Latinamerika # 2 2008 by LAG NORGE

LatinAmerika Nr 2 - November 2008 - Ă&#x2026;rgang 13 LĂ¸ssalg kr 30 ,-

Latin-Amerikagruppene i Norges medlemsblad

Sosial kamp i antiterrorismens tid

Mariana Selvas slapp ut av fengselet i januar 2008, etter ett år og ni måneder som politisk fange – uten noen dom. Hun er aktiv i La Otra Campaña (Den andre kampanjen) i Mexico, som er en sammenslutning av ulike sosiale bevegelser som har forent seg med Zapatistene i kampen mot sosial ulikhet og for et reelt demokrati. Den colombianske journalisten William Parra fra TVkanalen TeleSUR har blitt utsatt for attentatforsøk og rettslig etterforskning fordi han dekker den colombianske konflikten på en måte som myndighetene misliker. – Jeg er utsatt for en heksejakt, sier Parra, som i dag lever i eksil i Venezuela. Han er en av 11 sivile som etterforskes for samarbeid med FARC-geriljaen. LAG fikk også besøk av Estela Carlotto, lederen av den argentinske organisasjonen Abuelas de Plaza de Mayo, Bestemødrene på Maiplassen. Carlottos datter Laura ble drept av militærjuntaen på slutten av 1970-tallet, etter at hun hadde født en sønn i fangenskap. Carlotto har lett etter ham i 30 år. Samtidig har hun kjempet mot

LatinAmerika Nr 2 - November 2008 - Årgang 13 Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhausgata 27 0183 Oslo www.latin-amerikagruppene.no

terrorregimet i Argentina, hvor 30.000 mennesker ”forsvant”: denne grusomme forbrytelsen – forsvinningstaktikken – som etterlater de overlevende i sorg og frykt, uten en grav å gå til. Bestemødrene betrakter det som sin oppgave å finne de rundt 400 barna som de mener ble tatt fra kvinner i tortursentrene og senere bortadoptert.

Mye har forandret seg siden diktaturene i Latin-Amerika ble erstattet av formelle demokrati på 1990-tallet. Likevel er det viktig å reise spørsmålet om i hvilken grad dagens sikkerhetsdoktriner og nye antiterrorlovgivning bidrar til å legitimere forfølgelse av opposisjonelle og bevegelser som jobber for endring i Latin-Amerika nå. Det er viktig for LAG å fortsette å informere om hvordan sikkerhetstiltak har blitt, og fortsatt blir, misbrukt i latinamerikanske land for å slå ned på dem som kjemper for sosiale endringer. Mange visste om overgrepene, men det er først nå at man virkelig begynner å ta et oppgjør med fortida i Argentina. Å rekonstruere historien og hente de undertrykte og ignorerte stemmene fram fra glemselen er en viktig kamp. Mens dagens regjering i Argentina har tatt noen viktige grep for å gjenåpne sakene mot forbryterne, ser vi i Colombia at de som ønsker å ta et oppgjør med fortidas overgrep risikerer å bli uthengt i media av myndighetene. De kan bli truet på livet, utsatt for falske anklager om terrorisme – og i verste fall drept. Det er vår jobb å fortsette å bidra til en kritisk debatt om det som skjer i Latin-Amerika, og skape rom for at de som kjemper mot glemsel og straffefrihet i dag, kommer til orde. Kristina Johansen, daglig leder i LAG

Redaksjonen: Steinar Schjetne Pernille Adolfsen Kari Gardsjord Lio Miguel Luna Forside- og baksidefoto: Cecilie Hirsch

Foto: Steinar Schjetne

– Colombias nyere historie er en historie om glemsel og straffrihet, hevder menneskerettighetsforkjemperne Manuel Vega og Martin Ayala. Glemsel, fordi den offisielle hukommelsen bare har bevart én utgave av historien. Og straffrihet, fordi det har vært vanskelig å oppnå rettferdighet i etterkant av grusomhetene som har funnet sted. – I de siste årene har vi vært vitner til at fortidas menneskerettighetsbrudd og tragedier gjentar seg fordi vi mangler et effektivt rettssystem og en kritisk hukommelse, skriver de. Under Latin-Amerikauka 2008 satte LAG søkelys på overgrep som blir begått i de ”glemte konfliktene” i Colombia og Mexico. Vi stilte spørsmålet: Hvem er de nye terroristene i Latin-Amerika? LAG hadde invitert William Parra og Mariana Selvas til Norge for å gi dem muligeter til å svare på spørsmålet. Det ser ut til å være en økning i falske anklager om ”terrorisme” som rettes mot personer som kjemper for sosial endring, snakker høyt om ubehagelige sannheter og formidler synspunktene til ”den andre sida” i de væpnede konfliktene.

:leder

AKTIVITETER I LAG

LAG-Oslo har startet en frivillighetssentral

I år bestemte regjeringen å starte 18 nye frivillighetssentraler. Blant disse, var LAG Oslo de heldige som fikk besøk av kulturminister Trond Giske (Ap), som overleverte den gode nyheten. Det var ikke tilfeldig at det var Sagene Internasjonale og Flerkulturelle Frivillighetssentral (SAIFF) som fikk besøk av kulturministeren; til forskjell fra de fleste sentralene, bestemte vi oss for ikke å drive med veldedighet, men å fremme bærekraftig utvikling og deltakende demokrati gjennom å styrke folks tro på seg selv som sosiale aktører og selvhjelp til å påvirke egne livsvilkår og samfunnsutvikling. SAIFF er et samarbeid mellom LAG Oslo, Sagene- Torshov Lokal Agenda 21, Change the World og Sagene samfunnshus. Hovedmålet er å fremme og styrke frivillige enkeltpersoner og organisasjoners engasjement og handlekraft, ikke som kunder eller forbrukere, men som aktører i viktige arenaer i samfunnet. Demokratiet er sterkt når det bygges nedenfra. Det har vi lært av demokratiseringsprosessene i Latin-Amerika. Med SAIFF ønsker vi å tilrettelegge for utviklingen av den kunnskap og de erfaringer som “vanlige folk” besitter, og ikke minst innvandrere. Vi skaper møteplasser for musikk- og dansegrupper fra forskjellige kulturer, jobber med folkeopplysning, engasjerer barn og ungdom i solidaritets- og miljøprosjekter. Vi ser at dugnaden ikke er død, men trenger nye veier.

Frikanalen snart på lufta

Den norske regjeringen har kjøpt en TV-kanal til bruk for frivillige organisasjoner. Dette er unikt, og de frivillige organisasjonene ble tatt på senga. Til nå har nesten ingen søkt om sendetid – vi, som bestandig klager over at massemedia er et monopol hvor vanlige folk eller alternative tenkemåter har liten tilgang. Men LAG Oslo har nå bestemt seg for å kaste seg uti det. Vi har en del saker vi gjerne vil vise fram, fra Latin-Amerika og fra det vi gjør. Programmene sendes gjennom det digitale bakkenettet fra midten av oktober (som prøveperiode) og vil også bli tilgjengelige på web-tv på frikanalen.no. Nå setter vi i gang en gruppe som skal holde kurs, velge ut gode dokumentarer, oversette og tekste om nødvendig, og samarbeide med andre gjennom SAIFF. Målet er at frikanalen skal synliggjøre mangfoldet i frivillighetsnorge og motivere til ny aktivitet der TV-produksjon inngår som et virkemiddel i formidlingen.

Foto: Cecilie Hirsch

Det vi har er vilje og videokameraer; tilgjengelige redigeringsprogram gjør resten. Meld deg på kurs som innføring i redaktøransvar, teknikk, programproduksjon og utvikling av ideer til program. Kurset holder vi i samarbeid med Populus. Vi oppfordrer lokallagene til å samle interesserte til kurs, med mål om å lage program som kan sendes på Frikanalen.

Latin-Amerika trenger deg!

Boliviagruppa arrangerer et seminar i november om massemedias rolle i forbindelse med situasjonen i Latin-Amerika. Colombiakomitéen er med på å lage en rapport om frihandelsavtalen mellom Colombia og Norge som skal leveres i begynnelsen av desember. Uruguaygruppa vil sende en ny ungdomsgruppe til Uruguay og starter et samarbeid mellom grupper i Spania, Sverige og Norge. Vi har en miljø- og energistudiesirkel, opptatt med besøket av representanten til Ecuadors oljeminister under Globaliseringskonferansen i november. Videre samarbeider LAG Oslo med andre organisasjoner for å starte en kampanje i 2009 for økt norsk engasjement i Petroamerica og Banco del Sur. Vi støtter og deltar i innvandrerrådet. Vi starter igjen en filmklubb. Har du flere idéer? Da trenger vi flere folk!

LatinAmerika 2/2008

BOLIVIA

Hva nå, Boliva?

Bolivia har tatt et historisk skritt. 25.januar 2009 skal folket stemme over nytt grunnlovsforslag. Etter uker med opptøyer og flere forhandlingsforsøk kom kongressen til enighet. Tusenvis marsjerte til La Paz i støtte for den nye grunnloven. Tekst og foto av Cecilie Hirsch

Foran folkemassen som var samlet utenfor kongressen og med tårer i øynene kunngjorde president Evo Morales kongressens godkjennelse av folkeavstemmingen. - Denne endringsprosessen har ingen vei tilbake, ropte presidenten til stor jubel. Arbeidere, bønder, urfolk, kvinner og menn, gamle som unge hadde marsjert fra hele landet for å legge press på kongressen. 20.oktober ankom marsjen La Paz. Etter 17 timer i debatt og over 100 endringer av grunnlovsforslaget kom kongressen til enighet.

LatinAmerika 2/2008

Endelig enighet De fire partiene i kongressen jobbet på spreng for å komme til enighet der de tok for seg artikkel for artikkel i grunnlovsforslaget som ble lagt frem 9.desember (Oruro forslaget). Endringene inkluderer både mindre rettelser og modifiseringer av artikler. De største endringene gjelder strukturen i kongressen, valgregime, autonomi, jordfordeling og internjustis i urfolkssamfunn. President Morales har videre sagt fra seg muligheten til å stille til gjenvalg. - Denne endringsprosessen er ikke avhengig av meg, det er dere som fører den, sa presidenten da han talte til folket. Morales kan bli valgt for perioden 2010-2015, men ikke videre. - Fem år er ikke nok for å iverksette endringene. Folket har stor tillit og tiltro til Evo. Han er den første presidenten som har tatt hensyn til folket og inkludert de. Faren er at de ikke vil ha samme tillitt til en annen kandidat, mener Juan Pablo Flores fra Observatoriet for naturressurser. Autonomikapittelet har blitt endret basert på forhandlingene mellom regjeringen og opposisjon-

Over 100 000 mennesker fra hele landet marsjerte 170 km på en uke, fra Caracullo til La Paz for å kreve folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget.

sprefektene (innvalgte fylkesmenn). Autonomi blir sikret på fylkes-, kommune- og regionalt nivå, samt for urfolkssamfunn. Autonomistatutter må utarbeides i henhold til grunnloven samt loven om autonomi og desentralisering. Sistnevnte må godkjennes av kongressen med 2/3 flertall. Fylkene som har utarbeidet sine statutter må modifisere disse i henhold til grunnloven i løpet av de seks første månedene etter at grunnloven har trådt i kraft. Et av de største diskusjonstemaene i grunnlovgivende forsamling var fordeling av jord. I Bolivia eier 100 familier over 25 millioner hektar jord, mens to millioner familier på landsbygda kun har 5 millioner hektar (UNDP 2007). - Dette er familier som fikk jorda gratis etter revolusjonen i 1952 og under diktaturtiden som politiske tjenester, forteller historiker Hernán Pruden. Oruro forslaget innebærer

BOLIVIA to alternativer som skal ut til folkeavstemming i desember; en begrensing av jordområder på 5000 eller 10 000 hektar. Etter forhandlingene har det imidlertid blitt bestemt at dette ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Samtidig er det nå nedfelt i grunnloven at jorda må være i produktiv bruk. Registrering og titulering skal være statens oppgave. - Implementeringen av dette vil avhenge av utarbeidelse av sterke lovverk, institusjoner og kontrollmekanismer, sier Flores. Folkekrav Kravet om en ny grunnlov har stått sterkt blant de sosiale bevegelsene i Bolivia de siste årene. Ved valget i 2005 lovet president Morales å utarbeide forslag til en ny grunnlov som skulle inkludere hele landets befolkning. I 2006 ble 255 representanter fra de ulike partiene, borgergrupper og urfolksgrupper innvalgt til den grunnlovgivende forsamling. I over et år jobbet forsamlingen i 21 ulike temakommisjoner. For første gang var urbefolkningen og et bredt spekter av sektorer i samfunnet tatt med i utarbeidelsene av grunnlovsforslaget. Det endelige forslaget lå klart 9.desember 2007. Opposisjonspartiet Podemos boikottet imidlertid den siste delen av prosessen, og deltok ikke i den endelige avstemmingen om forslaget. Hittil har folkeavstemningen blitt forsinket av opposisjonen.

fra de 36 ulike urfolksgruppene i landet skal garanteres. Staten skal også ha kontroll over og forvalte naturressursene for å sikre at de kommer folket til gode. Historisk har inntektene fra Bolivias naturressurser gått ut av landet eller ned i lommene til en mindre elite. Tidligere grunnlover har ikke anerkjent de mange ulike folkegruppene i landet, men vært basert på en vestlig tankegang og kun representert en kultur. I det nye forslaget blir de ulike kulturene, produksjonsmåtene og formene for å organisere seg på anerkjent. Motstand Etter at president Evo Morales fikk bekreftet sin støtte av over 67 prosent av befolkningen 10.august og to uker senere kunngjorde folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget har opposisjonen trappet opp motstanden. De har tatt i bruk virkemidler som blok-

kader, opptøyer, mediekampanjer og voldelige aksjoner for å sverte regjeringen. 100 statlige institusjoner ble okkupert, og flere regjeringsvennlige organisasjoner angrepet. Etter to uker med opptøyer satte partene seg ned ved forhandlingsbordet, representert ved opposisjonsprefektene og regjeringen. Opposisjonsprefektene nektet imidlertid å underskrive en avtale uten at hele grunnloven ble åpnet for endring. Frykten nå er at regjeringen kan ha gitt fra seg for mye etter at opposisjonen tvang seg til forhandlingsbordet gjennom voldelige aksjoner. - Det var ingen annen utvei, endringene måtte skje. Diskusjonene fører til fremskritt, og ingenting er fastlagt for alltid. En grunnlov vil alltid være i endring, mener Flores. En splittet opposisjon Opposisjonen i Bolivia består av både en partipolitisk opposisjon og den ikke partipolitiske opposis-

Tap av privilegier Frykten i opposisjonen og den tradisjonelle eliten kan sammenfattes i tre ord: tap av privilegier. Et av to sentrale temaer er forvaltningen av naturressurser, det andre politisk makt og representasjon. Det politiske systemet i Bolivia er preget av familie- og vennskapsrelasjoner, og er i stor grad representert ved mektige og rike menn. Kvinner, urfolk, fattige og bønder er i liten grad representert. Det nye systemet skal sikre lik andel av kvinner og menn i valg til kongressen, i tillegg til at representasjon Foran folkemassene erklærte president Evo Morales 21.oktober at kongressen hadde kommet til enighet, og at folkeavstemmingen om det nye grunnlovsforslaget vil bli avholdt 25.januar 2009.

LatinAmerika 2/2008

BOLIVIA

jonen representert ved de regionale forkjemperne og fylkesprefektene i lavlandet. I kongressen er de fire største partiene representert; Bevegelsen for Sosialisme (MAS) med 84 representanter derav 12 senatorer, Podemos (56 rep – 13 senatorer), Unidad Nacional (UN, 9 rep – 1 senator) og Movimiento Nacionalista Revulucionario (MNR, 8 rep – 1 senator). Utfordringen for MAS har vært at de ikke har hatt flertall i Senatet. Forhandlingene i kongressen viste imidlertid splittelser i det største høyrepartiet Podemos. En del ønsker å støtte det nye grunnlovsforslaget, mens den andre delen nekter samarbeid med regjeringen. Den politiske høyresiden har blitt svekket den siste tiden og Podemos har fjernet seg fra sine allierte i Senatet, MNR og UN. Podemos har samtidig mistet støtte i folket. Den sterke opposisjonen er imidlertid opposisjonsprefektene sammen med de regionale borgerkomiteene og ungdomsforeningene. Borgerkomiteene og ungdomsforeningene oppstod på 1950-tallet etter revolusjonen som et motsvar til revolusjonspartiet MNR. Borgerkomiteene består i dag av næringslivsledere, store landeiere og folk i

LatinAmerika 2/2008

høyere posisjoner i blant annet det juridiske systemet. Ungdomsforeningene er borgerkomiteenes væpnede arm og har stått bak mange av de voldelige aksjonene den siste tiden. Borgerkomiteene er samtidig nært alliert med universitetene og fylkesadministrasjonen. I 2005 innførte tidligere president Carlos Mesa valg av fylkesprefekter. - Da høyresiden så at de kom til å tape det kommende presidentvalget så de seg om etter andre metoder å beholde makten på, sier Maria Lohman fra Somos Sur. Opposisjonsprefektene i fylkene Santa Cruz, Pando, Beni, Tarija og Chuquisaca representerer ikke noe parti, men har konsolidert samarbeidet seg i mellom i en allianse kalt Den Nasjonale Demokratiske Komiteen (Conalde). Conalde har videre alliert seg med krefter i USA. Prefektene er i hovedsak støttet av middelklassen i byene, mens MAS regjeringen har størst støtte på landsbygda. Siden Morales kom til makten har diskursen om fylkesautonomi blitt stadig sterkere på høyresiden. - Autonomikravet går parallelt med hvem som sitter med makten, mener Pruden. - Autonomiforkjemperne hevder de alltid har fremmet dette kravet.

Urfolkskvinner med wiphala flagget under marsjen til La Paz.

Historien viser noe annet. Når regjeringer de er alliert med har sittet med makten har man hørt lite til dette, påpeker han. Ønske om et samlet land - Cruceño, Paceño, un solo corazon! (Santa Cruz beboer, La Paz beboer – samme hjertet!) Organisasjonene fra Santa Cruz er på vei inn i La Paz i den store marsjen. I veikanten står La Paz beboerne og ønsker de velkommen, applauderende. Det har vært mye fokus på Bolivia som et splittet land den siste tiden. Marsjen viste ønsket om et samlet land der folk fra hele landet deltok, urbane nabolagsorganisasjoner, urfolks-, kvinne- og bondeorganisasjoner, fagforeninger og gruvekooperativer. I marsjen var det få MAS flagg å se. Dette viste at det også er mange som støtter endringsprosessen uten å være tilknyttet partiet MAS. Septembermåned var en tung måned for Bolivia med voldelige opptøyer og en massakre i fylket Pando, der 18 personer drept. Mediene la det frem som fare for borgerkrig og en kamp mellom to fronter. - Dette har vært et angrep fra en side der den andre siden har valgt å

BOLIVIA ikke besvare, sier Gerardo Burgos fra organisasjonen Propuesta. - Folket i Bolivia ønsker ingen borgerkrig, vold og vandalisme. Opptøyene i Bolivia har ikke vært plutselige reaksjoner fra en frustrert folkemengde. Det har vært nøye planlagt aksjoner med et begrenset antall aktører involvert. - De som har stått for ødeleggelsene i Santa Cruz har i hovedsak vært ungdomsforeningen Union Juvenil Cruzenista på bestilling fra de mektige borgerkomiteene, sier Burgos. Media i Bolivia har imidlertid presentert det som om de sosiale bevegelsene har ønsket vold og stilt med våpen. Med skremselspropaganda hauser de opp stemningen. - Mediene blir brukt strategisk av opposisjonen for å spre feilinformasjon og sverte regjeringen, sier Dolores Arce fra organisasjonen CEPRA. - Gjennom media serveres løgn på løgn helt til folk tror på det, sier Lohme.

største motstanden kommer til å foregå i fylkene Santa Cruz, Chuquisaca og Beni. Hvis folket ønsker det nye grunnlovsforslaget gjenstår deretter et stort arbeid i utarbeidelse av lovverket og institusjoner. - Mange av kampene må vi ta på nytt i utarbeidelse av lovene, sier Flores. De første lovene som skal utarbeides vil omhandle det nye valg-

organet, valgregime, domstolene og loven for autonomi og desentralisering. De seks første månedene skal videre autonomistatuttene til Santa Cruz, Pando, Beni y Tarija modifiseres, og presidentvalg og valg til kongressen skal avholdes i desember 2009. Cecilie Hirsch er LAGs brigadekoordinator, Bolivia og koordinator for Kvinneutvalget i LAG.

Internasjonal støtte Både FN, Unionen for Søramerikanske stater (Unasur), Organisasjonen for Amerikanske stater (OAS) og EU har vært observatører under forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonsprefektene og senere i kongressforhandlingene. Unasur har vist sin støtte til regjeringen og fordømt de voldelige aksjonene. Både FN, OAS, EU og Unasur var raskt ute med å gratulere den bolivianske regjeringen for å ha kommet til enighet i kongressen om folkeavstemmingen. 10. september gjorde president Morales det ingen har gjort før han; han utviste USAs ambassadør Philipp Goldberg fra landet på grunn av hans nære bånd til opposisjonsprefektene, og uttalelser med implisitte ønsker om Morales avgang. Hva nå Bolivia? - Vi har tatt et viktig skritt, men mange utfordringer gjenstår, sier Flores. Frem til folkeavstemmingen i januar vil det føres kampanjer for og i mot det nye grunnlovsforslaget. Den

LatinAmerika 2/2008

CHIAPAS, MEXICO

Økte spenninger i Chiapas Den Andre Kampanjen er blitt slått hardt ned på av den nye regjeringen i Mexico, og paramilitære grupper i Chiapas har igjen våknet til live. De siste årene har det vært angrep på zapatistlandsbyer, tvangsflytting av familier, og autonome skoler og klinikker er blitt vandalisert. Av Kristin Hvideberg Tobiassen

Parallelt med valgkampanjen i 2005 tok urbefolkningsbevegelsen zapatistene initiativet til “Den Andre Kampanjen” for å samle grasrota på venstresida i Mexico og internasjonalt. Det er ikke blitt sett nådig på av regjeringen og har ført til en stadig mer anspent situasjon i Chiapas. Ifølge sivilsamfunnet i Chiapas er spenningene nå lik de var ti år tilbake i tid. Zapatistbevegelsen har nå eksistert i 24 år, og har kjempet offentlig siden 1994. Etter en femårsperiode, da zapatistene åpnet seg mer opp for omverden og inviterte til samarbeid under Den Andre Kampanjen, har de nå annonsert at de igjen vil trekke seg tilbake i fjellene i Chiapas for beskyttelse.

Foto: Lisa Roth

Økt militært nærvær

Subcomandante Marcos - Delegado Zero - Zapatistenes talsmann

LatinAmerika 2/2008

Etter innsettelsen av president Felipe Calderón i 2006 har den militære tilstedeværelsen økt i Mexico. Calderón gikk til valg på løfter om sikkerhet for folket og kamp mot narkokarteller. På nasjonalt nivå har offentlige institusjoner blitt militarisert, og i Chiapas har Forsvarsdepartementet (SEDENA – Secretaria de la Defensa Nacional) gjennomført en omorganisering fra kvantitet til kvalitet. Flere titall militærforlegninger i zapatistområder ble i løpet av 2007 byttet ut med spesialstyrker.

CHIAPAS, MEXICO Menneskerettighetsorganisasjoner i Chiapas poengterer at dette er et signal som ikke bør misforstås, i og med at erfaring viser at der spesialstyrkene opererer, oppstår det paramilitære grupper. Motivene bak militariseringen kan se ut til å være todelt; å ta kontroll over et territorium som er rikt på mineraler og biologiske ressurser, samt å hindre zapatistenes autonomiprosjekt.

Flere internflyktninger

vet over på ikke-zapatister. Denne problematikken var bakteppet til voldsutøvelsene i Montes Azulesområdet i august 2007, der minst 11 voksne og 21 barn ble fordrevet fra sine hjem. Ved å gi tilgang til land og fordelsbehandling av visse urbefolknings grupper på bekostning av andre, kaster myndighetene bensin på bålet i det som blir en konflikt mellom tilhengere og motstandere av zapatistene. Fra et politisk ståsted kan det se ut som om utkastelsene bunner i et ønske om å bytte ut politiske motstandere med politiske støttespillere. Kristin Hvideberg Tobiassen var brigadist i Chiapas i 2001. Nå i styringsgruppa for LAGs brigadeprosjekt. MSc i Development Management, med masteroppgave fra kollektiv organisering i Chiapas.

Foto: Ingrid Fadnes

Siden 2006 har føderale og delstatlige myndigheter intensivert presset for å kaste zapatister ut fra landområder som ble okkupert etter opprøret i 1994. Zapatistene opplever i økende grad å bli utsatt for drapstrusler og drap. Bolighus er i flere landsbyer blitt satt fyr på nattestid. Disse handlingene blir

blant annet knyttet til paramilitære grupper ”forkledd” som urbefolknings- og bondeorganisasjoner. En av disse organisasjonene, OPDDIC – La Organización para la Defensa de los Derechos Indigenas y Campsinos (Organisasjonen til forsvar for urfolks og bønders rettigheter) – er siden 2004 blitt identifisert som en av hovedaktørene bak voldshandlingene. De har begynt å føre juridiske prosesser mot zapatistsympatisører for å få overta deres jord, gjennom institusjoner som la Procuraduría Agraria, tilsvarende landbruksdepartementet. I samarbeid med advokater har de samlet landsbyer for å få overtatt rettigheter til landområder. I disse møtene har zapatistene blitt holdt utenfor, og jorden de bor og lever på er i flere tilfeller blitt skre-

LatinAmerika 2/2008

CHIAPAS, MEXICO

Zapatistene står ikke alene! Den siste tidens hendelser har igjen fremsatt et behov for å vise zapatistene og verden at de brudd på individuelle og kollektive rettigheter som skjer i Chiapas ikke kan tolereres. Av Ingrid Fadnes

Foto: Ingrid Fadnes

I mai 2008 ble det aller første europeiske Zapatistforum arrangert. I Aten møttes over 20 organisasjoner for å finne muligheter og framgangsmåter for et europeisk samarbeid. Fra Norge deltok Kate Berg fra Latin-Amerikagruppene i Norge(LAG) for å vise at vi er med samarbeider for en større internasjonal oppmerksomhet rundt utviklingen i Chiapas nå.

10 LatinAmerika 2/2008

Solidaritetskaravane Fra forumet ble det annonsert at en europeisk karavane skulle gå fra Mexico City til zapatistenes territorier i Chiapas fra 27. juli til 12. august, for å vise støtte til zapatistene. Ingrid Fadnes var representant for LAG i karavanen, sammen med rundt 300 andre internasjonale og nasjonale deltakere. Av disse deltok omtrent 200 personer fra Europa på vegne av sine respektive organisasjoner, kollektiver og grupper fra blant annet Spania, Hellas, Tyskland, Italia, Baskerland og Frankrike. I utgangspunktet var karavanen kun for representanter fra Europa, men under registreringen meldte grupper fra USA, Canada og flere delstater i Mexico sin interesse. Blant deltagerne var det til slutt politiske fanger fra Atenco og Chiapas, det var arbeidere, studenter, pensjonister, urfolk, jour-

nalister og artister; alle samlet for å vise sin støtte for zapatistene og for å utveksle erfaringer om sosial motstand. Etter en lang busstur fra Mexico city, og én dag med forberedelser på urfolksuniversitetet CIDECI i San Cristobal de las Casas i Chiapas, kunne til slutt fire fulle busser med engasjerte deltakere kjøre ut til fire av de fem caracoles (autonome zapatistsentre). “Zapatistene lever, kjemper og inspirerer! Vi er her for å vise den Mexicanske regjeringa, det sivile og det internasjonale samfunnet at her i fjellene i det sørlige Mexico fortsetter kampen.” (slagord fra karavanen) I hver av caracolene og i landsbyene rundt ble det satt av tid til å utveksle informasjon sosial mobilisering og motstand. De politiske fangene fra Atenco fortalte om den brutale politiaksjonen i mai 2006. Edith (50), politisk fange i nesten to år etter Atenco, og Miguel (23), tidligere politisk fange i Chiapas, delte sine erfaringer. Miguel ble løslatt bare noen dager før karavanen startet. Da hadde han sittet inne i fem år for et drap han ikke hadde begått. Slik ble karavanen et møteplass for deling og læring av hverandre. Subcomandante Marcos ga på sin side klar beskjed til karavanen i caracolen la Garrucha; – Hvis vi må velge mellom å vinne eller å tape, velger vi å kjempe. (Les mer om det europeiske forumet på www.europazapatisa.org). Ingrid Fadnes var solidaritetsbrigadist i Chiapas i 2005. Arbeider nå frivillig for forskningssenteret CAPISE i Chiapas.

GUATEMALA

Fredsveverskene i Guatemala

Foto: Kjersti Monen Berge

Vi har fulgt kvinner i Guatemala siden 1988 gjennom krig, fredsprosess og fram til i dag, og er blitt vitner til en imponerende fredsbygging. Den 25. november lanseres boka om dem: ”Fredsveverskene” – ”Tejedoras de Paz” på Nobels fredssenter i Oslo.

Av Kirsten Mellin-Olsen og Cecilie Hirsch

”Tejedoras de Paz” er kvinnenes egne historier fra borgerkrigen, fredsprosessen og etterkrigstida i Guatemala. Boka innledes av Rigoberta Menchu etterfulgt av 27 andre kvinner som alle har vært viktige for fredsbyggingen i Guatemala. Historiene forteller om kvinner som på tross av grusomme opplevelser har våget og evnet å skape et rom for fred. Dette er kvinner som har kjempet på ulike måter, fra geriljaen til i statsapparatet, til kampen mot det juridiske systemet i dag. Kvinneutvalget i LAG (KU) står i samarbeid med Juridisk rådgivning for Kvinner ( JURK), Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS) og våre samarbeidspartnere i Guatemala bak boka ”Fredsveverskene” – ”Tejedoras de Paz” i Norge. Enker for fred Per i dag deltar også noen av disse kvinnene som rådgivere i andre lands fredsprosesser. En av disse er Rosalina Tuyuc som siden begynnelsen har ledet CONAVIGUA, Kvinneutvalgets samarbeidsorganisasjon. CONAVIGUA

er en kvinneorganisasjon som i hovedsak består av enker etter borgerkrigen der flesteparten er mayakvinner. I september i år er det 20 år siden enkene sto frem som organisasjon, og vi har sett en utrolig utvikling siden starten. Kvinnene har organisert og skolert seg, krevd rettferdighet for hendelsene under borgerkrigen og spredd informasjon om kvinne- og urfolksrettigheter. Gamle hvite menn Det var mest gamle menn i dress som forhandlet under den formelle fredsprosessen i Guatemala, urbefolkningene og kvinner var underrepresentert. Luz Mendez var den eneste kvinnen som slapp til ved forhandlingsbordet, som del av delegasjonen til Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG). I boka forteller hun hvor vanskelig det var å nå fram på grunn av sterke sjåvinistiske og diskriminerende holdninger. En annen historie viser Juana Mendez’ kamp i rettsystemet etter å ha blitt voldtatt av en politimann. Saken ble historisk da hun fikk ham dømt til 20 års fengsel i et samfunn stadig gjennomsyret av korrupsjon og straffefrihet for forbrytelser mot kvinner.

Kampen om framtida Kampen om den historiske sannhet er også kampen om fremtida. Historien har stort sett vært skrevet av hvite menn, i Guatemala som andre steder. Stigmatiserende ordbruk, ekskludering og manipulering av historien henger sammen. Denne boka er et forsøk på å vise historier som tidligere ikke har kommet frem. Samtidig som den formelle fredsprosessen fant sted i landet jobbet kvinnene med å holde samfunnene sammen, for styrkede rettigheter og for erkjennelse av de overgrep som ble begått. Dette er historiene om kvinner som har våget og kvinner som har oppnådd mye. 31. oktober 2000 vedtok FNs Sikkerhetsråd Resolusjon 1325. Den anerkjenner kvinners viktige rolle i fredsbygging og stadfester kvinners rett til å delta i fredsprosesser. Fortsatt blir de som krever rettferdighet i Guatemala utsatt for trusler og overgrep. På tross av dette våger kvinnene likevel å fortsette sin kamp om rettferdighet og likhet. Disse kvinnene har vist at det nytter. Kirsten Mellin-Olsen, prosjektansvarlig for KUs prosjekter i Guatemala og Cecilie Hirsch, koordinator for KU og koordinator for LAGs brigader i Bolivia.

LatinAmerika 2/2008

NORGE OG LATIN-AMERIKA

Frykter de borgelige vil glemme Latin-Amerika Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tror Latin-Amerika igjen vil bli neglisjert hvis de borgerlige partiene kommer inn i regjeringskontorene etter valget neste år. – På 1970-tallet hadde Norge tett kontakt med Latin-Amerika på grunn av de politiske flyktningene. Men på 80og 90-tallet glemte vi Latin-Amerika. Vi var mer opptatt av nøden i Afrika. Norge sov i timen og oppfattet ikke alt det positive som skjedde i Latin-Amerika, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV). – Dersom de borgerlige skulle få makten, frykter jeg at de vil glemme Latin-Amerika. De har vist en uforståelig motvilje mot denne regionen, sier Solheim

Foto: Espen Mork Dahl

Det glemte kontinent I et intervju med Dagbladet bruker Solheim ”det glemte kontinent” når han skal beskrive Norges forhold til Latin-Amerika de siste rundt 25-årene. Nå slår han seg på brystet med den

12 LatinAmerika 2/2008

rødgrønne regjeringens Latin-Amerikaprogram, som han selv var arkitekten bak og som han framholder har vært nær sagt en uomtvistelig suksess. – Av alle de ting jeg har drevet med, er Latin-Amerika-programmet det jeg har fått mest respons på. Mange i Norge har sterke minner om militærdiktaturer i Latin-Amerika i 1970-80-årene. Og norsk næringsliv oppdaget jo Latin-Amerika lenge før politikerne gjenoppdaget regionen. Næringslivet har jeg derfor bare fått takksigelser fra. Uttalelsene kommer i forbindelse med regjeringens reise til Brasil og Chile i høst, for blant annet å fremme norske næringslivsinteresser i LatinAmerika. Norge har gjenoppdaget det glemte kontinentet, mener Solheim. Han frykter at den nye satsingen på Latin-Amerika vil bli lagt i grus hvis det blir et regjeringsskifte som ender med borgerlig styre etter valget neste år. – Norge vil tape når det gjelder næringsliv, kultur og intellektuelle impulser hvis de borgerlige kommer tilbake og neglisjerer Latin-Amerika igjen, sier Solheim til Dagbladet.

Mange reiser Han har besøkt Brasil tre ganger i tillegg til at han har vært i Peru, Ecuador, Uruguay, Bolivia. Også statssekretær Raymond Johansen har reist mye i regionen, blant annet har han besøkt Cuba etter at regjeringen snudde om på Bondevik II-regjeringens Cuba-politikk. Solheim er opptatt av at en ”demokratisk vind” har feid over de latinamerikanske landene, men at det fortsatt gjenstår store utfordringer knyttet til de store klasseforskjellene. – Vi laget en Latin-Amerikastrategi. Som lite land kan vi ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe innenfor miljø og klima og demokratiutvikling. Vi kan også gjøre noe for å få til mer sosial dialog mellom partene i arbeidslivet. NHO har for eksempel mye å lære bort til sine kolleger i Latin-Amerika om samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Fra opposisjonen har jeg bare fått kjeft for LatinAmerika-satsingen. Kilde: Dagbladet

ECUADOR

Ecuador vil la oljen ligge i Amazonas

Foto: Marcello Casal Jr/ABr

Ecuador vil la oljen ligge i jorda, såfremt verden vil betale halvdelen av landets tapte inntekter. Prinsippet er at det er i hele verdens interesse å bevare Yasuníparkens uberørte regnskog. Av Miguel Luna

Hvis oljen utvinnes, skades ikke bare det biologiske mangfoldet i parken som følge av avskoging og veibygging, men også urfolkene Tagaeri-Taromenani og Huaronami – som lever i nasjonalparken isolert fra resten av samfunnet – vil bli rammet. Hva gjør en regjering i et fattig land når den finner en oljeskatt i en fredet naturpark? Velger den å utvinne oljen med de konsekvenser det får i form av forurensning og press på urfolkskulturen, eller lar den oljen ligge og vinker farvel til milliarder av dollar. Milliarder som kunne ha bidratt til å bekjempe fattigdom? Til Globaliseringskonferansen i Oslo i november kommer den tidligere utenriksministeren Francisco Carrión. Han er den internasjonale ambassadøren for Yasuníparquen prosjektet, og spesielt representant for presidenten Rafael Correa. Ecuadors dilemma Ecuador står for tiden midt oppe i dette dilemmaet etter å ha gjort et betydelig oljefunn midt i hjertet av Amazonas, kalt Ishipingo, Tambococha og Tiputini (ITT). Under jorda i en av verdens biologisk rikeste og mest eksotiske områder finnes det olje, som kan gi landet hundrevis av millioner av dollar året i en lang årrekke. Tradisjonen i Latin-Amerika er at regjeringene velger oljen, uten å forebygge ødeleggelsene utvinningen medfører. Oljeselskapet Chevron – Texaco er anklaget for

den verste uopprettelige økologiske katastrofen i en regnskog, etter mange tiår med uansvarlig utvinning av olje i Amazonas. 5. juni i fjor lovte president Rafael Correa å la oljen ligge i jorden, hvis verden vil kompensere for de økonomiske tapene ved å betale halvdelen av landets tapte inntekter. Tanken er at det er i hele verdens interesse å bevare Yasuníparkens uberørte regnskog. Mindre oljeutvinning og mindre avskoging betyr mindre CO2-utslipp. Det betyr også at truede dyr og planter vil bevares, og at urbefolkningen får lov å fortsette sine liv uforstyrret. Men løsningen er dyr for et land hvor halvparten av befolkningen lever i fattigdom, og som har en utenlandsgjeld på 15 milliarder dollar. En gjeld i høyt grad utnyttet av korrupte regjeringer.

grunnlov gir naturen så omfattende rettigheter, uttaler Maria GuzmánGallegos i Regnskogfondet. Under folkeavstemningen i september i år ble den nye grunnloven, som er unik på flere områder, anerkjent. Grunnloven er en betydelig anerkjennelse av urfolkskampen i Ecuador. I tillegg får naturen for første gang grunnleggende rettigheter. Loven skal garantere eksistensen og opprettholdelsen av Ecuadors økosystemer. Forslaget er presentert i ”Parisklubben”, hvor ulandsgjeld forhandles av giverne. Forslaget forutsetter innkjøp av en del av landets ubetalte gjeld, som kanaliseres gjennom et utviklingsfond i Ecuador for å finansiere alternativ energi og sosiale programmer. Resultatet og suksessen av dette initiativet hviler ikke bare på Ecuadors skuldre.

– Ikke veldedighet – Ecuador ber ikke om veldedighet. Men vi ber det internasjonale samfunnet om å ta sin del av dette ansvaret, har Rafael Correa uttalt. Forslaget er med andre ord et meget konkret eksempel på ”globale fellesgoder”, som verdenssamfunnet har et ansvar for, men som det koster penge å sikre. En kjent miljøforsker fra USA har kalt forslaget en milepæl. Ecuadors nye grunnlov beskytter naturens rettigheter. – Det er enestående at en

Miguel Luna er medlem av LatinAmerika-redaksjonen og av LAG Oslo. Artikkelen er oversatt av Maria Reinebu

LatinAmerika 2/2008

Foto: Lisa Roth

14 LatinAmerika 2/2008

Atenco, Mexico, 2008

40 år etter massakren ved plassen Tlatelolco i Mexico by 2. oktober 1968 tok folket igjen til gatene i den meksikanske hovedstaden. Symptomatisk nok ble det som for mange var en gripende minnemarkering for de døde, overvåket av store mengder opprørspoliti. Dødstallet i 1968 blir anslått til å ligge på mellom 200 og 300, ifølge Wikipedia.

LatinAmerika 2/2008

For første gang på snart 80 år ligger El Salvador an til å få en president fra venstresiden. Folket som har levd under et av Amerikas mest konservative styresett, kan stå overfor en reell endring. Av Alberto Valiente Thoresen

Hvis valgresultatet i mars 2009 blir som meningsmålene tilsier mot slutten av 2008, vinner den tidligere geriljabevegelsen Farabuno Martí nasjonal frigjøringsfront – Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional (FMLN) – valget og Mauricio Funes blir El Salvadors neste president. Det blir i så fall første gangen siden 1931 at landet får en president fra den reelle venstresiden. Som i 1931 er bakteppet en internasjonal kontekst som har vist hvor uholdbart det ukontrollerte kapitalistiske systemet er. Men også nå frykter elitene i landet å miste sine privilegerte-

16 LatinAmerika 2/2008

posisjoner og bruker stort sett den samme anti-kommunistiske propagandaen som ble brukt mot reformister og revolusjonære på 1930-tallet. Elitene kontrollerer fortsatt områder som media, revisjonsretten og er viktige økonomiske aktører. Samtidig har landets valgnemnd store legitimitetsproblemer og det finnes ikke en tilstrekkelig partilov, som kan kreve at partiene offentliggjør hvordan de blir finansiert. Men venstrebølgen som feier over Latin-Amerika gir folket håp.

Konservativ historie El Salvador fikk sin egen grunnlov i 1824, først som medlem i den mellomamerikanske føderasjonen, og senere på 1840-tallet som uavhengig republikk. Som i mange andre latinamerikanske land var alle salvadoranske presidenter på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet enten liberalere eller konservative. De tilhørte en utdannet elite, og hadde sterkere tilknytting til økonomiske interesser i utlandet enn til befolkningen hjemme.

Liberalerne ønsket modernisering og en sterkere mellomamerikansk stat som kunne føre til mer handel og fremskritt i landets eksportindustrier; stort sett indigoplantasjer i første halvdelen av 1800-tallet og sener kaffeplantasjer. Konservative politikere ville bevare interessene til de lokale elitene, som tidligere var tilknyttet til spanske interesser og den katolske kirken. Derfor var de imot en føderal stat i Mellom-Amerika og modernisering. Men etter børskrakket i 1929 ble de internasjonale kaffeprisene og lønningene så lave og arbeidsledigheten så høy, at den salvadoranske befolkningen reiste seg i protest, demonstrerte og gjennomførte streiker, samtidig som landets kommunistiske parti ble stiftet. Regjeringen til daværende president Pío Romero Bosque var nødt til å gi etter for å unngå flere konfrontasjoner, og avholdt landets første frie valg mot slutten av sin periode.

Foto: Dave Watson

El Salvador mot venstre

EL SALVADOR Arbeiderpartiet Valgvinneren, Arturo Araujo, var også en del av eliten, men hevdet at han var landets første president som representerte arbeiderklassen og nye politiske verdier som var inspirert av sosialdemokratiet. Før valget stiftet han det salvadoranske arbeiderpartiet, og baserte partiprogrammet på Alberto Masferrers essay ”Minimum Vital”, som argumenterte for pasifisme og grunnleggende rettigheter for folk, uavhengig av etnisitet og kjønn. Det var på ingen måte et radikalt program, men det var uansett for ekstremt for landets oligarki, som orkestrerte et statskupp bare ni måneder etter at Araujo hadde kommet til makten. General Maximiliano Hernández Martínez ble innsatt som president i desember 1931. Denne generalen som åpent uttrykte sympatier for Benito Mussolini og Adolf Hitler, representerte fortset-

telsen av en lang historie med undertrykkelse, folkemord, militære diktatorer, valgfusk og krig. Siden har ikke den salvadoranske venstresiden klart å få en av sine i presidentstolen. Det nærmeste venstresiden kom til det var i 1972, da sammenslutningen av kristelige og sosialdemokratiske partier (Unión Nacional Opositora) vant egentlig valget, som militæret og det offisielle partiet stjal og ga til Oberst Arturo Armando Molina. El Salvador har ellers aldri hatt en president fra den reelle venstresiden. Venstrebølge Forskjellen i dag er at sentrumvenstre regjeringer blomstrer i hele Latin-Amerika. El Salvador er foreløpig omringet av regjeringene til Álvaro Colom i Guatemala, Manuel Zelaya i Honduras og Daniel Ortega i Nicaragua, presi-

denter som i større eller mindre grad har sluttet seg til venstrebølgen i kontinentet. Dette er en viktig motvekt til innflytelsen til den amerikanske regjeringen i et land som selger 50 prosent av alle eksportproduktene til USA, finansierer handelsunderskuddet stort sett med remissene som salvadoranerne bosatt i USA sender til familiene sine, bruker dollar som offisiell valuta og er det eneste landet i Latin-Amerika som fortsatt har militære styrker i Irak. Men det er fortsatt avgjørende at det internasjonale samfunnet følger med og støtter demokratiseringen. El Salvador har lidd og ventet alt for lenge for alternering og nye politiske impulser. Alberto Valiente Thoresen er selv fra El Salvador og er leder i LAG. Han har studert sosialøkonomi ved Universidad Centroamericana i San Salvador.

Støtt opp om FMLNs valgkampanje! Kjære LatinAmerika-lesere I forrige nummer av tidsskriftet LatinAmerika lanserte vi en El Salvador-stafett for å støtte valgkampen til FMLNs og bidra solidarisk til forsøket for en alternativ og rettferdig utvikling i enda et latinamerikansk land. El Salvador har store muligheter for å bryte med den mangeårige nyliberale fiaskoen og slutte seg til den stadig voksende gruppe land som vender ryggen til den såkalte ”Washington Consensus”.

Penger kan også settes inn på: El Salvador-kampanjen 3624.50.54569 Postboks 508 Sentrum 5058 Bergen Et viktig poeng med stafetten er at andre utfordres til å støtte opp om den. Om ikke dette skjer så stopper stafetten brått opp! Så

husk å føre opp navn og adresse til 2 personer som skal utfordres på giroblanketten eller i meldingsfeltet i nettbanken. Til dere som har gitt et bidrag, men glemt å utfordre andre er det fremdeles mulig å gjøre dette ved å sende navn og adresser til dwatson@online.no. Latin-Amerikagruppenes El Salvador-kampanje

Nace la Esperanza, Viene el Cambio! Håpet fødes, endringer på vei!

Foto: Dave Watson

Flere av dere har allerede gitt et bidrag til stafetten og vi bruker nå

anledningen til å takke dere og for å oppfordre andre til å finne fram til stafettblanketten som kom som et innlegg i siste LatinAmerika-bladet og bidrar til å holde stafetten gående.

LatinAmerika 2/2008

MEXICO

2. oktober var det 40 år siden ”Tlatelolco-massakren”, da det meksikanske militæret og bevæpnet politi gikk til angrep på fredelige studentdemonstranter på Plaza de las Tres Culturas i Mexico By. De fleste anslagene sier at omkring 300 ble drept. Den statlige volden og brutaliteten tilhører imidlertid ikke bare fortiden.

I følge Mariana Selvas (24), en av LAGs gjester under Latin-Amerikauka 2008, har den meksikanske staten tvert i mot blitt hardere og mer kynisk i måten den undertrykker sosiale bevegelser i landet på.

talitet på kroppen. I forbindelse med demonstrasjonene i San Salvador de Atenco i begynnelsen av mai 2006, var Mariana en av de 207 personene som ble tatt av politiet. På veien til fengslet ble hun torturert, og i likhet med et titalls andre kvinner ble hun seksuelt torturert og trakassert.

- Det har alltid eksistert sosiale bevegelser i Mexico, og det har alltid eksistert undertrykkelse. Lavintensitetskrigen, eller den skitne krigen, har alltid vært tilstedeværende; vi så den i ’68, den gjentok seg i ’71, og på 1980-tallet var den også høyst til stede, med mange politiske fanger. Men når dette skjer i dag gjøres det på en mer kynisk måte. Med Den andre kampanjen har undertrykkelsen blitt sterkere enn tidligere. Nå forsøker myndighetene å bryte ned de sosiale bevegelsene på en mer systematisk måte – hele tiden med en plan mot disse organisasjonene. Mariana vet hva hun snakker om. Hun er en av de som både har sett og kjent det meksikanske politiets bru-

Atenco Under rundturen i Norge i forbindelsen med Latin-Amerikauka fortalte Mariana om den kritiske situasjonen som de sosiale bevegelsene lever under i Mexico i dag, og hun gav en beskrivelse av hva som skjedde i San Salvador de Atenco for to år siden – en hendelse hun selv mener var det første eksemplet på den nye typen overgrep mot sosiale organisasjoner, gjort på vegne av den meksikanske regjeringen og politiet. Konflikten i Atenco begynte 3. mai 2006 da det ble det gjennomført en politiaksjon for å tvangsfjerne blomsterselgere utenfor et marked i Texcoco. Aksjonen ble møtt med motstand fra mange av innbyggerne

Av Pernille Adolfsen

18 LatinAmerika 2/2008

Foto: Steinar Schjetne

Mexicos brutale virkelighet

i byen og fra lokale organisasjoner, og utover dagen spredte demonstrasjonene seg til nabolandsbyen San Salvador de Atenco, der blant annet en av hovedveiene inn til byen ble okkupert. Demonstrantene fikk også støtte fra sympatisører i andre nærliggende områder; karavanen til Den andre kampanjen var på dette tidspunktet ankommet Mexico By, og tilhengere av kampanjen, deriblant Mariana og faren Guillermo, dro til Atenco for å delta i protestene. Demonstrasjonene i i Atenco ble slått hardt ned på. Omtrent 3000 politifolk ble satt inn mot 300 sivile demonstranter. To unge gutter på 14 og 21 år ble drept av politiet, mange ble skadet, og det ble foretatt ulovlige arrestasjoner. Selv ble Mariana tatt av politiet om morgenen 4. mai. Hun og faren var vitner til at 14-årige Javier Santiago ble skutt, og de ble begge arrestert i det Guillermo, som er lege, forsøkte å gi førstehjelp til den hardt skadede gutten. På veien til fengslet ble de begge utsatt for tortur. - Vi ble utsatt for tortur fra første

MEXICO stund. Egentlig tar turen fra Atenco til fengslet to timer. Denne gangen tok den seks timer, og vi ble torturert hele veien. Flere av aksjonistene som ble tatt av politiet under demonstrasjonene i Atenco har fått lange fengselsstraffer, og 13 av Marianas compañeros er fortsatt fengslet. Tre av disse, tilhørende organisasjonen Frente de Pueblos en Defensa de la Tierra , ble dømt til 67 års fengsel hver. En av disse, lederen av organisasjonen, Ignacio del Valle, ble dømt til ytterligere 45 år i august i år. De siste ti ble dømt til 31 år, 4 måneder og 15 dagers fengsel hver. Ingen av politimennene som utførte tortur eller seksuell trakassering har blitt idømt straffer som står i forhold til handlingene de har begått. 11 av de 48 kvinnene som ble fengslet i Atenco har gått til anmeldelse av den seksuelle trakasseringen og overgrepene de ble utsatt for. Kun én av politimennene har fått en dom: han ble idømt tre års fengsel for seksuelt overgrep, men slapp unna med en bot på 3000 pesos (ca. 1500 norske kroner).

samme. - Men ikke alt har vært negativt. Vi har kommet oss fremover, jeg har blitt kjent med personer som jeg er veldig glad i og som er med meg, og vi har støtte fra mange personer både nasjonalt og internasjonalt. Alt dette er positive sider, men ingenting er det samme. Jeg kan ikke ta en kaffe uten å tenke på situasjonen til mine compañeros i fengslet. Etter at Mariana slapp ut av fengslet har hun fortsatt å kjempe for løslatelse av de andre som fortsatt sitter inne. Flere dager i uka tilbringer hun sammen med en gruppe compañeros på el platón, en permanent teltleir som ble satt opp av sympatisører og tidligere politiske fanger utenfor fengslet Molino de Las Flores i Texcoco den dagen de ble satt inn der. - El plantón er ment å være en hjelp til fangene og til familiene

deres, men den fungerer også som en protest og en demonstasjon mot at det finnes politiske fanger her, mot at det blir brukt tortur, at det finnes politisk undertrykkelse og mot kriminaliseringen av sosiale bevegelser. Tror du at de som fortsatt sitter i fengsel til slutt vil bli frigitt? - Jeg er her i dag fordi det eksiterer en sosial bevegelse som jobber for oss. Det vil si, jeg ville ikke vært løslatt hvis det ikke hadde vært for aksjonene til denne bevegelsen. Derfor er jeg sikker på at mine compañeros i fengselet vil bli frigitt, og at de vil bli løslatt på grunn av aksjonene som vi gjennomfører. Sosiale bevegelser er framtiden Mariana har ingen tro på at noen av politikerne i Mexico vil endre situasjonen til det bedre verken for landets

Livet etter løslatelsen I januar i år ble Mariana og faren hennes løslatt etter å ha sittet et år og ni måneder i fengsel utenfor Mexico By – uten dom. Men til tross for løslatelsen føler hun seg ikke fri. Hvordan har livet ditt vært etter løslatelsen? - Det har vært veldig vanskelig. For meg personlig, tok de fra meg uskyldigheten. Jeg lever ikke i fred … Jeg lever i en konstant krig. Og jeg tror det er den samme følelsen alle mine compañeros sitter med – vi lever i krig. Vi kan ikke leve et øyeblikk i fred. Nå for eksempel, er jeg her med deg, men på samme tid vet jeg ikke om en av mine compañeros blir torturert eller drept. Derfor har det vært veldig vanskelig. Jeg har ikke klart å vende hundre prosent tilbake til skolen, ikke klart å integrere meg hundre prosent med familien min. Jeg har heller ikke maktet å knytte sosiale bånd på samme måte som tidligere. Ingenting har vært det

El Plantón er et viktig møtested når det skjer noe nytt i saken mot de politiske fangene. Her på bildet ser vi Trinidad Ramirez, konen til Ignacio del Valle, etter at han ble dømt til ytterligere 45 år i fengsel og de ti fangene som sitter i fengselet “Molino de Flores “ ble dømt til 32 år. Foto: Lisa Roth

LatinAmerika 2/2008

sosiale bevegelser eller befolkningen som helhet. - Demokratiet eksisterer ikke i Mexico. Selv om det finnes partier som kaller seg demokratiske, eksisterer det ikke i virkeligheten. Personen som tar makten blir syk, og vil ha mer og mer makt. Han vil aldri se mot folket. Derfor tror jeg ikke at noen regjering kan endre situasjonen. Mariana mener Mexicos fremtid ligger hos de sosiale bevegelsene i landet, og hun trekker frem Den andre kampanjen som alternativet til det undertrykkende systemet som eksisterer i dag. - Den andre kampanjen kjemper ikke for å ta makten. Tvert imot. Den kjemper for at alle skal være på samme nivå, for at det skal være en horisontal struktur. Derfor, slik som jeg ser fremtiden, vil vi fortsette å organisere oss, kjempe og etablere autonomien vår. Vi leter etter vår egen velferd, hvor vi alle respekterer hverandre. Det er klart at dette vil være en smertefull og vanskelig prosess, men vi kommer til å oppnå det. For eksempel har vi compañeros som ikke er med oss nå fordi de har blitt drept, men vi fortsetter å kjempe for dem og for det de ønsket. Vi har venner som er i fengsel, men vi er her utenfor og formidler det som de ønsker å få sagt. - Kampen vil vedvare, uansett hvor mye de undertrykker oss. Kampen fortsetter. Pernille Adolfsen er medieviter og sitter i redaksonen av LatinAmerika. Hun var også med i redaksjonen av Latin-Amerikaboka 2008.

Den andre kampanjen La otra campaña Den andre kampanjen er navnet på et politisk initiativ startet opp av Den Zapatistiske Hæren for Nasjonal Frigjøring (EZLN). Prosjektet ble kunngjort i juni 2005, som et resultat av den sjette deklarasjonen fra Laconda-jungelen, og er et forslag fra Zapatistene om å forene de ulike sosiale kampene på venstresiden for å kunne utgjøre en motvekt til det rådende politiske og økonomiske systemet. Bevegelsen består av organisasjoner og enkeltpersoner tilhørende venstresiden, men som beveger seg utenfor de offisielle politiske kanalene; de verken støtter eller tilhører noen av de politiske partiene i Mexico, de søker ikke maktposisjoner, og mener sosiale endringer må starte på lokalt plan. I forkant av presidentvalget i 2006 førte Den andre kampanjen en alternativ (valg)kampanje; 1. januar la en karavane med zapatistene og deres talsmann, Subcomandante Marcos, ut på en reise rundt i alle delstatene i Mexico for å snakke med ”mannen i gata” og samle grasrota til å skape en venstrevridning i landet. Denne vridningen innebar ikke at bevegelsen støttet venstresidens presidentkandidat Andres Manuel López Obrador, fra partiet PRD, da de mener partiet ikke tilhører den virkelig venstresiden. Det var for øvrig høyrekandidaten Felípe Calderón som vant valget dette året.

20 LatinAmerika 2/2008

Foto: Lisa Roth

MEXICO

San Miguel Tlaixpan, Mexico fengselet Molino de Flor es

Til det norske samfunn

10. september 2008

et, og alle deltagerne ve

d Latin-AmerikaUka.

Vi som henvender oss til dere har vært fanger i to år og fire måneder – først stedene tilhørende staten i Santiaguito, deretter i Te Mexico. xcoco, begge

Vi ble ofre for tortur og undertr ykking, og urettm essig fengslet, den 3. og herved fortelle dere, det 4. mai 2006 i Texcoco og norske folk, hvordan staten Atenco. Vi vil Mexicos feighet og juridi ikke har begått. Dommere ske system dømte oss for n Alberto Cervantes Jua handlinger vi rez dømte oss uten noen for vi er uskyldige, men til tro m for bevis. Våre advoka ss for bevis ble vi allikevel ter har bevist at dømt til 31 år, 4 månede r og 15 dager i fengsel. Det er viktig å understrek e at det eneste den meksi kanske regjering oppnåd liv, og ikke bare våre liv, de ved en slik handling var men også livene til våre å ødelegge våre familier, som nå må leve til fengselet for å besøke i sorg og desperasjon, og oss. hver helg reise opp Det er bevist i vårt land at loven og rettferdighete n bare eksisterer for de som politikerne. De har alle na er urørlige, de som har ma vn og etternavn som oss kten – , men for oss som er ”utsku urettferdigheten, mens str dd ene” i samfunnet, eksister affefriheten er for de sky er kun ldige.

Alle i det sivile samfunn bør få vite at ingen av oss som nå er blitt dømt, de coco og Atenco. Noen av ltok i handlingene den 3. oss var på vei hjem fra job og 4. mai i Texb, andre var på vei hjem sine dagligdagse gjøremål. fra skolen, og noen var i Uheldigvis var feilen vår ferd med å utføre , om vi kan kalle det en fei l, å være på feil sted til fei l tid. Kjære norske venner, det er derfor vi ber dere om denne tjenesten: om at de å være vår stemme og vår re lar våre stemmer bli hø tilstedeværelse i Norge, og rt. Vi ber dere om i resten av verden. Vi hå denne urettferdigheten som per dere kan hjelpe oss me har skjedd med hver og d å rope ut mot en av oss. Uten tvil ble livene våre radikalt forandret. Som dere sikkert forstår så ka foreldre og våre søsken. n vi ikke lenger ta vare på De fleste av oss var den våre barn, koner, pe rsonen som forsørget vår familiemedlemmer som familie i hverdagen. Vi ha trenger vår hjelp. r også flere syke

Videre vil vi meddele de re at vår juridiske instan s må fremtvinge bevis for advokater har som sagt be at vi begikk en kriminell vist vår uskyld med de be handling. Våre vis som har blitt fremlag bevisene finnes i saksnum t i den juridiske prosessen mer 58/07. Vi vil også leg mot oss, disse ge fram artikkel 256 i sta kan kun bli dømt på gru ten Mexicos lovverk, som nnlag av håndfaste bevis viser til at: - En mo t de n gis full FRIKJENNELSE anklagdes handlinger og ansvar. Om det finnes tvi . l, bør det Ut fra dette må vi nevne at de juridiske myndighete ne burde ha gitt oss frikje gjentar: den juridiske pro nnelse på grunn av mang sessen har vært grunnløs lende bevis. Vi , sam tidig har individuelle garan brutt. Disse bruddene ha tier som er fastsatt i grunn r ført til tilnærmelser mo t oss personlig. loven blitt Og til slutt vil vi si til de t norske folk at ¡Nok er Nok! av så mye farse fra oss fri, NÅ! Vi vil ikke gå våre juridiske myndighete gjennom flere juridiske ins r. Vi vil at de setter tanser for å bevise det som allerede bevist: AT VI ER USKYLDIG E!!! Vi håper vi kan regne me d deres ubetingede støtte , og vi venter på et svar på mot det norske folk. denn

e anmodningen som vi i

dag retter

Med all vår respekt, Narciso Arellano Hernan dez / Pedro Reyes Flore s / Edgar Eduardo Mora Oscar Hernandez Pachech les Reyes / Julio Cesar Es o / Juan Carlos Estrada pinosa Ramos Cruces / Ramon Adán Jorge Alberto Ordoñez Ro Ordoñez Romero mero / Alejandro Pilón Zacate / Ines Rodolfo Cu éllar Rivera

NICARAGUA

Føler seg forfulgt av Daniel Ortega

Foto: Ola Harald Svenning

En rekke organisasjoner i Nicaragua skal granskes for det Daniel Ortegas regjering kaller ”illegale aktiviteter” etter beskyldninger om hvitvasking av penger og politisk destabilisering. Aktivister føler seg forfulgt av myndighetene. Av Marte Lange Vik

Kritiseres for frihandel Dette utspillet føyer seg inn i en kritikk av Daniel Ortegas styringssett som stadig øker i styrke. I Norge har både presse og enkeltpersoner ved ulike anledninger kritisert presidenten for å drive falskt spill. Særlig er det blitt stilt spørsmål ved regjeringens håndtering av landets frihandelsavtaler. Mens den på den ene siden har innledet samarbeid med Venezuelas president Hugo Chávez for å komme med i den latinamerikanske handelsalliansen ALBA, opprettholder Ortega-regjeringen på den andre siden den eksisterende frihandelsavtalen med USA, kjent som DR-CAFTA. Fra flere hold

22 LatinAmerika 2/2008

blir det framhevet at dette er en umulig kombinasjon, fordi de to frihandelsavtalene står i et motsetningsforhold til hverandre. I bekymringsmeldingen fra Movimiento Social Nicaragüense blir presidentens inkonsistens fremhevet som et faretruende moment – Vi er ikke i motstandere av regjeringen, men vi er motstandere av alle former for nyliberal undertrykking. Til tross for at denne regjeringen har erklært seg som revolusjonære, har den opprettholdt politikken til foregående nyliberale regjeringer, blir det hevdet i meldingen.

NGO-er og selve loven hvis det trengs, heter det i meldingen. I slutten av oktober sendte også EU-landene en bekymringsmelding til nicaraguanske myndigheter om forfølgelsen av enkelte sivilsamfunnsorganisasjoner. EU setter også spørsmålstegn ved den egentlige grunnen til forfølgelsen og tilbyr seg å bistå regjeringen i å utforme en rettferdig lov som omhandler organisasjonene i det sivile samfunnets virke. Marte Lange Vik er medlem av LAGs styre og sitter i styringsgruppa for LAGs brigadeprosjekt. Om Movimiento Social Nicaragüense (MSN)

Truer organisasjonsfriheten Regjeringens undertrykkende politikk viser seg nå som en trussel mot organisasjonsfriheten. Hovedbudskapet i bekymringsmeldingen er et sterkt krav om rett til organisering og folkelig mobilisering, samt ytringsfrihet for deres ideer og retten til å fortsette bevegelsens aktiviteter. – Folket har rett og plikt til å drive politisk aktivitet utenfor de politiske partiene, regjeringer,

MSN “Otro mundo es posible”: * Er del av det nettverket rundt World Social Forum, som også LAG er en del av gjennom Norges Sosiale Forum (Globaliseringskonferansen). * Ble opprettet i 2003. * Består av en rekke grasrotorganisasjoner og noen uavhengige enkeltpersoner.

Foto: Wilton Park Conferences

I en bekymringsmelding forteller Alejandro Bendaña i Centro de Estudios Internacionales (CEI) i Nicaragua at han opplever at han, og andre sentrale personer i Movimiento Social Nicaragüense ”Otro Mundo es Posible”, blir forfulgt av Daniel Ortegas regjering. Bakgrunnen er beskyldninger om å skape politisk ustabilitet og om hvitvasking av penger brukt til å støtte bevegelsen. CEI er ikke alene om å få rettet disse beskyldningene mot seg. Til sammen 15 nasjonale og internasjonale organisasjoner med tilstedeværelse i Nicaragua skal granskes for det som omtales som illegale aktiviteter. Ifølge ukeavisa Dag og Tid inkluderer disse organisasjonene blant annet britiske Oxfam og svenske Forum Syd.

Alejandro Bendaña er direktør for Centro de Estudios Internacionales

* Gjennomfører kurs og opplæring blant annet i politisk aktivisme. * Jobber blant annet for retten til terapeutisk abort, bedre arbeiderrettigheter, nasjonalisering av naturressurser og brudd med ikkelikeverdige frihandelsavtaler.

LATINAMERIKABOKA

Oljetønner og kaffebønner Latin-Amerikaboka 2008 fortsetter å selge godt, et drøyt halvår etter at den kom ut. Vi tolker det som et skrikende publikumsrop om mer litteratur om kontinentet. Folk er interessert i det som skjer i LatinAmerika, mens media er i liten stand til å plukke opp dette viktige stoffet. Av Anne Siri Gilsåmo Renå

Redaksjonsarbeidet ble påbegynt i februar 2007, og avslutta vel ett år senere. 24. april var det hovedlansering av Oljetønner og kaffebønner – kampen om naturressursene, på et smekkfullt Pavilion i Oslo, et utested vel lite for anledningen. Dagen etter hadde LAGs lokallag i Bergen lansering med rettferdig kaffefokus, og siden har flere av lokallagene fulgt på. Boka fortsetter å selge godt via nettsidene til LatinAmerikagruppene i Norge, og på ulike

- en boksuksess

møter i LAG-regi. Biblioteksentralen – som distribuerer til biblioteker rundt om i landet – har kjøpt flere kasser med bøker, og den er tatt inn i et høyt antall bokhandlere rundt omkring. De norske bokklubbene har også kjøpt inn en del eksemplarer. Boka ble trykket i 800 eksemplarer, og nå er i underkant av 300 eksemplarer igjen på hovedkontoret vårt i Oslo. Hvorfor naturressurser? Med Latin-Amerika på nye veier som tittel på 2006-utgivelsen, ble ikke tema for årets bok tilfeldig valgt. Flere land på kontinentet har utover på 2000tallet fått regjeringer med tilhørighet på venstresida i politikken. Dette har igjen blant annet ført naturressursproblematikk opp på dagsordenen. Hvem skal eie jorda, vannet og energien, det vil si olje og gass? Nettopp disse tre kapitlene delte vi boka inn i, for å vise et tverrsnitt av kampene som utspiller seg i Latin-Amerika i dag. Vi har også forsøkt å vise en annen side, som ikke direkte handler om forholdet mellom ”folket”, staten og internasjonale sel-

skaper: nemlig hvordan urfolksgrupper vil verne territorier de ser på som sine, og ikke ønsker for eksempel utvinning av olje eller utbygging av vannkraftverk. Latinamerikanske historier Helt til slutt vil jeg gjenta et lite utsnitt fra redaksjonens forord i den siste boka, som ser ut til å fortsette å være gjeldende for framtidige utgivelser av Latin-Amerikaboka: ”Redaksjonen for bokprosjektet, og organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), ønsker fortsatt, ti år etter at den første boka ble en realitet, å være korreks til manglende og unyansert informasjon i norsk offentlighet. Vi kan ikke påberope oss å ha en hel og full sannhet, men vi kan bidra til at små, men ikke ubetydelige, deler av en annen virkelighet kommer litt nærmere. Til at historier som fortelles av latinamerikanere blir lettere tilgjengelige”.

Anne Siri G. Renå er informasjonsmedarbeider i LAG Norge, og redaktør for Oljetønner og kaffebønner – kampen om naturressursene.

LatinAmerika 2/2008

E N NOR

P. P

Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhausgata 27 0183 Oslo

Returadresse:

E TO B