2010 #4

LatinAmerika #4 Ă…rgang 14 - Desember 2010 Latin-Amerikagruppene i Norges medlemsblad

Norske interesser i Latin-Amerika

LatinAmerika # 4 – Desember 2010 Årgang 14.

Løssalgspris: 30;-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhaus gate 27 0183 Oslo

www.latin-amerikagruppene.no Redaksjonen:

Irene Elise Hamborg Lilly Smines Tore Isungset Støve Malin Undem Eirin Høiseth Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Dina Vågen Fiskum Jørdi Maria Losnegård

Grafisk utforming: Malin Undem og Eirin Høiseth

Kontakt redaksjonen:

latinamerika@gmail.com

Forsidefoto:

-Urfolk stemmer nei til gruvedrift med Goldcorp og deres norske interesser i Huehuetenango, Guatemala.

-Christina Sandberg

Takk til :

Julia Loge

Opplag:

850 eksemplarer

Innhold: 3 Leder

-Trenger verden Norge?

4 Oljefondet i skitten gruvedrift

-Norsk fagbevegelse krever gjennomgang av selskapet Grupo Mexico

6 Bare idioter betaler skatt!

-Skatteparadis i Latin-Amerika

8 Kampen for tilværelsen

-Oljeutvinning i regnskogen truer peruanske urfolk

10 Interessekonflikter -Norge og Latin-Amerika

13 De undertryktes stemme -José Raúl Vera López taler høyt der andre tier

16 ¿Conoces Veronica?

-Situasjonsrapport fra FMLNs 30-årsmarkering i El Salvador

18 Kulturbyen San Cristóbal -Kulturell dialektikk

20 Quiz

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, kommentarer, ting fra lokallagene, bilder og andre ting med latin-amerikatema. Både kultur og politisk stoff er velkomment.

Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

Send en mail til: latinamerika@gmail.com

2

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Leder

Trenger verden Norge?

Bob Geldof svarte nylig med et selvsikkert “Ja, verden trenger mer Norge”. Men er det så sikkert? Hva hvis vi foretar et tankeeksperiment og knipser Norge vekk fra globusen? Med Norge forsvinner også norsk sokkel, norsk industri og norske politikere, både de her hjemme og de der ute. Ville verden da bli et bedre eller et verre sted?

Dette er ikke et lett regnestykke. Vi må regne inn en regjering som høster internasjonal anerkjennelse for sitt progressive program, erfaringer med sterke reguleringer i energi, industri og arbeidsliv som også får stor anerkjennelse, masse penger brukt på bistand. På den andre siden ligger for eksempel en avansert våpenindustri, enorme utslipp fra fossile brennstoff og høyt materielt forbruk. Regnestykket blir enda mer komplisert hvis du i tillegg begynner å trekke inn at bistandspenger kanalisert gjennom Verdensbanken, eller brukt på asylmottak i Norge, ikke nødvendigvis bekjemper fattigdom, og andre nyanser.

Helene Banks artikkel i dette bladet er en kraftig forkortet utgave av hennes artikkel i Latin-Amerikaboken 2010 – Gull og Grønne Skoger. Selv i sin kortversjon gir den et inntrykk av de sterke økonomiske interessene som driver norsk næringsliv, og med dem norske politikere i utlandet. I den boken kan man også lese om norsk næringsliv i Guatemala, som har mange gode intensjoner, men som brenner seg på manglende lokal forståelse og en juss og politikk som er basert på helt andre rammer enn de norske. Og man kan lese mer tvetydige historier, om norsk samarbeid med chilensk gruvedrift, og hvordan det chilenske næringslivet greier å gjøre seg nytte av samarbeidet, sannsynligvis fordi de i utgangspunktet er sterkere. Sammen med artiklene i dette nummeret av LatinAmerika viser de at glansbilder finnes, men at også glansbilder lages ved å klippe vekk resten av papiret.

Trenger verden LAG?

I november fikk mange lokallag besøk fra Ecuador og Bolivia. De var i Norge for å utveksle erfaringer med energiregulering.

ATTAC, LAG og For Velferdsstaten stod bak et prosjekt om norske energierfaringer, som spør om hva er det vi har gjort og om vi gir land i Sør de samme mulighetene nå. Sluttdokumentet, som skal bli tilgjengelig både på norsk, engelsk, fransk og spansk er ment for partnerorganisasjoner i Sør, enten de møter Olje for Utvikling, nasjonale oljeselskaper eller Statoil, men mange norske lesere kan nok også lære mye om vår egen historie fra å lese det.

Dette er et komplisert tema, med komplekse saker. Å spørre seg hvor langt man kan tøye etiske prinsipper så lenge man holder seg innenfor loven gir rom for lange filosofiske diskusjoner. Og å forstå detaljene i selskapsstrukturer, lovverk, konvensjoner og regnskapstall er ikke for nybegynnere. Det er dermed en utfordring å jobbe med disse temaene på grasrotnivå, og uten å gjøre oss om til en NGO for dresskledde, spisskompetente konsulenter. Samtidig er det mange som har en sterk rettferdighetssans som forteller dem at noe er feil.

Blant LAGere finnes det mengder med kunnskap om lokale forhold over hele Latin-Amerika, og mange tette kontakter med sivilsamfunnet der.

Dette nummeret av LatinAmerika har to artikler som viser hva norsk sivilsamfunn kan bidra med. Sigrid Klæboe Jacobsen i Attac har skrevet en artikkel om skatteparadiser.

Gjennom et mangeårig arbeid har Attac samlet informasjon som resulterer i framstillinger som er leselige for mange flere enn ekspertene og konkrete krav om land-for-land rapportering. Fra Regnskogsfondet kommer en artikkel om Repsol i Peru, og Oljefondets investeringer. Og det er norsk og internasjonal fagbevegelse som har sendt en formell henvendelse til Oljefondets etiske råd om å trekke norske investeringer ut av Grupo Mexico sin gruvedrift. I alle disse sakene er det norsk sivilsamfunn som samarbeider med lokale partnere om å framskaffe informasjon som så kan brukes til å rette krav mot norske myndigheter, som i sin tur må regulere næringslivet.

Det er også to artikler som viser positiv norsk innflytelse i verden. Gjennom Raftoprisen gir man menneskerettighetsforkjempere en legitimitet, muligheter til å fortsette sitt arbeid og en stemme i Norge. Og da FMLN feiret sitt 30-årsjubileum inviterte de også internasjonale gjester som har bidratt i svært skiftende omstendigheter. LAG var blant disse mangeårige støttespillerne.

Julia Loge, Informasjonsmedarbeider i LAG

LatinAmerika #3 Oktober 2010

3

Oljefondet i skitten gruvedrift, igjen og igjen Oljefondet har aksjer for nesten en halv milliard i verdens niende minst etiske bedrift. Norsk fagbevegelse krever at Etikkrådet gjennomgår selskapet og anbefaler uttrekk.

Tekst: Julia Loge, informasjonsarbeider LAG.

For fire år siden ble 65 mennesker drept i en gruveulykke i Pasta de Conchos, en av Grupo Mexico sine gruver. Søket ble avsluttet etter fem dager, uten funn som kunne indikere om gruvearbeiderne var i live eller ei. Det gjorde det åpenbart at Grupo Mexico hadde svært manglende rutiner for helse, miljø og sikkerhet. Ennå er bare to kropper hentet fram fra gruven.

Pårørende har i ettertid vært utsatt for angrep når de bringer ulykken fram i lyset og krever å få sine døde tilbake. I følge årets Raftoprisvinner, biskopen José Raúl Vera López, er føderale politikere involverte i selskapet og delaktige i angrepene mot de pårørende. Til Gáldu har Vera sagt at det er uakseptabelt å tjene penger på bekostning av menneskers liv og helse, og at det er viktig at Norge ikke deltar i denne onde sirkelen av utnytting og overgrep.

Tre år i streik

Grupo Mexico driver også Mexicos største gruve i Cananea i delstaten Sonora. I juni 2007 gikk den lokale fagforeningen ut i streik på grunn av massive brudd på helse- og sikkerhetsforskrifter, med bakgrunn i ILOs undersøkelser etter Pasta de Conchos-ulykken. Nå handler ikke streiken lengre bare om sikkerhetsbrudd, men også om hele forholdet mellom fagbevegelse og myndigheter i Mexico.

Det er ikke første gangen Oljefondet investerer i tvilsomme gruveselskaper. Dette bildet er fra organiseringen mot gruvedrift av selskapet Goldcorp i Huehuetenango, Guatemala. Foto: Christin Sandberg

I vinter kom det fram at Statens Pensjonsfond - Utland har investert i Goldcorp, et kanadisk selskap som driver gullgruver over hele Mellom-Amerika. I Guatemala har lokalbefolkningen samlet seg til kamp mot gruven fordi den forurenser grunnvannet slik at mennesker og dyr blir syke eller fødes med misdannelser. Men Goldcorp er ikke det eneste selskapet Oljefondet er investert i som blir møtt med lokale protester.

Latin­Amerikas minst etiske bedrift

I utgangen av 2009 hadde Oljefondet aksjer i Grupo Mexico med en markedsverdi tilsvarende i overkant av 463 millioner kroner. Grupo Mexico er et multinasjonalt selskap som er engasjert i gruvedrift, transport og bygg, i blant annet USA, Mexico og Peru. Etter at de overtok statlige meksikanske gruver i 1998 er selskapet verdens tredje største produsent av kobber.

Tidligere i år ble de kåret til verdens niende minst etiske selskap, og dermed det minst etiske latinamerikanske selskapet. 581 globale selskaper ble vurdert av Covalence Ethical Quotation System, og Grupo Mexico kom på 573. plass.

4

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Fagforeningen heter Sindicato Nacional de Trabajadores Mineros, Metalúrgicos y Similares de la República Mexicana (SNTMMSRM), eller bare Los Mineros, og er en uavhengig fagforening. De siste årene har de utfordret både arbeidsgiverne og det statlige lønnstaket ved å kreve høyere lønner i tråd med høyere profitter. De har også motsatt seg lovendringer som åpner for økt fleksibilisering i arbeidslivet.

Myndighetene har reagert med å fjerne fagforeningens valgte ledere og utnevnt egne ledere, såkalte líderes charros. Den valgte lederen er i eksil i Canada på grunn av anklager om korrupsjon, selv om anklagene er funnet ugyldige av internasjonale organer. En annen leder har sittet fengslet siden 2008, og staten har stengt fagforeningens bankkontoer.

Grupo Mexico har prøvd å få streiken erklært ulovlig tre ganger, men blitt stoppet av retten. Men i februar i år fikk Grupo Mexico rettens medhold i å si opp de streikende arbeiderne, fordi konsernet tapte penger på arbeidsstoppen. Dette bryter retten til å streike, fagbevegelsens sterkeste våpen og en av den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) sine grunnleggende konvensjoner. Samtidig annonserte Grupo Mexico at de oppsagte arbeiderne var velkomne til å søke på sine gamle stillinger, så sant de gjorde det uten fagforeningstilknytning. I juni ble de streikende arbeiderne fjernet fra inngangen til gruveområdet med makt, i en aksjon der politiet også deltok. I

I Chile ble de 33 innestengte gruvearbeiderne hentet opp til overflaten til verdens store begeistring. I Mexico ligger fremdeles 63 gruvearbeidere begravet uten verken pressedekning eller politibesøk. Foto: Hugo Infante, Flickr Commons

etterkant fikk fagforeningen distriktsrettens medhold i at streiken var lovlig, og at fjerningen dermed var ulovlig. Men i september gikk 600 politifolk igjen til angrep på de streikende gruvearbeiderne og fjernet dem.

Arbeidslivspolitikk

Flere internasjonale sammenslutninger av fagorganisasjoner prioriterer denne saken høyt, fordi det er en av de groveste sakene de har hørt om. Atle Høye, internasjonal sekretær i Fellesforbundet, mener at dette ikke bare dreier seg om denne enkelte gruven men om hele Mexicos arbeidslivspolitikk, der de har ratifisert sentrale ILO-konvensjoner uten å følge dem opp.

Mexico har fått pålegg fra ILO om dette, men det har heller ikke nådd fram. Derfor må Oljefondet revurdere sin investering, krever de norske fagforeningene, fordi økonomiske reaksjoner har større sjanse for å bli tatt alvorlig. ”Målet for myndighetene og næringslivet er å ødelegge for nøytrale fagbevegelser” sier Høye.

«Målet for myndighetene og næringslivet er å ødelegge for nøytrale fagbevegelser»

- Atle Høye, Fellesforbundet

I Mexico er de store fagforeningene kontrollert av myndighetene og følger myndighetenes og arbeidsgivernes ønsker om blant annet arbeidstid og lønn. Los Mineros har sammen med noen få andre organisasjoner greid å være nøytrale. Men de få fagforeningene som vil stå på egne bein opplever stadige angrep. ”I Mexico kjemper vi fortsatt for kollektive avtaler med geværmunninger rettet mot oss” sier Hector de la Cueva fra

Centro de Investigación Laboral y Asesoría Sindical (CILAS).

Norske reaksjoner

I mars 2010 krevde de fire norske fagforeningene Fellesforbundet, Handel og Kontor, Industri Energi og Norsk Arbeidsmandsforbund, samt deres internasjonale paraplyer, at Oljefondet trekker seg ut fra Grupo Mexico. De sendte blant annet dokumentasjon til Etikkrådet for Statens Pensjonsfond Utland. Så langt har det ikke skjedd noe.

De norske fagforeningene er spesielt bekymret over at gruveselskapet bryter med Oljefondets etiske retningslinjer om å bidra til bærekraftig utvikling, både for miljøet, økonomien og sosiale forhold. Dette begrunnes også i de etiske retningslinjene som sier at investeringer ikke skal bryte grunnleggende menneskerettigheter, eller føre til korrupsjon og miljøødeleggelser.

Denne saken blir ytterligere aktualisert av at det knyttes stadig sterkere næringslivsbånd mellom Norge og Mexico, blant annet i oljesektoren. Det reflekteres også i at den norske ambassaden i Mexico stadig styrkes. Derfor mener Atle Høye at norske myndigheter er nødt til å ta med seg et fokus på arbeidslivspolitikk i sine samtaler med meksikanske motparter, slik at de blir nødt til å ta tak i saken.

Oljefondet har trukket seg ut av to andre gruveselskaper på grunn av alvorlige miljøkonsekvenser. Det etiske rådet er informert om Grupo Mexicos framferd, men uten at det har gitt synlige resultater. De siste fire årene er Oljefondets investeringer i selskapet firedoblet. Det er mye penger, men ikke nok til å gi Norge reelle muligheter til å drive ”aktivt eierskap” som kunne fått selskapet til å drive mer i tråd med etiske normer. Uttrekk vil være et viktig politisk signal, både til Grupo Mexico og til andre gruveselskaper som driver på kant med etiske prinsipper.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

5

Bare idioter betaler skatt!

Latin-Amerika er et kontinent som er sterkt preget av store forskjeller mellom fattig og rik.

Ofte blir skylden lagt på dårlige styresett. Dette er imidlertid bare en del av sannheten. Det er på tide å løfte sløret av det hemmelige Latin-Amerika.

Tekst: Sigrid Klæboe Jacobsen, leder interimsstyret i Tax Justice Network - Norge, Foto: Desi Burgos, Wikimedia Commons.

Til tross for kontinentets enorme naturresurser sliter mange av landene med stor fattigdom. Selv Guatemala, som regnes som et middelsinntektsland har utfordringer som er hjerteskjærende.

Nesten halvparten av barna under 5 år lider av underernæring.

Hvordan kan dette henge sammen? Er dårlig styresett og korrupte statsledere årsaken? Det er ofte dit verdenssamfunnet rekker pekefingeren, men hvis vi dukker dypere, vil de fleste få noen overraskelser.

Finanskrisen rammet kontinentet hardt, og noen av dets konsekvenser ble fallende eksport og mindre investeringer fra utlandet. Dette går hardt ut over skatteinntektene, noe som igjen krymper statsbudsjettet og statenes handlingsfrihet til å sørge for velferden. Men det blir et feilspor å legge skylden på finanskrisen, problemene var der allerede før den slo til i 20072008. Det er selve skattesystemet som er kjernen.

Skatt er en grunnleggende byggestein i et velfungerende styresett. Med skatteseddelen inngår innbyggerne en kontrakt med myndighetene. Skatten skal gi deg velferd, og siden du har gitt avkall på store deler av inntekten din til staten, vil du ha et sterkt insentiv for å holde myndighetene ansvarlige. Dette resonnementet treffer imidlertid ikke den jevne latinamerikaner.

En nylig studie gjennomført av meningsmålingsinstituttet Latinobarometo viser at bare halvparten av alle latinamerikanere synes man må betale skatt for å være en god medborger. - Bare idioter betaler skatt, uttaler en Argentiner. Samfunnskontrakten er med andre ord gått i oppløsning. En slik tillitssvikt er forståelig når vi ser på hvilke pengestrømmer som forsvinner ut av landene.

Kontinentet lekker som en sil.

Kapitalflukt og skatteparadis

Globalt forsvinner mellom 1000 og 1600 milliarder dollar på grunn av ulovlig kapitalflukt, og 150 av disse går ut av de latin amerikanske landene. Ulovlig kapitalflukt brukes for å beskrive alle midler som er ulovlig opptjent, ulovlig overført eller ulovlig benyttet. Med andre ord favner begrepet mye enn det som vi er vant med å tenke på som korrupsjon. Ofte er dette kun blitt knyttet til bestikkelser og unnaluring av midler av offentlige tjenestemenn.

Ulovlig kapitalflukt omfavner tre hovedelementer: kriminalitet, korrupsjon og kommersiell kapitalflukt. Det er den siste delen som er av størst interesse, rett og slett fordi den er størst: den utgjør mellom 60 og 70 prosent av kapitalflukten. Til sammenligning utgjør korrupsjon bare 3 prosent. Det er flernasjonale selskaper som står for denne flukten, og det gjøres gjennom misbruk av internprising.

Internprising

Internprising er i utgangspunktet lovlig. Dette gjøres når selskapet «handler med seg selv». Når en del av produksjonen skjer i ett land, og skal videreforedles i et søsterselskap i et annet land, settes prisen på varene slik at de kan kjøpes og selges mellom selskapene. Så langt, så vel, men det som er av stor betydning, er hvilken pris som settes på varene. Regelen er at denne prisen skal være den samme som den ville vært om selskapene handlet den samme identiske varen på det åpne markedet. I praksis følges ikke dette, og internprising misbrukes i utstrakt skala for å unngå skatt. Dette kan enklest forklares når vi trekker inn skatteparadisene i regnestykket.

Selskapers utstrakte bruk av skatteparadis er velkjent, men hvor mye av kapitalflukten som tar veien om skatteparadisene som Panama City er ukjent.

6

LatinAmerika #3 Oktober 2010

La oss si at et selskap i Brasil skal selge kaffe til Europa. Kaffen selges unormalt billig til søsterselskapet på Caymanøyene.

Selskapet her selger så kaffen videre til søsterselskapet sitt i Europa til en høy pris. Vel fremme, vil selskapet i Europa selge kaffen til forbrukeren til en pris bare litt over det den ble kjøpt for. Hvilken betydning har dette?

selskaper, da det er umulig å få oversikt over den totale selskapsstrukturen. Dette problemet støter ikke bare sivilsamfunnet på når de prøver å gå selskaper nærmere etter i sømmene, men også myndigheten må bruke enorme ressurser på å trenge gjennom muren av hemmelighold i skatteparadis.

Ofte med dårlig resultat.

Selskapet i Brasil får lite inntekter fordi de har solgt kaffen til spottpris. De kan da rapportere om lite overskudd i bedriften, og betaler dermed lite skatt til de brasilianske myndighetene.

Selskapet på Caymanøyene har kjøpt billig og solgt dyrt, og har dermed et stort overskudd. Men her er det ingen selskapsskatt, så da blir skatteregningen lik null. I Europa har selskapet kjøpt dyrt, og solgt bare litt dyrere, og kan i likhet med Brasil vise til bare et lite overskudd, med tilsvarende lav skatteinnbetaling.

Vi vet også at norske selskap benytter seg av skatteparadis. Et kjent eksempel fra tidligere i år var Telenor som registrerte selskapet VimpelCom på Bermuda. Som svar på kritikken Telenor fikk, uttalte de at de "selvfølgelig ikke driver spekulativ skatteplanlegging eller prøver å skjule inntekter i skatteparadiser."

Nå har det flernasjonale selskapet oppnådd det de ønsker: redusere det totale skattetrykket gjennom noen kreative øvelser.

Den samme teknikken brukes stadig oftere på flere områder, for eksempel å selge rettigheten til å bruke en merkevare til et søster- eller datterselskap.

Skatteparadisene har en nøkkelrolle i å fasilitere kapitalflukten.

Hvor mye av kapitalflukten som tar veien til skatteparadisene vet ingen, men selskapers utstrakte bruk av skatteparadis er velkjent.

Det er gjort beregninger som antyder at en tredjedel av verdens formue finnes i skatteparadis og at over halvparten av all verdenshandel foregår gjennom selskap som er registrerte i skatteparadiser.

Skatteparadis og kapitalflukt i Latin Amerika

Skatteparadisene har et sterkt fotfeste i Latin Amerika. I de karibiske øyene finner vi 16 av dem. Caymanøyene er av de mest kjente, og den lille øya er verdens femte største internasjonale finanssenter. Det er mindre kjent at det også på fastlandet finnes fire skatteparadis: Panama, Uruguay, Costa Rica og Belize.

Skatteparadis i Latinamerika, utdrag fra verdens totalt 60 skatteparadis:

Cayman Islands Netherlands Antilles Bermuda Dominica British Virgin Islands St Lucia Panama St Vincent & Grenadines Barbados Turks & Caicos Islands Uruguay Antigua & Barbuda Bahamas Grenada Costa Rica St Kitts & Nevis Aruba US Virgin Islands Belize Anguilla Kilde: Financial Secrecy Index av Tax Justice Network.

Norske interesser

Har norsk økonomi en rolle å spille i den globale skatteflukten?

Latin Amerika er et yndet kontinent for norske investorer. De siste fire årene har antall norske bedrifter i Brasil fordoblet seg, nå er tallet 120. Flere norske giganter er etablert i Mexico. Dette er selskaper som Statoil, Tandberg og Yara. Det er nettopp de oljeeksporterende landene som står for den største kapitalflukten, med Mexico og Venezuela på topp.

Hvordan kan vi sikre at norske selskap ikke snyter på skatten i disse landene? I dag har vi ingen mulighet til å etterprøve

Men vi kan ikke bli bedt om å stole på slike påståtte ærlige hensikter fra selskapene, vi trenger et verktøy som gjør det mulig å etterprøve slike påstander. Et slikt verktøy er land-for-land rapportering. Kort sagt dreier det seg om at selskapene blir pålagt å vise hele selskapsstrukturen, hvem som eier hvert enkelt selskap, hvor det er registrert, og nøkkeltall som skatt, omsetning og antall ansatte. Dagens praksis er dessverre helt annerledes.

Flernasjonale selskaper rapporterer på såkalt aggregert nivå, der de kan oppgi totalomsetning for f.eks «Afrika» i en sekkepost.

Men med land-for-land rapportering vil det være svært enkelt å se hvordan pengene forflytter seg fra selskap til selskap og fra land til land.

Denne typen rapportering er ikke utopisk å få innført. Den har vunnet bred oppslutning verden over. EU er blant annet i gang med å utvikle retningslinjer for en slik rapportering, og i Norge var dette en av anbefalingene fra Kapitalfluktutvalget.

Kapitalfluktutvalget ble nedsatt av Utenriksdepartementet for nettopp å se hvordan Norge kan bidra for å minske problemet med skatteparadis og kapitalflukt. I juli vedtok også USA at alle utvinningsselskaper på New York-børsen skal rapportere på en lignende måte.

Et slikt krav vil være bare et av mange virkemidler i kampen mot skatteunndragelser og kapitalflukt. Siden 2005 har Buenos Aires nektet at penger fra selskap i skatteparadis blir brakt inn i landet.

Enten må de bevise at de har en genuin aktivitet i skatteparadiset, eller så må det gjøres om til et Argentinsk foretak.

Vi ser at flere og flere land ser seg lei på hemmeligholdet, og forhåpentligvis vil vi se flere eksempler som det Argentinske i tiden som kommer. Det er viktig at Norge også innser at norsk økonomi i stor grad er involvert i skatteparadis, og tar ansvar.

Blant annet vil dette bety at Norge må innføre land-for-land rapportering for alle norske selskap. Den norske regjeringen ønsker å investere mer i utviklingsland. Men det er viktigere å fokusere på hvordan vi skal investere. Et minstekrav må være at vi skal investere åpent. Å få til økt åpenhet og minske ulovlig kapitalflukt er sentralt for å gjenoppbygge tilliten mellom befolkningen i Latin Amerika og sine respektive myndigheter.

Om tax justice network:

Tax Justice Network er en internasjonal organisasjon som jobber for skatterettferd og mot skatteparadiser.

Organisasjonen har nå fått sin norske avlegger og ble lansert 29. November 2010 på Litteraturhuset i Oslo. Bak Tax Justice Network – Norge står 10 medlemsorganisjoner, blant andre Kirkens Nødhjelp, Unio, Skatterevisorenes forening og Attac.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

7

Kampen for tilværelsen Respol er innblandet i flere sosiale og miljømessige konflikter i Latin-Amerika, og nå truer oljeselskapet tilværelsen til ukontaktede urbefolkninger i den peruanske regnskogen.

Tekst: Solveig Firing Lunde, kampanjekoordinator i Regnskogfondet

Tidlig på formiddagen den 9. november var vi en gjeng som hutret og frøys utenfor Finansdepartementet. Vinteren hadde definitivt kommet til Norge, og det kjentes da vi ventet på statssekretæren. Perus ukontaktede indianere, befant seg samtidig i et mye varmere klima, uten å vite noe som helst om markeringen vår.

Statens Pensjonsfond Utland, populært kalt Oljefondet, investerer 2,79 milliarder kroner i det spanske oljeselskapet Repsol-YPF (Årsrapport for Statens pensjonsfond utland 2009).

Regnskogfondet har siden 2007 krevd at Oljefondet slutter å investere i Repsol. Dette skyldes Repsols oljevirksomhet i regnskogen i Peru. Oljeselskapet har rettigheter til oljeleting i blokk 39 i et område som heter Napo -Tigre i den peruanske regnskogen.

med ukjente kan få for ukontaktede urfolksgrupper. «Risikoen er alt for stor. De som bor i skogen dør altfor ofte av sykdommer brakt inn av fremmede - de smittes av å være i nærheten. Det er som et folkemord» sa flere urfolksledere i en uttalelse.

Felles for de indianergruppene som frivillig lever uten kontakt med storsamfunnet er at de er veldig sårbare hvis de kommer i kontakt med folk utenfra. Sykdommer som er vanlige og ufarlige for oss kan ta livet av en hel landsby med ukontaktede indianere hvis noen der smittes. Disse folkegruppene er også helt avhengige av naturen for å overleve. De lever av jakt og fiske, og store inngrep i naturen ødelegger livsgrunnlaget deres.

I 2008 sendte Repsol flere hundre arbeidere inn i blokk 39 for å lete etter olje, og satte dermed livsgrunnlaget til urbefolkningen i fare. I tillegg bygde selskapet en rekke landingsplasser for Det finnes store mengder dokumentasjon på at det lever helikoptre, ryddet flere hundre kilometer med seismikklinjer og indianere som ikke ønsker kontakt med storsamfunnet i Napo- gjennomførte et stort antall sprengninger innenfor indianernes Tigre. Disse indianergruppene kalles ofte ukontaktede eller kjerneområde. Slike inngrep gjør det umulig for indianerne å frivillig isolerte indianere. fortsette å leve som de alltid har gjort. Det vil enten føre til tvungen kontakt mellom oljearbeiderne og de isolerte Repsols oljeleting truer disse ekstremt sårbare ukontaktede indianerstammene, og dermed slutten på deres eksistens som urfolksgruppene, og risikerer å utrydde dem. Derfor har særegne folkegrupper, eller at de tvinges til å forlate sine Regnskogfondet, LAG og en rekke andre norske organisasjoner i tradisjonelle områder. Slik tvangsflytting er i strid med høst samlet inn støtte til et opprop som krever at Oljefondet internasjonal folkerett og er spesielt alvorlig for ukontaktede slutter å investere i Repsol. Målet vårt den kalde dagen utenfor urfolk. Repsol forbereder nå en ny runde med like omfattende Finansdepartmentet, var å overrekke mer enn ti tusen oljeletingsaktiviteter inne i blokk 39. underskrifter fra det norske folk til finansministeren.

Flere svin på skogen

Repsol deltar også i olje- og gassutvinning i andre regnskogsområder i Peru, og møter massiv kritikk for sine overgrep mot urfolks rettigheter. Ett eksempel er gassprosjektet Camisea i det sørlige Peru, hvor Repsol er medeier. I dette området anslår peruanske helsemyndigheter at gassutvinningen har ført til en voldsom økning i dødeligheten hos de ukontaktede nanti-indianerne.

Lars Løvold, leder i Regnskogfondet med underskriftene. Foto: Solveig Firing Lunde Ekstremt sårbare folk

Nylig stoppet myndighetene i Paraguay en ekspedisjon med britiske forskere som ønsket å ta seg inn i området til noen av de siste ukontaktede ayoreo-indianerne i Gran Chaco-skogen i grenseområdene mot Argentina og Bolivia. Dette skjedde etter at Paraguays urfolk protesterte kraftig mot ekspedisjonen. De vet bedre enn de fleste hvilke dramatiske konsekvenser kontakt

8

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Repsol er innblandet i flere sosiale og miljømessige konflikter i andre søramerikanske land. Urfolk i Argentina, Bolivia, Ecuador og Colombia har protestert mot skadevirkningene av Repsol sine prosjekter, som har forårsaket menneskerettighetsbrudd, miljøødeleggelser og alvorlige helseskader hos lokalbefolkningen. Dette viser at Repsols overgrep mot urfolk i NapoTigre langt fra er en isolert sak, men at selskapet systematisk bryter urfolks rettigheter flere steder i Latin-Amerika.

Omfattende dokumentasjon

Statssekretær for finansminister Sigbjørn Johnsen, Hilde Singsaas, trosset kulda og kom som avtalt ut på trappen foran det massive Finansdepartementet. Hun fikk underskriftene og kunne forsikre oss om at hvis påstandene våre stemmer så er dette en meget alvorlig sak. Men hvordan bevise eksistensen til

Oljeutvinning i regnskogen fører til store miljøødeleggelser. Selskapet Repsol er innblandet i flere sosiale og miljømessige konflikter i Sør-Amerika. Foto: FECONACO

noen som ikke ønsker å bli oppdaget? I forbindelse med at Oljefondet i vår lanserte årsrapporten for 2009 uttalte professor Ola Mestad i Oljefondets Etikkråd at det er tvil om hvorvidt det fortsatt finnes ukontaktede indianere i Napo-Tigre.

Etikkrådet er det organet som vurderer hvilke selskaper som skal utelukkes fra Oljefondets investeringsportefølje. Rådet vurderer selskapene opp mot et sett med sosiale og miljømessige kriterier før de bestemmer seg for om selskapet skal svartelistes.

Regnskogfondet har siden 2007 jevnlig informert Oljefondets Etikkråd om detaljene rundt Repsols virksomhet i Peru.

Sekretariatet til Etikkrådet har fått tilsendt en rekke rapporter og annen dokumentasjon som påviser at det finnes ukontaktede urfolk i området hvor Repsol har aktiviteter.

«Risikoen er alt for stor. De som bor i skogen dør altfor ofte av sykdommer brakt inn av fremmede. Det er som et folkemord» - Urfolksledere Den peruanske urfolksorganisasjonen AIDESEP har gjennomført undersøkelser og publisert rapporter med flere titalls vitneutsagn og bilder fra mennesker som har sett ukontaktede indianere eller spor av dem i Napo-Tigre så sent som i 2008. Disse rapportene er sendt til Etikkrådet.

Andre institusjoner som påviser eksistensen til ukontaktede indianere i Napo-Tigre er Ombudsmannskontoret, som er den instansen i Peru som blant annet passer på at sivilbefolkningens rettigheter ikke brytes. De har gjennomført egne studier og feltundersøkelser som konkluderer med at ukontaktede indianere lever i området. Fylkesregjeringen i Loreto hvor Napo-Tigre ligger, har tidligere gjennom loven Ordenanza Regional número 004-2004 CR/GRL suspendert hogsttillatelser med begrunnelse i at det finnes ukontaktede indianere i området. Også myndighetene i Ecuador har slått fast at det lever ukontaktede

indianere i området og har opprettet et statlig anerkjent område, Zona Intangible, for å beskytte ukontaktede indianere på den ecuatorianske siden av grensen til Napo-Tigre. Helsedepartementet i Peru sier det samme, der de baserer seg blant annet på Ombudsmannskontorets og urfolksorganisasjonen AIDESEPs studier.

I tillegg ga nylig organisasjonen International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA) ut en rapport om ukontaktede indianere i Peru. Rapporten «Perú: Despojo Territorial, Conflicto Social y Exterminio» (Beatriz Huertas Castillo, 2010) tar blant annet for seg saken om Repsols aktiviteter i Napo-Tigre. Nok en gang bekreftes og styrkes dokumentasjonen som taler for at ukontaktede lever i området hvor Repsol vil utvinne olje. På tross av dette, og stikk i strid med føre var-prinsippet, har peruanske myndigheter gitt tillatelse til Repsol for å gjennomføre oljeleting i området.

Tvilsom tvil

Dokumentasjonen for at dette området er bebodd av indianergrupper som vil være i fred, er omfattende og troverdig for de aller fleste. Etikkrådet er i tvilsomt selskap når de uttrykker tvil om de ukontaktedes tilstedeværelse og tilhørighet til området. Tvilen frontes ellers bare av oljeselskapene og den oljeivrige peruanske regjeringen. Strategien fra de to sistnevntes side synes å være at Repsol får gjennomføre så store inngrep på indianernes territorium, at de blir skremt og derfor tvunget til å forlate det. På den måten får oljeindustrien rett i at det ikke bor indianere der lenger.

Norge på sin side må nå velge hvem som er mest troverdige.

Uttrekk – et viktig signal

Problemet er dessverre ikke løst i det øyeblikket Oljefondet trekker seg ut av Repsol. Uttrekk vil likevel være et veldig viktig signal til oljeselskapene, peruanske myndigheter, urfolksaktivister og andre investeringsfond. Ved å stanse investeringene i Repsol gis en tydelig beskjed om at Norge tror på og ønsker ukontaktede indianeres eksistens, og at Norge i ikke ønsker å tjene penger på oljeutvinning som forårsaker ukontaktede urfolks undergang. Det er vel verdt en kald halvtime utenfor Finansdepartementet.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

9

Interessekonflikter mellom Norge og Latin­Amerika På hvilken måte er norske utenrikspolitiske interesser i samsvar eller i konflikt med interesser i Latin-Amerika? Den norske befolkningen står overfor et verdivalg.

Tekst: Helene Bank. Foto: Statsministerens kontos, Flickr.

I Norge var kampen for å sørge for at ressursene var i nasjonalt eie og kom innbyggerne til gode vellykket. Vi bygget opp universelle goder i en fungerende velferdsstat, skjermet fra profitt og markedskonkurranse. Så vellykket ble disse offentlige tjenestene innen teletjenester, energi og petroleumsutvinning, at umerkelig for folk flest, endret de norsk utenrikspolitikk. Hindrer Norges engasjement i internasjonale organisasjoner land i LatinAmerika å ta tilsvarende grep nå?

Frihandelsavtaler er også ressurskamp

Med Soria Moria-erklæringen, verdens tøffeste regjeringserklæring, skal Norge ta ansvar for hva vi gjør mot andre. Der står det for det første at regjeringen vil legge til grunn at avtaleverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn. For det andre står det at Norge ikke skal fremme krav overfor fattige land som kan innebære en svekkelse av mulighetene til å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning, og heller ikke gå inn for en avtale som kan presse frem privatisering av offentlige tjenester i Norge. Et tredje punkt av interesse her er at bistanden ikke skal gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering.

Norske interesser i oppdrettsnæringen i Chile, blant andre Cermaq og Marine Harvest, har bidratt til overforbruk av medisiner, forurensing av villaksstammen i Stillehavet helt opp til Alaska, og spredning av lakselus og laksesykdommer. Dette har ført til kollaps i en hel næring, med dype konsekvenser for arbeidere og lokale fiskere.

På WTOs ministermøte i Hong Kong 2005 ble det stor ståhei da Norge i plenumsmøte erklærte at vi trakk alle tidligere krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklete landene og dessuten alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester. Ingen land hadde gjort noe slikt før. Men denne talen i WTO skyldtes at frivillige organisasjoner fotfulgte utenriksministeren, og at det var aktive Stortingspolitikere som sørget for at Soria Moria-erklæringen ble fulgt opp. Dette var bare det første eksempelet under den rødgrønne regjeringen på at det er sivilt samfunn i Norge som må sørge for at løfter som kan gå imot økonomiske interesser følges opp i praksis.

Hvorfor er dette viktig, og hvorfor er en slik regjeringserklæring nødvendig? Er ikke Norge landet som betaler mest i bistand per innbygger, som vil utviklingslandenes beste og har stått for begreper som ”mottakeransvar” og ”utvikling nedenfra”? Norges befolkning er ikke stilt overfor dilemmaet at norske definerte næringsinteresser vil hindre andre lands muligheter for utvikling.

Hypotesen min er at befolkningen i Norge ikke vil være til hinder for andres utvikling. Tvert imot. Vi vet hvordan landet ble bygget og hvor vår velferd og velstand kommer fra.

Norsk utenrikspolitikk har endret seg i takt med stadig større økonomiske interesser norske selskaper har i utviklingsland. På hvilken måte er norske utenrikspolitiske interesser i samsvar eller i konflikt med interesser i Latin-Amerika? Hvordan kommer disse interessene til syne i internasjonale institusjoner?

10

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Norge, som er stor eksportør av oppdrettsfisk, har nå blitt netto importør av fisk. På grunn av en stadig voksende oppdrettsnæring er behovet for fiskemel og fiskeolje mye større enn det vi klarer å hente ut av våre egne havområder. Det meste av importen stammer fra de store fiskeriene utenfor SørAmerikas vestkyst. Tilgangen til disse ressursene skal sikres gjennom EFTA-frihandelsavtaler med latinamerikanske land.

«Uten politisk debatt, nesten som et administrativt vedtak er det lagt opp til at det er de økonomiske interessene i utlandet som skal styre politikken.»

Rett til politikk for sysselsetting?

Norge er kjent for brasilianere. Bacalao og norsk klippfisk kan ta æren for det. I handelspolitikken har Norge definert landbruket som såkalt multifunksjonelt, det betyr at landbruket har en rekke funksjoner utover de rent markedsmessige - for sysselsetting, matsikkerhet, distriktsutvikling og kulturlandskap. Norge har derimot bidratt til å få fisk definert som en industrivare i internasjonal handelspolitikk. For Brasils regjering er det omvendt. Fiskeriene og kystfisket har et mangfold av funksjoner for distriktene. På den andre siden har Brasil et stort industrielt landbruk og stor eksportkapasitet som de gjerne vil ha fri markedsadgang for i industrialiserte land.

Forhandlingene i WTO har som mål å begrense utviklingslandene sitt politiske handlingsrom til å bruke importtoll på alle varer som ikke er landbruksvarer (NAMA).

Det hindrer en sysselsettingspolitikk som Norge selv brukte etter frigjøringen fra Sverige. Kravet er at tollvern raskt skal bygges ned og gi markedsadgang for alle industriprodukt inkludert fisk og sjømat. Avtaleforslaget, som per 2010 ligger i WTO, reduserer muligheten for å bruke toll for å sikre arbeidsplasser

innen bearbeidingsindustri. Det kan få alvorlige konsekvenser for dagens sysselsetting i en rekke utviklingsland. Det er beregnet å være et sysselsettingstap på 1,2 millioner arbeidsplasser i Brasil, mer enn 150 000 i Argentina, omtrent 135 000 i Colombia, mer enn 100 000 i Peru og 1,5 millioner i Mexico. Det politiske handlingsrommet til å bruke toll for å beskytte små og nye industrier og sysselsetting mot rå internasjonal konkurranse, vil bli betydelig redusert.

behov for å forberede seg. Det kommer en tid etter oljen.

Allerede nå står den norske befolkningen overfor et verdivalg.

Skal vi satse på konkurransedyktige storkonsern som skal hente profitt av andre lands arbeid og ressurser? Skal det være kapitalen, ikke vårt arbeid og våre velutdannete ungdommer som skal være framtidens håp? Eller skal vi på nytt sette i verk tiltak; denne gangen med tanke på nye energikilder og begrenset forbruk, med fordeling globalt, ikke bare nasjonalt.

Politikk forkledd som administrasjon

Uten politisk debatt, nesten som et administrativt vedtak er det lagt opp til at det er de økonomiske interessene i utlandet som skal styre politikken. Prioriteringene for et slikt Norge er klare: avreguleringer innen sektorene fisk og sjømat, frie kapitalbevegelser, energitjenester og telekommunikasjon.

I mange år var norsk handels- og utenrikspolitikk dominert av at Norge var et forholdsvis fattig land med rike naturressurser. Det var viktig å sikre norsk eierskap og kontroll over disse mot store utenlandske interesser og utenlandske selskap, og det var viktig å sikre utvikling av teknologi og sikre sysselsetting over hele landet.

Det var en kamp der kommuner og lokalsamfunn, fagorganisasjoner og primærnæringene sto sammen og langt på vei vant.

Etter unionsoppløsningen var de nasjonale oppgavene å bygge industri og sikre sysselsetting, nasjonale markeder og velferdsordninger. Velferdsstaten lot offentlige tjenester og infrastruktur være et politisk anliggende. 50 % av arbeid og produksjon i Norge ble på den måten holdt utenfor krav om profitt. Dette sikret en fordeling av investeringer og arbeid i hele samfunnet og befolkningen, distrikter og byer. Gjennom kamp og sosial mobilisering etablerte vi rett for berørte parter til å delta i beslutninger som angikk dem, blant annet i arbeidsmiljøloven, plan- og bygningsloven og deltakerloven, som omhandler forvaltning av havets ressurser.

Fra nasjonsbygging til økonomiske interesser i andres land

Etter unionsoppløsningen var det innen maritime tjenester at Norge tydeligst ønsket fri tilgang til andre lands markeder. I takt med en global og nasjonal ideologisk endring og oppbygging av andre sterke industrisektorer, har dette endret seg de siste årene.

Den tette koblingen mellom politisk elite, ledelse i selskapene, og byråkrati har ført til at ideene om at også selskap opprettet med nasjonale formål, blir rettet inn mot konkurranse i internasjonale markeder. Fristilling fra politisk kontroll og organisering ble fort satt ut i livet. Nå skulle de offentlige tjenestene innen teletjenester, energi og petroleumsutvinning fristilles og privatiseres. De skulle utvikle internasjonale strategier og ut for å finne markeder og ressurser. Norge utviklet økonomisk og strategiske interesser i andre land – imperialistiske interesser. De siste årene har norske forhandlere forsøkt å få andre land til å avstå fra å bruke virkemidler som var avgjørende for vår egen velstandsutvikling. Statoil utviklet en strategi som ble helt avgjørendei. Best illustrert ble dette da påtroppende finansminister Jens Stoltenberg i NRK Dagsrevyen, 1996, uttalte at: - Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra Det Kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.

Med tanke på hvilken rolle staten spilte i eierskap og utvikling av den norske petroleumssektoren utgjør dette utsagnet et veiskille.

Slik endret også handelspolitikken karakter. Norge kan det internasjonale spillet, og har allerede vunnet stort. Men klimaendringer og begrensede fossile reserver gjør at det er

Norges frihandelsinteresser i Chile og Peru?

Fiskeri og sjømat, spesielt markeds- og ressurstilgang for oppdrettsfisk er en hovedprioritet for regjeringen. Derfor krever norske representanter i internasjonale fora fri tilgang til oppkjøp av fôr og ressurser, fri rett til etablering og fri adgang til de kjøpesterke markedene i alle land for norsk oppdrettsfisk. Da fiskeeksporten har steget de siste årene ser den ikke ut til å ha blitt påvirket av finanskrisen.

Norsk vekststrategi for næringen vil, med dagens fôr, kreve opp til 10 prosent av de ressurser som fiskes opp av verdenshavene.

Fordi bestandene av tobis og lodde utenfor Norge har kollapset må laksefôret hentes fra et annet sted. Bestanden av de viktigste fôrfiskene (øyepål og tobis) i norske og nordiske farvann er dramatisk lave, såpass at også matfisk og sjøfugl er truet.

Oppdrettsnæringen bidrar ikke til verdens matvareproduksjon, tvert i mot. For å vri på en lignelse; den gjør tre fisker til én.

Dette fortsetter innenfor rammen av bærekraftig forvaltning.

Lagerbeholdningen av fiskemel i verden er "all time low". Både Peru og Chile er tomme på lager, og det gjelder for det meste i Nord-Europa også. Peru er verdens største produsent av fiskemel og fiskeolje, og det meste av dette eksporteres. Chile, som er verdens nest største produsent, eksporterte tidligere det aller meste av sin produksjon av fiskemel- og olje, men landets kraftige satsing på fiskeoppdrett endret dette. Før kollapsen i oppdrettsnæringen eksporterte Chile fortsatt store mengder

Soria Moria-erklæringen til Stoltenbergregjeringen ble laget på bakgrunn av press fra organisasjonsmiljøet i Norge.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

11

fiskemel, omlag 520 000 tonn, men ble i 2004 en netto importør av fiskeolje. Etter Norge var Chile verdens nest største fiskeoljeimportør. Norge produserte selv 211 000 tonn fiskemel og 56 000 tonn fiskeolje i 2004.

Fra den offentlige debatten, og debatter i Stortinget, får vi inntrykk av at frihandelsavtaler bare handler om markedsadgang.

Frihandelsavtalene som EFTA har inngått med Mexico, Chile, Colombia og høyst sannsynlig Peru (som inntil nylig var unntatt offentligheten) avspeiler en annen kamp; kampen om råvarene. I frihandelsavtalene som Norge og EFTA har forhandlet med Colombia og Peru er det innført klausuler som forteller om denne nye retningen i frihandelsavtalene.

«De europeiske landene er avhengige av billige råvarer fra de tidligere koloniene. Igjennom bilaterale avtaler viderefører de en politikk som fortsatt skal sikre deres adgang til billige råvarer for egen industri.»

I 2007 og 2008 økte matvareprisene voldsomt. Da var det mange utviklingsland som innførte eksporttoll for å hindre at eksportindustrien eksporterte livsnødvendig mat. Dette medførte at EU og land med stor industri for bearbeiding av matvarer fikk panikk. Det har alltid vært antatt at landene ville ønske å selge sine råvarer. De europeiske landene er avhengige av billige råvarer fra de tidligere koloniene. Gjennom bilaterale avtaler viderefører de en politikk som fortsatt skal sikre deres adgang til billige råvarer for egen industri. Når det utformes forbud mot tiltak som skal sikre at råvarer og mat blir værende i produksjonslandet (i form av toll på eksport, kvotebegrensninger eller eksportforbud), kan det føre til at mat-, vann- eller økonomiske kriser ikke kan møtes med en politikk som sikrer innbyggerne tilgang til råvarer fra eget land. Målet for Norges forhandlere er å sikre tilgang til fiskefôr. Konsekvensene kan bli dramatiske for folk og natur i de land som godtar slike krav fra ressurshungrige land.

Hindrer norsk petroleumsstrategi klima­ og utviklings­ politikk?

Norge har bygget opp omfattende kompetanse innen vannkraft og petroleumsutvinning. Utbyggingstakten har gått ned, vi har nådd utvinningstoppen, og det er nå overskudd på kapital og arbeidskraft innen disse sektorene. Markeds- og ressurstilgang til andre lands energisektorer kan sikre fortsatt lønnsomhet selv om vi har brukt opp egne ressurser. Norske selskaper ser muligheten stor inntjening i fattige land dersom norske selskap får rett til å etablere seg, rett til å få tilgang til ressurser, rett til å bringe norsk kjernepersonell og rett til å slippe ubehagelige konsesjonskrav.

Eksport av oljerelaterte tjenester er tidoblet på ti år, ifølge Statistisk Sentralbyrå. I 2000 var eksportverdien på bare 2,7 milliarder, mens den nådde 37,7 milliarder kroner i 2008. Det er en dramatisk vekst. Det er ikke vanskelig å forstå at næringene og Olje- og energi-, og Næringsdepartement tenker offensivt

12

LatinAmerika #3 Oktober 2010

når det gjelder å få tilgang til å utvinne petroleumsressurser eller levere innsatsfaktorer i andre land.

Klimaversting eller solidarisk oljeleverandør

Globaliseringskonferansen i Oslo i 2008 åpnet med storfint besøk, og satt søkelys på Norge: ”Klimaversting eller solidarisk oljeleverandør?”. Miljøvernminister fra Ecuador, Francisco Carríon, stilte med en stor delegasjon, og presenterte tanker de har som kan forene tre hensyn i den globale debatten. Ecuador vil la sin egen olje bli liggende i bakken, av hensyn til sårbar regnskog, klima og urbefolkningen i området. Det var imidlertid avgjørende å få tilgang til teknologi og hjelp til å utvikle fossilfri energi. For å få gjennomslag trengs finansiering og/eller gjeldsslette. Ecuador valgte å kalle finansieringen for kompensasjon.

En tydelig skuffet delegasjon fra Ecuador forlot Globaliseringskonferansen i 2008. Økologen Carlos Larrea, aktivist, forsker og Yasuní-prosjektets far, hadde håpet at Norge, med sin høye profil på klima og regnskogbevaring ville synes at Ecuador hadde en god plan. Dagen etter ble de invitert til et møte i Miljøverndepartementet der Norges miljøvernminister anbefalte dem å snakke med Olje for utvikling. ”Skal vi gå i et slikt møte?” spurte en undrende Larrea. ”Vi ønsker jo ikke å utvinne oljen, vi vil utvikle energi på en annen måte. Bygge et annet samfunn.

Spare klima og regnskog”. En nølende delegasjon møtte likevel, de fikk en orientering om hva Norge kunne tilby, og konkluderte med at dette foreløpig ikke var interessant. Miljøvernminister Erik Solheim anbefalte Ecuador å kontakte Brasil, som hadde fått i oppdrag å forvalte noen av skogmilliardene fra Norge, midler til gode for hele Amazonas. Helt tilbake til 2005 har den indianske Huaorani-stammen i Yasuní nasjonalpark i Ecuador protestert mot et brasiliansk oljeselskap sitt engasjement i det samme regnskogområdetii.

I 2009 hadde Ecuador videreutviklet en omfattende plan for bevaring av regnskog i hele landet. Med manglende støtte opp mot klimaforhandlingene i København samme år sto prosjektet i fare. Men saken tok en ny vending. Tyskland og flere EU-land mente at prosjektet var spennende. Ikke minst på grunn av de mange målene som ble oppnådd samtidig. Hva var det Tyskland og andre EU-land fant interessant med programmet, men som Norge mente kunne være problematisk? Det er alltid vanskelig å vite nøyaktig, men i FNs utredningsorgan UN-DESA kan vi finne et mulig svar. Som forberedelse til klimaforhandlingene har de sett på hvilke land i verden som hadde flest nyvinninger og patenter for produksjon av fornybar energiiii. EU har registrert 44 prosent av slike patenter, og Tyskland alene har 18 prosent av alle verdens patenter på fornybar energi. De ser en framtid i ny fornybar energi. Norge skal fortsatt utvinne petroleum i eget og andre land.

Mange steiner små…

Umerkelig har den norske staten utviklet nye interesser som kan gå på tvers av andre lands og folks interesser, og på tvers av innbyggere i utviklingslands fremtidige handlingsrom til å gjøre det som Norge gjorde i sin tidlige politiske og økonomiske historie. Umerkelig har også politikken i økende grad blitt til i skjæringsfeltet mellom næringsliv og byråkrati. Så lenge innbyggerne ikke har merket noen forskjell og ikke vet hva som skjer i land som vi tror vi hjelper med bistand, har det ikke blitt noen politisk debatt om omleggingen, og fram for alt ingen politisk debatt om alternativene.

De undertryktes stemme ­ José Raúl Vera López taler høyt der andre tier.

Mexico er rangert som verdens tredje farligste land etter Afghanistan og Pakistan. Regjeringen lukker øynene mens befolkningen tar støyten hver eneste dag. Hva skjer egentlig i Mexico?

Tekst: Irene Elise Hamborg, Foto: Sebastian Andrés Silva.

José Raúl Vera López mottar årets rafto-pris for sitt menneskerettighetsarbeid.

Et vakkert land med et stort potensiale, er på vei ned i grøftekanten. Det er mange ting man kan sette fingeren på; regjeringens innsats, politiets dobbeltrolle og narkotikakartellenes dominans. Med fare for egen sikkerhet taler årets raftoprisvinner, biskop José Raúl Vera López, høyt og uredd om brudd på menneskerettigheter, maktmisbruk, korrupsjon og fravær av rettsikkerhet. Hans arbeid vitner om stor vilje til konkret handling for å bedre vilkårene for fattige, utsatte og undertrykte i Mexico.

José Raúl Vera López

Don Raúl, som han kalles, har jobbet som prest de siste 35 årene, og ble biskop i byen Saltillo i den nordlige staten Coahuila i 1999. Ønsket om å evangelisere og gjøre noe positivt for samfunnet ble forsterket da han ble kjent med prestene utenfor hans universitet i Mexico City. Dette gjorde at han bestemte seg for å dedikere livet sitt til kirken og menneskerettigheter.

Før han ble satt inn som biskop i Saltillo jobbet Don Raúl med Monseñor Samuel Ruiz i Chiapas for å hjelpe fred- og forsoningsprosessen mellom zapatistene og regjeringen, og med å opprettholde våpenhvileavtalen dem imellom. Opplevelsen forandret ham som person, hvordan han så på og utførte sitt arbeid. Han sier at nærheten urbefolkningen har til naturen, familien og gudene sine, den naturligheten som fantes der nede, fikk ham til å reflektere over ting på nytt. Don Raúl lærte at for å

virkelig kunne hjelpe noen, må man komme nær dem. Man skal ikke sette seg selv over, men ved siden av for å være en støttende skulder. ”Min rolle er mer enn å evangelisere, jeg er ikke bare en pastor, men også en venn”. For å utfylle denne rollen måtte Don Raúl ta del i folks hverdagsliv, bli kjent med dem og kjempe deres saker. Arbeidet han gjorde i Chiapas var upopulært både i kirken og blant styresmaktene. Selv om tradisjonen tilsier at han skulle overta som biskop i området da stillingen ble ledig, ble han heller sent til ørkenen i fjellene.

Under sitt arbeid i Chiapas ble det klart for Don Raúl at han skulle jobbe for å forbedre rettighetene til de undertrykte. Han inkluderer da også de homoseksuelle og prostituerte. Mange blir overrasket over dette med tanke på at han er en katolsk biskop.

På spørsmål om hans holdninger overfor disse gruppene reagerer han sterkt. ”Det ville vært totalt uspiselig å ikke behandlet dem bra. De blir undertrykket av samfunnet akkurat som migrantene blir. De homoseksuelle ”ble” ikke slik, de ble skapt på denne måten. Man kan ikke definere et menneske ut i fra legning, men ut i fra handling.”

Om man skal definere et menneske ut i fra handling, tennes det automatisk et spørsmålstegn med tanke på de prostituerte. Don Raúl mener at man må se på de faktorene som ligger til grunn for deres handling. ”Jeg forsvarer ikke det de gjør, men prøver å hjelpe dem ut av de situasjonene som fikk dem inn i denne posisjonen. Ingen selger seg selv fordi de har lyst, de gjør det fordi de må.”

For å hjelpe migrantene på deres vei grunnla Don Raúl “Belén Casa del Migrante” i Saltillo i 2002. Huset har de siste 8 årene gitt beskyttelse for mer enn 40 000 migranter fra hele mellomamerika. Belén har kapasitet til å ta inn 10 personer av gangen, og gir migrantene husly, mat, og et fysisk og psykisk helsetilbud. Noen av metodene som brukes er psykologitimer, evangelisering, og samlinger. Migrantene samles for å fortelle sine historier og for å utvikle strategier for å bedre situasjonen.

José Raúl Vera López

Født 21. juni 1945 i Acámbaro, Guanajuato.

• Utdannet i Mexico City og Bologna, Italia.

• Visebiskop i San Cristóbal de las Casas (1995-1999) der han bidro som mellommann i konflikten mellom regjeringen og zapatistene.

• Biskop i Saltillo, Coahuila (1999-) • Opprettet Belén – Posada del Migrante i 2002 • Vant Rafto-prisen for sitt arbeid for menneskerettigheter i 2010 •

LatinAmerika #3 Oktober 2010

13

Tanken bak samlingene er å bearbeide deres opplevelse av reisen de har utført, og forbrede dem på det som venter. Personellet ved Belén dokumenterer alt som foregår der under migrantenes opphold for å få en bedre innsikt i migrantenes opplevelser.

Tiltak som Belén er høyst nødvendig for å beskytte migrantene mot de farer som møter dem på veien.

«Min rolle er mer enn å evangelisere, jeg er ikke bare en pastor, men også en venn.»

– José Raúl Vera López Migrantenes farlige reise

Mexico er et av få land i verden som migranter både reiser til og gjennom, samt at landet er startsted for tusenvis av meksikanere som prøver å krysse grensen til USA. Dette skaper komplekse sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser for Mexico og dets naboer. Behovet for et trygt område for migrantene, slik som Belén, er stort da deres reise byr på mange farer. Særlig utsatte er migrantene fra de mellomamerikanske landene. Disse blir utsatt for seksuelle overgrep, trakassering, ran, drap og kidnapping av kriminelle, politiet og militære. Siden 2007 har det vært et stort problem at organiserte grupper har drevet systematisk kriminalitet og vold mot migranter. Et eksempel er gruppen som kaller seg ”Los Trabajadores”.

Gruppen har tatt over territorier som har en jevn strøm med migranter, for å deretter kidnappe, voldta og rane disse for alt de har. Etterpå blir migrantene ført til såkalte ”drophouses” der det kan befinne seg opptil 50 personer i et treroms hus. Ofrene kan bli tvangsrekruttert inn i narkotikakartellene, bli ofre for menneskehandel eller holdt fanget for å presse familiene deres for penger.

En rapport, utgitt av den meksikanske menneskerettskommisjonen, viser at 9.758 migranter ble kidnappet på vei gjennom Mexico fra september 2008 til februar 2009. Dessverre blir ikke disse voldshandlingene gitt den prioriteten de bør ha. I en undersøkelse gjort av Amnesty International kommer det

frem at slike lovbrudd har meget lav prioritet i de fleste stater og hos regjeringen. Samtidig beviser undersøkelsen at det som ved første øyekast ser ut som voldshandlinger utført av kriminelle gjenger, også involverer statlige tjenestemenn. Enten direkte, eller som følge av medvirkning og samtykke. Fader Heyman Medina fra migrasjonshuset i Arriaga, Chiapas, sier at ”for hver tiende kvinne som kommer gjennom disse dører er seks av dem seksuelt misbrukt”.

Situasjonen i Mexico

Stephanie Brewer, foredragsholder ved årets Rafto-symposium, sa i sitt fremlegg at konfrontert med narkotikahandel og et økende nivå av volds og kriminelle handlinger burde den meksikanske regjeringens respons først og fremst vært å bekjempe årsakene til kriminaliteten; ekstrem fattigdom og mangel på sysselsetting. Deretter burde de tatt i bruk en profesjonell, effektiv rettshåndhevelse og et rettferdighetssystem rettet mot forebygging og rehabilitering. Regjeringen har derimot forverret den usikre situasjonen i Mexico ved å sende nesten 50 000 soldater til gatene og lokalsamfunn for å kjempe en krig mot sivile merket som mistenkte forbrytere.

Don Raúl mener den meksikanske regjeringen bruker narkotikakrigen for å legitimere overgrepene som finner sted mot sosiale bevegelser. Det økte nærværet av militære i områder der urfolk jobber for å konstruere autonome samfunn, og måten institusjonaliseringen av vold og overgrep påvirker sosial organisering i sivilsamfunnet får prisvinneren til å himle oppgitt med øynene. Han mener volden og overgrepene kun er en unnskyldning for å kontrollere folket, og deres sosiale organisering. ”Jo reddere folket er for deres eget liv, jo forsiktigere vil de være, og det er akkurat det regjeringen ønsker. De ønsker kontroll over det lille de kan kontrollere i dette landet, de sivile. Nå som narkotikakartellene har blitt en stat i staten virker det for meg som om de trenger å vise seg litt frem. Vise at de fortsatt har makt over oss”.

Dette viser igjen hvor viktig det er at det internasjonale samfunnet nå åpner øynene for hva som skjer i Mexico. Det er ikke bare narkotikakartellene som trenger å vite at verdens øyne er på dem, det gjør også regjeringen.

Belén Casa del Migrante, Saltillo, Coahuila ble startet av Don Raúl. Foto: Irene Elise Hamborg

14

LatinAmerika #3 Oktober 2010

José Raúl Vera López under fakkeltoget i Bergen etter Raftoprisutdelingen 7. november 2010. Foto: Liv-Randi Lind og Oddmund Lunde, Raftostiftelsen.

Korrupsjonen blant politiet og militæret som er påvist i Mexico kan få en hver av oss til å grøsse. Det er militæret som etterforsker mistenksomme dødsfall og saker der mennesker helt ”plutselig” forsvinner. For eksempel har president Calderon uttalt at 9 av 10 sivile, drept i narkotikakrigen, selv er en del av bransjen. Samtidig er det påvist at 95 % av disse sakene ikke er blir fulgt opp. Det å sitte i fengsel i Mexico sier ingenting om du er skyldig eller ikke. Militæret kan holde deg i 80 dager, og om de ikke har funnet noe på deg innen den tid anvendes det ofte tortur for å få frem den tilståelsen man trenger. ”Det spiller ingen rolle om det er regler, så lenge reglene ikke blir fulgt”, sier Stephanie Brewer. Det hjelper da ikke stort med en president som stikker hodet i sanda og uttaler følgende: “Jeg er lei av alle ryktene om at militæret er korrupte og grusomme. Det er ikke sant, de følger alltid loven”

«Det spiller ingen rolle om det er regler, så lenge reglene ikke blir fulgt.»

- Stephanie Brewer Don Raúl kan heller ikke påstås å være spesielt begeistret for landets president. Han beskriver Calderon først som svært knyttet og engasjert, men ikke når det gjelder landsbyene. På spørsmål om Calderons arbeid mot narkotikakrigen, blir Don Raúl meget hard på adjektivene. Han mener Calderon fra første stund plasserte seg som en del av eliten på en absurd måte. Han tar overhode ikke hensyn til landsbyene, og alle utfordringene landet møter i disse kontekstene. ”Han er en elite mann i et pueblo land”. Generelt syntes Don Raúl presidentens innsats i narkotikakrigen er så god som ikke-eksisterende, da han velger å lukke øynene for hva landets folk går igjennom.

På spørsmål om raftoprisens betydning for hans arbeid med menneskerettigheter i Mexico svarer Don Raúl: ”Den er uten tvil viktig, og det er godt at det blir satt lys på situasjonen. Vi trenger internasjonal hjelp, og et press på den meksikanske regjeringen. Jeg er veldig glad for at vårt arbeid blir belyst, men samtidig skulle jeg ønske at situasjonen i Mexico hadde vært annerledes slik at jeg ikke hadde trengt å komme hit til Norge for å motta denne prisen.”

Don Raúl ønsker, som mange andre, en radikal forandring i Mexico. Misnøyen med regjeringen er stor. Det er på en måte forståelig at deres handlinger er små slik situasjonen er i dag.

Som Dr. William P. Simmons sa på Rafto-symposiumet: ”Hvis den meksikanske regjeringen går i krig mot kartellene vil de tape stort, og det er folket som vil tape, pueblo`n – ikke eliten”.

Regjeringen skulle handlet for lenge siden, før situasjonen kom helt ut av kontroll. Da president Felipe Calderon tok over i 2006 erklærte han krig mot narkotikakartellene. Krig har det blitt, men regjeringen har blitt stående utenfor. Uten menneskerettighetsforkjempere som José Raúl Vera López kunne situasjonen vært langt verre. Hans arbeid for det meksikanske samfunnet er beundringsverdig og meget nødvendig. Noen må tale høyt der alle andre tier stille.

Raftostiftelsen

• Etablert i 1986 til minne om avdøde Professor Thorolf Rafto (1922-1986) for å videreføre hans livslange arbeid for å beskytte menneskerettighetene.

• Raftoprisen har oppnådd internasjonal anerkjennelse.

• Prisen belyser menneskerettighetsbrudd og menneskerettighetsforkjempere som fortjener verdens oppmerksomhet.

• 4 av Raftoprisvinnerene har senere motatt Alfred Nobels fredspris.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

15

¿Conoces Veronica?

2010 er et spesielt år for El Salvador. 10. oktober feires nemlig 30-årsdagen for opprettelsen av den tidligere venstreorienterte geriljagruppen, og det nåværende regjeringspartiet FMLN. Dave Watson fra LAG Bergen reiste for å delta på markeringen, og deler her sine observasjoner, både fra feiringen, og om de politiske utfordringene El Salvador står overfor i dag.

Tekst og foto: Dave Watson

sammen med det salvadoranske kommunistpartiets væpnede fløy, FAL, en av de fem organisasjonene som utgjorde FMLN. Flere i gruppen mistet familiemedlemmer og venner under borgerkrigen, som varte fra 1980 til fredsavtalen ble undertegnet i 1992.

Slike scener utspilte seg flere ganger i løpet av en ukes intense aktiviteter i dette lille mellomamerikanske landet. Ramon og Maria Adelina er, sammen med en 50-talls ”internacionalistas”, blant de som har blitt invitert til markeringen av 30-årsdagen for opprettelsen av FMLN. Flere hundre ”internacionalistas” kom til El Salvador fra andre latin-amerikanske land, noen også fra Europa og Nord-Amerika, for å vise solidaritet og kjempe sammen med FMLN under borgerkrigen. Over 160 av dem ble drept. Disse ble høytidig minnet i flere seremonier under ukens markeringer.

Oppimot 200 000 mennesker deltok i folkefesten under 30-årsmarkeringen.

”¿Conoces Veronica, una ex combatiente de cerca 50 años?”

(Kjenner du Veronica, en ex-geriljasoldat på rundt 50 år?). ”Hun kjempet sammen med FPL her på Cerro San Pedro i 1982-83.”

Nei, sier de personene vi spør i landsbyen. Ramon, en eksgeriljasoldat fra den Dominikanske Republikk ser fortvilet ut.

Han prøver å finne en ekskjæreste fra tiden han kjempet med de internasjonale brigadene i FMLN sin ”Zona Paracentral” i San Vicente provinsen sørøst i El Salvador. Så plutselig kommer vi i snakk med en gammel mann som kjenner Veronica. Ja, sier han, hun bor i nabobygda noen kilometer unna, du kan spørre etter henne i Santa Clara.

Vi hopper opp i pickupen og skynder oss langs de støvete, steinete veiene til nabobyen. I Santa Clara begynner spørsmålsrunden på ny. Her er det faktisk flere som kjente Veronica, men hun flyttet fra området for flere år siden. Ingen vet hvor. Ramon ser trist og resignert ut, Veronica forblir et fjernt minne fra fortiden. Men Ramon har møtt mange salvadoranere som kjempet sammen i ”La Zona Paracentral”, og har utvekslet minner og knyttet vennskap på nytt, dagen har ikke vært bortkastet.

I Las Vueltas, Chaletenango, et av FMLNs kjerneområder under borgerkrigen, møter vi Maria Adelina Martinez, en gammel chilensk kvinne, som har reist sammen med den internasjonale brigaden fra Kommunistpartiet i Chile. Hun har funnet et bilde av sønnen sin som ble drept i en skuddveksling med militæret i landsbyen i 1982. Bildet henger på veggen i kommunehuset sammen med bilder av andre som ble drept i landsbyen. Tårene renner fritt. Vi er med en stor gruppe chilenere som kjempet

16

LatinAmerika #3 Oktober 2010

FMLN har mye å feire. Ikke bare 30 år med sammenhengende kamp, både militært og politisk, men også seieren i fjorårets presidentvalg. For å markere begivenheten hadde de organisert en hel uke med ulike møter og arrangementer. Disse strakk seg fra et stort møte av latinamerikanske parlamentarikere fra venstresiden, til teaterforestillinger, avduking av statuer til ære for revolusjonære helter, nedlegging av kranser på gravene til falne geriljasoldater, og en guidet tur av et stort samarbeidsprosjekt med Venezuela, ALBA-Petróleos raffineriet i Acajutla.

FMLN hadde ikke spart på noe. De inviterte tidligere geriljasoldatene ble kjørt rundt med væpnede sikkerhetsvakter fra arrangement til arrangement, i halsbrekkende fart. Ukens høydepunkt var selveste 30- årsdagen, 10 oktober. Mellom 100 000-200 000 rødkledde tilhengere av FMLN (avhengig av mediekilder) fylte hovedstadens gater for å høre taler fra partiets ledelse og gamle krigshelter. Hovedbudskapet i flere av talene var forpliktelsen til å føre videre kampen for revolusjonære sosiale endringer.

En del av feiringen var en tilsynelatende overdådig persondyrking av den avdøde FMLN-lederen Schafik Handal. Handal er en historisk figur på den salvadoranske venstresiden.

Mangeårig leder for landets kommunistparti, geriljaleder, fredsforhandler, FMLNs parlamentariske leder og partiets presidentkandidat i 2004. Han var en intelligent og meget dyktig politiker som ble respektert av både venner og fiender. I 2006 døde Handal av hjerteinnfarkt. Hans minne ble hedret med kransnedlegging på graven, plassering av grunnsteinen på et stort monument, åpning av en politisk skole for ungdom tilknyttet FMLN, utgivelsen av en bok om hans liv og en stor politisk/kulturell begivenhet på det Nasjonale Universitetet for å markere hans 80-års fødselsdag.

Men denne persondyrkelsen har en langt viktigere betydning enn den vanlige latinamerikanske venstresidens dyrking av avdøde helter. Schafik Handal var en trofast tilhenger av FMLNs revolusjonære linje. Han kjempet helt fra FMLN ble omdannet til et politisk parti, etter fredsavtalen i 1992, for å beholde den revolusjonære og sosialistiske linjen. Kampen var mot stadig voksende sosialdemokratiske og reformisttendenser som ville at partiet skulle følge en moderat, nyliberal ideologi som de sosialdemokratiske ”tredjeveis” partiene i Europa.

Denne konflikten førte til tre splittelser i løpet av de første 12 årene som politisk parti. Utbrytere dannet forskjellige sosialdemokratiske partier og stilte til valg mot FMLN (noen gikk til og med i allianse med det ekstreme høyrepartiet ARENA).

Men ingen av partiene klarte å skaffe tilstrekkelig oppslutning, og forsvant raskt fra den politiske arenaen. FMLN kom styrket gjennom disse konfliktene, og det var enkelt for partiet å holde ned de sosialdemokratiske tendensene som fremdeles befant seg i partiet.

I dag sitter FMLN i en regjering med en president, Mauricio Funes, som ikke deler partiets sosialistiske ideologi, men er en sosialt bevisst moderat med bakgrunn som TV-journalist. Han ble valgt som kandidat på grunn av sin popularitet og karisma.

FMLN hadde slitt med å finne egnede kandidater i de tidligere presidentvalgene, der de stilte med geriljaledere som ble lette skyteskiver for media. Disse ble betegnet som udemokratiske, kommunister og til og med terrorister.

Men Funes har fulgt en forsiktig reformistisk og sosialdemokratisk linje. Han har tildelt viktige ministerposter, som for økonomi og handel, til folk fra forretningsmiljøet, og omringet seg med rådgivere som er sterkt kritiske overfor FMLN. Han har holdt en markert avstand fra de radikale lederne i Latin-Amerika, som Hugo Chávez, utelukket samarbeid med den alternative ALBA-alliansen, og videreførte de nyliberale, regionale frihandelsavtalene med USA. Han har også skapt stor misnøye blant FMLNs grasrot på grunn av hans rolle som pådriver for å få Honduras nye regjering, etter statskuppet i 2009, tilbake i de regionale samarbeidsorganene.

Handals enke Tanya mottar en medalje under markeringen.

FMLN:

• Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional • Dannet 10 oktober 1980.

• Bestod av fem politisk/militære organisasjoner som hadde oppstått i løpet av 1970-tallet.

• Ble politisk parti som en del av fredsavtalen i 1992 • Vant presidentvalget i mars 2009 med tidligere TV-journalist, Mauricio Funes som president og tidligere geriljaleder Salvador Sánchez Cerén som visepresident.

• Er det største partiet i nasjonalforsamlingen.

Reformistene i FMLN derimot, ser en muligheten for å vinne fram i partiet med sin moderate linje. De håper at Funes popularitet kan dra med seg flere i partiet til å slutte opp om å endre partiets revolusjonære ideologi og stake ut en sosialdemokratisk politikk på linje med arbeiderpartiet til Lula da Silva i Brasil.

Ved å stadfeste Schafik Handels historisk ledende rolle i partiet, og vektlegge hans ideologiske linje, sender FMLN ut sterke signaler om at partiet står fast på sin sosialistiske og revolusjonære linje. Dette til tross for de pragmatiske kompromissene de har gjort under Funes sin ledelse.

Denne kampen kommer til å tilspisse seg ettersom presidentvalget i 2014 nærmer seg. Kampen om hvem som skal bli Mauricio Funes sin etterfølger, kommer til å være avgjørende for partiets framtid. Å benytte seg av Funes popularitet uten en utvanning av FMLNs sosialistiske ideologi, og samtidig hindre enda en splittelse i partiet, blir en vanskelig utfordring. FMLN kommer til å trenge all den intelligens og politiske dyktighet som Schafik Handel i sin tid tilførte partiet, og det vil bli behov for mye mer enn monumenter og fine taler.

Kravet om fortsatt sosial endring stod sentralt under markeringen.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

17

San Cristóbal: kulturell dialektikk San Cristóbal de las Casas er symbolet på hovmod og stolthet ovenfra, sa Subcomandante Marcos, den militære lederen i urfolksgeriljaen EZLN i en tale den 1. Januar 2006, da Den andre Kampanjen hadde sin åpning i byen.

Tekst: Susanne Normann, foto: Audun Husby.

Som nøyaktig 12 år tidligere fylte zapatistene de sentrale gatene i den lille høyfjellsbyen. Den gang, i 1994, var de bevæpnet og de okkuperte San Cristóbal som et av syv kommunesentere i delstaten Chiapas. I 2006 var de ikke lenger alene. Ubevæpnet, og omsluttet av tusenvis av sympatisører fra sivilsamfunnet, var de på begynnelsen av en lang reise gjennom alle Mexicos delstater, for å utvikle en ny politisk kultur i dialog med sosiale organisasjoner fra hele landet; en demokratisk øvelse av de sjeldne.

Génesis

Byen, en av de første på kontinentet etter la Conquista, har gjennom historien båret flere navn. De første conquistadorene kalte den Ciudad Real. Etter harde kamper slo de ned motstanden fra tsotsilene som forskanset seg i fortet Moxviquil, i den nordlige flanken av dalen som utgjør byens naturlige grense.

Spanjolene, som var ledet av Diego Mazariegos, slo seg ned i midten av dalen, men var dømt til å leve i frykt for nye opprør fra de uttalige tsotsil-bosetningene i nærheten. Spanjolene beskyttet seg i et fort uten vegger. Allierte mexicanos og tlaxcaltecos fra det nordligere Mexico dannet en menneskelig mur rundt den spanske bosetningen. Dette skapte grunnlaget for to av de mest sentrale av dagens bydeler, Barrio de los Mexicanos, og Barrio Tlaxcala. Historikere har spurt seg om hvorfor conquistadorene valgte å legge byen sin akkurat her. Det kalde, fuktige fjellklimaet har ingen fruktbar jord, og byen ligger fjernt fra naturlige transportårer. Byen var helt fra sin begynnelse dømt til å være en parasittisk by, avhengig av å utbytte urfolks arbeidskraft og stjele deler av deres produksjon.

mexicansk talespråk for Coletos- et utrykk for at identiteten er knyttet til kolonitida. Spanjolenes etterkommere var den gang frisert med små hestehaler, coletas. I dag er identiteten i endring.

En økende migrasjon av urfolk til byen, har gjort at også familier med tsotsil eller tseltal som morsmål har krav på identiteten som Coletos. En gruppe fra San Cristobals øverste sfære har derfor brutt ut, og kaller seg ”Los Coletos Auténticos”. Urfolksarven er vanskelig å bære.

I tiden etter det nasjonale sjokket over EZLNs eksistens i 1994, organiserte los Coletos Auténticos seg. En av dem skrev den følgende dagen etter et stort møte «I går, 7. Mars, 1994, skrev Los Coletos de Raíz, los Coletos Auténticos, de som elsker Mazariegos by, las Casas by; en vidunderlig side i sin historie. Med sivilt mot krevde de sin rett mot femtekolonistene og forræderne…mot de fillete vandalene, pseudobøndene, infrarøde aktivister og læreravskum».

«Hva misliker du mest i bybildet?

-Utlendingene.»

Los coletos auténticos

I dag heter byen San Cristóbal de las Casas, oppkalt etter en katolsk helgen og byens første biskop, Fray Bartolomé de las Casas. Han er kjent for å ha fordømt katolikkens brutale overgrep mot kontinentets urbefolkning, i det som senere ble kjent som La leyenda negra. Det er urfolk som har bygget og båret frem byen, som de fortsatt kaller La Valle de Jovel. Kanskje er denne erkjennelsen en av årsakene til den voldsomme rasismen som ofte kommer til utrykk blant de som i dag anser seg som spanjolenes etterkommere. Innbyggerne i byen kalles i

18

LatinAmerika #3 Oktober 2010

Urfolk tar nå større plass i bybildet.

bybildet. Urfolkskulturene og mystikken har også trukket til seg alternative, mindre åpenbart politiske strømninger. Yoga, afrikansk dans, musikkterapi, veganer-matkurs, reiki, aikido, sjamanisme, temazcales, alt som bærer en smak av alternativitet, utforskes daglig i byen. Noen ganger kan det travle bybildet avbrytes av katolske prosesjoner som for korte øyeblikk paralyserer gatene, eller demonstrerende bondeorganisasjoner som beleirer La plaza de la cruz, også kalt Plaza de la resistencia; for å fremme sine krav, samt opplyse de mange turistene om at det finnes flere virkeligheter i San Cristobal, og i Chiapas.

En ny kolonisering

Da Zapatistene startet Den Andre kampanjen i 2006 var de uten våpen, men med sivilsamfunnet som støtte.

En annen fulgte opp, «Kremen av la sociedad coleta snakket om å kaste ut Biskop Samuel Ruíz, de ”utenlandske prestene”, NGO-ene, og stenge avisen El Tiempo, sette opp militære veisperringer, fjerne los indios, forhindre at katedralen brukes til fredsforhandlinger, og å bruke våpen».

Opprør og endringer

De som kjenner San Cristóbal før og etter 1994, beskriver hvordan opprøret har endret den sosiale dynamikken i gatene.

Tidligere måtte urfolk vike fra de smale fortauene når de støtte på andre, og urfolkskvinnene som broderte eller vevde fant seg i å bli angrepet av las atajadoras- de katolske besteborgerfruene som fratok dem produksjonen og betalte dem det de selv ville.

Las atajadoras' udåder danner for øvrig grunnlaget for håndarbeidsbutikkene som pryder Real de Guadalupe, en av dagens hovedgater. De hyggelige bestemødrene har en for mange ukjent historie. I dag er situasjonen annerledes; urfolk har tatt en større plass i byen.

Etter 1994 økte besøkendes tilstedeværelse i byen. Europeere, amerikanere, og mexicanere fra nord kommer som turister, som studenter, som gründere, eller som solidaritetsfolk og aktivister.

Langt fra alle har kommet for å besøke de mange katolske kirkene, eller delta i colettenes påskeprosesjoner. De har kommet for å møte urfolkenes kulturer, og enkelte for å lære om EZLN. Kanskje er det nettopp derfor rasismens andre mål er utlendingene, i bred forstand. I en spørreundersøkelse i en av byens sentrumsnabolag, El Cerillo, svarte en høy prosent det følgende på spørsmålet ”Hva misliker du mest i bybildet?”; utlendingene.

Mange røster

Den kulturelle sammensetningen preger bybildet. Innenfor et relativt lite sentrum, omkring ti kvartaler fra ende til annen, kan man i dag treffe flere titalls språkgrupper, fra de seks chiapanekiske mayaspråkene, zapoteco fra Oaxaca, quiché blant de guatemalanske flyktningene, samt de fleste europeiske språk.

Byens nærhet til EZLNs områder har tiltrukket aktivister fra hele verdens bevegelse for global rettferdighet. En rekke kollektiver, NGO-er, alternative kinoer og bokhandlere er en del av

For koloniseringen av urfolksområdene er ikke tilbakelagt historie, men en politikk som har vedvart med ulik intensitet frem til i dag. Delstatsmyndighetene har stått bak en bred satsning på turisme, både på delstatsnivå, og i San Cristóbal, som av turistdepartementet har blitt erklært Pueblo Mágico, en kategori som tilsier at byen har en spesiell kulturell betydning og et stort iboende turistpotensiale. Det er urfolksterritoriet som må vike i de nye utbygningene. Firefeltsveier for raskere tilgang til naturperlene i Lacandon-jungelen gir sammen med klandestin tømmerhogst en økende avskoging. Hotellkjeder skal bygges i urfolksområdene, og fosser konverteres til badeparker. De paramilitære gjør det skitne arbeidet, og overtaler sine tidligere brødre om å reise vekk. Sterkt kritiserte urbane sentre, kalt Ciudades Rurales Sustentables, presenteres som fremtidens alternativ for de fordrevne urfolkene. Her skal de få tilgang til alle FNs tusenårsmål, samtidig. To lysuttak, og en vei frem til huset blir sosiale indikatorer som løfter Chiapas ut av fattigdomsstatistikken.

«Byens nærhet til EZLNs områder har tiltrukket aktivister fra hele verdens bevegelse for global rettferdighet.»

Tilbake i San Cristobal har det kontroversielle og myndighetslojale antropologiske museet Na Bolom fått tillatelse til å bygge ut La Ruta de los Molinos, en alternativ turistløype som skal forbinde to erverdige nedlagte møllene Molino Utrilla og Molino los Arcos. Møllene ligger et steinkast unna ruinene av det gamle fortet Moxviquil, symbolet på den første harde tstotsilmotstanden mot kolonialiseringen av deres territorium.

Møllene har lenge vært okkupert av tsotsilfamilier som ble fordrevet fra sine landsbyer under 80-tallets religiøse forfølgelser. Flere av familiene er nå blitt medlem av Den andre Kampanjen og motsetter seg utbyggingene. Kanskje er dette den andre grunnen til den sterke rasismen mot urfolk; at de aldri har overgitt seg. Store urfolksopprør på 1700, og 1800-tallet, og zapatistopprøret har kanskje skapt en internalisert frykt hos de autentiske colettene i San Cristóbal, og en bekreftelse om at deres posisjon ikke er en selvfølgelighet. Det som i hvert fall er faktum er at 500 år etter Moxviquil-motstanden, kjemper deres etterkommere mot å miste sin jord og sine boliger kun et steinkast unna Moxviquil.

LatinAmerika #3 Oktober 2010

19

Returadresse: LAG Norge, Osterhaugsgate 27, 0183 Oslo

Latin­Amerika quiz Spørsmål

1. Repsol 2. Internasjonal organisasjon som jobber for skatterettferd og mot skatteparadiser 3. Biskop i byen Saltillo og årets Raftoprisvinner 4. Bartolome de las Casas, byens første biskop, spanjol kjent for sitt forsvar for de innfødtes rettigheter 5. Gruvedrift i blant annet Mexico og Peru. De tar ikke hensyn til arbeidernes rettigheter 6. Dilma Roussef, valgt 31.oktober 201 0 7. Nestor Kirchner 8. Oliver Stone 9. Tegucigalpa 10. Mexico Fasit:

1. Hva heter oljefirmaet som er innblandet i flere sosiale og miljømessige konflikter i blant annet land som Peru?

2. Hva er Tax Justice Network?

3. Hvem er José Raúl Vera López?

4. Hvem er den mexicanske byen San Cristobal de las Casas oppkalt etter?

5. Hva er Grupo Mexico kjent for?

6. Hva heter Brasils nye president?

7. I Argentina døde nylig en tidligere president til folkets fortvilelse. Hva het han?

8. Hva heter mannen bak filmen South of the Border?

9. Hva heter hovedstaden i Honduras?

10. I hvilket land er Felipe Calderon president?

Jeg vil bli medlem i LAG! Vanlig medlem (300 kr) Student/trygdet/ungdom under 26 år (150 kr) Husstandsmedlem (100 kr) Navn: Adresse: Postnr. og sted: E-post: Telefon: Fødselsdato:

Latin-Amerikagruppene i Norge Svarsending 3322 0092 Oslo