme som lignet en ekte penis. Etter møysommelige granskinger kom eksperter etter hvert frem til at det ”bare” dreide seg om en ku-spene, og det ble anslått at en tidligere beundrer av bruden hadde plassert spenen i kaken som hevn for at han ikke vant sin prinsesse. Det er tvilsomt at han ble bedre likt av bruden etter denne hendelsen, men han klarte i alle fall å ødelegge den store dagen hennes.

Umulig kjærlighet bak lås og slå Det ble ingen lykkelig slutt for den argentinske politikvinnen som forelsket seg i en av de innsatte i fengselet hvor hun jobbet.

Hennes hjertes utkårede var en 21 år gammel mann, dømt for ran og mord, med 17 år i fengsel som nærmeste fremtidsutsikter. Kvinnen som var en av politiets trofaste medarbeidere, ble satt til å vokte mannen, noe som skulle bli en skjebnesvanger oppgave.

Til tross for at politikvinnen og den innsatte klarte å holde forholdet skjult, ble det fort oppdaget ugler i mosen da mannen forsvant fra fengselet, for sikkerhets skyld sammen med flere andre medinnsatte, gjennom det som så ut som var ulåste og åpne dører. Det ble fastslått at det var politikvinnen som hadde låst opp døren for sin innsatte kjæreste, slik at han klarte å rømme. Kanskje hadde de planer om å møtes i et annet land og leve lykkelig sammen resten av livet, men slik gikk det altså ikke. Mannen ble pågrepet etter få timer og sendt tilbake til fengselet. Politikvinnen fikk også sin straff, og de får ikke sone på samme sted. Så da er vel eventuelle bryllupsplaner utsatt på ubestemt tid…

Ekte vampyr

Ekstremsport Latinamerika er, som vi vet, et fotballglad kontinent, og dette er en sport som ikke begrenser seg bare til funksjonsfriske. Det finnes flere fotball-lag for blinde på kontinentet, og i Colombia finnes også et slikt ”minifotball-lag”. Dette laget begrenser seg på ingen måte til fotballbanen, og nylig gikk syv av medlemmene, alle blinde, til topps på vulkanen Puracé som en helgeutflukt. Vulkanen er 4 640 meter høy, og de blinde kom seg helt opp til det rykende krateret til den aktive vulkanen.

De brukte seks timer på å nå toppen, noe som ikke kan sies å være stort verre enn for seende klatrere, til tross for

Chileneren Leonardo Ossores er en ekte vampyr… det vil si, han mangler bare vampyrørene og et eget slott. Nå har han derfor planer om å gjennomgå et kirurgisk inngrep for å oppnå det perfekte makabre utseendet, han ønsker seg en øreforlengelse. Leonardo er ellers kjent for sin vampyrbitt-tatovering på halsen, og for å ha forlenget hjørnetennene sine. Han går alltid kledd i svart, og han arbeider i et begravelsesbyrå. For å få seg et passelig sted å bo, har han tenkt kontakte ordføreren i Santiago, Joaquín Lavín, for å høre om han muligens kan ta over et slottsliknende hus i Republicagaten. vanskelige forhold og temperaturer ned mot fem minus. Tross i blindheten, sier de at de også har like mange sanser som oss andre, først de vanlige som hørsel, lukt, smak og følelse, og nå også en spesiell femte sans: galskap.