2010 #3

LatinAmerika #3 Ă…rgang 14 - Oktober 2010 Latin-Amerikagruppene i Norges medlemsblad

Velferd i Nicaragua

Innhold:

LatinAmerika # 3 – Oktober 2010 Årgang 14.

Løssalgspris: 40;Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhaus gate 27 0183 Oslo www.latin-amerikagruppene.no Redaksjonen: Irene Elise Hamborg Lilly Smines Tore Isungset Støve Malin Undem Eirin Høiseth Laura Barbier Hilde Anker Kaja Skoftedalen Dina Vågen Fiskum Jørdi Maria Losnegård Grafisk utforming: Malin Undem og Eirin Høiseth Forsidefoto: Audun Husby - Veggmaleri fra Nicaragua av folkehelten Sandino Takk til : Julia Loge og Alberto Valiente Thoresen Opplag: 800 eksemplarer

3

Leder

4

I offentlig kamp for alle

6

Velferd fra veikrysset

-Velferd på Latinamerikansk.

-I kamp for kunnskap. Lærerfagforeningen i Nicaragua.

-Fagorganisering av uformell sekor i Nicaragua.

9 Latin-Amerikauka 2010 10 Velferdsutbygging og sosiale reformer -Et intervju med Eirik Vold om Venezuela.

12 «Vi vil ikke være planetens nyttige idioter» -Yasuní-ITT-initiativet i Ecuador.

14 Velferdsutbygging i Nicaragua?

-Utvilingen av en velferdsstat under FSLN.

16 Emigrasjon, kriminalitet og håp -LAGs sør-norutveksling med El Salvador.

18 Sommersamling 19 Kulturbyen Santiago 20 Quiz Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp?

Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, kommentarer, ting fra lokallagene, bilder og andre ting med latinamerikatema. Både kultur og politisk stoff er velkomment.

Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

2

Send en mail til: latinamerika@gmail.com LatinAmerika #3 Oktober 2010

Leder

Velferd på Latinamerikansk

Velferd er et begrep vi kjenner godt her hjemme, og på tvers av politiske skillelinjer er det bred enighet om at velferdsstaten og det sosiale sikkerhetsnettet vi har skal bevares. I LatinAmerika har tiårene med nyliberal økonomiske politikk med satsing på frihandel, privatisering og nedbygging av velferdsgoder har ført til kraftige protester fra sosiale bevegelser over hele Latin-Amerika. Dette har i de siste årene har kommet til uttrykk også ved valgurnene i land som Bolivia, Brasil, Ecuador, El Salvador, Paraguay og Venezuela. Selv om nyansene er mange har det blitt satt fokus på omfordeling, nasjonalisering av naturressurser og utarbeidelse av nye grunnlover som tar sikte på å sikre at landets inntekter og goder kommer hele folket til gode.

Sosiale reformer har blitt gjennomført blant annet for helse, utdanning, jordfordeling, kvinneog urfolksrettigheter. Mange mener det er snakk om velferdsutbygging, med paralleller til velferdsstaten slik vi kjenner den her hjemme. Andre igjen mener at de sosiale reformene er populistiske utspill og kortsiktig stemmesanking.

Konfliktlinjene mellom dem som støtter og ikke støtter den nye politikken består.

I årets LA-uka har vi satt fokus på nettopp velferdsutbygging i Latin-Amerika, med innledere fra El Salvador, Venezuela og Bolivia. De har alle kommet med viktige synspunkter på hva som må til for å skape reell velferdsutvikling i sine land, og også hva slags rolle vi som sivilsamfunn i Norge kan spille. Aktivister fra alle lokallagene har lagt ned masse innsats, og bidratt til å gjøre årets LA-uka knallbra, med god mediaomtale, interessante arrangementer og fulle hus over hele landet.

Nicaragua er blant landene i den såkalte venstrebølgen, og Daniel Ortega mener at den Sandinistiske revolusjonen fortsatt pågår, 31 år etter at FSLN med friskt mot gjorde opprør mot gamle eliter og krevde sosiale og politiske endringer med folkets beste for øye. Sandinistene som inntok regjeringskontoret i 2006 ser imidlertid ikke ut til å være de samme som forlot kontoret for 16 år siden. Til tross for enkelte lyspunkt når det gjelder utdanning og helse er det etter hestehandler både med den katolske kirke og med opposisjonelle parlamentsmedlemmer er det betimelig å stille spørsmål om den nåværende nicaraguanske regjeringen har evne og vilje til å prøve å få til en velferdsutvikling i landet hvor også kvinner og sivilsamfunn er tatt med.

I Norge har trepartssamarbeidet mellom arbeiderne, staten og arbeidsgiver vært grunnleggende for å sikre faglige rettigheter og ikke minst gi arbeiderne reell innflytelse over egen arbeidssituasjon. Dette samarbeidet er unikt i verdenssammenheng, og både Solheim og Flaathen fremmer ”den norske modellen” på sine reiser. I dette bladet stiller vi imidlertid spørsmål ved om det er riktig og i det hele tatt ønskelig å prøve å overføre denne modellen på latinamerikanske land, hvor det i mange tilfeller kun er en liten andel av befolkningen har tradisjonelle, organiserbare ansettelser. Vi får også innblikk i Nicaraguas nasjonale lærerfagforening sin kamp for utdanning for alle, og anstendig lønn og arbeidsforhold for lærere i Nicaragua.

Debatten om utvikling og miljø er viktig, både i Latin-Amerika og i Norge. I mange sammenhenger er utvinning av naturressurser synonymt med utvikling og velferdsutbygging. I Latin-Amerika i dag finner vi imidlertid krefter som søker å kombinere utvikling og miljø på nye måter. Definisjonen av velferd er noe nytt, og konseptet ”vivir bien” innebærer nye sammenhenger mellom utvikling, miljø og rettighetene til Moder Jord. I artikkelen om Yasuní kan du lese mer om Yasuní-prosjektet i Ecuador, hvor oljenasjonen Ecuador søker økonomiske kompensasjon fra verdenssamfunnet for å la oljen ligge i sårbare områder i nasjonalparken Yasuní.

Venezuela er et av de landene som har gjennomført radikale endringer de siste årene. Imidlertid bidrar det enorme personfokuset på Chavez og hans mange konfronterende utspill til å skygge for de sosiale endringene som politikken hans har ført til. Venezuela er et av de landene som har kommet lengst i arbeidet med FNs tusenårsmål, med omfattende fattigdomsreduksjon, økning av minstelønn og programmer innen helse og utdanning.

Det som er sikkert er at velferdsutvikling kommer i mange forskjellige former, med ulike utfordringer og kamper. Det som er felles er at sivilsamfunnet og grasrota må med. LAG kan og bør fortsette å støtte sosiale organisasjoners kamp for å bli hørt i velferdsdebatten, og jobbe for at deres krav og behov må tas med når Latin-Amerika skal utforme sine velferdsstater.

Reidun Blehr Lånkan - Daglig leder i LAG. LatinAmerika #3 Oktober 2010

3

I offentlig kamp for alle: I kamp for kunnskap Inne, ute, og så inn i den politiske varmen igjen. Det er historien om fagforeningen for offentlig ansatte lærere i Nicaragua CGTEN-ANDEN (Unidad y La Organización De Trabajadores De La Educación, Asociación Nacional De Educadores). De har gjennom 30 år arbeidet for utdanning for alle, og anstendig lønn og arbeidsforhold for lærere i Nicaragua.

Tekst og foto: Sigurd Kihl.

Når hadde de mest innflytelse ovenfor utdanningspolitikken? Og hvordan arbeidet de ovenfor regjeringer med ulike farger, støttet og utstøtt av internasjonale finans- og utviklingsorganisasjoner?

Er det noe å lære av Nicaraguas historie i andre latinamerikanske land med fagforeninger og regjeringspartier på samme side?

«Studenter, lærere, frivillige og utenlandske brigadister ble sendt rundt i landet, bevæpnet med kritt og viskelær i korstoget mot analfabetisme. » Nicaragua tidlig på 1980 -tallet var preget av røde og sorte faner og store ord om frihet og revolusjon for folket og landet.

Sandinistene hadde i 1979 tatt makten fra det tidligere diktaturregimet til Samozafamilien, og dermed etablert seg som et spennende sosialt eksperiment beundret av venstresiden over hele verden, og var ikke minst en torn i øyet for USA. En viktig bærebjelke i Sandinistenes prosjekt var utdanning og bekjempelse av analfabetisme over hele landet. Studenter, lærere, frivillige, og utenlandske brigadister ble sendt rundt i landet, bevæpnet med kritt og viskelær i korstoget mot analfabetisme. Resultatet var rett og slett imponerende. I løpet av tre år sank andelen av befolkningen som ikke kunne lese og skrive fra 50 prosent til 12,9 prosent, ifølge UNESCO. En viktig del av denne utdanningsoffensiven var også å organisere lærerne i egen, men ikke uavhengig forening under Sandinistene.

Lærerfagforeninger hadde eksistert siden 1930-tallet i Nicaragua, men ANDEN må likevel sies å være et barn av revolusjonen.

Profesjonsforeningene var ikke uavhengige fra Sandinistene, men instrumentelle i å gjennomføre prosjektet om gratis utdanning og helsevesen for alle innbyggere. På grunn av den store andelen analfabeter og de økonomiske rammevilkårene, tjente lærerne likevel langt under gjennomsnittet av hva sine kollegaer tjente i nabolandene i denne perioden, og ANDEN som offentlig fagforening var heller ikke i forhandlinger med staten.

4

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Utover 1980-tallet fortsatte Sandinistene sin revolusjon, men etter ti år med borgerkrig, skyhøy inflasjon og handelsblokkade fra USA, var folk krigstrette og stemte Sandinistene ut av regjeringskontorene. Da hadde også andelen elever som deltok i grunnskolen sunket nesten tilbake på nivået før revolusjonen, delvis på grunn av den kostbare borgerkrigen mot de USAstøttede Contras- styrkene.

Inn i det nye tiåret kom det som er beskrevet som 16 år med nyliberalistisk prosjekt i Nicaragua, ledet av den borgelige presidenten Violet Chamorra. I 1990 hadde Sovjetunionen opphørt som stormakt, ideologier var ikke lenger relevant ifølge ledende akademikere i Washington, som forskrev en økonomisk hestekur for utviklingsland. Vekk med staten og inn med valgfrihet og marked i alle ledd, var mantraet for den globale utviklingsagendaen, også i Nicaragua som i 1990 nesten var nasjonalt konkurs. Mange offentlige skoletilbud var mangelfulle og ga ikke dekning som var nødvendig. Mer brukerstyring og desentralisering av beslutninger til hver skole ble derfor lansert som en effektiv løsning for å organisere grunnskoleutdanning.

Staten garanterte for grunnlønn til lærere og noen ekstrautgifter, mens foreldre måtte dekke resten selv gjennom skolepenger.

I en avisartikkel uttrykte den tidligere utdanningsministeren under sandinistene, Miguel Castillo, frustrasjon over hva han så på som en feilslått utdanningspolitikk. ”Nicaragua representerer nå sannsynligvis den mest radikale desentraliseringsreformen vi har sett. Lærere som nå må innhente skolepenger fra sine egne elever for så å kunne heve sin egen lønn og bonus, er det mest fornedrende eksempelet vi har sett på dette.”

For ANDEN, som organiserte offentlige ansatte lærere, var dette katastrofalt. Både fordi de nye reformene svekket deres mulighet og innflytelse ovenfor læreres lønns - og arbeidsforhold, men også fordi den desentraliserte utdanningspolitikken sto stikk i strid mot det prinsippet om offentlig gratis utdanning av høy kvalitet for alle. ANDENs strategi for å møte desentraliseringsreformen ble dermed også å desentralisere organisasjonene til juridiske grupperinger for hvert fylke. I 1991 og senere utover 90-tallet gjennomførte organisasjonen også sine første nasjonale lærerstreiker. Likevel var det lite innflytelse ANDEN klarte å utøve gjennom 90-tallet.

Som fagforening befant organisasjonen seg i et spenningsrom hvor de både måtte forholde seg til en ny politisk realitet på det nasjonale nivået, men også hvor internasjonale institusjoner og

en stadig mer globalisert økonomi påvirket offentlig sektor og utdanningspolitikken i Nicaragua. ANDEN selv beskriver denne perioden som «16 år på gata». Innflytelsen deres var begrenset og en del av beslutningene var flyttet ut av landet. I 2003 var det 820 000 elever av 1,55 millioner som ikke klarte å fullføre grunnskoleutdanning, delvis på grunn av høye skolepenger.

Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har spilt en sentral rolle ovenfor offentlige fagforeninger over hele verden som har forhandlet om mer penger til helse og utdanning. Gjennom økonomiske anbefalinger og ikke minst krav om lav inflasjon og makroøkonomisk stabilitet, har Pengefondet tvunget regjeringer til å godta store innstramninger i offentlige utgifter. I Nicaragua gikk det så langt at IMF satte som krav at landet skulle opprettholde desentraliseringsreformen av utdanning for å få videre lån og garantier. Denne kondisjonaliteten til IMF møtte massiv motstand fra fagforeninger og sivilsamfunnsorganisasjoner. På samme måte som de mer tradisjonelle fagforeningene har praktisert internasjonal solidaritet, ble plutselig dette også viktig for fagforeninger som organiserte seg i offentlig sektor. Lærerjobbene forsvant ikke over landegrensene, men de samme ideene om markedstilpasning rammet lærere og deres yrkesstolthet over hele verden.

Etter 16 år med motstand på gata, var det dermed vanskelig å si hvilken innflytelse ANDEN hadde i utdanningspolitikken. Flere barn sto utenfor skoleporten enn før, lærerlønningene lå mellom 60 og 150 dollar i måneden, forhandlingsmakten var minimal, og innflytelsen ovenfor Verdensbanken og IMF, som fortsatt la de helt store rammene for velferdspolitikken, var begrenset. Årsaken til dette var kanskje en blanding av intern stridighet om strategi og politiske rammevilkår for påvirkning, men ANDEN som organisasjon hadde klart å øke medlemsmassen, og konstituert seg som en selvstendig fagforening. I 2006 telte ANDEN 12 000 medlemmer og var dermed den absolutt største fagforeningen for lærere.

Da Sandinistene igjen stilte til valg og vant i 2006 med Daniel Ortega i spissen, var lærerfagforeningen viktig for å få Sandinistene gjenvalgt. Sandinistene som inntok regjeringskontoret var likevel ikke de samme som forlot kontoret for 16 år siden. Retorikken og slagordene spilte på strenger fra revolusjonen fra 1980-tallet, men den økonomiske politikken ble lagt innenfor de samme rammene som hos den forrige konservative regjeringen. For ANDEN oppsto det dermed også

en ny utfordring: Hvordan skulle de forholde seg til en regjering som lå dem så nært politiske og historisk, men samtidig oppnå sine mål om høyere lønn til sine medlemmer og utdanning til alle? Mange av ANDENs medlemmer måtte ha to lærerjobber for å kunne sende sine egne barn i skolen. Utfordringene var dermed mange. Sandinistene baserte sin nye regjeringsmakt på en hesthandel med høyrepartiet og den katolske kirken, men lovet en hevelse av minstelønn, lærerlønninger, og ikke minst en garanti om gratis offentlig grunnskoleutdanning for alle.

Utdanningsministeren som ble utpekt, var en tidligere leder av CGTEN-ANDEN, og gjorde dermed også alvor av løftet og gjeninnførte obligatorisk grunnskoleutdanning for alle. Dette skapte igjen et stort behov for flere lærere, men ikke nok penger over utdanningsbudsjettet. I denne perioden spilte ANDEN en helt annen rolle enn under tidligere regjeringer. Der ANDEN hadde benyttet seg av streiker og mer militante aksjoner tidligere, mente kritikerne at de nå, under Sandinistene, sviktet medlemmene og elevene til fordel for regjeringsinnflytelse som likevel ikke ga lærere høyere lønn eller flere bedre skoler.

I Latin- Amerika har staten ofte representert autoritet og direkte undertrykkelse, men i de siste tiårene har vi også sett de mest spennende eksperimentene i forhold til hva og hvordan en stat og det offentlige system skal være. Deltagende budsjettering i Brasil og kommuneråd i Venezuela er begge blitt eksempler på en mer deltagende og demokratisk stat. Både sosiale bevegelser og fagforeninger har vært viktige i denne prosessen, og sikring av høyere kvalitet i den offentlige sektor, gjennom arbeid for bedre felleskapstjenester, bedre lønn og arbeidsforhold, og staten som ansvarlig når det gjelder å levere for eksempel utdanning til alle. Det er vanskelig å si hvor Sandinistenes prosjekt ville vært uten amerikansk involvering, men ANDENs totalt mangelfulle innflytelse i 90-årene var også et resultat av deres sterke bånd til Sandinistene, og ikke uavhengig organisering på 80-tallet. Gjennom 16 år i opposisjon er ANDEN tilbake ved makten og med stor innflytelse i staten.

Selv hevder organisasjonen at de vil gå ut på gata igjen, hvis de ikke får igjennom kravene sine, men foreløpig har det vært stille utenfor presidentkontorene til Daniel Ortega. Det er likevel langt igjen til målet om gratis offentlig grunnutdanning til alle i et land hvor 65 prosent av befolkningen i Nicaragua er under 25 år. Strategien til ANDEN og andre fagforeninger beveger seg sakte mot en egen identitet som fagforening, både i opposisjon og posisjon.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

5

Velferd fra veikrysset ­ fagorganisering av uformell sektor i Nicaragua Det finnes en sammenheng mellom fagbevegelse og velferd, men det er ikke slik at den sammenhengen må være identisk med ”den norske modellen”. Det er ikke sikkert det er mulig eller ønskelig heller.

Tekst: Julia Loge, -organisasjonsarbeider i LAG. Foto: Kari Gardsjord Lio

Det som derimot er sikkert er at en godt organisert fagbevegelse kan være et samfunns aller viktigste demokratiske organ, fordi de aller fleste av oss har inntektsgivende arbeid store deler av livet.

En fagbevegelse kan dermed organisere og danne forum for påvirkning for store deler av befolkningen. I Norge har fagbevegelsen kjempet fram viktige felles velferdsgoder. Men hvordan skal man gjøre det når bare en liten andel av befolkningen har tradisjonelle, organiserbare ansettelser?

Velferd for alle

Da høyresiden vant makten i Nicaragua i 1996 var de raskt ute med å privatisere over 400 statlige bedrifter og foretak. Viktige velferdsgoder som sykehus og høyere utdanning gikk også med.

Egenandelene økte og for veldig mange ble de private tilbudene for dyre.

Arbeidere i uformell sektor er ikke registrert som skatteytere eller mottakere av velferdsordninger knyttet til arbeid. Deres tilgang til sosiale tjenester gjerne tilsvarende lav. Ikke bare yrkesskadeforsikringer er knyttet til arbeidsstedet, men også pensjon, lånemuligheter og helsetjenester. Selv om det er dårlig med sykelønn og svangerskapspermisjon for dem med faste jobber, er mulighetene i uformell sektor enda mindre. Jeg intervjuet en lærer som bare jobbet midlertidig med å selge varm mat på gaten, fordi den jobben ga henne mulighet til å ha med barnet og ta ammepauser. Så snart barnet kunne få annen mat ville hun begynne som lærer igjen.

Det statlige sosiale sikkerhetsnettet, INSS er et trepartssamarbeid. Det betyr at arbeidsgiver, staten og arbeidstaker betaler inn like mye. Når en tilstrekkelig høy sum er betalt inn, og det tar flere år, får man rett til sykelønn, barselpermisjon og yrkesskadeforsikring. Men bare 1 av 15 i Nicaragua betaler inn til dette systemet, og enda færre har opparbeidet seg rett til utbetalinger. De som betaler inn jobber i formell sektor, i hovedsak stat og industri. Antallet betalende til INSS en også måte å anslå hvor mange som jobber i uformell sektor, ettersom den registrerte arbeidsledigheten er relativt lav.

Gjør det umulige

Når en så liten andel av arbeidstakerne har formelle jobber, blir andelen fagorganiserte tilsvarende lav. Det overveldende flertallet av organiserte arbeidere i Nicaragua er statsansatte, og det har gitt viktige institusjoner som Verdensbanken anledning til å hevde at fagforeninger i Sør bare styrker rettighetene til en elite av arbeidstakerne. Med andre ord trengs det alternative organiseringsmodeller som tar høyde for at arbeidsliv i Sør ikke er identisk med arbeidsmarkeder i Nord.

I følge det aller meste som finnes av teori om fagorganisering i uformell sektor skal det være helt umulig å organisere disse arbeiderne. De blir beskrevet som selvstendig næringsdrivende uten felles interesser. Det er også godt mulig at de har få felles yrkesmessige interesser. De jobber med alt fra produksjon og salg til pengeveksling og transport, og de har ingen felles arbeidsgivere eller et felles fabrikkgulv å møtes på.

CTCP (Confederación de Trabajadores por Cuenta Propia) ble stiftet i 2002 etter vilkårlige massearrestasjoner av gateselgere, med anklage om at de hadde bidratt til drapet på en politimann.

For dem som startet organisasjonen var det et klart ideologisk valg å organisere seg som fagbevegelse, og ikke som en NGO eller interesseorganisasjon. De siste årene har CTCP hatt en stabil medlemsmasse på i overkant av 40.000. Det viser at denne typen fagforeninger likevel kan finne et grunnlag. Det felles grunnlaget kan være at de aller fleste i uformell sektor har det til felles at de faller utenfor systemet fordi alle universelle tjenester er borte. Dermed har de en felles interesse av å bygge et slikt system, som gir alle tilgang på grunnleggende tjenester uten å stille krav om at arbeidsgiver, arbeidstaker og staten skal dele utgiftene likt.

Youngstorget: En fagforening er organiserte arbeidere som har funnet sammen for å oppnå felles mål.

6

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Inntekt, helse, utdanning CTCP mener at en trygg tilgang til grunnleggende tjenester, slik

Gjennom fagforeningsarbeid utvikler arbeidere i uformell sektor selvtillit og metoder for å forbedre sine vilkår.

som helse og utdanning, samt en lønn å leve av, er helt essensielle for velferd. Dette kjenner vi også fra Norge. LO i Norge har ført en sosialpolitisk kamp, og oppnådd viktige fellesgoder, som sosialt sikkerhetsnett, offentlig helsesystem, utdanningssystem, boligpolitikk og pensjon, samt arbeidsledighetstrygd. Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) ble dannet i 1931, og i 1934 deltok over 15.000 arbeidere på ulike kurs i AOFs regi, i tillegg til at AOF drev en egen høyskole og produserte filmer.

En viktig forskjell er at norsk fagbevegelse hadde et atskillig større politisk handlingsrom med Arbeiderpartiet i regjering og uten internasjonale institusjoner som presset på for lavest mulig offentlige utgifter og mest mulig privatisering. Dermed kunne den norske staten utvikle universelle velferdstjenester, en rolle den nyliberale staten ikke nødvendigvis vil fylle. Derfor jobber CTCP i Nicaragua selv med å gi sine medlemmer tilgang til grunnleggende tjenester.

CTCP forsøker å etablere en sikker tilgang på inntekt, ved å fjerne usikkerheter og unødvendige kostnader. Dette gjør de blant annet ved å tilby kurs i mikrobedriftøkonomi, der eksamen er å sette opp sitt eget budsjett. De som fullfører får tilgang på mikrolån til gunstige vilkår. For mange gir det muligheten til å kjøpe inn tilstrekkelig med egne varer, slik at de slipper å sette seg i gjeld til lånehaier hver dag før de kjøper inn dagens ventede salg.

Fagbevegelsen har også bygget sitt eget helsesamvirke, som skal komplimentere de offentlige tjenestene som er gratis men underutbygd. Gjennom Mutua Urbana de Salud tilbys derfor

legekontorer og apotekutsalg på markeder, med gratis legetilsyn på samvirkets egen klinikk. For å komme til i det offentliges helsetjenester må man gjerne møte opp før dagen gryr, og så vente hele dagen for å komme til. Med lokale legekontorer sparer arbeiderne reiseutgifter. CTCP har også framforhandlet en prioritert behandling i det offentlige helsevesenet, siden tapt arbeidstid betyr store tap i inntekt. Gjennom rabatter får de uformelle arbeiderne råd til å kjøpe medisiner. Helsesamvirket tilbyr også ulike syke-, skade- og pensjonsordninger. Systemet har ennå ikke god nok dekning til å kunne hjelpe alle, og man må betale et ekstra medlemskap i tillegg til fagforeningskontingenten.

CTCP kan ikke gå utenom det vanlige systemet for alt. For å kunne tilby høyere utdanning gir de stipender slik at arbeidere kan gå på universitetet og tekniske fagskoler. I 2010 studerer 20 medlemmer på universitetet, de aller fleste på medisin, økonomi eller forretningsdrift. Fagforeningen tilbyr også egne kurs for grunnleggende alfabetisering, og en rekke andre kurs, for eksempel i likestilling og tale- og debatteknikk.

Klassebevissthet

De fleste arbeiderne organiserer seg ikke fordi de mener at organisasjonen er et strategisk skritt for å forsvare sine rettigheter og oppnå stabilitet i arbeidet. De tenker heller ikke på at å oppnå enhet og solidaritet blant arbeiderne er avgjørende for å håndtere brudd på de mest grunnleggende menneskerettighetene. I følge CTCP selv blir mesteparten av arbeiderne presset til å organisere seg på grunn av forfølgelse, trakassering, forvisninger og arrestasjoner utført av lokale myndigheter og politi. Tillatelsen som fagforeningskortet gir er LatinAmerika #3 Oktober 2010

7

nok en av de viktigste grunnene til at mange melder seg inn i fagforeningen. For å bevise at de er organisert, har alle et medlemskort som de kan vise fram. Det er den første avtalen den nasjonale fagorganisasjonen (FNT) framforhandlet på vegne av sine medlemmer i uformell sektor. Etter arrestasjonene og demonstrasjonen i 2002 som førte til stiftelsen av CTCP, forhandlet FNT med politiet og fikk løslatt de fengslede arbeiderne og de konfiskerte varene. I tillegg framforhandlet FNT en avtale med kommunen om at fagorganiserte arbeidere skulle få beholde arbeidsplassene sine og samarbeide med politiet om å holde unna kriminelle.

Om forfatteren:

«Politikere har ikke mer makt enn vi gir dem» - Sandra Flores

• Forbundet for Selvstendige Arbeidere (Confederación de Trabajadores por Cuenta Propia).

• Del av den nasjonale fagorganisasjonen FNT (Frente Nacional de Trabajadores).

• Organiserer arbeidere i uformell sektor i Nicaragua.

• Hovedvekten av medlemmene er gateselgere, sykkeldrosjesjåfører eller pengevekslere.

• Medlemskapet koster tre kroner i måneden.

• Rundt 40 000 medlemmer.

Sandra Flores ble medlem fordi hun falt for argumentet om at ”Politikere har ikke mer makt enn vi gir dem. Er de tyver så er det fordi vil tillater det”. I tillegg finnes en ideologisk drivkraft, det var det avgjørende elementet for Juan, som er med fordi han vil være del av noe større. Han var med å ta initiativ til å danne en fagforening for å kunne representere sykkeldrosjesjåførene i Chinandega. Han sier også at ingen av initiativtakerne til fagforeningen hadde vært medlem av fagforeninger før, men flere av dem hadde bakgrunn fra hæren, med den organisatoriske og politiske bevisstgjøringen som ble formidlet der.

For å fremme fagorganisering blant arbeiderne mener CTCP at det er viktig ”å oppnå større klassebevissthet og kampbevissthet”.

Deltakelse i fagforeningsarbeid kan bety mye for selvforståelsen.

De organiserte arbeiderne i ett område, for eksempel alle dem som jobber ved et bussknutepunkt, går sammen i en klubb.

Gjennom å delta på lokale klubbmøter kan arbeiderne utveksle og sammenligne historier og erfaringer, og de kan utvikle felles strategier for å overkomme problemer. Det gir dem muligheter til å forstå seg selv som aktører med muligheter til kollektiv handling. Når disse strategiene omgjøres til handling, skjer det gjerne i samarbeid med sentrale tillitsvalgte eller andre klubber.

Det styrker følelsen av samhold og gjensidighet, men det er også de første opplevelsene mange har av å bli hørt hos dem som sitter med makten. Slik utfordres sakte følelsen mange har av at ”Vi er de fattigste, ingen hører på oss”, fordi det er penger som bestemmer. En av mine hovedinformanter har jobbet i krysset utenfor parlamentet i Managua siden hun var 13 år, men det er først gjennom deltakelse i CTCP at hun har opplevd å bli sett av politikerne, som hun ser daglig.

Velferdsstaten var ikke målet for norsk fagbevegelse, men kan forstås som et bytte fagbevegelsen fikk mot å gi opp den antikapitalistiske kampen. På den andre siden finner fagforeningen for uformell sektor mye av sitt handlingsrom innenfor sosialpolitikken, fordi de ikke kan forhandle om lønnsvilkår. Kanskje går CTCP andre veien, fra krav om økte velferdsgoder til utvikling av klassebevisste arbeidere?

8

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Julia Loge har skrevet masteroppgaven Klassetrøbbel – Fagorganisering i uformell sektor i Nicaragua i samfunnsgeografi. Nå er hun organisasjonsmedarbeider i LAG. Hun er fagorganisert i NTL. Fagforeningen CTCP

Uformell sektor

• Betegnelse på arbeid som ikke er registrertog regulert, men som heller ikke er ulovlig.

• I mange land i Sør er mellom 50 og 80 % av arbeidstakerne i byene sysselsatt i uformell sektor. • Gateselgere er ofte mest synlige, men også et uendelig antall småbedrifter drives fra bakgårder og stuer.

• Betaler ikke skatt, men som samfunnets fattigste faller de også ofte utenfor tilbud om sosiale tjenester.

• I Norge vant hjemmeprodusenter rett til å organisere seg etter en streik og politisk kamp i 1977.

LA­uka: Velferd på latinamerikansk Tekst: Alberto Valinete Thoresen. Foto: Eirin Høiseth og Emil Harjo Indsetviken.

Fra venstre: Ernesto Morales, Arely Cartagena, Ana Franco og Dina Vågen Fiskum før El Salvador foredrag i Bergen.

LAG arrangerer hver høst Latin-Amerikauka, som er Norges største landsdekkende begivenhet om Latin-Amerikaspørsmål.

Mellom 27. september og 1. oktober 2010 avholdte lokallagene i sju norske byer til sammen 24 aktiviteter. Blant aktivitetene var seminar, debattmøter, fotoutstillinger, kurs, filmvisninger og fester. Hovedtemaet var velferdsutbygging i Latin-Amerika.

I løpet av denne uken var tre latinamerikanske gjester på turné i Norge. Disse gjestene tilhører samarbeidsorganisasjoner til LAG og andre institusjoner som jobber med tema innenfor velferdsutbygging i Latin-Amerika.

Ernesto Morales er regional koordinator i CORDES (Fundación para la Cooperación y el Desarrollo Comunal de El Salvador), en salvadoransk organisasjon som jobber for en bærekraftig økonomisk og sosial utvikling på landsbygda i El Salvador.

CORDES har sterke bånd til partiet FMLN og fortsetter den fredelige kampen for å endre urettferdige sosioøkonomiske srukturer i landet.

Banmujer eller ikke. Yaneth Vicuña har også erfaring fra andre økonomiske institusjoner som jobber for å utvikle det 21. århundrets sosialisme i Venezuela.

Programmet til LA-uka inkluderte også Norges premieren av filmen ”¿Quién Dijo Miedo?”. Denne premieren var et samarbeid mellom LAG og Oslo dokumentarkino.

Dokumentarfilmen handler om statskuppet i Honduras og er regissert av Katia Lara, en erfaren honduransk journalist, som tidligere jobbet for Colectivo Radio Venceremos (den hemmelige radiostasjonen til FMLN under borgerkrigen i El Salvador). ”¿Quién Dijo Miedo?” er Katia Laras femte film, og utgjør en viktig fortelling om angrep på nyere velferdsinstitusjoner i Latin-Amerika. Filmen ble innledet av Víctor Meza, innenriksministeren i regjeringen til Manuel Zelaya og en av de nærmeste rådgiverne til den avsatte presidenten etter kuppet.

Juan Carlos Balderas er direktøren til CEADL (Centro de Estudios y Apoyo al Desarrollo Local – Observatorio Boliviano de los Recursos Naturales), en boliviansk organisasjon som jobber for å utvide demokratiet i Bolivia, ved å organisere det sivile samfunnet slik at bolivianere kan bestemme over forvaltingen av økonomien og naturressursene i Bolivia.

Yaneth Vicuña er direktøren til BANMUJER (Banco de Desarrollo de la Mujer), den offentlige kvinnenes utviklingsbanken i Venezuela. Banken var grunnlagt i 2001 med mandat til å gi venezuelanske kvinner mikrokredittlån, kurs om hvordan å starte en bedrift og oppstartshjelp. Disse tjenestene er tilgjengelig for kvinner i Venezuela, uavhengig av om de tar lån i

Carina Wensell med Yaneth Vicuña i Bodø.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

9

Velferdsutbygging og sosiale reformer Et intervju med Eirik Vold om Venezuela.

Tekst: Irene Elise Hamborg og Lilly Smines. Foto: Dave Watson og Agencia Venezolana de Noticias.

Eirik Vold er frilansjournalist og har studert samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han jobber nå med en bok om Venezuelas president Hugo Chávez. Vold er den eneste norske journalisten som har intervjuet Chávez og han har selv bodd flere år i Venezuela.

Hvordan fikk du interesse for Latinamerika?

- Interessen for Latin-Amerika begynte tidlig. Det har å gjøre med en indignasjon over ekstremt urettferdige samfunnsforhold.

200 år etter frigjøringen fra den spanske kolonimakta har LatinAmerika fortsatt verdens største levekårsforskjeller. En liten, hovedsakelig hvit elite, lever i en ekstrem luksus. Etterkommerne av afrikanske slaver og indianerne som overlevde conquistadorenes massemord er fortsatt fattige. Mens LatinAmerikas overklasse shopper i Miami og Madrid, bor de fleste fattige i skur i urbane slumområder uten tilgang på tilstrekkelige helsetjenester, mat eller utdanning. På landsbygda er jordfordelingen ikke ulik 1700-tallets føydale Europa. For å forstå Latin-Amerika må man se på hvordan disse tilbakeliggende samfunnsforholdene har overlevd fram til i dag. Nøkkelfaktoren er militærkupp. Hver eneste gang demokratisk valg har frambrakt statsledere med vilje og evne til å utfordre elitenes privilegier har disse blitt styrtet med vold. Arbentz i Guatemala i 1954, Allende i Chile i 1973 og Zelaya i Honduras 2009. Mordet på Gaitan i 1948 og utryddelsen av venstrepartiet UP rundt 1990 viser den kolombianske varianten, der volden bryter ut allerede før folket når stemmeurnene, dersom meningsmålingene viser mulighet for endring. Med USAs støtte har Latin-Amerikas økonomiske eliter rett og slett kriminalisert muligheten for å bryte med fortiden gjennom valg. Først når latinamerikanerne kan gjennomføre dyptgående samfunnsreformer, uten å måtte frykte kupp og terror, kan man si kontinentets befolkning har fått de demokratiske rettighetene vi her i Norden som en selvfølge.

Venezuela skapte historie da folket klarte å overvinne kuppmakerne som hadde holdt president Hugo Chávez fanget.

For meg ble scenene der unge soldater nektet å følge ordre fra kuppmakerne og det nyinnstiftede diktaturets menn flyktet i panikk en vekker, og en påminnelse om at alle diktaturer en dag tar slutt. Håpet er at kuppmakernes overraskende nederlag i Venezuela kan bety begynnelsen på en reell demokratisering i Latin-Amerika.

Du driver for tiden og skriver en bok om Venezuela og President Chávez. Kan du fortelle litt om denne?

-Hugo Chávez har, som ingen annen venstresideleder på 50 år, satt sitt preg på verdens politiske arena. I norske medier er Chávez den nest mest omtalte statslederen på globalt nivå. Men

10

LatinAmerika #3 Oktober 2010

om mediene definitivt har forstått hvor viktig Hugo Chávez er, så er innholdet i det som skrives, svært ensidig og mangelfullt.

Mitt mål med boka er å vise den virkelige Hugo Chávez. Jeg har fulgt Chávez gjennom mer enn åtte år. I tillegg tilbragte jeg omtrent et døgn sammen med presidenten og hans nærmeste på en reise til Ecuador. Boka skal handle om mennesket Chávez, mannen bak lederfiguren, som i seg selv har en interessant og fascinerende historie. Men også de enorme endringene som har funnet sted i Venezuela etter at han kom til makten. Chávez har døpt endringsprosessen ”den bolivarianske revolusjon”. Hva går den konkret ut på? Hvem tjener på den og hvem føler seg truet?

Jeg har bodd både i storbyslummen og i overklassestrøk. Det er to totalt forskjellige verdener som eksisterer side om side ofte med bare et kvartal i mellom. I boka forsøker jeg å se Chávez og endringsprosessen fra begge synsvinkler. Man kan bli schizofren av mindre.

Hva har Chávez betydd for demokratiet i Venezuela?

-Det viktigste er den voldsomme politiske bevisstgjøringen og en styrket oppslutning om og deltakelse i demokratiet. Chávez har gjort en enorm innsats for å inkludere de fattige i demokratiet. Opposisjonen har kalt det valgfusk og maktmissbruk når Chávez har satt opp stemmelokaler og gjennomført kampanjer for å få de tidligere apatiske fattige til å skrive seg inn i valgmanntallet. Resultatet er at millioner av fattige som tidligere var ekskludert, i dag endelig deltar. Men det er ikke dermed sagt at alle disse stemmer på Chávez. Kanskje enda viktigere er at demokratiet igjen har blitt relevant for det fattige flertallet. Da nyliberale regjeringer sørget for en stadig mer desperat situasjon, med økende sult fattigdom og sosiale forskjeller på 1980-tallet, fantes ingen demokratisk kanal for frustrasjonen. Resultatet ble gateopptøyene i 1989 som regjeringen besvarte med en av Latin-Amerikas verste massakre, der opp mot 3000 sivile kan ha blitt drept. I dag er situasjonen en helt annen. Både motstandere og tilhengere av regjeringen demonstrerer og krever sin rett utenfor ministerier, rådhus og private bedrifter. Og den rekordhøye valgdeltakelsen det siste tiåret viser at folk igjen ser på demokratiske valg som en reell mulighet til å påvirke sine levekår.

Har Chávez splittet Venezuela? Og hvilken rolle spiller mediene i det politisk polariserte samfunnet?

-Ofte beskyldes Chávez for å ha splittet og polarisert Venezuela.

Dette er åpenbart en feilslutning. Den virkelige polariseringen i Venezuela er de avsindige forskjellene mellom fattig og rik, en sosial apartheid, som oppstod under konservative regjeringer før Chávez. Fattigfolk bodde i skur med jordgulv uten tilgang på mat og basistjenester og hadde ingen reell påvirkning på politikken. På samme tid ble Venezuelas elite så rike at de klarte å få rykte på seg som de kvalmeste nyrike i Miami, og det er

Eirik Vold er den eneste norske journalisten som har intervjuet Venezuelas president Hugo Chávez

godt gjort. Ideen om at disse gruppene skal leve i harmoni og stemme på samme partier er egentlig merkelig, nesten absurd.

Chávez tok over dette ekstremt polariserte samfunnet og sørget for at frustrasjonen blant de fattige fikk utløp via det demokratiske systemet og et fredelig reformprosjekt. Når det gjelder mediene, kan man godt si at de har tatt over for de politiske partiene innenfor opposisjonen. Verken de nye opposisjonspartiene eller de gamle maktpartiene som styrte før Chávez har aktivister eller medlemsdemokrati; de utvikler ikke politikk og fungerer nesten utelukkende som valglister for å ta i mot stemmene til de som er motstandere av presidenten.

Foreløpig har massemediene brukt sin posisjon lite konstruktivt.

Selv ekstreme Chávez-motstandere som Henry Ramos Allup har vedgått at det var mediene som ”trakk oss med i statskuppet”.

Militærkuppgeneralene takket også de største TV-kanalene og kalte dem ”vårt viktigste våpen” da de trodde de hadde lyktes i å innføre diktaturet under kuppet mot Chávez. I dag er oppfordringene til militærkupp og drap på Chávez færre. Men senest for et par uker siden brukte storavisen El Nacional den rasistiske betegnelsen ”ape” om presidenten. Og skrekkpropaganda av typen ”Chávez vil stjele barna dine”, er fortsatt vanlig. Og selv om statskanalen praktisk talt er i presidentens tjeneste, er det utvilsomt opposisjonen som dominerer mediespekteret i landet.

Hvilke endringer har Chávez oppnådd under presidentskapet?

-På det sosiale plan har det skjedd oppsiktsvekkende ting. FNorganet ECLA, som måler og analyserer sosiale og økonomiske variabler i Latin-Amerika peker på halvering av fattigdom og arbeidsløshet, samt 70 prosents reduksjon i ekstrem fattigdom.

Ifølge ECLA har også Venezuela redusert ulikhetene mer enn alle andre i Latin-Amerika og er nå kontinentet med de laveste levekårsforskjellene. De sosiale programmene har ekspandert i et enormt tempo, og er selvfølgelig av varierende kvalitet, men de gir gratis helse og utdanning, til folk som aldri hadde sett et sykehus eller universitet fra innsiden før. Økte minstelønner og subsidierte basismatvarer har økt folks kjøpekraft betraktelig. Alt

dette er viktige fakta som er helt uunnværlige for å forstå hvorfor venezuelanerne gang på gang har gitt sin tillitt til Chávez i valg, men som konsekvent sensureres bort, både i venezuelansk massemedia og internasjonale medier, også i Norge. Bak tallene ligger også en sosial virkelighet, en konkret hverdag i drastisk endring, som man ser særlig hvis man besøker hjemmene til folk i slummen. Det å ha skapet fullt av maismel, bønner og tørrmelk og kjøtt i fryseren gjør at familier kan leve med en helt annen verdighet og trygghet, uten den konstante trusselen om en dag å ikke ha råd til å holde sulten på avstand.

Men det er også lett å se hva han ikke har lyktes i å endre. Den urbane voldskriminaliteten er skyhøy. Og selv om Chávez har halvert inflasjonen fra da de ”ansvarlige” høyreregjeringene styrte på 1990-tallet, er Venezuelas prisvekst i dag den høyeste i Latin-Amerika.

Hvordan kan fremtiden i Venezuela bli uten Hugo Cháves?

-Det er vanskelig å se for seg noe post-Chávez-scenario nå, ettersom Venezuela stadig er i bevegelse. Da opposisjonen tok makten under militærkuppet i 2002, nølte de ikke med å innføre diktatur og uhemmet markedsliberalisme. I dag har venezuelanere flest et helt annet syn på statens rolle og ansvar for befolkningens velvære. Ikke en gang den mest dogmatisk markedsliberale og USA-sponsede delen av opposisjonen ville våget å så mye som insinuere privatisering av oljeindustrien slik de arbeidet for på 90-tallet. Det blir sagt at det var bankene som utnevnte Venezuelas finansministre på den tiden. Og i 2002 viste næringslivet muskler ved å stenge fabrikkportene og låse matvarene inne i lagre, med krav om at presidenten skulle gå av.

Chávez har kommet et godt stykke i minke det private næringslivets nærmest totalitære makt over samfunnet i politikkens favør. Opposisjonspolitiker Teodoro Petkoff uttalte for et par år siden at Chávez har brakt det fattige folkeflertallet inn i politikkens sentrum. Dersom høyresida en dag skulle lykkes i å vinne tilbake makten, vil den måtte forholde seg til en befolkning som stiller krav, som ikke finner seg i å bli ignorert.

De godtar ikke lenger fortellingen om at noen fødes for å være rike, og andre for å sulte.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

11

«Vi vil ikke være planetens nyttige idioter» Ecuadorianske myndigheter undertegnet Yasuní-ITT-initiativet i år. Avtalen gir et nytenkende avtaleverk hvor Ecuador lar en vesentlig del av sine gjenværende oljereserver ligge under jorden uten å gå på bekostning av landets økonomiske utvikling.

Tekst: Joakim Hjertholm

Siden den ecuadorianske oljeproduksjonen for alvor kom i gang i 1972, har Ecuadors økonomi vært oljebasert. Det har blitt pumpet opp ca 4,5 milliarder fat olje, uten at dette har kommet majoriteten av landets befolkning til gode. De siste årene har man, som svar på mange år med manglende framgang, sett en vekst av en rekke sentrum-venstre regjeringer i Latin-Amerika.

Disse valgt inn med støtte fra et vidt spekter av ulike sosiale og urbefolknings-bevegelser. I Ecuador har dette gitt utslag i bevegelsen «Alianza PAIS» (Patria Altiva I Soberana), med president Rafael Correa i spissen. Gjennom fem valg og folkeavstemninger de siste fire årene har bevegelsen fått støtte fra den ecuadorianske befolkningen til sitt prosjekt.

«Landet står overfor et velkjent dilemma: dersom man utvinner oljen, er de miljømessige og sosiale konsekvensene åpenbare, men man får derimot klingende mynter inn i en ‘skrapen’ statskasse.»

Et sentralt spørsmål for de politiske endringsprosessene har de siste årene handlet om landets energi- og naturressurser. De er noe man må bevare og løse på en god måte, dersom «den folkelige ecuadorianske revolusjonen» skal bli bærekraftig på sikt.

Ecuadors resterende oljereserver befinner seg i dag i sårbare områder i Amazonas. Den ønskede retningsendringen bort fra en oljeøkonomi har vært kontroversiell. Landet står overfor et velkjent dilemma: dersom man utvinner oljen, er de miljømessige og sosiale konsekvensene åpenbare, men man får derimot klingende mynter inn i en «skrapen» statskasse. Lar man være å utvinne, betyr dette et stort tap av inntekter. Samtidig beregner man de nåværende oljereservene til ikke å vare lengre enn maks 30 år, selv med nye funn. Landets ambassadør i FN, Francisco Carrión, karakteriserte det slik: «Ecuador må forandre sin økonomiske modell og tankegang hvis vi skal overleve». Ecuador har i den forbindelse utformet et forslag, kalt ITT-Yasuní-

12

LatinAmerika #3 Oktober 2010

initiativet. Prosjektets hovedtanke er at industrialiserte land gir økonomisk kompensasjon slik at ecuadorianske myndigheter kan la være å utvinne olje i områdene Ishpingo, Tambococha og Tipuntini innenfor nasjonalparken Yasuní i Ecuador. I 1989 ble Yasuní Nasjonalpark lagt til UNESCOs verdens biosfærereservat-liste, og er siden blitt anerkjent som området med høyest biologisk tetthet på kloden. Det er også hjemsted for urfolkene Tageri og Taromenane fra Huaranifolket, som har valgt å leve i frivillig isolasjon.

ITT-Yasuní initiativet bygger på ideen om omfordeling i et NordSør-perspektiv. Den representerer også første steg i retning av en ny økonomisk modell som ikke er basert på utvinning av naturressurser alene. En modell som også søker å gjøre noe med den sosiale urettferdigheten, bekjempelse av fattigdom, samt å styrke omfordeling på nasjonalt nivå i Ecuador. Resultatene derimot, vil være like mye globale som regionale som lokale.

Gjennom sin forpliktelse til ikke å utvinne ca. 846 millioner fat råolje (tilsvarende circa 20 % av de gjenværende oljereservene i landet), ønsker man internasjonale bidrag som kompensasjon.

Bidrag tilsvarende halvparten av den kommersielle verdien av en potensiell utvinning av råoljen, beregnet ut i fra prisen på tonn CO2 – utslipp, er satt som nødvendig mål for at myndighetene skal gå god for initiativet. Foreløpige beregninger setter dette til ca 3596 millioner dollar; et mål som er godt innen rekkevidde.

Inntektstapet ved å la oljen ligge i jorden er beregnet til 700 millioner dollar årlig i utvinningsperioden. Ecuador vil ta tapet hvis det internasjonale samfunn betaler minst halvparten i 13 år.

Til nå har en rekke land uttrykt ønske om å komme med bidrag til prosjektet, men tilbakeslagene har også vært mange. Veien frem til i dag har vært lang, og internasjonal støtte har til tider vært vanskelig å oppnå. Prosjektet har nesten kollapset flere ganger, og landet har gått gjennom tre ulike utenriksministre, et utall miljøministre og tre forhandlingsteam i kampen for å bevare mest mulig suverenitet og troverdighet både nasjonalt og internasjonalt. Senest i september 2010 annonserte Tyskland, hovedsamarbeidspartneren i utviklingen av initiativet, at de allikevel ikke kom til å bidra økonomisk. Heldigvis kommer samtidig flere og flere til med støtte. I slike kritiske øyeblikk har det ecuadorianske sivile samfunn sammen med Huaorani-folket vært essensielle for å holde prosjektet i live, og for å gjenoppbygge nasjonal og internasjonal støtte.

Mål for prosjektet Da president Rafael Correa presenterte ideen for det internasjonale samfunn i 2007, utdypet han Ecuador som utviklingsland og bidragsyter til rundt 0,1 prosent av de globale klimagassutslippene. Han utdypet også sin rolle i bekjempelsen av klimaendringene og hvorfor det søkes bidrag fra det internasjonale samfunn i denne prosessen. «Vi vil ta på oss kostnadene, men krever medansvarlighet fra det internasjonale samfunn og en minimumskompensasjon for de miljømessige goder vi genererer og som hele kloden nyter godt av», uttalte han den gang. Correa uttalte også i en tale i UNASUR «vi vil ikke være planetens nyttige idioter». ITT-Yasunís initiativ ønsker å sikre finansiering til en rekke nødvendige sosiale samfunnsmessige programmer, samtidig som man vil beskytte miljøet og bidra aktivt i kampen mot klimaendringene.

Det ble den 2. august 2010 bestemt at det internasjonale kapitalfondet, i samarbeid med ecuadorianske myndigheter og FNs utviklingsprogram (UNDP), skal kanalisere de internasjonale og nasjonale bidragene. Alle bidrag er av generell art, slik at føringer eller øremerket støtte fra enkelte bidragsytere ikke skal kunne finne sted. Av de mottatte ressursene vil halvparten bli investert i prosjekter innenfor fornybar energi, mens den andre halvparten investeres i sosiale prosjekter med fokus på lokale arbeidsplasser i områdene som ville tjent på oljeutvinning. Det vil videre støttes ulike bevarings- og regnskogprosjekter, slik som Socio Bosque. Prosjektene innenfor fornybar energi vil inkludere et bredt spekter av alternative energikilder. Disse er bl.a. vannkraft, geotermiske kilder, bølgekraft og solenergi, som på sikt skal generere penger tilbake til fondet for nye investeringer. Utslippene man unngår ved ikke å utvinne 850 millioner fat olje, vil utgjøre at omkring 407 millioner tonn blir CO2 spart. Bivirkningene av de ulike prosjektene er beregnet til minst det tredobbelte i CO2-sparing over en 30-årsperiode. Samtidig vil en vridning vekk fra import av subsidiert diesel til strømproduksjon frigjøre store ressurser til omfordeling internt, med potensiell større positiv utviklingseffekt enn ren bistand utenfra. Et prosjekt som satser på økende effektivitet i energibruken og fremmer sosial utvikling gjennom bærekraftig produksjon, samtidig som det minsker CO2-utslipp over tid, vil med tiden overstige de 350 millionene som landet vil kunne tape i inntekter. Dette er noe som burde falle i smak hos Jens Stoltenbergs samfunnsøkonomiske hjerte. Ønsket bidrag fra Norge beløper seg til ca. 28 millioner kroner årlig, dvs. ca 366 millioner i løpet av 13 års-perioden oljeutvinningen ville ha funnet sted.

Ved signering av kapitalfondet i august, ble det satt frist til 31. desember 2011 for å samle sammen 100 millioner dollar på konto i bidrag. For selv om løftene og komplementene til prosjektet har vært mange, har de faktiske bidragene latt vente på seg. I disse dager reiser representanter fra ecuadorianske myndigheter rundt for å få de nødvendige midlene på plass. Prosjektet er ventet å bli tema på den neste klimakonferansen som skal holdes i Cancún, Mexico i desember 2010.

Latinamerikanske svar på globale problemstillinger Tekst: Reidun Blehr Lankån LAG har begynt å jobbe for å sette fokus på nettopp Yasuní- initiativet fra Ecuador og Norges rolle i forhold til dette initiativet. Norge har så langt ikke villet støtte forslaget, men har blant annet tilbudt støtte til Ecuador gjennom Olje for Utvikling (OfU), eller å betale for skogvern gjennom FN-programmet REDD. Ecuador er imidlertid skeptisk til begge deler; til OfU fordi de faktisk ikke ønsker å utvinne denne oljen, og til REDD fordi programmet så langt ikke har vist de resultatene Ecuador håper å oppnå gjennom Yasuní.

For LAG er det et viktig moment at Yasuní er et forslag som har blitt arbeidet fram av Ecuadors sosiale bevegelser. Urfolk i Amazonas har vært blant de viktigste forsvarerne av forslaget, men det har også stor oppslutning hos en rekke sosiale organisasjoner. Vi mener at dette er et nytenkende alternativ fra en oljenasjon som Ecuador, og at dette er noe Norge burde lære av. Det er fortsatt mange momenter som må diskuteres før Yasuní-initativet kan gjennomføres, men vi mener at det er på tide at Norge nå inngår dialog med Ecuador om hvordan støtte opp om forslaget.

Utover høsten vil LAG ha fokus på internskolering i forhold til Yasuní , og vi inviterer gjester fra Ecuador som jobber med Yasuní-prosjektet i slutten av november som vil reise rundt i lokallagene. Våren 2011 vil vi gjennomføre en aksjon rettet mot både beslutningstakere, andre organisasjoner og norsk opinion generelt for å skape oppmerksomhet om Yasuní her hjemme.

Lokallagene vil motta aksjonsmateriell og aksjonstips, men det er opp til hvert enkelt lokallag hvordan de ønsker å lage aksjon hos seg. I tillegg til den økonomiske og politiske støtten mener vi i LAG det er viktig å informere om de alternativer som fremmes fra LatinAmerika, hvor Yasuní inngår som en del av de sosiale og politiske endringene som Ecuador går i bresjen for.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

13

Velferdsutbygging i Nicaragua?

Har politikken til FSLN på noen måte bidratt til å bygge opp Nicaragua som en velferdsstat, og hva kan forventes å karakterisere landets framtidige utvikling?

Tekst: Beate Gjerløw -Landstyrerepresentant LAG, Foto: Audun Husby

I Nicaragua ser man i disse dager politisk propaganda med Daniel Ortega sitt glis pryde spraglete, rosa plakater. FSLN Frente Sandinista de Liberación Nacional - flagger at det nå er 31 år siden revolusjonen, og at denne revolusjonen pågår den dag i dag. Det kan diskuteres hvorvidt politikken til FSLN og Ortega har folkets beste som utgangspunkt; og ingenting skal overlates til tilfeldighetene når det gjelder hvem som skal gå seirende ut av neste års nasjonale valg. Ortega sitt gjenvalg er grunnlovstridig, gitt hans to tidligere mandat. I Nicaragua kan man, på den annen side, kjøpe det meste for penger, også støtte fra representanter i parlamentet til å forandre grunnloven. Ifølge den norske ambassadøren i Managua, Tom Tyrihjell, vil Ortega og FSLN etter alt å dømme gå av med seieren under neste års valg.

Kvinners rettigheter og abortloven

I 2007 fikk Nicaragua en av de strengeste abortlovene i verden, hvilket har vært svært viktig for å konsolidere Ortega sin støtte hos konservative, katolske miljøer. På den annen side har det vært et enormt tilbakeslag for kvinners rettigheter i landet. På åttitallet ble det jobbet iherdig i det sivile samfunn for å fremme kvinners selvbestemmelsesrett. Kampen for kvinners rettigheter har bleknet de senere årene, og abortloven var en tydelig synliggjøring av situasjonen. I følge en rapport om mødredødelighet gitt ut av det Internasjonale Redd Barnanettverket, ligger Nicaragua på plass nr. 57 av 77 land i utvikling når det kommer til tilrettelegging for mødre. Store deler av befolkningen bor i rurale områder, og landets infrastruktur må bygges ut for at man skal kunne ta seg raskere frem til medisinsk hjelp.

Gjennom mine intervjuer med kvinner i det katolske miljøet i Nicaragua, fikk jeg innsikt i perspektiver som ville få magen til å vri seg rundt på selv den mest innbitte mannsjåvinist. Ifølge deres synspunkt kunne en kvinne som hadde blitt voldtatt takke seg selv for hvordan hun gikk kledd og ”provoserte” menn. Abort er under ingen omstendigheter lov og er i mot Guds vilje, selv om en eventuell graviditet ble til gjennom voldtekt. Da jeg spurte om deres syn på kvinners farlige helsemessige situasjon under illegale aborter, fikk jeg beskjed om at dersom de velger å gå imot Guds vilje og ta abort, fortjente de ikke annet enn å lide for det. Oppsummeringen er altså slik at dersom en kvinne blir voldtatt, blir gravid og velger å ta abort, fortjener hun å lide, fordi det er imot Guds vilje å frata et foster retten til å leve.

Fokus på gratis grunnskoleutdannelse og helsetjenester?

En av de tilsynelatende store, politiske suksessene i Nicaragua de siste årene har vært gratis grunnskole og helsetjenester for folket.

Dette har bidratt til at flere barn og unge har tilgang på utdannelse på grunnskolenivå, men det sier lite om hvordan

14

LatinAmerika #3 Oktober 2010

kvaliteten på undervisningen har blitt påvirket. Jeg intervjuet lokale ansatte ved det Internasjonale Redd Barna-kontoret i Managua for å få vite hva de mener om konsekvensene av denne politiske reformen. Under våre samtaler kom det frem at ved å fjerne skoleavgiften, har man også fjernet en del av skolens inntekter som ble brukt til å dekke drifts- og lønnskostnader.

Dersom denne reformen skal være bærekraftig på lang sikt, sier det seg selv at man må bevilge mer penger i statsbudsjettet til utdannelsessektoren for å kompensere for inntektene som gikk tapt ved å fjerne skoleavgiften. Dette er enkel politisk økonomi, og en situasjon Ortega mest sannsynligvis er fullstendig klar over. Det har derimot ikke blitt bevilget mer penger i statsbudsjettet for å bygge opp om reformen, noe som på sin side har ført til forfall av skoler og dårligere kvalitet på undervisningen. Så selv om FSLN bruker gratis utdannelse som sitt trumfkort når det gjelder politiske suksesser, er det i virkeligheten ingen suksess for befolkningen.

Reformen om gratis helsetjenester må fremheves som et av lyspunktene i det politiske liv i Nicaragua den senere tiden.

Dette har bidratt til at større deler av befolkningen har tilgang på legekonsultasjon. Medisinsk personell fra Cuba har også bidratt til å øke kvaliteten på de helsetjenestene som blir tilbudt i landet, og dette er et anerkjent samarbeid også i andre land i Mellomog Sør-Amerika.

Sammarbeidet med Venezuela gir tilgang på billig gjødsel.

For søppelplukkerne i Managua er velferd foreløpig et tomt løfte.

Regionalt samarbeid med Chávez

Daniel Ortega og hans regjering har inngått en samarbeidsavtale med Chávez som går ut på at 500 millioner dollar overføres fra Venezuela til Nicaragua i form av sort gull. Dette betales tilsynelatende med kjøtt og andre jordbruksprodukter. Det bemerkelsesverdige med dette samarbeidet er at disse pengene på ingen måte kommer inn under statsbudsjettet, eller blir gjort rede for i det hele tatt. Så hvor mesteparten av disse pengene går, kan man resonnere seg til selv.

Hovedpunkter i norsk utviklingssamarbeid Norge har et nært utviklingssamarbeid med Nicaragua gjennom blant andre SAIH, Norsk Folkehjelp, Utviklingsfondet og Redd Barna. Den norske ambassaden i Managua satser stort på utbygging av vannkraftverk i Nicaragua som et steg mot økt velferd i landet. Statkraft er involvert i prosjektet som medeier av SN Powers. Dette er et kontroversielt tema, fordi denne utbyggingen har i andre land, som for eksempel Chile, vist seg å være i strid med befolkningens rettigheter til landområder.

Ambassadør Tom Tyrihjell forsikrer om at utbyggingen i stor grad vil skje i ubebodde områder. Per dags dato importerer Nicaragua energi fra Venezuela, og den nasjonale vannkraftutbyggingen vil kunne føre til økonomisk vekst ved å selge energi som et eksportprodukt. Dette vil også føre til større uavhengighet av eksterne energiforsyninger, og det samarbeides på regionalt nivå med Guatemala for å oppnå en større grad av selvforsyning av energi i Mellom-Amerika.

Ingen reelle, politiske motkandidater?

Ortega bruker Nicaraguas folkehelt Sandino som et sosialistisk symbol i sin politiske retorikk, og har utarbeidet sin egen form for sandinisme; på folkemunne kallt ortegisme. Det kan på sin side såes tvil om hvorvidt Sandino ville vært fornøyd med Ortega

sine krumspring. FSLN har ligget på en oppslutning på rundt 38 %, og det finnes tre andre partier som gjør seg gjeldende på den politiske arenaen i Nicaragua. El Partido Liberal Constitucionalista, med Alemán som sin kandidat, har hatt en oppslutning på rundt 30 %, mens Montealegre og hans parti Movimiento vamos con Eduardo har hatt en oppslutning på rundt 25 %. Tidligere tilhengere av FSLN har startet partiet Movimiento Renovador Sandinista, og de har fått rundt 8 % av stemmene. De har ennå ikke presentert en offisiell kandidat til valget. I følge disse tallene vil ikke partiene kunne hamle opp med FSLN og Ortega, med mindre de går inn for en koalisasjon.

Det gjenstår å se hvordan det politiske spillet utarter seg frem mot neste års valg.

Veien videre…

Den norske ambassaden i Managua stadfester at utviklingssamarbeidet mellom Norge og Nicaragua vil vedvare uansett hvem som sitter med den politiske makten, og det vil investeres i næringslivsvirksomhet som bidrar til å øke velferdsutbyggingen. Særlig med fokus på vannkraft som en pilar i utformingen av bærekraftig energipolitikk. I tråd med norsk utenrikspolitikk skal man ta hensyn til folkets rettigheter til land under denne utbyggingen, og vi må bare håpe at retorikken vil stemme overens med praksis.

Ansvaret for å legge press på den nicaraguanske regjeringen med tanke på å bevilge mer penger av statsbudsjettet til utdannelsessektoren og å fokusere på kvinners rettigheter, ligger nå hos landets grasrotorganisasjoner. Så lenge Ortega allierer seg med konservative, katolske miljøer vil sosiale bevegelser med fokus på kvinners rettigheter ha en tøff kamp foran seg.

Endringsprosesser må komme fra sosiale bevegelser som sammen bruker sin stemme til å påvirke offentlig politikk i retning av en mer velferdsorientert statsbygging.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

15

Emigrasjon, kriminalitet og håp Tekst: Kjersti Kanestrøm Lie -Sør-nordkoordinator i LAG. Foto: Ana Franco

Årets sør-norddeltakere sammen med styreleder i LAG-Norge, Carlos Rodriguez. Fra venstre: Mabel Barrera, Arely Cartagena, Carlos Rodriguez, Ana Franco, Gregorio Ramirez. Alle fra El Salvador.

Vi er vant til å gå på kino og leve oss inn i et fiktivt univers.

Filmene vi ser kan bevege oss, få oss til å le, bli inspirert eller gråte. Det er likevel relativt få filmer som setter virkelig dype spor. I det lyset slås på og vi går ut av kinosalen er vi tilbake til der vi var før vi gikk inn, og fortsetter våre liv som om ingenting var hendt. Vi kan tillate oss å glemme at de triste og brutale historiene som blir presentert ofte er bygget på sannheten. Det er derimot vanskeligere å glemme når man møter dem som lever den virkeligheten, ansikt til ansikt.

Den 23. september arrangerte studentgruppa for statsvitenskap på Blindern, Machiavellisk forum, sammen med LatinAmerikagruppene i Norge, filmvisning av filmen ”Sin Nombre” på Blindern. Den mexicanske filmen handler om møtet mellom Sayra fra Honduras som forsøker å flykte til USA og gjengmedlemmet Willy fra El Salvador. Willy er medlem i Maras Salvatrucha, gjengen, som er kjent for sine mange tatoveringer og brutale kriminalitet. Gjennom Sayra og Willys skjebner får vi innblikk i temaer som emigrasjon, fattigdom og kriminalitet i Latin-Amerika.

Om å leve i frykt - Jeg vil starte med å si at jeg er glad for at så mange har kommet hit i dag for å se denne filmen, åpner Arely Cartagena.

– Selv om både dere og jeg vet at personene i filmen er skuespillere, er det dere nå skal se vår virkelighet.

16

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Cartagena er sammen med Ana Franco en del av gruppen på fire som er en del av LAGs sør-nordutveksling i år. De kommer fra El Salvador og er i Norge i tre måneder, blant annet for å drive informasjonsarbeid. Som salvadoranere flest lever de den realiteten filmen ”Sin Nombre” skisserer. Alle i El Salvador kjenner noen som har emigrert til USA, har forsøkt å emigrere eller ønsker å forsøke. Til tross for at sannsynligheten er stor for å bli utnyttet og underbetalt som ulovlig arbeidsinnvandrer er mange likevel villige til å prøve. Nesten 20 prosent av El Salvadors BNP var i 2007 pengeoverføringer sendt fra eksilsalvadoranere og mer enn to millioner salvadoranere er bosatt i USA. I tillegg til emigrasjon skildrer filmen en brutal virkelighet der hverdagen preges av frykt for voldelige gjenger. - Årsaken til at samfunnet vårt i dag er så sterkt preget av vold og kriminalitet har sine røtter langt tilbake i tid og har utviklet seg gjennom mer enn 20 år med ekstreme høyreregjeringer, forteller Cartagena. Et samfunn som ikke gir innbyggerne mulighet til å leve et verdig liv tvinger ungdom ut i elendighet. Det verste er at det er umulig å svartmale de kriminelle fullstendig, for vi vet alle at blant Maras er våre brødre, våre søstre og våre venner.

Emigrasjon og kriminalitet i El Salvador henger tett sammen.

Marasgjengene som i dag herjer i El Salvador utviklet seg i USA blant utvandrere fra El Salvador på åttitallet. De tok med seg

gjengkulturen de hadde startet tilbake til El Salvador der grobunnen for gjengkriminalitet var god.

Siden Maras kom til landet har de spilt ulike roller i samfunnet.

Fordi Maras’ evne til å skape frykt og ustabilitet er så stor, er de potensielt sett en viktig politisk faktor. Cartagena kan fortelle at de seneste spekulasjonene i hennes kretser går på at høyresiden i El Salvador allierer seg med Maras for å skape turbulens i samfunnet. For vanlige folk vil frustrasjonen gå ut over den sittende regjeringa som får skylda for å ikke opprettholde sikkerheten i landet. På denne måten benyttes Maras i et skittent politisk spill.

Veien ut - Det å bli med i en maras gjeng er sjelden noe man gjør frivillig.

Man føler seg tvunget, enten på grunn av press fra omgivelsene eller fordi samfunnet ikke gir ungdommer noen alternativer. Når arbeidsledigheten er høy og fattigdommen utbredt er veien kort til å bli inkludert blant Maras i gjengen. Der finner man felleskap og tilhørighet og man føler seg verdsatt. Å bli inkludert er enkelt, veien ut er derimot svært lang og vanskelig. Og i mange tilfeller umulig.

- For de som allerede er inne i en gjeng er det nesten umulig å komme seg ut, derfor er det ikke disse vi må fokusere på, sier Ana Franco. Hun mener at man må gripe tak i de unge før det går galt, og sørge for at de får en skikkelig utdannelse.

–Utdanning må prioriteres! sier hun videre og uttrykker store forventninger til den sittende regjering. - At vi endelig har fått en venstreregjering med FMLN gir meg et lite håp om endring, selv om veien er lang å gå.

På LAG-stand på Blindern sammen med Julia Loge.

Sør-nordutvekslingen: Siden 2005 har LAG hatt sør-nord utveksling i tillegg til den vanlige brigadeaktiviteten og sør-sørutveksling (siden 2008).

• 2010 - fra fire ulike grasrotorganisasjoner i El Salvador.

• 2009 - fire ungdommer fra Bolivia.

• 2007/2008 – fire representanter, to fra Brasil og to fra Bolivia.

• 2005/2006 - fire representanter fra MST (De jordløses bevegelse i Brasil).

Mål for utvekslingen: • Nettverksbygging.

• Sette Latin-Amerika på den politiske dagsordenen i Norge .

• Informasjonsspredning i Norge om situasjonen i El Salvador.

• Styrke kunnskapsnivået om El Salvador i LAG og andre interesserte organisasjoner.

Vil du dra på Solidaritetsbrigade?

LAGs solidaritetsbrigader er en unik mulighet til å delta i folks hverdagsliv og lære om politisk kamp i El Salvador. Er du nysgjerrig og engasjert? Vil du bidra til økt politisk engasjement for Latin-Amerika i Norge? Våren 2011 sender LAG brigade til El Salvador. Som brigadist kommer du til å bo i en vertsfamilie og jobbe frivillig hos en grasrotorganisasjon på landsbygda i El Salvador.

Etter hjemkomst jobber brigaden med et informasjonsprosjekt i Norge.

Søknadsfrist: 1. november Mer informasjon: www.latin-amerikagruppene.no tlf: 22 98 93 21 LatinAmerika #3 Oktober 2010

17

Sommersamling Tekst: Eirin Høiseth. Foto: Eirin Høiseth og Dave Watson

For andre år på rad ble det i år arrangert sommersamling for LAGs medlemmer 27.-29. august. Denne gangen fikk LAGere fra hele landet nyte tre dager ved sjøen på Askøy utenfor Bergen. De bortimot 35 deltakerne startet friskt med navneleker og putekrig og holdt både humør og energien oppe gjennom seminar, foredrag, kjøkkentjeneste, workshops og dans til tross for at enkelte diskuterte inn i sene nattetimer.

På programmet stod blant annet sosiale reformer i Venezuela, den omstridte norske frihandelsavtalen med Colombia og Yasuní-initativet i Ecuador. Sør-nord deltakerne fra El Salvador informerte om landets politiske situasjon og vi fikk høre om fagbevegelsens forhold i Latin-Amerika. Det ble også tid til planlegging av aksjoner og medlemsverving, samt filmvisning om kokaens rolle i Bolivia og kuppet i Honduras.

Lørdag kveld var det for innføringskurs i Zumba så hele hyttegulvet gynget og bildene måtte reddes ned fra veggene.

Det ble også tid til litt fisking, mimring fra gode tider i LatinAmerika og et tilbakeblikk på LAGs historie gjennom Aftenpostens avisarkiv.

Sommersamlingen er nå offisielt en tradisjon! Og en fin, lærerik og sosial sådan. Vi gleder oss allerede til neste høst!

18

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Kulturbyen Santiago ­Ut av Pinochets bakevje Tekst: Reidun Gjengedal, Foto: Tiril Prestholm

Chiles hovedstad ligger ikke lengst fremme på tungespissen når man skal nevne kulturbyer i Latinamerika. Den er langt fra den viktigste kulturtilbyderen, og i Europa kan den ikke konkurrere med renommeet til for eksempel nabolandets kulturstorhet Buenos Aires. Likevel; Santiago har på 20 år gått fra å være så godt som ikke-eksisterende kulturelt sett, til å bli en viktig pådriver for landets kulturelle utvikling. Samtidig er den et godt eksempel på hvordan også byer i mindre land er viktige kulturskapere. Med eksempel i filmens verden kan vi se hvordan landet nå er på vei oppover.

Kultur under Pinochets styre - Vi opplevde et kulturelt strømbrudd under diktaturtiden, har en chilensk regissør fortalt meg, og sammenfattet med dette kort og presist hvordan kulturlivet var i perioden 1973-1990. Fra å ha vært en latinamerikansk storprodusent når det gjelder film, ble landet lagt kulturelt øde under Pinochet. Nyliberal politikk gjorde staten uinteressert i kultur, og det var ikke rom for en kritisk opposisjon. Det innebar at få filmer ble laget og at den etablerte støtten til filmindustrien forsvant gjennom nedleggelser av skoler og styrket sensurlovgivning. Den produksjonen som fantes, var stort sett gjort av chilenere i eksil, som siden ble forsøkt vist i lukkede rom i hjemlandet. Men kanskje aller verst; det betydde også at mesteparten av filmene produsert i Chiles filmhistoriske storhetstid på 1920- og 30-tallet, samt under bølgen av ny latinamerikansk film på 1960-tallet, ble destruert. Ryktene forteller at dette skjedde ved at de gamle filmrullene ble brent, for så å bli smeltet om til hårkammer.

Chilensk kultur er mer enn Santiagos gamle kirkebygninger.

Ny kulturell oppblomstring Tiden etter diktaturets fall i 1990 har dermed bestått av å gjenoppbygge den chilenske kulturen. Oppblomstringen har vært imponerende, særlig etter årtusenskiftet. På filmsiden har man gått fra nær ingen til å ferdigstille 10-15 filmer i året. På den kulturpolitiske siden, er det etablert et kulturråd (riktignok under utdanningsdepartmentet) med en egen kulturminister. Som det siste landet i regionen, fjernet Chile sensurlovgivningen i 2002.

Generelt er det etablert nye, gode støtteordninger for kulturaktørene. Flere av filmene som lages er viktige. La Sagrada Familia (Sebastián Campos) reflekterer på en dogmeaktig måte

rundt dobbeltmoralen som skapes i skillet mellom katolsk tro og chilensk hverdagsliv. Play (Alicia Scherson) gir et portrett av Santiago iblandet kulturkonflikten som finnes i møtet mellom en mapuche-identitet på den ene siden og en urban identitet på den andre. De store økonomiske forskjellene i den chilenske befolkningen blir kritisert i Taxi para tres ( Orlando Lübbert) gjennom hovedpersonenes konstante jakt etter penger. Flere filmer er også med på å utvikle film som medium. Her kan En la cama (Matiaz Bize) nevnes, og de noe eldre filmene til Cristián Sánchez som utfordrer filmkonvensjonene gjennom historiefortelling på en uvanlig måte.

...men langt igjen til de store Likevel kan ikke Santiago og Chile måle seg med de latinamerikanske stormaktene når det gjelder film. Argentina, Brasil og Mexico er de virkelige filmprodusentene i kontinentet, og står for rundt 90 % av filmene som lages. Spørsmålet er dermed hvordan et mellomstort land som Chile kan være viktig satt opp mot de tre store. Chilenere flest er ikke særlig imponert over filmene som lages i hjemlandet, og begrunner det med at de enten er for politiske, ved at de henger igjen i temaer om diktaturtiden, eller at de rett og slett er for dårlige, enten teknisk sett med lyd og bilde, eller med svakt skuespill og dårlige manus.

Til tross for stor framgang de siste ti årene, skal det likevel mye til for å overvinne et gammelt rykte; ikke minst gjelder det manglende tro på eget produkt. Om det kulturelt velutviklede nabolandet Argentina, fortalte en filmkritiker krast at «de er absolutt ikke interesserte i chilenske filmer, mens vi har en idé om at de lager de beste filmene i verden». Publikum på sin side foretrekker filmer fra USA. Og selv om det politisk sett i dag legges bedre til rette, mangler det både mye penger og politisk støtte.

Også mindre kulturnasjoner viktige Til tross for at det ikke synes å være noen umiddelbar mulighet å skulle bli større enn disse, kan et mindre land som Chile være viktig om det selv tar kulturen på alvor. Politikerne har begynt å gjøre dette, men jeg har hørt flere si at chilenere ikke interesserer seg for kultur. Tidligere tider har derimot vist at interessen har vært stor, og en mangel på dette i dag kan ha bunn i at publikum er kravstort og forventer at hjemmelaget film skal være like god som de utenlandske. På samme måte som politikerne har måttet lære seg kulturpolitikk igjen, må nok publikum på nytt lære seg kulturkonsum. For chilenske filmer tilbyr noe unikt i det de kommenterer sitt land og samtid. De gode filmene kan sammen med andre kulturuttrykk være viktige i samfunnet, kulturen og politikken både i Chile og på resten av kontinentet. Mye av det som skjer i kulturlivet i Chile skjer i Santiago, og hovedstaden har et utviklingspotensiale for å bli en viktig kulturby i Latinamerika.

Den er på god vei, men det krever fortsatt innsats både fra politikere, kulturaktører og publikum.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

19

Returadresse: LAG Norge, Osterhaugsgate 27, 0183 Oslo

Latin­Amerika quiz

Fasit:

1. Hva heter presidenten som står bak Yasuní - ITT prosjektet?

2. Hvor holdes FNs klimakonferanse 2010?

3. Når og hvor foregikk Pinochets militærkupp?

4. Hvilket latinamerikansk land forbindes med Sandinistene?

5. Hvem er Nicaraguas president?

6. I hvilket land kan vi finne den kriminelle Marasgjengen?

7. Hvor foregikk LAGs sommersamling i år?

8. Hvilke land grenser til Chile?

9. Hvilke land regnes som Latin- Amerikas største filmprodusenter?

10. I hvilket land finner vi fagforeningen CTCP?

1. Rafael Correa (Rafael Vicente Correa Delgado) 2. Cancún, Mexico (29. - 10. Desember) 3. 1973, Chile, mot Salvador Allende.

4. Nicaragua. Sandinistene tok makten fra diktaturregimet under Somoza i 1979.

5. Daniel Ortega, valgt til president i 2006.

6. El Salvador, og flere land i Mellom - Amerika.

7. På Askøy utenfor Bergen.

8. Perú, Argentina og Bolivia.

9. Argentina, Brasil og Mexico, som står for rundt 90 % av kontinentets filmproduksjon.

10. I Nicaragua. CTCP står for Confederación de Trabajadores por Cuenta Propia (“Forbundet for Selvstendige Arbeidere“)

Spørsmål

Jeg vil bli medlem i LAG! Vanlig medlem (300 kr) Student/trygdet/ungdom under 26 år (150 kr) Husstandsmedlem (100 kr) Navn: Adresse: Postnr. og sted: E-post: Telefon: Fødselsdato:

Latin-Amerikagruppene i Norge Svarsending 3322 0092 Oslo