2010 #2

LatinAmerika

#2

ÅRGANG 14 – SEPTEMBER 2010

LATIN-AMERIKAGRUPPENE I NORGES MEDLEMSBLAD

Tema

Ny kvinnekamp i Latin-Amerika

LEDER

INNHOLD

Kampen fortsetter Dette temanummeret er viet til ny kvinnekamp i LatinAmerika. Kvinnekamp er ikke noe nytt, men den tar stadig nye former.

På Cuba er det unge kvinner som flittigst tar i bruk sosiale medier og blogger for å kritisere statsmakten, og ”damene i hvitt” går åpent ut i byens gater. Cuba er nå i ferd med å løslate 53 opposisjonelle, og det er mye takket være deres koner, mødre og søstre som har kjempet en lang kamp for å få frigitt.

I Bent K. Michaelsens artikkel får du et innblikk i hvordan cubanerne demonstrerer mot mangel på presseog ytringsfrihet.

I Mexico er det også damer som kjemper for å bli sett og hørt. Blant dem er det urfolkskvinner og prostituerte.

Susanne Normann i LAGs kvinneutvalg har skrevet om hvordan Mexicos mest usynliggjorte grupper har gått sammen og dannet et noe uvanlig nettverk.

Flere sterke kvinner finner du i artikkelen ”Argentinas revolusjonære mødre”. De har kjempet i 30 år, men deres kamp mot glemsel blir stadig aktualisert gjennom nye menneskerettighetsbrudd i flere land i regionen.

Du kan også lese om fagbevegelsens arbeid i El Salvador, i tillegg til en rekke andre artikler og smånacks.

Nå går vi inn i et nytt semester, og vi håper alle våre lesere har hatt en riktig fin sommer og at kampen til kvinnene i Latin-Amerika kan gi inspirasjon til en høst med mye aktivisme i LAG. God lesning!

3 5 6 8

Behovet for en sterk fagbevegelse i El Salvador TEKST: CHRISTOPHER BIRKNES En amerikansk økonom om Venezuelas vei videre TEKST: BEATE GJERLØW OG HÅVARD GRASTVEIT Colombias glemte befolkning TEKST: HILDE NORBORG Cubas opposisjonelle: Fra unge bloggere til “damer i hvitt“ TEKST: BENT K. MICHAELSEN

10 12 12 13 15 16 19

TEKST: Prostituerte og urfolkskvinner forenes SUSANNE NORMANN

Argentinas revolusjonære mødre TEKST: PETTER SYLTEVIK OG CHRIS-ANDRÉ ELVIK Filmanbefaling: “De ville vi skulle glemme“ TEKST: Laksemarerittet på Chloé, Chiles ARNT FLØYLAND Latin-Amerika årboken 2010: “Gull og grønne skoger“ En giftig reise langs Amazonas

TEKST: TINE SOLBERG JOHANSEN

Filmanbefaling: Crude- The real price of oil

TEKST: LILLY SMINES

Lyst å bidra?

NR 2 – AUGUST 2010 – ÅRGANG 14 UTGIVER: LATIN-AMERIKAGRUPPENE I NORGE OSTERHAUS GATE 27 0183 OSLO WWW.LATIN-AMERIKAGRUPPENE.NO

OPPLAG: 1000 EKSEMPLARER

2.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

REDAKSJONEN: IRENE ELISE HAMBORG HILDE STAALESEN LILLEØREN JØRDI LOSNEGARD BARBRO HANGAARD NESSETH VERONIKA ROKNE LILLY SMINES SARA VIKTORIN MARIA CHRISTINA VIBE GRAFISK UTFORMING: VERONIKA ROKNE, SARA VIKTORIN OG JULIA LOGE FORSIDEFOTO: CECILIE HIRSCH

SITTER DU INNE MED EN HISTORIE, REPORTASJE ELLER KOMMENTAR OM LATIN-AMERIKA SOM DU GJERNE SKULLE DELT MED ANDRE? HAR DU GODE BILDER? ER DU FLINK TIL Å TEGNE? HAR DU EN LATINAMERIKANSK CD, BOK ELLER FILM DU GJERNE VIL ANBEFALE ANDRE? LYST Å BIDRA TIL LATIN AMERIKA? VI TRENGER DEG! SEND EN MAIL TIL:

latinamerika@gmail.com

TEKST OG FOTO: CHRISTOPHER BIRKNES

Behovet for en sterk fagbevegelse i El Salvador FAGORGANISERTE ARBEIDSTAKERE ER EN SJELDENHET I ET LAND HVOR INTERNASJONALE SELSKAPER FÅR STADIG STERKERE FOTFESTE. FORFATTER

Christopher Birknes var solidaritetsbrigadist i El Salvador, våren 2010. Han er også tillitsvalgt i IndustriEnergi.

I El Salvador er mange av landets innbyggere uten en fast arbeidsplass. Tallet på organiserte arbeidstakere er helt nede i 8 %, og den organiserte arbeidsstokken er halvert siden fredsavtalen i 1993.

Samtidig er El Salavdor et fattig land uten mulighet for arbeidstakere til å delta i et årlig lønnsoppgjør, slik situasjonen er for arbeidstakere i Norge.

OPTIMISTISK ETTER REGJERINGSSKIFTET Det finnes mange multinasjonale selskaper i El Salvador, og nesten uten unntak betaler selskapene arbeiderne sine under 8 dollar om dagen. Det er også store problemer knyttet til forurensning og menneskerettighetsspørsmål. I Norge finner man også mange multinasjonale selskaper, men til forskjell fra El Salvador er nordmenn mottakere av høye lønninger samtidig som det er gode ordninger og arbeidsforhold for de ansatte.

Elberto Garcia er koordinator i organisasjonen Senter for forskning og arbeidshjelp i El Salvador (CEAL), en organisasjon som blant annet jobber med å etablere flere fagforeninger i El Salvador. Han mener tidligere regjeringer må ta skylden for hvorfor situasjonen for arbeidstakere i El Salvador er blitt som den er blitt.

-­ Myndighetene har lenge favorisert multinasjonale selskaper. Men nå som det har blitt regjeringskifte, ser vi mye lysere på denne trenden, sier Garcia.

Det er med andre ord vanskelig for den jevne arbeidstaker å få sin stemme hørt av sentrale myndigheter.

- På grunn av den tøffe internasjonale konkurransen når det gjelder salg av jordbruksvarer, har lønningene blitt holdt svært lave i tillegg til at alle forsøk på organisering fra arbeidernes side har blitt slått ned på, forteller Garcia videre.

Dette har også vært situasjonen til venstreorienterte politiske partier helt tilbake til 1870-tallet. Forsøkene på å hindre venstresidens i å vinne frem må ses i sammenheng med det faktum at jordeiereliten hadde grep om statsmakten, slik at arbeidsgiveren i praksis også var lovgiver, maktutøver og kontrollør av hæren.

Norsk arbeidsliv ville ikke vært slik det er i dag dersom fagorganiseringen hadde vært på 8 %, som tilfellet er i El Salvador.

SAMME LØNN I 20 ÅR I etterkant av borgerkrigen som ble avsluttet i 1992, ble multinasjonale selskaper invitert til å opprette avdelinger i El Salvador på tildels lovløse områder. Tanken var å få økonomien i landet til å blomstre. Landets myndigheter gjorde det derfor attraktivt for større selskaper å etablere seg her. Landet har siden vært et paradis for multinasjonale selskaper. De multinasjonale selskapene har for eksempel forbudt fagorganisering og sluppet å betale skatt til El Salvador. Økonomien til arbeiderne har imidlertid ikke blomstret. De mottar 8 dollar dagen i lønn, noe som har vært på et fast lønnsnivå i omtrent 20 år uavhengig av svingninger i økonomien.

El Salvador har store problemer med arbeidsledighet uavhengig av de store internasjonale selskapene. Myndighetene går derfor langt i forsøk på å beholde de internasjonale selskapene i landet.

Regjeringen har blant annet blitt ekstremt tolerant når det gjelder overgrep mot selskapets lokalt ansatte. Mange salvadoranske politikere, som ofte er næringslivstopper, har også egne økonomiske interesser i de multinasjonaleselskapene. For El Salvadors mange arbeidstakere er denne interessekonflikten ikke gode nyheter med tanke på en bedre framtid.

FRYKTEN HENGER IGJEN Både før og under borgerkrigen på 1990tallet risikerte man å bli forfulgt dersom man var fagorganisert, og også etter fredsavtalen i 1992 drev selskapene og regjeringen massive propagandakampanjer mot fagforeningene. Organisasjonsarbeid medførte ofte umiddelbar oppsigelse.

Kampanjene fra myndighetene hadde stor effekt, noe som igjen førte til at arbeidere ble skremt til holde seg unna fagforeninger.

Selskapene laget for eksempel svartelister over de i arbeidsstokken som forsøkte seg på noen form for organisering.

Frykten for represalier og tap av jobb henger fortsatt igjen i dagens samfunn, og medfører at organisasjonsvirksomheten ikke har fast grunn. For mange blir byrden av å være fagorganisert større enn fordelene. Av den grunn blir arbeidere som egentlig kunne tenke seg å organisere seg stående utenfor.

BRYTER SALVADORANSK LOV Som brigadist i El Salvador har jeg snakket med blant annet min vertsfamilie i landet. De kan fortelle at flere jobber kun på basis av ettårskontrakt og derfor ikke våger å organisere seg. Grunnen til at de bare blir tilbudt kontrakter ett år av gangen, er at arbeidsgiverne ønsker muligheten til å ikke tilby kontraktsfornyelse dersom de ansatte for eksempel skulle ytre ønske om å organiserer seg.

Det er nedfelt mange rettigheter i den salvadoranske arbeidsmiljøloven, men det blir ikke tatt tak i de mange lovbruddene.

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

3.

SALVADORANERE HÅPER PÅ BEDRE KÅR FOR FAGORGANISERTE ARBEIDSTAKERE ETTER REGJERINGSSKIFTET I FJOR.

Elberto Garcia hadde et samarbeid med Human Rights Watch i 2003, hvor de lagde en rapport som bekreftet store brudd på lovverket samt at regjeringen konsekvent favoriserte arbeidsgiverne.

Forskjellen på offentlig og privat sektor er også betydelig. Privat sektor er på generelt grunnlag mer aggressiv når det kommer til å slå ned på fagforeningsvirksomhet. Likevel hadde heller ikke offentlige ansatte lov til å organisere seg før i 2007. Regjeringen så seg nødt til å holde lønningene lave ved å blant annet opprettholde landets lave skattenivå.

El Salvador har imidlertid måttet ratifisere ILO-konvensjonen som følge av press fra internasjonalt hold. Internasjonal LO satte press på EU og ba EU fremsette krav om ratifisering av ILO-konvensjonen dersom handelsavtale skulle inngås med El Salvador.

LITEN INNFLYTELSE

Dialogen mellom foreningene og arbeidsgivere er nærmest ikke-eksisterende i El Salvador. Fagforeningene ser seg derfor nødt til å bruke andre virkemidler.

Mange selskaper har behov for bidrag fra Verdensbanken, ulike fond og andre sentrale eiere i næringslivet. Ulike fond jobber ofte etter etiske retninglinjer, noe som fagforeningene kan gjøre seg nytte av ved å påpeke brudd på disse retningslinjene overfor fondseierne.

På grunn av at så mange fremdeles er uorganisert, har ikke fagforeningene særlig innflytelse. Dette gjør at de ikke kan kreve en hoved- eller tariffavtale slik vi kjenner fra Norge. Rettighetene til de organiserte er stort sett de samme som til de uorganiserte arbeiderne. Den største forskjellen er imidlertid at de organiserte har større sjanse for å få oppfylt sine rettigheter, da lovverket kun regulerer rettigheter for organiserte arbeidere.

STORE KONTRASTER

Myndighetene har lenge favorisert multinasjonale selskaper.

Elberto Garcia

4.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

Kontrasten til Norge blir stor når vi ser på forholdene for fagorganiserte. Her hjemme har fagforeningene atskillig innflytelse både i forhold til arbeidsgiverne og politikerne.

Dette skyldes utelukkende at nesten 70% av de sysselsatte i Norge er medlem av en fagforening. Norske arbeidere har forhandlet seg frem til hovedavtalen som sørger for fagforeningens rett, og tariffavtalene som sørger for et anstendig lønnsnivå. Et eksempel er Fagforbundet Industri Energi som kan, hvis de ønsker, kontrollere 80 % av verdiene som Norge eksporterer ut av landet hver dag. Dette er både arbeidsgiver og regjeringen klar over derav de vet å lytte til forbundets krav. Skulle arbeiderne si stopp, så stopper hele Norge opp.

Organisasjonsgraden er en viktig faktor når man skal se på hovedforskjellene mellom arbeidsforhold i Norge og El Salvador. Norsk arbeidsliv ville ikke vært slik det er i dag dersom fagorganiseringen hadde vært på 8 %, som tilfellet er i El Salvador. Streiketrusselen vil som et konkret eksempel mistet sin virkning.

Etter regjeringsskiftet i fjor opplever El Salvador en periode med forandring.

Forholdene er blitt annerledes etter at venstrepartiet FMLN for første gang i El Salvadors historie ble det største partiet i regjering. Vanlige folk føler omsider at regjeringen er på deres side, og at de vil sørge for at lovverket blir forbedret og overholdt. Det har gjort El Salvadors innbyggere mer optimistiske, og viljen til å organisere seg har økt.

Veien til et mer rettferdig arbeidsliv er likevel fortsatt lang. Uten internasjonalt press på landets myndigheter og de ansvarlige i de multinasjonale selskapene, vil ikke El Salvadors mange arbeidere oppleve bedre tider. Solidaritet til grasrotorganisasjonene er i denne forbindelse like viktig som appeller til høyere hold.

FAKTA

- El Salvador har 7, 2 millioner innbyggere.

Av landets 2,9 millioner sysselsatte er 0,19 millioner fagorganisert. (Kilde: CIA Factbook) - Norge har 4,8 millioner innbyggere. Av landets 3,5 millioner sysselsatte er 1,6 millioner fagorganisert. (Kilde: SSB)

TEKST: BEATE GJERLØW OG HÅVARD GRASTVEIT

En amerikansk økonom om Venezuelas vei videre LAG MØTTE FILMAKTUELLE MARK WEISBROT.

Direktøren ved Senter for politisk og økonomisk forskning i Washington D.C, er for tiden aktuell som co-regissør av ”South of the Border” som handler om hvordan demokratiet gjennom folkelige bevegelser, har befestet seg i Latin- Amerika[1]. LAG møtte Weisbrot da han var på Norgesbesøk i april for å snakke om de økonomiske utfordringene Venezuela står ovenfor.

Venstrevinden over det latinamerikanske kontinentet har som kjent tatt et oppgjør med de tidligere neoliberalistiske regjeringene, hvilket betyr at Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet og multinasjonale selskaper, har mistet sitt jerngrep over utarbeidelsen av offentlig økonomisk politikk. Nasjonalisering av oljeog gassektoren i Venezuela og Bolivia har generert statlige inntekter, som nå kanaliseres til sosiale prosjekter innen eksempelvis helse, utdannelse og pensjonsreformer.

OLJENASJONEN - Hvilke tiltak blir utført av regjeringen for å bli mindre avhengig av olje?

Landets overvurderte valuta gjør eksportvarer dyre på utenlandske marked og importen kunstig billig, hvilket har vanskeliggjort

prosessen med å bli mindre avhengig av olje.

Den 9. januar i år devaluerte man valutaen til 4,3 bolivares per dollar for importvarer, sier Weisbrot.

Han mener også at Venezuela ville hatt nytte av et mer fleksibelt, men fortsatt regulert valutasystem. Han ser for seg at et system som beholdt mekanismene for kapitalkontroll og samtidig bevarte en konkurransedyktig valutakurs, ville gjøre økonomien mindre avhengig av olje.

Etter at Chavez-regjeringen fikk kontroll over det statlige oljeselskapet PDVSA på begynnelsen av 2003, har realøkonomien vokst med 95 % og antall fattige er halvert.

Den økte tilgangen på helsetjenester og høyere utdannelse, har vært viktige elementer for den gradvise oppbyggingen av en velferdsstat i Venezuela. I 2006 ble Chávez-regjeringen belønnet av folket med et gjenvalg og fikk hele 63 % av stemmene.

Regjeringens kritikere mener imidlertid at det vil komme en ”oljefiasko” utløst av amerikansk resesjonstid.

VIKTIGHETEN AV VELFERDSSTATEN De internasjonale oljeprisene falt i siste kvartal

av 2008 fra 137dollar per fat til kun 41dollar per fat. Dette sendte Venezuela inn i sin første økonomiske tilbakegang siden opposisjonen sin oljestreik i 2002-2003, og økonomien krympet med 3,3 %. Ifølge Weisbrot kunne Venezuelas økonomiske tilbakegang ha vært unngått. Han viser til IMF og andre multilaterale utlånere sin finanspolitiske dobbeltmoral, som sier at rike land bør motvirke økonomisk nedgang gjennom høye offentlige budsjettunderskudd, og setter dermed søkelyset på det faktum at utviklingsland ikke får ta i bruk de samme metodene. Utviklingsland må derimot skjære ned på utgiftene og redusere underskudd i nedgangstider[2].

- Hva gjøres av Chávez-regjeringen for å diversifisere landets økonomi?

- Ingenting. Venezuela bør vurdere å droppe den faste vekselkursen og velge en mer fleksibel, men fortsatt regulert valuta. Den uformelle sektoren er stor i Venezuela og den fiktive vekselkursen ser ut til å gi et temmelig korrekt bilde av hvor mye bolívaren bør være verdt på det offisielle markedet.

Dette ville skapt grobunn for friere lokale markeder, rom for initiativ og innovasjon, og ville muliggjort eksport av annet enn bare olje. Landets industri ville blitt langt mer konkurransedyktig, sier Weisbrot. Økonomen anerkjenner viktigheten av at Venezuela har statlig kontroll over sine oljeressurser og tror at Chávez-regjeringen, gjennom sine feil og suksesser, vil utarbeide en bærekraftig makroøkonomisk politikk som sikrer statens velferdsutvikling.

FAKTA

Det finnes flere filmer om dette temaet, for eksempel gir ”War on Democracy” av John Pilger er en god og seriøs fremstilling.

I Le Monde Diplomatique nr. 4 i april 2010, viser Weisbrot til Kina som et godt eksempel på et utviklingsland, som med suksess iverksatte en stor stimulanspakke for å motvirke dårlige økonomiske konjunkturer. Kina oppnådde med dette 8,7 % økonomisk vekst i 2009.

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

5.

TEKST: HILDE NORBORG

Colombias glemte befolkning LANDETS URBEFOLKNING FLYKTER FRA ASKEN TIL ILDEN NÅR DE RØMMER FRA BORGERKRIG TIL DET TØFFE GHETTOLIVET UTENFOR STORBYENE.

På en fotgjengerbru over en av de største ferdselsårene i Bogotá, Colombias hovedstad, sitter det ei jente og ber om penger. Hun er kanskje 19 år gammel, har fargerike klær, ingen sko, men mange halskjeder og armbånd. Sort hår henger tungt ned over skuldrene hennes, og huden hennes har en mørkere bruntone enn den de fleste forbipasserende har. På fanget hennes ligger det en liten bylt, et barn som ikke kan være mer enn tre måneder gammelt, antageligvis yngre. Øynene hennes er bedende, men ikke underkastede. Hun har kanskje mistet det meste, men ingen kan ta fra henne identiteten og stoltheten hennes.

Hun er en av Colombias mange urfolk, og hun er et offer for Colombias voldelige historie – hun er en av mellom tre og fire millioner internt fordrevne flyktninger, som på hvert sitt vis og etter beste evne forsøker å overleve i en ukjent og hard verden.

INTERNE FLYKTNINGER I følge FN-organet OCHA (Office for the Coordination of Humanitarian Affairs) er 7 % av Colombias befolkning internt fordrevne, et tall som de siste årene har steget i stedet for å synke. Hvert år flykter rundt 200 000 mennesker, eller 548 hver dag, fra sine hjem ute på landsbygdene for å søke tilflukt i byene. De reiser fra det stedet der de har sine venner, der de har vokst opp og kanskje til og med eier noe jord de tjente til livets opphold fra. Inne i byene sitter de på kunnskap som svært få trenger, og det er vanskelig å finne jobb. De er som rykket opp med roten, og plantet på et ugjestmildt, næringsfattig sted. Ofte har de også blitt merket for livet i det de bryskt ble røsket løse fra sine hjem.

Grunnene til at folk flykter fra hjemmene sine er mange, men ofte er det på grunn av trefninger mellom geriljaen og militæret, eller paramilitære. Selv om FARC, den eldste geriljaorganisasjonen i landet, nå er presset og på vikende front mange steder, er de, sammen med ELN og forskjellige paramilitære grupper, fremdeles en stor trussel mot lokalbefolkningen. Mye av kamphandlingene er sentrert rundt kontroll

6.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

over dyrkbare områder, der regjeringen går hardt ut for å sprøyte og drepe koka- og marihuanaplantene, som de paramilitære og geriljaen i sin tur forsøker å livnære seg av.

Hvis en landsby blir inntatt av en gruppe gerilja eller paramilitære, får bøndene ofte tre valg; dyrk kokaplanten, selg eller gi bort og forlat landområdene deres, eller bli drept. Uansett hva bonden velger, kommer han og familien dårlig ut.

Rundt 80 % av flyktningene er kvinner og barn.

Det finnes også andre grunner til at colombianere flykter fra sine hjem. Det kan være for å beskytte seg selv eller sine barn mot tvungen rekruttering til noen av de nevnte gruppene, eller det kan være trusler om vold eller voldtekt som er grunnen. Mange av de internt fordrevne er enslige mødre som har flyktet etter at deres ektefeller ble drept. OCHA melder at rundt 80 % av flyktningene er kvinner og barn.

Flere kilder forteller også at hver tredje kvinne har blitt utsatt for seksuell vold, men her er mørketallene, spesielt blant de internt fordrevne, store. Antallet barnesoldater er også høyt, et sted mellom 8 000 og 13 000 barn har blitt rekruttert av de forskjellige gruppene, noen frivillig, men de fleste har blitt tvangsrekruttert. Snittalderen hos barnesoldatene ligger på rundt 13 år, selv om noen er så unge som 7 år.

FRA ASKEN TIL ILDEN Livsvilkårene for de som kommer til byene som flyktninger er vanskelige. Utenfor de største byene, som Barranquilla, Medellin og Bogotá, vokser det opp bydeler som mangler grunnleggende tjenester som elektrisitet, vann og skoler. Gatene består av jord, som blir til gjørmedammer etter kraftige regnskyll. Husene er noen ganger bygd opp av mur, men de fleste består av provisoriske trevegger og tak som ikke tilbyr beboerne mer enn ly for vær og vind.

Etter som tida går, blir riktig nok noen av disse bydelene litt om litt bedre organisert, jordgatene blir asfaltert og hus og skoler blir bygget. Men det skjer ikke før bydelene blir anerkjent av byen de ligger rundt, noe som kan ta lang tid. De aller fleste som vokser opp i Colombia i dag får likevel grunnskoleopplæring, og analfabetismen har sunket. Arbeidsledigheten i de nye bydelene er stor, og desperasjon fører til at sikkerheten er dårlig. Faren for ran er stor, og drapstallene høye.

I januar 2004 gikk Colombias høyesterett ut med en kjennelse der sitasjonen for de internt fordrevne i landet ble erklært grunnlovsstridig, og de statlige institusjonene ble holdt ansvarlige.

Høyesterett krevde at situasjonen ble rettet opp i, blant annet ved å bevilge nok ressurser til arbeidet med å sikre de berørte grunnleggende rettigheter, og ved å få satt i verk en differensiert politikk med hensyn til kvinner, barn og ungdom, etniske grupper og funksjonshemmede.

Situasjonen er likevel fremdeles fastlåst på grunn av mangelen på ressurser for å kunne gjennomføre forandringene som behøves.

På CODHES (Consultoría de los Derechos Humanos y el Desplazamiento) sine nettsteder uttaler Ramiro Navia, ordføreren i byen Popayán, at ”man kan ikke fortsette å legge mer ansvar over på kommunene når de ikke har midler til å følge opp”.

LANG KONFLIKT- NYTT HÅP Konflikten i Colombia strekker seg helt tilbake til La Violencia, en periode i Colombias historie hvor liberalister og konservative kjempet mot hverandre.

Denne uerklærte borgerkrigen, fra 1948 til 1958, endte med en avtale om maktdeling mellom de to partiene. I kjølvannet av denne avtalen oppsto FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), som var den militære delen av landets moskva-kommunistiske parti. ELN (Ejército de Liberación Nacional) oppsto litt seinere, inspirert av revolusjonen på Cuba. De paramilitære gruppene, der i blant AUC (Autodefencas Unidas de Colombia), var høyreorienterte noe som bidro til å øke konflikten mellom de opposisjonelle, illegale, militære gruppene i landet.

Konflikten ble enda mer kompleks med oppveksten av narkotikakartellene, og en tid var det mektige kartellet i Medellin i krig mot regjeringen og deretter mot kartellet i Cali. Nå er kartellene mer eller mindre oppløst, og distribusjonen og dyrkingen av de illegale plantene er overtatt av geriljaene og de paramilitære gruppene. AUC er delvis demobilisert - mange tidligere medlemmer av den paramilitære gruppen fikk amnesti mot at de la ned våpnene.

SPENNING FØR VALGET Alvaro Uribes harde linje har, om enn omdiskutert, ført til at de paramilitære gruppene og geriljaen har blitt presset ut til periferiene i landet. Selv om landeveiene har blitt tryggere, slår geriljaen fremdeles hardt fra seg dersom noen av deres ledere blir arrestert, eller de ønsker å få frigitt noen som allerede er fengslet. Uribe har lykkes med mye noe som har gjort han til en

svært populær president. Likevel vil det ta lang tid før FARC og de andre paramilitære gruppene i landet legger ned våpnene.

Alvaro Uribe har nå gått inn i sin siste måned som president, etter at høyesterett avgjorde at han ikke kunne endre Grunnloven for å stille til valg igjen.

Situasjonen for de internt fordrevne i Colombia ble erklært grunnlovsstridig.

og fremdeles i stor grad er, gjennomsyret av korrupsjon. Med så mange store og komplekse problemer, både i historisk og samfunnspolitisk perspektiv, er det kanskje vanskelig å tro at en ny regjering vi kunne utrette mye på kort tid. Men colombianernes håp er vanskelig å ta fra dem. Mange ønsker et tryggere og bedre liv for seg selv og sine barn. Nå gjenstår det bare å se om Colombias internt fordrevne en dag kan få reise hjem og gjenoppta sine liv og sitt arbeid, om de svakeste i samfunnet skal få kjenne at de sterke støtter dem i stede for å utnytte dem, og om urbefolkningens mange stolte folk og tradisjoner nok en gang skal få blomstre i fjellene og rundt om i Colombias mange hjem.

7. august ble Juan Manuel Santos innsatt som ny president i Colombia. Han var den konservative presidentkandidaten og tidligere forsvarsminister. Hans regjering vil trolig ikke føre til noen store omveltninger i den allerede eksisterende politikken.

Santos er utdannet i USA, og vil med stor sannsynlighet fokusere på å styrke forholdet mellom de to landene ytterligere.

Mye skjer i Colombias politiske landskap, og alle håper på at den nye regjeringen vil bidra til mange positive endringer i landet.

Befolkningen har kanskje et anstrengt forhold til politikken, ettersom den har vært,

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

7.

TEKST OG FOTO: BENT K. MICHAELSEN

Cubas opposisjonelle: Fra unge bloggere til ”Damer i hvitt”

OFFENTLIG DEBATT FÅR STADIG STØRRE PLASS PÅ CUBA. UNDER OVERFLATEN ULMER DET KRAFTIG HOS EN NY GENERASJON. FORFATTER

bloggere skaper en flom av informasjon som myndighetene sliter med å takle.

Bent K. Michaelsen har studert latinamerikastudier ved UiB og har flere lengre opphold på Cuba bak seg.

Da Raúl Castro den 24. februar 2008 overtok som president i Cuba, var det mange som håpet på lettelser. Noe av det første han gjorde var å annonsere at alle cubanere fra da kunne eie en mobiltelefon eller datamaskin og ta inn på turisthoteller uten at loven hindret dem. I landbruket fikk bønder lov til å drive en jordlapp mot en skatt. I april i år kom nyheten om at frisør- og skjønnhetssalonger nå kunne drives av private, og i uke 20 i år ble det annonsert at lastebilsjåfører nå eier sin egen lastebil. Men «lettelser» til tross - presidenten fester grepet: flere og flere ministerposter bekles av militære. Landet er nær konkurs.

De tradisjonelt opposisjonelle er nærmest truet til stillhet, og ethvert forsøk på å reise stemmen blir kneblet og kalt «leiesoldager betalt av USA». Men fra «cyber-dissidenter» får vi mer informasjon landet enn noen gang.

Et enkelt søk etter de mest leste bloggene i Norge viser hva som er mest populært her hjemme: ung mote, datadingser og fotball (http://blogglisten.no). De cubanske bloggerne ville nok gjerne også hatt det slik.

USAS LEIESOLDATER Raúl Castros Cuba er ikke det samme som hans brors, Fidel Castro. Det som hittil ikke har vært annet enn et svakt inntrykk er i ferd med å prøves. Fastlåste stillinger beveger seg - litt.

Endringene er små, men de kan ikke nektes for. Allikevel ulmer det i yngre generasjoner.

Internett er strengt regulert, men stadig nye

8.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

Tilfellet ville det slik at Brasils president Lula Da Silva var på statsbesøk i Cuba da Zapata døde. Det bidro til at Castro gjorde noe så sjeldent som offentlig å beklage en opposisjonells død. I sin tale sa presidenten at «vi beklager sterkt det som har skjedd, men vi har ikke drept noen. Ingen er torturert.

Slikt skjer på Guantanamo-basen, ikke på vårt territorium». Moren til den avdøde, Reyna Tamayo, sa etter talen til Reuters «det var regimet som drepte min sønn, og det med overlegg. Jeg aksepterer ingen unnskyldning fra dem i det hele tatt».

Cubanere flest fikk ikke vite detaljer om Zapatas død. Regimets organ “Granma” beskrev ham som “simpel kriminell betalt av Nord-Amerika”, og har i etterkant av hans død framlagt «bevis» på at han ikke hørte til dissidentgrupper i det hele tatt. De mente at hans egentlige krav var å få TV-apparat og massasje på cella.

For Cubas opposisjonelle er lite endret. Mer enn 200 samvittighetsfanger sitter fortsatt fengslet, og helsesituasjonen er prekær for flere. 53 av de over 200 er personer som ble fengslet «den sorte våren» i 2003, da myndighetene arresterte 75 dissidenter i ly av den amerikanske invasjonen av Irak.

Den 19. mai annonserte den katolske kirken i Cuba at de hadde åpnet samtaler med myndighetene. Flere tema ble tatt opp, blant annet sykehusinnleggelse av de sykeste fangene og flytting av fengslede dissidenter til regioner de selv kommer fra. Kirken håper og tror at det er et første av mange skritt som skal lede mot endelig løslatelse av alle samvittighetsfanger.

Men internasjonale kommentatorer mener at Castro søker å kjøpe seg fri fra press, i forbindelse med et besøk på høyt nivå fra Vatikanet tidlig i juni.

få en annen uniform og å inneha retten til å motta mat fra sin familie. Ingen av kravene ble innfridd. Sultestreiken ble dermed hans bane.

STREIKER SEG TIL DØDE Regimet fikk hard kritikk fra Europa og NordAmerika i februar i år, da samvittighetsfangen Orlando Zapata Tamayo døde (23. februar) som følge av en 86 dager lang sultestreik.

Han ville ha blitt 43 i mai, og sonet en kort dom som var utvidet flere ganger på grunn av forskjellige forhold. Zapata sluttet å spise i desember 2009 i protest mot vold fra betjentene og mot at han ble behandlet som en «simpel kriminell». Han forlangte å bli flyttet til en celle separat fra de hardest kriminelle,

Mens Castro talte var det cubanske sikkerhetspolitiet i gang med å arrestere opposisjonelle over hele landet. Man ville unngå demonstrasjoner i forbindelse med begravelsen av Zapata, og tok ingen sjanser. I Havanna ble Cubas mest kjente blogger Yoani Zánchez kastet i en celle og oppbevart der til etter at begravelsen var gjennomført. Hun klarte imidlertid å sette mobiltelefonen sin på lydopptak uten at politiet var klar over det.

Opptaket går mens hun fraktes til cellen, etter at hun er satt i en celle og telefonen kommer i politiets hender. Lydopptaket er publisert på hennes blogg «Generación Y».

GUILLERMO FARIÑAS FORTSETTER SULTESTREIKEN Journalisten, psykologen og krigshelten Guillermo Fariñas har sultestreiket siden 26. februar for å oppnå frihet for de fengslede, og i solidaritet med avdøde Orlando Zapata.

I skrivende øyeblikk (30. mai) har han sultestreiket i 93 dager og mistet 20 kg. Helsen er naturlig nok svak, og nå er han innlagt på

sykehus i byen Santa Clara. Fariñas innstilt på å gjennomføre streiken. Etter at samtalene mellom kirken og myndighetene startet 19. mai har representanter derfra oppsøkt og informert ham om de positive samtalene.

Kirken ønsker at Fariñas gir opp sultestreiken, men det vil han ikke. Det opprinnelige kravet om løslatelse av alle fanger er nå justert til at de 10 sykeste blant de fengslede løslates, et realistisk scenario, i følge Le Monde (25. mai).

Under ungkommunistenes konvensjon i Havanna tidligere i år, sa Raúl Castro Cuba ikke på noen måte ville gi etter for internasjonal og intern utpressing. «Dersom Fariñas velger å dø vil ansvaret helt og holdent ligge hos ham selv og hans medsammensvorne», sa presidenten.

Skulle Fariñas dø som følge av sultestreik vil reaksjonene fra det internasjonale samfunnet mangedobles. Stormen mot regimet da Zapata døde vil være en frisk bris i forhold.

STILLE PROTEST MED DAMENE I HVITT (LAS DAMAS DE BLANCO) Hver søndag siden mars 2003 har en liten gruppe kvinner marsjert i stille protest gjennom 5. Aveny vest i Havanna. Kledd i hvitt og «bevæpnet» kun med gladioler består gruppen av koner, mødre og søstre til de 53 opposisjonelle som fortsatt er fengslet etter «La primavera negra». Selv om gruppen protesterer stille, vet alle hva de kjemper for: Frihet for de fengslede, nå. Gruppen har flere ganger i årenes løp vært arrestert, hysjet inn i ventende busser og blitt kjørt bort. De er så satt fri.

I mars i år flyttet protesten for en uke til «El Obispo», hovedgaten i gamle Havanna, hvor de marsjerte hver dag for å markere syv år siden den sorte våren. Under protestene oppstod det daglig «spontane» motdemonstrasjoner fra flere hundre regimetilhengere, og det kom til tumulter. Ordet «gusano» (mark, YOANI SANCHEZ ER EN AV CUBAS MEST KJENTE BLOGGERE

hverdagen», skriver hun.

CUBA LIBRE: MANGE VENTER FORTSATT PÅ YTRINGSFRIHET PÅ CUBA

kryp), som ofte brukes som et skjellsord mot kontrarevolusjonære, haglet over damene.

Gruppen ble dyttet omkring, men ingen kom fysisk til skade. Myndighetene løste som regel opp urolighetene etter litt ved som sedvanlig å kaste dem inn i ventende busser og frakte dem bort.

Etter «jubileumsuken» flyttet demonstrasjonene tilbake til 5. Aveny, men nå ble det forlangt tillatelse fra myndighetene.

Dette overså gruppen, men i det de tok til gaten første gang etter gamle Havanna oppstod nye «spontane» motdemonstrasjoner.

Situasjonen er nå løst ved at biskopen har fått garantier for at de får gjennomføre sin ukentlige protest. Leder for damene i hvitt, Berta Soler, sier til den spanske avisen El País (24. mai) at «ethvert resultat som oppnås er verdt innsatsen».

OPPRØR I CYBER-SPACE

«Generación Y» leses månedlig av mer enn 14 millioner mennesker. Den oversettes til en lang rekke språk, norsk er ikke blant disse. I et blogginnlegg den 17. mai skriver hun om det hun mener opptar cubanere flest, mer enn myndighetene: hvordan få mat på tallerkenen.

Hun undres over «dette landet som bugner av fruktbar jord men likevel er fullt av mennesker som nervøst leter etter en malanga eller en banan».

Yoani Sánchez og andre cubanere fikk vite om samtalene mellom kirken og myndighetene først etter at de var grundig omtalt i internasjonale media, og overfladisk nevnt i cubanske. Den 24. mai forfattet hun en frustrert tekst hvor hun skriver at «selv om meningsfrihet og utøvelse av denne fortsetter å være forbudt i henhold til cubansk lov finnes det en liste over fanger som må løslates. Kirkens innsats som megler er velkommen, men myndighetene må lytte til alle sine borgere. Det inkluderer også de opposisjonelle».

Selv om større frihet for bloggerne ville gjort det enklere for oss å få greie på hva som skjer i Cuba, er det ikke sikkert at det vil medføre bedre journalistikk. Men da kunne man skrive uten frykt.

Organisasjonen «Reportere uten grenser» (RSF) publiserte tidligere i år en liste over forskjellige myndigheters tilnærming til internett for egen befolkning. Landene ble rangert fra åpneste til de mest sensurerte.

Norge deler førsteplass sammen med flere land, Cuba er nummer 170 av 175. Landet har kun av Burma, Iran, Turkmenistan, Nord-Korea og Eritrea bak seg.

På grunn av USAs mangeårige handelsblokade mot Cuba har ikke har landet en tilfredsstillende tilkobling til verdensveven.

Likevel finnes det en stor og stadig voksende underskog av såkalte «cyber-dissidenter». Til tross for at ingen er tilknyttet internett får de via alle mulige slags kanaler får sine skriverier publisert. Myndighetene greier ikke å stemme veksten, og ser ikke ut til å vite hvordan de skal takle den.

Den mest kjente bloggen er uten tvil «Generación Y», som drives av Yoani Sánchez, en 35-åring filolog. Med et godt utviklet ordforråd forfatter hun sviende karakteristikker av myndighetene og forholdene i landet, og hun har vunnet flere internasjonale priser.

I det cubanske TV-programmet «Mesa Redonda» (et politisk debattprogram) ble hun fredag 21. mai omtalt som «cyber-terrorist» og aktiv deltaker i den «internasjonale mediekampanjen mot Cuba».

Hun påstår å ha blitt kidnappet av politiet, i tillegg til å ha blitt utsatt for vilkårlige arrestasjoner og vold mot seg selv og sin ektemann. «Overvåkning er en del av

FAKTA

YTRINGSFRIHET PÅ CUBA * De statskontrollerte avisene «Granma» og «Juventud Rebelde» er eneste lovlige presse på Cuba. * Frie radio- og fjernsynsstasjoner eksisterer ikke. * 2003: 75 opposisjonelle arrestert. Mange sitter fortsatt fengslet. EU bryter de diplomatiske forbindelsene. * Flere cyber-dissidenter dukker opp og rapporterer fra den cubanske grasrota, stadig i fare for å bli arrestert. * 2008: Raúl Castro, ny president, strammer grepet om pressen.

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

9.

TEKST: SUSANNE NORMANN

Prostituerte og urfolkskvinner forenes HISTORIENS MEST USYNLIGGJORTE INNGÅR NYSKAPENDE ALLIANSER I MEXICO.

FORFATTER

Susanne Normann er prosjektleder for Chiapas-prosjektet i Kvinneutvalget i LAG.

I Mexico har det politiske alternativet “Den andre kampanjen” åpnet for allianser og solidaritet mellom to av verdenshistoriens mest marginaliserte grupper: kvinner som selger sex, og urfolkskvinner.

Siden 2005 har denne utradisjonelle sosiale bevegelsen vært under utvikling i Mexico.

Kampanjen begynte da EZLN, Zapatisthæren for Nasjonal Frigjøring, i dokumentet ”Den sjette erklæring fra Lacandona-jungelen” inviterte venstresidens undertrykte sektorer, de som «kjemper nedenfra» og «uten tro på politiske endringer gjennom valgsystemet», til å danne et politisk anti-kapitalistisk alternativ som skal konstrueres «nedenfra og til venstre».

INTERNASJONALE MØTER I dag er flere hundretalls organisasjoner og kollektiver fra hele Mexico tilsluttet kampanjen. Deltakerne tilhører mange sosiale lag: lærere, bønder, urfolk, studenter, feminister, prostituerte, og arbeidere. Et av kampanjens mål var å la de undertrykte fra Mexicos perifere hjørner «møte hverandre, lytte til hverandre og bli kjent med hverandre».

Siden kampanjens start den 1. januar 2006, har EZLN arrangert en rekke internasjonale møter i zapatist-territorium, sør i Mexico.

Under møtene debatterte venstresidens intellektuelle internasjonale personligheter, som Immanuel Wallerstein, Arundhati Roy, Noam Chomsky, John Berger, Buenaventura de Sousa, Walter Mignolo og Naomi Klein, med kommandantene fra EZLN. Kvinnebevegelser, brasilianske MST og andre bonde- og urfolksbevegelser fra Latin-Amerika og resten av verden, deltok også. Debatten dreier seg om «nye måter å drive politikk på».

Felles for de inviterte debattantene er at i deres forståelse av sosial endring ligger det en bekreftelse av innbyrdes forskjeller.

REVOLUSJONÆR KVINNELOV Toleransen for forskjeller, som den andre kampanjen trolig har vært en nøkkel for, har skapt nye bånd mellom tidligere

10.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

atskilte sektorer. Dette gjelder ikke minst kvinnebevegelsene. I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg zapatistkvinnene. De hadde et ønske om å bli kjent med zapatistene, deres kamp og den «Revolusjonære kvinneloven» som zapatistkvinnene kjempet gjennom i 1993.

Noen år senere har flere av disse feministene vendt interessen for zapatistkvinnenes kamp om til kritikk mot mannsjåvinistiske trekk i zapatistenes rekker.

er blant zapatistbevegelsens eldste kvinner, og beskrev hvordan de for knappe 16 år siden levde i servilitet på godsene i Chiapas.

«Siden dukket EZLN opp», fortalte en av dem på urfolkspråket tseltal. «De kjempet og falt for jorda, og nå er vi fri».

I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny. Møtene mellom de to gruppene har ofte tatt form av kollisjon og mistillit.

Urfolkskvinner har beskyldt feministene for å pålegge dem tvangstrøyer, mens feministene på sin side kritiserer urfolkskvinnene for å velge kollektive verdier foran kvinnesak.

Kampen for jord, eller territorium, er et av de betente områdene. Mens mange feminister har kjempet for å endre lovgivningene for at urfolkskvinner skal få tilgang til jordtitler, har urfolkskvinner valgt å fremme kollektive krav for rett til territoriet; ikke som kvinner, men som medlemmer av sine urfolkslandsbyer.

– Disse kvinnene har muligheten til å kreve sine rettigheter som kvinner. Men samtidig er de del av den samme virvelvinden som deres menn. De kan ikke foreslå ting uten dem. De er kvinner. Men de er også del av sine folk, sier Sylvia.

ANTI-HEGEMONISK FEMINISME Forfatteren av boken ”Dialog og Forskjeller – feminister utfordrer globaliseringen”, Sylvia Marcos, er forkjemper for en antihegemonisk feministisk teori og praksis.

Hun er en av feministene som fortsatt er knyttet til zapatistkvinnene. Sylvia sier at zapatistkvinnenes kamp tvinger frem en reformulering av feminismen. Hun minner oss om en av bestemødrene i Lacandonajungelen under «det første møtet mellom zapatistkvinnene og verdens kvinner», i 2007. Disse kvinnene fortalte tilhørerne om tiden før og etter zapatismen. Avina og Eva

– Når en teori vakler ved et vindpust av virkeligheten, bør den omformuleres, sier Sylvia Marcos. Hun henviser til urfolkskvinnene i Guatemala, Mexico og Ecuador.

Zapatistkvinnene har flere ganger uttalt at de ønsker å bevare de kollektivistiske og tradisjonelle verdiene som er positive for dem, men fjerne tradisjonene som er kvinnefiendtlige.

PROSTITUERTE ELLER SEXARBEIDERE? Brigada Callejera, Gatebrigaden, er en av deltakerne i den andre kampanjen.

Gatebrigaden har de siste 15 årene jobbet for å etablere et nasjonalt nettverk for sosialt arbeid med transvestitter og prostituerte, eller sexarbeidere som kvinnene nå krever å bli anerkjent som. Nettverket inkluderer 29 grupper, NGO-er, kollektiver og kooperativer, og er spredt i 28 av landets delstater. «Da en gruppe av kollektiver ble bevisste om mengden av vold i arbeidet med salg av sex, opprettet vi gatebrigaden. Kvinnene turte ikke å fortelle om problemene sine, fordi arbeidet deres blir rakket ned på», forteller Rosa Isela Madrid fra Gatebrigaden under Verdig Raseri-festivalen til EZLN i 2009. «I 1997 gjennomførte vi det første nasjonale treffet for kvinner som jobber i sexindustrien.

Kvinnene diskuterte sine problemer, og viktigere: de kunne lete etter løsninger uten behov for at andre personer eller myndighetene skulle blandes inn», fortsetter hun.

Sexarbeiderne ønsker å overvinne offerstempelet, og vil bli behandlet som subjekter og anerkjent som arbeidere, i stedet for å bli stemplet som kvinner som har falt i «verdens eldste yrke» på grunn av

fattigdom eller uvitenhet. Jairo Guarneros Sosa fra feministkollektivet Cihuatlahtolli forklarer: – Da vi begynte å jobbe med kvinnene, ble vi kritisert av dem som hittil hadde delt vår kamp for revolusjon og rettferdighet. De sa til oss at å jobbe med prostituerte, som de nektet å kalle for sexarbeidere, var å styrke kapitalismen. Jairo fortsetter: – Vi måtte jobbe alene, helt til vi møtte Gatebrigaden.

Da skjønte vi at vi ikke hadde tatt feil.

Disse kvinnene blir utpresset, utnyttet, diskriminert og usynliggjort, akkurat som arbeidere, bønder og urfolk blir. Vi ser ikke på sexarbeiderne som ofre, men som compañeras, som vi skal kjempe sammen med, for å rive ned de elementene som tvinger kvinner til å jobbe med sex, sier han.

og deres mindreårige barn. «Nettverket lærer opp helsepromotører, som jobber på gata og gir opplysning i helsespørsmål til kvinnene. Andre sexarbeidere får opplæring som menneskerettighetspromotører. Deres oppgave er å kjempe mot overgrep mot sexarbeiderne og deres rettigheter, og anmelde tilfeller av tvang eller prostitusjon av mindreårige», forteller Krishna. Det er få av jentene som selger sex i Mexico City som gjør dette frivillig. Flertallet av dem kommer fra urfolksområder som er preget av ekstrem fattigdom. Barneprostitusjon er en voksende realitet.

Politikken har mottatt kritikk for å være en del av delstatsmyndighetenes planer for å tiltrekke seg utenlandsk kapital ved å kunne vise til arbeid med FNs tusenårsmål.

Subcomandante Marcos, militær leder i EZLN, har påpekt hvordan urfolks helse forvandles til en vare med markedsverdi, uten at de selv blir konsultert. Eller som en kvinne uttalte ovenfor Mercedes Olivera ved kvinnerettighetssenteret i Chiapas: «Jeg er en hore for staten. Jeg bytter min vagina mot penger til å kjøpe mat til mine barn».

Gatebrigaden har snudd på slagordet fra den mexicanske revolusjonen i 1910, «Jorda tilhører den som arbeider med den», som fortsatt er helt sentralt i mexicanske frigjøringskamper. For sexarbeiderne lyder slag-ordet «Hjørnet tilhører dem som jobber der, og ikke løver, horemammaer, NGOer eller funksjonærer med hallik-kall».

KONTROLL OVER EGEN KROPP

På gata i Mexico har Gatebrigaden lenge jobbet for å styrke kvinnenes rettigheter.

Kvinnene har etablert kooperativer for å være mer selvforsynte. Noen av kooperativene driver hoteller for å «ta kontrollen over egen arbeidsplass». Her kan kvinnene selv leie rom, og dermed øke sikkerheten i arbeidet sitt, og tjene ekstra penger som blir delt mellom de kooperativets assosierte medlemmer.

KAMP FOR HELSE Transvestitten Krishna er en av deltakerne på Verdig Raseri-festivalen. Krishna fremhever helseklinikkene som noe av det viktigste Gatebrigaden har oppnådd, og forteller om to av klinikkene i Mexico City. Klinikkene er selvfinansierte og gratis for dem som oppsøker hjelp. På klinikkene kan sexarbeiderne ta frivillige og konfidensielle sykdomsprøver.

Her slipper de unna fordommene som de ofte møter på offentlige klinikker. Helsearbeidet følges opp med utdanning i helsespørsmål, og et skoletilbud til de prostituerte selv

I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny.

I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg

Prosjektene som nettverket driver, finansieres ved salg av kondomer. Kondomene selges til differensierte priser, avhengig av kjøpers økonomiske kapasitet eller sosiale forpliktelse.

I begynnelsen var det myndighetene som donerte 60 000 kondomer årlig til nettverket. «Men da vi begynte å anmelde korrupsjonssaker, sank donasjonen til 3600 stykker årlig», fortalte Elvira fra nettverket til Raul Zibechi i 2007. Det var sånn kvinnene fikk ideen om å begynne å distribuere kondomene selv. I dag selger de 3 millioner årlig. For kvinnene som ønsker alternativer til salg av sex, har nettverket promotert ulike produksjons prosjekter: håndarbeid, klesbutikker, og kondomerier.

DE UNDERTRYKTES RØST Gjennom EZLN og Den andre kampanjen, har dermed to av den globale historiens mest marginaliserte grupper fått ansikt og røst.

Urfolkskvinnene og sexarbeiderne har de siste årene samlet seg om et av hovedtemaene i begges kamp, nemlig retten til helse. Kvinners seksuelle og reproduktive helse har lenge vært et vanskelig tema i Chiapas. Urfolkskvinner har mistillit til statens helsetilbud. Dette er noe som har blitt forverret på grunn av sterilisering kvinnelige pasienter ved de offentlige klinikkene, uten at de selv har blitt informert om det. Samtidig kommer enkelte av statens hjelpeprogrammer med krav om at kvinnene blir med på programmene for familieplanlegging.

Gatebrigaden har bistått urfolkskvinnene i zapatistområdene i å utvikle et helsesystem som fremmer seksuelle og reproduktive rettigheter. Basert på erfaringer fra et tre år langt samarbeid lanserte de læreboken ”Den andre kampanjen og Seksuell og Reproduktiv helse for Urfolks og Bønders motstand i Mexico”. Boken har kapitler som omhandler førstehjelp, tidlig oppdagelse av cervix kreft, prevensjon og oppdagelse av seksuelt overførbare sykdommer som HIV. Boka har som mål å gi kvinnene bestemmelsesretten over egen kropp, og motvirke tre tendenser i latinamerikansk historie. På den ene siden staten og familieplanleggingsprogrammene, som bokens skribenter hevder at inneholder et element av «sosial kontroll ved å begrense antall fattige». På den andre siden står den katolske kirken og andre konservative grupper, som har forsøkt å nekte kvinner tilgang på prevensjonsmidler. «Til slutt må vi overvinne gamle holdinger som har dominert blant geriljaene i Latin- Amerika, som at mødrenes oppgave var å føde mange geriljakrigere», skriver Gate-brigaden i forordet.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Rødt! # 1/2010.

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

11.

TEKST: PETTER SYLTEVIK OG CHRIS-ANDRÉ ELVIK FOTO: LEVON MARSLAND

Argentinas revolusjonære mødre

MØDRENES KAMP FOR SANNHETEN OM DERES FORSVUNNE BARN FORTSETTER, OVER 30 ÅR ETTER DEN SKITNE KRIGEN. Argentina har opplevd store politiske omskiftninger de siste femti årene. Diktaturet på 1970-tallet satte sine spor, ikke bare blant de opposisjonelle, men også blant deres nærmeste. Denne artikkelen setter fokus på mødrenes kamp for nettopp å få vite hva som skjedde med deres barn under militærregimet. “Las Madres de Plaza de Mayo” ble en viktig del av det argentinske samfunnet, og er fremdeles synlig i den offentlige debatten i dagens Argentina.

På midten av 1970-tallet var Argentina rammet av økonomisk kaos og politisk anarki. President Juan Perón holdt de to politiske fløyene konservative nasjonalister og venstreorienterte partisanere samlet, men etter hans død i 1974 brøt det ut krig mellom disse to fløyene i argentinsk politikk.

De konservative stod sterkest med både hæren, sentrale deler av regjeringen samt fagforeningene på sin side. I tillegg skapte mediene frykt i befolkningen om et planlagt statskupp fra venstrefraksjonen.

“DEN SKITNE KRIGEN” Den 24. mars 1976 tok general Jorge Videla over makten i samarbeid med Emilio Massera og Ramón Agosti. Deres politiske visjon var i utgangspunktet å stabilisere landets økonomi og få slutt på den politisk motiverte volden. I korte trekk gikk dette ut på å føre landet inn i en unntakstilstand.

Kuppmakerne, med general Videla i spissen, ønsket å ta fra kongressen all makt, omorganisere domstolene, forby politiske partier og sensurere pressen. Den politiske opposisjonen skulle fjernes i en storstilt og hemmelig offensiv, noe som i ettertid er referert til som ”Den skitne krigen”.

Strategien til militærjuntaen var enkel og dødelig effektiv. Mer enn 340 hemmelige konsentrasjonsleirer ble opprettet, og alle opposisjonelle og regimekritiske ble fraktet til en av disse. Det var ingen tidsbegrensning på hvor lenge man kunne bli værende og heller ingen restriksjoner for bruk av ulike avhørsteknikker. Havnet man i en av disse leirene, var det lite sannsynlig at man kom fra det i live. Aksjonene mot de opposisjonelle skulle holdes hemmelig, og juntaen kunne derfor ikke risikere at overlevende ble satt fri og kunne fortelle om overgrepene.

Regimeterroren gjennomsyret det argentinske samfunnet. Ingen kunne føle seg

12.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

trygg, og alle var i utgangspunktet mistenkt for regimekritisk aktivitet til det motsatte var bevist. Alder, kjønn eller profesjon var i denne sammenheng uvesentlig.

Det argentinske folket var kneblet og tuktet på verst tenkelige måte, men det var spesielt én samfunnsgruppe som særlig viste sin motstand mot militærjuntaen: mødrene til de som hadde forsvunnet under regimet.

Disse kvinnene glemte ikke de overgrep som var begått mot deres barn.

Mer enn 340 hemmelige konsentrasjonsleirer ble opprettet, og alle opposisjonelle og regimekritiske ble fraktet til en av disse.

MØDRENES FELLES KAMP På denne tiden var Argentina et svært patriarkalsk samfunn.

Den klassiske kjernefamilien der mannen var i arbeid og kvinnen tok seg av barn og hus var idealet.

Kvinner skulle ikke ha meninger knyttet til politikk, og i hvert fall ikke uttrykke sine meninger i det offentlige rom.

I april 1977 begynte en liten gruppe kvinner å møte opp på lokale politistasjoner, der de forgjeves forhørte seg om sine savnede barn.

De fortvilte mødrene samlet seg også hver torsdag på Plaza de Mayo, med protestskilt og bilder av sine barn. Disse møtene skapte en tilhørighet mellom de sørgende på tvers av sosiale lag.

Deres første mål var å ta saken til høyeste politiske hold og kreve svar på hva som hadde skjedde med deres barn og hvorfor.

De lyktes etter hvert med å få audiens hos selveste Jorge Videla, et møte som på mange måter kan ses på som starten av protestbevegelsen “Las Madres de Plaza de Mayo”. Videla forklarte at disse personene umulig kunne ha havnet i statlige fengsel, ettersom de ikke var i noe register. Mest sannsynlig hadde de rømt landet av ulike grunner. Mødrene kjøpte imidlertid ikke Videla sin forklaring. De samlet seg ute i gatene og marsjerte rundt Plaza de Mayo.

Hemmelige møter ble holdt og artikler publisert for å tiltrekke seg oppmerksomhet fra menneskerettighetsgrupper og det internasjonale samfunnet generelt.

FARLIG SPILL Det er viktig å huske på at disse kvinnene aldri så på seg selv som noe annet enn mødre. En sørgende mor havner tross alt under verdier relatert til kjernefamilien, altså verdier som juntaen hadde satt seg som mål å beskytte. Statusen som mor kunne til en viss grad brukes som et skjold mot represalier fra eksempelvis politiet.

Men mødrene spilte et farlig spill. For ved å endre den etablerte morsrollen, ble de også sett på som motstandere av det patriarkalske samfunnet.

Militærjuntaen slo til mot de organiserte kvinnene i slutten av 1977, da Alfredo Astiz lyktes med å infiltrere organisasjonen ved å hevde at han var slektning av en forsvunnet.

Aksjonen endte med at 13 personer ble bortført, deriblant daværende leder Azucena de Villaflor. Ingen av disse ble sett igjen.

Under VM i fotball i 1978, lyktes mødrene virkelig i å tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet. Deres sak ble viet mye oppmerksomhet i utenlandsk presse, og dette ga ny giv for gruppen. Støttegrupper ble opprettet i mange europeiske land. Et eksempel er Nederland der førstedame Lisbeth den Uyl opprettet støttegruppen SAAM (Support Group for the Mothers of the Plaza de Mayo in Argentina), som ble de argentinske mødrenes viktigste støttespiller.

SKUFFELSE OG SPLID Internasjonal oppmerksomhet ble avgjørende for mødrene sitt arbeid.

De var blitt høyprofilerte og begynte å

FILMANBEFALING

NORA CORTIÑAS ER EN AV BESTEMØDRENE PÅ MAIPLASSEN I HOVEDSTADEN BUENOS AIRES, ARGENTINA.

utvide sitt engasjement og målsetning.

Etter Falklandskrigen var juntaen i kne og Argentina hadde mulighet for igjen å bli et demokrati. Kvinnene i “Las Madres de Plaza de Mayo” var bekymret for at det nye politiske styret v/President Raúl Alfonsi skulle gi amnesti til de ansvarlige for diktaturet, og fikk dermed presset gjennom et løfte om full utredning. Skuffelsen var stor da rettsoppgjøret ble gjennomført og sentrale personer ble benådet. Mødrene følte seg sveket av myndigheten, noe som førte til at deler av bevegelsen ble radikalisert.

De ville vi skulle glemme DOKUMENTARFILM OM TRE KVINNERS KAMP MOT URETTFERDIGHETOG STRAFFEFRIHET I ARGENTINA, COLOMBIA OG MEXICO.

Ikke alle var enige i denne kursendringen. En utbrytergruppe kalt ”Las Madres de Plaza de Mayo, Linea Fundadora”, ble grunnlagt på grunn av kursendring i hovedorganisasjonen samt den kompromissløse stilen til lederen Hebe de Bonafini. ”Linea fundadora” mente at fiendene nå ikke var i regjeringen, og at man derfor måtte respektere politikken som ble ført. Krav om at deres barn skulle leveres tilbake i god behold, virket for utbryterne som meningsløst da alt tydet på at barna var døde. Hebe de Bonafini har i ettertid kritisert utbryterne for nærmest å være kjøpt og betalt, siden de godtok økonomisk kompensasjon for det deres barn var blitt utsatt for under diktaturet.

KJEMPER VIDERE “Las Madres de Plaza de Mayo” insisterer fortsatt på å være en politisk uavhengig organisasjon. De har imidlertid visse likhetstrekk med anarkistiske bevegelser fra det 19. og 20. århundrets Argentina, som var inspirert av italienske og spanske immigranter. Likheten i så måte er spontaniteten, et populistisk språk, solidaritet og en sterk motstand mot militæret. Agendaen i dag er vid, og de uttaler seg mer enn gjerne i saker angående likestilling og utdanningssystem til generelle menneskerettigheter. En nylig seier for organisasjonen var hendelsen i 2006, da president Christina Fernandéz de Kirchner besluttet å åpne hemmelige arkiver fra juntatiden. Som en følge av dette ble en av mødrenes mest berømte virkemidler, 24-timersmarsjene, et avsluttet kapittel.

Selv om de har mistet mange støttespillere fra sin storhetstid, er de kjempende mødrene fortsatt en stemme det argentinske samfunn lytter til. Kvinnene er levende minner om hendelser som dagens Argentina ikke må glemme eller tilgi.

Latin-Amerika har opplevd militærdiktaturer, væpnede konflikter og systematiske menneskerettighetsbrudd i årtier. Nå står det en kamp om fortida og folks erindringer av det som skjedde og fortsatt skjer. De fleste ansvarlige for massakrer, forsvinninger og drap er frie menn. Noen av dem sitter til og med i maktposisjoner og kan true og tilintetgjøre folk som utfordrer dem. De gjør sitt for at overgrepene skal glemmes for alltid.

Men noen nekter å glemme. Møt Blanca Nubia Díaz (50 år fra Colombia), Nora Cortiñas (78 år Argentina) og Mariana Selvas (24 år fra Mexico). De krever å få vite sannheten: Hva skjedde med sønnen min

som aldri kom tilbake? Hvem var det som drepte datteren min, og hvorfor gjorde de det? Hvorfor torturerte de oss og fengslet oss uten lov og dom? Alle kvinnene har en sterk historie å fortelle om kjærlighet til sine nærmeste, om mot og om å aldri gi opp kampen for å bringe den ubehagelige sannheten til overflaten.

Egne erfaringer gir næring til kampen deres, men de kjemper ikke bare for å oppnå rettferdighet i sin egen sak. De kjemper sammen med og i solidaritet med alle dem som har opplevd noe liknende.

Les mer og bestill: www.latinamerikagruppene.no/Publikasjoner

FAKTA

Produsent: Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).

Filming og redigering: Levon Marsland Research/ intervjuer: Anne Siri Renå og Kristina Johansen.

Spilletid: 55 minutter.

Språk: Spansk Teksting: Norsk og engelsk Produksjonsår: 2009/2010

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

13.

TEKST: ARNT FLØYSAND

Laksemarerittet på Chiloé i Chile

NORSKE SELSKAPER HAR SIDEN SLUTTEN AV 1990-TALLET MARKERT SEG STERKT INNEN CHILENSK LAKSEOPPDRETT. DETTE HAR FØRT TIL BLOMSTRENDE OPPTURER, OGSÅ HARDE NEDTURER FOR LOKALBEFOLKNINGEN. FORFATTER

Arnt Fløyland er professor ved Institutt for geografi ved UiB.

Oppdrettsnæringen i Chile er lokalisert sør i landet, nærmere bestemt i La Región de Los Lagos (Innsjøenes Region). Kombinasjonen av innsjøer og områdets ”øygard” har bidratt til svært gode vilkår for lakseoppdrett.

Ferskvannsområdene har blitt brukt til smoltproduksjon og kystområdene, mellom fastlandet og østsiden av øyen Chiloé, til produksjon av laks. Dette har medført drastiske endringer for lokalsamfunnene på Chiloé.

Her ble viker og våger tidlig omgjort til produksjonsområder for laks.

Fabrikkompleks ble reist i landlige omgivelser for å videreforedle laksen og veier og annen infrastruktur av betydning for næringen ble kraftig oppgradert. Dette førte til at tungtransport av smolt og laks ble et kjennemerke på landeveiene og det ble opprettet tusenvis av nye arbeidsplasser NORSKE SELSKAPER I CHILE Fram til 2007 blomstret næringen, men i stadig mer konsentrert form. Flere og større oppdrettsanlegg ble etablert på et vesentlig mindre areal enn det som har vært praksis i Norge. Færre, men større selskaper økte sine produksjonsandeler på bekostning av mindre selskaper. De norskkontrollerte selskapene Marine Harvest og Cermaq var blant de mest ekspansive. Da produksjonen av laks i Chile nådde sin foreløpige topp i 2007, var Chiles produksjon jevnstor med Norges (se tabell). Samlet utgjorde produksjonen omtrent to tredeler av verdensproduksjonen, med Marine Harvest og Cermaq blant de dominerende produsentene i begge land. ØVERST TIL HØYRE: KART OVER CHILE.MED UTSNITT AV “LA REGIÓN DE LOS LAGOS” (INNSJØENES REGION).

NEDERST TIL HØYRE: TABELL

SOM

VISER

PRODUKSJONSÅR,

OG

LAKSEPRODUKSJON MÅLT I TONN I NORGE, CHILE OG PÅ GLOBALT NIVÅ..

14.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

Veien mot produksjonstoppen for de store selskapene, har imidlertid kostet lokalsamfunnet dyrt. På Chiloé gikk menneskeliv tapt og hardt arbeid i industrien ble verdsatt kun med minstelønn.

Mange dykkere mistet livet i arbeidsulykker i forbindelse med etablering og vedlikehold av oppdrettsanlegg. Næringen ble også i stadig sterkere grad rammet av streiker i forbindelse med at arbeiderne, med rette, kjempet for bedre lønn og arbeidsvilkår.

Og vondt skulle bli til verre. I 2007-2008 ble sykdommen ISA registrert på stadig flere produksjonsanlegg.

Sykdommen spredte seg raskt mellom de tett lokaliserte anleggene, og flere og flere anlegg måtte avvikles.

FORHOLDENE I DAG I dag har lakseoppdrettsnæringen på Chiloé nærmest kollapset. Her hjemme kan vi lese i norske medier om ”våre” selskapers store tap i Chile, men også at redusert produksjon i Chile bidrar til bedre priser for eksport av laks fra Norge. Dagens Næringsliv rapporterer for eksempel at problemene i Chile er kommet for å bli og at Marine Harvest derfor omlokaliserer deler av sin virksomhet, for å øke sin egen og den norske andelen i det voksende amerikanske markedet: Vi flytter nå mye av virksomheten

fra Chile til Miami. [….] Vi venter at 50-70.000 tonn fisk vil gå fra Europa til USA i år. Det er en dramatisk økning, og vi posisjonerer oss slik at vi står bak en del av den eksporten (konsernsjef Åse Aulie Michelet i Dagens Næringsliv 07.05.09).

På Chiloé må oppsagte arbeidere finne annet arbeid, men uten hjelp fra et statlig sikkerhetsnett slik vi kjenner det i Norge.

Det er vanskelige tider og løsningen er ikke å flytte med industrien til Miami, der venter annen arbeidskraft på næringen. I stedet opplever enkelte lokalsamfunn på Chiloé nærmest kollektiv arbeidsledighet.

I mai i 2009 hadde Marine Harvest alene sagt opp 2700 av sine opprinnelige 4700 ansatte i Chile. I den hardest rammede kommunen på Chiloé, rapporteres det om 60 % arbeidsledighet.

Fagforeningene anklager seg selv for å ha vært for ettergivende og samarbeidsvillig, men opplever at det er lite å forhandle om når bedriftene stenger. Miljøvernsgrupper har fått bekreftet sin hypotese om at oppdrettsnæringen ikke er bærekraftig.

Hvorvidt næringen selv forstår at de har vært for grådige, er usikkert. Michelet i Marine Harvest strekker seg til å si ”mange av oss i bransjen har blitt for ivrige” (Dagens Næringsliv 07.05.09). Næringen har imidlertid mistet troen på at man er i stand til å regulere seg selv. Et resultat av krisen er blant annet at Chile er i ferd med å få på plass et nytt og strengere lovverk, som skal regulere næringen fra å gjenskape lignende mareritt i Sør-Chile i fremtiden. På Chiloé er det liten trøst i nye lovverk, her har folk flest mistet troen både på lakseoppdrettsnæringen, merkevaren Noruega og fremtiden.

Gull og grønne skoger

LATIN-AMERIKABOKEN 2010 HANDLER OM NORSKE INTERESSER I LATIN-AMERIKA. I begrepet gull og grønne skoger ligger fortidens drøm om El Dorado og Europas plyndring av edle metaller fra MellomAmerika og Andesregionen. Men gullet kan også være oljen, det sorte gullet eller gullgruvedrift i Guatemala i dag. De grønne skogene kan være en myteomspunnet og jomfruelig jungel med urfolk som ikke har kontakt med omverdenen, eller det kan være Atlanterhavsskogen i Brasil som er truet på grunn av industri og monokultur.

Videre kan den grønne skogen også være regnskogen som Norge vil redde gjennom regnskogsmilliardene. ”Å love gull og grønne skoger” brukes om store løfter som er vanskelig å holde.

Boken tar opp et utvalg av Norges forhold til Latin-Amerika, gjennom bistand, formidling,

næringsliv og internasjonale institusjoner.

Samtlige av artiklene er skrevet spesielt for denne utgivelsen, av både latinamerikanske og norske bidragsytere. Foruten temadelen gir boken en oppdatert oversikt over den politiske, økonomiske og sosiale situasjonen i landene i regionen.

Latin-Amerikaboken er den eneste oppdaterte boken på norsk om dette kontinentet. Boken gis ut av LatinAmerikagruppene i Norge.

Gull og Grønne Skoger koster 250 kroner, men alle LAG-medlemmer får den for 200 kroner.

BESTILL PÅ: W W W. L AT I N A M E R I K A G R U P P E N E . N O / PUBLIKASJONER

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

15.

TEKST: TINE SOLBERG JOHANSEN FOTO: WERNER ANDERSON OG PER RANESTAD

En giftig reise langs Amazonas

OLJE HAR BLITT EN FORBANNELSE FOR MANGE I ECUADOR. EN TOXIC TOUR, ELLER GIFTREISE, I AMAZONASOMRÅDET VISER DET SVARTE GULLETS ØDELEGGELSER.FOLKNINGEN. FAKTA

Oljeinntektene utgjør hele 50 prosent av Ecuadors statsbudsjett. I 2009 produserte Ecuador over 500.000 oljefat om dagen Halve befolkningen i Ecuador lever av mindre enn to dollar om dagen.

Oljeutvinningen i Amazonas har ført til at urfolk har blitt drevet bort og mange har blitt syke av oljerester i vannet.

Avskoging, jorderosjon, ørkenspreding, vannforurensing og forurensing fra produksjonsavfall i et meget ømtålig økosystem er andre konsekvenser. ”Petrolumproduksjon – bruk beskyttelsesutstyr. Industriell sikkerhet,” står det på et gult skilt. Seks bilder illustrerer sikkerhetsstyret man må bruke når en nærmer seg oljeområdet: Hjelm, øreklokker, vernesko, gassmaske, briller og hansker. Mariana Jiminez (70) klatrer ut av en bil som har parkert foran skiltet. Hun har pyntet seg i lange øredobber, halskjede og en rød- og blåblomstrete topp. har parkert foran skiltet.

Hun har pyntet seg i lange øredobber, halskjede og en rød- og blåblomstrete topp.

- Jeg har bodd her siden 1971. Da jeg kom hit var denne oljebrønnen i utforskingsfasen.

Ingen av disse rørene du ser rundt her var her da, forteller Mariana.

Hun står noen hundre meter fra hjemmet sitt FULGT UTVIKLINGEN MARIANA JIMINEZ (70) HAR BODD MIDT I ET OLJEOMRÅDE I NESTEN 40 ÅR OG HAR SETT HVA DET HAR GJORT MOT

Under det grønne ligger fortsatt det samme oljeavfallet.

- Ermel Chavez like ved Amazonas i Ecuador. Mariana er én av de rundt 30.000 menneskene i området Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon Frente de Defensa de la Amazonia bistår med å saksøke Chevron, tidligere Texaco. ”Petrolumproduksjon – bruk beskyttelsesutstyr. Industriell sikkerhet,” står det på et gult skilt. Seks bilder illustrerer sikkerhetsstyret man må bruke når en nærmer seg oljeområdet: Hjelm, øreklokker, vernesko, gassmaske, briller og hansker. Mariana

De fleste her er syke på en eller annen måte.

-Ermel Chavez, saksøker.

NATUREN OG FOLKS HELSE.

Jiminez (70) klatrer ut av en bil som har parkert foran skiltet. Hun har pyntet seg i lange øredobber, halskjede og en rød- og blåblomstrete topp.

- Jeg har bodd her siden 1971. Da jeg kom hit var denne oljebrønnen i utforskingsfasen.

Ingen av disse rørene du ser rundt her var her da, forteller Mariana.

16.

Hun står noen hundre meter fra hjemmet sitt like ved Amazonas i Ecuador. Mariana er én av de rundt 30.000 menneskene i området LatinAmerika #2 AUGUST 2010

Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon Frente de Defensa de la Amazonia bistår med å saksøke Chevron, tidligere Texaco.

GRØNT KAMUFLERER GIFT Texaco kom til Ecuador på 1960-tallet med konsesjon til å utvinne olje. Kravene til rensing var strenge i USA, men i det latinamerikanske landet Ecuador var ikke et slikt lovverk på plass.

Texaco dumpet oljeavfallet rett ut i store groper rundt Amazonas. Det ble lagt rør fra oljegropene og ut i Amazonas’ forelever, for å suge unna overflødig vann. Da Texaco ble beordret til å rydde opp etter seg etter å ha trukket seg ut fra Ecuador i 1993, dekket de bare til hullene. Oljeavfallet trekker dermed ned i grunnvannet, vaskes ut i Amazonas og fordamper opp i luften.

- Så snart Texaco hadde lagt rørene begynte de å pumpe olje ut av bakken. Det var masse oljesøl. Søl langs rørene og søl langs veien. Vi begynte å se ødeleggelsene og forurensningen, forteller Mariana.

OLJEORAKEL: ERMEL CHAVEZ, VET ALT OM OLJENS ØDELEGGELSER OG ER EN AV FRONTFIGURENE I SØKSMÅLET MOT TEXACO.

OLJE I JUNGELEN: MIDT MELLOM GRØNNE BUSKER OG KRATT LIGGER STORE DAMMER MED OLJESØL ETTER TEXACOS OLJEUTVINNING I ECUADOR.

Hun står midt i solsteken på et gressdekket område. Alt som, på overflaten, avslører at det en gang har vært oljeproduksjon der, er fareskiltet og en gammel pumpe. Mariana sier hun ikke føler seg helt bra i dag og ber om å få fortelle resten av historien sin i skyggen. Med støtte fra ei yngre venninne halter hun inn under et tre. Like bak henne brenner en gassflamme.

RESULTATET AV UTNYTTELSEN - Da vi flyttet hit var jorden god. Vi kunne dyrke masse. Men etter noen år ble jorden som død og plutselig kunne vi ikke dyrke den lenger, sier Mariana. Også fisken døde av kjemikalier som ble kastet rett i elven.

- På et tidspunkt fant Texaco ut at de ville kvitte seg med noen av oljegropene. De bestemte seg for at den beste måten å bli kvitt dem på var å sette fyr på dem. Det var som flammevegger mot gårdene til folk rundt her. Det var rene kjemikalier. Du kan kanskje forestille deg hvordan det føltes å bo på den måten? Amazonas er forvandlet til en økologisk katastrofe, sier hun oppgitt.

Hun forteller om mye sykdom, spesielt blant barna. Alt fra hudproblemer til kreft og hjertesykdommer. Mange dør. Mariana ser ned i bakken.

- Dette er hva vi har opplevd. Det er en direkte konsekvens av oljeutnyttelsen, sier hun og slår engasjer ut med armene.

i trærne. Ermel stopper. En stor oljemyr dukker opp midt i alt det grønne. Han tar en lang pinne og graver den ned i den 50 kvadratmeter store myra. Når han drar den opp henger en svart masse igjen på pinnen.

- Dette er en av gropene Texaco gravde for å dumpe oljeavfall i. De gravde rundt tusen slike store hull. Det er ingen beskyttelse i bunnen av hullet, så alt de dumpet trekker seg ned i bakken og ned i grunnvannet. Her er et rør de la inn for å skylle ut overflødig vann, forteller Ermel og går mot en skråning der det drypper svart væske ut av en røråpning.

Vi har fått bevist olje i melka til kuene.

- Carmen Perez, helsearbeider.

OLJEDAMMER I GRØNN JUNGEL

- Vannet som kommer ut her fører rett ned i en liten elv som igjen fører ut i Amazonas, forteller han mens han bøyer seg ned foran røret og pirker med en pinne. Den dekkes også av svart masse.

Ermel Chavez, president for Frente de defensa de la Amazonia, er turguide på giftreisen. Han brøyter vei gjennom busker og kratt dypere inn i regnskogen. Den sterke ekvatorsola leker med alle grønnyansene

- Etter at Texaco trakk seg ut av Ecuador i 1992 ble de bedt om å rydde opp etter seg.

Alt de gjorde, var å fylle igjen groper som denne. Nå ser det tilsynelatende grønt og fint ut mange av de stedene Texaco dumpet

oljeavfall. Folk bosetter seg der, lar husdyr beite, og graver brønner for drikkevann.

Men under det grønne ligger fortsatt det samme oljeavfallet og det renner fortsatt urensede rester fra rørene og ut i Amazonas, sier Ermel.

DRIKKER OLJERESTER Noen kilometer fra Mariana, like ved en annen oljedump, bor Fernando Lucio (23 år) og kona Rosa Qualli (18). Det unge paret tok over huset til Rosas far da han døde.

Lucio er beskjeden og sier ikke mye, men peker ned i hullet de gravde for å bruke som brønn. Det er fylt med brunt vann, og overflaten av vannet er dekket med svarte og regnbuefargede oljeflekker.

- Da vi hadde gravd oss ned til vannet dukket også oljeflekkene opp. Så det er ikke hver dag vi kan bruke brønnvannet. Bare noen ganger når vi ikke ser oljeflekker der nede, forteller Lucio, tilsynelatende uvitende om at selv når oljen ikke er synlig i vannet, er det fortsatt fullt av tungmetaller.

KONSTANT HODEPINE - Når vi ikke bruker denne brønnen henter vi vann fra denne, sier Lucio og går mot et annet hull i hagen. Også dette vannet er regnbuefarget. Tidligere ble de fortalt at vannet kunne renses ved å helle en flaske klor i brønnen, nå drikker de det som det er.

- Vi drikker vannet og bruker det til matlagning og vask. Vi har ikke noe valg.

Det er det vannet vi har, forteller Lucio stille.

Ermel lytter til Lucio og Rosa. Som president i Frente de Defensa de la Amazonia er han en av frontfigurene i søksmålet mot Texaco, som har pågått siden 1993. Han har hørt

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

17.

CARMEN PEREZ (58) ER HELSEARBEIDER. HUN FORTELLER AT DET ER TO OG EN HALV GANG FLERE SPONTANABORTER I OLJEOMRÅDET ENN ELLERS I ECUADOR.

utallige historier som Lucio og Rosas, og har sluttet å spørre hvordan oljesølet påvirker livet deres og om det har gjort dem syke.

- De fleste her er syke på en eller annen måte, men få bryr seg om å gå til legen eller få noe diagnose. Den vanligste lidelsen er konstant hodepine, forteller Ermel FORURENSNING ENESTE UTBYTTE En annen som er sentral i søksmålet mot Texaco er helsearbeider Carmen Perez (58).

Hun har vært i USA sammen med Ermel i forbindelse med saken. Sammen med ektemannen sitter hun i skyggen utenfor huset sitt. Rør med petroleum strekker seg forbi hagen deres. De har bodd på tomta i 28 år og har seks barn. To er døde. To bor rett over veien. Og to jobber i oljeindustrien.

- Som helsearbeider har jeg sett mye av skadene oljen har påført folk her. Mange kvinner må operere bort livmoren, og det er to og en halv gang flere spontanaborter her

I DRIKKEVANNSBRØNNEN UTENFOR HUSET TIL FERNANDO LUCIO ER VANNOVERFLATEN DEKKET AV OLJEFLEKKER.

enn i resten av Ecuador, forteller hun.

På tomta, noen meter fra petroleumsrørene, gresser kuene og hønene til Carmen og mannen.

FAKTA

Les mer om Oljefondet og Texaco i Ecuador i Gull og Grønne Skoger - LatinAmerikaboken 2010

- Vi spiser dyrene fordi vi ikke har noe valg, men det er ikke tvil om at de også absorberer oljen. Vi har fått bevist olje i melka til kuene, sier hun.

- Og vi trenger i alle fall ikke bruke olje når vi steker egg fra hønene her, spøker hun. Carmen ser ned på hendene sine og fortsetter med en mer alvorlig tone.

- Det som er trist er at konsekvensene av oljeutvinningen her er ikke bare et problem for meg. Det blir et problem for kommende generasjoner også. Vi ønsker at noe kan gjøres slik at det kan bli en slutt på lidelsene her. Vi må kunne få bruke plantene og dyrene igjen, sier hun håpefullt.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykki Appell.

UNDERSAK

FAKTA

Texaco utvant olje i Ecuador i perioden 1972 og 1992.

I 1993 gikk en rekke ecuadorianere til søksmål mot Texaco for ødeleggelsene manglende rensing av oljen i perioden de opererte i landet, har påført folk. Søksmålet pågår fortsatt og det er nå 30.000 personer mot Texaco.

I dag er ecuadorianske Petroecuador den største oljeprodusenten i landet. Selskapet tok over mye av utstyret til Texaco da de trakk seg ut av landet, og har, i likhet med Texaco, mottatt mye kritikk for forurensning.

NASJONALT SELSKAP LIKE STOR SYNDER SOM TEXACO Mens mange i Ecuador retter alt sitt sinne for oljeødeleggelsene mot Texaco, som trakk seg ut av landet for 18 år siden, forsetter et annet selskap å gjøre skade i landet den dag i dag.

Petroecuador er Ecuadors nasjonale oljeselskap. Da Texacos konsesjon til å drive oljeutvinning utgikk i 1992, tok Petroecuador over produksjonen og mye av utstyret. Det statseide selskapet fortsatte på samme måte som Texaco hadde drevet. De dumpet urenset oljeavfall i naturen og forbrant gassrester uten å rense.

Mange av rørene Petroecuador frakter petroleum i er gamle. På bare fem år skal selskapets rør ha sprukket nesten 1000 ganger, og forårsaket oljesøl rett ut i naturen. Mye av oljesølet blir aldri ryddet opp.

- Både i Ecuador og internasjonalt er Texacos historiske oljesøl mye mer kjent enn dagens søl fra Petroecuador, sier Per Ranestad, NFs regionalrepresentant i Latin-Amerika.

Kilder: Indexmundi og Wikipedia - Jeg var ikke klar over Petroecuadors søl før jeg så det selv, fortsetter han.

18.

LatinAmerika #2 AUGUST 2010

FILMANBEFALING AV LILLY SMINES

”Crude” – The real price of oil

Hvem er ansvarlig for dumping av 65 milliarder liter giftig avløpsvann i Amazonas, jordens rikeste biologiske mangfold?

Denne prisbelønte dokumentaren fra 2009 gir et oppsiktsvekkende bilde av den brutale virkeligheten for flere urbefolkninger i Amazonasjungelen i Ecuador. Den forteller også historien om en av tidenes største og mest kontroversielle miljøsøksmål. 30 000 saksøkere fra fem ecuadorianske urbefolkningsstammer kjemper om rettferdighet i saken mot Chevron, en av verdens største oljeprodusenter. Flere års oljeutvinning i regi av det amerikanske gigantselskapet og påfølgende dumping av giftavfall i lokalmiljøet, har ført til alvorlige konsekvenser for innbyggerne.

Som det også beskrives i artikkelen ” En giftig reise langs Amazonas” i dette nummeret av LatinAmerika, har avfallet fra oljeutvinning sunket ned i flere grunnvann og infisert viktige vannkilder.

Dette fører blant annet til en rekke sykdommer og dramatiske helseskader blant lokalbefolkningen.

FAKTA

Regi: Joe Berlinger Produksjonsår: 2009 Nasjonalitet: USA

Filmskaper Joe Berlinger gir et innblikk i en verden fjern fra vår egen. Han gir oss muligheten til å komme nærmere urbefolkningenes vedvarende kamp om rettferdighet, og gir en viktig tankevekker midt oppi sommeridyllen.

Filmen kan blant annet skaffes Platekompaniets hjemmesider.

Sjanger: Dokumentar Spilletid: 100 min

gjennom

LatinAmerika #2

AUGUST 2010

19.

RETURADRESSE: LAG NORGE, OSTERHAUGSGATE 27, 0183 OSLO

Quiz 1. Til kva land gjekk årets solidaritetsbrigade frå LAG? 2. Kven vart Chile sin første kvinnlege president i 2006?

3. Kva latinamerikansk kvinne fekk Nobels Fredspris i 1992 grunna sitt arbeid for urbefolkninga sine rettar i Guatemala?

4. Kva amerikansk president gjesta Noreg i mai og kva land kjem han frå?

5. Kva land er den største og nest største eksportøren av storfekjøtt i verda?

6. Kva heiter hovudstaden i Honduras og kva heiter presidenten som vart kuppa 28. juni 2009?

7. Kva står OAS for(OEA på spansk)?

8. Kva år vart det offesielt fred i El Salvador?

9. Kva heiter ”Che-byen” på Cuba?

10. Nevn eit norskkontrollert selskap som driver fiskeoppdrett i Chile.

FASIT

HVORDAN GIKK DET? 0-4 RETTE: Du burde kanskje lese litt mer om Latin Amerika, gå inn på www.latinamerikagruppene.no, ellers så finnes mange gode bøker om kontinentet.

5-7 RETTE: Bra! Du er godt oppdatert.

8-10 RETTE: Veldig bra, du er Latin Amerika ekspert!

1. El Salvador.

2. Michelle Bachelet.

3. Rigoberta Menchu 4. Evo Morales, Bolivia 5. Brasil og Argentina 6. Tegucigalpa, Manuel Zelaya 7. Estados Organization of American States, eller Organización de los Americanos 8. 1993 9. Santa Clara 10. Marine Harvest og Cermaq FASIT

JA, JEG VIL BLI MEDLEM I LAG!

VANLIG MEDLEM (300 KRONER) STUDENT/TRYGDET/UNDER 26 (150 KRONER) HUSSTANDSMEDLEM (100 KRONER)

NAVN ADRESSE POSTNR. OG STED E-POST TELEFON FØDSELSDATO

LATIN-AMERIKAGRUPPENE I NORGE SVARSENDING 3322 0092 OSLO