Latinamerika # 3 2004

LatinAmerika Nr. 3 – Oktober 2004 – Årgang 9 – Løssalg Kr. 30,-

Førde internasjonale folkemusikkfestival side 17-19

Cuba i endring - kald krig og spesialperiode

USA fortsetter sin økonomiske krigføring mot Cuba og handelsblokkaden har nå blitt skjerpet.

Den økonomiske nedgangen på Cuba etter Sovejunionens sammenbrudd fikk Fidel Castro til å be om folkets deltagelse for å få landet tilbake på økonomisk fote og bevare Revolusjonens verdigrunnlag. Men hvilken deltagelse er cubanerne interessert i å opprettholde nå som “kontrakten” mellom folket og staten er endret?

side 12-16

Abort - en nedprioritert menneskerettighet De fleste land i LatinAmerika og Afrika har et ekstremt restriktivt forhold til abort, og USAs utenrikspolitikk bidrar til at de reproduktive rettighetene innskrenkes rundtom i verden. At abort er en nedprioritert rettighet blir innlysende når man tar i betraktning at en halv million kvinner i verden har dødd etter å ha oppsøkt utrygge aborter de siste ti årene. De finnes organisasjoner i Latin-Amerika som jobber for å oppnå flere reproduktive rettigheter, men blir de hørt?

side 8-10

Amerika Sosiale Forum I juli gikk Amerika Sosiale Forum av stabelen i Quito, Ecuador. Med mottoet “Et annet Amerika er mulig”, ble det holdt flere hundre simultane aktiviteteter hvor fellesnevneren var anerkjennelse av det latinamerikanske folket. Mange av aktivitetene satte fokus på urfolkets verdensbilde, mens andre begivenheter var konsentrert rundt protestene mot frihandel og nordamerikansk imperialisme.

side 4-5

2

Oktober 2004

K O M M E N T A R

LatinAmerika

Zapatistmotstanden på et nytt stadium ommunene i Norge vil ha mer penger av staten. I Chiapas, Mexico, nekter de autonome zapatistkommunene å motta noe som helst fra staten. Man kan si at de kjører en litt annen linje enn K en tilfeldig norsk kommune. Så er også situasjonen noe annerledes i Chiapas enn her hjemme. apatistene vil være frie for bånd til den meksikanske stat, for tiden ledet av president Vincente Fox (PAN), som tilhører den konservative/katolske siden i meksikansk politikk og er tidligere sjef for den Z latinamerikanske avdelingen til Coca Cola Company.

I år er det ti år siden underskrivelsen av frihandelsavtalen mellom Canada, USA og Mexico (NAFTA), og dermed også opprøret til Zapatistene. Motstandskampen til den meksikanske urbefolkningen har på ingen måte stoppet opp. Den har tvert i mot nådd et nytt stadium.

. august 2003 ble den autonome, regionale styringsstrukturen til zapatistene, La junta de buen gobierno, opprettet. Da gikk zapatistsonene over fra å være tilknyttet aguascalientes (varme kilder) til 9 å bli koordinert av caracoles (sneglehus). La Junta – juntaen – som den blir kalt på folkemunne, består av fem til åtte personer – for det meste menn, men også noen kvinner – som er valgt fra områdene rundt sneglehuset. Juntaen fungerer som styringsorganet for den aktuelle sonen. La Junta skiftes ut hver uke slik at man lettere unngår korrupsjon, samtidig som man får en kompetanseutvikling i befolkningen. Mange flere får innblikk i hvordan man kan styre et samfunn, og det er som kjent lettere å engasjere mennesker som har direkte innflytelse over sin egen hverdag. Den nye styringsstrukturen øker demokratiet og den interne kontrollen i den enkelte zapatistsone. Det skal bemerkes at foreløpig blir autoriteten til La Junta respektert av både zapatister og ikke-zapatister. Det er en stor oppgave som blir gitt til nye mennesker hver uke, noe som gjør at kontinuitet er en utfordring, men zapatistene jobber aktivt med å bedre dette aspektet. De ser det som viktig å fordele byrden det er å skulle sitte i La Junta, og har med dette prosjektet kommet et steg nærmere et reelt demokrati.

år i tillegg alle organisasjoner og observatører må innom La Junta for å presentere prosjektet sitt eller seg selv, vil zapatistene ha en bedre oversikt over hvem som til enhver tid opererer innenfor deres N sone. En annen grunn til opprettelsen av La Junta var nemlig å bedre fordelingen av prosjekter mellom sonene, samt komme vekk fra assistensialisme. Assistensialisme vil si at myndighetene, NGOer eller andre, forærer ”de trengende” zapatistene ulike goder som de mener de vil ha godt av. Til gjengjeld tilbyr ”de trengende” alt fra politisk lojalitet til sin ydmyke takknemlighet. Ifølge zapatistene vil dette ikke løse de grunnleggende problemene i verden. Zapatistene ønsker i stedet politisk støtte. Det skal legges til at assistensialisme i alle år også har vært virkemiddelet til PRI, partiet som regjerte Mexico i over 70 år.

I den forbindelse er det knyttet mye spenning til delstatsvalget i Chiapas i oktober i år. PRI ligger godt an til å vinne dette valget der Ruíz Ferro, guvernøren under Acteal-massakren, stiller som kandidat. Massakren av 45 indianere, for det meste kvinner og barn tilhørende den sivile, pasifistiske organisasjonen Las Abejas (biene) skjedde i 1997. Militære styrker var 300 meter unna da massakren begynte. Den varte i seks timer. Ingen statlige eller føderale myndigheter grep inn. De føderale myndigheter tok heller ikke noe ansvar i etterkant.

ivile organisasjoner i Chiapas sammenligner dette året med 1997. Dette gir god grunn til bekymring.

Hæren holder på å posisjonere seg og de paramilitære styrkene er fremdeles bevæpnet, men begge S grupper holder i dag lav profil og det er færre kontrollposter. Skulle PRI komme til makten kan dette gi

uante følger. Det skal nevnes at den nåværende PRD-guvernøren (et parti mer på venstresiden) i Chiapas er en tidligere PRIist (han byttet parti syv måneder før valget), noe som kan indikere at endringene ikke blir så altfor store hvis PRI går av med seieren. Til tross for dette er det grunn til å bekymre seg for en eventuell tilbakekomst av PRI. De vant også i begynnelsen av august delstatsvalget i nabostaten til Chiapas, og dette lover dårlig for oktobervalget. En ting er å ha en kvasi-guvenør, en helt annen ting er å ha det gamle regjeringspartiet tilbake for fullt! I tillegg kan de to siste årene av president Fox sin periode bli mer urolige siden han ikke kan bli gjenvalgt, og dermed ventes å ta mindre hensyn til velgerne.

ette er bare noen av tingene som gjør at det nå bygger seg opp en spenning i området. 29. juli i år ble en overlevende og sønn av ofre etter Acteal-massakren, truet på livet av en sønn av en av de fengslede D paramilitære som stod bak massakren. Sønnen til den paramilitære sa også at ”vi får se når vi skal drepe de som våger å angi de paramilitære.” Som følge av dette har Las Abejas bedt om inngripen fra statlige og føderale myndigheter. De minnet om at biene hadde advart om det samme før tragedien i Acteal.

Foreløpig har lite skjedd.

pprettelsen av La junta de buen gobierno og aksjonene fra Las Abejas er et steg videre i kampen for autonomi og rettferdighet for urbefolkningen i Mexico. Spørsmålet er bare om noen vil reagere. Vil O det nasjonale og internasjonale samfunn gripe inn før nok en massakre finner sted? Eller vil man nok en gang ignorere urbefolkningens rop om støtte til å føre kampen sin videre?

LatinAmerika

N Y H E T E R

Oktober 2004

3

Middelklassen på retur i LatinAmerika Sør-Amerika

Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen.

Både Brasil, Argentina og Uruguay har vært land der en middelklasse i frammarsj har gitt håp om en viss utjevning av de store økonomiske forskjellene mellom de mange fattige og de få rike i LatinAmerika. I 1982 var 42,5 prosent av befolkningen i Brasil regnet som middelklasse, det vil si at den månedlige inntekten per capita var mer enn 1000 reais (340 dollars).

Men i 2002 hadde tallet sunket til 36 prosent, i følge en studie gjort ved State University of Campinas, 100 kilometer fra Sao Paulo. Det blir videre hevdet at realitetene faktisk er verre; levekostnadene har økt enormt de siste årene i Brasil på grunn av endringer i etterspørsel fra konsumentene, inflasjon, og manglende økonomisk vekst som igjen førte til høy arbeidsledighet i 1990-årene.

Og samtidig som middelklassen har

E-post: lagbg@kvarteret.uib.no på nettet: www.latin-amerikagruppene.no

Vold mot guatemalanske kvinner

Nr. 3 – oktober 2004. Årgang 9.

Redaksjonen avsluttet: 27/09/2004 Deadline neste nummer: 10. november Opplag for dette nummer: 800 Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året.

VOLD MOT KVINNER: I Guatemala er volden i samfunnet svært ødeleggende.

Kvinner utsettes ofte for tortur og voldtekt.

Redaksjon: Vibeke Lia Kristin Torp Skogedal Kirsty Cunningham Kristin Vestrheim Anne Kari Hinna Eli Vaage Lene Merethe Stien Marthe Halvorsen Ragnhild Tjore Veslemøy Grønaas Layout: Redaksjonen Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 7877.08.44184 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

blitt mindre, har gruppen av fattige økt, fra 30,5 prosent i 1981 til 35,9 prosent i 2002. Det vil si at det i dag lever 61,7 millioner brasilianere, av en befolkning på 178 millioner, i fattigdom.

I Argentina vokste middelklassen på 1980-tallet, og nesten halvparten av befolkningen tilhørte denne klassen.

De utmerket seg i Latin-Amerika som et land med en bred, heterogen middelklasse bestående av arbeidere og profesjonelle i både urbane og rurale områder av landet, med høy levestandard og gode offentlige utdanningsmuligheter. Men tidlig på 90-tallet begynte befolkningen gradvis å bli fattigere, fram til den økonomiske kollapsen i desember 2001. Fra 1980 til 2001 har antallet som lever under fattigdomsgrensen i Argentina økt fra 219 000 til svimlende 4,3 millioner.

I følge en rapport kunngjort i mai i år, har omlag 700 kvinner blitt drept i Guatemala siden 2001. En menneskerettighetsgruppe ved navn ”The Mutual Support Group” sier at minst 46 guatemalanske kvinner har blitt drept i perioden fra januar til mai i år, etter å ha blitt torturert og voldtatt. De uttaler også at det finnes omlag 170 tilfeller av kvinner som har blitt drept i landet siden januar 2004.

Til tross for myndighetenes løfte om å slå hardt ned på kriminaliteten, mangler det fortsatt en reell forandring i situasjonen. Sikkerhetssaker var blant hoved-bekymringene til mange guatemalanere under fjorårets presidentvalg, og lokale mediarapporter hevder at antall mord, overfall og kidnappingssaker

har økt med mer enn 150 prosent i løpet av 2003.

I følge statistikken til ”The Mutual Support Group”, forekom det 800 tilfeller av vold allerede i mai i år, noe som indikerer at voldsstatistikken ikke er på tur ned.

Minst 508 mord fant sted i de fire første månedene av året.

Guatemalas nåværende president Oscar Berger, som fikk innvilget presidentskap i januar i år, har lovet å bekjempe organisert kriminalitet.

Men så langt har lite skjedd.

Guatemala sliter fortsatt med ettervirkninger av den 36 år lange borgerkrigen som endte i 1996, og det er antatt at det finnes om lag 1,5 millioner pistoler på omløp rundt omkring blant landets 12,3 millioner innbyggere.

4

Oktober 2004

R A P P O R T

LatinAmerika

AMERIKA SOSIALE FORUM I “MITAD DEL MUNDO” Et steinkast fra “Mitad del Mundo” – verdens samlingspunkt - møttes folk fra hele det amerikanske kontinentet, fra Canada i nord til Patagonia i sør, i tillegg til noen solidariske inntrengere som meg selv fra de øvrige verdensdelene. Dette er en liten rapport fra Amerikas Sosiale Forum som fant sted i Quito, Ecuador, siste uken i juli 2004.

HEGE L I N N E S TA D

er medlem av LAGBergen og har tatt Mphil i Gender and Development ved Universitetet i Bergen. For tiden jobber hun på et økoturisme-prosjekt i Mexico.

Amerikas Sosiale Forum (ASF) var en flerkulturell koloni bestående av 8 000 deltakere, mange av dem preget av en felles historie med diskriminering, rasisme og eksklusjon, mens andre møtte opp i solidaritet med disse. Vi kommuniserte, diskuterte og debatterte temaer av felles interesse, hvor det optimale målet var å jobbe for en annen verden – et annet Amerika.

Derav mottoet for ASF – Otra América es posible.

En gren av Verdens Sosiale Forum ASF er en del av Verdens Sosiale Forum, som består av aktive individer og organisasjoner som streber for en bedre verden, en endring av det sosiale og politiske system, og demokrati for alle og en hver. I dag er det mer fattigdom enn tidligere, og mye av dagens økonomiske rikdom og naturressurser er konsentrert i store multi- og transnasjonale selskaper.

ASF var det første regionale Sosiale Forum organisert i Amerika som en videreføring av Verdens Sosiale Forum, organisert i Porto Alegre i Brasil og Mumbai i India. Tanken bak er at globale endringer, slik de ble projisert i Brasil og India, må bearbeides og diskuteres lokalt og regionalt for å få fotfeste globalt.

Fra Fahrenheit 9/11 til hyllest av frøet I alt 300 simultane aktiviteter pågikk i løpet av ASF, basert på erfaringer, initiativer, alternativer og vellykkede prosjekter som fremmer utvikling i Latin-Amerika og anerkjennelsen av det latinamerikanske folk. ASF var i så måte et møtested. Gjennom konferanser, seminarer, workshops, videokonkurranse, filmvising (blant annet “Zapatistas: crónica de una rebelión” og “Fahrenheit 9/11”, som begge fylte hele kulturhuset), fotoutstilling, alternativ messe, messe til ære for frøet (feria de la semilla), og ulike kulturelle aktiviteter kunne deltakerne fordype seg i fem

INDIANERE GODT REPRESENTERT: Fra hele Latin-Amerika kom de for å dele sine erfaringer og sitt budskap. tematiske blokker: Den økonomiske orden som tok for seg temaer som fattigdomsbekjempelse, utenlandsgjeld, frihandel (Nei til ALCA, den planlagte pan-amerikanske frihandelsavtalen).

Det nyliberale prosjektets voldelige ansikt inkluderte temaer som USAs hegemoni, militarisering, strategisk kontroll av det biologiske mangfold og seksuell vold. En annen tematisk blokk var Makt, Demokrati og Stat og en annen var Kultur og Kommunikasjon med deltemaer som kulturell motstand, identitetsbygging, kritisk og alternativt bruk av språket, og oppbygging av demokratiske og deltakende massemedier. Siste tematiske blokk var Det afroamerikanske og indianske folk som inkluderte temaer relatert til kollektive rettigheter, tilgang til land, autonomi, mangfold og flerkulturelle samfunn, indiansk økonomi, intellektuell kunnskap og viten.

Forumet baserte seg på to grunnpilarer; kjønn og mangfold, noe som i utgangspunktet skulle vært representert i de aller fleste innslag.

Kjønnsperspektivet ble trukket inn i noen sammenhenger, men etter det jeg erfarte, og i henhold til hva Magdalena León, ecuadoriansk økonom og feminist – og en av de ansvarlige for organiseringen av ASF, sa, hadde de ikke klart å inkorporere kjønnsperspektivet i samsvar med målet.

Refleksjon av det indianske verdensbildet På alternativ messen fikk ulike organisasjoner mulighet til å spre sitt budskap, med stands, utdeling og salg av brosjyrer, rapporter etc. Andre solgte tradisjonell mat og folkloreartikler.

Under slagordet “Haz bulla, porque otra America es posible” (”Gjør opprør, for et annet Amerika er mulig”) ble det i løpet av hele uken samlet inn underskrifter som skal bli sendt til regjeringene på kontinentet, med krav om at de slutter å forhandle om handelsavtaler som skader de svakeste på kontinentet - den indianske og afrikansk-ættede befolkningen.

Indianske tradisjoner og deres cosmovisión (verdensbilde) var representert og reflektert gjennom hele ASF, fra åpningsseremonien til frø-messen og “heksedoktorer” som kurerte, renset eller prognostiserte fremtiden. En fin opplevelse var messen til ære for frøet som besto i en hyllest til Moder Jord og til de fire elementer; jorden, ilden, vannet og luften. Denne offerhandlingen og hyllesten ble utført av kvinner fra fire ulike indianergrupper i Latin-Amerika. De var plassert på et kors midt i et kart over Latin-Amerika, alt tegnet opp med frø, grønnsaker og frukter (særlig maiskorn) som er viktige i det daglige kostholdet i området.

LatinAmerika

R A P P O R T

Oktober 2004

5

Nei til nordamerikansk imperialisme Amerikas Sosiale Forum hadde fokus på Latin-Amerika. Når oppmerksomheten ble rettet mot nord, var det for å kritisere USAs hegemoni og dominans i det øvrige Amerika. Motstanden mot TLC og ALCA var ett hett diskutert tema, med særlig fokus på konsekvensene for jordbruket og for småbøndene. Det ble belyst med eksempler fra Mexico som i år har hatt frihandelsavtale med USA og Canada i ti år, og hvor det har vist seg at småbøndene ikke har ressurser til å konkurrere med kjempene i nord hvor jordbrukerne mottar en stor andel statlige subsidier. En av foredragsholderne, Karin Hansen fra Uruguay, påpekte at TLC har lite å gjøre med handel, men heller er et politisk trekk. Hun mener at når TLC nå har blitt skrevet under i de Andinske landene, vil dette åpne veien til videre privatisering av områder som igjen vil falle i hendene på de større multinasjonale selskapene.

Stor oppslutning og kreativitet ble vist under demonstrasjonstoget mot ALCA (Marcha contra ALCA) og verdens kvinners demonstrasjonstog (Marcha Mundial de las Mujeres), der kvinner i kor ropte slagord som “¡No queremos, y no nos da la gana, de ser una colonia, Norteamericana!” (“Vi ønsker ikke, og vi har ikke lyst til å være en koloni, av Nord-Amerika!”). 10 000 aktivister okkuperte gatene i Quito i løpet av tre timer. Et kulturelt mangfold ble igjen åpenbart, sammen for en felles sak.

Nei til privatisering av naturressursene Et av de mest spennende seminarene jeg deltok på omhandlet “Områdekontroll og biologisk mangfold” (Control territorial y de la biodiversidad) og tok for seg planlegging og utbygging av et nytt infrastruktursystem på kryss og tvers av hele Sør-Amerika, “pålagt av Storebror i nord og de store finansinstitusjonene”; nye veinett, åpning av kanaler, og utbygging av elveløp for å nevne noe. Et eksempel på slike prosjekt er “Plan de Acción para la integración de la infraestructura regional en América del Sur” (Aksjonsplan for integrering av den regionale infrastrukturen i Sør-Amerika), bestående av 11 kommunikasjonsveier som forener Atlanterhavet og Stillehavet. Enorme naturressurser vil gå tapt gjennom denne utbyggingen og den lokale befolkningen vil måtte betale prisen.

Christian Biederick, foredragsholder fra Tyskland, påpekte at bak alle store ord om å bevare naturressursene ligger det skjult økonomiske interesser. “Landene i nord bruker argumentet om å beskytte og bevare for å privatisere ledelsen og bruken av grøntområdene og ressursene i Latin-Amerika.” Konsekvensen av at

MESSE TIL ÆRE FOR FRØET: Her representert grafisk med et kart over LatinAmerika tegnet opp med maiskorn. I midten av kartet ble messen utført. naturressursene blir privatisert blir følgelig at de indianske landsbyene mister tilgang til disse tradisjonelle og kulturelt betingede ressursene som utgjør fundamentet i deres livsgrunnlag.

Forløper til Porto Alegre 2005 Hensikten med ASF og Verdens Sosiale Forum, i henhold til mottoet, er som sagt å jobbe for å konstruere et nytt Amerika, en ny verden. Likevel følte jeg at det var mange protester og mye klaging over dagens situasjon, men fortsatt få konkrete forslag til hvordan vi bør gå fram for å nå målet. For å forbedre dagens situasjon i LatinAmerika trenger vi nå forslag til hva som kan og bør gjøres, uten at disse skader de svakeste som befinner seg nederst på den sosiale og økonomiske stigen. Respekten for de sosiale og kulturelle rettighetene må ivaretas og miljøomgivelsene må håndteres på en ansvarlig og bærekraftig måte. ASF 2004 var en forløper til neste Verdens Sosiale

Forum som igjen er lagt til Porto Alegre i Brasil i januar 2005.

Blanca Chancoso, indianerleder fra Ecuador, oppsummerte ASF med å si at ingen resolusjoner ble sluttet i løpet av disse fem dagene i Quito, men at man kom fram til en rekke konklusjoner som vil bli videreført og diskutert i Porto Alegre i 2005. Blant disse var motstand mot frihandelsavtalene og ALCA. Chancoso påpekte i den forbindelse at regjeringene må betale den sosiale gjelden og ikke la seg underkue av den nyliberale politikken som USA og kredittinstitusjonene leder. Når vil vi oppleve den nye verden? Når vi respekterer hverandre, mangfoldet og ulikhetene oss imellom. Brasilianeren Chico Buarque påpekte at vi alle har vår egen rytme og den må respekteres; det viktigste er at vi er på vei i riktig retning. Hastverk er lastverk. Alt i alt var det en spennende uke, med mange nye erfaringer og tanker å ta seg hjem til Norge og videre arbeid for LatinAmerika.

6

Oktober 2004

LatinAmerika

B A K G R U N N

Et nytt liv for Maria

MST (De jordløses bevegelse) feirer i år sine 20 år i kampen for jordreform og et mer rettferdig brasiliansk samfunn. Det at Arbeiderpartiets kandidat Lula har blitt valgt til president har ikke ført til særlige endringer i arbeidet til bevegelsen. Tallet på fattige i Brasil som ønsker en jordflekk til å dyrke til livets opphold er fremdeles stort, og okkupasjonene av jordeiendommer som ikke oppfyller sin sosiale funksjon og som dermed oppfyller kravene til å bli refordelt gjennom den vedtatte jordreformen i Brasil fortsetter. Hvilken betydning og innvirkning har MSTs arbeid på de familiene som er så heldige å få jord?

Kristin Vestrheim Det er nesten midt på dagen. Sola står høyt på himmelen og varmen har begynt å få skikkelig tak. I et gammelt, nedslitt murhus sitter Maria ved kjøkkenbordet og piller bønner.

Bønnene er fra hennes eget jorde. De skal kokes og spises til lunsj. Det at jeg er der for å intervjue henne kan ikke gå i veien for de daglige gjøremålene. Huset ligger i utkanten av MST-bosettingen Menino Jesus (Jesusbarnet). Huset er fra tiden da eiendommen het Fazenda Paracatu og det ble produsert cellulose der. Fabrikken ble nedlagt ti år før eiendommen ble okkupert av ca. 100 familier 20. desember 1998. Det er noen vegger i huset, men ingen klart atskilte rom. Maria har fylt huset med møblene hun hadde i det leide huset i byen. Noen skap, et spisestuebord med stoler, et kjøkkenbord, en sofa, en tv og senger til alle familiemedlemmene.

Menino Jesus Vi befinner oss i Bahia i nordøst Brasil, i kommunen Agua Fria som ligger 148 km nord for Salvador. For å komme til bosettingen må en kjøre over to mil fra Agua Fria på en støvete landevei.

Den ligger innenfor den regionen som

blir kalt ”sertão”, det tørre innlandet i nordøst Brasil. Vegetasjonen består hovedsakelig av lav krattskog. I Menino Jesus bor det cirka 200 familier. Disse familiene er en del av de nesten 640 000 familier som siden 1964 har fått jord gjennom jordreformen i Brasil. I Menino Jesus venter de på lånene til å starte produksjon og til å bygge hus.

De fleste familiene bor ennå i skur av svart plast og tre. Jorda ble gitt til okkupantene i 2002, men den formelle prosessen med å velge ut hvilke familier som skal få bruksretten til jorda har tatt tid. Bosettingen er ennå inne i en tidlig fase. Ikke alt er på plass. Familiene lever med mye usikkerhet, særlig på det økonomiske planet.

Drømmen om jord Maria er 48 år. Hun er gift og bor sammen med mannen, en sønn på 14, ei datter på 10 år og et barnebarn, også ei jente på 10 år. Hun har vært i bosettingen siden juli 2003. Før hun kom til bosettingen bodde hun i den lille byen Ichu like i nærheten, men mesteparten av livet har hun bodd og arbeidet i São Paulo. Den første tiden i bosettingen bodde hun i et lite skur.

Hun fortsatte å leie et hus i byen inntil hun flyttet til huset hvor hun bor nå. Da fikk hun endelig plass til alle møblene sine.

Ønsket om jord var for Maria, som for omtrent alle familiene i Menino Jesus, hovedmotivasjonen for å delta i okkupasjonen. Sønnen var en inspirasjon. Han hadde fortalt henne om sin drøm om en dag å kunne oppdra en hest og å ha ei ku sånn at han kunne drikke melk fra jurene dens. Lattermildt forklarer hun at sønnen er så utrolig glad i melk. Hun prøvde å kjøpe seg jord, men vennen hun spurte om å låne penger fra (en lokal jordeier), svarte nei.

Maria skrev til og med et brev til en lokal tv-stasjon som hadde et program som hjelper folk i et håp om å få en liten jordlapp. Maria var lei av å stadig måtte flytte. På fire år leide hun fem ulike hus i Ichu, og på hvert sted satte hun i gang med å plante litt grønnsaker i hagen.

Hver gang ble hun kastet ut og måtte begynne å plante på nytt. Nå håper hun at hun ikke vil måtte forlate alt nok en gang.

Selv om ønsket om jord var hovedgrunnen til at hun valgte å flytte til Menino Jesus, var ønsket om å flykte fra den daværende livssituasjonen den utløsende faktoren. Maria og ektemannen hadde problemer og da MST-aktivister kom på døra og opplyste om muligheten til å få jord i nærheten, benyttet Maria anledningen. ”Jeg som var redd for ”sem terra” [MST], men det var en fluktdør fordi den dukket opp akkurat i det øyeblikket”, sier hun.

Mannen ville ikke bli med til å begynne med. Problemet var at han var involvert med en annen og det hele endte med at han måtte velge mellom de to foran en dommer i den lokale retten. Han valgte å bli med Maria til Menino Jesus. Maria takker Gud for det: ”Ingen ønsker å se ... sitt hjem, sin familie bli ødelagt, ikke sant?” De har nå vært gift i 22 år.

SAMLET TIL LUNSJ: Maria (t.h), barnebarnet og datteren serverer den tradisjonelle retten mocotó til nabo Edilene og sønnen.

LatinAmerika

B A K G R U N N

Oktober 2004

7

ALLSANG: MST-sanger er et naturlig innslag på alle fellesmøter i Menino Jesus.

Gleder og sorger i dagliglivet Maria liker å bo i Menino Jesus. På spørsmål om hva som er bra der, trekker hun frem stillheten og tryggheten som positive elementer, men hun sier også at: ”Alle steder har sine gode og dårlige øyeblikk. Jeg skal ikke si at det ikke finnes ting som noen ganger gjør meg trist, deprimert, gir meg lyst til å gi opp.

Men i mitt tilfelle, av det jeg kjenner der utenfor, jeg kjenner storbyen, jeg pleier å si til folk at der ute er det verre, mye verre.” Minnene fra São Paulo er ikke alltid like gode. Hun forteller om hvordan hun av og til måtte legge seg ned på gulvet i huset sitt fordi det foregikk skyting utenfor. ”Og når skytingen stoppet visste vi ikke om alt var bra eller om alt var dårlig,” sier hun med trist stemme. Hun er glad for at det ikke skjer sånt i Menino Jesus. Maria føler seg friere her. Det at hun kan sove uten å ha gitter foran vinduene gjør at hun ikke føler seg som en fange lenger.

I tillegg har helsen hennes forbedret seg radikalt ved å bo på landet.

Jeg spør Maria om hva som er negativt i bosettingen; hva som er det største problemet. Det tar litt tid før hun svarer. ”Litt uenigheter … som det finnes på alle steder”, begynner hun forsiktig.

Videre forteller hun at mangelen på arbeid og penger er et stort problem for mange familier. ”Fattigdommen er stor”, sier hun og forteller videre at noen ganger kommer hun på besøk til en familie og blir lei seg over å se hvordan det er fatt med dem. ”Det finnes personer her som ikke har nok mat. På grunn av at de ikke har det. Akkurat som det finnes andre som ikke har fordi de er late,” legger hun til. Hun forteller om hvordan hun har plantet åkeren sin og om hvordan hun om en stund kommer til å ha mer bønner og mais enn familien klarer å spise. ”Samtidig finnes det folk her som har vært her i fem år uten å plante et eneste frø,” sier hun frustrert.

”De ønsker å forbli her og vente, klage over at regjeringen må sende ”cesta basica” [en pakke med nødvendige matvarer] … at regjeringen må sende penger. Må sende ditt og datt. Jeg mener at de [regjeringen] må hjelpe på denne måten, noen må hjelpe på denne måten, men ikke for at folk skal kunne bli sittende med armene i kors og vente på at de skal gi dem alt, ikke sant?”

Felleskap Maria føler seg som en del av fellesskapet i bosettingen. ”Helt siden jeg flyttet hit,” sier hun. Med en liten latter forteller hun om da Djacira, en av de regionale MST-koordinatorene så at hun kom med alle møblene sine.

Djacira hadde visstnok sagt: ”Hun her er gal, men hun er klar til å gi seg fullstendig hen fordi hun tok med seg alt og dro av gårde og det var det!” Det er nemlig ikke alle som gir opp huset i byen før de er 100 prosent sikre på at dette vil gå bra. Mange reiser til byen med jevne mellom-rom, for å besøke

familiemedlemmer som ennå bor i byen eller for å tjene litt penger ved å ta seg en kortidsjobb. Det gjør altså ikke Maria.

Maria sier at hun også føler seg som en del av MST, men hun påpeker at hun er ny her og ikke kan så mye om bevegelsen ennå. ”Men jeg prøver å lære,” sier hun. Hun mener at MST er seriøse og at deres formål er å hjelpe.

Fremtiden Om sine drømmer for fremtiden sier Maria: ”Først og fremst ber jeg Gud om å gi meg god helse, kraft sånn at jeg kan arbeide. Hjelpe mannen min fordi vi to ikke er ungdommer lenger.” Hun håper at sønnen en dag vil få hesten og kua si; at han kan drikke frisk melk hver morgen, men ikke direkte fra jurene, påpeker hun, for det er uhygienisk. Hun drømmer også om å se alle barna og barnebarna ved sin side. ”Jeg har noen barnebarn som elsker å leke med jord, og noen ganger sitter jeg ved veien der borte og ser for meg hvordan det ville være dersom de alle var der og lekte,” sier hun med et smil om munnen. Hun avslutter med å si at de nå bare venter på at pengene fra regjeringen skal komme; at de kan bygge huset sitt og få det enda bedre.

FREMTIDENS MENINO JESUS: Her kommer husene til familiene til å bygges.

8

Oktober 2004

LatinAmerika

A K T U E LT

Abort - en nedprioritert menneskerett Hvert år er det millioner av kvinner som opplever å være uønsket gravide, og 20 millioner av disse kvinnene oppsøker utrygge aborter for å få avbrutt graviditeten. 68 000 kvinner dør som følge av dette og fem millioner blir varig eller midlertidig skadet. I løpet av de siste ti årene har 500 000 kvinner dødd. Det er forferdelig å være uønsket gravid. Det er forferdelig å ikke ha tilgang på trygge aborttjenester. Når forekomsten av abort globalt utgjør én abort per kvinne, kan vi da tillate at abortspørsmålet blir marginalisert?

AGNETE STRØM

er internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten.

For 30 år siden var dette et viktig spørsmål for kvinnebevegelsen i de nordiske landene – mer enn 60 års kamp for rett til abort var i ferd med å avsluttes. Kvinnefronten ble dannet da abortkampen i Norge gikk inn i sin siste og avgjørende fase, og de første fem årene var preget av stor aktivitet og samarbeid for å få kvinners rett til selvbestemt abort i Norge nedfelt i lov. Loven ble vedtatt i 1978, for 26 år siden. I disse 26 årene har forståelsen for viktigheten av kvinners reproduktive helse vokst, og i Norge er seksualundervisning, prevensjon, nødprevensjon, medikamentell abort, RU486, kirurgisk abort og så videre, temaer som er vel etablert i det norske helsevesen. I Norge er loven om svangerskapsavbrudd trygt

KART OVER RETTIGHETER: I landene i hvit farge kan kvinner ta lovlig abort etter eget ønske. I resten av landene varierer abortlovgivningen fra helt forbudt, til tillatt grunnet sosio-økonomiske forhold, med flere nivåer mellom disse ytterpunktene. (www.womenonwaves.org) forankret. Debatt om abort skjer når ny teknologi blir tatt i bruk, og det blir gjerne en diskusjon om sorteringssamfunnet. Men vi tar det som en selvfølge at vi har seksuelle og reproduktive rettigheter, og for å ha det trenger vi tilgang på alle typer prevensjon og tilgang til trygge aborttjenester. La oss da huske på at en typisk kvinne som ønsker bare å føde to barn, vil ha behov for å bruke prevensjon i nesten 30 år av sitt liv. Uten bruk av prevensjon ville den gjennomsnittlige kvinne ha hatt 12 til 15 graviditeter i løpet av sitt liv. Dette kunne ha vært oss. Det er det ikke lenger, men det er situasjonen til kvinner i andre land.

En nedprioritert menneskerett Vi sier at kvinner i hele verden må få garantert seksuelle og reproduktive retttigheter, og at dette er rettigheter på lik linje med andre menneskerettigheter.

Seksuelle og reproduktive rettigheter er menneskerettigheter, men de innledende talleksemplene viser med all sin gru at dette ikke er tilfelle i praksis.

I Latin-Amerika har enkelte eksempler på hårreisende behandling av ufrivillig gravide blitt berømte. Lovgivningen som hjemler slik opptreden burde få tilsvarende oppmerksomhet.

NEDPRIORITERT MENNESKERETT: Alle kvinner må få garantert seksuelle og reproduktive rettigheter.

Mexico 1999: 14 år gamle Pauline må mot sin vilje føde selv om loven gir henne rett til abort etter voldtekt. Motstandere i helsevesen og domstoler gir ikke legene klarsignal. Det er laget en

video om saken.

Nicaragua 2003: Et ni år gammelt pikebarn, Rosa, ble gravid etter en voldtekt i Costa Rica. Hun ble nektet abort i Costa Rica, og i tre uker ble familien forhindret fra å reise tilbake til Nicaragua. I Nicaragua vedtok en regjeringsoppnevnt komité av leger at både graviditeten og en eventuell abort ville være like livstruende for Rosa, så abort ble nektet.

Kvinneorganisasjoner tok så saken i sine egne hender og ordnet opp med abort.

Chile: I 2003 var det 30 år siden kuppet i Chile. Det siste Pinochet gjorde som statssjef i 1990 var å vedta LatinAmerikas strengeste abortlov. Abort er ikke hjemlet i noen situasjoner og fengselsstraff iverksettes. Denne loven gjelder fremdeles. Abort er i Chile illegalt uten unntak.

Peru 2003: Helseministeren vil at alle gravide kvinner skal bli identifisert og registrert. Slike forslag kommer når man sitter på fanget til Opus Dei, en hemmelig katolsk orden med stor makt.

Det er ti år siden FNs befolkningskonferanse i Kairo, og kampen for kvinners råderett over egen kropp har stått stille siden det. Kairo-konferansens sluttdokument var en stor seier, og gir kvinner en viktig plattform å arbeide ut fra, også i Norge. Det ble mulig å gå direkte opp mot politikere og regjering fordi man hadde fått en viss ryggdekning: temaene

LatinAmerika abort, illegal abort, mødredødelighet og trygg abort var en del av den politiske dagsorden, og handlingsplanen ble oversatt til mange språk. I dag, ti år etter, er handlingsplanen gjenstand for kraftige angrep, men det som verre er, er at bare halvparten av den økonomiske støtten som er påkrevd er blitt gitt. Det mangler framgang på mange områder, og på enkelte områder er det tilbakegang med hensyn til å sikre reproduktive rettigheter. Vi lever i en ekstremt konservativ tid, der religiøse krefter, med den katolske kirke og Paven i spissen, gjør sitt beste for å innskrenke kvinners rettigheter, prevensjonsmetoder og familieplanlegging. De fundamentalistiske kristne i USA, med president Bush i spissen, har gode kår og vet å bruke det nasjonalt og internasjonalt. Kvinnebevegelsen i Norden må ta stilling til denne internasjonale situasjonen. Vi må solidarisere oss med kvinnebevegelsen i Afrika, Asia, Latin-Amerika og USA, delta i kampen for kvinners seksuelle helse og reproduktive rettigheter og finne vår rolle i kampen mot fundamentalister av alle slag. Sentrale deler av kvinnebevegelsen i tredje verden kritiserer anti-globaliseringsbevegelsen for ikke å ta på alvor kvinnenes kamp for reproduktive rettigheter, og viser til de store konferansene i Porto Alegre (Brasil) i 2001, 2002, 2003 og i Mumbai (India) i 2004.

Når 20 millioner kvinner i året ønsker abort, men ikke har muligheten til selvbestemt abort eller tilgang til trygge aborttjenester, kan vi da tillate oss å la abortspørsmålet bli marginalisert?

Fundamentalisme i mange uttrykk Siden slutten av 70-årene, da den iranske revolusjon styrtet sjahen av Persia og ayatolla Khomeini overtok makten, har vi på nytt vært nødt til å undersøke spørsmålet om forholdet mellom religion og politikk. Innenfor rammene av vanlig samfunnspolitisk vitenskap har debatten fokusert på de teokratiske regimene i den islamske verden og understreket at disse regimene representerer

NED MED FUNDAMENTALISMEN: Allerede i 1984 sa feminister ifra om at fundamentalisme kunne være katastrofal for kvinners liv.

A K T U E LT et brudd med den moderne politiske tradisjon hvor man holder politisk autoritet atskilt fra ”religiøs, gudegitt” autoritet. Dette perspektivet overser den økende innflytelsen som integrerende religiøse krefter har i sekulære stater, til tross for at disse statene har en grunnlov som klart skiller statsmakten fra religion. Mens Khomeini fikk medieoppmerksomhet som leder av en voksende verdensomspennende islamsk fundamentalisme, fikk samtidig nordamerikanske integrerende katolske og protestantiske sektorer et sterkt grep på Ronald Reagans nasjonale og utenrikspolitiske politikk. Resultatet var at det å gi kvinner tilgang til aborttjenester ble sett på som undergraving av ”god borgerånd” og kvinner som hadde gjennomgått abort ble behandlet som ”de nye talskvinner for vranglære”. På denne tiden startet fiendtlige terroristangrep mot abortklinikker og mot leger som utførte aborter. Flere klinikker ble brent ned og ansatte myrdet, alt i Guds navn.

Reagan-administrasjonens fundamentalistiske standpunkt ble internasjonalt synlig i 1984 på FNs befolkningskonferanse i Mexico da USA trakk tilbake sin støtte til FNs befolkningsfond UNFPA, med den begrunnelse at pengene ble brukt til å fremme abort. Men dette fikk bare en brøkdel av den oppmerksomheten som samfunnsforskere og media samtidig ofret på islamsk fundamentalisme. Resultatet av Reagans politikk ble i det store og hele oversett i internasjonal politikk, og ble et eksklusivt spørsmål for dem som var opptatt av familieplanlegging, og i hovedsak et spørsmål for feministene. Allerede i 1984 sa feminister ifra om at religiøs fundamentalisme og dens mange manifestasjoner – islamsk, katolsk, hinduistisk, protestantisk – var en voksende politisk tendens, og at effekten av den kunne være katastrofal for kvinners liv. Etter 20 år kan vi se at denne analysen har blitt bekreftet: religiøs fundamentalisme har fått grobunn i alle verdenshjørner. I Latin-Amerika mobiliserer fundamentalismen det katolske hierarkiet mot implementeringen av protokollen om FN-konvensjonen om eliminering av alle former for vold mot kvinner og mobiliserer krefter som Opus Dei og evangeliske grupper til å motarbeide at staten legger til rette for en reproduktiv helsepolitikk som gagner kvinnene. På samme måte som i USA, har disse kreftene i den latinamerikanske regionen oppnådd politisk makt via demokratiske prosesser. De mobiliserer stemmer gjennom kontroll av media og populistiske strategier som utdeling av hjelp til fattige folk via religiøse nettverk.

På alle disse stedene hvor religiøs fundamentalisme er i framvekst, har den først etablert seg i de samfunnssektorene som er utestengt fra deltakelse i offentlig politikk og uten inntekt, spesielt blant arbeidsledige unge menn. Men også mange kvinner blir rekruttert til å bli

Oktober 2004

9

KAMPANJE FOR AVKRIMINALISERING: Fornyelsen av den internasjonale kvinnebevegelsen finner nå sted i land som Colombia, som har et ekstremt restriktivt forhold til abort.

10

Oktober 2004

LatinAmerika

A K T U E L T

fundamentalistenes talskvinner til forsvar for familien, moral og ærbarhet.

Global knebling Etter september 2001 har Bush sin ”hellige krig mot ondskapens akse” fått oppmerksomhet hver dag i media verden over. Men publikum blir sjeldent informert om at USAs endrete holdning i forhold til kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse utgjør et enormt fundamentalistisk element i USAs utenrikspolitikk. Samtidig som vi i de nordiske landene anser retten til abort som noe selvsagt har angrepene mot denne sentrale rettigheten for kvinner verden over aldri vært så systematisk og koordinert som i dag. Dette gjelder ikke minst i USA. Anti-abortkrefter i Norge får næring fra president Bush sitt fundamentalistiske korstog mot handlingsplanen fra Kairo: USAs offisielle politikk er nå å gå imot fordomsfri seksualundervisning, å gå imot informasjonskampanjer for kondom som middel for å hindre seksuelt overførbare sykdommer, og å gå imot abort. Tonen er blitt mer aggressiv og støyende. Politikken går ut på å kutte all støtte til utenlandske NGOer som på en eller annen måte arbeider med abortspørsmålet. Organisasjonene må undertegne en erklæring om at de ikke arbeider med abortspørsmål, dette kalles the Global Gag Rule.

De som fremmer seksuell abstinens som metode for å forebygge spredning av HIV/AIDS, får støtte. I juli 2002 trakk Bush tilbake støtten på 34 millioner amerikanske dollar med en grunnløs beskyldning om at UNFPAs Kinakontor var involvert i abortprogram. På et møte i FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Asia i desember 2002, gikk den amerikanske regjeringen klart ut mot handlingsplanen fra Kairokonferansen, men det var ingen andre regjeringsdelegasjoner som støttet USAs standpunkt og de ble fullstendig isolert. Men når forhandlere fra fattige land i dag søker økonomisk støtte fra USA vil de uten unntak få høre følgende: ”Vi vil tilby ressurser til å bekjempe fattigdom i deres land hvis dere holder fast på at abort er illegalt og dere aktivt propaganderer seksuell avholdenhet”.

Decido por mí misma Reproduktive rettigheter, spesielt abort, er globale politiske temaer som må høyt opp på dagsordenen i fora som er opptatt av de negative konsekvensene ved globaliseringen og som samtidig støtter kvinners menneskerettigheter.

Men for å få satt dette på dagsordenen hos organisasjoner som Attac og på konferanser som En annen verden er mulig, må kvinneorganisasjonene markere at vi slår ring om handlingsplanen fra Kairo og gå aktivt ut med informasjon om dagens situasjon

SIKKERHETSNÅL-KAMPANJEN: En ny internasjonal kampanje for å sette tema om abort og uønsket graviditet på den globale agenda, har valgt sikkerhetsnålen som sitt symbol, på lik linje som den røde sløyfen er symbolet på HIV/AIDSkampanjen (www.the-safety-pin.org). og om kampen som kvinnene fører.

De fleste land i Latin-Amerika og Afrika har et ekstremt restriktivt forhold til abort. Samtidig er det her at fornyelsen av den internasjonale kvinnebevegelsen finner sted og motstanden mot fundamentalisme organiseres med slagord som decido por mi cuerpo (”jeg bestemmer over min kropp”), decido por mi vida (”jeg bestemmer over mitt liv”), decido POR MI MISMA (”jeg bestemmer OVER MEG SELV”). Disse slagordene brukes i Colombia i kampanjen for å få

avkriminalisert abort.

Målet er at reproduktive rettigheter skal bli en del av plattformen til demokratibevegelsen og til antiglobaliseringsbevegelsen. Vi i Norden må ta vår del av arbeidet for å bygge allianser mellom folkelige bevegelser og kvinnenes kamp for råderett over egen kropp.

Takk til Sonia Corrêa, fra DAWN. Jeg har fått bruke hennes foredrag ”Religious Fundamentalism and Secular Politics”, fra World Social Forum, Mumbai, januar 2004.

MER INFORMASJON Catolicas por el Derecho a Decidir: Etablert i Latin-Amerika siden 1987, nasjonale avdelinger i Mexico, Colombia, Brazil, Bolivia, Chile, Argentina: Red Latino Americano de Catholicas por el Derecho a Decidir C.C. 269 Suc. 20 (B), 1420 Buenos Aires, Argentina catolicasal@wamani.apc.org Colombia: www.despenalizaciondelaborto.org.co Women on the Waves: www.womenonwaves.org Population Action International: “What you need to know about the “Global Gag Rule”, “Emergency Contraception and the Global Gag Rule” www.populationaction.org Catholics For a Free Choice: “A world view. Catholic Attitudes on Sexual Behavior & Reproductive Health”, “Sex in the HIV/AIDS Era. A Guide for Catholics” www.catholicsforchoice.org / www.condoms4life.org National Network of Abortion Funds (NAAF): “Legal but out of Reach” www.nnaf.org The Global Gag Rule Impact Project: “Access Denied. U.S. Restrictions on International Family Planning” www.globalgagrule.org Center for Reproductive Rights: “Breaking the Silence. The Global Gag Rule’s Impact on Unsafe Abortion” www.reproductiverights.org / www.ipas.org Reproductive Health Matters: www.rhmjournal.org.uk Development Alternatives with Women for a New Era (DAWN): www.dawn.org.fj

LatinAmerika

A K T U E LT

Oktober 2004

11

Brasil møter en klassedelt epidemi I Latin-Amerika lever 1,6 millioner personer med HIV, og AIDS-epidemien brer om seg. Generelt på kontinentet er sykdommen under en viss grad av kontroll, men i noen land og befolkningsgrupper er problemet ekstremt aksentuert. Kunnskap om og aksept for riktig beskyttelse og behandling vil kunne redde tusenvis av liv, men når ikke alltid fram hos de gruppene som trenger det mest.

FNs fellesprogram mot HIV/AIDS, kom i juli med en rapport som sa at for eksempel i Brasil, er mindre enn én prosent av befolkningen smittet av HIV-viruset.

Det brasilianske helsedepartementet bekrefter at knappe 0,65 prosent av befolkningen har smitten. Likevel har enkelte byer tall som tilsier at blant brukerne av narkotika som inntas via blodet, er andelen smittede på over 60 prosent.

660 000 HIV-smittede. I Peru skal tallet være et sted mellom 40 000 og 140 000, eller med andre ord; 63 000 HIV-smittede. I Latin-Amerika finnes også store ulikheter i måten smitte spres på. I Sør-Amerika skal deling av sprøyter og ubeskyttet sex mellom menn være like hyppige smitteveier, mens i MellomAmerika er ubeskyttet sex den absolutt hyppigste måten viruset spres på. Mer enn ti prosent av Honduras’ prostituerte har HIV, tilsvarende én prosent i Nicaragua. Ni prosent av Nicaraguas homoseksuelle menn skal også bære smitten, mot 18 prosent i El Salvador.

Ujevn fordeling

Gratis behandling fungerer

Vibeke Lia

tribusjonen av disse medisinene virkelig har fått stor utbredelse. Av de 400 000 menneskene i verden som har tilgang til slik behandling, er 140 000 brasilianere.

Også program for spredning av prevensjon har hjulpet land som Brasil og Den Dominikanske Republikk til å senke farten på spredningen av HIV-viruset.

Organisert arbeid Programmene for prevensjon og gratis distribusjon av medikamentene mot HIV-smitten er blitt til i intens dialog – ikke uten press – mellom regjeringene og ulike ikke-statlige organisasjoner, som for eksempel organisasjoner for homoseksuelle og andre risikogrupper.

Også bærere av HIV-smitte har organisert seg i ulike grupper for å fremme og kreve så vel medikamenter som bedre prevensjonskampanjer og behandling. Brasil er også utpekt som leder i et internasjonalt samarbeid for å møte epidemien. Fra og med 2002 har Brasil sikret årlig behandling av hundre AIDSsyke i 14 afrikanske og Latinamerikanske land. Det fremste målet for dette arbeidet er å utdanne helsepersonell for å spre erfaringene fra Brasil i arbeidet med å få ut antivirusmedikamentene til befolkningen.

Det er ikke vanlig å tenke på HIV/AIDSRapporten fra FN understreker at det er problematikken som karakteriserende gjort noen forbedringer når det gjelder for Latin-Amerika, og kontinentet står prevensjon og antivirusbehandling i heller ikke overfor en like katastrofal enkelte latinamerikanske land, fremfor situasjon som for eksempel Afrika, der alt i Brasil. De nødvendige medisinene to tredjedeler av verdens HIV-smittede for HIV- og AIDS-pasienter har siden bor. Likevel har enkelte sør- og mel1996 blitt tilbudt gratis i Brasil. Dette lomamerikanske land opplevd bekymhar redusert dødeligheten ved AIDS til ringsverdige økninger, enkelte steder halvparten, og spart 2,2 millarder dollar har nær femti prosent flere mennesker i sykehusutgifter. Andre land i regionen; fått smitten mellom 2001 og 2003. Dette Argentina, Barbados, Chile, Costa er tilfellet i Colombia, som gikk fra Rica, Cuba, Mexico og Uruguay tilbyr 130 000 bærere i 2001 til 190 000 i 2003, også antivirusmedisinene til dem som i Peru økte tallet fra 53 000 til 63 000. trenger dem. Men det er i Brasil at disOgså Panama og Paraguay opplevde prosentvis alvorlige økninger, selv om tallene i seg selv var relativt beskjedne, henholdsvis fra 11 000 til 16 000, og fra 10 000 til 15 000 tilfeller. I det karibiske området er situasjonen mer alvorlig, og Haiti skiller seg negativt ut.

Der er hele 5,6 prosent av den samlede befolkningen smittet av HIV, en andel som er høyere selv enn for de afrikanske landene. I andre land, som Bahamas og Trinidad og Tobago, er også mer enn tre prosent av den totale befolkningen smittebærere. Tallene som oppgis er uansett generelt usikre. I Brasil, for eksempel, har en gått ut i fra et minimumstall på 320 000 smittede, og et maksimum på 1,1 millioner. Dermed opereres det med tal- MOTTAKSSENTER FOR AIDS-PASIENTER I BRASIL: De nødvendige medisinene for HIV- og let midt i mellom slik at det AIDS-pasienter har siden 1996 blitt tilbudt gratis i Brasil. Dette har redusert dødeligheten ved antas at i Brasil er det i dag AIDS til halvparten, og spart 2,2 millarder dollar i sykehusutgifter.(bilde: WHO)

12

Oktober 2004

LatinAmerika

B A K G R U N N

Den kalde krigen i Karibia Etter andre verdenskrigs slutt ble verden dominert av et bipolart maktsystem med USA og Sovjetunionen som ubestridte supermakter. Men for snart 15 år siden satte den sosialistiske maktblokkens sammenbrudd i Øst-Europa, Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning en sluttstrek for den kalde krigen.

FREDRIK HELDAL

studerer ved Det historisk-filosofiske fakultetet ved Universitetet i Bergen.

Etter 1947 hadde de to supermaktene samlet de fleste europeiske statene rundt seg som allierte, et mønster som etter hvert også spredte seg til resten av verden. De støttet begge aktivt opp om regimer som de mente forfektet deres politiske syn og stater som ble ansett som strategisk viktige. Mens Øst-Europa ble en viktig buffersone for Sovjetunionen mot Vest-Europa, fikk bevaringen av de latinamerikanske landene som nære allierte svært høy økonomisk og militærstrategisk prioritet i USA.

USA i Latin-Amerika Men USAs vilje til å sikre sin interessesfære i sør var ikke noe som oppsto med den kalde krigen. Helt siden Monroedoktrinen ble utformet i 1823 og det spanske koloniimperiets oppløsning startet på 1800-tallet, hadde den gryende stormakten sett seg ut et politisk og økonomisk rom å fylle. Fra slutten av 1800-tallet ble amerikansk kapital investert i Latin-Amerika i mye større grad enn før, og de tidligere koloniene ble viktige både som marked for amerikanske varer og råvareleverandører til amerikansk industri. Med investeringer og økonomiske lån fulgte også militære intervensjoner, både for å forsvare investeringene og for å slå ned interne opprør som truet allierte regjeringer.

Den politikken USA førte i Latin-Amerika under den kalde krigen var på mange måter ikke annet enn en fortsettelse av politikken som ble fulgt i perioden før.

Men det bipolare verdenssystemet og de to maktblokkenes antagonistiske forhold gjorde nå at politisk eksperimentering av mer eller mindre sosialistisk karakter i den vestlige supermaktens innflytelsessfære, i større grad enn

POLITI I GATENE: Overalt i Havanna er politiet synlig i gatene; de står på hvert gatehjørne. Til tross for dette foregår dollarhandelen fullt synlig, og politiet ser gjennom fingrene med dette på grunn av USAs handelsblokade. tidligere, ble ansett som et angrep på amerikanernes hegemoni og det politiske og økonomiske systemet de med forskjellige midler ønsket å opprettholde på kontinentet. Dette var noen av årsakene til amerikanske militære intervensjoner, blant annet i Guatemala i 1954 og i den Dominikanske republikk i 1965, og støtten til kuppet i Chile i 1973. Men det var en liten karibisk øy som skulle få den tvilsomme æren av å havne øverst på amerikanernes liste over politiske trusler i den vestlige hemisfære.

Den cubanske revolusjonen Da Fidel Castro og 26.juli-bevegelsen marsjerte seirende inn i Havannas gater i januar 1959, etter over to års geriljakrig mot det korrupte og brutale regimet til Fulgencio Batista, fikk USA en ny fiende å rette konsentrasjonen mot. Flere reformer innen jordbruket og helse- og utdanningssektoren samt nasjonalisering av cubansk og utenlandsk privat eiendom, viste tydelig hvilken politisk kurs Castro og den cubanske regjeringen hadde staket ut, noe som ble underbygget av den cubanske presidentens støtte til opprør og revolusjonære grupper på andre deler av kontinentet. At USA ble kastet ut av Cuba, et land supermakten hadde hatt enorm innflytelse over, var et stort nederlag, men nå så det i tillegg ut til at amerikanerne kunne bli politisk utfordret i sin egen innflytelsessfære. Økonomisk og militær bistand fra

Sovjetunionen og sovjetisk militær tilstedeværelse på øya gjorde at den amerikanske administrasjonen innså at den østlige supermakten hadde fått seg en nær alliert i den vestlige hemisfære, og Washington fryktet at Cuba kunne bli et potensielt brohode for videre sovjetisk innflytelse i regionen.

Eisenhower-administrasjonens frykt for at Cuba truet USAs ledende posisjon i hemisfæren og manglende vilje til å tolerere politiske avvik i Latin-Amerika, ble overført til de påfølgende amerikanske administrasjonene og førte til uttallige planer om og forsøk på å styrte Fidel Castro. I tillegg til et direkte invasjonsforsøk utført av eksilcubanere i 1961, minst et dusin forsøk på å likvidere den cubanske presidenten og støtte til væpnede opprørsgrupper på Cuba, var den amerikanske handelsblokaden, som forbød all handel med Cuba under hele den kalde krigen, et alvorlig angrep på cubansk økonomi. USA presset også allierte stater til å bryte diplomatiske forbindelser og handelsrelasjoner med Cuba, og støttet eksilcubanske organisasjoner som kunne settes i forbindelse med terroraksjoner utført mot den karibiske øya.

Den kalde krigens slutt Etter over 40 år var den historiske epoken kjent som den kalde krigen over. Året 1989 markerer begynnelsen på den sosialistiske maktblokkens sammenbrudd, en prosess som tok med seg Warszawa-pakten og Sovjetunionen

LatinAmerika i dragsuget. Det bipolare verdenssystemet den gamle øst-vest-konflikten var bygget opp rundt ble erstattet av et unipolart eller unimultipolart system, og kampen mot kommunismen var ikke lenger en utenrikspolitisk prioritering i USA. Men samtidig som økonomiske relasjoner ble etablert med Russland og de nye østeuropeiske regimene, beholdt en liten karibisk øy stempelet som offisiell fiende. Etter omveltningene i Øst-Europa var Cuba hverken et potensielt brohode for et sovjetisk framstøt mot USA, eller en utpost for sovjetisk ekspansjonisme i den vestlige hemisfære. Men Fidel Castro satt fortsatt ved makten, og Washingtons Cuba-politikk på 1990-tallet representerer ikke annet enn en fortsettelse av den politikken som ble ført under den kalde krigen, nå som en del av USAs kamp for demokrati og mot terrorisme. Fidel Castros avgang og avholding av frie, rettferdige valg ble flere ganger satt som kriterium for et amerikansk initiativ for normalisering av forholdet mellom de to landene, et krav som fra cubansk side ennå ikke er innfridd. Den karibiske øya ble også ved flere anledninger anklaget av USA for å støtte internasjonal terrorisme. Denne anklagen rammet flere andre land, også i Latin-Amerika, uten at dette påvirket USAs forhold til dem. Washington hadde heller ingen motforestillinger mot å ha relasjoner med ikke-demokratiske stater ansett som akseptable av strategiske eller økonomiske årsaker. Likevel fortsatte den isolerende amerikanske politikken mot Cuba, med spesiell vekt på økonomisk krigføring.

Blokaden skjerpes I 1992 innførte den første Bush-administrasjonen en lov som heter the Cuban Democracy Act, som legger premissene for en amerikansk åpning mot Cuba. Men inntil kravet om cubansk demokratisering blir innfridd, har den økonomiske blokaden blitt skjerpet på flere områder, blant annet for å hindre Cubas handel med datterselskaper av amerikanske selskaper i tredjeland.

Pengesummen eksilcubanere kan sende til slektninger på Cuba har blitt sterkt redusert, og skip som har anløpt Cuba i løpet av de foregående seks månedene kan nektes å legge til kai i USA. En annen lov, the Helms-Burton Act fra 1996, er en fortsettelse av denne økonomiske krigføringen, og forretningsfolk fra selskaper som gjør forretninger på Cuba kan nå nektes innreise i USA. I tillegg kan selskaper som investerer i tidligere amerikansk eiendom på Cuba konfiskert av den cubanske staten etter revolusjonen, saksøkes av amerikanske borgere, og bøtene for amerikanere som reiser til Cuba har blitt dyrere. Under George W. Bush har noen av restriksjonene på salg av mat og medisiner blitt fjernet, men prosedyrene for å søke om slik eksport er så kompliserte at i 2002 hadde ennå

B A K G R U N N ingen selskaper involvert seg i denne handelen. Samtidig har blokaden blitt utvidet til å gjelde flere områder blant annet amerikanske patenter og merkenavn, og jakten på amerikanske Cubaturister er intensivert. Men nå har Bush tydeligvis funnet ut at han har vært for snill mot Cuba.

Siste offensiv 1. juli i år innførte USA flere tiltak for i enda sterkere grad enn tidligere å ramme den cubanske økonomien.

Eksilcubanere får nå kun sende 300 dollar hvert kvartal til Cuba, og nå bare til første grads familie. Annen slekt får ikke motta penger i likhet med offentlig ansatte og medlemmer av kommunistpartiet. De kan kun besøke sitt tidligere hjemland 14 dager hvert tredje år og får bare ta med seg 300 dollar i kontanter, ti prosent av det som var lov før. Mens de før hadde lov til å bruke 167 dollar daglig under et besøk på Cuba er grensen nå senket til 50 dollar, og ingen cubanske produkter, bortsett fra bøker og informasjonsmateriell, kan bringes inn i USA. Det arrangeres ingen charterturer for eksilcubanere lenger, og alle studiebesøk på under ti uker er ulovlig bortsett fra for studenter på forskningsprosjekter. I tillegg har det blitt satt av 59 millioner dollar over de neste to årene for å støtte den cubanske opposisjonen og undergravende virksomhet rettet mot Castros regjering samt 18 millioner dollar for å styrke de amerikanske propa-

Oktober 2004

13

gandasendingene fra TV og Radio Martí ved hjelp av militærfly.

Disse tiltakene har blitt møtt med enorme protester på Cuba, og ble sterkt kritisert blant annet av den moderate Havanna-baserte dissidentgruppen Arco Progresista. Mange amerikanske analytikere har pekt på at Bush-administrasjonen trolig prøvde å tilfredsstille elektoratet i Miami ved å innføre disse tiltakene, men også her har mottagelsen vært blandet. Mens den eksilcubanske organisasjonen Vigilia Mambisa har gått ut og støttet de nye restriksjonene, sier gruppen Comisión Cubanoamericana por los Derechos Familiares at den vil arrangere demonstrasjoner mot tiltakene helt fram til det amerikanske presidentvalget 1. november. Selv organisasjonen Hermanos al Rescate, som mistet fire medlemmer da to av dens fly ble skutt ned av cubansk flyvåpen i 1996 og som har markert seg som aggressive Castro-motstandere, har uttalt motstand mot tiltakene. I tillegg har eksilcubanere fra hele USA reist til Miami for å demonstrere mot det de ser som et angrep på familien, en svært viktig institusjon for cubanerne. Miami viste seg ved forrige presidentvalg å bli en veldig viktig valgkrets og kan fort bli det igjen. Når en million av Floridas 17 millioner innbyggere er fra Cuba, er eksilcubanerne en viktig velgergruppe.

Så om motstanden fortsetter spørs det om ikke Bush-administrasjonen har skutt seg selv i foten ved innføringen av denne tiltakspakken.

SYMBOL PÅ REVOLUSJONEN: Fidel Castro holder fortsatt stand, til amerikanske regjeringer sin store forargelse. Det er nå 45 år siden 26. juli bevegelsen marsjerte seirende inn i Havannas gater.

14

Oktober 2004

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E

LatinAmerika

Samarbeid i spesialperioden Det er over ti år siden Fidel Castro erklærte at Cuba gikk inn i ”spesialperioden i fredstid”, en benevnelse på den økonomiske nedgangen etter Sovjetunionens sammenbrudd. Med denne erklæringen påpekte han behovet for folkelig oppslutning for å få landet på økonomisk fote igjen og bevare Revolusjonens verdigrunnlag. Spesialperioden har på mange måter forsterket det motsetningsfylte forhold mellom statens idealer og det cubanske folkets daglige utfordringer i Cuba i dag, økonomisk, sosialt og moralsk. Med utgangspunkt i betydningen av folkelig deltakelse i det revolusjonære prosjektet, er det interessant å se på deltakelse i fellesskapet som former for samarbeid. For hvilke fellesskap er det den enkelte bestreber seg for eller er motivert for å ta del i?

�� ����� �� � � � � � �

Cathrine Harms Døscher

har skrevet hovedfagsoppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Hun var på feltarbeid på Cuba i 2000-2001. Tittelen på oppgaven er ”Deltagelse i fellesskap - mellom dagliglivs samarbeid og Revolusjon. Perspektiver på uttrykk for sivilt samfunn i Havanna, Cuba.”

Å se former for deltakelse i ulike fellesskap, betyr her å se utover formelle organisasjoner og de sosialistiske institusjoner, og å se på hvordan folk samarbeider med hverandre i det daglige.

Det kommunistiske samfunnsideal for deltakelse fordrer oppofrelse og arbeid for fellesskapet, et ideal som i det offentlige rom på Cuba ikke har fått mindre betydning i spesialperioden. De praktiske endringene som folk erfarer, påvirker forholdet til samfunnsverdier, tillitsforholdet mellom mennesker og hvordan folk oppfører seg mot hverandre, og har derfor også et moralsk aspekt.

Samarbeid krever gjensidig tillit. Hva slags utfordringer ligger det i å finne tillit og lojalitet i samarbeidsforhold? Hva betyr samarbeid med andre sosialt og praktisk sett? Et aspekt av deltakelse er å se handlinger og holdninger som vises i cubaneres måte å imøtekomme utfordringene i dagliglivet. Nettopp fordi det ikke er mulig å organisere seg uten statlig velsignelse som altså må være i tråd med revolusjonær ideologi i sitt verdigrunnlag, er det mer interessant å se utover det samarbeid og den deltakelse som finner sted i registrerte og formaliserte organisasjoner. Jeg vil trekke inn noen endringer i offentlige prosjekter som viderefører lokal og individuell deltakelse i revolusjonen.

Betydning av frivillig arbeid Frivillig arbeid, trabajo voluntario, er eksempel på praktisering av solidaritet og sosialt engasjement i den cubanske

revolusjonen. Mobilisering av frivillig deltakelse har også vært viktig for å gjennomføre Revolusjonens løfter om sosial endring, gjennom konkrete tiltak som alfabetiseringskampanjen i 1960, eller vedvarende prosjekter som husbygging i mikrobrigadene, plukking av kaffe på landsbygda og kutting av

sukkerrør. Organisering av folkemassene har ved siden av det praktiske også hatt en viktig sosialiserende dimensjon, og arbeidsplassene, så vel som masseorganisasjonene som ble opprettet tidlig på 60-tallet, har vært viktige institusjoner for å mobilisere til frivillig arbeid.

Endringer i sosiale rettigheter og forventninger Deltakelsen har derfor på sett og vis også medført en økning i sosiale rettigheter, så vel som at den fungerer som en praktisering av revolusjonære verdier. Folk har lært seg å forvente visse sosiale rettigheter, og utforutsigbarheten i disse er også noe som gir grobunn for manglende tillit i dagens samarbeid. På karikert vis kan vi si at forut for spesialperioden hadde den cubanske staten mulighet til å fordele ut tilgjengelige goder, både materielle og sosiale. Folket ”tok i mot”, og ”ga i gjengjeld” sin arbeidskraft, sin lojalitet til dogmene, og tillit til partiet og staten (om en aksepterte å holde seg inne med de revolusjonære grensene for organisasjonsfrihet og levesett).

I dagens Cuba kan ikke staten ”dele ut” på den samme måten som før. En kan si at ”kontrakten” mellom folket og staten er endret. Sosiale rettigheter som gratis utdanning og helsetjenester

ERNESTO ”CHE” GUEVARA: Gjennom sin rolle i Cubas historie har El Che blitt et symbol på kamp og arbeid for Revolusjonen. I dag også et salgsobjekt myntet på kjøpesterke turister med ønske om en cubansk souvenir.

LatinAmerika

D E T

vedvarer, selv om det mangler tilgang på medisiner og skolemateriale. De statlige lønningene står imidlertid ikke i forhold til vanlige levekostnader. En gjennomsnittslønning er på ca 15 dollar i måneden, og når et stykke kylling koster to dollar, en flaske matolje en dollar og tørrvarene på rasjoneringskortet holder i knappe to uker, er det lite til overs for ytterligere utgifter.

Spesialperioden har ført til at staten har foretatt en del grep som en trygt kan si var fremmed for både Revolusjonen og for den enkelte cubaner i tiårene før 1990. Inntreden i markedsøkonomiske strukturer og åpenhet for utenlandsk investering er eksempler på dette. Mens det før var ulovlig å være i besittelse av dollar og dette kunne føre til lange fengselsstraffer, ble det i 1993 tillatt med dollar som betalingsmiddel. I Havanna og mange andre byer er det mange sentrale varer til husholdningen som en nesten utelukkende kan få i ”dollarbutikker”, og på de fleste områder er dollaren den valutaen som er viktigst å få tak i. Storsatsing på turisme har satt mange cubanere i et ubalansert forhold mellom kapitalsterke turister og egen økonomisk posisjon. Dette handler om mer enn økonomi. Det handler om at staten som troverdig formidler av verdier, blir utfordret – og svekket.

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

Oktober 2004

15

SAMARBEID I PRAKSIS: En sykkelreperatør har verkstedet sitt til skue på fortauet. Hvor mange personer har han hatt i sving for å få tak i alle delene han trenger?

Å finne mening i fellesskapet Når cubanere i større grad er overlatt til seg selv i hverdagen der staten tidligere kunne bidra, kan en forstå at dette fører til at frivillig arbeid og politiske verv ikke lenger har samme appell i praksis, at det ikke fordrer det samme engasjement for fellesskapet når husholdets daglige kamp for selvopprettholdelse er det primære for de aller fleste. For når en skal finne praktiske løsninger i dag, er det andre samarbeidsformer som gjelder. De fleste må ha en ekstra inntekt, helst i dollar, og denne er gjerne knyttet til turismen.

I de fleste nabolag jeg ble kjent med, kunne en finne en sammensatt gruppe av aktiviteter: Taxisjåfører, romutleie, kioskutsalg, servitørvirksomhet og kafédrift. Enhver syntes å søke en nisje å involvere seg i for en ekstra inntekt – uansett utdanningsbakgrunn.

Privatpersoner har nå lov til å drive sin egen lille bedrift. Mange har laget små spisesteder, og de som bor i større og bedre leiligheter kan gjøre virkelig lukrative forretninger ved å leie ut til turister. Noen av disse aktivitetene foregår i tråd med regelverket for privat virksomhet, men svært mye aktivitet foregår ”svart”.

Dagliglivets nettverk Ved å tilbringe litt tid på Cuba ser en raskt hvor viktig det er for et hushold eller en privat virksomhet å trekke på ulike relasjoner. Det gjelder å ha gode

personlige kontakter, eller kjenne de rette personene som kan introdusere deg for nyttige varer og tjenester på det svarte markedet: den beste dørselgeren av kjøtt, fisk og melk, den som kan skaffe deg en viss teknisk duppeditt til kjøleskapet eller til bilen, den som kan skaffe billige materialer på svartebørsen for påbygg av huset. Der det tidligere var viktig å ha tilknytning til det sosialistiske systemet innen ditt personlige nettverk, er det nå (også) viktig å ha tilgang til dollarøkonomien i nettverket.

Hvordan våre nettverk utvikler seg er sammensatt. Den enkeltes nettverk kan være videreføring av nettverk som også hadde betydning i det sosialistiske samfunnet forut for spesialperioden. Behovet for å kjenne de riktige personene i systemet har blitt beskrevet som en måte å få tak i særlige knappe goder, både på Cuba og i andre sosialistiske samfunn. Å inneha politiske verv og vise seg som en revolusjonær arbeider kunne være et stempel som åpnet dører, og en kunne få tilgang på la estimulación socialista, det vil si en slags ”premiering” på arbeidsplassen, som salgstilbud på klær og sko, et nytt kjøleskap, en reise eller et hotellopphold.

Nettverk kan bero på andre tilknytninger, til familie, slektninger eller religiøse grupperinger. I tillegg til at tilhørighet til et fellesskap av personlige bånd er en sosial verdi, er nettverksaktivitetene

også rom for å fremheve identitetstrekk.

I dagliglivets samhandling finner vi uttrykk for allsidig kreativitet i måter å reparere sine ting, eller å lage nye små oppfinnelser i mangelens tid. Evnen til å inventar – å finne opp, og resolver – å finne løsninger – innen økonomiens og varetilgangens begrensninger, er evner som omtales med stolthet og refereres til som typisk cubansk.

Det er ikke nødvendigvis motsetningsfylt å være revolusjonær og tilsluttet sosialistiske institusjoner, og å være opptatt av familien. Det er også slik at nettverksrelasjonene går fra de helt nære relasjoner preget av sterk lojalitet og tillit, til mer perifere kontakter preget av forretningsmessige transaksjoner.

Nettverkssamarbeid kan allikevel i sin helhet beskrives som samarbeid som finner sted ved siden av det tilsynelatende systematiserte offentlige samarbeidsinstitusjonene, i én-til-én relasjoner som fungerer på sin egen fleksible og uforutsigbare måte. Å ha personlige kontakter er viktig i alle samfunn, men det er hvordan dette er viktig, og hvordan det kommer til uttrykk, som blir det interessante å forstå i denne sammenheng.

Organisasjoner og arbeid for lokal deltakelse Disse sammensatte lojalitetene som utspiller seg i sosiale nettverk, er

16

Oktober 2004

D E T

interessante å se i sammenheng med offentlige organiserte prosjekter som skal løse lokale materielle problemer.

Julia er en eldre dame som bor i en av Havannas dårligere bydeler. Hun er medlem av partiet og har vært en ivrig ”brigadist”, det vil si deltatt i brigader for å plukke kaffe og bygge hus. Nå er hun pensjonert, men har en ekstra inntekt ved å vaske hus for en familie. I likhet med resten av nabolaget er hennes hus i forfall, og bydelen er nå med i et prosjekt for å forbedre boligene. Prosjektet er drevet av to cubanske organisasjoner.

Naboene skal gå sammen for å bygge hverandres boliger, og materialene er finansiert av utenlandske organisasjoner. Ved siden av å bygge hus ønsker organisasjonene gjennom sosiale aktiviteter og samtalegrupper å bidra til økt sosialt engasjement og fokus på de sosiale problemene i bydelen, og hvordan en kan forebygge disse. Deltakelse dreier seg her ikke bare om mobilisering, men også om økt deltakelse i beslutninger omkring egen sosial situasjon. Det var altså en form for holdningsarbeid kombinert med å forbedre boligsituasjonen. I tillegg til å videreføre revolusjonære verdier som solidaritet og frivillig arbeid, er målet å fremkalle lokalt ansvar for å finne løsninger i fellesskap og ta beslutninger. Å forsterke ansvaret innenfor en lokal kontekst kan sees som et svært praktisk mål i en tid da staten ikke lenger kan utøse sine sosiale prosjekter som før.

Folkelig respons I løpet av mitt feltarbeid i Havanna fungerte ikke dette prosjektet så godt når det gjaldt oppslutning fra lokalbefolkningen, og det ble et samarbeid som tydeliggjorde mange av de sentrale utfordringene om lojalitet, tillit til staten og til hverandre. Det var mange grunner til den sviktende oppslutningen.

Mange anså at organiseringen blant annet krevde at folk skulle stille opp for hverandre på lang sikt. I og med at bygging av hus kan ta sin tid, var det meningen at en hjalp naboen i dag for å få hjelp kanskje uker eller måneder senere. En av de unge kvinnene som var involvert beskrev situasjonen slik: Hvis folk hadde tatt konseptet med deltakelse fra begynnelsen av, at det virkelig er ”jeg hjelper deg og du hjelper meg” så ville de ikke vært så bekymret.

Folk må stole på oss. Jeg har møtt folk som sier ”du kommer vel ikke og hjelper på mitt hus”, og jeg har iblant måttet svare at ”hvis jeg hadde tenkt som deg så hadde jeg ikke gjort det. Men siden jeg tenker annerledes, hvorfor må du konkludere med at jeg ikke vil hjelpe deg etterpå?”

Hun påpeker den manglende tilliten mellom naboer som ikke kjenner

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

”PRIVAT BEDRIFT”: I spesialperioden har det blitt tillat med små private virksomheter igjen. Taxisjåføryrket er en populær vei til turistsektoren og dollarinntekter, enten via å betale skatt til staten, eller å jobbe svart. hverandre og som forut for dette ikke har hatt så mye med hverandre å gjøre. Mistilliten lot seg også merke i holdningene til hva staten kunne bidra med. Prosjektet var drevet også av midler utenfra, men det ble gitt mye oppmerksomhet til de tette båndene til statlige representanter som skulle bidra med leveranser og tilrettelegging. Jevnlig mangel på materialer og opplevelser med et gjenstridig system ble for den enkelte eksempler på en sviktende og uforutsigbar stat. Eller snarere; sviktende byråkrater. I en lang periode ventet de på materialer som skulle leveres via lokale myndigheter, noe som medførte en stemning av apati blant de deltakende. Julia kommenterte det slik: ”Lokalbefolkningen kan kreve noe for å skape endring, for regjeringen på høyt nivå er interessert i dette. Den revolusjonære regjeringen interesserer seg for denne typen prosjekter. Men det som skjer er at personene på mellomnivå av og til ikke har den samme klare visjonen, skjønner du? De gir det ikke den nødvendige betydning, de prioriterer andre ting.”

I Julias utsagn ligger også en tosidig holdning til staten, som ofte går igjen. Tro på Revolusjonens budskap manifesterer seg i å uttrykke tillit til Fidel Castro, mens mistillit i praksis og gjennom egne erfaringer forklares av systemet rundt. Den dobbelte holdningen til makten kan sees i lys av at det fortsatt eksisterer forventninger til sosiale goder fra Revolusjonen, parallelt med en skepsis til at noe som staten er involvert i kan forutsees å bli gjennomført. Det er en uforutsigbarhet i systemet hvor skepsisen blir som en selvoppfyllende profeti. Ett spørsmål er hvorvidt det er mulig å lykkes med et

prosjekt for å vekke lokalt engasjement og motivere til lokal deltakelse når de involverte gang på gang får bekreftet de uforutsigbare praktiske omstendighetene. Og hvorvidt dette er mulig når hverdagen er fylt med så mange andre lojaliteter. Ett svar kan være at organiseringen om et felles mål er vanskelig å kombinere med at individet bruker personlige relasjoner for å oppnå de fleste andre mål. Som nevnt har andre sammenbindinger, fellesskap og lojalitetsbånd også vært viktige forut for spesialperioden. Men i slike omveltninger som spesialperioden medfører, blir disse bånd forsterket og får endret og økt betydning – i motsetning til mange aktiviteter som krever tilhørighet til et mer abstrakt fellesskap.

Sivilt samfunn i utvikling Hva slags samfunn vil Cuba utvikle seg til i fremtiden, og med hvilke samarbeidsformer? Det skjer mange endringer, økonomisk og sosialt, innenfor det sosialistiske styret. Et yndet, men vanskelig tema for en utenforståendes blikk på Cuba, er visjonene en kan ha om hva slags bestanddeler av Revolusjonen som vil være mulig å opprettholde når det finner sted en utskifting av ledelsespersoner.

Hva slags fremtidige rom for sosialt engasjement og for fellesskap av praktisk og politisk betydning (folkestyre) vil utvikle seg? Når de mange institusjonene som bygger på en deltakelse ifølge revolusjonære eller sosialistiske verdier blir mindre betydningsfulle, hva skjer etter hvert med organiseringen av samarbeidet på lokalt nivå? Hva slags organisasjoner vil ha betydning for den enkelte, og hvilke relasjoner omformes til konstruktivt og meningsfullt samarbeid?

LatinAmerika

K U LT U R

Oktober 2004

17

ASERE - FRA CUBA TIL FØRDE MED SON Årets internasjonale folkemusikkfestival i Førde var den 15. i rekka, og med ny status fra Stortinget som knutepunktinstitusjon og åpning ved H.M. Dronning Sonja, var det klart for 80 ulike arrangementer i festivalbyen fra 1. - 4. juli.

SIV SY S TA D

er medlem av LAG-Bergen. Hun er frilansfotograf for FN-Sambandet Vest og jobbet på Førde Folkemusikkfestival i sommer.

Karibisk musikk var årets tema, og artistene fra disse landene satte et klart preg på festivalen. Trofaste publikummere hadde aldri tidligere i festivalens 15-årige historie sett publikum i idrettshallen reise seg og hoppe opp og ned i takt med musikken.

Dansegulvene har sjeldent vært så fulle som under årets karibiske festivalnatt da Joaquín Díaz fra den Dominikanske Republikk og det cubanske bandet Asere spilte opp til dans – Aseres rytmer klarte å få alle opp fra stolene. Det hjelper da også at folkemusikkpublikummet ikke lar mangel på erfaring med latinamerikanske rytmer stå i veien for å ta seg en sving. Å danse halling til son går faktisk overraskende bra.

Asere har siden 1997 vært på faste turneer i Europa og framfor alt i Storbritannia, med ulik besetning i årenes løp. Gruppa fikk fart på karrieren da den colombianske sangerinnen Totó la Momposina oppdaget dem under et besøk på Cuba i 1996, og Asere fikk kontrakt med hennes manager. La Momposina foreslo navnet på bandet; ”Asere” er cubansk slang for ”kamerat” eller ”venn”. De har gitt ut tre cd’er, den siste, Destinos, kom i år. Platen er imponerende variert og har fått mye oppmerksomhet for genreblandingen av ulike latinamerikanske stilarter og rytmer. Den tradisjonelle cubanske musikken er grunnsteinen i de unge musikernes prosjekt, men dette holder dem ikke fra å la son gli elegant over i reggae i en og samme melodi. På platens siste spor får man en overveldende versjon av den tradisjonelle cubanske Habanera, spilt inn sammen med den legendariske jazzperkusjonisten Willy Cobham. Med forankring i tradisjonsmusikken fører Asere sitt prosjekt videre og inkluderer blant annet rytmer fra andre karibiske land. Bandet er kjent for gnistrende liveopptredener, og publikum i Førde er ikke de første som har latt seg imponere over energien og spillegleden til disse musikerne.

ASERE: Fra venstre: Iván Suárez, Michel Padrón, Vicente Arencibia, José ”Guajiro” Reyes, Juan ”Luz Brillante” Alarcón, Alejandro Padrón, David Echevarría.

Hva er Aseres suksess som gruppe?

Bandets hovedvokalist David Echevarría Martínez svarer: - På Cuba er det mange grupper med samme format som Asere med svært høy kvalitet. Jeg tror en av de sterkeste sidene til Asere er allsidigheten til musikerne. Vi har tre vokalister og flere av musikerne spiller flere instrumenter, i tillegg til at de komponerer. Dette garanterer og er viktig for kvaliteten til en gruppe. Jo mer du kan gi publikum av variasjon, jo bedre, sier Echevarría.

Hva karakteriserer musikken til Asere?

- Et av nåtidas fenomen i musikk generelt er fusion, og den cubanske son kommer ikke utenom dette. Vi ivaretar røttene våre fra son og guaracha, guaguancó og chachacha, men fusion er like fullt noe vi tar opp i musikken vår. Dette er noe vi er positive til og det har gitt veldig gode resultater. Når du spiller en type musikksjanger og plutselig skifter til en annen rytme, når det fram hos publikum når det er godt utført. Dette er noe vi vil fortsette med, å blande cubanske rytmer med for eksempel annen karibisk musikk, sier David.

David har vært i Norge tidligere. Han er et eksempel på at Førde Internasjonale

Folkemusikkfestival har funksjoner som går utover det å presentere artister fra alle verdenshjørner for et norsk publikum. I 1996 deltok han i festivalens årlige talentprosjekt, hvor unge musikere fra et utvalg land blir invitert til Førde for å skape musikk sammen. I 1996 bestod gruppa av to cubanere, to senegalesere, to indere og fire nordmenn under musikalsk ledelse av Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Johannesen. David sier selv om prosjektet: - Talent 1996 var for meg en motivasjon til å fortsette å studere musikk. Jeg forstod at jeg kunne nå enda lengre, og jeg er sikker på at de andre deltakerne opplevde det samme. Å bevege meg utenfor grensene til den cubanske musikken og skape noe nytt med utgangspunkt i musikk jeg ikke kjente, var en stor opplevelse.

Asere kombinerer konsertturneen med workshops blant annet for skolebarn i England. De er opptatt av formidling av cubansk kultur og musikk til resten av verden. I Førde holdt musikerne kurs i dans og perkusjon, med stor suksess.

Kursdeltakerne stilte på arrangementer seinere på kvelden og praktiserte sine nylærte dansesteg. Etter Førdefestivalen er Asere tilbake i Storbritannia hvor de turnerer fram til september.

18

K U LT U R

Oktober 2004

LatinAmerika

Damenes dans – et møte med Petrona Martinez Det var en kald kveld og fra himmelen falt det store tårer, men innenfra hørte jeg lyden av trommer og harmonier, noe som fikk meg til å føle at en del av Colombia var kommet til Norge. Når trommene lød på Førde internasjonale folkemusikkfestival, begynte publikum på beskjedent vis å fylles med bullerengue-rytmen. Nordmennene satt der, plantet i stolene sine – akkurat som noen folk som ikke våger å spise selv om de er sultne, men bare later som de spiser – og på oppfordring fra konferansieren beveget de føttene og lot som de fulgte rytmen…

ADO L F O L U C U M I

er medlem av LAG-

Bergens Colombia-komié.

Petrona Martinez, som var invitert til festivalen med sitt orkester, er litt av en legende. Selv om hun blir kalt bullerenguens dronning, har hun aldri levd som dette. De grådige flammene av urett, ulikheter og forakt for den colombianske kulturen hadde fortært 57 av årene hennes. Men da den siste gløden var i ferd med å dø ut, oppsto hun fra glemselens aske: En glød lå igjen i asken og utstrålte varme, og trommene blåste liv i et lite lys, som lyste gjennom hele den lange natta som hadde vart i 500 år.

Livets tunge arbeid Bullerengue som musikkstil oppsto for mange år siden, da de eldre kvinnene ble ekskludert fra visse festligheter.

– I gamle dager, når damene var på min alder, kunne de ikke danse på dansestedene; det kunne bare de unge kvinnene. Under dansene slapp ikke de eldre kvinnene inn, derfor ble de stående i døråpningene og danse bullerengue, eller i patioene til sine egne hus, forteller Petrona.

I dag reiser Petrona rundt i hele verden og synger og danser bullerengue, en musikk som generasjon etter generasjon har holdt liv i; oldemoren og bestemoren, bestemorens søster og hennes egne kusiner drev med bullerengue, mens faren hennes komponerte både bullerengue og cumbia. Men før Petrona viet seg fullt og helt til sangen, hadde hun reist fra gård til gård i 18 år med de syv barna og mannen som passet på andres gårder, dyrket grønnsaker og avlet opp høner, ender og griser. Hun forteller: – Jeg var husmor, og passet på barna mine, avlet høner og griser, vasket og strøk klærne til familien min. Mannen min arbeidet med kveg; som ”corralero” (dyrepasser), og vi måtte flytte til de boligene som gårdseierne ga oss, og – ja; jeg tok meg av dyrene og laget mat til mannen min. Det var mitt liv: Vi tilbrakte 18 år fra gård til gård, helt til vi kom til Palenquito.

PETRONA MARTINEZ: Under Førde Folkemusikkfestival ble Petrona Martinez fra Colombia intervjuet av Adolfo Lucumi.

– Vi gjorde opp for oss, og med vederlaget for arbeidet kjøpte vi et lite stykke jord der vi reiste et hus. Der endret livet mitt seg. Jeg følte meg ikke vel, for jeg hadde ikke penger til mat til barna mine hver dag. I den bydelen så jeg at det var mange personer som hentet ut sand fra bekken for å selge den, og på den måten livnærte de seg. Jeg sa til Enrique [mannen min]: – Caramba!

Jeg skal ta meg en tur med ungene for å hente ut sand! Og han svarte: - Skal du begynne med det harde arbeidet?

Det er for menn! Jeg svarte ham at det er for menn, og for kvinner når det er nødvendig. Så slik begynte jeg, og tok min første runde for å hente ut sand sammen med ungene.

Oppdagelsen av sangen Og der, midt i sanden og vannet, begynte Petrona å slukke den grådige glemselens flamme som holdt på å gjøre slutt på henne. Hun forteller videre: – Da jeg var i Malagana – i den landsbyen hvor jeg bor – begynte jeg å synge mine bullerengue-sanger, som jeg hadde hørt av bestemoren og oldemoren min.

Og en mann som heter Marceliano Orosco som badet lenger nede i bekken,

hørte meg synge da jeg hentet ut sand.

Etterpå sa han at det var en dame i landsbyen som sang godt, og som kunne begynne og synge profesjonelt.

Og nesten ti år etter dette, la en fransk kvinne ved navn Lissette Lemoine på veden som skulle tenne den flammen som har gjort Petrona berømt i verden: – Hun som gjorde det første musikalske arbeidet med meg i Frankrike, ”Le Bullerengue”, var fransk og het Lissete Lemoine. Med utgangspunkt i den platen har jeg blitt berømt og reist så mange steder og spredd denne musikken. Hun reiste rundt og samlet inn musikk som holdt på å gå tapt, som bullerenguen, og den rene ”vallenato’en” som spilles på trekkspill. Noen fortalte henne om meg, så hun kom hjem til meg (som det sies: ”Når det er noens tur; er det deres tur – det som er for hunder, er ikke for katter, og lykken kommer til den som trenger den!”). Hun kom hjem til meg, og den kvelden spilte og sang vi alt mulig for henne.

Under Lemoines andre besøk tok de opp musikken, og i Frankrike laget hun en dokumentar, ”Le Bullerengue”. Petrona gikk gjennom den nesten oppbrente

LatinAmerika

K U LT U R

Oktober 2004

19

PARADE: Petrona Martinez sammen med bandet sitt under festivalparaden i Førde.

døren, og i dag er hun en av Colombias største artister. For når et folk er uvitende om, eller fornekter sine rikdommer i lengselen etter det som kommer fra utlandet – mens regjeringen prioriterer kriger framfor skoler og sosial, kulturell og politisk utvikling – så er vi dømt til å vente på at utlendinger skal komme og fortelle oss hvor bra vi synger.

– Hvorfor ble du berømt i Europa før Colombia?

– Kan det være fordi denne musikken kommer derfra, og ingen kan bli profet i sitt eget land… I Colombia får ikke folkemusikken så mye oppmerksomhet.

Men denne musikken har fått en spesiell anerkjennelse i Colombia, det vil si at jeg har blitt anerkjent etter at jeg reiste første gang til Frankrike, og kom tilbake og spilte inn en plate som heter ”La vida vale la pena” (”Livet er verdt å leve”) i Bogotá. Etter innspillingen i Bogotá begynte folk å legge mer merke til meg. Etterpå reiste vi til England hvor jeg spilte inn ”Bonito que canta”

(”Så fint hun synger”), som ble nominert til en Grammy. Etter at denne platen ble nominert, vet folk i Colombia hvem Petrona Martinez er.

– Hva synes du om å bli berømt i Europa?

– Det synes jeg er veldig bra, for i tillegg til det har livet mitt endret seg radikalt, økonomisk sett, og, vel… Kanskje det er det som har holdt meg i live? Med min alder – jeg fyller 66 år – så er det kanskje musikken som holder meg levende, for vi kommer fra en tradisjon hvor musikken gir sjelen et nytt liv.

Det andre Colombia Til alle de landene Petrona reiser med sitt hvite hår og søte smil, etterlater hun en smak av et annet Colombia, en smak av kaffe, García Márquez, bananer, sukkerrør og blomster. Denne kvelden i Førde ble nordmennene fengslet av denne andre colombianske smaken.

Og det er ikke en smak av kokain… (Jeg

”Livet er verdt å leve” Da jeg kom til Palenquito, så jeg livet i et hull Jeg viet meg, med mine barn, til å hente sand ut fra bekken Hør, Viñales, livet er verdt å leve Ta en spade, og la oss ta ut sand César Jimenez, nå er det lavvann La oss hente ut sand for å tjene penger til ris Når bekken vokser, så beklager jeg det Mine kamerater forteller at jeg mister en ny dag Hør, Juancito, livet er verdt å leve Ta spaden og la oss hente ut sand Oi, Angelito, nå har det blitt lavvann La oss hente ut sand for å tjene penger til ris

er så lei av å høre kommentarer om narkotika fra nordmenn som spør meg hvor jeg kommer fra. Det som skjer i det andre Colombia, er det vi i Latin-Amerikagruppene ønsker at Europa skal se og forstå mer av.) ”Livet er verdt å leve” er fortellingen om de vonde erfaringene til Petrona Martinez i Palenquito, hvor hun begynner å grave ut sand fra bekken for å kunne tjene til ris, kassava og fisk, og slippe unna det hun kaller ”hullet”. ”Hullet” er som en grav hun kan se for seg siden hun ikke har mat å gi til barna. Men så forstår hun at det å grave ut sand og selge den etterpå representerer hennes egen og familiens overlevelse: – Når jeg lå der i senga med en verkende kropp, husket jeg på det mannen min hadde sagt om at det var et mannfolkarbeid. Men jeg så at barna mine hadde behov… Og derfor ga jeg meg ikke; men gikk ut i bekken igjen. Hva kunne jeg ellers gjøre? Kanskje tar sanden livet av meg, men barna mine dør i hvert fall ikke av sult.

La oss ta en tur, så tjener vi for en dag Vi tjener til cassava, kjøtt og fisk Hør, Gloria, livet er verdt å leve Ta spaden, og la oss hente ut sand Hør på meg, Pedro, nå har det blitt lavvann La oss hente ut sand for å tjene penger til ris I Palenquito er vi alle kamerater Og vi lever av bekken, vi er “sandhentere” Hør på meg, Enrique, livet er verdt å leve Kom barna mine, nå er det lavvann Fortsett, barn, for livet er vakkert Fortsett å hente ut sand, for det skader ikke Å, Petronita, sanden kommer til å drepe deg Jeg har vondt i hoften, og kan ikke gå… (originalversjon på spansk på neste side)

”La vida vale la pena” Petrona Martinez Returadresse:

Cuando yo vine a Palenquito, yo vi la vida en un hoyo Me dediqué con mis hijos a sacar arena del arroyo.

Oye, Viñales, la vida vale la pena Coge la pala y vamos a sacar arena Cesar Jiménez, ya la creciente bajó Vamos a sacar arena para ganarnos para el arroz.

Cuando el arroyo se crece, son cosas que yo lamento Me dicen mis compañeros es otro día que yo pierdo.

Det Akademiske Kvarter Olav Kyrres gate 53 5015 Bergen

Film: Motorsykkeldagbøkene CHE GUEVARA: Her spilt av den meksikanske skuespilleren Gael García Bernal

Oye, Juancito, la vida vale la pena Coge la pala y vamos a sacar arena Ay, Angelito, ya la creciente bajó Vamos a sacar arena para ganarnos para el arroz.

Damos un viajecito, tenemos un día ganado Nos ganamos para la yuca, la carne y el pescado Oye, Gloria, la vida vale la pena Coge la pala y vamos a sacar arena Óyeme Pedro, ya la creciente bajó Vamos a sacar arena para ganarnos para el arroz.

En el barrio Palenquito todos somos compañeros Y vivimos del arroyo nosotros los areneros Óyeme, Enrique, la vida vale la pena Coge la pala y la barra y vamos a sacar arena Vamos, mis hijos, ya la creciente bajó Sigan, mis hijos porque la vida es bonita Siga sacando la arena que eso no nos perjudica…

Ay, Petronita, la arena te va a matar Ya me duele la cintura ya no puedo caminar Ay!

Otro mundo es posible aquí, sí otro mundo es posible si la gente va aquí, sí otro mundo es posible si la gente va caminando en esta calle, hombro a hombro vamos a construir un nuevo mundo y el planeta transformar con humanidad y solidaridad vamos a vencer con mucho coraje, sudor y desvelo, podremos decir que aquí, sí otro mundo es posible si la gente va aquí, sí otro mundo es posible si la gente va caminando en esta calle, hombro a hombro vamos a construir un nuevo mundo y el planeta transformar con humanidad y solidaridad vamos a vencer con mucho coraje, sudor y desvelo, podremos decir que aquí, sí otro mundo es posible si la gente va aquí, sí otro mundo es posible si la gente va en un tiempo cruel, desigual solo la injusticia mantiene ese poder anti social, neoliberal más la gente lo hará diferente, porque aquí, sí otro mundo es posible si la gente va aquí, sí otro mundo es posible si la gente va

Regi: Walter Salles, Skuespillere: Gael García Bernal, Rodrigo de la Serna, Mia Maestro m.fl.

Premiere i Norge: 1.oktober Anmeldelse av Ingeborg Austreng La meg tilstå med en gang – jeg har ikke lest Che Guevaras berømte dagbøker som denne filmen er basert på, men jeg vet at visse kretser av Latin-Amerikainteresserte regnes de som obligatorisk lesning. Derfor, og fordi hovedpersonen i denne filmen er nettopp Che Guevara, hadde jeg høye forventninger til denne filmen. Det er mulig at jeg heller burde ha lest bøkene.

Filmen følger Ernesto (Che) og hans kamerat Alberto på sin reise på motorsykkel gjennom Sør-Amerika fra Argentina i sør til Venezuela i nord, og er lagt opp som en klassisk road-movie. Dette er en film med mange vakre bilder fra Sør-Amerika, mye motorsykkel, damer og kameratskap, men nesten uten politikk.

Det er svært lite ved den Ernesto Guevara som fremstilles i filmen som gir noen pekepinn på at han skulle bli en av Latin-Amerikas mest kjente revolusjonsledere. Den unge Ernesto spilles av Gael García Bernal, som mange kjenner fra de meksikanske filmene Elskede kjøtere og Og mora di også! Han fremstiller Ernesto som en stille, oppriktig og svært følsom tenker.

Han blir riktignok oppmerksom på verdens urettferdighet på sin ferd, men virker ikke som om han er i stand til å gjøre noen analyse av den, og langt mindre som om han kan lede an i kampen mot denne urettferdigheten. Det gjøres noen spede forsøk på å vise Ernesto som en engasjert mann, blant annet i en av de siste scenene der han svømmer over en elv for å feire bursdagen sin i en koloni for spedalske, men den opprørtheten han viser over fattigdom og urettferdighet i filmen er uten brodd.

Jeg vet ikke hva som har skjedd da denne filmen ble laget. Skuespillerne er dyktige, og gjør gode rolletolkninger, og filmingen i seg selv er bra, men jeg satt igjen og lurte på hva filmen egentlig ville si. Filmen gir et helt ”ufarlig” bilde av Guevara, noe som sannsynligvis fungerer for å nå et større publikum, men jeg ser liksom ikke vitsen i å lage en film om et menneske som har betydd og betyr så mye for Otro mundo es posible: så mange, for så å fremstille ham som en hvem som helst.

Original tekst og musikk: Beto Herrman, Silvia Maringoni, Lia Aretz y Jorge Cruz.

Spansk versjon: Galo Mora Witt

Kort sagt ble jeg skuffa over Motorsykkeldagbøkene. Det betyr ikke at den ikke er en severdig film, som kan sees for vakre bilder, fine skildringer av kameratskap eller Gael García Bernals blikk. Men ikke gå og se den for å lære noe om Che Guevara og hva han sto for.