LatinAmerika # 1 2003

Nr. 1 – Mars 2003 – Årgang 8 – Løssalg Kr. 30,-

Kompromissløst i Venezuela

Gruvedrift i Chile

side 10

Vatikanets tilbaketog

Karismatiske vekkelsesbevegelser vinner stadig nytt terreng i den latinamerikanske befolkningen, spesielt blant de fattige i byene. Misjonærer har lenge blitt sendt sørover fra USA for å spre sitt evangelistiske budskap.

side 14

Uforsonligheten råder mellom chavistas og antichavistas i Venezuela. Det finnes ingen gylden middelvei, og i mellomtiden lider befolkningen. Bolivars hjemland er splittet og volden har tidvis preget gatebildet i storbyene. Hvordan kan vi forstå den pågående konflikten her på den andre siden av Atlanterhavet? En venezuelaner bosatt i Norge betrakter situasjonen i sitt hjemland.

side 4

Kjell Risvik om cubansk klassiker side 12

2

Mars 2003

K O M M E N T A R

LatinAmerika

En annen verden er mulig!

2

003 har til nå vært et krigsdominert år når det gjelder mediebildet. Heldigvis dukker det av og til opp mer inspirerende innslag som for eksempel Verdens Sosiale Forum (WSF), som ble arrangert i Porto Alegre i Brasil i slutten av januar. Det nye i år var at arrangementet holdt på å kollapse under vekten av sin egen suksess. Når 100 000 aktivister fra over 5500 organisasjoner over hele verden bestemmer seg for å heve stemmen i kor, gir ekkoet gjenklang i alle verdenshjørner. Å arrangere en global antikrigsmobilisering 15. februar stod sentralt på WSFs videre agenda for 2003, og skal man måle suksessen i ren oppslutning fikk dette anti-militaristiske standpunktet utvilsomt markert seg godt rundt omkring i verden.

D

et kan dermed se lovende ut, men WSFs mål om å bygge et globalt nettverk av sosiale bevegelser og organisasjoner som sammen skal utarbeide en felles strategi for å endre den menneskefiendtlige utviklingen i verdenssamfunnet, er intet lite prosjekt. En annen verden er mulig, og den skal preges av fred og internasjonalt samarbeid for å sikre en bærekraftig utvikling hvor alle har adgang til det de trenger av mat, husly, helse, utdanning, informasjon, vann, energi, offentlig transport, og beskyttelse av menneskerettigheter. Disse målene skal nås ved å avspore Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og andre frihandelstyranner fra sine fattigdomsskapende prosjekter som blant annet det Latinamerikanske Frihandelsområdet (ALCA) som det jobbes intenst for å opprette i 2005. Dessuten skal kampanjen for å slette u-landsgjelden intensiveres, og det er planlagt mange store demonstrasjoner senere i år under møter i WTO, IMF, Verdensbanken, G8 og ikke minst det skjebnesvangre ministermøtet for ALCA i Miami til høsten.

H

vorvidt Lula, den ferske brasilianske presidenten, stiller opp i noen av de ovennevnte demonstrasjonene er heller tvilsomt. Selv om han i tillegg til andre venstreorienterte presidenter som Venezuelas Hugo Chávez og Ecuadors Lucio Gutiérrez var til stede i Porto Alegre under mønstringen, og er kjent for sine mål om å innføre vidstrakte sosiale reformer i Brasil, virker det som om han foretrekker å forhandle seg frem til en annen verden enn å kjempe mot Goliat (les IMF, WTO, Bush og alt som verre er). Lulas fremgangsmåte er blitt kalt bossanova-metoden. En forsiktig men traust arbeidsmåte som tar hensyn til at han kan sitte maks åtte år ved makten og har dermed ikke tid til å vente på at WSF får satt nok kjepper i hjulene på de internasjonale maktinstitusjonene til at de avspores helt. Hvis han skal oppnå det viktigste valgløftet om Fome Zero (null sult), en utrolig utfordring når man vet at 45 millioner brasilianere ikke har nok mat, ser han seg nødt til å opprettholde en dialog med de som sitter på pengesekken.

Derfor dro Lula direkte fra WSF til erkerivalen, Verdens Økonomiske Forum (WEF), i Davos. Der oppfordret Lula Vestens rike delegater til å opprette et fond for bekjempelse av fattigdom i utviklingsland.

L

ulas tilstedeværelse i Davos har i alle fall satt Porto Alegre på kartet hos WEF. Verdens NGO’er har en anslått medlemsmasse på 50 millioner mennesker, og når disse går sammen i nettverk slik som WSF for å kjempe for en mer rettferdig verden, blir resultatet et protestskrik – som store selskaper, internasjonale institusjoner og politiske ledere frarådes å ignorere.

LatinAmerika

Nr. 1 – Mars 2003. Årgang 8.

Redaksjonen avsluttet: 07/03/2003 Deadline neste nummer: 1. mai Opplag for dette nummer: 700 Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året.

Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen.

Telefon: 55 58 99 34 E-post: lagbg@kvarteret.uib.no latinamerika@arriba.no Redaksjon: Ragnhild Solvi Berg Ingunn Hansejordet Kristina Johansen Ingvild Jønsberg Erna Synnøve Kjensjord Vibeke Lia Erlend Fossedal Olsen Siren Skjold Olsen Stina Pettersen Kristin Torp Ida Tveter Tegner: Dave Watson Layout: LatinAmerika Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 7877.08.44184 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

N Y H E T E R

Mars 2003

3

Stillheten brutt i Chiapas Det nye året ble innledet med en stor demonstrasjon i Chiapas hvor om lag 20 000 kvinner og menn, mange med finnlandshetter og macheter, marsjerte inn i San Cristobal de las Casas på nyttårsaften. Dette var en markering av at det er ni år siden zapatistopprøret begynte i Chiapas, samtidig som det er en protest mot den vedvarende undertrykkelsen og diskrimineringen av den indianske befolkningen i Mexico.

Sju zapatister talte til folkemengden, og det ble lagt vekt på at zapatistopprøret fortsatt eksisterer og at urbefolkningen vil fortsette å jobbe for selvstendighet og anerkjennelse i Mexico. De er redd det kan ta lang tid før rettighetene kan bli konstitusjonelt nedfelte. Etter at president Fox sa at han kunne løse problemene i Chiapas på 15 minutter, noe som kanskje var litt for optimistisk, har han lagt fram forslag om lovendringer i forhold til urbefolkningen i nasjonalforsamlingen. Disse har ikke blitt vedtatt, og det går nå rykter om tvangsflytting av seks zapatistlandsbyer i naturreservatet Montes Azules.

Etter spekulasjoner om hvorvidt subcomandante Marcos var død fordi han ikke lenger viste seg offentlig, har han for første gang på lang tid kommet

NY AKTIVITET: Zapatistene signaliserer at de fortsatt er å regne med. med en offentlig kommentar, og på nyåret har han også gitt ut et av sine kommunikeer fra jungelen.

I tillegg til zapatistenes suksessrike marsj fra Chiapas og inn til Mexico By i fjor, er denne demonstrasjonen et klart signal til Mexicos befolkning om at zapatistene fortsatt er å regne med, også på lokalt nivå.

Argentina – ditt nye handleland Argentina er nå blitt et hett reisemål.

Antall utenlandske turister økte med 15,4 prosent i 2002, i forhold til året før. Resten av Søramerika opplevde en nedgang på omtrent sju prosent, ifølge WTO (Verdens handelsorganisasjon).

Med devalueringen av pesoen på over 65 prosent mot dollaren siden januar 2002, har chilenere og brasilianere funnet veien til Buenos Aires’ parilladas (biffrestauranter) og strender.

Hovedstaden har gått fra å være en av verdens dyreste til en av de fem billigste, ifølge en undersøkelse gjort av The Economist. Den ecuadorianske avisen El Comercio anbefaler, kanskje noe skadefro, Buenos Aires dersom en er ute etter kupp på antikvitetsfronten, ettersom argentinere selger alt de har. ”Noen produkter koster 30 prosent mindre enn i Chile, andre koster det halve”, forteller chilenske Maria Eugenia Rodriguez til IPS, stående foran utstillingsvinduet med kalkulatoren i handa. Pinamar, en strand i provinsen Buenos Aires, hadde 273 prosent flere

badegjester i januar i år i forhold til samme tid året før. Ildlandet i sør opplevde dobbelt så mange turister i 2002 som i 2001. Det samme skjedde i nesten hele Patagonia. I Puerto Madryn i provinsen Chubut, tiltrakk hvalsafariene seg 156 prosent flere besøkende i 2002 i forhold til året før. Økningen skyldes også at argentinere som før nøt godt av fastkurspolitikken og gjerne ferierte i billige naboland som Uruguay, Brasil, og Chile, nå må å ta ferien i sitt eget land.

Den økte omsetningen i turistindustrien har ført til investeringer i hotellprosjekter på overen milliard US dollar i Buenos Aires og andre turistsentra. På denne måten har turismen bidratt til utvikling i provinsenes økonomi og økt behovet for arbeidskraft i denne sektoren som i dag sysselsetter direkte eller indirekte en av de 15 millioner personer som utgjør den økonomisk aktive arbeidsstyrken.

I tillegg har den økte turismen fått inn 570 millioner i den ellers bunnskrapte argentinske statskassa.

4

Mars 2003

A K T U E LT

LatinAmerika LØFTER FLAGGET: Både chavistas og antichavistas driver intense demonstrasjoner, med hatske slagord seg imellom.

for en enorm intoleranse, har bestemt seg for å forbli nøytrale i kaoset. Etter mange år med “demokrati” har det største flertallet gitt opp å resonnere.

Mange har sluttet å sette seg ved bordet for å diskutere og tar i stedet på seg boksehanskene. De mest ekstreme – fra både regjeringen og opposisjonen – har væpnet seg til tennene.

Rosenes krig Atle er en av mine medstudenter ved Masterprogrammet i manusskriving ved Universitetet i Bergen. Han er manusforfatter, skribent, og fremfor alt – flink til å konversere. Han bor i et av de elskverdige trehusene i Sandviken i Bergen, i nærheten av den stillheten som havet tilbyr byens innbyggere. Han bor her i denne Legobyen, i dette ”settet” av lykke, hvor vi alle tilsynelatende er lykkelige, til tross for skattene, de høye levekostnadene og kulden. En forsker ville utvilsomt rangert ham innenfor den norske middelklassen. Fordi han har reist mye – i likhet med mange nordmenn – liker han å finne ut av de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle prøvelsene som ulike regioner på planeten blir utsatt for.

YV ES B RI C E ÑO er fra Venezuela, og er journalist. For tiden holder han på med Masterprogrammet i manusskriving ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen. bricenoyves@hotmail.com.

I løpet av de siste månedene, har Atle uten stopp spurt om den vanskelige situasjonen Venezuela opplever: Om stats-kuppet, ”den bolivarianske revolusjon”, president Hugo Chávez Frías, hans motstandere, demonstrasjonsto-

gene, kommunikasjonsmidlene, de politiske partiene, generalstreiken, forhandlingsbordet og om valutakontroll. Til tross for sin intellektuelle kapasitet, forstår ikke Atle – noe som er naturlig – hva som har skjedd, hva som skjer nå og hva som kommer til å skje i Bolívars hjemland. Så fjernt fra vår surrealistiske virkelighet, de ansvarlige for massakren 11. april er ikke funnet; så fjernt fra våre hverdagslige problemer – det er umulig å oppdrive bensin i ett av de landene i verden som er rikest på oljereserver; og så fjernt fra våre sensasjonsnyheter – 30 personer, eller flere, blir myrdet hver helg – er det “naturligvis vanskelig” for en skandinav å forstå situasjonen.

Argentina, Brasil, Colombia, Ecuador, Peru og Venezuela, for å nevne noen av landene i regionen, har de siste årene vært på forsidene av de internasjonale nyhetene.

Hva i all verden er det som er i ferd med å skje i Venezuela? Det er vanskelig å forklare til Atle – og til hvilken som helst annen skandinav – hva som har skjedd den siste tiden, hva som skjer og hva som kommer til å skje. Hver gang kameraten min spør meg, svarer jeg at det den siste tiden har blitt en vanlig praksis å forskanse seg på den ene siden, for å legge skylden for den vanskelige situasjonen vi lider under på ”Den andre”. Det vil si: Det har blitt en del av hverdagen enten å være tro følgesvenn av regjeringen, eller tro følgesvenn av opposisjonen. For å kunne beskylde, peke ut, og skyte mot rivalen på kloss hold. Ikke for å forstå landet vårt, problemene våre, ei heller lidelsene våre. For å forklare bedre: I Venezuela, på dette tidspunktet av kampen, er du chavista, eller så er du antichavista.

Du vil at Chávez skal bli, eller du vil at han skal forsvinne en gang for alle. Det finnes ikke noen gylden middelvei, selv om enkelte venezuelanere, stilt oven-

I dag blir Venezuela mer og mer tvetydig, konfrontert med muligheten for en borgerkrig. I dag er Venezuela i ferd med å kollapse økonomisk sett. I dag er Venezuela grunnleggende splittet. I mellomtiden lider den venezuelanske befolkningen under konsekvensene. I mellomtiden henvender regjering og opposisjon seg til internasjonale instanser – Jimmy Carter, OAS (Organisasjonen for Amerikanske Stater) og Vennskapsgruppen – for å forsøke å løse en konflikt, en krangel av gammel årgang som de selv ikke har klart å løse i løpet av over fem tiår. Hatet, uviljen, mangelen på rasjonalitet har denne gangen kommet for å bli. Regjering og opposisjon insisterer på å bare hive tallerkener i hodet på hverandre, sånn som Michael Douglas og Kathleen Turner gjør det i den berømte filmen ”Rosenes krig”.

Regjering og opposisjon fornekter på samme vis Den andre. Dette skjer overalt: I hele verden har motstandere – som Ryszard Kapuscinski uttalte i et intervju i La Vanguardia – mistet evnen til å forstå hverandre, evnen til å forhandle: “Man må gå i dialog. Dialogen burde være framtidens kjøreregel. Dialogen, og noe som er enda vanskeligere: Respekten.

Og forståelsen. Å ha evnen til å inngå konsensus, til å lage kompromisser.

Men først må man forstå den andre.

Vite at den andre også har sine grunner, sin logikk og sine motivasjoner. Hvis vi nekter å kjenne den andre, kan vi gå inn i en tragisk epoke, med store dødelige konflikter (…)”, uttalte den berømte journalisten.

Fattigdommen, korrupsjonen og ineffektiviteten har alltid vært beskrivende ord for de latinamerikanske demokratiene. I Venezuela har i tillegg hatet, irrasjonaliteten, feltslaget og systematisk straffefrihet også blitt dekkende begrep.

I Venezuela finnes det ikke dialog mellom partene, de verken respekterer eller forstår hverandre. I Venezuela finnes det ikke konsensus og man inngår ikke kompromisser. I Venezuela leker man med eksklusjonens ild, med intoleransens ild og med den manglende forståelses ild. Jeg forklarer Atle at jeg ikke tilhører verken den chavistiske eller antichavistiske banden. Jeg ville aldri gått i tog

LatinAmerika verken for eller mot regjeringen. Jeg tror ikke at chavistas eller antichavistas har laget sammenhengende forslag, i fred, for en bedre fremtid. Inntil de forstår og anerkjenner hverandre, vil aldri retningslinjene for en mer rettferdig fremtid kunne bli etablert. Jeg forklarer til Atle at jeg ikke liker å spekulere i hva som skjer i Venezuela fordi det på det nåværende tidspunkt ikke er mulig å være nøytral, det er ikke mulig å være avveiende, det går ikke an å være kritisk til noen av de to partene. Man må skyte fra kloss hold.

I sin lengsel etter å fremdrive øyeblikkelige løsninger som både er ekstreme og effektive, tror jeg ikke at lederne, verken innen for Chávez` parti eller blant hans motstandere, har stoppet opp for å tenke på venezuelanerne. De har ikke stoppet opp for å tenke igjennom hvor skadelig generalstreiken, forsøkene på statskupp, medias ensidighet og den økte volden har vært, og kommer til å bli. I mellomtiden øker straffefriheten, vanstyret og overkjøringen fra den ene eller den andre parten, for hver dag som går. På samme tid som det ved forhandlingsbordet blir underskrevet en pakt mot volden, blir en gruppe militære myrdet, det sårende språket blir intensivert og informasjonen blir i begge leire manipulert til egen fordel.

Når Atle spør meg hva som har skjedd den siste tiden i Venezuela, klarer jeg ikke å forklare hvordan vi har havnet i vollgraven. Begge partene har gjort mange feiltrinn. Ingen av partene har vedgått feilene, eller klart å rette dem opp. Begge partene skyter fra kloss hold, de resonnerer ikke, de forstår hverandre ikke, de forstår ikke hva som er majoritetens interesser, de taler kun

A K T U E LT på vegne av sine egne. Ordspråket sier: Vi må først lete etter våre egne feil, før vi kan se etter andres. Chávez har vært ineffektiv og arrogant. Han har splittet samfunnet. Han har brukt en simpel diskurs, og har ikke evnet å forstå våre problemer. Hans motstandere har vært ineffektive og arrogante. De har splittet samfunnet. De har brukt en simpel diskurs, og har ikke evnet å forstå våre problemer. Landet fremstår for tiden som umulig å regjere. Den sosiale, økonomiske og politiske krisen forverrer seg: Det er tilstrekkelig å se på de makroøkonomiske tallene fra de siste månedene, i tiden etter generalstreiken, for å bekrefte dette. Det høye fattigdomsnivået holder seg stabilt.

På det nåværende tidspunkt, forklarer jeg, har jeg mistet evnen til å la meg forundre av det den ene eller andre banden har gjort for å drive landet i avgrunnen. I mellomtiden er demonstrasjonstogene og protestaksjonene i gatene på mote: Man må marsjere for, eller mot. Gå med banneret høyt hevet, få lyd i fløyten, rope sårende slagord og gjøre motparten mindre. Feltslaget, tåregassen, blindgjengerne og lyden av kasserollene har blitt en del av det hverdagslige. Dette har blitt en del av en såpeopera – repeterende, tomt og kjedelig – hvor man slipper å tenke.

Jeg synes at våre representanter for regjering og opposisjon burde ta seg en lang ferie. Komme til Norge. Besøke en fjord. Se nordlys. Føle roen, freden og det sunne fellesskapet som man kan kjenne i hvilken som helst av Bergens gater. Kanskje slik kunne det kommet til andre venezuelanere med nye ideer om

Mars 2003

5

hvordan få landet ut av hengemyren.

Kanskje slik kunne det dukket opp andre med nye ideer, som forstår at i denne krigen er alle tapere. Den eneste veien ut av den venezuelanske krisen er forhandlingen, anerkjennelsen av Den andre og det å finne konkrete løsninger på krisen. I Venezuela de siste månedene er politikk bare noe man lider under.

Man lider under hatet, revansjelysten og hevntørsten. Hendelsene 11. april, der en gruppe mennesker mistet livet, har ikke blitt oppklart. Det finnes ingen ansvarlige, ingen skyldige. Vi må alle betale for de knuste tallerkenene. Alle.

Chavistas. Antichavistas. Nøytrale. Rike og fattige.

Neste gang Atle spør meg hva i djevelens navn det er som foregår i Venezuela, kommer jeg til å be ham bli med og ta en øl på Kvarteret, den mest besøkte baren her i byen. Jeg kommer til å spørre ham hva som har skjedd i Norge de siste årene. Han kommer til å overdrive; han vil si at den norske staten fordeler lykken rettferdig. Til tross for skattene, de høye levekostnadene og kulden. Han kommer til å trekke det langt, og si – slik han sa til meg for å provosere en gang i Havanna, stilt ovenfor en cubansk revolusjon i ruiner – at Norge er det mest sosialistiske landet i verden. Jeg vil aldri få vite om det var en vits eller en provokasjon. Jeg kommer bare til å drikke en Hansa, og jeg vil tenke på hvor mye framgang dette landet har hatt de siste årene, uten krangler, uten hat og uten bortkastede kriger. Jeg kommer til å tenke, optimistisk, troskyldig og dum, at en vakker dag vil en rettferdig fordeling av lykke også være mulig i Venezuela og i Latinamerika.

MILITÆRE MIDLER: I Venezuela de siste månedene er politikk noe man lider under, skriver artikkelforfatter.

6

Mars 2003

B A K G R U N N

LatinAmerika

Mikrolån – for hvem og av hvem Mange har kritisert liberaliseringen og kommersialiseringen av mikrofinans-markedet. Det har blitt stilt spørsmålstegn ved om denne utviklingen virkelig gagner de fattige. Det stadig sterkere fokuset på profitt og effektivitet, et fokus som også har stor innflytelse hos de som styrer utviklingsfond og bistandsbudsjetter, ekskluderer de lagene av samfunnet som er aller mest sårbare og marginaliserte.

PÅL W I I K

studerer utviklingsstudier ved Universitetet i Pourthmouth. For tiden er han utplasserti i Costa Rica og skriver rapport for NORAD.

Begrepene mikrolån og mikrofinans – i sin moderne betydning – oppstod på 70-tallet, da pionerinstitusjonen Grameen Bank i Bangladesh begynte å låne ut penger til grupper som tidligere hadde vært ekskludert fra finansmarkedet, med alternative former for sikkerhet og til markedsrente. Siden den gang har mikrofinanssektoren gjennomgått en hel del kontroversielle forandringer. Offentlige mikrofinansordninger (MF) har blitt sterkt redusert i nummer og omfang, mens man har sett at kommersielle aktører har kommet inn på markedet. På samme måten har klientmassen gått fra å hovedsaklig komme fra fattige kår på landsbygda til å først og fremst høre til de litt mindre fattige i byene. Denne utviklingen har fått mange til å spørre seg hvem denne utviklingen er bra for: De fattige eller de som ønsker å tjene penger på de fattige?

Noe som igjen har åpnet en debatt om hvem skal sørge for MF-sektoren: Det offentlige eller det private?

En Hvem-Hva-Hvor til mikrofinans Lån til fattige hushold i Mellomamerika oppstod på 1920-tallet. Fram til da var regionens fattige ekskludert fra å delta i finansmarkedet og lån var forbeholdt middelklassen, overklassen, store fincaeiere og industriherrer. På 20- og 30-tallet ble imidlertid mindre lån tilgjengeliggjort, hovedsakelig gjennom offentlige utviklingsbanker.

MF i sin egentlige betydning, som utlåner til fattige via lånegrupper og med alternative former for sikkerhet via ikke-formelle banker, oppstod ikke før 1970-tallet. For enkelhets skyld er det i denne artikkelen ikke differensiert mellom egentlige MF-institusjoner

FATTIGDOM: Mikrofinansiering har de siste tiårene blitt et stadig viktigere virkemiddel i kampen mot sosial og økonomisk ulikhet. og offentlige utviklingsbanker som jobber med mikrolån. Et mikrolån er et lån som ikke overgår to ganger brutto nasjonalprodukt per innbygger. Over hundre ikke-statlige organisasjoner, bistandsorganisasjoner (for eksempel NORAD), kooperativer, private og statlige kredittprogrammer tilbyr mikrokreditter og mikrolån til segmenter av Mellomamerikas befolkning som ikke har tilgang til lån via banker. Omlag 300 000 småbedrifter som møbelsnekkere, kioskeiere, skreddere og andre små entreprenører, små og mellomstore gårdsbrukere, og andre fattige familier mottar lån fra institusjonene nevnt ovenfor. Det har vært skrevet mye om hvorfor mikrolån kan være gunstig for marginaliserte grupper i samfunnet. Kort oppsummert kan disse effektene deles i fire grupper: Overkomme økonomiske begrensninger til ressursfattige familier; sikre en bedre drift av mikrobedrifter ved å lette kjøp av produksjonsmidler som gjødsel, maskindeler og andre hjelpemidler, samt lønning av de ansatte; forbedre fattiges forutsetninger for å overleve uforutsette kriser, som for eksempel prisstigninger og dårlige avlinger samt forhindre salg av produksjonsmidler; og styrke fattiges kontaktnettverk gjennom deltakelse i sparegrupper og mikrolånnettverk.

Mot en ny MF-sektor Fra å være en håndfull statlige og kooperative institusjoner fram til 50-tallet, økte dette til et hundretalls hovedsakelig offentlige programmer som tilbød lån til tusenvis av små og mellomstore gårdsbrukere og mikrobedrifter, primært på landsbygda. Denne utviklingen hadde

imidlertid en meget høy pris: Kombinasjonen av subsidierte renter og heller slappe innkrevningsrutiner førte til en avhengighet av offentlige innsprøytninger for å dekke løpende utgifter.

Dette førte til at den offentlige finansieringen skrumpet inn og mange av programmene ble tvunget til å stenge da Latinamerika gikk inn i en økonomisk nedgangsperiode på slutten av 1970tallet. På 1980-tallet ble statens engasjement i mikrofinansmarkedet drastisk redusert. Dette må ses i sammenheng med den generelle utviklingsdebatten i Latinamerika. Etter nesten tre årtier med en feilslått statlig ledet utviklingsmodell, kom kontinentets politikere fram til at en overdreven statlig rolle i den økonomiske utviklingen var direkte uheldig for den økonomiske stabiliteten i landene.

Vakuumet som oppstod etter statens tilbaketrekning fra MF-markedet, ble fylt av utviklingsprosjekter, ikke-statlige organisasjoner og kooperativer med finansiering fra bistandsbudsjetter og utviklingsfond, som jobbet med fattige familier i hovedsak fra landsbygda. Disse organisasjonene integrerte kredittkomponenten i sine eksisterende aktiviteter, som en del av de tjenestene de allerede tilbød. Som et resultat av denne integrerte og ikke-spesialiserte tilnærmingen til mikrofinansiering, med lite fokus på innkreving av lån for gjenbruk, tok fondene og programmene etter hvert slutt. I kjølvannet av denne utviklingen oppstod en ny debatt, debatten om et bærekraftig mikrofinansmarked. Dette var andre gangen i MFs historie at man måtte starte fra bunn av, på grunn av avhengigheten av offentlige midler og bistandsbudsjetter. Vinnerne av denne debatten ble den nye mikrofinansskolen som mente at renter og avgifter betalt

LatinAmerika

B A K G R U N N

Mars 2003

7

UAVHENGIGHET: Kvinner blir ofte prioritert som kunder i mikrofinansordninger, fordi dette sikrer kvinnene en viss uavhengighet, og ikke minst fordi de regnes av institutsjonene som ansvarlige tilbakebetalere. av MFs klienter måtte være høye nok til å dekke utgifter og at det var nødvendig med en bedre og mer systematisk overvåkning av låneaktiviteter. Inspirert av denne neoliberale tankegangen om et fritt marked og begrenset statlig invol-vering, oppstod nye mikrofinansinstitusjoner på 90-tallet med fokus på å tilby tjenester på en effektiv og kvalitetsmessig måte. I dette nye miljøet så man ankomsten av kommersielle aktører (private banker og institusjoner), etterhvert som det ble klart hvor stort profittpotensialet var i dette markedet. Fra å tilby tjenester hovedsakelig til fattige på landsbygda, har denne nylig reformerte sektoren gått over til prinsipielt å gi lån til urbane mikroentreprenører, på grunn av risikoen (klimatiske effekter på landbruksaktiviteter) og de høye kostnadene forbundet med MF i periferien, grunnet lange avstander.

For hvem, av hvem – kontroversene i MF-debatten På den ene siden har mange akademikere, aktivister og bistandspolitikere kritisert denne liberaliseringen og kommersialiseringen av MF-markedet. Det har blitt trukket i tvil hvorvidt denne utviklingen virkelig gagner de fattige. Ved overfokusering på profitt og effektivitet, er det argumentert, ekskluderer man de lagene av samfunnet som er aller mest sårbare og marginaliserte. Ettersom også utviklingsfond og bistandsbudsjetter er influert av denne fokuseringen på ”sunne” og bærekraftige programmer,

vil ekskluderingen av denne gruppen forsterkes. Løsningen ligger i å prioritere fattige klienter og gi dem lån til subsidierte renter, slik at man kan gi dem en sjanse til å komme seg ut av fattigdommen. På den andre siden har økonomer, bistandsbyråkrater og nyliberalister påpekt tre positive elementer ved privatiseringen av MF-markedet og det nye fokuset på bærekraftige og konkurransedyktige aktører. For det første har det bidratt til en sårt tiltrengt kontinuitet for både klientene og institusjonene, en kontinuitet som hittil har vært fraværende. MF-programmer har i større grad greid å mobilisere egen kapital og dermed blitt mindre sårbare for politiske og økonomiske svingninger i offentlige budsjetter. For det andre, har inntredenen av store private aktører ført til at flere har tilgang på mikrolån enn tidligere. For det tredje vil det nye fokuset på en mer effektiv styring av MFinstitusjoner og økt konkurranse føre til kutt i kostnader og dermed billigere lån.

Det er dessuten sagt at hvis de fattige representerer en gunstig investering, må det bare være bra. Det vil jo si at private er villige til å låne til de fattige fordi de der ser et potensiale.

Å bygge videre på erfaringene For å bringe nyanser til denne debatten, har jeg her tatt med eksempler på to ulike MF-prosjekter i Nicaragua: FDL og El Progreso. Begge disse aktørene er bærekraftige rent økonomisk, fordi de mobiliserer egne midler fra utlån-

sinntektene. De jobber også begge, i all hovedsak, med fattige klienter som også teller relativt mange kvinner (og kvinner er også relativt godt representert blant klientene). Det er imidlertid én stor forskjell mellom FDL og El Progreso.

Den førstnevnte, som ble startet av det katolske universitetet i Managua, jobber med fem ganger så mange klienter som El Progreso, et prakteksempel på et flott grasrotinitiativ. Fra disse to eksemplene kan man trekke to slutninger.

For det første, at verken størrelse på MF operasjonen eller økonomisk bærekraft nødvendigvis ekskluderer de aller fattigste. For det andre, at et økt fokus på “sunn” lånepraksis ikke automatisk kveler det lokale initiativet. Selv om MF i Mellomamerika på ingen måte fungerer knirkefritt, er prinsippene i den nye reformerte sektoren riktige. Oppblomstringen av økonomisk bærekraftige MF institusjoner, uavhengig av varierende og til dels uforutsigbare offentlige budsjetter, har resultert i økt tilgang til mikrolån for grupperinger ekskludert fra konvensjonelle finanstjenester. Dessuten viser erfaringene, og ikke minst eksemplene presentert i denne artikkelen, at de institusjoner som jobber innen rammeverket beskrevet ovenfor også kan nå ut til fattige og at de til og med kan ha en sterk lokal forankring. Utfordringen ligger i å tilpasse de finansielle tjenestene til de fattiges behov og samtidig innse at for enkelte grupperinger vil et lån bare representere enda en byrde (i form av gjeld), og nok et hinder til å unnslippe fattigdom.

8

Mars 2003

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

Fra drømmen om overflod til økonomisk mareritt De store oljeforekomstene i Mexico ble tidlig utnyttet av det statlige oljeselskapet PEMEX, og det var derfor gode utsikter til en balansert samfunnsutvikling i Mexico. Frem til midten av 1970-tallet var hovedmålet med oljeproduksjonen å forsyne det interne markedet og stimulere økonomien i landet, men da president López Portillo gjorde oljeeksport til et alternativ til skattereform i 1976, ble konsekvensene alvorlige når det gjaldt mulighetene for å skape en mer rettferdig fordeling av godene i landet.

Fluvio C. Ruíz Alarcón fra Mexico er doktorgradskandidat fra Sorbonne universitetet i Paris og skriver om de økonomiske, politiske og sosiale utfordringene til den meksikanske oljeindustrien i en globalisert verdensøkonomi. Han er også aktiv i den nasjonale kommisjonen til Partido de Revolución Democrática (PRD) i Mexico.

Resultatet av den politikken som ble ført av regjeringen til General Lázaro Cárdenas (1934-1940) var et modernisert landbruk og reorganiserte lønns- og arbeidsforhold i byene. Begge disse fenomenene ville etter hvert utgjøre fundamentale byggesteiner i det nye kapitalistiske opptjeningssystemet i Mexico, basert på eksport av landbruksvarer og en aktiv industrialisering for å minske importen av ferdigvarer. I 1938 nasjonaliserte Cárdenas-regjeringen alle de utenlandske oljeselskapene som opererte i Mexico (mesteparten nordamerikanske og britiske selskaper), for så å forme det statlige oljeselskapet PEMEX. Dette offentlige monopolet hadde som mål å tilføre en rikelig og gunstig forsyning av olje til det meksikanske markedet, med bare marginal fokus på eksport. På denne måten var det mulig for PEMEX å garantere selvforsyning av olje i landet til en pris som var så lav at det faktisk fremsto som en indirekte subsidie til næringslivet. I det store og hele ble effekten i den meksikanske økonomien høye veksttall i bruttonasjonalproduktet igjennom tiår, kombinert med en moderat inflasjon.

Oljekrise og sosial misnøye Mot slutten av 60-tallet gikk land-

STORMANNSGALSKAP?: Oppsving i oljeindustrien i årene rundt 1980 førte til kostbare investeringer fra regjeringen, mens den sosiale sektoren ble totalt neglisjert. brukssektoren inn i en nedgangstid med fallende overskudd fra eksporten, noe som førte til en krise i det kapitalistiske opptjeningssystemet. Allerede på midten av 70-tallet hadde avstanden mellom den private fortjenesten og den sosiale fordelingen av rikdommen i landet blitt så stor at legitimeringsgrunnlaget til det daværende politiske systemet forsvant med vinden. Etter de blodige episodene med undertrykkelse av studentopprør 2. oktober 1968 og 10. juni 1971, samt frembrudd av både urbane og rurale geriljabevegelser, fant den daværende presidenten Luis Echeverría Alvarez det helt nødvendig å styrke det materielle fundamentet som vedlikeholdt folkets godkjennelse av det “revolusjonære regimet”. Med dette målet for øyet foreslo Echeverría en økonomisk politikk som skulle forsøke å gi et mer sosialt preg til den offentlige politikken. Regjeringen ble imidlertid stilt overfor problemet med at den totale andelen av nasjonalproduktet som utgjorde skatteinntektene til staten, befant seg blant de aller laveste i verden. Det ble klart at den finansielle svakheten i staten satte en stopper for de nødvendige investeringene som måtte til for å

motvirke den sosiale tilbakegangen.

Oljeeksport som lettjente penger Etter flere år med tilsynelatende enighet førte en rekke hendelser på internasjonalt plan i 1973 til den såkalte oljekrisen, noe som satte i gang en debatt om hvilken rolle oljeindustrien i Mexico skulle spille i den generelle utviklingen av landet. Til å begynne med kom det ingen storstilt reaksjon på de nye omstendighetene i det internasjonale oljemarkedet, men etter hvert begynte ideen om lettjente penger fra oljeeksport å friste. Det var spesielt nedgangen i støtten til regjeringen, som følge av et tidlig forsøk på å øke inntektene til staten igjennom høyere beskatning på privat fortjeneste, samt en forverring av de økonomiske problemene som åpnet for debatt om en ny eksportstrategi. Det at Mexico igjen hadde blitt selvforsynt (grunnet høyere oljepriser) noe de ikke hadde vært siden slutten av 1971, var også et argument for å øke eksporten av olje. Siden de nye oljeprisene økte lønnsomheten av oljeboring til et bærekraftig nivå, både når det gjaldt

LatinAmerika

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

SATSINGSOMRÅDE: Det ble satset kraftig på oljerelatert industri i Mexico, og oljearbeiderne var blant de få gruppene i samfunnet som opplevde faktiske forbedringer i levestandard. virksomhet på land og til havs, ble det foreslått å sette fart i økningen av oljeproduksjonen for å kunne starte oljeeksport i stor skala. De nasjonalistiske ingeniørene som praktisk talt hadde styrt PEMEX siden 1938, fortsatte imidlertid å hevde at den interne forsyningen skulle prioriteres og at eksport av olje måtte komme i bakgrunnen. Samtidig, til tross for nordamerikanske ytringer angående Mexicos potensiale for oljeproduksjon, ble det til og med sendt ut en rapport fra PEMEX som fastslo landets solidaritet med OPEC-landene om å holde oljeprisene oppe ved hjelp av fastsatte grenser for produksjonen.

Etter flere måneder med debatter gav president Echeverría til slutt PEMEXfunksjonærene medhold, selv om det voksende underskuddet i statsbudsjettet kunne gjøre det fristende å eksportere mer olje. Dermed endte Luis Echeverría sitt seksårige mandat med at den tradisjonelle meksikanske oljepolitikken ble opprettholdt.

Profittjag og manglende reformer Tre uker etter at den nye presidenten José López Portillo (1976-1982) kom til makten, offentliggjorde han endringer i oljepolitikken og meddelte en kontroversiell økning i anslagene for oljereservene i landet: Fra seks til elleve milliarder fat råolje og gass. På denne måten måtte PEMEX øke oljeproduksjonen fra cirka 900 000 fat om dagen som ble produsert i 1976, til 2 242 000 fat om dagen innen 1982. I tillegg måtte rafinnerikapasiteten fordobles, og den petrokjemiske produksjonen tredobles.

Den nye regjeringen satte med andre ord oljen i en hjørnesteinsposisjon med hensyn til landets økonomiske drivkraft og sosialpolitikk. Oljen ble forvandlet til en uproblematisk erstatning for en skat-

tereform som allerede hadde vist seg å skape uenighet og opposisjon mellom regjeringen og næringslivet.

Internasjonalt sett var forholdene veldig gunstige da oljen ble befestet som en livsviktig kjerne i ekspansjonspolitikken.

De industrialiserte landene var vant til å kunne sløse med energiressursene ettersom deres egne transnasjonale selskaper kontrollerte mye av oljemarkedet og dermed kunne garantere lave importpriser. Derfor hadde forsøk på å spare energi i disse landene liten effekt, noe som i kombinasjon med konflikter i oljeproduserende land, som krigen mellom Iran og Irak, fikk det til å se ut som om prisen på råolje ville forbli høy gjennom lang tid.

Regjeringens sviktende evner til sosial regulering, et typisk symptom på et autoritært og profittbasert regime, fikk utslag i at et euforisk storhetsgalskap tok overhånd i staten og resulterte i en stor mengde gigantiske prosjekter. Noen av disse var utvilsomt nyttige, mens andre rett og slett bare utgjorde meningsløse skrytemomenter. Svært kostbare prosjekter ble satt i verk innen petrokjemisk industri, stålindustri, havneanlegg, modernisering av jernbanen og på andre transportrelaterte områder. 50 prosent av den offentlige investeringen fra 1977 til 1981 gikk til industrisektoren, spesielt til stål og strømproduksjon. I motsetning til dette var nivået på investeringer i sosiale tjenester tilbudt av staten lavt.

Under regjeringen til López Portillo var den offentlige investeringen i den sosiale sektoren den aller laveste siden den meksikanske revolusjonen. I denne perioden betalte PEMEX 58 centavos i skatt for hver dollar tjent på eksport av olje.

Falske forhåpninger Selv om reallønnen på nasjonalt plan faktisk falt mellom 1970 og 1980, noe

Mars 2003

9

som signaliserte en vedvarende skjev fordeling av inntektene, så var det enkelte som fikk forbedret sitt levegrunnlag: Oljearbeidere, byråkrater og noen av bøndene. Denne tendensen var forsterket i de landsdelene hvor oljeindustrien var konsentrert. I de føderale statene Veracruz, Tabasco, Tamaulipas, Campeche og Chiapas, var det til og med en liten stund at de glemte og marginaliserte innbyggerne kunne forvente en lysere fremtid for barna sine. På grunn av markedets egenskap i oljesektoren, fikk den nye oljepolitikken sterke internasjonale ringvirkninger. Fra 1976 til 1981 utgjorde økningen i den meksikanske oljeproduksjonen halvparten av den totale økningen i oljeproduksjonen fra alle de utviklingslandene som ikke var medlem av OPEC. I 1981 var Mexico den fjerde største produsenten i verden med en eksport som lå på femte plass med 2,3 millioner fat i produksjon og 1,3 millioner fat eksportert hver dag. Økningen i den interne forbruket i økonomien kunne imidlertid ikke dekkes av en tilsvarende økning i produksjon slik at underskuddet ble dekket ved å åpne for mer import. Utgiftene til økt import kom i tillegg til høye kostnader ved kapitalinvestering i og utenfor oljeindustrien, og fikk katastrofale følger for utenlandsgjelden som steg fra 27 milliarder dollar i 1977 til 82 milliarder dollar i 1982. 1982 ble et skjebnesvangert år hvor et sammentreff av to faktorer førte til en oppløsning av Mexicos finansgrunnlag og utløste en alvorlig økonomisk krise: Prisen på olje sank og renten på utenlandsgjelden steg etter at Ronald Reagan hadde innført en mer restriktiv politikk. I august 1982, da det ble klart at valutareservene til Banco de México var nær ved å tømmes, deklarerte regjeringen til López Portillo betalingsinnstilling på gjelden samtidig som det ble innført valutakontroll og en devaluering av pesoen fra 26,7 til 48 peso per dollar.

1. september samme år ble bankene nasjonalisert.

Festen var over. Staten hadde hatt muligheten til å innføre dyptgående strukturelle reformer i økonomien, men hadde latt den unnslippe. Istedenfor å være et instrument i en viktig forandring som kunne gjøre slutt på den manglende utviklingen innen jordbruket og fordelingspolitikken, ble oljen brukt som et argument for å opprettholde et urettferdig system og en ujevn utvikling.

Staten som reformerende aktør på et menneskelig og sosialt plan hadde feilet.

I ruinene av dette historiske nederlaget lå veien åpen for en tilbakevending til næringslivets hegemoni som mener at statens resolutte tiltak og direkte deltakelse i økonomien er og blir en politisk ukorrekt metode. Den “revolusjonære nasjonalismen”, som skulle være den ideologiske fanen til det politiske regimet i Mexico, var dødelig skadd.

10

Mars 2003

B A K G R U N N

LatinAmerika

Er den chilenske koparen framleis chilensk? greidde å få utvinna i løpet av denne perioden, må likevel strategien seiast å vera misslukka. Det folkelege presset om ei meir radikal linje andsynes den utanlandske koparindustrien, ei akselerering av nasjonaliseringsprosessen, radikale krav om jordreform og andre folkelege krav viste seg ved at sosialistkoalisjonen Unidad Popular (UP) med presidentkandidaten Salvador Allende vann presidentvalet den 4. september 1970. Dette, trass i at brorparten av media var høgredominert, støtta opp om av den nordamerikanske regjeringa til president Lyndon B. Johnson, CIA, den nordamerikanske ambassaden og koparselskapa Kennecott og Anaconda.

Frå Allende til Pinochet

NEDLAGT: Den tidlegare kopargruvebyen ved El Tenientegruva er eit tydeleg tegn på den tidlege nordamerikanske kapitalinnsprøytinga i koparsektoren i Chile.

Sidan dei første utvinningane av saltpetar og kopar tok til på midten av 1800-talet, har desse metalla hatt stor betydning for den chilenske økonomien, koparen i all hovudsak. Dei første utvinningane tok til først i regi av britiske, deretter nordamerikanske gruveingeniørar.

Den i utgangspunktet nødvendige tekniske utanlandske ekspertisen medførte at utanlandsk kapital allereie i startgropa måtte få ein sterk innflytnad, noko som også skulle koma til å medføra sterke politiske band mellom dei chilenske styresmaktene og den utanlandskeigde metallindustrien.

IVAR R Ø E D

har vært med i LatinAmerikagruppen i Bergen i en årrekke. Nå holder han på med hovedfag i historie og er nettopp kommet hjem fra feltarbeid i Chile.

Behovet for kompetanse utanfrå for å få utvinna metalla, førte til at dei chilenske styresmaktene introduserte ein særs liberal politikk andsynes dei utanlandske selskapa, både med omsyn til konsesjonar og gunstige skattevilkår. Trass i at den chilenske koparindustrien var den viktigaste inntektskjelda for statskassa i denne perioden (og seinare), vart det økonomiske overskotet først og fremst ført tilbake til dei nordamerikanske eigarane. Det manglande økonomiske innkomet og dei tette økonomiske og politiske banda som avhengigheta av den nordamerikanske koparindustrien representerte, opna tidleg opp for ein debatt om nasjonalisering av koparindustrien. Allereie i 1950-åra vart dette temaet satt på den politiske dagsorden.

Nasjonalisering av koparindustrien Den kristelegdemokratiske presidenten Eduardo Frei Montalva (1964 – 1970) var den første som for alvor satte i gang ei ”chilenisering” av koparindustrien. Kva innebar denne politiske strategien? Det vart inngått avtaler med dei utanlandske selskapa om ei gradvis tilbakeføring av kopargruvene til den chilenske staten.

Eit av stega som vart tatt i så måte var å tilby Kennecott og Anaconda, dei to største nordamerikanske koparselskapa i Chile, gunstige skattevilkår og fortsatt utvinning for ein avgrensa periode. På dette viset skulle selskapa få tida til å trekka seg ut. Det vart også lagt til rette for å kunne søkja om utvida konsesjonsrett, etter at den første perioden var gått ut. I tillegg vart det førespegla utsikter om økonomisk erstatning til dei utanlandske selskapa som ville bli nasjonalisert. Ut fra eit nasjonalt perspektiv og i forhold til det økonomiske overskotet som Kennecott og Anaconda

Noko av det første Allende fekk gjennomslag for i Kongressen, ei folkeforsamling dominert av den chilenske høgresida, var ekspropriering av kopargruvene, La Gran Mineria (GMC) den 16. juli 1971. Dette nasjonaliseringsframstøytet vart endatil iverksatt utan økonomisk erstatning til dei tidlegare utanlandske eigarane. Allende fekk i tillegg gjennomslag for fleire folkelege krav, som resulterte i auka oppslutnad om Unidad Popular. Men jordekspropriasjonane, nasjonaliseringa av kopargruvene og gjennomføring av andre tiltak, medførte også ei styrka polarisering mellom dei ulike klassene i det chilenske samfunnet. Denne konflikten, i tillegg til ein forverra økonomisk politikk, delvis grunna feilsteg fra UP, men stort sett grunna ein internasjonal boikott av mellom anna den chilenske koparindustrien, medførte forverra vilkår, auka inflasjon og matrasjonering. Det var i kjølvatnet av dette nasjonale klimaet at militærkuppet den 11. september 1973 velta den folkevalde sosialisten Allende.

Det vart oppretta ein militær junta, med den tidlegare hærsjefen til Allende som leiar, Augusto Pinochet. Juntaen skulle koma til å styra Chile brutalt og uavbrutt fram til folkeavstemninga for eller mot Pinochet i 1989.

Resultatet vart ein siger for nei-sida, og somme av dei demokratiske institusjonane vart gjeninnført.

Koparen under militær kontroll Den første perioden under militærjuntaen fram til den økonomiske krisa i 1983 var introdusert av ei nyliberal linje, etter oppskrift fra dei marknadsliberale økonomane Milton og Rose Friedman.

Chile vart eit forsøkseksperiment for resten av den søramerikanske regionen.

Det meste av statleg eigedom vart privatisert, det vart opna opp for private, nasjonale og utanlandske investeringar.

LatinAmerika Det var likevel ein sektor som til dels vart skjerma fra privatisering – nemleg koparen. Kvifor vart ikkje den same privatiseringa gjennomført innan denne sektoren? Truleg er det to hovudårsaker til nettopp dette. For det første eksisterte det allereie ei lovgjevning, La Ley Reservada de Las Fuerzas Armadas (FFA) fra 1957, som opna opp for at heile ti prosent av inntektene fra koparsektoren skulle tileignast nettopp dei militære styrkane. For dei militære var det derfor viktig å oppretthalda ei viktig og stabil inntektskjelde, nettopp ved at koparsektoren vart verande i statleg eige. Dette innebar at det statlege koparselskapet CODELCO var forplikta av lovverket å avsjå heile ti prosent av dei årlege inntektene til FFA, uavhengig av kor store dei samla inntektene matte vera.

Denne lovgjevinga gjeld framleis.

Gunstig klima for utanlandske investorar Ein annan viktig årsak til at delar av koparsektoren ikkje vart privatisert er truleg av nasjonale og strategiske årsaker. Som tidlegare nemnt var det stor oppslutnad om nasjonaliseringa av koparindustrien i det chilenske folket.

Det var derfor strategisk gunstig for juntaen å vedlikehalde CODELCO i statleg regi. På dette settet håpa juntaen på ein viss nasjonal legitimitet. Samstundes med at CODELCO vart oppretthaldt i offentleg eige og brorparten av koparutvinningane fram til 1990-talet var i regi av selskapet, vart lovverket liberalisert til fordel for utanlandske investeringar.

Estatuto de la Inversion Extranjera, Decreto Ley 600 vart oppretta i 1974.

Denne lovgjevinga opna opp for særs gunstige vilkår for utanlandsinvesteringar. I praksis skulle det ikkje vera noko diskriminering mellom nasjonale og utanlandske selskap. Selskapa skulle berre skattleggjast dersom det kunne provast at det var forteneste av utvinningane. All anna aktivitet i gruveomrada var å rekna som kartlegging og var såleis ikkje å rekna som forteneste.

Demokratisering og økonomisk stabilisering Etter eit tiår med nyliberal økonomisk politikk, opplevde Chile ei økonomisk krise i 1982-1983. CODELCO hadde i perioden like etter kuppet vore den sektoren som bidrog med størstedelen av eksportinntektene til statskassa. Målt i brutto nasjonalprodukt per innbyggjar var dette i 1985 berre 92 prosent av kva det hadde vore under sosialisten Allende i 1971. Grunna den vanskelege økonomiske situasjonen, innførte militærjuntaen først etter den finansielle krisa eit sterkare innslag av statleg innflytnad.

Gradvis, men først etter demokratiseringa i 1989 og Concertacion-regjeringane (samlingsregjeringane) på 1990-talet, har ein sett ei forbetring av den økono-

B A K G R U N N miske politikken i Chile. Men som sagt, dette skuldast i stort monn ei auka, om enn moderat, satsing på offentleg sektor samanlikna med perioden forut. Dessutan har nok også ei meir stabil politisk styreform vore avgjerande. Først med demokratiseringa på 1990-talet fekk utanlandsinvesteringane vind i segla, hovudsakleg innan koparindustrien.

Det liberale lovverket, som seiast å vera av dei mest venlegsinna andsynes transnasjonale selskap, i alle fall i søramerikansk samanheng, gjorde det gunstig for utanlandsk kapital å etablera seg i området. Noko av årsaka til at andelen av utanlandsinvesteringar ikkje viste seg før på 1990-talet, heng truleg saman med ustabile politiske forhold i Chile under militærdiktaturet. Med gjeninnføringa av dei demokratiske institusjonane etter folkeavstemninga i 1989 og med Concertacion-regjeringane, har utanlandsk kapital fått ei forsikring om stabile investeringsvilkår.

HENTER ARVESØLVET?: Dei chilenske gruvene utgjer eit nettverk av labyrintar.

Metta marknad for kopar Chile er i dag verdas største produsent av kopar. Politisk radikale krefter i Chile, mellom anna Orlando Caputo, uavhengig radikal økonom, meiner at Chile har skulda for dei låge prisane på kopar på verdsmarknaden, nettopp grunna det han og somme andre anser for å vera ein overproduksjon. Den sitjande regjeringa til sosialisten Ricardo Lagos, meiner at prisfallet meir heng saman med naturlege svingingar i tilbod og etterspurnad. Kven har ansvaret for den påståtte overproduksjonen? Statistisk materiale fra mellom anna La Comision Chilena del Cobre (COCHILCO), viser at brorparten av produksjonen på 1990-talet må tileignast dei transnasjonale selskapa. Som vist opnar loven frå 1974 opp for skattlegging berre av fortenester. Grunna manglande kontroll av årsinntekter og ei kreativ bokføring er det mange utanlandske koparselskap som på papiret ikkje har fortenester.

Derfor har dei aldri betalt ein einaste pesos i skatt til den chilenske statskassa.

Mars 2003

11

Eit grotesk døme på nettopp dette viser seg i desse dagar, når det transnasjonale selskapet Exxcon sel andelane sine i koparindustrien i Chile med stort økonomisk overskot til det sørafrikanske Anglo American. Korleis er det mogeleg for eit transnasjonalt selskap av denne størrelsen å selja seg ut til eit anna selskap med økonomisk forteneste, så lenge det same selskapet i ei årrekkje har hevda at det ikkje har hatt fortenester, og såleis ikkje ha vore nøydde til å betala skatt?

Av koparselskapa er det såleis grovt sett berre CODELCO som i lovs form bidreg med skatteinntekter til staten. Av desse inntektene er 10 prosent øyremerka dei væpna militære styrkane. Kva bidreg så dei utanlandske koparselskapa med til den chilenske økonomien? I følgje dei privatiseringskåte politikarane og tilsette ved SONAMI, så hadde ikkje Chile kunne ha utvikla dei nordlege regionane i Chile, Antafogasta og Iquique, både med tanke på arbeidsplassar og infrastruktur, om ikkje det hadde vore for privat investering i koparsektoren, nasjonal såvel som utanlandsk. Faktum er likevel at koparsektoren er ein kostnadseffektiv sektor, som er avhengig av å halde kostnadane på eit minimumsnivå for å kunne tevla på den internasjonale marknaden. Dette inneber at talet på sysselsette i den chilenske koparsektoren, både i CODELCO, men også i dei private selskapa, er særs lågt. Den låge sysselsettinga heng også saman med ein moderne teknologi som ikkje krev så stort innslag av manuell arbeidskraft.

Folkeleg pressgruppe til forsvar for den chilenske koparen Situasjonen innan den chilenske koparsektoren med låg sysselsetting, låge eller ingen skatteinntekter fra dei utanlandske selskapa, har medført at somme få, radikale krefter har teke til å stilla seg spørsmålet om det chilenske arvesølvet framleis er å rekna som chilensk. I kjølvatnet av denne erkjenninga er det nyleg blitt oppretta ein komité til forsvar for koparen. Denne organisasjonen har til føremål å informera den chilenske opinionen om den aktuelle avnasjonaliseringa av koparen, kva økonomiske, politiske og ikkje minst nasjonale følgjer dette har for Chile.

Organisasjonen ønskjer på dette settet å vekka det chilenske folket i kampen for at koparen framleis skal vera nasjonal. Komiteen til forsvar for koparen er såleis ei brei, folkeleg samansett gruppering som ønskjer å øva press på politikarane for å ta attende makta fra dei transnasjonale selskapa i koparindustrien. Teknologisk, økonomisk og også ut fra geologiske forhold har Chile komparative føremoner andsynes andre koparnasjonar. Ut fra reint økonomiske synspunkt har derfor Chile alt å vinna på og gjenerobra makta og kontrollen over den viktigaste eksportartikkelen i landet.

12

Mars 2003

Er Lezama Lima og Paradiso en nybarokk metaforfabrikk? Eller en revolusjonerende roman om erotikkens – og især homoerotikkens – grunnvilkår?

Nybarokk bør man kanskje kalle den retningen i etterkrigstidens spanskamerikansk litteratur som fikk sine fremste representanter på Cuba – Alejo Carpentier, Guillermo Cabrera Infante og Reynaldo Arenas. Ved første øyekast kan det virke underlig at nybarokken fant grobunn nettopp blant cubanerne, i det landet som var det første på den vestlige halvkule som gjennomgikk en dyptgripende politisk omveltning etter annen verdenskrig. I spansk sammenheng forbindes barokken jo ellers med motreformasjonen og Spanias steile avvisning av alt det som førte til den første store revolusjonen i Europa.

Barokken som revolusjonær kunst?

Er da alle disse cubanske forfatterne kontraevolusjonære? Så enkelt er det neppe. Den barokken som de spanske erobrerne brakte med seg, ble ført videre i den nye verden, der den ble påfallende seiglivet. En forklaring kunne være at den med sin frodighet kunne oppta i seg nettopp de indianske og senere afrikanske overleveringene, som ble så uløselig knyttet til latinamerikansk kultur. Og fordi barokken slik overlevde seg selv, fordi den vegeterte videre i dette utkantmiljøet, ble den på sett og vis til revolusjonær kunst – en kunst som også i sin opprinnelse sto i motsetning til humanismens rasjonelle verdensbilde, til forestillingen om at verden er noe som skal forstås, temmes og forbrukes. Til dels er det også i denne nye, speilvendte ånd at nybarokken innenfor spanskamerikansk litteratur har virket.

Mannen som hevdet dette, José Lezama Lima (1910-1976), utga en av etterkrigstidens mest omdiskuterte romaner, Paradiso – ganske riktig: tittelen er selvsagt hentet fra Dante – i 1966. Allerede før annen verdenskrig hadde han med sine første dikt sikret seg en stor beundrerskare, og han beholdt sitt grep om en hel generasjon av nye forfattere, først og fremst ved en livsførsel som helt og holdent var viet litteraturen, et liv som utelukkende besto av bøker, en gigantisk lærdom som ble nedfelt i senere essay. Kontinentalt ry vant han likevel ikke før med Paradiso, som i hvert fall på det språklige området er en revolusjon – og antagelig var det den siden ved romanen som fascinerte cubanerne, ettersom det første opplaget ble revet bort. Selve innholdet må nemlig ha vært mer tungt fordøyelig. Selv de største beundrere mente fra første stund at dette er et storverk som for all fremtid ville være forbeholdt “the happy few”, og at det neppe ville bli spredt i større sirkler. Så feil kan man ta. Nå, nesten

K L A S S I K E R E N

LatinAmerika

førti år senere, er boken oversatt til de fleste kulturspråk. Den kom på norsk i fjor og ble en liten forlagssensasjon, den solgte overraskende godt, og det skal til og med finnes planer om en forsiktig lansering i de store bokklubbene.

Selvbiografiske gåter Jo visst, det kan virke som om boken hardnakket søker seg bort fra de rådende samfunnsforhold, inn i en egen poetisk kunstverden. Det er også en bok som opphøyer “den enkelte”, det uerstattelige individ, det mennesket som ser på samfunnet som sin eiendom og nekter En «klassiker» vil mange forstå som et kulturelt uttrykk som for eksempel en bok, et dikt eller en film som av en eller annen grunn har satt sitt preg på kulturhistorien. Men en klassiker kan også være en tekst vi har lest, eller en film vi har sett som vi husker spesielt godt eller er glad i. Her presenterer forfatteren sin personlige favoritt fra latinamerikansk film eller litteratur.

Paradiso – frodig og omdiskutert K J E L L RISVIK er oversetter og har

gjendiktet en mengde litteratur blant annet fra spansk til norsk. Denne teksten er en bearbeidet versjon hentet fra en tekst utgitt på dansk på G.E.C. Gads Forlag, København, under tittelen Litteratur i Latinamerika. å underkaste seg noe kollektiv. Dermed ikke sagt at Lezama Lima hadde noe vondt å si om den cubanske revolusjon, men når han går tilbake i tiden og skildrer det råtnende kapitalistiske systemet på Cuba, gjør han det ved hjelp av en umiskjennelig kapitalistisk ideologi.

Hermetisk var etiketten som allerede var blitt klebet til ham da han virket som lyriker og essayist. Og Paradiso er så visst ikke en bok man setter seg makelig til rette for å kose seg med en sen kveldstime. Setning etter setning må leseren streve seg frem, møysommelig forsøke å trenge inn bak meningen. Jeg vil tro det er en innsats som kan kreve måneder, og likevel vil mange gåter forbli gåter. Men noe er ganske enkelt å fange inn. Paradiso er for eksempel i mange henseender en utviklingsroman etter klassisk mønster som kan føres tilbake helt til Tristram Shandy. Den er også i mangt og

FRODIG LITTERATUR: Lezama Lima har skrevet et av de mest omdiskuterte verkene i cubansk litteratur. meget en selvbiografi, så et visst kjennskap til forfatterens livsløp vil være til hjelp. Det første vink om det selvbiografiske får vi da vi møter hovedpersonen, en viss José Cemí, som en våken leser snart gjennomskuer som “Josè (Lezama Lima), c’est mi”. Her får vi også en første anelse av hvor dype gåtene vi møter i boken, kan være – “cemí” er for eksempel også et ord fra taino-språket og betyr “guddommelige krefter”, og det er neppe noen tilfeldighet at initialene er JC og dermed kan stå for Jesús Cristo.

Og José er, som José Lezama, herjet av en iblant invalidiserende astma, hans far, obersten, dør tidlig, og han har en sterk morsbinding og erkjenner tidlig sitt dikterkall. Her er også personer som står i et nært forhold til José Cemí i hans oppvekst, alltid med døden som en nær realitet, en seig utholdenhet som gjør at han snart fremstår som selve menneskeviljens prinsipp. Hans venn Fronesis legemliggjør så en til tider mulig rasjonalitet, mens Foción er den som viser dybden og styrken i det (homo)seksuelle begjæret. Barndommens verden som helhet inngår så på et eget plan som selve arketypen på lykke, og som urkilden til all poesi, altså alt annet enn den “metaforfabrikken” som noen foraktelig har villet gjøre forfatteren til.

Metaforisk kaos i karibisk ånd Det biografiske innslaget bidrar ellers ikke med stort annet enn å skape en særdeles tynn handlingstråd. Ellers kan det først se ut som om assosiasjonene får herje fritt, også språklig, slik at tanken på et annet mesterverk i verdenslitteraturen stadig dukker opp, nemlig Finnegans Wake. Ord kobles til ord, metaforer til metaforer, private, dagsaktuelle, tidløse og sprenglærde, kastes tilsynelatende hulter til bulter ut over sidene. Her er José Lezama Lima en rak motsetning til Alejo Carpentier, som alltid gjennomførte en streng kontroll med kaos. Men Lezama Limas metarealisme maner nettopp derfor frem et troverdig bilde av Cuba, dets historie og

LatinAmerika

K L A S S I K E R E N

Mars 2003

13

androgyne, som i sin tur åpner for fritt valg av en heteroseksuell eller homoseksuell praksis. Mange har derfor sett romanen som et av verdenslitteraturens sterkeste forsvar for en homoseksuell livsstil. Som så mye annet i boken er det et tolkningsspørsmål, men den rommer i hvert fall hele homoseksualitetens historie, som praksis og i filosofisk sammenheng fra Augustin til Nietzsche. Akkurat her blir også referansene til Dante tydeligst. Dantes patriarkalske verdensbilde innebærer at den sanne kvinnen aldri kan finnes her på jorden, og at hun alltid vil være en kilde til sorg og smerte, mens Lezama allerede i den paradisiske tittelen tilkjennegir at han satser på en lykkelig utgang, og at erotiske relasjoner på tvers av kjønnsgrensene, og den derav følgende demokratiseringen av kjønnsrelasjonene, kan være en av nøklene til fremtidens samfunnsomveltninger. Den cubanske revolusjonen ble som revolusjoner flest utsatt for den tilsynelatende uunngåelige puritanske backlash, så forfatterens hyllest til det syndige Havanna som revolusjonsheltene ønsket å se som et avsluttet kapittel, måtte naturligvis provosere, men i dagens Cuba er nå alle smålige betenkeligheter glemt og forfatteren dyrkes som en av landets store.

Kunsten og friheten

INSPIRERT AV BOROKKEN: Paradiso er et verk som på mange måter står i mot forestillingen om et rasjonelt verdensbilde. geografi, dets plass i verden, kulturens plass i verdenskulturen, den tropiske frodighetens betydning i forhold til erotiske tanker og praksis i mange epoker, ja, etter hvert må man uvilkårlig se for seg det enorme biblioteket som Lezama Lima hadde bygd opp i den trange boligen, som han sjelden forlot, i et Cuba som han enda sjeldnere forlot. Der har han sittet og forsøkt å få med seg absolutt alt, ikke bare hva han selv har opplevd, men også alt han har lest, fra alle verdens kanter, alle epoker, alle livets områder. Den totale vilkårligheten avleirer seg til slutt som et budskap i seg selv: Alle menneskehetens tradisjoner er ved nærmere ettersyn en ruinhaug.

Et slikt konglomerat av en bok må nødvendigvis også si noe helt vesentlig om karibisk kultur i nåtid og fortid. Han-

delen med sukker har fra første stund ikke bare lokket til seg kapital, men også et virvar av impulser fra alle verdenshjørner. Det var en ustoppelig strøm som det lokale miljøet selvsagt ikke maktet å ta opp i seg i ro og mak. Det ble liggende der, ofte ubearbeidet, i tykke, uutforskede lag, og Lezama Lima har tydeligvis ment at han derfor kan skrive som om hans roman er den aller første i verdenslitteraturen, uten tanke på hva som er moderne og hva som er passé.

Homoseksualitetens historie Liksom for ytterligere å understreke det åndelige kaos på Cuba er det tatt med et mylder av til dels forvirrende seksuelle relasjoner. Sentralt står forsvaret for det

José Lezama Lima forholder seg altså helt fritt også til alle hevdvunne regler for hvordan en roman skal bygges opp, han kan for eksempel skyte inn et kjempelangt kapittel med en dunkel handling som helt klart ikke har noe med resten av boken å gjøre, det eneste som forsvarer kapittelets plass i den store sammenhengen, er at måten det resonneres og assosieres på, ligger innenfor rammene av denne romanens formverden. Det finnes videre ikke noe klart skille mellom poesi og prosa, og det er kanskje her forfatteren viser hvor langt amerikansk spansk har beveget seg bort fra det forbenede, høylitterære spanske språket, hvor det var skjedd svært lite siden 1800-tallet.

At noen først skriver hermetisk lyrikk, preget av katolsk mystisisme, så forfatter et gigantisk verk som Paradiso og deretter arbeider resten av sitt liv på en fortsettelse, Inferno, som aldri ble ferdig, må ikke forundre noen. Han var en av de forfattere som det meste av sitt liv lever omgitt av nød, vold og tortur. Det ble nærliggende å gå i indre eksil, bygge opp sin egen verden av myter. Åndelig næring kunne han hente fra alt han støtte på. Kunsten ble en fredet plett hvor friheten kunne leve videre. Sett på den måten blir Paradiso et monument over menneskenes ukuelige frihetsdrøm, midt i en verden preget av død og undergang.

14

Mars 2003

LatinAmerika

K U LT U R

Makten og æren

VINNER TERRENG: Evangelistiske kirkesamfunn blir stadig flere og større over hele kontinentet.

I dag står 17 prosent av alle latinamerikanere utenfor den katolske kirken, mot så godt som ingen for 70 år siden. Katolisismen konkurrerer med et protestantisk menneskefiske som tilbyr kvadratmeterpris på himmelen, kurerer alkoholiserte ektemenn og reiser lamme opp fra rullestolene. “En mørkeblå pengemaskin”, sier noen og viser til misjonærer med kamp mot “den katolske marxismen” som et uttalt mål. Andre mener det er naturlig at folk vender seg bort fra den upersonlige og passive religionen som katolisismen er blitt, og at tiden er moden for den inkluderende og karismatiske evangelistiske protestantismen.

Vibeke Lia Det var ikke til å unngå, og enkelte mener dagen var historisk. Da Chiles to evangelistiske fotballag møttes til oppgjør på stadion i San Bernando, Santiago, den 30 april i fjor, handlet møtet om mer enn fotball. Gjestene Hosanna hadde vært Chiles aller første religiøse idrettslag, grunnlagt i 1990 av en pastor som mente at den evangelistiske ungdommen burde ha et skreddersydd idrettstilbud. Gjennom nittitallet arbeidet laget seg inn i offisielle statistikker og folks bevissthet gjennom fotballen og evangeliserende arbeid. I 1998 vant laget sitt første nasjonale mesterskap, og ble omtalt i pressen som tiårets sosiale fenomen. Motstanderen og verten, et lag som kaller seg Cristo Salva, stilte i trøyer med referanse til Johannes Evangelium 14:6. Laget brøt i sin tid ut fra Hosanna for å øke det evangelistiske tilbudet.

Cristo Salva arbeider mer direkte med forkynnelse enn Hosanna, de deler ut litteratur til publikum, motstandere og dommere, og de jobber ut fra en visjon om at verdens mest populære sport må være verdens beste utgangspunkt for å spre Budskapet. Treneren sier bibelreferansen på trøyene er der for at publikum skal spørre og få svar. “Dette verset refererer til at Jesus er veien, sannheten

og livet, og at ingen kommer til Herren uten gjennom Ham. Det finnes ingen helgener eller småjomfruer. Kristus er veien”, forteller han.

Protestantisk vind Alternative og suksessrike måter å spre evangeliet er blant den latinamerikanske protestantismens spesialiteter, ikke minst fordi den tradisjonelle religionen ofte oppfattes som utilnærmelig og distansert i forhold til de troendes virkelighet. Helt ut i andre halvdel av 1900-tallet har katolisismen rådd den latinamerikanske grunnen så godt som alene, og den dag i dag er Latinamerika verdens mest katolske region, hjem til tre femtedeler av alle katolikker. De siste 50 åra har likevel millioner av sjeler funnet veien til religiøse rivaler, og i dag skal 17 prosent av den totale befolkningen stå utenfor den katolske kirken.

Latinamerika og Karibien opplever en religiøs oppblomstring, og langs hele kontinentet har en satt spørsmålstegn ved gamle religiøse dogmer og institusjoner, og funnet nye veier å gå. Kjente eksempler er Jamaica, der den fattige svarte befolkningen har omfavnet rastafarienes neo-afrikanske riter, Nicaragua der mange katolikker deltok i Sandinistarevolusjonen, og dannet den såkalte ”folkekirken”, og Guatemala der særlig urbefolkninen har konvertert til evangelistiske protestantiske menigheter.

Statistikkene varierer, men det ser ut til at Guatemala er det mest evangelistiske landet, med 30 prosent protestanter, fulgt av Chile med 24 prosent og Brasil med 21 prosent. Ønsket om en mindre hierarkisk og rigid kirke ser ut til å være stort, og særlig de karismatiske vekkelsesbevegelsene har et register å spille på som den tungrodde katolisismen ikke kommer i nærheten av.

Spørsmål og svar At Cristo Salva og Hosanna hadde slått ut nok motstandere på hver sin side til å møte akkurat hverandre var kun en detalj, løsrevet fra store prosesser og teologisk diskusjon, men når kristne fora omtalte kampen som historisk, var det ikke idrettshistorie som karakteriserte dette tredjedivisjonsevenementet. Kampen syntes å symbolisere den evangelistiske protestantismens vei opp og fram.

Midt i verdens mest katolske region reagerte ingen på at en gjeng protestanter var i stand til å gripe et fullsatt stadions oppmerksomhet og sette forkynnelse i høysetet ved et sportsarrangement, og evenementet demonstrerte også den karismatiske evangelismens evne til å være der folk er. Oppfatningen av den katolske kirken som en enorm koloss som har murt seg fast i sine 2000 år med historie og glemt å spre Ordet, gjør sitt til at nye måter å henvende seg til publikum og de troende på hilses velkom-

LatinAmerika men. Det er dette evangelistene står for, med tydelig retorikk og en slagkraft som det utilnærmelige, svartkledde hierarkiet vanskelig kan matche. Pastorer ber for de tykke så de går ned fire størelser, de ber for folks økonomi, kurerer blinde og barnløse, og Guds eget fotballag vinner cupen. På dagen for la Virgen de Aparecida, Brasils beskytter, slo en biskop fra kirken Universal do Reino de Deus i stykker en jomfrustatue i løpet av et TV-program. Målet var å avvise figurens religiøse kraft. ”Denne store leireklumpen er ikke hellig. Se hvordan jeg slår den”. Denne kirken har 26 radiostasjoner, en rekke tv-kanaler, og får inn hundrevis av millioner dollar i allmisser.

Mange mener at evangelismens fremgang gjenspeiler den katolske kirkens manglende forvaltning av bibelopplæringen. En katolsk prestestudent uttaler at ”En protestant kan komme og si til en katolikk: Hvorfor har du helgener når bibelen totalforbyr det? Bibelen er uoversiktlig og tilfeldig behandlet, og full av ting som kan få en katolikk, som kanskje allerede føler seg fremmedgjort, til å tvile”. Der en finner en katolikk med et spørsmål – på fotballstadion, på skolen, foran TV-skjermene – der finner en også en evangelist med et svar.

K U LT U R som en panikkartet reaksjon på det USA og andre protestantiske grupperinger oppfattet som en enorm kommunistisk trussel under katolsk beskyttelse. ”En brann har startet, og den brenner foran vår dør”, erklærte Ronald Reagan på slutten av 80-tallet. En syntes mer enn noen gang å ha fått en virkelig

Mars 2003

15

forsikret at ”revolusjonen som foregår i Latinamerika i dag er bare en liten forsmak på det som kommer til å skje når russerne får fotfeste i Afrika. Så fort de får styrker og militær makt vil de forflytte seg til Sentralamerika, og skille Nordamerika fra resten av kontinentet, utsette Latinamerika for en enorm kommunistisk revolusjon, og til slutt skille Nordamerika fra hele resten av verden”. Seerne ble oppfordret til å sende penger, og ikke minst til å slutte seg til motrevolusjonen, som bare de kristne kunne gjennomføre. Disse gruppene støttet militær intervensjon fra USA, blant annet i Contra-krigen, og folk følte at nordamerikanske misjonærer nærmest var CIAs fortropper.

Noe i det for dem?

La contrarevolución

TRADISJONEN TRO: Katolikker valfarter til de store katedralene.

Suksessen for den evangelistiske protestantismen har ført til varskurop blant folk som har sett den katolskprotestantiske konfliktens parallell i høyre-venstre-konflikten. Opprinnelig var prestene og nonnenes jobb å ta seg av sjelepleie og bønn, og overlate politikk til politikerne, eller lenger tilbake; til kongen og stattholderne.

Men kirkens representanter jobbet ute blant folk, blant urbefolkningen på høyslettene, i immigrantenes slumområder i storbyene, i regnskogen.

Opplevelsen politiserte dem, ga dem nye innfallsvinkler til fattigdommen og urettferdigheten. En del var påvirket av marxistisk samfunnskritikk og noen gikk så langt som til å ta opp våpen.

Mange risikerte livet, også uten å selv gå til voldelig provokasjon. Den katolske kirken har de siste tretti årene mistet flere enn 800 representanter – martyrer i arbeidet for sosial endring. På 60og 70-tallet viste Kirkens sosiale og politiske engasjement seg blant annet i dannelsen av ”base-samfunn” – lokale bibelgrupper som diskuterte evangeliets betydning i hverdagen, og som uttalt tok stilling imot militærdiktaturene.

Avgjørende for denne utviklingen var en spesifikt latinamerikansk teologisk retning, kjent – og ivrig debattert – under navnet teología de la liberación (frigjøringsteologi). Denne proklamerte at sosial urett er Synd, og at derav følger Kirkens forpliktelse til å motkjempe slik urett og ta stilling mot de vanstyrer som skaper den. Det som kalles ”den religiøse høyresiden” dukket opp i Latinamerika

grunn til å drive misjon. ”Hvis vi ikke går til hedningene med evangeliet, kommer de til oss med revolusjonære okkupasjonsmakter”. Sandinistaregimet støttet opprørstakter i nabolandene, og de konservative kreftene så for seg en skremmende ”rød halvøy” som kunne komme til å strekke seg tvers over mellomamerika og dele det amerikanske kontinentet i to. På den guatemaltanske høysletten gikk hele menigheter med i geriljaen, ble det rapportert. Denne typen historie genererer penger. Det er vanskelig å komme på noen bedre måte å få oppmerksomhet fra velgjørere i USA og rettferdiggjøre tilstedeværelsen av misjonærer enn å skulle kjempe mot kommunismen. Der skillelinjene mellom latinamerikanske katolikker og protestanter i høy grad hadde dreiet seg om synet på Paven og Jomfru Maria, dukket nå en ny type konfrontasjon opp mellom frigjøringsteologien og de antikommunistiske korstogene og regulær venstre-høyre-politisering formet den religiøse rivaliseringen.

Inspirert av den religiøse høyresiden begynte misjonærene å tro de var sivilisasjonens siste forsvarslinje, og de støttet utenrikspolitikken til Reaganadministrasjonen i Sentralamerika i en sånn grad at de ble referert til som ”reagan-kulter”. Bli med på motrevolusjonen før det er for sent, var budskapet. Organisasjoner som frem til da hadde spesialisert seg på å piratkopiere bibler, fikk vind i seilene og penger i kassa med sine tv-show, der gjenfødte B-skuespillere

I dag har altså stadig flere latinamerikaneres åndelige søken ført dem til protestantismen, gjerne menigheter som bruker vekkelsesmøter og TV-misjonering som grunnleggende virkemidler.

Disse gruppene assosieres med konservativ høyresympati, sleipe salgs-triks og strømmende dollar. Mange katolske representanter ser protestantismens vekst som en ny type cowboyimperialisme, det nyeste forsøket på å oversvømme latinamerikansk kultur i utenlandsk propaganda. Likevel finnes det venstresympatiserende pinsevenner, og mange grupper er apolitiske eller politisk konservative. Å generalisere over den evangelistiske protestantismen i hele regionen gir neppe et riktig bilde. For det første viser det seg mye av den latinamerikanske protestantismen kommer fra lokale initiativ, ikke utenlandske. Når millioner av latinamerikanere flokker til protestantiske kirker er dette ikke nødvendigvis et resultat av overbevisende USA-amerikanske TV-prester, det er mulig protestantismen tilbyr en bedre religiøs opplevelse enn det katolisismen per i dag kan. Protestantisk tilbedelse står for mange som en måte å komme nær Gud uten å måtte forholde seg til et fordømmende hierarki av religiøse embetsholdere. Latinamerikanerne er ikke bevisstløse møll som strømmer til et lys som stråler ut fra mannen med mest dollar, de som konverterer tar et valg, og det må være noe i det for dem, den nye religionen må dekke et behov den forlatte religionen ikke tok hensyn til. Fansen til Hosanna og Cristo Salva har funnet en religion de håper vil gi noe de ønsker seg, og de ønsker seg en kirke som forholder seg til deres virkelighet.

Om ikke annet blir denne religionen med dem på fotballkamp. I følge kristne media henløp oppgjøret mellom Chiles eneste evangelistiske fotballag som en demonstrasjon av eksemplarisk sportslig oppførsel og fair play, og den endte 2-2. ”Uavgjort til lagene, seier til Jesus”, kunne en lese.

Returadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrres gate 53 5015 Bergen

Ananas Gammel men ikke bitter

Å kapre en mann er ikke nødvendigvis så enkelt. Et ukeblad i El Salvador anbefaler sine giftelystne lesere å meske seg med ananas. Drømmer man om å spise et modent, saftig eksemplar av denne deilige frukten vil man nemlig møte sin ektemann dagen etter. Dersom strategien ikke bærer frukter, er ikke alt håp ute. Prinsen dukker også opp hvis den unge piken avlegger San Antonio del Monte et besøk tretten tirsdager på rad.

Rask utdannelse En utspekulert bande av biltyver er i ferd med å bli avslørt i Panama. Gruppens spesialitet har vært deres noe spesielle valg av gjemmested for tyvgodset. Biler for tusenvis av balboas har blitt lagret på universiter over hele landet. Her har de stått trygt mens de har blitt demontert og solgt del for del.

Om skurkene er studenter, professorer eller andre kloke hoder vites ikke.

GAMMEL MEN BITTER: Noen har ikke drukket sukkerrørsaften sin.

Utenomjordisk handel

Eldrebølgen har kommet også til Brasil. I hvert fall hvis alle følger i Maria Madalena Venanca Da Silvas fotspor. Damen fylte nyss 103 år. Som alle jubeloldinger har hun sin egen oppskrift på et langt liv: ”Jeg har røkt min pipe hver dag, drukket så mye sukkerrørsaft som mulig”, uttalte hun til et amerikansk helsetidsskrift.

Dårlige tider Det er ikke alltid så greit å være mann.

Særlig ikke i Mexico. Et medisinsk tidsskrift kunne nylig melde at 55 prosent av alle meksikanske menn mellom 40 og 70 har ereksjonsproblemer. Det er opp to prosent fra i fjor og gir dermed Mexico den tvilsomme æren av å toppe verdensstatistikken. Lignende trender kan sees over hele Latinamerika og forskerne klør seg i hodet for å finne årsaken til problemet. Alt fra for mye kylling til for lite mosjon har blitt foreslått, men foreløpig er gåten uløst.

Fra et kjøpesenter i Santiago, Chile, meldes det at flere kunder har blitt bortført av romvesen rundt årsskiftet.

Blant ofrene var 29 år gamle Enrique Ossandón som forsvant midt i julehandelen. Han sier til nettavisen El Mercurio at han på vei fra en butikk til en annen plutselig oppdaget et hvitt, blendende lys. Med ett befant han seg i et mørkt rom hvor det etter hvert kom til meterhøye, larvelignende vesen som vennlig forklarte ham hvor han var.

Da Ossandón formidlet at han snarest mulig ville tilbake til julehandelen, ble han elskverdig geleidet tilbake til kjøpesenteret. Også de andre ofrene ble behandlet svært pent.

UNDER PUTEN?: Et alternativ for allergikerne til den gamle skikken med å sove med syv blomsterslag under puten.

GEITEVAMPYREN

Chupacabras siste hvilested Uavhengige chupacabraanalytikere håper nå å være i ferd med å sirkle inn en av de sjeldne chupacabrakirkegårdene, etter at funnet av en halvveis mumifisert chupacabra forstyrret julefreden for seks år gamle Angel Oquendo og familien hans i Jauyuya i Costa Rica. I følge Angels mor Adelaida Quiles, ropte gutten på henne mens de grillet en gris til julemiddagen. ”Jeg har funnet en stor, død mus”, sa han, men da familien så etter, oppdaget de at dyret ikke var så lett å identifisere, da det verken hadde ull, hår eller fjær på kroppen, og heller ingen øvre lemmer som armer eller vinger.

Vesenet var en halvmeter høyt, og med en bygning som ville ha satt det i stand til å hoppe over betydelige hindre. ”Da jeg så det skjønte jeg at det måtte være en Chupacabra eller noe sånt”, uttaler Quiles. Kadaveret er sendt til obduksjon, og familien Oquendo håper det nå vil være slutt på de mystiske rovmordene som har foregått på hønene deres i det siste. LatinAmerika tror dette gjennombruddet kan føre oss flere steg videre, og er med dette igjen optimistiske på vegne av chupacabraforskningen.