Latinamerika # 2 2005 by LAG NORGE

B-blad RETURADRESSE: Latin-Amerikagruppene Osterhausgate 27 0183 Oslo

Latin-Amerikauka 2005 Under hovedtemaet demokrati er det igjen tid for årets høydepunkt, Latin-Amerikauka, som går av stabelen fra 17-21 oktober. I løpet av uka vil det bli arrangert både foredrag, seminarer, teater, fester og mye mer!

BLI BØSSEBÆRER!

Nora Castro Parlamentspresident i Uruguay og medlem av venstrepartiet Frente Amplio. Frente Amplio kom til makta etter valget i 2005 som første venstreparti i Uruguays historie.

Er du en journalistspire?

Dozthor Zurlent Grunnlegger av Circulos Bolivarianos i Chicago og representant for Chavez-regjeringen fra Venezuela.

Eller en fotograf, kanskje? Interessert i Latin-Amerika? …og politikk, kultur, historie eller mat?

Hernan Hernandez Tidligere leder av USO (oljearbeidernes fagforening) og representant for venstrepartiet Frente Social y Politico i Colombia.

Vel, da lurer vi på om du har lyst til å skrive for LatinAmerika!

Nærmere informasjon blir annonsert på lokallagene sine hjemmesider.

Bahá’i-religionen i møte med bribriene

Vil du være bøssebærer under TV-aksjonen 2005? Ring telefonnummer 02025 eller gå inn på www.tv-aksjonen.no

Noen av de som kommer: Tiago Giannichini/Selma de Fatima Santos Både Selma og Tiago representerer de jordløses bevegelse i Brasil (MST), og er sørdeltakere for LAGs sør-nord utveksling.

Giovanni Cativo Representant for venstrepartiet FMLN fra El Salvador og sørdeltaker i SVs fredskorpsutveksling.

Nr. 2 - September 2005 - Årgang 10 - Løssalg Kr. 30,-

Vi trykker gjerne aktuelle og velskrevne artikler. Ta kontakt med oss på e-post: latinamerika@gmail. com. LatinAmerika er et tidsskrift drevet på frivillig basis. De som bidrar mottar ære og berømmelse, men vi har dessverre ikke anledning til å betale

De ﬂeste medlemmene av urbefolkningsgruppen bribri i Costa Rica har gått over til bahá’i-troen. Religionen, som først oppstod i Persia på midten av 1800-tallet, blir oppfattet og framstilt av bribriene som en videreføring av det som bribriene alltid har kjent. Samtidig opplever de at den sentrale åndelige ledelsen innenfor bahá’i-religionen ønsker å kontrollere deres praksiser av gamle tradisjoner og såkalt overtro. Bjørn Ola Tafjord har sett på hvordan bribriene håndterer sin bahá’i-tro i denne situasjonen. side 10-13

Opprørsk utdanning

side 8-9

honorar.

LatinAmerika for (nesten) 10 år siden I mai 1996 skrev Willy Rasmussen i artikkelen ”Mørke skyer over Cuba” om hendelsene som utfoldet seg i luftrommet over Cuba i februar samme år. 24. februar kom nemlig noen eksilkubanere fra Miami på visitt i tre småfly for å spre sine budskap om opprør mot regimet, ved å slippe flygeblad over et karnevalsfeirende Havanna. Dette var i seg selv ikke noe nytt påfunn, men denne dagen var Castro-regimets lunte litt i korteste laget, og to av flyene ble følgelig skutt ned av cubanske jagere slik at fire piloter omkom. Denne ekstreme reaksjonen provoserte motreaksjoner fra USA som skulle ramme svært mange kubanere – nemlig at Clinton signerte den omstridte Helms-Burton loven som blant annet straffet utenlandske selskaper og privatpersoner som hadde forretningsforbindelser som berørte eksproprierte amerikanske eiendommer på Cuba. Hovedhensikten var å forsterke blokaden, og tyne Castro-regimet ytterligere. Samtidig ble charterforbindelsene mellom Miami og Havanna forbudt, og Clinton økte støtten til den amerikanske Radio Martí, som bombarderte Cuba med anti-Castropropaganda.

LAGs kvinneutvalg er som medlem av paraplyorganisasjonen Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) en av 64 organisasjoner som er med på årets TV-aksjon i regi av NRK. Fem prosjekter støttet av LAG har blitt innvilget støtte gjennom årets aksjon – to i Guatemala og tre i Chiapas. Prosjektene er del av langvarige samarbeid kvinneutvalget har hatt, samarbeid som har gitt positive resultater og har vist seg bærekraftige.

Felles løft for kvinner side 4-5

KOMMENTAR

September 2005

NYHETER

Protester på mange fronter

Slutten på slaveriet?

Så langt i 2005 har det vært aksjoner i flere land i Latin-Amerika, hvor ulike temaer har blitt belyst. Det latinamerikanske folket har tatt til orde mot statsledere, jordreformspolitikk, USA og frihandelsavtaler. Det har vært massedemonstrasjoner blant annet i Brasil, Venezuela, Bolivia og Ecuador. I Brasil har MST (de jordløses bevegelse) gjennomført en to uker lang marsj fra Goiania til Brasilia (omlag 200 kilometer). De 200.000 deltagerne ankom hovedstaden den 17. mai. MST krever at Lula holder løftet om å gi 430.000 familier jord før presidentperioden hans er over. Selv kaller de marsjen for et kollektivt offer i søken etter et verdig liv for brasilianere. De kritiserer regjeringen for å bruke penger på utenlandsgjeld i stedet for den nasjonale jordreformen. Massedemonstrasjonen foran parlamentet provoserte frem nye løfter fra regjeringen. 19. februar i år gikk Tupinikim- og Guarani-indianere i delstaten Espirito Santo i Brasil til ny kamp for sine landrettigheter. De syv indianerlandsbyene rundt cellulosegiganten Aracruz Celulose krever å få tilbake rundt elleve kvadratkilometer landområder som i dag eies av selskapet. 17. mai radikaliserte de kampen ved å okkupere området. Rettsorganet som ivaretar urbefolkningens rettigheter i Brasil støtter indianernes krav. Indianerne har dermed en helt annen politisk støtte bak sitt krav i dag enn under aksjonene i 1998. Aracruz, med Erling Lorentzen som største aksjonær, gikk rettens vei for å få stanset aksjonen,

I Mexico jobber 1,5 millioner personer, hovedsakelig kvinner, som hushjelper. De ﬂeste kommer fra fattige landsbyer, og mange er mindreårige jenter som ikke har fått skolegang. Meksikansk lov pålegger arbeidsgivere å betale hushjelper en minimumslønn, gi dem kost, losji og helseforsikringer. Dette blir sjeldent gjort, i følge det nasjonale kvinneinstituttet i Mexico (Instituto Nacional para las Mujeres).

men politimenn maktet ikke å håndheve kjennelsen. I Bolivia har urinnvånere og småbønder satt søkelyset på debatten omkring eierskapet til landets gassreserver. I april krevde tusenvis av demonstranter i gatene i La Paz nasjonalisering av energiindustrien. De mener at en lov som øker skatten for utenlandske gassinvestorer ikke utøver nok kontroll over landets ressurser. På tross av at en lignende situasjon førte til avskjedigelse av landets forrige president, uttalte president Carlos Mesa at han skulle bli sittende ut perioden på tross av de hyppige politiske krisene. Han valgte likevel å levere sin avskjedssøknad den 9. juni. Nasjonalforsamlingen utnevnte leder for høyesterett, Eduardo Rodriguez, som midlertidig president inntil nye valg kan utskrives i desember – Rodriguez er den tredje presidenten siden valget i 2002. Ecuador har fått sin syvende president på ni år. I desember 2004 fjernet President Lucio Gutierrez de fleste av landets høyesterettsdommere, noe mange mener er grunnlovsstridig. Protestene startet 13.april; menn,

Nr. 2 - September 2005 - Årgang 10 Utgiver: Latin-Amerikagruppen i Bergen Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen

Redaksjonen avsluttet: 15.09.2005 Deadline neste nummer: 10.11.2005

latinamerika@gmail.com

Opplag (dette nummer): 700

Nettadresse: www.latin-amerikagruppene.no

Layout: Marianne Skjold

kvinner og barn gikk ut i gatene hvor de har slått på kasseroller og stekepanner, blåst i fløyter og ropt ut slagord. Presset fra masseprotesten førte til at kongressen fratok Gutierrez makten, og han ble det tredje statsoverhodet siden 1997 som er fjernet som et resultat av massive gateprotester. Alfredo Palacio er utnevnt til ny president. Mange ecuadorianere ønsker å se Gutierrez straffet for sine påståtte kriminelle handlinger, og Palacio har utstedt en arrestordre på den tidligere presidenten som har søkt asyl i Brasil. I Venezuela har demonstranter krevd at eksil-kubaneren Luis Posada Carriles, som er anklaget for bombingen av et fly i 1976, blir utlevert fra USA. Demonstrasjonene, som inkluderte anti-amerikanske slagord, fant sted dagen etter at USA hadde nektet å arrestere Posada Carriles, som er venezuelansk statsborger. USA vil ikke utlevere mannen fordi de mener at det ikke er nok bevis for at han medvirket i bombingen som drepte 73 mennesker. Disse demonstrasjonene er bare noen få eksempler på hvordan det latinamerikanske folket viser at de ikke finner seg i hva som helst. Også andre land, som Nicaragua og Guatemala, har det siste året vært preget av demonstrasjoner. Også her har blant annet frihandelsavtaler og privatisering av vitale ressurser som rent drikkevann vært tema for motstand. Det er oppløftende at folket makter å finne sin stemme i møtet med krefter som tradisjonelt har hatt større makt enn dem. Selv om det ennå finnes mange grunner for å forsette kampen for rettferdighet, likhet og verdighet i Latin-Amerika, er det tilfredsstillende å se at protestene i mange tilfeller fører til faktiske endringer.

Redaksjonen: Andreas Skiftesvik Therese Landås Vibeke Lia Kristin Torp Skogedal Kirsty Cunningham Kristin Vestrheim Ragnhild Solvi Berg Marthe Halvorsen Ragnhild Tjore Anne Kari Hinna

Løssalg: kr. 30,Det utgis ﬁre nummer i året Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto: 7877.08.44184

Førstesidebilder: Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

Vanligvis er hushjelpene først oppe og sist i seng i husholdet, de har ingen ferie og jobber syv dager i uken. Gjennomsnittslønnen er 70 dollar (i underkant av 450 kroner) i måneden. Siden mange ikke har fått skolegang, vet de lite om sine rettigheter til ferie og lønn, for ikke å snakke om retten til privatliv og utdanning. Hushjelpene blir i stor grad rekruttert fra den indianske urbefolkningen, som har en analfabetisme på rundt 30 prosent. ”I de store byene er hushjelper ofte utsatt for overgrep, og de blir i stor grad dårlig behandlet og sett ned på – noen av dem lever regelrett som slaver,” forteller Marcelina Bautista, leder for det ikke-statlige senteret for støtte og opplæring for hushjelper (Centro de Apoyo y Capacitación para Empleadas del Hogar). Senteret jobber for å synliggjøre og styrke hushjelpenes rettigheter, og de holder helgekurs om

September 2005

UNG HUSHJELP: Manuela er 17 år og jobber som hushjelp i turistbyen Cancun. Hun jobber seks dager i uken og sender mesteparten av pengene hun tjener til familien. (Foto: Astrid Urdal)

deres rettigheter i forhold til lønn og arbeidsforhold, så vel som arbeidsmetoder for mer eﬀektivt husarbeid. Dette er ikke en situasjon som er unik for Mexico. Rapporter fra den internasjonale arbeidsorganisasjonen (Organización Internacional del Trabajo) viser at over hele Latin-Amerika og Karibien blir mindreårige jenter som jobber som hushjelper, ofte utsatt for diskriminering og utnytting. Noen jobber under umenneskelige forhold:

De sover på gulvet, får bare spise rester av arbeidsgiverens mat og jobber 12-16 timer per dag. De får heller ingen ferie eller mulighet til skolegang. ”Fra 2002 til 2004 ble det bare registrert 435 klager fra hushjelper til den meksikanske påtalemyndighetens kontor for forsvar av arbeid, noe som blir forklart med at hushjelper ikke har tradisjon med søksmål når de opplever overgrep,” foreller Bautista.

Indisk oljesøk på kubansk sokkel Det statlege eigde oljeselskapet i India, ONGC, har blitt einige med den kubanske regjeringa om oljeboring på kubansk grunn i Mexicogulfen. Tidlegare har kanadiske og spanske selskap sikra seg rett til å leita etter olje utanfor den kubanske kysten. I fjor fann det spanske selskapet Repsol olje. Sjølv om funna var små, er det i nærleiken av dette området det indiske selskapet skal bore. Geologar frå USA har rekna ut at det kan dreia seg om opp til fem milliardar fat olje under kubansk vatn. Når oljeprisane no stiger er dette eit attraktivt område.

”India sin økonomi har auka med sju til åtte prosent over dei siste 15 åra. For å halda oppe denne veksten, treng vi all energi vi kan få, vi prøver å utnytta alle kjelder – Cuba er ei av dei,” seier Inderjit Singh i det indiske utanriksdepartementet til BBC News. Den kubanske regjeringa har tidlegare gjort det klart at dei òg vil koma med bod på rett til å bore etter olje, men med USA sin handelsblokade hengande over seg, kan dei ikkje sikra seg ein slik rett. (BBC News, 7.september 2005).

DRIVSTOFF: India trenger mer energi og vil hente den fra kubansk sokkel. Bildet viser en bensinstasjon i Havanna, Cuba, og er hentet fra nettstedet nifty.com.

September 2005

AKTUELT

Drømmer er fanget LAGs kvinneutvalg (LAG KU) har i 16 år samarbeidet med den guatemalanske enkeorganisasjonen CONAVIGUA, og vi vet at det nytter.

Drømmefanger-aksjonen gir nye muligheter. LAG KU vil støtte to prosjekter i Guatemala fordelt over tre år: 1,8 millioner kroner skal gå til CONAVIGUAs prosjekt innen psykisk helse, og 1,5 millioner kroner til MOLOJ, som skal lage radioprogrammer på mayaspråk for å bekjempe vold mot kvinner. MOLOJ ledes av Rigoberta Menchu, som ﬁkk Nobels Fredspris i 1992. Kvinner med politisk erfaring organiserte seg i MOLOJ for å lære andre mayakvinner det politiske håndverket, slik at de kan nå frem politisk. Kunnskap om lovverk og egne rettigheter er grunnleggende. Flertallet i Guatemala er mayaindianere, likevel er det kun en indianerkvinne av kongressens 157 representanter. Rosalina Tuyuc, CONAVIGUAs leder fra starten av, har sittet i kongressen og ble som første indianerkvinne noensinne valgt inn i kongressens ledelse. I dag leder hun den Nasjonale komiteen for erstatning til krigens ofre, etter forespørsel fra samlede mayaorganisasjoner. CONAVIGUA hadde ikke vært det den er uten fantastiske Rosalina, samtidig som hun ikke kunne ha oppnådd

VONDE MINNER: De fem skjelettene er bundet sammen. Folk husker at de ble dratt til døde etter en bil. (Foto: Kirsten Mellin-Olsen

det hun har klart uten sin organisasjon. fastslår identiteten. Veldig mange bærer Vi har vært vitner til et samarbeid hvor synlige tegn på tortur. For de pårørende veldig mange har vokst til et nivå vi knapt er det godt å få gitt sine kjære en verdig drømte var mulig den gangen vi startet begravelse, men selvsagt er denne prosessen samarbeidet. Kunnskap på egne premisser en psykisk belastning. De som drepte er har vært helt grunnleggende. Kvinner som fortsatt naboer og truer fra maktposisjoner aldri har fått muligheter til å lære, ﬁkk de erobret under krigen. gjennom CONAVIGUAs LETER: Fra en gravåpning i Comalapa, Rosalina Tuyucs hjemsted. De har til nå arbeid et redskap til å stille funnet nærmere 200 personer der militærforlegningen var, men Tuyucs far er fremdeles savnet. (Foto: Kirsten Mellin-Olsen) krav og gjøre en jobb for rettferdighet for seg og sine, og i samfunnet som helhet. Deres erfaring anerkjennes og brukes nå lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De som drepte deres menn liker dette dårlig og er fortsatt truende. De som ble drept under konﬂikten i Guatemala ble ofte slengt i hemmelige graver. Åpningen av disse er en viktig del av CONAVIGUAs arbeid. Til nå har de funnet vel 1000 personer. Ofte er det klærne de hadde på seg da de ble ført bort som mødrene gjenkjenner sine sønner og hustruer sine menn på. Oppgravingen foretas under ledelse av rettsmedisinere, bevis blir tatt vare på og DNA-tester

Ordene kommer fra Commandante Ester, en fremtredende kvinne i zapatistbevegelsen, under en tale hun holdt i den meksikanske kongressen våren 2001. Hun hadde på seg ﬁnlandshette fordi hennes ord ikke skal reﬂektere hennes personlige mening, men representerer en stor gruppe urbefolkningskvinner i Chiapas og andre deler av Mexico. Personen bak masken er ikke viktig, hun er et organ for zapatistene, EZLN og en stor gruppe sympatisører som kjemper for urbefolkningens rettigheter. De ønsker å nå sine mål uten våpen. er styremedlem i LAGs kvinneutvalg, hvor hun er ansvarlig for Chiapasprosjektene (tekst og foto)

er styremedlem i LAGs kvinneutvalg, hvor hun er ansvarlig for Guatemalaprosjektene (tekst og foto)

September 2005

”Vi er trippelt undertrykt; som fattige, urbefolkning og som kvinner”

SILJE RASTING

KIRSTEN MELLIN-OLSEN

NRK er i ferd med å dokumentere dette arbeidet. De tok opp en nydelig ﬁlm fra Guatemala til TV-aksjonen i 1989, og skal sette deler av den sammen med opptak som er gjort i år. Vi var 36 norske kvinneorganisasjoner som samarbeidet ved TV-aksjonen i 1989 og det har blitt mange prosjekter i mange land. CONAVIGUA-prosjektet er vel et av de mest vellykkede og vi håper å fortsette dette prosjektet ved hjelp av Norad. Det var enker etter ofre for militær vold som dannet CONAVIGUA. Fortsatt vil LAGs kvinneutvalg støtte senteret for alle organisasjonens aktiviteter.

AKTUELT

Med lavintensitetskrigen i Chiapas mellom ulike urbefolkningsgrupper på den ene siden, og paramilitære styrker og den nasjonale hæren på den andre, har det blitt vanskelig for urbefolkningen i området å fortsette og leve på tradisjonelt vis som bønder. Noen steder ble truslene så konkrete at store deler av befolkningen flyktet fra sine hjem og ble boende i provisoriske flyktningleire. Etter massakren i Acteal den 22. desember 1997, der 45 mennesker ble drept av paramilitære styrker, økte frykten blant befolkningen ytterligere og enda flere flyktet fra sine hjem. Hendelsen har blitt stående som et grelt eksempel på den uretten det politiske systemet i Mexico yter overfor urbefolkningen i delstaten. Den dag i dag blir ingen holdt ansvarlige for massakren, til tross for at befolkningen i området vet hvem som stod bak angrepet. Urbefolkningen i området flyktet fra lite til enda mindre. Behovet økte for å finne nye veier for å tjene til livets opphold, men samtidig holde på egen kultur. Høsten 1997 hadde LAG sin første brigade i Chiapas, og den var raskt tilstede i Acteal. Det var et stort behov for akutt nødhjelp i området. Mange tusen mennesker var

på flukt og det ble opprettet provisoriske flyktningleire. Brigaden fikk i gang samarbeid med LAGs kvinneutvalg (LAGKU) og FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål). Dette var starten på LAGs støtte til kvinnerettede prosjekter i store deler av Chiapas. Prosjektene startet som nødhjelp, men har utviklet seg til bærekraftige prosjekter der mange hundre kvinner deltar aktivt. I snart åtte år har LAG-KU fått midler av FOKUS til å støtte kvinnerettede bistandsprosjekter i Chiapas. Budsjettet har vært på omlag 500 000 kroner i året. På det meste støttet LAG-KU fire separate prosjekter, delt opp i mindre enheter og delprosjekter fordelt på flere titalls landsbyer. Felles for de fire prosjektene er at det overordnet styrende organet for prosjektene består av kvinnelige representanter for de forskjellige delprosjektene og landsbyene. Dette er urbefolkningens tradisjonelle måte å organisere seg på. Prosjektene i Chiapas har i første rekke fokusert på organisering av urbefolkningskvinner gjennom forskjellige produksjonskollektiver. Hensikten med kollektivene, i tillegg til kvinneorganisering, har i noen av prosjektene vært å bidra til at kvinnene har fått muligheten til å opprettholde sine tradisjonelle klesdrakter

og føre tradisjonen videre. Andre kollektiv har hovedsakelig fokusert på produksjon av matvarer slik at lite jord kan utnyttes bedre og kostholdet i landsbyen bli mer variert. Andre har fokusert på husdyrhold og atter andre har startet kooperativbutikker hovedsakelig rettet mot behov kvinner har for husgeråd og andre håndverksprodukter. I de ﬂeste prosjektene har noen kvinnelige representanter fått ekstern opplæring i praktisk drift, organisering, økonomi og administrasjon. Denne kunnskapen har de tatt med seg tilbake til landsbyen og gir intern opplæring til resten av kvinnene som deltar i prosjektene. Den norske bistands- og utenrikspolitikkens ønsker i dag å satse konsentrert på utvalgte samarbeidsland. Mexico er ikke et av disse landene, derfor vil ikke lenger Norad støtte prosjekter der. Brudd på menneskerettighetene, undertrykkelse av urbefolkningen, ekstrem fattigdom og stigmatisering er ikke nok for at Norad vil fortsette med prosjekter i Mexico. Det er gitt signaler om at den direkte støtten fra Norad om få år vil forsvinne. FOKUS som en ikke statlig organisasjon kan ved hjelp av TV-aksjonen fortsette å støtte prosjektene i Mexico i en lenger periode, og LAG-KU og tre prosjekter har allerede fått innfridd støtte i en treårsperiode forutsatt at TVaksjonen går som planlagt.

Hva er TV-aksjonen Drømmefanger? TV-aksjonen Drømmefanger er NRK sin 32. innsamlingsaksjon og går av stabelen søndag 23.oktober. TV-aksjonens visjon er en verden uten vold mot kvinner. FOKUS - Forum for kvinner og utviklingsspørsmål - er i år tildelt aksjonen. FOKUS er en bred sammenslutning av 64 kvinneorganisasjoner og kvinneutvalg i Norge. Disse organisasjonene forenes i arbeidet for en verden uten vold mot kvinner, og for at kvinner verden over skal få mulighet til å skape et godt liv for seg og sine. Gjennom TV aksjonen 2005, vil FOKUS støtte kvinneorganisasjoner i Afrika, Asia/ Midtøsten, Latin-Amerika, Øst- og Sørøst Europa. De innsamlede midlene fra TVaksjonen skal brukes til å bekjempe vold mot kvinner innen ﬁre tema: a) kvinner i og etter krig og konﬂikt, b) handel med kvinner, c) omskjæring av jenter og d) vold i nære relasjoner. LAGs kvinneutvalg er medlem av FOKUS og har fått innvilget støtte til fem prosjekter gjennom TV-aksjonen, to i Guatemala og tre i Chiapas. En av organisasjonene som vil få støtte gjennom aksjonen, CONAVIGUA i Guatemala, har fått støtte gjennom LAGs kvinneutvalg siden TV-aksjonen ”Kvinner i den 3. verden” i 1989.

September 2005

AKTUELT

Folkets seier i Mexico 24. april utførte 1,2 millioner meksikanere en stille marsj i hovedstaden til støtte for den populære sosialisten og presidentkandidaten López Obrador. Det var kanskje Mexicos største massemønstring noensinne. ”Etter marsjen våknet vi opp til et nytt land,” uttalte poeten José Angel Leyva optimistisk. Men hva var forandret?

AUDUN HUSBY

er koordinator for LAGs solidartetsbrigader i Chiapas

Hva er konsekvensene av massemobiliseringen for Andrés Manuel López Obrador, ett år før neste presidentvalg i Mexico? For å ﬁnne ut dette, må vi først se nærmere på grunnene til at folket reiste seg i protest. López Obrador-saken I et land der politikerne nyter liten tillitt, har López Obrador for sosialistpartiet Partido de la Revolución Democrática (PRD) gått fram til å bli den klart mest populære aspiranten for neste års presidentvalg i Mexico. López Obradors popularitet må sees i lys av frustrasjonen blant det meksikanske folk etter elleve år med NAFTA. Relativt gode vekstvilkår på 90-tallet er snudd til stagnasjon etter tusenårsskiftet. De første årene etter innføringen av NAFTA nøt Mexico en viss beskyttelse for sine jordbruksvarer og industriprodukter, men denne beskyttelsen er gradvis blitt borte. Nå er det fri konkurranse som gjelder, og det er lite Mexico kan stille opp med mot de subsidierte varene fra USA. López Obradors popularitet har blitt en trussel mot de to andre store partiene i Mexico, Partido Acción Nacional (PAN) som sitter med presidentembetet, og Partido Revolucionario Institucional (PRI) som satt med makten i 71 år sammenhengende fram til år 2000. Denne trusselen førte erkerivalene PAN og PRI sammen til en felles front for å felle López Obrador, og en ﬁllesak som López Obrador skal ha utført for fem år siden ble blåst opp til store dimensjoner. López Obrador skal ifølge

anklagerne ha overprøvd en rettsinstans beslutning om stans i et veiarbeid grunnet strid om jordrettigheter. I kraft av å være ordfører i hovedstaden har López Obradors motstandere ment at han må ta på seg ansvaret for ugjerningen, som var å gi ordre om å fortsette veiarbeidet. 7. april bestemte underhuset i Kongressen, med PRI og PAN i fronten, å ta fra López Obrador hans politiske immunitet. Dermed ble López Obrador tiltalt av riksadvokaten, og han måtte fratre som ordfører i Mexico by. I tillegg, og nå er vi ved sakens kjerne, ville han bli forhindret fra å stille som presidentkandidat. Dette var ikke bare et angrep på López Obrador, men også på det ferske og skjøre demokratiet i Mexico. Subcomandante Marcos erklærte i et dekret fra Lacandonajungelene at dette var et preventivt statskupp utført av PAN og PRI. Prosessen mot López Obrador vakte sterke reaksjoner i hele Mexico, og førte til en deling av mange sektorer i samfunnet: De politiske partiene, den katolske kirka, bedriftseierne, advokatene, den meksikanske hæren og massemediene. Det eksisterte få tilfeller av åpen støtte til regjeringen, og folket var rasende. Skulle man gå 30-40 år tilbake i meksikansk historie, da autoritarismen og korrupsjonen var på sitt verste? I denne situasjonen mante López Obrador folket til fredelig sivil motstand.

NEI: Plakatens tekst oppfordrer til å la López Obrador beholde sin politiske immuniteten. (Foto: Audun Husby)

Fox sin viktigste støttespillere i prosessen mot López Obrador. ”Min regjering kommer ikke til å hindre noen i å stille i de neste føderale valgene,” lovet Fox det meksikanske folket. Etter et år med sammenhengende politisk kaos, kunne endelig Mexico puste ut. Fox og hans støttespillere hadde lidd nederlag, og maner nå til dialog og forsoning. López Obrador understreker at dette er folkets seier, og han takker for den massive støtten han fikk fra hele landet. Hva er forandret? Dagene etter den store folkemarsjen og Fox sitt nederlag, eksisterte det en følelse av at Mexico var blitt et annerledes land. Folket demonstrerte at de tror på demokratiet og at de er villige til å kjempe for det. Tusener av meksikanere fikk tilbake troen og tilliten til at det nytter å organisere seg, og innså at man kan oppnå sine mål med demokratiske og fredelige metoder. Folk har blitt oppmerksomme på sin maktinnflytelse utenom de vanlige påvirkningskanalene som stemmeretten, deltakelse i politiske partier og organisasjoner. Den polsk-meksikanske forfatteren Elena Poniatowska var en av de mange intellektuelle i Mexico som deltok aktivt i støtteaktivitetene for López Obrador. Hun uttalte etter folkeseieren: ”Vi vant, men vi skal ikke nå gå hjem til våre hus. Vi er forpliktet til å fortsette den demokratiske kampen.” Poniatowska er en representant for den nye meksikanske kampgløden, der folket har fått et klart bevis på at det nytter å reise seg i protest. Og dette er den aller viktigste konsekvensen av López Obrador-saken: Meksikanernes nye tro på folkemobiliseringens potensielle forandringskraft.

Folkelig maktdemonstrasjon Og folkelig støtte ﬁkk López Obrador – til gangs. I hele landet ble det arrangert store, fredelige demonstrasjonsmarsjer. Denne oppslutningen om López Obrador skremte Fox, som holdt masken så godt han kunne mens han reiste på viktige utenlandsbesøk. Støttemarkeringene for López Obrador kulminerte med en stille marsj 24. april med 1,2 millioner deltakere. Den stille marsjen gav gjenklang i regjeringskvartalet. 27. april var det en tydelig medtatt Fox som talte til det meksikanske folk via landets største tv-kanaler. Foran risikoen for enda større protester og en mulig regjeringskrise, anerkjente Fox nederlaget og avskjediget riksadvokaten Rafael Macedo de la OMSVERMET: Sosialisten López Obrador er den mest populaere Concha. Macedo de la Concha var presidentkandidaten for valget i 2006(Foto: Contralínea)

Samtidig er det blitt sådd en ny mistillit mot de sittende myndighetene og det politiske systemet generelt. Det meksikanske folk er blitt mer våkne for at det ﬁnnes sterke krefter som er villige til å slåss med nebb og klør for å opprettholde og forevige den nyliberale modellen. Som Poniatowska, er mange klare over at seieren i López Obrador-saken ikke garanterer tryggheten for det skjøre meksikanske demokratiet. Det vil komme ﬂere slag, og folket må reise seg på nytt. Taperen av valget Det er ikke noe tvil om at den store seierherren er López Obrador selv. Han har fått tilbake sin popularitet og sin stilling som ordfører i hovedstadsregjeringen, og han leder klart på meningsmålingene. López Obrador har det siste året vært gjennom en storm som begynte med den såkalte videoskandalen, der PRD-politikere var innblandet i en korrupsjonsskandale. Senere begynte prosessen mot ham med stort påtrykk fra PAN og PRI. Analytikere i meksikanske aviser hevder at dette kan

ha vaksinert López Obrador for nye beskyldninger som helt sikkert vil komme i valgkampen. Den store taperen i López Obradorsaken er president Vicente Fox som har mistet ansikt og stupt på meningsmålingene. PAN begikk den fundamentale feilen å samarbeide med erkerivalen PRI. Fox har glemt at han kom til makten ved hjelp av en velgermasse som ville bytte ut PRI. Til og med mange sosialister stemte på Fox i 2000 for å sikre et brudd med PRIs politiske dominans. Samarbeidet med PRI blir derfor av mange velgere sett på som et forræderi. Fox har gitt seg selv en skikkelig skamplett i sitt etterord i meksikansk historie. Fox ble betegnet som ”en helt for demokratiet” etter å ha gjort slutt på Mexicos 71-årige ettpartisystem. Han vil nå bli husket for å ha forsøkt å utslette den mest populære presidentkandidaten med skitne triks. Det autoritære regimet preget av valgfusk og korrupsjon under PRI-regimet, vil mange nå mene ble videreført av Vicente Fox og hans regjering. Paradoksalt nok har ikke PRI og deres presidentkandidat, Roberto Madrazo, tapt noe særlig på López Obrador-saken. En ny Hugo Chávez? Hvem er nå egentlig López Obrador? I nasjonal og internasjonal presse er han blitt sammenlignet med kjente forkjempere for folkets rettigheter som Hugo Chávez, Brasils Lula, Mahatma Gandhi og Martin Luther King. López Obrador tar sterk avstand fra den

September 2005

sittende regjerings forsøk på å innføre de ”strukturelle reformene” som innebærer privatisering av elektrisitet og olje, samt merverdiavgift på mat og medisiner. I løpet av sine fem år som ordfører har López Obrador opparbeidet seg et rykte som de fattiges mann, blant annet gjennom å innføre pensjoner for byens fattige. Å bekjempe fattigdommen ser han som sin viktigste kampsak som Mexicos neste president. López Obrador ﬁkk også mye oppmerksomhet da han som guvernørkandidat organiserte store marsjer i hovedstaden for å protestere mot korrupsjon, urettferdighet og privilegier for oligarkiet. Mens López Obrador var ute på marsjene, sov han utendørs sammen med tilhengerne sine. Den frittalende López Obrador er negativ til den nyliberale modellen, og i den sammenhengen er det blitt nevnt at López Obrador kan bli en ny Hugo Chávez. Men López Obrador har også beroliget de store bedriftseierne med at det ikke er snakk om en total endring av frihandelsavtalen med USA og Canada (NAFTA) dersom han kommer til makten, men en reforhandling av deler av avtalen. López Obrador stiller seg positiv til zapatistkampen i Sør-Mexico for urfolkenes rettigheter. Både López Obrador og zapatistene deler viktige kampsaker som styrking av det meksikanske demokratiet og kampen mot nyliberalismen. PRDpolitikere i Chiapas som jeg har vært i kontakt med, mener at med López Obrador som president er det sannsynlig at zapatistenes autonome soner endelig blir anerkjent av myndighetene. Dette gjenstår å se. Ikke alle zapatistene er like begeistret for PRD, og dette kommer til uttrykk i et ferskt kommuniké fra Subcomandante Marcos der han beskriver partiet som venstrehånden til høyresiden. Spesielt sårt var det for zapatistene at PRD ikke støttet fullt ut kravene zapatistene stilte i den såkalte COCOPA avtalen i 2001 om urfolks rettigheter. En viktig utfordring for López Obrador under valgkampen er å få mer kjøtt på sitt alternative prosjekt for Mexico. Det blåser en venstrevind over Latin-Amerika, og det ser ut til at denne vinden kan nå Mexico neste år.

September 2005

BAKGRUNN

Opprørsk utdanning Zapatistene i det sørlige Mexico kjemper en kamp for demokrati, frihet og rettferdighet. Disse kravene omfatter også en verdig utdanning, en utdanning som kan sammenfattes i to ord: Virkelighet og bevisstgjøring.

KJERSTI MONEN BERGE

var brigadist på LAGs solidaritetsbrigade i Chiapas, Mexico, våren 2005

Den 27. november 2003 publiserte comandante Rosalinda fra EZLN, Zapatisthæren for nasjonal frigjøring, et kommuniké om zapatisme og utdanning. Her krevde hun god utdanning for alle, slik at urbefolkningen kan bli kjent med og forsvare rettighetene sine, og dermed leve bedre som meksikanere. “Staten og de rike har aldri ønsket å gi oss en bedre utdanning, til tross for at de hevder å ha gitt oss det. Det er løgn. De statlige programmene er ikke bra for folket. De ønsker bare å dominere og forvirre ideene våre”, skriver comandanten. Som en konsekvens må zapatistene selv organisere skolegangen, en skolegang som skal tjene urbefolkningen, i motsetning til de rike og mektige. De kjemper for en utdanning som skal være bevisstgjørende, forsonende og frigjørende, og en utdanning som tar hensyn til deres liv, kultur og historie. Den meksikanske urbefolkningen har alltid vært marginalisert i utdanningsspørsmål. Utdanningssystemet både generelt i Mexico og i Chiapas, var sterkt preget av liberalismen som dominerte det politiske systemet i siste halvdel av 1800-tallet. I Chiapas var det stort sett barn av de store jordeierne og barn bosatt i de større byene som ﬁkk gå på skole. Da utdanningen så ble befestet i tidsperioden 1900-1920, ble urbefolkningen hengende etter som en følge av språkbarrierer. Mestisene tok til seg lancaster-modellen, en sterkt puggfokusert metode. Verdien ved en slik utdanning ble oppfattet ulikt blant mestiser og urbefolkning. For urbefolkningen var det viktigere å ha en utdanning som respekterte de kulturelle mønstrene innad i et samfunn. Skolen fremmet med andre ord segregering. I 1948 ble den første urbefolknings-

AUTONOM UTDANNING: Den meksikanske urbefolkningen har alltid vært marginalisert i utdanningsspørsmål. Etter opprøret i Chiapas i januar 1994, har en verdig utdanning vært blant kravene som har vært stilt. Zapatistene ser utdanning som et kollektivt ansvar og noe som skal komme fellesskapet til gode (Foto: Cecilie Hirsch)

kongressen holdt i Michoacán. Her ble utdanning i urbefolkningsområder diskutert. Deretter, i 1951, ble Centro Coordinador Tseltal-Tsotsil etablert i Chiapas. Oppstarten har i ettertid blitt regnet som et historisk vannskille også på nasjonalt plan, idet modellen spredte seg til andre deler av landet. Senteret skulle bedre utdanningen i språkområder tilhørende tseltal og tsotsil, blant annet gjennom å utdanne tospråklige lærere av urbefolkningsbakgrunn. Likevel ﬁnnes det i dag ikke tilstrekkelig med slike lærere. Solens lille frø Fra 1950-årene økte konﬂiktnivået mellom det statlige og urbefolkningens tradisjonelle utdanningssystem som en følge av kraftige motsetninger. Den statlige utdanningen ble stadig mer individ- og nytteorientert, og det ble fokusert på funksjonalitet og konkurranse. For urbefolkningen, derimot, ble utdanning ansett som et kollektivt ansvar og noe som skulle komme fellesskapet til gode. I dag kan man skille mellom to motstridende teorier i synet på utdanning for urbefolkningen. Den første retningen, den inkorpativistiske

teorien, anser den statlige utdanningen som en mulighet til å få seg en karriere innenfor det kapitalistiske systemet. Den kommunitære eller autonome teorien, som vokser ut av de tradisjonelle samfunnene, derimot, regnes for å være unyttig i og for det meksikanske samfunnet. Det er ut i fra denne siste teorien at zapatistenes autonome utdanningsprosjekt, Semillita del sol (Solens lille frø), vokste fram. For zapatistene ble det statlige synet på utdanning noe som utelukkende ga næring til det kapitalistiske samfunnet, som de ikke ønsket å være en del av. Dette skjedde blant annet gjennom økt konkurranse og individualisme. Nettopp en verdig utdanning var ett av kravene som ble stilt i kjølvannet av opprøret i januar 1994. Semillita del sol tar utgangspunkt i hverdagen til zapatistbarna, en hverdag i motstand. Utdanningen kan ikke skille seg fra kampen zapatistene og andre folk i verden kjemper. Videre er den ansett som et kollektivt og kreativt ansvar. Språkproblemene, konstant tilstedeværende i den oﬀentlige skolen, løses ved at utdanningspromotørene må være tospråklige. De må beherske spansk og ett

Septemteber 2005

er det grunnskoleutdanning som trengs. Den autonome utdanningen er imidlertid ikke offisielt anerkjent, noe som gjør at zapatistenes utdanning er verdiløs om de skulle ønske å studere videre ved statlige institusjoner. Felipe Catalàn, professor ved La Universidad Pedagògica Nacional i San Cristóbal, hevder at problemet med zapatistutdanningen er at den er utilstrekkelig så lenge man ikke får et systemskifte. Han spår videre at om Manuel López Obrador, PRDs kandidat, kommer til makten ved presidentvalget neste år, vil det medføre at utdanningen blir anerkjent. Dette kan få bukt med den store utvandringen fra landsbygda til byen og den store andelen urbefolkning som jobber i den uformelle sektoren. I tillegg vil den øke zapatistenes verdighet. Til tross for optimisme, mener han at det er viktig med endringer både hos urbefolkningen og på det statlige plan. Det er nødvendig at partene er villig til å tilpasse seg hverandre. Som en følge av mangel på infrastruktur og teknologiske nyvinninger, hevder han at zapatistenes Samkjøring av utdanning FRA SKOLEN I ACTIEPA: Zapatistene opplever at den autonome utdanningen gir verdighet til utdanningsprosjekt ikke kan Da overgangen til caracol- og fremmer autonomiprosjektet deres (Foto: Alexander Helle) nå et godt nivå om de ikke systemet kom i august tillater seg å motta impulser 2003, innså den nyinnsatte utenifra. Zapatistene selv hevder at den urbefolkningssamfunnene. Bevissthet rundt Junta de Buen Gobierno i Oventik at utdanningssystemet i regionen Los Altos miljøvern er et annet viktig fokus. Det er autonome utdanningen gir verdighet til måtte samordnes, for at den autonome også ønskelig at elevene skal stimuleres til å og fremmer autonomiprosjektet deres. Et utdanningen skulle utvikle seg videre. De tre videreføre det de har lært tilbake i sine egne medlem av La Junta de Buen Gobierno utdanningssentrene i Agua de León, Polhó samfunn. Til sist er det viktig å la elevene i La Garrucha vektlegger styrkningen av og Oventik inngikk dermed et samarbeid reflektere og gjenskape det zapatistiske urbefolkningens identitet og svar på folkets for å samkjøre utdanningsprosjektene i verdenssynet og motta impulser fra andre behov som de fremste formålene ved utdanningsprosjektet. ”Det er ikke noen hele regionen, SERAZLN-ZACH (Sistema av verdens kulturer. vits i å lære urbefolkningen hvordan vi For Angela er det særlig bevisstgjøringsEducativo Rebelde Autónoma Zapatista de Liberación Nacional- Zona Altos de prosessen som er viktig. Mange av elevene skal være urbefolkning. Det vet vi allerede. Chiapas). Utdanningssystemet er imidlertid har bakgrunn fra statlig utdanning og Det vi trenger, er å bli kjent med vår egen ikke tilknyttet de andre caracolene. ”Det er har dermed med seg et annet ideologisk historie, vår fortid. Det er dette den ekte en drøm å få til et samarbeid”, innrømmer tankegods. ”Hos oss møtes elevene av utdanningen er til for”, avslutter han. Angela, promotør ved den autonome en annen visjon, en visjon som kan være ungdomsskolen i Oventik, ESRAZ. Den er vanskelig å forstå i begynnelsen. Likevel ser den eneste ungdomsskolen i Los Altos og vi at de lærer litt etter litt, og idet de går ut fra ungdomsskolen, er holdningene deres mottar dermed elever fra hele regionen. Kilder: ESRAZ sine spesifikke målsetninger endret”, forteller Angela. http://www.laneta.apc.org/pipermail/fzlnved utdanningen er omfattende. For det l/2004-September/000079.html første er det ønskelig å gi elevene trening Anerkjennelse ved systemskifte? http://www.jornada.unam.mx/2004/ Enda finnes det verken autonome i eget morsmål og spansk, både skriftlig sep04/040919/garrucha.html og muntlig. Videre er det et mål å utdype videregående skoler eller universitet. Det viktigste er å lytte til folket, og i første rekke http://www.serazln-altos.org av de syv urbefolkningsspråkene i Chiapas; tsotsil, tseltal, chol, tojolobal, lacandon, mam eller cachiquel. Hver enkelt autonom landsby eller samfunn velger én eller flere utdanningspromotører, som har alt fra et par års skolegang til fullført ungdomsskole. Det er også mulig å verve seg som frivillig til promotørjobben. Disse får kursing flere ganger i året for å kunne undervise enten på barne- eller ungdomsskolenivå. Utvelgelsen av promotører kan være vanskelig fordi det ikke er lønnet arbeid. Enkelte har ikke mulighet til å jobbe fordi å skaffe mat til familien må gå foran. Det er generelt sett fremdeles flere menn enn kvinner som velges. ”Det er ikke vanlig at kvinner forlater landsbyen sin”, kommenterer den kvinnelige promotøren Hortensia i La Garrucha, ett av fem autonome zapatistsentre. Hun forteller om latterliggjøring som både kvinnene selv, samt mennene og fedrene deres må gjennomgå. ”Kvinnene er de første som gjør motstand, og om de kan klare å forsvare seg selv, er de også i stand til å studere”, slår hun fast.

elevenes kjennskap til matematikk som kan bidra til utvikling av økonomiske strukturer tilpasset deres egne samfunn. Elevenes historiske bevissthet og kulturelle identitet skal styrkes. Historien blir ansett som fundamental for den kulturelle, økonomiske, politiske og sosiale utviklingen til hvilket som helst folk. Et folk som ikke har en egen historie, er et folk som ikke kjenner til virkeligheten sin. På samme måte er et historieløst folk et folk som tenderer mot å forsvinne eller dø. Videre skal det gis en innføring i det nasjonale juridiske systemet og forbindelsen til

September 2005

DET AKADEMISKE HJØRNET

Lokale og globale autoritetar – don Rosendo versus Det universelle rettferdshuset ”Noko er rett for bribriar. For andre er det anna som er rett”. Orda tilhøyrer don Rosendo Jackson. I 2001 var han den eldste i Mojoncito og familieoverhovud for dei ﬂeste i dette nabolaget som ligg eit godt stykke inne i Talamanca-reservatet i den søraustlege delen av Costa Rica, eit reservat som i indre saker er styrt av bribriar sjølve. Don Rosendo sitt livlege og milde vesen – kombinert med hans skarpe observasjonar, analyser og kommentarar til samfunnet og omgivnadane – prova straks for den som fekk møte han at ein stod framføre eit sjeldan karismatisk menneske og eit unikt intellekt.

BJØRN OLA TAFJORD

har doktorgrad i religionsvitskap frå Universitetet i Bergen, 2003. Doktoravhandlinga heiter Ritualiserte forståingar: bribriar og bahá’í-trua.

Don Rosendo var også den som vart rekna for å vite aller mest om ”det indianske”; om fortida og om bribriar sine tradisjonar. Som ung studerte han under ﬂeire av dei mest respekterte rituelle spesialistane, personar det framleis går gjetord om blant bribriar i dag. Trass i at han aldri fullførte studia, og såleis formelt sett ikkje var for rituell spesialist å rekne (awá, stsököl eller óköm, br.), var det likevel allment kjent at han kunne meir enn dei aller ﬂeste aktive og

formelt utøvande spesialistane. Dette var heller ikkje noko don Rosendo sjølv la skjul på, snarare tvert imot – utan at det var noko upassande med det. Han var i sin fulle rett til å stadfeste sin autoritet – ja, det vart til og med forventa at han gjorde det. Los mayores Hjå bribriar er det lange tradisjonar for at det er dei eldre – los mayores (sp.) – som har det siste ordet når viktige saker skal drøftast og avgjerast, både saker som gjeld fellesskapet og det større samfunnet, og saker som er av meir familiær eller privat karakter. Det er dei eldre som har erfaring, som veit korleis ein har gjort det før, som

DON ROSENDO (til høgre): Samtale med familiemedlemmar. (Foto: Bjørn Ola Tafjord).

kjenner fortida. Det er dei som kjenner siwá (br.) – kunnskapen som mellom anna omfattar reglane for korleis ein skal vere i verda, og med det retningslinjene for kva som er rett for bribriar: Siwá er reglar som Sibö, han som var mest aktiv i skapinga av verda ein i dag lever i, gav til dei første bribriane som også var dei første menneska som vart til då verda ein i dag lever i vart skapt – reglar som bribriar alltid har retta seg etter, vart det fortalt. Kort sagt; det er dei eldre, og særleg dei som har gått i lære hjå rituelle spesialistar, forvaltarane av kunnskapen, som kjenner verda best og som veit kva som er rett for bribriar. Særleg har eins eigne eldre slektningar svært

September 2005

stor påverknad på dei avgjersler ein skal fatte. Alle freistar å rådslå med sine eldre når ein står føre viktige eller vanskelege saker. Sjølv om Talamanca-reservatet formelt er styrt av eit valt politisk leiarskap (Asociación de desarrollo integral de Talamanca indígena bribri), var det aldri tvil om at også dei som var valde som medlemmar i dette formelle leiarskapet måtte rådføre seg med dei eldre og få deira godkjenningar for det dei sette seg føre å gjere eller avgjere. I Mojoncito vart nær sagt ingenting viktig sett i verk utan at don Rosendo visste om det og hadde godkjent det. Bahá’í-trua i Mojoncito Bahá’í-trua – religionen som først såg dagens lys i det sjiamuslimske Persia på midten av det nittande hundreår – kom til Talamanca i løpet av første halvdel av 1960-talet, brakt dit av nordamerikanske ”pionerar” som bahá’íar kallar ”dei som arbeider for å breie ut trua”. Don Rosendo var ein av dei som tidlegast vart kjent med denne, for bribriar, nye religionen. Medan fleire av slektningane hans etter kort tid valde å verte bahá’íar, ville don Rosendo derimot ikkje straks gi seg i kast med noko han ikkje først hadde sett seg grundig inn i. Og det var først etter fleire års studiar – gjennom samtaler, observasjonar av dei som promoterte den nye religionen, lesing og refleksjon – at han til slutt valde å ”akseptere trua”, som han sjølv uttrykte det. I dag er dei fleste i Mojoncito bahá’íar. Bahá’í-trua lærer om det same som bribriar alltid har visst om og etterlevd, forklarte don Rosendo. Han jamførte altså bahá’í-trua med bribriar sine indianske tradisjonar. Stadig viste han til parallellar og likskapar mellom dei to lærene. Slik brukte han dei – religionen (bahá’í-trua) på den eine sida og tradisjonen (det indianske) på den andre sida – til å stadfeste, forklare og legitimere kvarandre. Den ”rette” religion for bribriar Som den som visste mest om ”det indianske” – det som er det rette for bribriar, altså det Sibö i den første tida hadde lært dei første bribriane – var don Rosendo også den som best kunne seie om bahá’í-trua var den rette religionen for bribriar. Sidan han ikkje tykte alt lenger var som det burde i samfunnet og kulturen som omgav han, understreka han at bahá’í-trua, som den førebels siste openbaringa av Gud sin bodskap til menneska, no var det som

DET UNIVERSELLE RETTFERDSHUSET: Bahá’í-trua sitt øvste åndelege og administrative organ. (Foto: Haifa Tourist Board).

skulle gjenopprette ordenen. Sibö sin bodskap hadde vore den første openbaringa, særskilt til bribriane. Bahá’u’lláh, stiftaren av bahá’í-trua, sin bodskap var til alle menneske, også bribriane, heldt don Rosendo fram. Han la stor vekt på at bahá’í-trua presiserer og bygg vidare på det som bribriar alltid har kjent. I bahá’í-trua sin framtoning skulle mykje av det indianske førast vidare med nye generasjonar i Talamanca. Don Rosendo la stor vekt på at bribriar er annleis enn andre. Og som så mange andre i Talamanca var han svært stolt av – og ikkje sein om å framheve – at bribriar aldri har vore kontrollert av nokon utanfrå. Det som nasjonale styresmakter, lærarar, helsearbeidarar, misjonærar, forretningsdrivande, utdanningsog utviklingsprosjekt, og andre utanfrå freista å påføre, innføre eller utføre i Talamanca, vart som regel møtt med stor skepsis. Kort sagt; ein var særs skeptiske til det aller meste som kom utanfrå. Og på den eine sida kom jo bahá’í-trua utanfrå. Men, sidan den også vart framstilt som ein variant og ei vidareføring av delar av det indianske, vart den samstundes forstått som noko som no høyrde til i Talamanca. Likevel la altså don Rosendo og andre bribriar stor vekt på at dei som bribriar var annleis enn andre. ”Sjølvsagt kjem bribriar til å vere annleis også i framtida”, sa han og fekk meg til å føle at spørsmålet eg hadde stilt var sjølvinnlysande. ”Kulturen skal blomstre med bahá’í-trua”, parafraserte han Bahá’u’lláh.

Bahá’í-trua si åndelege leiing Bahá’í-trua sitt høgste åndelege og administrative organ vert kalla Det universelle rettferdshuset (The Universal House of Justice). Som namnet viser til er det ein internasjonal institusjon med globale ambisjonar. Formelt er Det universelle rettferdshuset den øvste, og i tvistar den einaste, legitime tolkaren av den einaste og evige Gud si openbaring til alle menneske. Det universelle rettferdshuset tolkar ikkje berre Bahá’u’lláh sine tekstar og overleveringar, det legg også fram den kontinuerlege openbaringa som ﬁnn stad, og tilpassar lover og reglar for verdas bahá’íar etter denne. For Gud let menneska forstå stadig meir etter kvart som vi vert modnare, lærer bahá’íar. Menneske si åndelege utvikling er progressiv. Gjennom ”konsultasjon” – ei ritualisert form for rådslaging – openber Gud sin vilje seg for dei ni mannlege medlemmane av Det universelle rettferdshuset. Og sidan Det universelle rettferdshuset slik er guddommeleg inspirert, er det også ufeilbarleg. Det er på bakgrunn av dette dei jamleg innfører nye føreskrifter, reglar og lover som bahá’íar verda over bør rette seg etter. Bahá’í-trua skal etter kvart regulere stadig ﬂeire område av liva til menneska. Mange praksisar vert førebels framstilt som ”frivillige”, men på den andre sida vert dei like fullt haldne fram som ”lover”. Ikkje altfor langt inn i framtida skal heile menneska si sosiale og personlege livsverd vere fundert på bahá’í-trua, i følgje Det universelle rettferdshuset.

September 2005

DET AKADEMISKE HJØRNET

VERDSSENTERET: Oppover Karmel-fjellet, sentralt plassert over byen Haífa i Israel, ligg dei viktigaste institusjonane for bahá’í-trua si internasjonale leiing, omkransa forseggjorde hagar. (Foto: Bjørn Ola Tafjord).

Under Det universelle rettferdshuset ﬁnst det to lågare nivå: Nasjonale åndelege råd (på nasjonalt plan) og lokale åndelege råd (på lokalt plan og nedst i systemet). Desse råda fungerer stort sett på same måte som Det universelle rettferdshuset, men er underlagt høgare instansar og må rette seg etter det som vert avgjort der. Avgjersler skal på alle nivå fattast etter ”konsultasjon”, som er eit ideal for bahá’íar også i samfunns- og privatlivet utanfor desse formelle organa. Også då er konsultasjonen guddommeleg inspirert. Det ein kjem fram til er som sagt Gud sin vilje. Bahá’íar eg har møtt – både i Costa Rica og i Haifa, Israel, der Det universelle rettferdshuset ligg som ein del av Verdssenteret for bahá’í-trua – har lagt stor vekt på å understreke at det er institusjonane, og ikkje medlemmane av dei, som har autoritet og makt. Formelt bahá’í-leiarskap i Mojoncito Det universelle rettferdshuset er fjernt for dei ﬂeste bribriar. Berre ein handfull har vitja Haifa, og eit fåtal har møtt nokon av medlemmane av ”huset”. Det er først og fremst gjennom medlemmar av Nasjonalt åndeleg råd for bahá’íar i Costa Rica, samt diverse personar knytt til utdanningsog utviklingsprosjekt som bahá’í-trua står bak, at bribriar har kontakt med høgare sjikt av leiarskapet. Det er desse personane som legg fram nye føreskrifter og lover som Det universelle rettferdshuset har framstilt. I tillegg til sjølve føreskriftene og lovene som har kome frå Haifa, presenterer desse personane også for bribriar dei retningslinjer som dei sjølve i Nasjonalt åndeleg råd har

utarbeidd for den konkrete gjennomføringa av dei nye lovene – retningslinjer som det vert forventa at bahá’íar i Talamanca skal følgje i og med at dei lokale åndelege råda der er underlagt det nasjonale. Dei ni medlemmane av Lokalt åndeleg råd for bahá’íar i Mojoncito var alle på ulike vis knytt til don Rosendo gjennom familiære band, og alle var minst ein generasjon yngre enn han. I lokale samanhengar var det dei som skulle sjå etter og legge til rette for at ein tok omsyn til reglar og lover som var vedtekne lenger oppe i bahá’í-trua sitt formelle hierarki. På møta i Lokalt åndeleg råd i Mojoncito vart det nesten utan unntak berre diskutert saker som hadde direkte tilknyting, anten til meldingar og instruksar frå Det universelle rettferdshuset – som regel mottekne gjennom Nasjonalt åndeleg råd – eller til gjennomføring av meir eller mindre fastlagde arrangement knytt til bahá’í-trua sin rituelle kalender. Sjølv om rådet formelt sett også skulle drøfte, gi råd og eventuelt ta avgjersler i saker som vedgikk lokale bahá’íar sine privat- og familieliv, vart dette halde utanfor, likeins saker av sosial art som ein meinte var underlagt reservatet sitt politiske leiarskap. Ein tok heller ikkje opp saker som rørte ved det ein rekna som dei mest indianske delane av eins tradisjonar. Dessutan, som akta framferd tilsa, var dei saker som rådet faktisk handsama – altså først og fremst det som ein vart pålagt utanfrå og det som var knytt til avvikling av rituelle aktivitetar – lagt fram for og grundig diskutert med don Rosendo og andre eldre før rådet fatta sine vedtak.

DET AKADEMISKE HJØRNET

Lokale tilpassingar av bahá’í-trua Bahá’í-lover og føreskrifter som samsvara med praksisar som ”bribriar alltid hadde gjort”, som det vart uttrykt, var det som regel relativt uproblematisk å følgje opp. Slikt var til dømes pålegget om alltid å rådslå med sine næraste og alle involverte i ei sak før ein fatta avgjersler, pålegget om å studere læra og snakke med kvarandre om den, og pålegget om å vere høﬂeg og respektfull overfor andre. Lover som var ”nye” i bribrisk samanheng, var i utgangspunktet litt kinkigare. Mellom anna innførte Det universelle rettferdshuset for ei rekkje år sidan ei lov som påla bahá’íar å gifte seg på bahá’í-vis. ”Vaaaaaanskeleg!” sa Elvis, yngste sonen til don Rosendo og ein av medlemmane av Lokalt åndeleg råd, med ei alvorleg mine. Det har aldri vore skikk blant bribriar å gi lovnad om å binde seg til ein person for livet. Samliv og seksuelle relasjonar har sjølvsagt alltid vore regulert etter visse normer og reglar, men det har vore vanleg å skifte partner ofte ﬂeire gonger i løpet av livet. Elvis tykte det ville vere svært alvorleg å love truskap til ein person for resten av livet, og særleg alvorleg å gjere det framfor Gud som bahá’íekteskapet inneber. Nei, sidan han slett ikkje var sikker på om han kunne halde ein slik lovnad, tykte han det var betre å la vere. Don Rosendo, som på dette tidspunktet hadde to kvinner i sitt liv, stødde sonen sin og dei andre ”i gifteklar alder” som alle gav uttrykk for det same. Men, i framtida kom ein sjølvsagt til å gjennomføre dette, påpeika han – og ekspederte dermed problemstillinga ut av det ein trengde å bry seg om der og då, og framover til ei uviss tid. Ulike synspunkt på lokale tradisjonar og bahá’í-trua si rolle i Mojoncito Langt meir problematisk var det derimot at bahá’íar utanfrå, med stønad frå Nasjonalt åndeleg råd og med mandat frå Det universelle rettferdshuset, freista å endre og få slutt på mange praksisar som bribriar rekna blant ”det mest indianske”. Desse bahá’íane utanfrå, nokre av dei vitja Talamanca jamleg, såg på enkelte praksisar som ”overtru”, eller i beste fall som meiningslause. Medan bribriar såg på dei same praksisane som noko av ”det som er rett for bribriar”, det dei alltid hadde gjort, det dei første bribriane lærte av Sibö. Dette hadde ikkje noko med ”religion” – i dette tilfellet altså bahá’í-trua – å gjere, hevda bribriar. Det var noko anna! Og difor var

September 2005

det heller ikkje i konflikt med bahá’í-trua, og dens forbod mot å utøve andre religionar, slik dei forstod det. Dei utanfrå kunne på si side hevde at dette var uttrykk for falsk religion, og at det difor, på bakgrunn av bahá’í-trua sitt prinsipp om å fjerne overtru, måtte endrast og i enkelte høve fjernast. Når slike synspunkt og planar vart lagt fram for bribriar sat dei som regel tause og lytta. Det vart sjeldan ytra kommentarar og mest aldri motførestillingar. Etterpå gikk alle heim og heldt stort sett fram med det dei alltid hadde gjort. Dei let ganske enkelt vere å gjere det som hadde vorte framstilt for dei når dei fann dette upassande eller gale. I tilfelle der bahá’í-representantar TALAMANCA: Området søraust i Costa Rica har i praksis alltid vore sjølvstyrt i dei fleste saker. (Foto: Bjørn Ola Tafjord) utanfrå forfølgde påstandane og innvendingane sine vidare, og heldt fram misforståingar og misbruk av den nyaste maktdiskursane i Mojoncito – der enkelte med å gå til åtak på det som bribriar ikkje openbaringa: Sidan bahá’í-trua er for alle eldre spelar hovudrollene i legitimeringar rekna å tilhøyre bahá’í-trua sitt domene, menneske – og menneske er jo forskjellige innanfor gruppa og i val av strategiar førte det til at dei som følte seg råka trakk – så må den vere forskjellig frå stad til stad. overfor det som kjem utanfrå – har så langt seg unna. Dei ville ikkje vite av at personar Men den er også eitt, understreka han og i dei aller fleste høve vore sterkare enn utanfrå blanda seg opp i det bribriske og forklarte at innanfor einskapen, som det Det universelle rettferdshuset sine forsøk i kva som var rett for bribriar og ikkje. vert lagt så stor vekt på i bahá’í-trua, finst på global overstyring. Det er eit opent Autoriteten til dei utanfrå vart av bribriar det alltid ei mengde ulikskapar. Igjen spørsmål kva former dette forholdet vil ta forstått å vere sterkt og klart avgrensa til parafraserte han Bahá’u’lláh med å seie at i tida som kjem. det som direkte hadde med bahá’í-trua menneskeslekta er som ein stor hage, der Samstundes er det mykje som tyder på at sine mest ritualiserte aktivitetar å gjere. I alle dei ulike menneska og kulturane er dei ein institusjon som har som formål å leie samband med det indianske hadde derimot vakre blomane, forskjellige men til saman heile bahá’í-verda og som ambisjon å samle alle menneske under seg, er nøydd til å ta ingen utanfrå noko dei skulle ha sagt. Men eitt harmonisk heile. motsetnad til Det universelle omsyn til lokale maktdiskursar og til dei trass i det, så held dei som hadde trekt seg I unna og ikkje lenger deltok i aktivitetar rettferdshuset og Nasjonalt åndeleg råd autoritetar som på kvar stad til ei kvar tid som bahá’íar utanfrå promoterte, framleis som meinte at bribriar, for å oppfylle Gud legitimerer kva som er rett for kven. For når sin vilje, måtte endre seg på den måten det som er rett for bribriar har vorte avvist fram med å rekne seg som bahá’íar. det formelle leiarskapet av religionen av dei som har kome utanfrå, har bribriar føreskreiv, så forventa don Rosendo, og førebels snudd ryggen til og halde fram på Lokal legitimering og autoritet Don Rosendo var ikkje redd for å andre bribriar med han, at bahá’í-trua sin eigen veg, men utan at dei har slutta å setje fingeren på det han oppfatta som først og fremst skulle tilpassast til og finne rekne seg som bahá’íar av den grunn. problematisk. Det var i følgje han særskilde sin plass i det lokale. Bahá’í-trua vart gitt personar, først og fremst i det nasjonale rom innanfor den større lokale heilskapen leiarskapet av bahá’í-trua, som skapte – einskildmenneska, samfunnet og historia, problem. Det hadde ikkje noko med eller kulturen om ein vil – men den fekk Bahá’u’lláh si openbaring å gjere. Det var ikkje erstatte kulturen. Kva plass den fekk noko han og mange andre bribriar kjende var det til sjuande og sist dei praktiserande att frå mange andre samanhengar; at ”dei sjølve – i dette tilfellet bribriar, og blant Artikkelen bygg på empirisk materiale utanfrå trur dei veit kva som er rett for dei særleg dei eldre, og som den eldste i som er samla inn i samband med feltarbeid i Talamanca (Costa Rica) og Mojoncito don Rosendo – som avgjorde. bribriar”, som han uttrykte det. Haifa (Israel) i 2000 og 2001. Materialet Men don Rosendo refererte ikkje berre er omhandla i større kontekstuelle til det indianske for å legitimere sine Det lokale og det globale forståingar og standpunkt knytt til dette. I dag er ikkje don Rosendo blant oss lenger. samanhengar i doktoravhandlinga Han brukte også bahá’í-trua si eiga lære når No er det andre som fører ideane hans og Ritualiserte forståingar: bribriar og bahá’íhan argumenterte mot det han oppfatta som det lokale leiarskapet vidare. Dei lokale trua, Universitetet i Bergen, 2003.

September 2005

KULTUR

Pablo Neruda: Poet, politiker og livsnyter Pablo Neruda er Chiles og LatinAmerikas store dikter. Hans forfatterskap er en hyllest til livet og kjærligheten, til hele det amerikanske kontinentet, og for dette ﬁkk han Nobels litteraturpris i 1971. I tillegg til at Neruda var en anerkjent poet, var han også en personlighet som står igjen i historien og som det er lett å la seg fascinere av. Hans politiske engasjement og kamp for sosial rettferdighet, ofte nært knyttet til diktingen, har gjort han til en av de mest populære dikterne av det 20. århundre.

SAMLEREN NERUDA: Han var en globetrotter og samler, og ved hvert utenlandsopphold samlet Neruda blant annet bøker, skjell og flasker som han sendte hjem til Chile. Flaskesamlingen består av 286 flasker og karafler. FOLKEKJÆR: Først og fremst kjærlighet preger diktningen til Pablo Neruda, og kanskje er det nettopp dette som har gjort ham til en av de mest populære dikterne av det 20. århundre.

Pablo Neruda ble født i Parral i Sør-Chile i 1904, og døpenavnet hans var Ricardo Eliecer Neftalí Reyes Basoalto. Seinere ﬂyttet familien til Temuco der Ricardo vokste opp med faren og hans nye kone. Han ﬁkk trykket sitt første dikt i lokalavisen allerede som 13-åring, og som 16-åring gav han ut dikt i magasinet Selva Austral. Han tok da et pseudonym fordi faren ikke likte at sønnen skrev dikt. Navnet Neruda plukket han opp etter den tsjekkoslovakiske poeten Jan Neruda. Da Pablo Neruda var 20 år gav han ut diktsamlingen Veinte poemas de amor y una canción desesperada, ”Tjue kjærleiksdikt og ein song om fortviling”, og dette ble

På denne tiden diktet Neruda Aquí me quedo, ”Her blir jeg”, som Victor Jara satt musikk til. Jara var en av Chiles mest kjente visesangere, som også stod i fronten mot høyresiden og kjempet mot splittelsen som preget landet. 11. september 1973 befant Pablo Neruda seg på Isla Negra, kreftsyk. Da han fikk høre om militærkuppet og Allendes død, ble hans sykdom betydelig forverret, men det hindret ham ikke i å gjøre sitt ytterste for å vise sin motstand. Nerudas lege ble arrestert og ført til den beryktede fotballstadionen i Santiago, og politiet kom for å ransake Nerudas hus. Fløgstad fortalte at det sies at Neruda sa til politimennene som kom; ”Her i huset finnes det mange farlige våpen”. Da de spurte hvilke, svarte han ”Her finnes det mye poesi”.

KRISTIN TORP SKOGEDAL Kjartan Fløgstad var invitert til å holde en forelesning om Pablo Neruda i Latinamerika-forum i Bergen i april i år. Fløgstads interesse for Neruda startet da han mønstret av som sjømann i Montevideo på begynnelsen av 70-tallet; han oppholdt seg i Buenos Aires noen måneder, og dro seinere over til nabolandet Chile, Nerudas hjemland, hvor han ﬁkk et godt innblikk i latinamerikansk poesi. Etter at Fløgstad kom tilbake til Norge, ble han forespurt om å oversette dikt av Neruda, og ”Dikt i utval” kom i 1972.

September 2005

gjennombruddet for ham som forfatter. Diktsamlingen skulle selge i over en million eksemplarer over de neste førti årene. Det er først og fremst kjærlighet som preger diktingen til Neruda, ble det framhevet av Fløgstad – både ung og gammel kjærlighet, fysisk og mental, kjærligheten til kvinnen så vel som til landet. Canto General, ”Den store songen”, er et heftig epos om Amerikas land og folk, politikk, historie og geografi, og ikke minst kjærlighet. Canto General plasserer Latin-Amerika som litterært kontinent, og Nerudas personlige liv transformeres til Chiles og Latin-Amerikas felles biografi. Men Neruda skrev også om enkle, hverdagslige ting, som ”Ode til løken” og ”Ode til eplet”. I tillegg var Neruda politisk engasjert, og skilte ikke mellom politikk og litterær kvalitet. Borgerkrigen i Spania ble et vendepunkt for dikteren politisk sett, men også litterært. Han skrev ”Spania i vårt hjarte” og ”Spania er fattig på grunn av dei rike”. Samtidig som Neruda var en stor dikter, var han en kontroversiell personlighet som blant annet fikk opphevet sin diplomatiske immunitet og måtte gå under jorden etter å ha holdt en tale der han kritiserte president Videla i 1947. Som han selv

skriver i sine memoarer, Confieso que he vivido, ”Jeg tilstår at jeg har levet”, tok han for seg i livet; han var svært selvopptatt og en jålebukk som gjerne lot seg smigre, han var patriarkalsk og hadde et bruk-og-kastforhold til mennesker rundt seg. Han var gift tre ganger, siste gangen med den unge Mathilde Urritia. Men som Fløgstad så treffende formulerte det; selv om Neruda tok for seg av livet, gav han alt tilbake gjennom diktingen. Neruda sine tre hjem i Chile er i dag gjort om til museer; ett ligger i Valparaiso, ett i bydelen Bella Vista i hovedstaden Santiago, og ett ved kysten på Isla Negra. Nerudas hjem gjenspeiler hans interesse for kunsten og det maritime. Huset hans på Isla Negra, hvor han bodde den siste tiden, er innredet som en båt med utsikt rett mot havet, og med havfruer som en gjennomgående tema. Han fikk også bygget en liten hytte nedenfor selve huset, en arbeidsstue, der han satt og skrev med sjøsprøyten på vinduet. Paradoksalt nok sies det at til tross for Nerudas fascinasjon for havet, var han redd for å være på sjøen og hadde aldri seilt. Fra han var 23 år gammel, ble Pablo Neruda utnevnt til Chiles konsul i en rekke land. Først i Asia, deretter Spania

og Mexico, men på midten av 40-tallet flyttet han tilbake til i Chile. Han var medlem i kommunistpartiet og ble valgt inn i Senatet. I 1947 protesterte Neruda mot president Videlas undertrykkelse av streikende gruvearbeidere, og på grunn av dette falt han i unåde og måtte leve i skjul hos venner i Chile. Det var på denne tiden at han startet arbeidet med Canto General. I 1949 flyktet Neruda over Andesfjellene til nabolandet Argentina, og Fløgstad fortalte hvordan Neruda i ettertid gjengav en svært symbolsk framstilling av flukten: Neruda hadde samlet sitt kjære hjemland Chile i en sekk på ryggen, bestående av manuskriptet til Canto General, boken Aves de Chile, ”Chiles fugler” og en bok om Chiles geografi. Da Neruda mottok Nobelprisen i litteratur i Stockholm i 1971, beskrev han også denne flukten i sin Nobelpristale. Tilbake i Chile engasjerte Neruda seg igjen i politikken, men tapte mot Salvador Allende i kampen om å bli venstresidens presidentkandidat. Da Allende ble Chiles president i 1970, fikk Neruda embetet som ambassadør i Paris. Neruda var svært opprørt over den politiske høyresiden, som fram til militærkuppet i 1973 aktivt motarbeidet Allendes venstreregjering og den politikken regjeringen førte. I denne perioden var Chile et land preget av kaos og splittelser, lange matkøer og unntakstilstand.

Til tross for at Neruda hadde fått dødsdommen sin før 11. september 1973, er det ingen tvil om at militærkuppet bidro til at Neruda fulgte sin venn Allende i graven bare tolv dager seinere, den 23. september 1973. Neruda var ikke ved bevissthet da han kom til sykehuset i Santiago; selv om Santiago bare ligger noen timers kjøretur fra Isla Negra, ble sykebilen stoppet og holdt igjen på ﬂere kontrollposter. Det sies at han siste ord var: ”De skyter ham…” Både Pablo Neruda og Victor Jara var personer som var uønsket av militærjuntaen på grunn av sitt sosiale og politiske engasjement. Få dager etter kuppet ble Victor Jara arrestert og ført til fotballstadion, der han ble torturert og drept. Det blir fortalt at etter at de hadde kappet av han hendene for at han aldri mer skulle kunne spille sine protestviser på gitar, sang han hele tiden mens han ble torturert til døde. Gravfølget til Neruda utviklet seg til en folkedemonstrasjon, den første store protesten mot militærkuppet i Chile, helt i Nerudas ånd. Neruda ønsket å bli gravlagt utenfor huset sitt på Isla Negra, evig hvilende med utsikt over havet og med

Aquí me quedo Yo no quiero la Patria dividida ni por siete cuchillos desangrada, quiero la luz de Chile enarbolada sobre la nueva casa construida, yo no quiero la Patria dividida, ni por siete cuchillos desangrada. Yo no quiero la Patria dividida cabemos todos en la tierra mía y que los que se creen prisioneros se vayan lejos con su melodía. Siempre los ricos fueron extranjeros que se vayan a Miami con sus tías, yo no quiero la Patria dividida, se vayan lejos con su melodía. Yo no quiero la Patria dividida cabemos todos en la tierra mía yo me quedo a cantar con los obreros en esta nueva historia y geografía, en esta nueva historia y geografía. sin elskede Mathilde ved sin side. Men militærdiktaturet nektet Neruda denne siste ære, og han ble ikke gravlagt på Isla Negra før i 1990, etter diktaturets fall. Pablo Nerudas poesi er en jublende feiring av livet på jorden, og selv om han også var en stor politiker, lever han først og fremst videre gjennom poesien. Denne artikkelen bygger hovedsakelig på foredraget som Kjartan Fløgstad holdt i Latinamerika-forum 15. april 2005 ved Universitetet i Bergen.

STRANDET HAVFRUE: Fascinasjonen for havet og det maritime viser seg blant annet i gallionsﬁgurene som Neruda hadde hengende på veggen i huset på Isla Negra – han gav dem navn etter båtene de satt på. Foto: Patricio Baeza.