2011 #1

LatinAmerika #1 Ă…rgang 15 - Mars 2011 Latin-Amerikagruppene i Norges medlemsblad

Frihandelsavtaler & handelssamarbeid

LatinAmerika # 1 – Mars 2011 Årgang 15.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin-amerikagruppene.no Redaksjonen:

Eirin Høiseth Lilly Smines Tore Isungset Støve Malin Undem Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Hilde Norborg Ine Gjellebæk Hege Isaksen Grafisk utforming:

Malin Undem og Eirin Høiseth Kontakt:

latinamerika@gmail.com Forsidefoto:

-Fruktmarked langs panamericana i Ecuador.

-Karen Ranestad Takk til :

Julia Loge og Heidi Lundeberg Opplag:

1000 eksemplarer

Innhold:

3 Leder -Retten til demokratisk utvikling 4 Kjære Jonas -sjå til Bolivia -Norske styresmakter må lytte til dei fattige landa i WTO-forhandlingane 6 Frihandelsavtalen med Peru - EFTA har utarbeidet og signert en frihandelsavtale med Peru.

8 ALBA -Et alternativ til frihandelsdogmatisme 10 Aktivist ABC -Lyst til å jobbe med handelspolitikk?

11 Fagorganisering i lovløse frihandelssoner -Arbeiderrettigheter i Maquila-industrien i El Salvador 14 Tegneserie mot frihandelsavtaler - Forlaget Equipo Maiz bruker tegneserier som alternativ informasjon 15 Handelsimperialisten - EU har teikna frihandelsavtale med Mellom-Amerika 16 Småbøndene vil løse matkrisen -Økologisk landbruk er det mest bærekraftige sier ny landsburksrapport.

18 På flukt i Colombia -Hvor maktesløse er egentlig de internt fordrevne?

20 Media for lokalsamfunnene -Et intervju om viktigheten av alternativ informasjon i El Salvador 22 Xela Noj - Under de ti ideer -Kulturbyen Quetzaltenango 24 Quiz Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, kommentarer, ting fra lokallagene, bilder og andre ting med latin-amerikatema. Både kultur og politisk stoff er velkomment.

Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

Send en mail til: latinamerika@gmail.com

2

LatinAmerika #1 Mars 2011

Leder

Retten til demokratisk utvikling

”Kvifor skal ikkje me kunne beskytte eige landbruk når de gjer det?”, ”Kvifor kan ikkje me auke skattesatsen til same nivå som de har?”, ”Konsesjonskrav kan bidra til lokal utvikling. Kvifor kan ikkje me stille slike krav som de har stilt?” Dette er spørsmål som går igjen i debatten om internasjonal handelspolitikk. Kvifor skal ikkje alle land ha same moglegheit til å føre utviklingspolitikk som me har hatt i Noreg og i andre rike land? Dette er kjernen i den handels-politiske debatten: politisk handlingsrom til å føre den utviklings-strategien regjeringar er valde til å føre.

Me går lykkeleg ut av butikken med bananar frå Costa Rica, sukker frå Colombia og fisk frå Peru. Handel mellom ulike land og regionar er unekteleg eit gode. Me får tilgang til varer me ikkje kan produsere sjølv. Når fattige land i Sør protesterar mot forslag i handelsforhandlingar er det ikkje fordi dei er imot handel. Folk frå ulike delar av verda har handla lukkelege med kvarandre i uminnelege tider. Ueinigheita ligg i kva handelspolitiske reglar ein skal ha på globalt plan og korleis desse vert utvikla.

Hovudargumentasjonen bak frihandelsavtalene er at reduserte handelsbarrierar, som toll, vil gje avtalepartane betre føresetningar enn andre land og at handelen mellom avtalepartar slik vil auke. Noreg har i dag nulltoll på varer frå dei minst utvikla landa i verda. Det er ein solidarisk og god politikk. Me importerar imidlertid svært lite frå desse landa til trass for nulltoll. Dette illustrerar eit viktig poeng i den handelspolitiske debatten; det er meir enn toll som hindrar eit land i å eksportere til eit anna.

Med få unntak var fattige land i Sør koloniserte i lang tid.

Handelsmønsteret under den koloniale perioden var å bringe råvarer frå koloniane til koloniherrane slik at sistnemnde kunne bruke råvarene til industri. Europeiske land industrialiserte seg i stor grad fordi dei hadde tilgang på billige eller gratis råvarer frå sine koloniar. Les ein koloniale bøker kjem det klart fram at det var viktig for koloniherrane å unngå industrialisering i koloniane; koloniane skulle utelukkande produsere råvarer slik at koloniherrane kunne selje industrivarene sine dyrt til fyrstnemnte. Den gong som no handlar handelspolitikk om makt. Den som sel dyre industrivarer og tenester har makt over den som må kjøpe.

Dagens frihandelsavtalar legg opp til at dette skeive handelsmønsteret mellom råvareprodusentar og industriland skal fortsetje. Med bindande handelsreglar vert det endå vanskelegare enn før å bryte ut av den fattigdomsfella det er å vere eit råvareeksporterande land.

frihandelsavtale tok folk frå heile regionen til gatene og protesterte. Protestane var så store at sjølv for dei nyliberale regjeringane vart det vanskeleg å inngå i forhandlingar.

Folkeleg mobilisering for rettferd og velferd har gjeve gode resultat i fleire av dei latinamerikanske landa. Venstreorienterte regjeringar har kome til makta på grunnlag av og med mandat frå grasrotorganisasjonar. Med desse regjeringane har ein alternativ handelspolitikk blitt utvikla. Ein handelspolitikk basert på ideen om solidaritet snarare enn konkurranse. Latin-Amerika står med den regionale handelsavtala ALBA og dei bilaterale handelsforholda TCP fram som arkitekt av eit reelt alternativ til dei nyliberale frihandelsavtalene og er til inspirasjon for folk og styresmakter over heile verda.

Ein handelspolitikk som skal fremje velferd på ein god miljømessig måte og føre Latin-Amerika ut av råvarefella er ikkje foreinleg med internasjonale frihandelsavtaler. Difor har enkelte latinamerikanske land markert seg som kritiske motstandarar av bilaterale, regionale og multilaterale handelsavtaler. Ecuador trekte seg til dømes frå forhandlingane med EU og Bolivia talar klar tale i WTO. Det er det dette nummeret av LatinAmerika handlar om; latinamerikanske posisjonar i internasjonal handel, handelspolitiske konsekvensar for regionen og dei latinamerikanske alternativa som utfordrar det etablerte. Ei lita reise i LatinAmerika sin kamp for å bevare styringsretten, det politiske handlingsrommet som er naudsynt for å styre regionen ut av fattigdom og mot ei meir rettvis utvikling. God lesing!

Heidi Lundeberg, dagleg leiar i LAG

Det latinamerikanske folk har kjent denne fattigdomsfella på kroppen i generasjonar og dei kjenner igjen retorikken som blir ført i handelsforhandlingar. Sjølv om landa i regionen formelt sett har vore frie statar i meir enn hundre år, har dei koloniale strukturar friskt i minne. Så er det kanskje ikkje tilfeldig at dei største folkelege mønstringane mot ei frihandelsavtale føregjekk akkurat i Latin-Amerika. Då USA tok initiativ til ei all-amerikansk LatinAmerika #1 Mars 2011

3

Kjære Jonas – sjå til Bolivia Dei rikaste landa i verda har blåse liv i WTO-forhandlingane med sikte på ei ferdig verdsdekkande handelsavtale til påske. Motstand frå dei fattige landa har seinka forhandlingane, og Bolivia er blant dei landa som har markert seg sterkast. Norske styresmakter må lytte til dei fattige landa og revurdere kva som er ”norske interesser”.

Tekst: Heidi Lundeberg, dagleg leiar i Latin-Amerikagruppene i Noreg.

runden er òg kalla Utviklingsrunden fordi hovudmålet med runden er å integrere utviklingslanda i den økonomiske veksten.

Erklæringa frå Doha definerer følgjande tre kriterium for forhandlingsrunden: (i) auka marknadstilgang av interesse for utviklingsland; (ii) balansere reglar som gjev utviklingsland politisk handlingsrom til å gjennomføre utviklingspolitiske vedtak som er tilpassa deira behov og utviklingsnivå; og (iii) program for teknisk bistand og assistanse. Forhandlingane har brote saman fleire gonger fordi utviklingslanda har protestert mot det dei meiner har blitt ein runde for marknadstilgang for dei rike landa snarare enn ein utviklingsrunde.

Bolivia i spissen for ei sosial og miljøvenleg avtale

Bolivia har dei siste åra stått i spissen for ei rettvis utvikling i globale fora, noko mange sosiale grupper i landet har mobilisert for. Her frå protestar mot ALCA avtala med USA. Foto: Movimiento Boliviano

G 20 pustar liv i den daude katten Doha

Ved årsskifte kunne Pascal Lamy, generalsekretær i Verdas Handelsorganisasjon (WTO), og vår eiga regjering orientere om at dei ville skyte fart i forhandlingane på alle tekstar, med mål om å avslutte Doha-runden innan påske. Kven er det som grev opp den daude katten frå Doha? G 20. Skal me tru på Gutteklubben Grei så er den kritiske debatten i organisasjonen viktigare enn nokon sinne. Doha-runden som retorisk sett har vore ein utviklingsrunde har vist seg å handle om marknadstilgang for dei største transnasjonale selskapa. Sør-land har derfor stått i blokk og motsett seg forslag etter forslag fordi dei meiner desse vil ta frå landa den styringsretten som er naudsynt for å få landa ut av fattigdom. Eit av dei landa som har stått i spissen for kritikken og for ei meir rettvis multilateral handelsavtale, er Bolivia. Me møtte Bolivia sin ambassadør til WTO i Oslo før jol. ”Doha har ikkje klart å dekkje formålet om utvikling. Mandatet må revurderast i ljos av nyare utvikling, slik som finanskrisa”.

Angelica Navarro kjem frå La Paz med bakgrunn frå det bolivianske låglandet. Kvinna er klar i si tale og gjev meg følgjande beskjed til Jens og Jonas: Ikkje press på for vidare liberalisering.

Den såkalla utviklingsrunden

Dei pågåande forhandlingane i WTO har hittil tatt 10 år og vert kalla Doha-runden fordi erklæringa som ligg til grunn for forhandlingane vart signert i Quatars hovudstad, Doha. Doha-

4

LatinAmerika #1 Mars 2011

Bolivia har dei siste åra stått i spissen for ei rettvis og miljøvenleg utvikling i globale fora, og deira posisjon i WTO er ikkje noko unntak. Når ambassadøren pratar om WTO, startar ho med klima- og miljøkrisa. Bolivia har ein samstemt politikk i internasjonale fora. Med ein ny og progressiv grunnlov i ryggen, nektar Bolivia å liberalisere handel med varer og tenester knytt til menneskerettar. Til dømes er vatn og mat definerte som menneskerettar, og difor spør Navarro: ”Kvifor skal ikkje utviklingsland kunne beskytte sine bønder?”. Den internasjonale matkrisa bør i seg sjølv vere argument nok for at kvart enkelt land skal kunne produsere mat til eigen befolkning meiner ambassadøren. Vatn, som er omfatta av WTO gjennom tenesteavtala, GATS, er eit anna døme på område Bolivia ikkje vil godta som del av ei handelsavtale. Ein forhandlar rett og slett ikkje om menneskerettar i Bolivia. Vidareforedling av landets mange naturressursar og å skape nye arbeidsplassar står også heilt sentralt for dei bolivianske styresmaktene. Derfor syns dei det urimeleg at fattige land ikkje skal kunne beskytte og leggje til rette for eigen industriell utvikling slik som alle industrialiserte land har gjort. Navarro er spesielt bekymra for vareavtala, NAMA, fordi Sør-land som i utgangspunktet har felles interesser i å beskytte industrisektoren, har blitt splitta opp i ulike forhandlingsgrupper i forhold til økonomisk situasjon, og dei minst utvikla landa, MUL, står no i ei gruppe for seg. Dei minst utvikla landa er blitt gjevne spesielle fleksibilitetar, medan land som Bolivia er blitt bedt om å liberalisere kraftig. Det blir det neppe noko av, for her står bolivianske styresmakter fast på sine prinsipp. Som Navarro seier det ”me vil ikkje røre oss ein centimeter”.

Men som i andre internasjonale fora har ikkje Bolivia berre såkalla defensive interesser i forhold til liberalisering, Bolivia har alternative løysingar og strategiar for ei meir rettvis handelsavtale – såkalla offensive interesser. Den nye grunnlova i Bolivia forbyr all patentering på liv. ”Det er eit etisk og moralsk

imperativ at det ikkje er rom for kommersialisering av liv i urfolkskulturane”, seier Navarro. Ifølgje ambassadøren står ideen om privat monopol på offentlege godar imot urfolkskulturane.

Genetiske ressursar og tradisjonell kunnskap er ivaretatt og utvikla over tid av heile samfunn. Privat monopol blir såleis å forstå som biologisk piratverksemd understrekar ambassadøren.

Monopol bidreg ikkje til innovasjon, men gjer det tvert imot vanskelegare for utviklingsland. Bolivia stiller derfor med eit konkret tilleggsforslag til avtala på immaterielle rettar TRIPS, (artikkel 27.3.b – for dei som kjennar saka), som spesifiserar at liv ikkje kan patenterast. Vidare meiner Bolivia at tenesteavtala GATS må modifiserast slik at tenester som påverkar - vert ekskludert. Navarro understrekar at no som FN har godkjent vatn som menneskerett så må WTO følgje opp konsekvensane av det. Sist, men ikkje minst går Bolivia i spissen for å endre artikkel 24 i GATT, paragrafen som godtek bilaterale handelsavtaler mellom to eller fleire land. WTO må anerkjenne at medlemslanda ikkje er like. Forholdet mellom landa er asymmetrisk og dei fattige landa må derfor få spesiell behandling òg i bilaterale avtaler, seier ho.

Bolivia er eit lite land, og som klimaforhandlingane i Cancún viste så får dei ikkje alltid gjennomslag i internasjonale fora. I internasjonale forhandlingar held det ikkje med gode idear, det

Kvifor skal ikkje utviklingsland kunne beskytte sine bønder? Foto: Åsta M. J. Urdal

«Doha-runden som retorisk sett har vore ein utviklingsrunde har vist seg å handle om marknadstilgang for dei største transnasjonale selskapa».

krevst makt bak krava for å få gjennomslag. WTO er òg basert på konsensus. G20 – dei mektigaste landa i verda kan ha så lyst til å avgjere at Doha-runden skal gjerast ferdig som bare det, men dersom Bolivia held på sine posisjonar så blir det vanskeleg å kome til einigheit. Dersom ikkje dei store misbrukar si makt, så må Bolivia sine krav bli høyrde.

Noreg må lære av Bolivia

I samtale med Navarro blir det klart at det er ulike måtar å sjå offensive og defensive interesser på. Dei norske posisjonane i WTO har vore marknadsliberalisering av dei sektorane der Noreg har store eksportinteresser (fisk, telekommunikasjon og energi), kalla offensive interesser, medan ein beskyttar dei sektorane der Noreg ikkje er internasjonalt konkurransedyktig i pris (til dømes jordbruk), kalla defensive interesser. Såleis er dei norske interessene definert ut frå reine økonomiske omsyn, medan Bolivia på den andre sida definerer sine interesser ut frå sosiale og miljømessige omsyn. Bolivia sine defensive interesser er område der dei ynskjer å bevare fleksibiliteten i eksisterande avtaler medan landet sine offensive interesser er område der dei ynskjer å endre dagens tekstar for å ivareta sosiale og miljømessige omsyn.

Utanriksminister Jonas Gahr Støre har profilert seg som ein minister som er open for dialog og han har lagt grunnlag for ein diskusjon av norske interesser. Latin-Amerikagruppene i Norge takkar for invitasjonen og ber statsråden revurdere definisjonsgrunnlaget for våre interesser. Noreg bør sjå til Bolivia når me definerer våre interesser. Kan hende er det også det som skal til for å løyse WTO floka: å framforhandle ei multilateral handelsavtale med formål om å verne om og styrke sosiale og miljømessige verdiar i Noreg så vel som for fattige land.

Noreg

Noreg forhandlar handelsavtaler med enkeltland (bilateralt), saman med EFTA (regionalt) og innan WTO (multilateralt) WTO

WTO vart etablert i 1995 og byggjer på tollavtala frå 1947 - GATT. I WTO forhandlast det om ei rekkje avtaler mellom anna: • Jordbruksvarer • Industrielle varer (NAMA) • Tenester (GATS) • Ikkje-materielle rettar (TRIPS) Avtalene vert forhandla fram under ulike ”rundar”. Mandatet til slike forhandlingsrundar vert definert på ministermøte.

Doha­runden

• Den pågåande forhandlingsrunden om eit nytt avtaleverk i WTO. • Starta i 2001 i Doha, Quatar, og tar sikte på nedbygging av tollmurar verda om.

• Vidareutvikling av det noverande avtaleverket i WTO som blei etablert under Uruguay-runden mellom 1986 og 1993.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 2. februar 2011.

LatinAmerika #1 Mars 2011

5

Frihandelsavtalen med Peru

Mens sivilsamfunnsorganisasjoner i Norge har kjempet mot ratifisering av Colombiaavtalen, har EFTA signert en frihandelsavtale med Peru. Avtalen kan gi en rekke uheldige følger i Peru, og Norge bør ikke ratifisere avtalen uten en uavhengig konsekvensutredning.

Tekst: EilifHartwig.

Da Norge og EFTA signerte en frihandelsavtale med Colombia høsten 2009, ble dette møtt med sterk motstand fra sivilsamfunnet i Norge. Vi signerte en avtale med et land som bryter grunnleggende menneskerettigheter, hvor det er ulovlig å fagorganisere seg og hvor en lavintens borgerkrig preger statens posisjon. Et sett av internasjonale traktater svekker det politiske handlingsrommet. Sterke politiske og næringsmessige interesser ligger til grunn for avtalen, noe som har forhindret en transparent og åpen vurdering av avtalen i partenes parlamenter. Denne avtalen har ennå til gode å bli behandlet i stortinget, men en stor samling organisasjoner jobber for at det blir utarbeidet en konsekvensanalyse og at avtalen blir sendt på høring.

De mange utfordringene som er blitt belyst i forbindelse med Colombia-avtalen går igjen når man skal forsøk å analysere situasjonen i Peru. I et land hvor både urfolks- og miljøvernsrettigheter er blitt kronisk neglisjert av de sittende regjeringer, nylig representert ved en rekke dekret som åpner for oljeutvinning og gruvedrift i regnskogen i Amazonas, vil en frihandelsavtale kunne få drastiske konsekvenser. Peru er i likhet med Colombia et land med lite utviklet industri. Jordbruk- og fiskerinæring har en viktig plass i landets økonomi og disse næringene kan få seg et hardt slag om avtalen, som ble signert på ministermøtet til EFTA i 2010, blir ratifisert. I motsetning til Colombiaavtalen, hvor Norske næringsinteresser ikke er like fremtredende, er det tydeligere hvilke norske interesser som ligger til grunn for denne avtalen. I all hovedsak dreier det seg om norsk fiskerinæring og muligheten for å øke eksporten. Peru har forpliktet seg til å avskaffe toll og avgifter på all fiskeproduksjon og andre marine produkter, samtidig som Sveits og Liechtenstein har sikret seg importkontroll på fiskeavfall og fiskemel til dyrefor. Ikke overraskende, ettersom Peru er en av verdens største eksportører av fiskemel. Dette eksempelet sier noe om ensidigheten i avtalen, om hvordan den i all hovedsak kommer til å tjene EFTA-landenes interesser.

Peruansk politikk

Peru er sammen med Colombia et av de få land på det SørAmerikanske kontinent som fortsatt styres av et høyrevridd parti.

Høyresidens hegemoni har vært langvarig og karakteriseres av en neoliberal økonomisk politikk, forsterkede økonomiske og sosiale ulikheter og lite progresjon i kampen for å styrke rettighetene til marginaliserte grupper i samfunnet. Landet er sammen med Colombia en nær alliert av USA, og har vært en viktig brikke for regjeringen i Washington når de har forsøkt å styrke sin innflytelse på kontinentet. Den nåværende regjeringen er upopulær blant landets urfolksgrupper og i det lavere sosioøkonomiske sjikt, både grunnet en repressiv politikk ovenfor landets urbefolkning, men også som en konsekvens av de store

6

LatinAmerika #1 Mars 2011

økonomiske og sosiale ulikhetene i landet. Regjeringspartiet henter sin støtte hos den øvre middelklasse og blant landets businesselite, som ønsker å opprettholde status quo. Frihandelsavtalene som Peru nå har inngått, er med på å befeste og styrke deres posisjon, samtidig som de marginaliserte gruppene blir ytterligere svekket.

«I all hovedsak dreier det seg om norsk fiskerinæring og muligheten for å øke eksporten.

Peru har forpliktet seg til å avskaffe toll og avgifter på all fiske-produksjon og andre marine produkter.»

Perus frihandelsavtaler

Landet har framforhandlet mange frihandelsavtaler de siste årene, i et forsøk på å tiltrekke seg utenlandske investeringer, men naturligvis også for å sikre markedstilgang for sine egne varer på det internasjonale marked. USA, Kina, Candada, EU og MERCOSUR-landene er noen av avtalepartnerne. Disse avtalene har dog ikke blitt fulgt opp med nødvendige endringer i det nasjonale lovverket i henhold til å minske den negative innflytelsen de kan ha på arbeiderrettigheter, miljøvern, sivilsamfunnets handlingsrom, og ikke minst de mest konkurranseutsatte industriene som for eksempel jordbruket. 73 % av Perus dyrkbare mark brukes til å produsere råvareprodukter som mais, poteter, ris og kaffe. Disse råvarene er svært utsatte, ettersom flere av avtalepartnere subsidierer egen produksjon av disse produktene. Presidenten i Peru, Alan Garcia, lovet på et tidspunkt å subsidiere mais-, bomull og hveteproduksjonen men dette har ennå ikke blitt fulgt opp. I jordbrukssektoren i Peru, er det bare 5 fagforeninger fordelt på 1500 selskaper, noe som gjør at kampen for arbeiderrettigheter blir stående fast i oppoverbakke.

Immaterielle rettigheter

En annen kontroversiell del av avtalen går ut på beskyttelse av immaterielle rettigheter. I frihandelsavtalen med Colombia, er det liten tvil om at farmasinæringen i Sveits vil nyte svært godt av å få tilgang på disse markedene. Slik er det også i tilfellet med Peru. Selskaper har retten til å tilbakeholde informasjon om patenterte medisiner i 5 år, noe som sikrer distribusjonsmonopol,

Peru har nylig åpnet for oljeutvinning og gruvedrift i regnskogen. Her president Alan Garcia -Tilbud! Amazonas til salgs. Foto: Brendalina Badchild, Flickr Commons.

en stabil høy pris for eksportørene og fraværet av konkurrerende legemidler. Sveits’ sterke næringsinteresser kan synes å ha vært en viktig faktor i fremforhandlingen av EFTAs frihandelsavtaler, men lite har vært gjort fra de andre landene for å minske deres påvirkningskraft. Det er naturlig å anta at ønsket om å opprettholde et godt samarbeidsklima innad i unionen overskygger de andre landenes press ovenfor Sveits.

«Det er viktig at regjeringen tar grep og beviser at Soria Moriaerklæringens handelspolitikk er mer enn et luftslott».

Frihandelsavtaler hentes frem fra mørket

Frihandelsavtaler mellom industriland og utviklingsland har lenge unngått radaren fra det globale sivilsamfunn, ettersom disse avtalene som oftest inngås i lukkede rom, hvor bare politikere og de involverte lands byråkrater har innsyn. Men med det økte fokuset vi nå ser på disse avtalene, har både fagorganiserte og miljø- og urfolksorganisasjoner begynt å stille strengere krav til sine regjeringer. Et viktig steg på veien er å få på plass uavhengige konsekvensutredninger av alle avtaler. Det vil si at man gjør rede for hvilke implikasjoner disse avtalene vil ha for mottakerlandene, slik at folkevalgte i EFTA-landene har muligheten til å påvirke denne politikken. Forhåpentligvis vil Colombia-avtalen skape presedens, men selv om den skulle bli

stoppet vil ikke det automatisk bety at avtalen med Peru får samme behandling. Sivilsamfunnet i Norge må fortsette å stå samlet for at også avtalen med Peru skal bli grundigere analysert og drøftet i samarbeid med organisasjoner både i Norge og i Peru. Norge har muligheten til å gå foran med et godt eksempel.

EFTAs avtale får kanskje liten reell innvirkning i forhold til hva avtalene med USA og Kina vil ha, men det er desto viktigere at regjeringen tar grep og beviser at Soria Moria-erklæringens handelspolitikk er mer enn et luftslott. Disse avtalene kan få alt for store konsekvenser til at de kan overlates til hvert enkelt departement å utforme. Politisk styring må sikre at vi ikke inngår avtaler som underminerer utviklingslands politiske handlingsrom, snarere enn å styrke dem.

EFTA

• Står for Economic Free Trade Agreement.

• Er et handelsforbund mellom de europeiske landene som ikke er medlem av EU, herunder Norge, Sveits, Lichtenstein og Island.

• Har et av verdens mest omfattende sett med frihandelsavtaler.

• Har frihandelsavtaler med følgende latinamerikanske land: Chile, Mexico, (Colombia), (Peru) og samarbeidserklæringer med MERCOSUR landene og Panama.

• Det er varslet mulige forhandlinger med Mellom-Amerika.

• Avtalene med Colombia og Peru er ratifisert i Sveits, men er ikke behandlet i Norge og Island.

LatinAmerika #1 Mars 2011

7

ALBA – et alternativ til frihandelsdogmatisme Det latinamerikanske handelssamarbeidet ALBA fremmer regional integrering samtidig som det tas hensyn til ulikheten mellom landene.

Tekst: Ewa Sapiezynska

Da jeg mot slutten av 2005 reiste til Venezuela for å samle informasjon om ALBA for LAG, var ALBA, Det bolivarianske alternativet for Amerika, i en etableringsfase. Bare Venezuela og Cuba var med, og de hadde lansert ALBA som et alternativ og en kontrast til frihandelsblokken ALCA. Det USA-fremmede ALCA skulle være en avtale for hele Nord- og Sør-Amerika, men møtte motstand fra flere land. Ideen med ALBA var å skape en ramme for vareutveksling som i stedet for konkurranse og makt la komplementaritet og samarbeid til grunn. Den første avtalen innenfor samarbeidet var ett bytte av kubanske legetjenester for venezuelansk olje – en ren byttehandel uten penger involvert. Denne utvekslingen har bidratt enormt til begge disse samfunnenes velferd.

ALBA begraver ALCA

Venezuelas president Hugo Chávez lanserte ideen om ALBA i 2001, da han på et toppmøte for de karibiske statene på Isla de Margarita, erklærte at: ”Det dreier seg om å bringe tilbake en drøm som vi tror er mulig, det dreier seg om en annen vei, et søk, fordi integrering er avgjørende for oss: enten må vi komme sammen, ellers synker vi.”

ALBA så endelig dagens lys 14. desember 2004, da Venezuela og Cuba skrev under etableringsdokumentet der ALBAs mål defineres som “etableringen av et stort fedreland i LatinAmerika, som heltene for våre frigjøringskamper drømte om”.

Med dette ble ALBA definert som et regionalt samarbeidsprosjekt basert på antiimperialisme og såkalt bolivarianisme.

Ordet bolivarianisme kommer av Simón Bolívar som befridde store deler av Latin-Amerika fra det spanske veldet og jobbet for foreningen av de nye uavhengige statene.

«Integrering er avgjørende for oss: enten må vi komme sammen, ellers synker vi».

- Hugo Chávez

Som nevnt ble ALBA lansert i 2004 som en reaksjon på USAs forsøk på å presse gjennom ALCA. På det amerikanske toppmøtet i Argentina i 2005 ble ikke ALCA en gang nevnt i sluttdeklarasjonen, noe som ble tolket som et nederlag for en mulig etablering av en slik frihandelsblokk. Chávez, støttet av Argentinas president Kirchner og brasilianeren Lula da Silva triumferte ”ALCA er død og vi kom hit for å begrave den”.

8

LatinAmerika #1 Mars 2011

Erklæringene som ligger til grunn for ALBA skisserer tre grunnlegende prinsipper for integrering: solidaritet, reelt samarbeid og komplementaritet. På det femte ALBA toppmøtet ble det tillagt at samarbeidet også var ”et rettferdig alternativ til nyliberalisme og ulikhet”. Videre legges det vekt på kampen mot fattigdom og sosial ulikhet, og for arbeider- og kvinnerettigheter.

ALBA i praksis

”Det som startet som en enkel avtale om å dele varer og tjenester mellom regjeringene i Havanna og Caracas har utviklet seg med imponerende hastighet og lykkes å bli en viktig aktør i hverdagen til millioner av mennesker over medlemsland, og en kraftig politisk blokk i sin egen rett”, skriver Joel D. Hirst for det konservative nordamerikanske forskningssenteret Council on Foreign Relations.

Så langt er ti toppmøter på presidentnivå avholdt innenfor rammene av ALBA. De åtte medlemslandene har signert dusinvis av felles erklæringer og avtaler, og det er etablert et institusjonelt rammeverk i form av sosiale, politiske og økonomiske råd og et sekretariat som evaluerer oppnådde resultater.

ALBA-landene har startet arbeidet med tolv stornasjonale prosjekter, på prioriterte områder. Stornasjonal er et nytt ord som ertstater det belastede begrepet transnasjonal og refererer til det ”store fedrelandet” som Latin-Amerika kan bli. Disse regionale offentlige virksomhetene fremmer deling av teknisk kunnskap og handel i grunnleggende varer og tjenester mellom landene.

Selv om ikke alle tiltak har vært like vellykket, er det gjort noen bemerkelsesverdige fremskritt. Blant annet etablering av en ALBA-bank med 1 milliard dollar i kapital som finansierer utviklingsprosjekter; opprettelse av den felles handelsvalutaen SUCRE, og igangsetting av 17 storskala utviklingsprosjekter på tvers av regionen. Gjennom selskapet ALBA-Kommunikasjon, har medlemslandene kjøpt en kinesisk satellitt til over 400 millioner dollar, og det legges nå en fiberoptisk kabel fra Caracas til Havanna slik at øya kan få tilgang til internett med en båndbredde USAs Cuba-politikk ikke har tillatt. ALBA-Helse har etablert en permanent legeutdanning i Havanna og utført over én million øyeoperasjoner. Videre har organisasjonen sendt ut 75 000 helsearbeidere til over to millioner hjem, og administrer i dag fem leire i Haiti, som huser over 17 000 jordskjelvofre. ALBA-Kultur har holdt tre OL-inspirerte ALBAleker med deltakere fra over tretti land. De har også sponset turismemesser, litteraturkonkurranser, og produsert filmer.

Den nylig dannede regionale valutaen, SUCRE, brukes i handel mellom ALBAs medlemsland i stedet for dollar. I tillegg brukes den som reservevaluta, for å minske avhengigheten til USA og øke stabiliteten i de regionale valutamarkedene.

ALBA-landene har også fått én stemme i forhandlinger på internasjonalt nivå og innen mange områder i FN, som for eksempel med hensyn til klima, sanksjoner mot Iran og konflikten mellom Israel og Palestina. Dette har gitt de små landene en sterkere stemme i internasjonale fora. Kritikere vil derimot påpeke at de små ALBA-øystatene egentlig har opprettholdt en praksis der de ”selger” sin stemme til større land i visse FNavstemninger mot fordeler som kjøp av olje på gunstige vilkår.

ALBA-samarbeidet har også spilt en viktig rolle i meglingen av regionale konfliktsituasjoner de siste par årene i Bolivia, Honduras og nå sist i Ecuador, både innenfor UNASUR og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).

Alternativer til frihandelsmodellen

ALBA koordinerer sitt arbeid med andre regionale initiativ som Petrosur, Petrocaribe, MERCOSUR og UNASUR, som alle på sett og vis er alternativer til ALCA og bilaterale frihandelsavtaler.

Innenfor Petrocaribe, lansert i 2005 og nært forbundet med ALBA, importerer 13 karibiske stater venezuelansk olje med en svært fordelaktig kreditt. Her betales bare en del umiddelbart, mens resten betales over perioder på opp til 25 år med en rente på 1%. I tillegg gis medlemslandene mulighet til å betale en del av kostnadene med andre produkter og tjenester. Slik Cuba betaler en del av den importerte venezuelanske oljen med tjenester innenfor helse, utdanning og sport. Eller slik Bolivia og Argentina utveksler henholdsvis soyabønner og storfe, med Venezuela i bytte for olje innenfor Petrosur. ”Disse handelsforholdene overskrider kapitalismens logikk og må anses for legitime alternativer til frihandelsmodellen”, skriver forsker Christina DeFeo fra Council on Hemispheric Affairs (COHA).

«Sosial utvikling er ansett som selve målet i ALBA, ikke som en teoretisk bivirkning av frihandel.»

Det viktigste økonomiske initiativet innenfor UNASUR er Banco del Sur, pengefondet og utlånsorganisasjonen som finansierer sosiale prosjekter og infrastruktur i regionen og representerer et klart alternativ til Verdensbanken og IMF. MERCOSUR på sin side startet som et regionalt initiativ for Sør-Amerika og, i motsetning til ALCA, inkluderer ikke USA eller Canada, men ble likevel utformet som en frihandelsblokk.

Bare ideologi?

Diskursen bak ALBA er veldig annerledes enn språket brukt i frihandelsavtaler. Betyr det at ALBA bare er ideologi, som mange vil ha det til? ALBA er både mer og samtidig mindre ideologisk enn såkalt ”vanlige” handelsavtaler. ALBA reflekterer ingen dogmatisk tro på at økt handel mellom landene bør prioriteres for enhver pris. Samarbeidets tilhengere vil likevel si at handel kan være bra, at utveksling av varer og tjenester kan bidra til en sosialt forsvarlig økonomisk vekst – bare det gjøres riktig.

Det blir opp til medlemsstatene å ta de rette valgene. ALBA oppfordrer medlemsstatene til å vurdere lokale, sosioøkonomiske behov og samtidig utnytte produktive ressurser og teknologi effektivt.

ALBA-møte i København 2009. Fra venstre: Nicaraguas utenriksminister Samuel Santos López, Cubas visepresident Esteban Lazo, Bolivias president Evo Morales og Venezuelas president Hugo Chávez. Foto: Dave Watson.

I følge den første ALBA-erklæringen fra 2004 søker man å overvåke de forskjellige nivåer av utviklingen av hvert av sine medlemsland for å sikre at hver nasjon er garantert en del i fordelene av integrasjonsprosessen. Statene bør regulere hvordan markedene integreres, fordi dette ikke er en prosess som kan overlates til markedskreftene og privat makt. Spesielt forsvarer ALBA fattige lands rett til å beskytte sine bønder og landbruks-produsenter. Dette fordi landbruk er av essensiell betydning for millioner av bønder og urfolk som risikerer å se sine liv ugjenkallelig berørt ved flom av importerte landbruksvarer.

Chávez beskriver ALBA som en fleksibel modell for integrering av Latin-Amerika som prioriterer sosiale hensyn og fremmer sosialt orienterte former for handel i stedet for de som er strengt basert på en deregulert profittmaksimeringslogikk. Sosial utvikling er ansett som selve målet i ALBA, ikke som en teoretisk bivirkning av frihandel. Mens Mexico etter 17 år ikke har sett noe til den fattigdomsreduksjonen som skulle følge av den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), har ALBAlandene gått en annen vei og satset på handelsinstrumenter som tjener utviklingsmål på en mer direkte måte.

ALBA

• Tidligere ”Det bolivarianske alternativet for Amerika”, nå: ”Den boliviarianske alliansen for folkene av vårt Amerika”, også et spansk ord for soloppgang • Medlemmesland: Venezuela, Cuba, Bolivia, Nicaragua, Dominica, Saint Vincent og Grenadinene, Antigua og Barbuda og Ecuador. Honduras trakk seg etter statskuppet i 2009.

• Etableringsdato: Desember 2004 • Felles valuta: SUCRE, Sistema Único de Compensación Regional, («enhetlig regionalt kompensasjons-system») Oppkalt etter frigjøringshelten Antonio José de Sucre som kjempet sammen med Bolívar (i bruk siden 2010) • Prinsipper: solidaritet, samarbeid og komplementaritet • ALBAs nåværende åtte medlemsland omfatter en landmasse på 2,5 millioner km2, 70 millioner mennesker og BNP på over 600 milliarder dollar.

LatinAmerika #1 Mars 2011

9

Aktivist ABC

o

Lyst til a arbeide med handelspolitikk?

Står dette nummeret om handelspolitikk for deg som spanande? Fekk du lyst til å lære meir og engasjere deg for å påverke norske posisjonar i slike handelsforhandlingar? Her er nokre tips til korleis du i lokallaget ditt kan arbeide med handelspolitikk.

A

Studiering

Handelspolitikk kan synast komplisert med sine engelske forkortingar, paragrafar og ministrar som talar eit språk me ikkje forstår. Samstundes er det gjort ein heil del arbeid for å gjere handelspolitikk forståeleg for oss vanlege folk. Organiser ei gruppe i lokallaget ditt, les den same informasjonen og diskuter. Av og til kan du også invitere nokon til å innleie om temaet, så vert det endå enklare å forstå. Følgjande bøker og hefter er godt eigna for studiering:

-Heidi Lundeberg, dagleg leiar i LAG.

• Lundeberg, H et al. 2009. Frihet for hvem? Frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA. Kan bestillast på www.latin-amerikagruppene.no • Reinert, E. 2005. Hvordan de rike ble rike og de fattige blir fattigere. Kan bestillast på www.spartacus.no • Nærstad, A. et al. 2003. Når alt blir handel. Ei bok om WTO og makt. Kan bestillast på www.attac.no • Bank, H. 2006. WTO’s Doharunde. Frå utviklingsrunde til markedsadgang – for de rikeste.

Kan bestillast på www.attac.no • Bjørnsen, M. 2005. Norsk aggressiv markedsadgang? Ei innføring i WTOs forhandlinger om NAMA. Tilgjengeleg på www.forumfor.no • Tisskriftserie om norske interesser innan energi, fisk og telekommunikasjon er tilgjengeleg på www.handelskampanjen.no

B Folkeopp

o lysning Paverking Handelsforhandlingar synast av og til som dei er unnateke offentlegheita. Ein gjeng politikarar og embetsmenn forhandlar utan at opinionen er klar over kva dei norske posisjonane er, sjølv om desse forhandlarane gjer det på vegne av oss. For å endre dette er fyrste steg folkeopplysning: hjelp dei som bur i ditt nærmiljø til å forstå kva handelspolitikk er, og kva det er Noreg driv på med.

Arranger seminar eller set opp ein informasjonsstand på torget. Ta kontakt med sekretariatet eller landsstyret i LAG for å få innspel til moglege innleiarar og/eller informasjonsmateriell til stands.

10

LatinAmerika #1 Mars 2011

C

Våre folkevalde treng av og til å få nokre kritiske spørsmål, eller ei påminning om kva mandat dei er valt på. Vegen frå lokallag til storting og regjeringskvartal kan synast lang, men hugs at alle representantane våre representerer ein plass i landet, og dei er alle opptekne av å vere vener med sine regionar. Skriv debattinnlegg i lokalavisa og tal direkte til din folkevalde. Bruk gjerne partiprogram, stortingsmeldingar eller regjeringserklæringa som referanse og minn vedkommande på lovnadane ho har gjeve. Kanskje vil ho også stille på debatt arrangert av lokallaget ditt?

Fagorganisering i lovløse frihandelssoner En streik i Maquila-industrien er det eneste som virkelig kunne ha satt arbeiderrettigheter på dagsorden i El Salvador. Uten støtte fra regjeringen og solidaritet fra de store forbundene, har fagforeningsaktivister i denne sektoren en tung kamp foran seg.

Tekst: Jeanett O. Syversen, brigadist til El Salvador høsten 2010.

Da det ekstreme høyrepartiet ARENA tok makten etter fredsavtalen i 1992 fulgte tjue år med nyliberalisme i El Salvador og i 1999 var de fleste statlige selskapene privatisert. På tross av mye kaffeeksport har landet alltid manglet en sterk selvstendig industri. I 2004 undertegnet ARENA frihandelsavtalen CAFTADR. Frihandelsavtalen lovet bærekraftig utvikling, høy vekstrate utløst av ekspansjon og diversifiseringen av eksport. I realiteten har denne avtalen kun gagnet store internasjonale selskaper og få individer med mye makt. Fra avtalen ble signert har El Salvadors totale eksport til disse landene økt med 2,6 millioner dollar, mens importen har økt med 880,7 millioner dollar. Slik er det blitt svært vanskelig for småbønder å få solgt varene sine på det salvadoranske markedet, da importerte produkter fra USA er billigere.

Maquila ­ En beskyttet parasitt

Maquila-industrien står for 25 prosent av landets BNP, og her befinner størstedelen av El Salvadors formelt sysselsatte seg.

Industrien kjennetegnes ved fabrikker som er plassert i såkalte Zonas Francas. Dette er skattefrie soner opprettet gjennom handelsavtaler som CAFTA-DR. Verken den salvadoranske staten eller folket tjener på Maquila-industrien. Tvert imot tjener selskapene på statens eksisterende infrastruktur og får fri tilgang på veisystem, toglinjer og utbygging av kraftverk. Handelsavtaler som Plan Puebla Panama sikrer selskapenes interesser med garanti om markeder, så lenge selskapene kjøper tråd og tekstiler fra leverandører som er innbefattet i avtalene. Lignende avtaler har gjort det mulig for store selskaper å utnytte billig arbeidskraft i hele Latin-Amerika og Østen, uten at styresmaktene har myndighet til å regulere eller påvirke markedet.

Et nærmere blikk på dongeribuksen din

Verdensmarkedene oversvømmes daglig med produkter som stammer fra en industri hvor millioner av arbeidere utnyttes på det groveste. Steinvaskede dongeribukser, leker, tannkoster og for eksempel iPad’er som er produsert i Colombia, Mexico, Kina, Korea og Bangladesh er produkter som kommer fra skattefrie soner. Dette er mulig gjennom markedsliberalistiske handelsavtaler, nedbygging av tollmurer og knusing av fagforeninger. Et av hovedkriteriene for at disse selskapene ønsker å etablere seg i El Salvador og Sentral-Amerika er den billige arbeidskraften.

Ingen av selskapene betaler mer enn den ekstremt lave minimumslønnen. Selv om den stadig blir “regulert” og har hatt en årlig økning ligger den på bare ca. 160 dollar. En gjennomsnittsfamilie trenger månedlig 180 dollar for å overleve. I handlekurven inkluderes ikke utgifter på bolig, strøm, transport og helsekostnader. På grunnlag av den drastiske prisøkningen på basisvarer som bønner, mais og poteter, skaper en dagslønn på under 4 dollar med andre ord alvorlige sosiale konsekvenser.

Dramatisk ustabilitet

Selskapene som etablerer seg kommer i hovedsak fra Taiwan og Japan. Industrien omfatter fabrikker hvor det produseres klær, sko eller elektroniske komponenter. I 2003 var det 230 Maquilafabrikker spredt langs det lille landet som er på størrelse med Nord-Trøndelag fylke, og talte i alt 93 000 arbeidere. I løpet av 2005 og 2006 falt antallet fabrikker til 123. 25 000 mennesker mistet livsgrunnlaget sitt. Sammenlignet med tall fra 2000 og frem til i dag, reflekterer dette en tydelig negativ trend som kan spores tilbake til krisen i den globale økonomien. I sonen Olocuilta i slutten av 2007 sysselsatte det Taiwanske selskapet Charter Inc. 1,400 mennesker. I dag sysselsetter de bare 370 personer. På toppen av denne ekstreme nedbemanningen, har selskapet økt produksjonsestimatet per 8 timersdag fra 935 til 2.500 enheter. Med andre ord er de sosiale konsekvensene av den ustabile verdensøkonomien svært dramatiske.

Arbeiderne sjekkes på vei ut fra dagens skift i den skattefrie sonen hvor de arbeider 12 timersskift, 6 dager i uken. Foto: Kjersti Kansestrøm Lie

8 timers arbeidsdag fortsatt en drøm

I maquila-fabrikkene, hvor 85 prosent av de sysselsatte er kvinner, arbeides det i praksis oppimot 150 prosents stilling, og man jobber vanligvis aldri mer enn 1-2 år i samme bedrift. Dette fordi fabrikkeierne flytter på seg hvis de finner billigere arbeidskraft. Slik får kvinnene aldri rett til full pensjon, da man må ha jobbet 30 år i samme bedrift for å ha rett til dette. Mange av kvinnene er alenemødre og arbeider seks dager i uken, tolv timer dagen. Arbeidsforholdene er kjennetegnet med overtidsarbeid, LatinAmerika #1 Mars 2011

11

Arbeidsforholdene er kjennetegnet med overtidsarbeid, dårlig belysning, dårlige sanitære forhold, farlige maskiner og mangel på verneutstyr. Foto: Eirik Dahl Viggen

dårlig belysning, dårlige sanitære forhold, farlige maskiner og mangel på verneutstyr. Seksuell trakassering fra eierne, bruk av graviditetstester og mangel på overtidsbetaling forekommer hyppig. Kvinnegruppen Las Melidas mottar jevnlig anonyme rapporter om at det arbeides langt mer enn det blir utbetalt lønn for. Arbeiderne mister også fridager om man kommer så lite som 5 minutter for sent uavhengig av om de har syke barn eller selv er syk.

trojanske hester i arbeidernes kamp. Disse forbundene er opprettet og subsidiert gjennom amerikanske midler. De er styrt av korrupte ledere, og har beskyttelse av selskapet og markedets interesser som sine hovedmål. Med slike forbund lykkes høyresiden stadig i å splitte arbeiderne, og de som forsøker å organisere seg uavhengig. De uavhengige forbundene finnes, men kjemper en tung kamp mot hegemoniet.

Hva med fagorganisering?

«På tross av de tilsynelatende umulige omstendigheter er det allikevel kvinner som utfordrer det etablerte, og organiserer seg.»

El Salvador har en god arbeidsmiljølov som i 1995 ble ratifisert av ILO, Den internasjonale Arbeidsorganisasjonen under FN. Loven hindrer allikevel ikke en av de største salvadoranske industriene i totalt å neglisjere den. Alle forsøk på organisering blir møtt med oppsigelser og svartelisting. Disse navnelistene deler selskapene seg i mellom, og slik sørges det for at tidligere tillitsvalgte får store vanskeligheter med å finne arbeid i andre Maquilafabrikker. På grunn av mangelen på effektiv organisering nedenfra i landets industrisektor er det ingen selskaper som i praksis forholder seg til loven om arbeidstid og arbeidsforhold.

Den statlige sektoren som står for 5 prosent av BNP, representerer en betydelig del av den organiserte befolkningen.

Bygg og konstruksjon står for 4 prosent av BNP, her finner vi resten av de nevneverdige fagforeningene. De store forbundene her er allikevel kjennetegnet med tunge byråkratiske prosesser, og arbeidsfolk har vansker med å få gehør hos sine representanter for ønsker om drastiske endringer og aksjoner.

De store hjelper de store

Fagbevegelsen i El Salvador har hatt oppturer og nedturer.

Oppturene har vært av juridisk art, i form av reglement etablert i grunnloven som sikrer rettigheter lik de vi har i den norske arbeidsmiljøloven. Likevel har det vært flest nedturer for folk flest. Konservative krefter har kontinuerlig hatt eierskap over media og slik hatt det politiske, militære, økonomiske og organisasjonsmessige overtaket. I El Salvador har dette sørget for at en lang rekke såkalte fagforbund, har fungert som

12

LatinAmerika #1 Mars 2011

Kvinner som står opp for sin rett

På tross av de tilsynelatende umulige omstendigheter er det allikevel kvinner som utfordrer det etablerte, og organiserer seg.

FESS Federación Sindical de El Salvador er en organisasjon som arbeider for å støtte de uavhengige fagforeningene i El Salvador.

De støttet 14. mai 2009 en arbeidsstopp, som var iverksatt av fagorganiserte kvinnelige arbeidere i en tekstil fabrikk i området Comalapa. Kvinnene stoppet i samsvar med kontrakten produksjonen da de etter et år fremdeles ikke hadde fått utbetalt lønnsøkningen som var avtalt med fabrikkledelsen. Etter en tredagers ikke-voldelig streik kom plutselig et annet fagforbund på banen. FENASTRAS, Nasjonale Fagforbunds Føderasjon av Salvadoranske Arbeidere, sperret motorveien til Comalapa og annonserte at de ønsket å presse regjeringen til å fjerne FESS sine medlemmer som hindret materialer i å komme inn på fabrikken. Sonia Urrutia fortalte pressen at “alt dette er på grunn

Maquilafabrikkene ligger i såkalte Zonas Francas. Disse skattefrie sonene opprettes gjennom handelsavtaler som CAFTA-DR. Foto: Eirik Dahl Viggen

av en liten gruppe arbeidere som sperrer veien for oss. Vi ber PNC, Det Nasjonale Politiet, om å ordne opp i dette, de må sikre tilgangen til de frie sonene”. Da kvinnene kom inn i fabrikken igjen, kunne de rapportere at selskapets administrasjon oppfordret alle arbeidere til å signere medlemskap i FENASTRAS. Det var med dette innforstått at deres signatur var en forutsetning for å fortsette å arbeide der.

Ny regjering, samme politikk

Selv om det ikke er uvanlig at selskaper bruker splitt og hersk metoder, var utfallet av denne konflikten sjokkerende for den nydannede føderasjonen FESS. Ministeren for sikkerhet valgte å sette inn UMO, Den Salvadoranske Ordens Enheten, for å rydde motorveien, da ministeren mente veisperringen var urett-ferdig overfor folk som trengte å nå flyet sitt. UMO laget en avtale med FENASTRAS og de gikk sammen inn for å stoppe streiken og se til at produksjonen fortsatte som normalt. UMO brukte voldelige metoder og pepperspray for å fysisk fjerne FESS medlemmene. Da de prøvde å forsvare seg selv ble FESS medlemmene arrestert. Slik gjorde FMLN-ministeren det tydelig at arbeidernes rettigheter kommer i siste rekke på hans prioriteringsliste.

Internasjonal solidaritet

For nordmenn er det en kjensgjerning at det hjelper å ha en sterk fagbevegelse for å øke lønninger og å sikre sosiale forbedringer.

Dette vil ikke forekomme i El Salvador eller i sentral-amerika i sin helhet generelt, før arbeidsfolk evner å organisere seg i solidaritet på tvers av sektorer. Det forutsetter grundig forarbeid og presis koordinering, og ikke minst en årvåken vaktbikkje som kan se til at korrekt informasjon når ut til verdenspressen.

Maquila Solidarity Network, MSN, er en slik vaktbikkje, og har vært til stor hjelp for flere vellykkede streiker i Maquila-sektoren i Mexico. Forhåpentligvis kan denne artikkelen vekke lysten hos deg som leser til å organisere deg og å kreve at ditt forbund i Norge yter solidaritet, og uttaler sin støtte til foreninger som FESS i El Salvador.

Maquila

Maquiladora er spansk og henviser til mølleren som tar ”en maquila” altså ”en møllers andel” for å bearbeide andres korn.

Slik bearbeider også arbeiderne i fabrikken, tekstiler som kommer utenifra, og sender det videre til landene hvor produktet markedsføres. Dessverre er det Maquila-eierne som stikker av med den største andelen.

CAFTA­DR avtalen

Central American Free Trade Agreement – Dominican Republic. Frihandelsavtale mellom USA og flere land i Mellomamerika som El Salvador underskrev i 2004. Tredde i kraft i 2006. De viktigste konsekvensene av avtalen er at den: 1) Fjerner tollbarrierer, noe som gjør det mulig for USAs subsidierte landbruk å oversvømme det lokale markedet med billige varer som igjen utkonkurrerer de lokale bøndene.

2) Åpner opp for utenlandske investeringer i skattefrie soner, noe som innebærer at utbyttingen av arbeidsstokken, i form av luselønn og elendige arbeidsforhold legitimeres.

3) Setter en rekke begrensninger i forhold til statlig inngripen i markedet når det kommer til skattenivå, ekspropriering, støtte til lokal industri og kontroll over den lokale handelen.

Plan Puebla Panamá

• Handelsavtale som tilsynelatende er ment å avhjelpe en mangel på investering og stimulere handel i regionen ved å bygge og forbedre store infrastrukturprosjekter som motorveier, luft- og sjøhavner, elektriske og telekommunikasjonsnett • Ifølge den USA-baserte gruppen Root Force, er PPP og tilhørende infrastrukturprosjekter avgjørende for å sikre den ”første verden” fri tilgang til billige ressurser og dermed opprettholde en ”kolonialistisk” global økonomi.

LatinAmerika #1 Mars 2011

13

Tegneserie mot frihandelsavtaler

Et av de sterkeste talerørene til El Salvadors befolkning er tegneserier. Iveth Velasco som jobber for forlaget Equipo Maiz ser tydelig behovet for alternativ informasjon.

Tekst og foto: Jenny Kleven, brigadist til El Salvador høsten 2010.

Med fokus på utdanning av landets rurale områder har forlaget Equipo Maiz sammen med andre alternative bevegelser i landet nok å gjøre på landsbygda i El Salvador. Siden landets borgerkrig startet (1980-1992) har de arbeidet med informasjon og opplysning for landets majoritet; fattige bønder. Nærmere 20 prosent av befolkningen er analfabeter, hovedsakelig fordi det var vanskelig å få skikkelig skolegang under borgerkrigen.

Seksten frivillige arbeider nå i forlaget for å lage forklarende hefter med karikaturtegninger og tegneserier om alt fra hvorfor det ble borgerkrig til hva nyliberalismen går ut på. Blant disse frivillige finner vi Iveth Velasco fra San Salvador. Hun har de siste årene jobbet med forlagets arbeid mot frihandelsavtaler.

Grunnen er enkel. ”I forhold til frihandelsavtaler har vi i mange år sett hvordan det går. Utenlandske selskaper sørger for at vi ikke får etablere vår egen industri, og at vi ikke har kontroll over vår egen økonomi”, sier hun mens hun blar i haugen av hefter som de siste årene er laget om NAFTA, CAFTA og EU. For alltid

Det trengs ikke et avansert språk for å skildre frihandelsavtalenes bakside. ”Det argumenteres med at det gjennom frihandelsavtaler skapes arbeidsplasser, men arbeiderne har få eller ingen rettigheter, og vi får ikke muligheten til å utvikle oss”, sier Velasco. Helt siden USA, Canada og Mexico ratifiserte NAFTAavtalen i 1994, har forlaget vært skeptisk til konseptet frihandel, og de har gjort sitt for å informere folket om hvordan disse avtalene påvirker deres hverdag. Har et land først signert en frihandelsavtale, kommer det seg ikke ut av den. Begge parter må være enige om at de vil avslutte avtalen. Slik det ser ut nå, vil ikke USA ut, og da er det ikke mye El Salvador kan gjøre. ”Frihandelsavtaler gjør de rike rikere på bekostning av de fattige”, fastslår Velasco.

sitt budskap. ”Det er ikke rart at folket stemte ja da det eneste de hørte var argumenter fra Ja-siden”, konkluderer Velasco.

Equipo Maiz har en fast side i landets eneste venstreorienterte avis, Co Latino. Der tar de opp en hendelse eller nyhet hver uke.

Forlaget har også prøvd å få plass i andre aviser, som La Prenza Grafica, men har fått blankt nei. Likevel ser det ut til at mange kjenner forlaget.

Mye støtte blant folket

Som norsk desorientert brigadist i El Salvador kan jeg bekrefte dette. Forlagets små, bortgjemte lokaler var det tydeligvis bare jeg som ikke visste hvor lå. ”Skal du intervjue Equipo Maiz? Kult.

Vi måtte lese en del av greiene deres da jeg gikk på videregående”, sier bussjåføren på vei til San Salvador. Mannen bak rattet i taxien er ikke mindre orientert. ”Equipo Maiz, ja!

Hver fredag kan vi dra dit og hente informasjon de har laget for å dele ut i landsbyene våre. Vis dem frem for resten av verden.

Det er de som lager de mest virkelighetsnære skildringene av landet her!”

EU og Sentral-Amerika har nå tegnet en ny frihandelsavtale, og Equipo Maiz har gitt ut hefter om EUs rolle i Latin-Amerika og om den kommende avtalen. Velasco mener det er mye vranglære ute og går. ”Dette heftet blir mer og mer aktuelt, da EU kommer inn i stadig flere prosjekter.” Til nå har unionen først og fremst vært inne i bistandsprosjekter. Velasco mener dette er for å kjøpe seg goodwill, slik at folk får en positiv assosiasjon til EU, som har økonomiske motiver og er ute etter billig arbeidskraft og naturressurser. ”Folket må være klar over konsekvensene som et slikt samarbeid kan medføre. Når spørsmålet kommer opp, skal vi stå klare til å forlange en demokratisk avgjørelse der folket blir hørt!”, sier hun.

Lite plass i media

I El Salvador er 98 % av mediene eid av høyresiden som samarbeider tett med USA. De som sitter på den økonomiske makten, sitter i praksis også på all annen makt. I forkant av at CAFTA-avtalen ble signert nådde ikke forlaget bredt nok med

14

LatinAmerika #1 Mars 2011

Iveth Velasco i Equipo Maiz har tro på tegneserier som alternativ informasjonsform.

Handelsimperialisten ­ EU har teikna frihandelsavtale med Mellom­Amerika Tekst: Tore Isungset Støve, brigadist til El Salvador våren 2010 og landsstyrerepresentant for LAG Bergen.

Frihandelsavtala mellom EU og Mellom-Amerika vart signert 18. mai 2010, etter tre år med forhandling. Før avtala endeleg kan verta ratifisert, må ho jamvel godkjennast av EU-parlamentet, og av parlamenta i alle land som er involverte. Med andre ord framleis mogleg å stanse ho. Frihandelsavtala er eit av tre ledd i ei so kalla assosiasjonsavtale. Dei to andre ledda er politisk dialog og samarbeid. Avtalene om politisk dialog og samarbeid vart etablerte alt i 2003, men har fått kritikk for manglande verknad og få pliktar.

Avtala om handel er derimot ny, og er ei vaskekte fri-handelsavtale.

EU sin frihandelsagenda

I 2008 lanserte EU sin strategi, kalla råmaterialeinitiativet. Industrien i Europa er avhengig av ein stor råvareimport, og strategien har som mål å sikra at tilgangen til råvarer vert større og meir stabil. For å sikra dette vil EU satsa på bilaterale frihandelsavtalar. Slike avtalar har tidlegare teke sikte på å fjerna importtoll, men i den nye strategien til EU vil ein òg fjerna eksporttoll og andre eksportrestriksjonar. Eksportrestriksjonar er rekna å vera svært viktige politisk reiskap for utvikling, og avgjerande for å etablera eller/og oppretthalda industri. Handelsavtalane inneheld ogso vidfemnande investeringsrettar, patentrettar og konkurransereglar.

Slike rettar og reglar tener fyrst og fremst store fleirnasjonale selskap.

aktørar innanfor aktivitetar som gjev lita avkastning, som til dømes eksport av frukt og nøtter. Fremjing av desse interessene vil truleg auka presset på jorda, noko som har vore den største kjelda til konflikt i Mellom-Amerika. Det er ogso frykta auka avskoging og andre miljøkonsekvensar.

EU har i dei siste åra fått kritikk for å leggja hardt press og å ”tvinga avtalar gjennom med makt meir enn gjennom dialog”. Avtala med Mellom-Amerika har vorte utarbeida bak lukka dører, og ein har lite innsikt i korleis forhandlingane har gått føre seg. EU har dessutan reklamert mykje for assosiasjonsavtala, med til dømes tillegg i aviser og TV-reklamar i Mellom-Amerika.

Kva er gale med avtala?

Avtala er ikkje offentleggjort, noko som har gjort det umogleg både for parlamentet og sivilsamfunnet å delta i utforminga. Den ser heller ikkje ut til å ta nok omsyn til dei store skilnadane mellom EU og Mellom-Amerika, og ein fryktar at subsidierte varer frå EU vil kunna drepa næringar i MellomAmerika. I forhandlingsrundane skal EU ha vore særleg offensive for å sikre fri tilgang for europeiske mjølkeprodukt, og dette er ei av dei næringane som er venta å verta særleg utsett. Samla sett gjer frihandelsavtala at ei rekkje utviklingstiltak vert umoglege for dei sentralamerikanske landa.

Honduras og menneskerettar Attåt det å sikra råvarer har EU mål Forhandlingsrundane blei avbrotne av om å utvida marknaden for sine kuppet i Honduras i 2009, men EU industriprodukt. Unionen forhandlar i ville raskt normalisere forholdet til dag om assosiasjons-avtalar med halve kloden. I Latin-Amerika og Avtala mellom EU og mellom-Amerika er ei frihandelsavtale light, Honduras, og inkluderte det sittande regimet i forhandlingane. Til tross for Karibia er det berre Ecuador, Bolivia, men som vil ha like stor påverknad som andre frihandelsavtaler. omfattande menneskerettsbrot i Venezuela og Cuba som ikkje er med Illustrasjon: Equipo Maiz. landet, med mellom anna vilkårlege i slike forhandlingar. Avtala med Sentral-Amerika kan ein difor sjå som eit ledd i ein større plan for drap på opposisjonelle og journalistar, har ikkje EU gått i dialog Latin-Amerika, ikkje ulik USA sin plan om å etablera eitt med regimet om situasjonen. Avtala kom på plass under eitt år etter kuppet. frihandelsområde for heile Amerika, kjend som ALCA. Kvifor vil Mellom­Amerika ha frihandelsavtala?

Mellomamerikanske interesser er ikkje like lette å forstå seg på.

Politikarar har argumentert for at ei assosiasjonsavtale med EU vil dempa det djupe avhengighetsforholdet til USA som dei sentralamerikanske landa har. Eksportsektoren har tydeleg uttrykt sine interesser for fri, uavgrensa tilgang til den europeiske marknaden, men denne sektoren er dominert av få og store

Påverkar avtala Noreg?

Avtala gjeld berre for EU sine medlemsland. Noreg forhandlar sine frihandelsavtaler gjennom EFTA, men tidlegare har EU sine avtalar brøyta veg for EFTA, som har inngått nært sagt identiske avtaler. EFTA er i dag i ”dialog om ei mogleg frihandelsavtale med Mellom-Amerika”, og ein skal ikkje sjå vekk ifrå at det vert forhandlingar om liknande avtalar med Noreg i nær framtid.

LatinAmerika #1 Mars 2011

15

Småbøndene vil løse matkrisen Brasilianske småbønder skvises av rettsvesen og media, men sees på som framtidens bønder av ny internasjonal landbruksrapport.

Tekst og foto: Anna Helene Valberg

Småbønder er løsningen

- Forbrukerne aner ikke hvor mye gift de får i seg. I Brasil brukes ti kilo sprøytemiddel årlig per person. Kan du tro det?, spør Ademar Supnitz fra MSTs nasjonale ledelse. Han er på reise i Europa, og er innom Oslo for å delta på Globaliseringskonferansen. I 2011 vil MSTs store kampanje dreie seg om kampen mot sprøytemidler. Dette er en svært ambisiøs kamp å gi seg løs på i landet som har blitt pekt på som verdens blivende matfat. Men forskerne gir MST rett. I den ferske og svært viktige internasjonale rapporten I AASTD meldes det at subsistenslandbruk og et løft for småbønder i sør-land er en del av løsningen for å bringe verden i utvikling. Rapporten, som 60 land har utarbeidet på bakgrunn av et forskningsmateriale fra 400 forskere, peker på at agroøkologisk jordbruk og bærekraftig drift er en langt mer effektiv vei for utvikling enn det konvensjonelle jordbruket som preges av store mengder kunstgjødsel, sprøytemidler og høyt energiforbruk.

Mer enn jord

Suptitz fra den sørlige delstaten Rio Grande do Sul i Brasil har vært aktiv i MST siden 1992. Dermed har han vært med på den store utvidelsen MST har gjort med tanke på hva bevegelsen

slåss for. I dag kjemper de for et velferdstilbud innen helse, utdanning og kultur, i tillegg til sitt grunnleggende mål, jordreform.

Brasil er et av få tidligere koloniland som aldri har gjennomført en jordreform. Dermed er fordelingen i landet svært skjev, og millionvis av jordarbeidere har ikke tilgang til egen jord.

- I Brasil blir MST kriminalisert og forfulgt. Men hvem er de virkelige kriminelle? Når jorda aldri har blitt omfordelt, er det de som sitter på store landområder som er skurkene. Dersom jorda var blitt omfordelt, hadde vi ikke trengt å okkupere den, forteller Suptitz. I Brasil organiserer ikke høyresida seg hovedsakelig gjennom politiske partier. Suptitz sier de i stedet hevder sin tradisjonelle makt gjennom allianser og media. Han mener media og rettsvesenet er MSTs verste fiender.

Suptitz forteller også om storbønder som hyrer inn leiesoldater som forfølger fattigbøndene, trakasserer og henretter. I tillegg blir MSTere stilt for retten.

- Situasjonen har gått fra vondt til verre. Tidligere ble lederen for en jordokkupasjon hentet ut og rettsforfulgt. I dag kan de finne på å stille alle okkupantene for retten. I mediene har en Ordliste

International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development, betydningsfull rapport om jordbruk og utvikling, signert av nesten 60 land. Norge var ikke med.

IAASTD:

Movimento dos Trabalhadores Sem Terra - De jordløses bevegelse i Brasil. Latin-Amerikas største sosiale bevegelse med om lag en million medlemmer. Kjemper for jordreform og bedre sosiale betingelser gjennom blant annet jordokkupasjon.

MST:

Jordreform er omfordeling av landbruksareal, ved at store eiendommer stykkes opp frivillig eller ved tvang, og deles ut til eiendomsløse landarbeidere eller småbønder for å bidra til en mer rettferdig fordeling av goder i samfunnet. Brasil har lenge vært et av de landene i verden der forskjellene på fattig og rik er aller størst.

Jordreform:

Innen agroøkologi er ikke jordbruket isolert, men settes i sammenheng med økologisk prinsipper. De gjensidige påvirkningene mellom planter, mennesker, dyr og miljø innenfor matproduksjon. Bærekraftig drift som også omfatter sosioøkonomiske og miljømessige hensyn tas, og en unngår utstrakt bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler.

Agroøkologi:

MSTs småbønder jobber for å kutte ut bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler.

16

LatinAmerika #1 Mars 2011

høyesterettsdommer kalt oss for terrorister verre enn Osama bin Laden, sier han og rister på hodet.

Jordbruk for framtida

Mens MST selv opplever å bli motarbeidet av lokale myndigheter og storindustrien, gir internasjonal forskning støtte til MST. IIASTD påviser at revitalisering av lokal matforsyning og småbruk bidrar til å bygge opp velstand i landbruksområder, og gir grunnlag for bærekraftige småsamfunn. MST trekkes også i annen forskning fram som en grasrotorganisasjon som har fått endret sin status i lokalmiljøer. Forskeren Peter Rosset mener det først og fremst var på 80-tallet at MST ofte ble uglesett av konservative ordførere i bygdekommuner. I dag mener han å se at tonen er en annen. Når MST okkuperer og skaffer seg jord i områder med økonomisk tilbakegang, bidrar de ofte til en sårt tiltrengt oppsving i den lokale økonomien. En typisk MSTbosetning består av 1 000 til 3 000 familier, som sammen kan endre brakke områder til produktive gårder. MSTerne selger sine produkter lokalt, og kjøper likeledes fra lokale leverandører og butikker. Småbyer som har MST-leirer i nærheten kommer bedre ut av det enn lignende byer. Rosset framholder at lokale myndigheter nå ofte ber MST om å okkupere områder i nærheten av deres by for å tiltrekke seg frisk kapital.

Sprøytemidler og medisin

Når MST nå tar opp kampen mot sprøytemidler, agrotoxicos, er det med flere mål for øyet. Ademar Suptitz forteller at småbønder og landarbeidere blir syke. De må bruke sprøytemidler uten mulighet for å beskytte seg med masker og verneutstyr. I produksjon av tobakk, jordbær og soya er forholdene særlig ille. Innen soyaproduksjon er arealene så store at noen produsenter til og med bruker småfly til sprøyting, fortsetter han.

Jordbruksuniversitetet i Rio de Janeiro anslår at 5000 mennesker årlig dør grunnet plantevernmidler. Mange av dødsfallene kunne ha vært unngått dersom en hadde tatt i bruk vanlig verneutstyr som hansker og maske. Suptitz er imidlertid opptatt av hvem som tjener i alle ledd. Videre forteller han at sprøytemidlene blir kontrollert av store transnasjonale selskaper som ofte er de samme selskapene som lager medisin. Det er nyttig for dem først å utsette arbeidere for sykdom, for så å kunne kurere dem med sin egen medisin. De står i en gunstig vinn-vinn-situasjon, hevder aktivisten.

Forbrukerne lukker øynene

Suptitz tredje argument for å arbeide for forbud mot sprøytemidler, dreier seg om folkeopplysning. Vanlige folk har ingen anelse om hvor mye sprøytemidler de utsettes for. -Vi kommer til å bruke mye ressurser på å nå ut til opinionen med kampanjen vår, forteller han. I tillegg setter giftstoffer fra jordbruket ofte drikkevannskilder i fare. Det truer helsen og matsikkerheten.

IIASTD peker nettopp på denne typen kampanjer som et felt hvor NGOer som MST i særlig grad lykkes. Rapporten mener at nettopp bevegelser som jobber for sosial rettferdighet, miljø og helseproblematikk har bidratt til nasjonale lover og internasjonale avtaler, ikke minst når det gjelder behandling av kjemikalier, bærekraftig jordbruk og matsikkerhet. MST er heller ikke alene om den store kampanjen. Med seg på laget har de hele 27 store sosiale bevegelser, deriblant MPA (bevegelsen for små jordbrukere) og MAB (bevegelsen for dem som er rammet av damutbygginger). MST ser det også som maktpåliggende å alliere seg med NGOer i byene, der 82 prosent av Brasils befolkning lever.

Frosken som ble til en prinsesse Tekst: Anna Helene Valberg. Foto: Aloizio Mercadante, Flickr Commons.

Da Dilma Rousseff ble valgt ut som den brasilianske suksesspresidenten Lulas foretrukne etterfølger, ble hun kalt en ansiktløs og mekanisk byråkrat uten noen egen agenda.

Likevel ble hun valgt, og da hun holdt sin innsettelsestale 1. nyttårsdag i år, ble det klart at hun var blitt forvandlet til en prinsesse. Dilma, som hun utelukkende kalles, snakket rørende og sterkt om kvinners og fattiges rettigheter, om å følge opp arven fra Lula, og å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Jern­Dilma

Dilma har ikke Lulas eksepsjonelle karisma, men hun er en erfaren økonom og administrator, og ansees som en direktørtype på linje med Gro Harlem Brundtland. Dilma kan virke mer innadvendt enn Lula, men hun er også mer på linje med brasiliansk tradisjon: Innenrikspolitikk står hennes hjerte nærmere enn utenrikspolitikk. Med en klar forståelse av sitt folk og for politikk, kan hun bli en meget effektiv leder.

Gjennom valgkampen ble både Dilma og hennes fremste motstander Serra karakterisert som ”effektive ledere med lite humor”. Som Lulas stabssjef fikk hun tilnavnet ”Jernkvinnen”, på grunn av sin beinharde lederstil.

Vekst foran vern

Dilma er tidligere energiminister for Lula, og er kjent som en kraftsosialist som setter vekst foran vern. Hun var arkitekten bak programmene for akselerert vekst (PAC I og II). Hun har vært en pådriver for den kontroversielle utbyggingen av Belo Monte-dammen, som planlegges å bli verdens tredje største dam. Belo Monte skal sikre vannforsyning og vannkraft til det tett befolkede området rundt São Paulo og Rio de Janeiro.

Prosjektet har blitt fordømt av miljøvernere, forskere, lokalbefolkning og urfolksgrupper.

Olje er billetten til framtida

Dilma er svært opptatt av utbygging av infrastruktur som veier, havner og forbedringer innen vannforsyning og energi.

De enorme nye oljefunnene i feltet Pre-Sal vil bli avgjørende for Brasils videre utvikling. ”Pre-Sal er vår billett til framtida”, sa Dilma i talen sin, men fortsatte: ”men vi skal vise verden at utvikling er mulig uten at det går på bekostning av natur og bærekraftighet”. I talen kom det flere referanser til miljøvern, og hun vektla blant annet at selv om de store, nye oljefunnene vil være en bærebjelke i den økonomiske utviklingen, skal Brasil også gjøre betydelige investeringer i fornybar energi. Brasil har de siste årene opprettet et slags oljefond, der en del av landets nye oljepenger skal gå til sosial velferd, og bidra til å forbedre Brasils utskjelte helse- og utdanningssystemer.

LatinAmerika #1 Mars 2011

17

På flukt i Colombia.

Nær fem millioner mennesker er internt fordrevne i Colombia. Dette er en gruppe mennesker som ofte omtales som en glemt og maktesløs gruppe. Men hvor maktesløse er de egentlig?

Tekt og foto: Sigrun Moe

Utsikt over tettbygde slumområder i utkanten av Bogotá. Hus og små skur settes sammen av de materialer man kommer over.

Massene på flukt i det krigsherjede landet er et resultat av en over 40 år lang kaotisk intern konflikt, som involverer både hæren, paramilitære og FARC-geriljaen. Striden er nært relatert til ulovlig dyrking og eksport av narkotika og utbredt vold mot sivile. Størsteparten av dem som er drevet på flukt i eget land er leda bort fra landsbygda og små gårdsbruk i perifere strøk, hvor ulike grupperinger kjemper om kontrollen. Fra landsbygda søker de fleste inn til slumområder i utkantene av Colombias storbyer.

Her møter de en tøff virkelighet og må kjempe hardt for å holde hodet over vannet.

Strømmer til slumområder

Hovedstaden Bogotá er den byen i Colombia som mottar flest internt fordrevne. Sør for Bogotá finnes store områder med såkalte uformelle bosetninger, det vil si områder som ikke er egnet eller regulerte for boligformål. Det er i teorien ulovlig å bosette seg i slike områder, og det investeres lite eller ingen ting i å bygge ut infrastrukturen. Dette betyr at man ikke har ordentlig kloakkanlegg, strøm får man ved ulovlig å hekte seg på strømnettet, og beboerne har bare delvis tilgang på vann. På toppen av det hele ligger noen av disse områdene i det som kategoriseres som røde soner, steder der det er høy risiko for jordras, steinras eller lignende.

Utfordrende forhold

For de som i praksis ikke har andre alternativ er det hit man drar.

Her trenger man ikke søke om byggetillatelse, det gjelder bare å finne seg en ledig plass mellom andre provisoriske hus og skur. I

18

LatinAmerika #1 Mars 2011

tillegg vet man at myndighetene ser mellom fingrene på problemet og lar det hele passere inntil videre. Å overleve med begrenset tilgang på vann, mat og muligheter for inntekt byr på utfordringer og krever at de internt fordrevne etablerer mer eller mindre bevisste overlevelsesstrategier.

Her i Norge får vi ofte god samvittighet ved å levere papir og glassemballasje til gjenvinning. I Colombia må de fleste internt fordrevne familier ha et system for resirkulering av alt vannet de bruker. I mange bosetninger har de tilgang på vann bare noen få timer om dagen, og noen steder bare annen hver dag eller enda sjeldnere. Når de først har tilgang på vann, gjelder det å bunkre opp så mye som mulig i bøtter og kar. Og vannet blir brukt nøysomt, først til det som krever renest vann, for eksempel oppvask, deretter klesvask, til slutt gulvvask. Vannkvaliteten er så dårlig at å drikke vannet er det få som tar sjansen på.

«Over 90 prosent av de internt fordrevne lever under fattigdomsgrensa». Å skaffe seg inntekt er naturlig nok en annen svært sentral utfordring. Generelt får en svært høy andel av de internt fordrevne sin inntekt gjennom uformelt arbeid, dvs. arbeid der de ikke har kontrakter eller generelle arbeidstakerrettigheter.

Mange internt fordrevne kvinner ender opp med å jobbe som hushjelp i fastboende familier. Menn selger ofte søtsaker eller andre småting på gata. Over 90 prosent av de internt fordrevne lever under fattigdomsgrensa.

Når det gjelder å takle den konstante faren for at huset man bor i skal knuses av en steinblokk eller tas av et jordras, er det få konkrete tiltak å sette i verk. I slike situasjoner setter mange internt fordrevne sin lit til høyere makter. ”Gud er med oss”, sier flere, og det er kanskje eneste måten å godta en slik livssituasjon på.

Lite tiltro til myndighetene

Blant de internt fordrevne er tilliten til myndighetene minimal, og få forventer noen reell støtte fra staten. Dette medfører nok også at de internt fordrevne baserer seg mer på hjelp fra hverandre.

Som utenforstående kan man bli forbløffet over den vilje til å hjelpe som finnes blant mennesker som så sårt trenger hjelp selv.

Enkelte hjelpeorganisasjoner mener at solidaritetsfølelsen mellom dem som har lite er større enn mellom dem som har mye. De fordrevne hjelper hverandre med å bygge hus, og de hjelper hverandre med mat og vann. Det er også mange som huser venner og slektninger inntil de finner seg et eget sted å bo.

Det sosiale sikkerhetsnettet det offentlige skulle ha tilbudt, erstattes av interne relasjoner de internt fordrevne imellom.

«Blant de internt fordrevne er tilliten til myndighetene minimal, og få forventer noen reell støtte fra staten».

Likevel har den colombianske regjeringen siden 2004 ført en bevisst politikk for å få bukt med den interne fordrivelsen. Økonomiske midler er bevilget og et avansert lovverk er vedtatt.

Det er utarbeidet en nasjonal plan for assistanse til internt fordrevne med spesifikke programmer for det enkelte fylke, der det tas hensyn til regionale forskjeller i størrelse og utbredelse av intern fordrivelse. Regjeringen har nylig rapportert om at den fra 2002 til 2010 tidoblet sin økonomiske innsats ovenfor flyktningene innenfor egne landegrenser, dvs fra 543 millioner colombianske pesos til 5,3 milliarder pesos årlig.

Til tross for dette har resultatene latt vente på seg. Situasjonen til de internt fordrevne karakteriseres fremdeles som svært alvorlig og tallene på nye fordrivelser stiger. For den enkelte på flukt er livet tidvis svært tøft og mange føler seg både glemt og forsømt av myndighetene. Basert på dette fremstår de internt fordrevne i høyeste grad som en svært sårbar og maktesløs gruppe. Noe som også gjenspeiles i global sammenheng, der de ikke har spesiell status ovenfor internasjonal lov.

Innflytelse over myndighetene

Ved nærmere ettersyn kan man likevel oppdage at de internt fordrevne har en viss makt i samfunnet, i kraft av å være så mange som de er. Ser man på fenomenet intern fordrivelse med et overordna blikk, oppdager man at det som skjer ikke bare er en flukt fra vold og utrygghet på landsbygda, men også en form for urbanisering. Som gruppe har de internt fordrevne klart å bite seg fast. Det som etter hvert skjer i mange av de uformelle

Mange huser venner og familie inntil de finner et eget sted å bo.

bosetningene der de internt fordrevne etablerer seg, er at områdene til slutt blir regulerte for boligformål. Dette skjer fordi myndighetene innser at beboerne har få andre steder å gjøre av seg. De internt fordrevne får dermed rett på grunnleggende tjenester, som vann og strøm. Enkelte strømselskaper har oppdaget at de i praksis har valget mellom enten å tilby strøm til en redusert pris eller godta at de internt fordrevne uansett kopler seg på strømnettet ulovlig. I områder med mange internt fordrevne velger flere strømselskaper derfor det første.

Dette viser at de internt fordrevne som gruppe likevel har en viss innflytelse, både på myndigheter og på strømselskaper. Det er fortsatt langt igjen før beboerne i slike bosetninger kan påstås å leve under verdige forhold, men noe hjelper det åpenbart at områdene de bor i legaliseres og de teoretisk sett får tilgang på vann og strøm.

Hva skjer videre?

Hva som faktisk må til for å løse det langvarige problemet med intern fordrivelse i Colombia er vanskelig å si med sikkerhet.

Rettsvesenet i landet anbefaler at myndighetene samarbeider og inngår samtaler med de internt fordrevne selv. Samtidig råder de myndighetene til å engasjere seg og inngå i sterkere samarbeid med hjelpeorganisasjoner og internasjonale organer som FN. Det rettes lite fokus mot selve konflikten, og kan spørre seg om hvor sterk vilje det er hos myndighetene for å løse denne striden. Mye tyder i alle fall på at Colombias internt fordrevne befolkning må finne seg i å rasjonere på vannet sitt en god stund fremover.

Internt fordrevne

• Colombias totale befolkning: 45,7 millioner • Totalt antall internt fordrevne: Mellom 3,3 (regjeringens tall) og 4,9 millioner mennesker (tall fra den colombiansk hjelpeorganisasjon CODHES ) • Dette gjør Colombia til det landet i verden med nest høyest antall internt fordrevne, etter Sudan.

• Nye fordrivelser i 2009: 286 000 personer LatinAmerika #1 Mars 2011

19

Media for lokalsamfunnene Et intervju om viktigheten av alternativ informasjon i El Salvador.

Tekst: Hilde Norborg.

Rosalba Riviera Gómez, Francisco Nicolas Saavedra Alas, Sonia Josefina Rodríguez og Marvin Antonio Ramas Alas i vestnorsk vintervær. Foto: Dave Watson

Det har vært en heller kald dag i Bergen, spesielt for de fire fra El Salvador som sitter og prøver å få varmen i seg rundt kjøkkenbordet. De diskuterer sitt eget lands fremtid, og er tydelig engasjerte; samtalen går fra tema til tema med en imponerende fart. Det er fredskorpset sitt forberedelseskurs i Fredrikstad som bringer dem til Norge, for om bare en måneds tid skal de reise ut på solidaritetsbrigade til Bolivia. Jeg fikk gleden av å få intervjue Marvin Antonio Ramas Alas, Francisco Nicolas Saavedra Alas, Rosalba Riviera Gómez og Sonia Josefina Rodríguez om et prosjekt CORDES driver, der alternativ kommunikasjon er i sentrum.

CORDES (Organisasjonen for lokal utvikling i El Salvador) er LAGs hovedsamarbeidsorganisasjon i El Salvador. CORDES jobber i store deler av El Salvador, og har mye internasjonal støtte, også finansielt. Sonia forteller at ”vi [CORDES] tar opp problemer mennesker opplever akkurat på sitt hjemsted. Det kan være alt fra miljøspørsmål til kjønnsproblematikk og kosthold, eller det kan handle om sikkerhet og arbeid. CORDES gir folk muligheter, uansett alder og kjønn.”

Prosjekt Alternativ kommunikasjon

I prosjektet Alternativ kommunikasjon arbeider CORDES sammen med en organisasjon som heter ARISAM. De setter opp

20

LatinAmerika #1 Mars 2011

høyttalere på torget i mindre byer eller landsbyer, og har et par timers ganske fritt program hver dag. Folk kan komme med hva de skulle ha på hjertet, kanskje til og med synge en sang, men det er nyhetene som har hovedfokuset. Rosalba sier entusiastisk ”Vi har også barnetime noen ganger, en time med fortellinger og sanger for barn. De elsker det.” Innimellom viser de også lokale (og noe nasjonale) nyheter på storskjerm ute på torget.

Det hele klippes til og settes sammen til en slags filmavis, tilpasset alle aldre.

«Media er privateid, og helt ute av kontroll. Det finnes ikke noe som holder dem tilbake, eller setter retningslinjer for hva som er god presseskikk.»

-Francisco Nicolas Saavedra Alas

”Grunnen til at det er nødvendig med et prosjekt som dette er at avisene generaliserer mye på nasjonalt nivå. Det er få eller ingen lokale nyheter, og det er også få lokale aviser og radiostasjoner.”

Sonia forteller om viktigheten av å nå ut til de som ikke bor så sentralt også – på denne måten blir nyhetene mer virkelighetsnære for dem. Denne formen for kommunikasjon gir også rom for å ta opp temaer som er tabubelagte, men viktige, som for eksempel seksualitet. I tillegg til nyheter og informasjon, gir prosjektet muligheter for innbyggerne å lære noe nytt, for eksempel kan det en dag være en ungdom fra landsbyen som har ansvaret for å lede programmet, styre og sette opp lyd eller være med å klippe film.

Vil du reise på solidaritetsbrigade til El Salvador?

Hva staten (ikke) gjør

På spørsmål om hva det offentlige gjør for å bedre tilgangen på nyheter i lokalsamfunnene, svarer brigadistene at de i alle lokalsamfunnene har et nært samarbeid med ordfører og kommunestyret. Marvin sier: ”Noen ganger setter vi opp møter mellom kommunestyret og politiet, for å ta opp problemer med for eksempel sikkerhet. Vi prøver å få til en dialog om det folk opplever som viktig eller problematisk i sine byer.” Likevel er det mye de mener staten på et nasjonalt nivå kunne gjort annerledes for å bedre kommunikasjonen til tettstedene. Francisco retter seg litt opp i stolen han sitter på: ”Media er privateid, og helt ute av kontroll. Det finnes ikke noe som holder dem tilbake, eller setter retningslinjer for hva som er god presseskikk.” Brigadistene forteller videre at media bare viser det som er galt, og at de noen ganger vinkler sakene så det blir ren løgn. De tar heller ikke ansvar for hvem som kan se det som blir vist. TV-bildene på dagtid, når barn ofte er blant seerne, kan vise døde mennesker og andre skremmende bilder. Noen av kanalene har vist tegn til bedring i det siste, og det finnes også en statlig kanal som er ganske god. Likevel er et av de største problemene i den salvadoranske medievirkeligheten at alle de store medieselskapene er høyrevridd, mens regjeringen nå er på venstresiden. ”Det kan til tider være snakk om en kampanje for å sverte den sittende regjeringen, mens det motsatte er tilfellet under høyreregjeringer” sier Francisco.

Brigadistene forsvinner ut i vintermørket igjen, denne gangen for å rekke et tog. Jeg blir sittende å fundere på det som har blitt sagt; nødvendigheten av ytringsfriheten, spesielt hvis den dras ned på grasrotnivået, men også hvor avgjørende god presseskikk er. Vi skal nok være glade for Vær Varsom-plakaten, og alle diskusjonene rundt pressen vi har her i Norge. Uansett situasjon, så er det fantastisk at det finnes så engasjerte mennesker rundt om i verden – det viser at ingenting er gitt, og at det er klart vi kan forandre verden. Det er tross alt vi som skaper den.

Sør­sørutveksling

• Er en del av brigadeprosjektet der ungdommer utveksles mellom LAGs samarbeidsorganisasjoner i Latin-Amerika.

• LAG har drevet sør-sør utveksling siden 2009.

• Våren 2011 reiser fire bolivianere til El Salvador og fire salvadoranere til Bolivia i 3 måneder.

• Brigadistene skal dele sine erfaringer og lære av andre grasrotorganisasjoner.

• Utvekslingen har som mål blant annet som mål å styrke organisasjonenens nettverk, drive lederutvikling, øke kunnskapen om de politiske endringsprosessene og fremme likestilling og miljøvennlige løsninger.

LAG sender hvert år to grupper på ti personer til Latin Amerika. I 2011 sender vi brigader til El Salvador. Som brigadist bor du hos lokale vertsfamilier, jobber med lokale samarbeidspartnere, deltar på spennende politisk program og lærer spansk. Oppholdet varer 4-5 måneder.

Brigadens viktigste oppgave er å drive informasjonsarbeid i Norge.

Søknadsfrist for høstbrigaden 2011 er 1 . mai For mer informasjon kontakt prosjektleder for brigadene på brigade@latin-amerikagruppene.no eller telefon 47 1 7 81 71 Søknadsskjema finner du på våre hjemmesider.

LatinAmerika #1 Mars 2011

21

Xelaju Noj

– Under de ti ideer Kulturtradisjonene som historisk har møttes i Xela har skapt både konflikter og konfrontasjoner.

Likevel har disse utviklet et unikt kulturuttrykk og en kollektiv bevissthet som har sammenheng med Guatemalas politiske historie og virkelighet.

Tekst: Marianne Gulli

Casa Noj – Xelas ”permanente” kulturelle agenda

«Det var gjennom tillit og det felles arbeidet at det for første gang i Xela ble utviklet en felles og permanent kulturell agenda, basert på kontemporær kunst» - Colectivo La Botica

Rosa Chavez, Maya-kiche-kaqchikel - leser dikt skrevet til minne om Lisandro Guarcax - en av mange artister/aktivister som måtte gi sitt liv i kampen for et bedre samfunn. Foto: Lars Vaagen.

Quetzaltenango er kjent som Guatemalas kultur- og kunnskapsby, og har en historie som går flere tusen år tilbake.

Byens kulturarv overgår langt det vi tillegger ordet kulturby i en moderne verden. Quetzaltenango blir populært kalt Xela etter Xelaju Noj - ett av byens opprinnelige navn. ”Xelajuj” er Maya og er sammensatt av to ord: ”xe” som betyr under og ”lajuj” som er ti. Ordet ”Noj” står for kunnskapen og ideen, og representerer byens utnevnte beskytter (nawal). I følge mayaenes naturtro har enhver by en beskytter tilknyttet et fjell eller et annet naturlig landemerke som symboliserer byen. Over Xela våker vulkanen Cerro Quemado – den brente ås, et seremonielt sted dedikert til nawalen Noj. I sin helhet betyr navnet Xelaju Noj ”under de ti ideer”. Xelas status som kulturby har dermed både en kulturell, spirituell og historisk tyngde.

Dessuten er byen fødestedet til mange av landets artister, både poeter, skribenter, malere, skulptører og skuespillere. Etter flere år med et splittet og forholdsvis usynlig kulturliv, skjedde det i 2006 en bevegelse for å vektlegge samarbeid. Kommunen arrangerte en åpen utlysning rettet mot alle byens artister og kulturgrupper, og Liga Maya (en gruppe dedikert til mayakulturen) for å arbeide med byens kulturelle side. Dette var et første forsøk på å samle århundrer med kultur fra byens ulike identiteter og etnisiteter til et samlet uavhengig kultursenter.

22

LatinAmerika #1 Mars 2011

”Casa Noj, arte y cultura en Xelaju” ble åpnet i 2008, etter å ha fått rettighetene til det gamle fylkesadministrasjonshuset, og en mindre tildeling over kommunebudsjettet. Dette var første gang man klarte å utvikle en felles permanent kulturagenda, materialisert gjennom et hus dedikert til de kreative ideer og kunnskap. Siden den gang har Casa Noj gjennomført flere kulturelle og artistiske aktiviteter, der man i stor grad har involvert ungdom. Huset har utviklet seg til å bli en kulturell referent i Xela og resten av Guatemala, der mye av aktiviteten har blitt brukt som et medium for alternativ skolering og kompetansebygging. Gjennom en aktiv deltakelse av artister, ble det bygget opp en felles arbeidsplattform, der man fremhever de historiske og kulturelle særegenhetene som karakteriserer Xela. Her ligger også den forståelsen av at kultur bygges på et nettverk av relasjoner, der folk gir uttrykk for egne ideer og holdninger.

«Xelas status som kulturby har både en kulturell, spirituell og historisk tyngde.»

I arbeidet med å styrke Casa Noj som et autonomt og desentralisert kultursenter, begynte man etter hvert å stille spørsmål ved hvilke interesser og strukturer som opererer innenfor kommuneadministrasjonen. I løpet av 2010 kom nyheten at kommunen ikke hadde fornyet kontraktene til teamet i Casa Noj, og samtidig utnevnte en ny direktør – uten offentlig utlysning. Dette stod i sterk kontrast til de prinsipper og ideer huset ble bygget på i utgangspunktet. Avgjørelsen skapte store reaksjoner i kulturlivet og blant de ulike kollektivene i Xela, og endte til slutt til stenging av Casa Noj. Kulturen som en samlende kraft

I kjølvannet av nedleggelsen av Casa Noj, oppstod det et tydelig behov for å markere at det ikke er akseptabelt med slike direkte innblandinger fra det administrative styret. Et spørsmål man kan stille er hvorvidt kulturen skal bli konstruert og styrt ut fra strukturer som lenge har jobbet mot å nedlegge og tillintetgjøre den. Samtidig har det ført til en økende bevissthet rundt betydningen av ulike identiteter og uttrykksformer, samt fremstillingen av individuelle og kollektive identiteter gjennom kunst.

Veggmalerier - politiske budskap for hele folket. Dette er en måte å gjenerobre det offentlige rom på, til inspirasjon, glede og reaksjoner. Foto: Marianne Gulli

I etterkant av hendelsene rundt Casa Noj er det blitt dannet en mer synlig kulturbevegelse i Quetzaltenango, på tvers av uttrykksformer og bakgrunner. Det har blitt mer akseptert å ta i bruk det offentlige rom for å føre kunsten og kulturen ut til folket. Dette gjør den enda mer tilgjengelig og vil slik generere en økt interesse og sterkere reaksjoner. I kjølvannet har det også dukket opp nye kollektiver og grupper som ønsker å gjenerobre det offentlige rom. Flere av disse har oppnådd anerkjennelse både lokalt, nasjonalt og i noen miljøer, internasjonalt. En av de mer internasjonalt anerkjente kulturelle aktivitetene i Xela er poesifestivalen, som arrangeres i mai hvert år.

«Diskriminering og marginalisering av mayaene og andre urfolk er en av Guatemalas største utfordringer».

Xela som kulturby – Guatemala som kulturland

«Den eneste måten for at det alternative kulturforslaget ikke blir folklorisert er å bygge det ut fra et politisk mål. Kun på denne måten er det mulig å gjenvinne den opprinnelige kulturen gjennom kunsten» – Lisandro Guarcax Xelas historie kan ikke forstås adskilt fra Guatemalas historie og virkelighet. Mayafolket, ruiner, samt fargerik og tradisjonell kultur er det som ofte forbindes med Guatemala som et ”kulturland”.

Dette skillet mellom tradisjonelle og moderne kulturformer er svært synlig i hele Guatemala. I mange tilfeller har utøvende kunst og kultur ”tilhørt” de økonomisk sterke klassene – grunnet sentralisering i de større byene, tilgang og pris. Man finner et markant skille mellom hva som anses som kunst i de ulike klassene, gjerne med inspirasjon fra den vestlige verden.

Kulturuttrykk basert på mayaenes tradisjoner og historie er regnet som folklore og mindre attraktivt, i motsetning til markedsføring og turisme.

Skillet mellom tradisjonelle og moderne kulturformer kan kun forstås i sammenheng med Guatemalas historiske og politiske situasjon. Diskriminering og marginalisering av mayaene og andre urfolk er en av Guatemalas største utfordringer. Det eksisterer en subjektiv holdning blant overklassen om at mayaene er småbønder, dyrker mais og bærer kurv på ryggen. Dette er en holdning som har ønsket at mayaene oppfører seg underdanige, stille og uten protester. I følge Carolina Escobar Sartí, en guatemalansk poet, hersker det i Guatemala en idé at for å kunne være noen, kan man ikke være spesiell. Det vil si man skal verken uttale seg eller spørre mye, tenke eller være annerledes. Med andre ord ikke oppføre seg på en måte som skiller seg ut fra resten.

Samtidig visualiserer folket seg som et kreativt og innovativt samfunn, med en overveldende kulturell og artistisk velstand, til tross for flere hundre år med undertrykking. Dessverre opplever artister som arbeider med å skape kunstuttrykk om kulturell tilhørighet, rettet mot politiske mål eller i form av samfunnskritikk, forfølgelse, trusler og drap. Det registreres flere hundre tilfeller av trusler mot menneskerettighetsaktivister i Guatemala hvert år. For kunstnere og artister, med et sosialpolitisk formål, finnes det ingen tall. Det eksisterer et enormt behov for å gjenvinne respekt for kunstnere og kulturuttrykkenes verdi i det Guatemalanske samfunn.

Quetzaltenango

• Kalles populært Xela etter Xelaju Noj. • Er Guatemalas nest største by etter hovedstaden Guatemala By. • Kulturhuset Casa Noj ble åpnet i 2008 som et samarbeid mellom byens kunstere og fylkeskommunen.

LatinAmerika #1 Mars 2011

23

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Latin­Amerika quiz

Fasit:

1. Når ble ALBA lansert?

2. Hva er SUCRE? 3. Hva het den mexicanske biskopen som nylig gikk bort?

4. Hva står MST for?

5. Hvor mange mennesker anslås det blir drept årlig av plantevernmidler?

6. Hva heter den store innsjøen som ligger i Andesfjellene på grensen mellom Peru og Bolivia?

7. Hva blir kulturbyen Quetzaltenango kalt?

8. Hva er Casa Noj? 9. Hva heter diktatoren som er tilbake på Haiti etter 25 år i eksil?

10. Hva er Equipo Maiz

1. 14. desember 2004.

2. Den regionale valutaen som brukes i handel mellom ALBAs medlemsland i stedet for dollar.

3. Biskop Samuel Ruiz, også kjent som jTatik, en forkjemper for urfolksrettigheter i Chiapas.

4. Movimento dos Trabalhadores Sem Terra (De jordløses bevegelse i Brasil).

5. 5000.

6. Titicacasjøen 7. Xela eller Xelaju Noj. 8. Kultursenter i byen Xela i Guatemala.

9. Jean-Claude “Baby Doc” Duvalier.

10. Forlag i El Salvador som gir ut karikaturtegninger og tegneserier med politisk innhold for folkeopplysning.

Spørsmål

Jeg vil bli medlem i LAG! Vanlig medlem (300 kr) Student/trygdet/ungdom under 26 år (150 kr) Husstandsmedlem (100 kr) Navn: Adresse: Postnr. og sted: E-post: Telefon: Fødselsdato:

Latin-Amerikagruppene i Norge Svarsending 3322 0092 Oslo