Latinamerika #3 og 4 2014

#3/4

Ă…rgang 19 - Desember 2014

Latin-Amerikagruppene i Norge

Fred i Colombia?

Fred i Colombia?

Innhold Colombia: En evig krig?

Colombias problem med narkotika Jord til evig besvær Ofrenes time er kommet Fred nedenfra og opp Nasjonalidentitet i utvikling Utsikt til fred i Colombia Foregangslandet Røde prikker på et kart – døde kropper i svart Kamp for lovet land Valgets kvaler Pengene eller livet Den colombianske tryllekunstneren

På forsiden

Fast 4 8 11 14 18 22 26 30 34 36 38 40 44

Den rike kulturen i Colombia kan være et redskap for helbredelse og forsoning. Ei jente observerer forberedelsene til karnevalet i Barranquilla i 2012.

Fotograf: Kristina Johansen

Leder Siden sist Meninger Reisebrev Anbefalinger Mitt Latin-Amerika

3 29 32 46 48 49

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen tar gjerne imot ris og ros.

Søker medlemmer LatinAmerika søker nye redaksjonsmedlemmer i Bergen og Oslo. Bli med å lage Norges eneste tidsskrift om Latin-Amerika! Mer info: latinamerika@gmail.com Vi trenger deg!

#3/4 - Desember 2014 Årgang 19.

Løssalgspris: 30,-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge

Kolstadgata 1

0652 Oslo, Norge latin-amerikagruppene.no

Redaksjonen:

Kari-Therese Eia (red.)

Maria Helena Meyer Dolve Fredrik Henriksen Fanny Valen Alexandra Hordnes Ingvild Fonn Asmervik Randi Usken Synneva Laastad Silje Jahre Frotvedt Ana Sieder Mari Furuseth Olsen Pia Blindheim Lund

Grafisk utforming: Eirin Høiseth

Redaksjonen avsluttet: 27. november 2014.

Tema for neste nummer: Globalisering

Kontakt:

latinamerika@gmail.com

Takk til:

Karoline Garnes og Tonje Eriksson.

Opplag:

1200 eksemplarer

Utgis med støtte fra:

2

Fred i Colombia?

Leder

Tre skritt frem, to og et halvt tilbake?

De colombianske fredsforhandlingene ble satt på pause og spenningen tetnet igjen til, kun dager etter samtalenes to-årsjubileum.

Høstens utgave av LatinAmerika er viet til et av landene med flest internt fordrevne, og det landet som i dag befinner seg i verdens mest langvarige konflikt: Colombia. Å bygge fred er alltid en møysommelig, treg og omstendelig prosess. Særlig er dette gjeldende i en kontekst hvor konflikten det dreier seg om har vart i over 60 år, og som fremdeles pågår – til tross for to år med fredsforhandlinger.

Ettersom faktorer endres, skjer det samme med tiden som behøves – stadig er det hendelser som må tas hensyn til og inkluderes i en allerede kompleks affære. Dette er prinsipper som gjelder for fredsprosesser mer enn for nesten noe som helst annet. I tillegg er alt så skjørt: Tilstanden til samfunnet som er berørt på alle områder, og graden av tillit mellom de ulike partene. Hvordan en forholder seg til vesentlige begreper som sannhet og rettferdighet, og graden av velvilje i møter mellom motparter. Hvordan tiltak for fredsbygging konstrueres, og så uendelig mange flere momenter og faktorer. Alle kan de gå i tusen knas og alle kan de avspore prosessen som helhet.

Nettopp hvor skjørt – selv etter to år med forhandlinger og diskusjoner (toårsmarkeringen fant sted 19. november) – illustreres av sjokknyheten om at president Santos stanset forhandlingene på grunn av FARCs generalkidnapping. Heldigvis ble de gjenopptatt da løslatelsen fant sted nylig.

Dette er et håpefullt signal fra fredsprosessen.

Andre positive utviklinger du kan lese mer om er ofrenes rolle og viktighet, så vel som hvor vesentlige humanitære soner og fredssamfunn er blitt midt i møtet med meningsløs vold og forfølgelse. En dreining mot at colombianerne begynner å se seg selv som ett folk med felles

nasjonalidentitet og kulturelt uttrykk, kan du også lese mer om i denne utgaven av tidsskriftet.

Høsten har brakt med seg sannsynlige budsjettkutt etter vårt eget hjemlige regjeringsskifte i fjor. Både utviklingsmidler og informasjonsstøtten som gis gjennom Norad og som blant annet drifter LatinAmerika har en usikker framtid. Nå mer enn noen gang er det vesentlig at Norge ikke kutter støtten til utvikling, institusjonsbygging og sivilsamfunn på kontinentet. Det samme gjelder til informasjon om hva som foregår.

Dette formidles i mangelfull grad av dagspressen som ikke lenger har råd til utstasjonering av egne korrespondenter, og dermed heller ikke har innsikt i betydningen av hva som skjer. Hvor skal analysene komme fra, om ikke fra de mindre solidaritetsorganisasjonene? Pressebyråene har ikke tid til å gå i dybden, og altfor ofte resirkuleres enkeltversjoner av hendelser.

Det skjer mye i Latin-Amerika, og dette speiles i denne dobbelutgaven av tidsskriftet. Du kan lese mer om det dramatiske valget i Brasil, hvor et tragisk dødsfall medførte endringer på stemmesedlene og en gjenvalgt Dilma Rousseff. Samtidig foreslås megademningen Belo Monte bygget og den statlig eide urangruven Ithaia åpnet – til tross for aktiv motstand fra urfolkene i Amazonas. Videre kan du lese om Argentina som går Norge en høy gang i anerkjennelse av transpersoner og deres rettigheter, høvdingbesøk fra regnskogen, forfatterskapet til Gabriel García Márques, og mye mer.

God lesning i høst- og vintermørket!

3

Kari-Therese Eia Redaktør

Fred i Colombia?

Colombia: En evig krig?

Colombia er herjet av den mest langvarige militære konflikten i den vestlige verden. På Cuba foregår nå de mest lovende fredsforhandlingene landet har opplevd de siste tre tiårene.

Tekst: Diego Marin Ríos, leder av Støttegruppen for Fred i Colombia, politisk flyktning siden 2008.

Konservativ makt

Nobelprisvinner Gabriel García Márquez, som døde i eksil i Mexico tidligere i år, definerte Colombia som landet i LatinAmerika hvor den politiske debatten etter uavhengighets-

krigene ble vunnet av elitens mest konservative maktgrupper.

Verken demokrati eller fred vokste umiddelbart frem i LatinAmerika etter at den spanske kronen ble utvist.

Colombia var for eksempel det eneste landet i regionen hvor interne konflikter førte til at eliten konspirerte for å drepe den nasjonale frigjøringshelten Simón Bolívar hele to ganger. Dette er som om frigjøringsledere i USA skulle ha forsøkt å drepe George Washington, eller Christian Magnus Falsen i Norges tilfelle. I romanen Generalen i sin labyrint dramatiserer Márquez disse konfliktene.

Colombia havnet i det 20. århundre under en streng og radikal konservativ styring som varte frem til 1934. Et resultat av

Konflikten i Colombia er svært komplisert, med gerilja, paramilitære og militære.

4

Fredrik Henriksen

Fredsforhandlingene kan bety slutten på Latin-Amerikas eneste gjenstående militære konflikt, og på trusselen denne utgjør for regionens demokratiske endringer. Ikke minst siden denne konflikten har blitt benyttet som USAs hovedunnskyldning for å holde et kvelende militært press i regionen. Globalt sett kan dette bety det endelige farvel til geriljakamp i den vestlige verden, men dessverre er det ennå ikke klart hva det vil bety for vanlige colombianere.

denne styringen var opprettelsen av Panama som uavhengig stat – ikke lenger en del av colombiansk territorium – på grunn av USAs interesser. Utdanning ble overlatt til den katolske kirken i sin helhet via konkordat (avtale mellom staten og paven), og vold ble det mest brukte politiske verktøyet mot demokrati og fagbevegelsens blomstrende uttrykk. Det er igjen Márquez som i romanen Hundre års ensomhet forteller om La masacre de las bananeras, «bananplantasjemassakren», fra 1928, bloddåpen av den colombianske arbeiderklassen.

Her ble flere hundre arbeidere drept av offisielle militære styrker etter ordre fra The United Fruit Company.

Historisk gjeld

Ettersom de radikale konservative beholdt makten, var det umulig å innføre grunnleggende liberale og demokratiske reformer som kunne skapt en sterk nok sosial, økonomisk og politisk basis for landets utvikling i en moderne forstand. Mens nesten alle andre land i Sør-Amerika opplevde egne demokratiske vårer tidlig i det 20. århundre, kan Colombias tilstand beskrives slik: et nytt, selvstendig land hvor eliten overtok privilegiene fra det spanske byråkratiet ved å innføre færrest mulig strukturelle reformer. I denne konteksten spiller jordreform hovedrollen og er den røde tråden for å forstå Colombias konflikt, siden den er et nødvendig første skritt for å lede et

«Jordreform spiller hovedrollen og er den røde tråden for å forstå Colombias konflikt.»

Fredrik Henriksen

Fred i Colombia?

land fra koloniale strukturer over til mer moderne samfunnsforhold.

Jordreform har vært Colombias «historiske gjeld» siden 1800tallet, noe som ble bekreftet i den siste FNs Human Development Report (2011). Her hevdes det at den store forskjellen mellom Colombia og andre land i regionen er det nesten totale fraværet av endring innen strukturen i jordbrukssektoren.

Skjebnesvangert drap

I 1934 kom endelig en liberal regjering til makten, som prøvde å endre denne situasjonen med «Lov 200» fra 1936. Alfonso López’ regjering prøvde å modernisere Colombias jordbruksstruktur under press fra en voksende bondebevegelse og en stadig mer organisert venstreside.

Dette førte til en kraftig spenning med de store jordeierne som historisk sett har vært knyttet til elitens mest konservative kretser.

Det er denne spenningen som er

spiren til Colombias krig siden situasjonen raskt utviklet seg til en militær konfrontasjon mellom de to tradisjonelle partiene (det liberale og det konservative). Det konservative partiet, som nå satt uten makt over de militære styrkene, innførte bruken av paramilitære grupper, kalt pájaros, med støtte av lokalt politi i rurale områder. Dette utviklet seg voldsomt fram til 9. april 1948, dagen da Jorge Eliecer Gaitán ble drept i Bogotá. Gaitán var preseidentkandidat og den mest populære og reformistiske lederen for det liberale partiet. Han var den første i parlamentet som snakket om bananplantasjemassakren, og den eneste som snakket om eksistensen av paramilitære grupper og den økende volden. Denne dagen markerer skjebnen til et land i kontinuerlig krig.

Folkets reaksjoner kom raskt ut av kontroll. Hovedstaden Bogotá ble brent ned til grunnen, og 5

volden spredte seg over hele landet. Ustabiliteten ble brukt som unnskyldning for et militærkupp i 1953 og de to tradisjonelle partiene mistet både kontroll over regjeringen og over de nye folkelige militære gruppene som ble stadig mer radikalisert under innflytelse av venstreorienterte politiske organisasjoner. I denne konteksten fant det liberale og det konservative partiet en særegen løsning som skulle gi dem makten tilbake og pasifisere landet: koalisjonen El Frente Nacional, «Nasjonal Front». Avtalen gikk ut på at de skulle dele den politiske makten og det statlige byråkratiet likt og at presidentembetet skulle veksle mellom de to partiene hvert fjerde år fra 1958. Formelt sett tok avtalen slutt i 1974, men i praksis har den fungert fram til i dag når det gjelder presidentembetet. Dette er et usedvanlig ekskluderende politisk system, en type institusjonalisering av antidemokratiet. Uten en reell

Fredsforhandlingene kan bety slutten på LatinAmerikas eneste gjenstående militære konflikt.

jordreform, med vold og krig som primære politiske verktøy, og uten et reelt demokrati, har man som resultat de strukturelle, politiske, sosiale og økonomiske rammene som definerer landets situasjon fram til i dag, og som forklarer fremveksten av geriljagruppene.

Geriljajungel

ELN ble grunnlagt i 1964, FARC i 1966, og EPL i 1967. Med FARC i spissen som den typiske kommunistiske geriljaen, EPL under maoist-ideologi og ELN under «Che» Guevaras og frigjøringsteologiens doktrine, var alle knyttet til jordspørsmål og rurale områder. M-19 ble dannet i 1970, en urban-gerilja med opprinnelse i noen av FARCs yngre ledere, og Quintín Lame i 1984 som urfolkenes egen militære gruppe.

De paramilitære gruppene har

alltid vært til stede, men det var i 1980-årene de begynte med en systematisk og felles militær virksomhet, knyttet til narkotikabaroners interesser som fortsatt passer godt overens med de store jordeieres interesser. I 1990-årene dannet disse gruppene en nasjonal organisasjon (AUC) som representerer den mest avskyelige og voldelige delen av krigen i Colombia.

Vendepunktet i konflikten kom på 80-tallet. En omfattende fredsprosess ble startet med alle geriljagruppene og dette førte til en demokratisk åpning. I 1986 kunne befolkningen for første gang i Colombias historie velge sine ordførere, fylkesmenn og andre representanter gjennom en demokratisk prosess. En allianse mellom det kommunistiske partiet, FARC og andre sektorer ble til landets tredje største parti med klar ledelse i rurale områder.

6

Dette partiet var La Unión Patriótica (UP). Svaret fra eliten var en allianse mellom jordeiere, narkotikabaroner, tradisjonelle politiske maktgrupper og paramilitære grupper. Fram til i dag snakker man om cirka 5000-8000 UP-medlemmer som har blitt drept eller bortført, i samarbeid med offisielle militære styrker.

Fredsprosessen med FARC falt sammen og de tok opp igjen våpnene. Andre geriljagrupper, som M-19, en del av ELN, Quintín Lame og en del av EPL, forhandlet med regjeringen, og Colombia fikk en ny grunnlov i 1991. Dette var selvfølgelig en stor fremgang, men de strukturelle problemene var fortsatt der, spesielt i rurale områder. At disse problemene ikke var løst var grunnlaget for at FARC beholdt kontrollen over 40 prosent av Colombias territorium på slutten av 90-tallet, og for at AUC gikk til angrep mot

NHD-INFO, Flickr Commons

Policía Nacional de los colombianos

Fred i Colombia?

Colombiansk politi viser frem beslaglagt ammunisjon. En demobilisering og avvæpning etter en fredsavtale vil bli svært omfattende.

Kristina Johansen

Fred i Colombia?

venstresiden i byene og mot sivilbefolkningen på landet. På begynnelsen av 2000-tallet mislyktes et nytt forhandlingsforsøk med FARC, og dette førte til en ny voldsspiral mellom 2002 og 2010.

Nytt forsøk

Nå sitter FARC og regjeringen igjen ved forhandlingsbordet. De sentrale temaene er de samme: landets jordbruksstruktur og politisk deltakelse. I tillegg kommer ofrene, overgangsoppgjøret, narkotikavirksomheten og FARCs demobilisering. Årsaken til optimismen i denne omgang er at partene allerede er enige når det gjelder jordbruk, politisk deltakelse og narkotikavirksomhet. Grunnlaget for denne fredsprosessen er en regjering som representerer en mektig elitesektor som støtter en fredelig løsning på konflikten og positive endringer i FARCs

politiske premisser, blant annet som følge av det nye politiske kartet i Latin-Amerika. Men de historiske konservative, rurale kreftene som har holdt Colombia i krig har fortsatt mye makt, både sosialt, politisk og militært.

Forhandlingsbordet er i Havanna, mens det i Colombia fortsatt myrdes politiske ledere, fagbevegelsesledere, journalister og menneskerettighetsforkjempere, og den økonomiske situasjonen for de fleste er stadig verre. Det finnes likevel et uendelig antall sosiale og politiske organisasjoner fra sivilsamfunnet over hele landet. De har vært involvert i forhandlingene gjennom store konferanser hvis konklusjoner er utgangspunktet for diskusjonene i Havanna, men størrelsen på den colombianske konflikten overgår omfanget av enhver avtale som kan bli underskrevet på Cuba.

Forhandlingene mellom FARC og 7

regjeringen dreier seg om å fjerne våpen fra den politiske arena og danne en bedre økonomisk og sosial basis i rurale områder som begrenser makten til de store jordeierne. Om dette kan bety fred i Colombia er avhengig av hvordan den politiske kampen fortsetter med FARC som lovlig politisk organisasjon og de konservative kreftene under kontroll.

De som kjenner Colombia vet at det finnes få land i verden med et så velorganisert og aktivt sivilsamfunn. Samtidig finnes det få land i verden med en så mektig og blodig elite. Landet skal ikke gjenopprettes etter Havannaoppskrift, målet er å stoppe krigen og bygge varig fred. At demokrati og fred blomstrer opp i Colombia er avhengig av reell demokratisk utvikling, og selv om verden ikke ble skapt på syv dager er en fredsavtale i Havanna det beste utgangspunktet Colombia kan få.

Det colombianske sivilsamfunnet er velorganisert og arbeider aktivt for fred, blant annet gjennom fredsmarsjer.

Fred i Colombia?

Colombias problem med narkotika I det perifere Colombia finnes opphavet til dets historiske problem med narkotika og bøndenes kamp for overlevelse. De er glemt av staten, men ikke av den kriminelle økonomien.

Tekst: Øystein Schjetne, siviløkonom, sivilingeniør og styreleder i Stiftelsen Golden Colombia.

fulle av seddelbunker. Med disse betalte de seg ut av ubehagelig oppmerksomhet fra politi og militære langs veien.

Ut på 80-tallet hadde amerikanerne skaffet seg andre leverandører av pot og marihuanaboomen tok slutt. Men i mellomtiden hadde driftige paisaer, innbyggerne i Antioquia – Colombias Sunnmøre, lansert en enda mer innbringende geskjeft som svar på kollapsen av fylkets manufakturindustri: kokain.

Snart sto de tidligere marihuanamarkene i Sierra Nevada atter i full blomst, nå med kokabusker. Men heller ikke denne gangen skulle oppsvinget bli langvarig: Myndighetene sprøytet markene med plantegift som igjen førte til at markene måtte flyttes stadig lengre innover i fjellet. 12 prosent av den tropiske skogen i fjellet hadde blitt hogget for å anlegge marihuanamarkene, og denne økologiske katastrofen skjøt atter fart i den nye kokainæraen.

Etter kokainkartellenes endelikt på 90-tallet tok gerilja og paramilitære over, ikke bare eksporten slik kartellene hadde bedrevet, men også kontroll over kokadyrkingen – uten at dette gjorde tilværelsen som bonde enklere. Solgte man avlingen til geriljaen, ble man drept av de paramilitære, og solgte man til de paramilitære, ble man drept av geriljaen. Nektet man å dyrke 8

Dann Toliver

Fra pot til koka

koka overhodet, havnet man på drapslisten til begge parter.

De fleste forbrytelsers mor

Slik García Márquez skildret Macondo i Hundre års ensomhet, går tiden i sirkel i disse ekskluderte samfunnene: deres initiativer fører bare til nye og større problemer. De klarer aldri å inngå i noen meningsfull interaksjon med omverdenen – de oppnår ingen integrasjon.

Bortsett da altså fra det som sosiologen Manuel Castells kaller «the perverse integration»: arbeid i den globale kriminelle økonomien.

Castells omtaler de steder, regioner og land som blir EneasDe Troya, Flickr Commons

I den lille fjellandsbyen i Sierra Nevada de Santa Marta har man utsikt utover Det karibiske hav og havnebyen Ciénaga, og mot vest ser man ned på Zona Bananera med blant annet småbyen Aracataca – Gabriel García Márquez’ fødested og arnestedet til den magiske realismen.

For å finne avkjørselen til fjellandsbyen må man spørre lenge. Menneskene i byene nede på sletten har rett og slett ikke hørt om den. Slik er livet til los campesinos, «småbøndene», i Colombia – glemt, for ikke å si uoppdaget – av både staten og omverdenen.

Landsbyen har imidlertid hatt sitt møte med en slags modernitet. Etter at de første amerikanske fredskorpsdeltagerne tidlig på 60tallet begynte å ta med hjem colombiansk marihuana, gikk Sierra Nevada inn i en gullalder for produksjon kjent som bonanza marimbera, og ble amerikanernes hovedleverandør av marihuana, såkalt pot.

Da jeg besøkte landsbyen, fortalte en av dens eldre levende om tilstandene den gangen: Marihuanabøndene i fjellet gikk sammen og dannet karavaner på opptil tusen muldyr som slynget seg langs fjellveiene ned på sletten og derfra videre ut til havnen i Ciénaga. Først i karavanen gikk lederen for de nå bevæpnede bøndene med en indiansk mochila, en håndknyttet skulderveske, over hver skulder –

Kokabladet er ikke i seg selv narkotisk, men omdannes i en kjemisk prosess til narkotikumet kokain.

Fred i Colombia?

organisert i form av ruter. Det er som å konstruere motorveier, og på disse illegalitetens motorveier, transporterer man alle typer produkter: der flyttes våpen, narkotika, tyvegods, illegale mineraler, illegale fauna- og floraprodukter. Hva består disse rutene i? Det er selvsagt fysiske ruter, som en elv eller en vei. Men samtidig er det ruter av bestikkelser, av trusler, alt som fjerner hindringer. Disse metodene har i oppdrag å rydde vei. De rydder den ved korrupsjon, ved indirekte og direkte trusler og drap. Og den viktigste konstruktøren av disse motorveiene – fysiske eller virtuelle – er narkotikatrafikken.

Lite ante nok bondelederen som gikk fremst i muldyrkaravanen med pengesekkene at han var i ferd med å åpne en virtuell motorvei for kriminalitet: en Pandoras eske som ikke nødvendigvis inneholdt all jordens ondskap, men i alle fall det verste av den.

Markedet blomstrer

Sammen med regioner som Choco, Nariño og Bajo Cauca, utgjør i dag de tre fylkene som omkranser kystfjellet Sierra Nevada, et av Colombias «svarte hull av eksklusjon» hvor organisert kriminalitet av alskens slag blomstrer. Med utgangspunkt i utskiping av kokain fra denne kyststripen, har ulike bacrims (AUC-militsens arvtagere) diversifisert inn på en rekke andre forretningsområder. Sentrale aktiviteter er utpressing: næringsdrivende ned på skopussernivå må nå betale for «beskyttelse», smugling av subsidierte varer som bensin fra Venezuela som gjør at bensinstasjonene i denne delen av landet er nedlagt til fordel for gateselgere med bensindunker, og microtráfico, pushing av narkotika på sivilbefolkningen, særlig barn.

Aller viktigst er kanskje politisk kontroll over regionenes fylker og kommuner. I tillegg til beskyttelsen dette gir gjennom politikernes styring av lokal

Policía Nacional de los colombianos, Flickr Commons

gjenstand for denne perverse integrasjonen som «svarte hull av sosial eksklusjon» som sammen utgjør «Den fjerde verden».

Som sine motpoler, den første verdens produktive næringsklynger, former de sine omgivelser for å styrke sine konkurransefortrinn.

Samfunnsinstitusjoner blir systematisk korrumpert og nedbrutt; infrastruktur som kan bidra til alternative næringsveier for innbyggerne blir sabotert; holdninger og kultur i befolkningen nærmer seg den kriminelle idealtype.

Driveren er narkotrafikken, og i Colombias tilfelle det globale kokainmarkedet. «De fleste andre forbrytelsers mor», som Castells uttrykker det. Eller som direktør for miljøvernorganisasjonen TRAFFIC, Bernardo Ortíz-Von Halle, uttrykte det overfor meg i et intervju: – Det finnes ikke spesialisert, illegal handel. Det vil si, selvfølgelig er det leverandører av hvert produkt. Men det hele er

9

«Nektet man å dyrke koka overhodet, havnet man på drapslisten til begge parter.»

En colombiansk politipatrulje brenner ned et kokain-laboratorie nær Tumaco i delstaten Narino.

Policía Nacional de los colombianos, Flickr Commons

Fred i Colombia?

ordensmakt, gir det ikke minst sugerør inn i kommunekassene ved manglende gjennomføring av mer eller mindre fiktive prosjekter. Man antar at mange av de vel 3000 barna som døde under årets tørkekatastrofe i det ene av disse tre fylkene, La Guajira, kunne vært reddet hvis midlene som var satt av til vannprosjekter opp gjennom årene virkelig hadde gått til dette formålet.

I de to øvrige fylkene som omslutter Sierra Nevada drives det politiske arbeidet på konvensjonelt sett: stemmer kjøpes for et par sementsekker, noe bølgeblikk eller – det vanligste nå – kontanter direkte fra narkoindustrien.

I La Guajira er lovløsheten mer skamløst åpenbar. Da jeg holdt foredrag om en av de klassiske vallenatokomponistene på en konferanse i dette fylket i fjor, var det guvernøren selv – for øvrig en stor beundrer av den samme

komponisten – som tok i mot meg, omringet av tungt bevæpnede livvakter.

«Stemmer kjøpes for sementsekker, noe bølgeblikk eller kontanter direkte fra narkoindustrien.»

Hovedstadspressen skrev allerede på det tidspunktet om de mange drapene på politiske rivaler han visstnok stod bak, og de har fortsatt å dekke alle drapene han skal ha begått fra fengselet i Bogotá – etter han ble pågrepet noen måneder senere. I det ekstraordinære guvernørvalget som fulgte hans arrestasjon, var det hans håndplukkede kandidat som ble valgt.

10

Håp om fred

Under slike tilstander er det vanskelig å se hvordan en eventuell fredsavtale med FARCgeriljaen kan bringe fred og utvikling til disse regionene. Og enda vanskeligere å se hvordan geriljaen skal kunne videreføres i form av et politisk prosjekt hvis den sier fra seg kokaininntektene som er en forutsetning for å drive politikk i denne «fjerde verden».

Det eneste håpet ligger kanskje i García Márquez’ livslange prosjekt. Dette gikk ut på å innlemme de elendige i Colombias periferi i et nasjonalt fellesskap, fysisk så vel som mentalt. En målrettet inkludering som også Castells vedgår er en faktisk fluktmulighet fra de «svarte hullene». Samt i det som nobelprisvinneren en gang uttrykte i et intervju: at kokainbruk en dag går av moten.

Colombianske myndigheter har i mange år forsøkt å utrydde kokaplantasjene, blant annet med å sprøyte dem med plantegift.

Fred i Colombia?

Jord til evig besvær Jordspørsmålet er konfliktens kjerne i Colombia, og var første tema på agendaen under fredsforhandlingene i Havanna. Beskyttede jordbruksområder kan være en del av løsningen.

CIAT, Neil Palmer, Flickr Commons

Tekst: Diego Marin Ríos, leder av Støttegruppen for Fred i Colombia, politisk flyktning siden 2008.

Colombia er et samfunn i permanent krise og konflikten kan defineres både som politisk, sosial og økonomisk. De tre dimensjonene kan spores tilbake både i tid og rom, og innenfor disse er det mulig å peke på noen hovedelementer som gir et klarere bilde av konfliktens opprinnelse.

Tre elementer

I den virkelige verden finnes det ikke en veldefinert grense mellom det sosiale, det politiske og det økonomiske. Disse elementene overlapper hverandre, men la oss for enkelthets skyld si at når det gjelder det politiske, har Colombia et usedvanlig ekskluderende system. Innen det

sosiale finner vi vold og krig som maktens primære verktøy. Innen det økonomiske har Colombia en total mangel på omfattende jordreform. Disse tre elementene utgjør det jeg i en annen artikkel i dette tidsskriftet kaller for den strukturelle, politiske, sosiale og økonomiske rammen som definerer landets historiske situasjon (se side 4).

Hvilket av elementene som er mest avgjørende avhenger av hvilket analytisk perspektiv, eller politisk mål, man har. Ideelt sett må en løsning på konflikten inkludere alle tre, men hver aktør i konflikten representerer forskjellige sosiale og politiske interesser og disse har utviklet seg i løpet av de siste 30 årene.

11

Etter 80-tallets fredsforhandlinger fikk Colombia en ny grunnlov som tok landet noen få skritt frem i det politiske og det sosiale, men jordreformproblematikken, sett fra et strukturelt perspektiv, ble ikke rørt.

Historisk behov for jordreform

Rent historisk, helt siden landets uavhengighet fra Spania, har jordproblematikken vært sentral.

Jordsystemet, altså måten jord er fordelt på og jordens eiendomsformer, definerte Colombias sosiale struktur og dermed den politiske og økonomiske makten i landet. En overveldende konsentrasjon av jordeiendom på få hender gav grobunn til dannelsen

Landsbygdas jordbruk er brødkurven til resten av landet, og ingen er mer produktive enn småbrukerne.

Alfredo Miguel Romero, Flickr

Fred i Colombia?

av et meget mektig oligarki som kontrollerte landet i nesten 200 år.

Fremdeles er dagens utgave avgjørende innen nesten alle politiske, sosiale og økonomiske aspekter. Å endre på jordsystemet i Colombia innebærer en dyp politisk og sosial endring, og dette utgjør kjernen i den pågående konflikten i Colombia.

FARC-geriljaen er gruppen som historisk har representert kampen for en omfattende jordreform. Av den grunn er FARC så viktig både for bønder og jordløse på landet, og direkte politiske fiender av elitens mest konservative krefter.

At jordspørsmål ikke ble seriøst behandlet på begynnelsen av 90tallet er grunnen til at FARC, som den største geriljagruppen som var igjen i Colombia, «vokste opp» i utkantsregionenes jordbruksområder, preget av kokadyrkning og ulovlig utnyttelse av naturressurser. På slutten av 90-tallet kontrollerte FARC 40 prosent av Colombias territorium og var en betydelig politisk og militær maktfaktor.

En evig kamp

Det er dessverre enkelt å karakterisere krigen i Colombia: Først og fremst er det en evig kamp om jordeiendom. En statlig rapport fra 2010 viser at mellom 1980 og juli 2010 ble hele 6,6 millioner hektar fratatt bøndene; dette tilsvarer 12,9 prosent av Colombias totale jordbruksområde. Det samlede arealet som ble forlatt av internt fordrevne innbyggere var 8 056 978 hektar, ifølge en formannskapsrapport fra Colombia i 2010.

Krigen ledet til en voldelig motjordreform. Antropolog og professor Dario Fajardo definerer Colombias jordbruksmodell som en aktiv konsentrering av landeierskap på få hender gjennom en voldelig utvidelse av landbruksgrensen, siden de store eierne fortrenger de små bøndene til de ytterstliggende områdene.

Albert Berry, en av de mest fremstående forskere innenfor feltet, mener at Colombias største landbruksutfordring har vært nettopp håndteringen av 12

landbruksgrenser og områdene hvor koka og andre ulovlige stoffer dyrkes, både historisk og i dag.

Produktive småbønder

Tilstanden nå er at småbøndene, som utgjør 80 prosent av den rurale befolkningen i Colombia, kun eier 29,6 prosent av jorden ifølge en rapport fra 2013 av Colombias forbund for store jordeiere. Rapporten påpeker i tillegg at disse småbøndene produserer mellom 50 og 68 prosent av matvarene i Colombia, hvilket betyr at de er oppimot 40 prosent mer produktive enn de store jordeierne. Tidligere finansminister og økonom Rudolf Hommes hevder at dersom småbøndene får 20 prosent mer av jordbruksarealet, kunne jordbruksproduktiviteten i Colombia økt med 32 prosent.

Samtidig er det nødvendig å nevne at de rurale områdene har landets dårligste levevilkår med stor fattigdom, omfattende analfabetisme og meget dårlig

I kupert terreng og med begrensede midler er det manuelt arbeid som gjelder for småbrukeren.

Dessverre kjemper mange colombianske bønder ikke bare mot stein for plogen, men også mot væpnede grupper.

Fred i Colombia?

infrastruktur. Oppsummert har vi i Colombia fattige småbønder som har blitt systematisk og voldelig fordrevet fra de beste jordbruksområdene til landbrukets grenseområder, men som likevel er mer produktive enn de store jordeierne. Derfor var jordspørsmål det første temaet på agendaen under fredsforhandlingene i Havanna på Cuba, og derfor er det historisk at regjeringen og FARC har kommet til enighet.

Statsgaranti

I de samme områdene hvor geriljaen vokste frem på 60-tallet (Sør-Tolima, Sumapaz, La Macarena, Inza-Belalcazar), var det noen som fortsatt insisterte på en sivil kamp mot vold, via en sterk sosial organisasjon, en urokkelig arbeidsvilje og en uoppløselig tilknytning til jorden.

Disse historiske reformforkjemperne klarte å opprette Las Zonas de Reserva Campesina, kjent som «beskyttede jordbruksområder» eller småbrukerreservat på norsk.

Dette er familieeide, rurale bosetninger som ikke kan selges.

Hovedelementet er en bondeorganisasjon som definerer en utviklingsplan for hvert territorium i samarbeid med offentlige myndigheter. Begrepet territorium inkluderer miljø- og kulturaspekter og utvider jordens betydning til noe viktigere enn bare et produktivt redskap. Dette kan ikke defineres som en modell for jordreform, men det fungerer som en hindring for de store jordeierne og utvidelsen av landbruksgrensen.

Det er ikke helt klart om det er denne modellen som skal brukes til de 9,5 millioner hektarene, men

Clara Aguilar, Flickr

Hva går så denne avtalen ut på?

Hovedsakelig at regjeringen skal garantere 9,5 millioner hektar til småbønder, hvilket betyr ett første reelt skritt mot et mer jevnt fordelt jordeierskap. Men vi må tilbake til Fajardo og Berry og huske at i Colombia er det å beholde jorden like viktig som å få formelt eierskap over den. En strukturell løsning på problemet omhandler derfor hva slags eiendomsmodell som skal brukes på disse 9,5 millioner hektarene og hvordan den skal organiseres.

Svaret på dette spørsmålet kan komme fra fredens og demokratiets siste bastioner på landet: Beskyttede jordbruksområder.

Småbrukerreservat

Den skjeve jordfordelingen i Colombia er en av røttene til den væpnede konflikten.

13

antallet hektar tilsvarer kravene i 52 prosesser som allerede er pågående i Colombia, i tillegg til de seks eksisterende småbrukerreservatene som dekker 831 111 hektar med rundt 100 000 innbyggere totalt.

Flere fordeler

I tillegg til en mulig løsning på jordspørsmålet har dette forslaget noen fordeler når det gjelder fredsprosessen i sin helhet, for eksempel: Småbrukerreservat kan fungere som et sted for reintegrering: Geriljamedlemmer kan begynne både med produktivt og sosialt arbeid i områder hvor de føler seg trygge.

Småbrukerreservat kan fungere som fokusområder under en demobiliseringsprosess, uten at FARC må trekke seg helt tilbake og med en relativt lett verifisering fra myndighetene.

Under overgangsjustisprosesser, og som alternativ soning, kan tidligere geriljasoldater plasseres i småbrukerreservat for å sone sin straff.

De beskyttede jordbruksområdene er allerede et viktig steg på vei mot et mer rettferdig jordsystem i Colombia – et som inkluderer beskyttelse av bondeøkonomien og nye miljøstandarder.

Hovedkomponenten i disse områdene er et velorganisert samfunn. Dette kan bli en strategisk endringsfaktor i nær fremtid, innen en ny kontekst med fred og forsoning i Colombia.

Selv om det fortsatt er mye som gjenstår i fredsprosessen og freden fortsatt har mange fiender i Colombia, er småbrukerreservatene et godt eksempel på hvordan det sivile samfunnet kan vinne kampen mot vold og for demokrati og rettferdighet. Dette ruster oss med optimisme i kampen for en bedre fremtid.

Fred i Colombia?

Ofrenes time er kommet Den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen har innsett at de ikke kan skape fred uten ofrenes deltakelse.

Tekst og foto: Kristina Johansen, forfatter av boken Frykten har et ansikt.

Rapport fra Colombia. Tidligere Peace Brigades International-utsending.

– Det er veldig tøft å minnes den systematiske volden mot fagorganiserte og erfaringene til andre ofre, forteller Jessika Hoyos når jeg møter henne i Havanna 10. september. Da har hun nettopp fortalt sin historie til den colombianske regjeringen og FARC-geriljaens utsendte.

– Men det fyller meg med håp at vi ser ut til å nærme oss en fredsavtale, sier hun entusiastisk.

Begge partene lyttet oppmerksomt og respektfullt til ofrenes ord, påpeker hun. Hoyos og ti andre ofre for konflikten i Colombia ble i september invitert til Cuba, hvor regjeringen og geriljaen har sittet i fredsforhandlinger siden høsten 2012.

De siste månedene har ofrene og deres rettigheter stått på dagsorden.

Millioner av ofre

Hoyos var bare 16 år da faren Jorge Darío, som var fagforeningsmann, ble drept av paramilitære i samarbeid med politiet. I møtet med forhandlingspartene snakket hun både om drapet på faren og om den utbredte volden som har rammet fagbevegelsen. Minst 2800 fagorganiserte har blitt drept, ifølge organisasjonen Escuela Nacional Sindical. Hvis man regner med de pårørende, kan fagbevegelsen vise til over 20 000 ofre.

Den brutale væpnede konflikten i Colombia har etterlatt minst 6,5 millioner ofre mellom 1985 og 2014, ifølge offisielle tall. Både

geriljaen, staten og de paramilitære gruppene må ta sin del av ansvaret. Rundt 5,5 millioner av ofrene er mennesker som har blitt fordrevet fra sine hjem.

Endelig ser det ut til at den langvarige krigen kan ta slutt, men det kan ikke skje uten at ofrenes roller anerkjennes. Det er ikke lenger mulig å bygge fred basert på to krigende parters gjensidige tilgivelse og straffefrihet. Ofrenes aktive deltakelse og bidrag til å få sannheten på bordet er en forutsetning for fred og forsoning. Dette har både den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen innsett. Derfor har de invitert krigens ofre til Havanna for å dele sine erfaringer og innspill til fredsprosessen. I løpet av høsten vil til sammen fem ulike offerdelegasjoner reise til Cuba.

«Hvis man regner med de pårørende, kan fagbevegelsen vise til over 20 000 ofre.»

Den vanskelige sannheten

– Vi har sett en tydelig utvikling når det gjelder partenes holdning til ofrene, sier Dag Nylander.

Lederen for den norske UDdelegasjonen, som har spilt en viktig rolle som tilrettelegger for fredsforhandlingene, mener 14

partene aldri før har vært nærmere en løsning på konflikten.

Da fredssamtalene åpnet i Norge i oktober 2012 var ingen av partene særlig villige til å komme med innrømmelser overfor ofrene. FARC-geriljaen var mest opptatt av å framstille seg selv som et offer. Regjeringen har svart på anklager om overgrep med beskyldninger om at de som anmelder menneskerettighetsbrudd egentlig driver en svertekampanje mot hæren. Men i begynnelsen av juni – en uke før presidentvalget hvor president Juan Manuel Santos ble gjenvalgt – presenterte partene en tipunkts liste med prinsipper som legger rammer for forhandlingene om ofrene. De anerkjenner at de har et ansvar, lover å gi ofrene oppreisning og sørge for at volden aldri skal gjenta seg.

I tillegg har de forpliktet seg til å oppklare hva som har skjedd. To viktige skritt i så måte, er invitasjonen til ofrene og

Jessika Hoyos mistet sin fagorganiserte far da hun var 16 år. Han ble drept av paramilitære. Vold mot fagorganiserte er fortsatt et stort problem i Colombia.

Fred i Colombia?

Det er ikke lenger mulig å bygge fred basert på to krigende parters gjensidige tilgivelse og straffefrihet. etableringen av en oppklaringskommisjon. Om en fredsavtale blir undertegnet, vil en sannhetskommisjon i neste omgang gå dypere inn i landets mørke fortid.

I Colombia har mediene og offentligheten hatt store problemer med å forholde seg til konflikten i all dens gru.

Polariseringen av samfunnet har bidratt til at visse typer vold og visse typer ofre har fått mer oppmerksomhet enn andre.

Geriljaens overgrep har ofte blitt slått stort opp i mediene, mens statlige overgrep ofte har blitt oversett. I tillegg har få overgrep blitt etterforsket, og enda færre har endt med en dom i rettsvesenet.

Motsetningen mellom rettferdighet og fred er en stor utfordring i enhver fredsprosess.

På den ene siden står rettighetene til konfliktens ofre. På den andre siden må man være villig til å gi

opp noe for å få geriljaen til å legge ned våpnene og få mektige aktører som hæren til å støtte prosessen. – Det kommer til å bli svært krevende for partene å finne mekanismer som både tilfredsstiller dem, det internasjonale samfunnet, colombianske domstoler og, ikke minst, det colombianske folk og ofrene, sier Nylander.

Urettsansvar

Kritikerne av prosessen, deriblant tidligere president Álvaro Uribe, har beskyldt Santos for å ville gi geriljaen straffefrihet. Disse beskyldningene blir tilbakevist av regjeringens forhandlingsleder Humberto de la Calle, som påpeker at det kommer til å bli en form for overgangsrettferdighet og at FARC vil måtte svare for det de har gjort. Det samme må også gjelde statlige aktører.

Nettopp frykten for fengsel gjør det vanskelig å snakke åpent om

det som har skjedd.

– Hypotetisk, hvis vi har 100 ofre for konflikten, og hvis 99 prosent er statens ansvar og vi innrømmer ansvar for én prosent, så vil det være tilstrekkelig til å sende oss til Den internasjonale straffe-domstolen, sa FARClederen Andrés París da jeg møtte ham i Havanna i september.

I realiteten er nok geriljaen ansvarlig for betydelig mer enn én prosent av overgrepene som er begått i Colombias langvarige borgerkrig. Men selv om både regjeringen og geriljaen fortsatt har problemer med å innrømme ansvar for konkrete – og systematiske – overgrep, så er det åpenbart at noe er i ferd med å endre seg.

– Det er klart man blir berørt av konene og mødrene som er rammet av geriljaens «tilbakeholdelse» [geriljaens ord for kidnapping] og aksjoner, innrømmet geriljalederen.

Dag Nylander, leder for den norske UDdelegasjonen til venstre.

FARC-leder Andrés París i Havanna til høyre.

15

Paula Gaviria leder La Unidad para las Víctimas, det statlige organet som har ansvar for oppreisning til ofrene. De jobber blant annet med urfolk og andre utsatte grupper.

Tilliten må bygges

– Vi trenger rettferdighet, men det betyr ikke hevn, sier Jessika Hoyos.

– Rettferdighet betyr sannhet og anerkjennelse. Vi må få vite hvem som har tjent på volden mot de fagorganiserte.

Hoyos, som også er menneskerettighetsadvokat, hadde med seg et forslag til lovendring som skal sørge for at staten prioriterer rettighetene til fagorganiserte fremfor næringslivets interesser. I tillegg etterlyser hun en endring i den militære doktrinen.

– Volden har hatt negative konsekvenser for det colombianske demokratiet som helhet og mistilliten overfor staten er fortsatt stor, påpeker Hoyos. For å bygge tillit, må staten innrømme betydelige overgrep. Enda viktigere er det at volden, truslene og stigmatiseringen mot fagorganiserte må opphøre én gang for alle.

– Så lenge fagorganiserte og andre som tenker annerledes

fortsetter å bli betraktet som fiender og stigmatiseres, kan vi ikke snakke om fred.

Dette er noe Paula Gaviria, leder for La Unidad para las Víctimas, det statlige organet som har ansvar for oppreisning til ofrene, jobber med. Hun forteller at de er i dialog med ulike grupperinger, deriblant urfolk og afrocolombianere, fagbevegelse, småbrukerorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og journalister, om kollektiv oppreisning. Heller enn økonomisk erstatning, er mange av disse opptatt av at staten må bidra til oppklaring av det som har skjedd, rettsforfølgelse, bevisstgjøring og organisasjonsbygging.

Ofrene avgjørende

stigmatisering, trusler og i verste fall drap, enten de snakker høyt om sine erfaringer, krever rettighetene sine oppfylt, eller viser tegn til forsoning med sine overgripere. Gaviria forsikrer om at myndighetene har utviklet nye, forebyggende beskyttelsestiltak og at 900 ofre får beskyttelse fra staten i dag.

Ofrenes rolle er avgjørende for fredsbyggingen, fordi de vil kunne veilede samfunnet når det gjelder å håndtere smerten og gi fortiden en ny mening, mener Gaviria. De har allerede gått et langt stykke på dette feltet, mens resten av samfunnet henger etter.

– Jeg opplever at ofrene har en enorm evne til å tilgi og se framover. Det fins mer medmenneskelighet hos ofrene enn hos oss som ikke er ofre, sier hun selvkritisk.

Libertinus, Flickr Commons

Fred i Colombia?

Frihet fra hat

Consuelo González de Perdomo er et eksempel på det. Jeg møter det tidligere kongressmedlemmet fra det liberale partiet etter at hun

– Det som foregår nå, med fredsprosessen og oppreisningen til ofrene, er et forsøk på å utvide demokratiet og å skape bevissthet om at man ikke kan drepe dem som tenker annerledes.

Likevel er det fortsatt mange Tidligere kongressmedlem Consuelo González de Perdomo ble holdt fanget ofre som blir utsatt for av FARC i flere år. Nesten 32 000 personer har vært kidnappet i Colombia.

16

Fred i Colombia?

har sittet ansikt til ansikt med FARC-geriljaen, som kidnappet henne nøyaktig 13 år tidligere.

– Det har gått seks år siden jeg ble fri. Den tiden har jeg investert i øvelser for å overvinne enhver følelse som måtte være igjen i meg etter den grusomme opplevelsen, sier González.

Hun ble kidnappet mens opprørerne satt i fredssamtaler med Patrana-regjeringen, redusert til en brikke i spillet for å utveksle fengslede geriljasoldater mot kidnappede – en plan president Uribe nektet å bli med på. Kvinnen i 60-årene er en av nesten 32 000 personer som har vært kidnappet i Colombia. Hun snakker sakte og gjennomtenkt og utstråler en rolig verdighet: – Det eneste jeg ønsker, er å nyte friheten min fullt ut. Å bære på en negativ følelse som hat,

innebærer at friheten min vil bli begrenset. Jeg føler meg fullstendig fri og det gir meg en stor ro.

Denne roen tok hun med seg inn i møtet med FARC-geriljaen og regjeringen.

– Jeg sa til geriljaen at jeg ikke under noen omstendighet aksepterer at politiske forslag blir fremmet gjennom voldelige handlinger. I tillegg ga jeg uttrykk for at det er akutt at de, som en av konfliktens aktører, gjør alle nødvendige anstrengelser for at denne prosessen skal bli vellykket.

Prisen verdt det

Det kommer ikke til å bli enkelt å komme fram til en avtale, og fasen som følger etterpå, er også krevende, sier González. Både fordi samfunnet må tilrettelegge 17

for at tidligere geriljasoldater kan bli aktive samfunnsborgere, og fordi staten og kongressen er nødt til å gjennomføre sosiale, økonomiske og politiske reformer.

– Post-konflikten kommer til å ha en høy pris, men krigens kostnader er mye høyere.

Politikeren er overbevist om at ofrenes rolle i prosessen er avgjørende, og håper vitnesbyrdene deres vil få partene til å reflektere. Hun mener representanter for ofrene bør delta aktivt i utarbeidelsen av den statlige politikken overfor ofrene.

Jessika Hoyos tar også til orde for at både ofrene og sivilsamfunnet må engasjere seg i fredsprosessen.

– Vi må bryte ned frykten, bekjempe kunnskapsløsheten og håpløsheten og få det colombianske samfunnet til å skjønne at freden angår dem.

Det colombianske sivilsamfunnet har lenge mobilisert for fred og oppreisning til konfliktens ofre. Her fra en marsj for fred i 2013.

Fred i Colombia?

Fred nedenfra og opp

Kristina Johansen

Ved å opprette fredsamfunn og humanitære soner har grasrota vist sivil motstand og forsvart sine grunnleggende rettigheter. Nå krever de at forsoningsarbidet må starte med ofrene.

Tekst: Katrine Ringhus, tidligere utsendt for Peace Brigades International i Colombia, studerer master i konfliktstudier og menneskerettigheter i Nederland.

Endelig snakker regjeringen og geriljagruppen FARC om ofrenes rettigheter: om kompensasjon, om forsoning og om sannhet. Hittil har to grupper med ofre – for geriljaen, hæren og deres allierte paramilitære grupper vært i Havanna for å gi sine vitnemål. Det er arrangert flere forum for ofre der sivilsamfunnsorganisasjoner og enkeltpersoner har deltatt og formulert innspill til forhandlingsbordet.

Ofrenes konkrete innspill til fredsprosessen eksisterte lenge før myndighetene viste sin interesse.

Ofrene er mange og etter hvert godt organiserte. Det colombianske sivilsamfunnet – sosiale bevegelser, menneskerettighetsforkjempere, baseorganisasjoner og nettverk – har i årevis jobbet

for fred. Gjennom sannhetskommisjoner og forsoningsprosesser, dokumentasjonsarbeid og en lang og endeløs kamp mot straffefrihet, og for rettferdighet har de utviklet forslag og tiltak for sivil motstand og konstruksjon av fred. For å få vite hva som har skjedd med deres døde og deres forsvunne familiemedlemmer, for å kunne oppfylle drømmen om å leve et liv i fred – et verdig liv i egne territorier.

Mange av dem har kjempet hardt og lenge for å få sin stemme hørt, og kampen er på ingen måte over.

Fredsamfunnets eksempel

Fredsamfunnet i San José de Apartadó, nord i Colombia, er kanskje et av de mest kjente 18

eksemplene på sivil motstandskamp, nasjonalt og internasjonalt.

San José de Apartadó er et stort, ruralt område i kommunen Apartadó, som består av ulike små landsbyer og bosetninger. Reisen fra den største landsbyen San José til flere av bosetningene tar opp til ti timer på muldyr i et hav av gjørme. Det lille småbondesamfunnet nær grensen til Panamá har i årevis levd med brudd på sine grunnleggende rettigheter, drap, tvungne forsvinninger og intern fordrivelse fra jorden sin. I mars 1997 erklære de seg derfor et fredssamfunn.

Innbyggerne i fredssamfunnet utformet fem grunnprinsipper for organisasjonen: 1) Ingen får bære våpen, 2) ingen skal samarbeide eller hjelpe noen av partene i

Fred i Colombia?

konflikten, 3) ingen skal gi informasjon til noen part i konflikten, 4) alle skal bidra i det kollektive arbeidet og 5) ethvert medlem skal jobbe mot urettferdighet og straffefrihet. Dette var sivilbefolkningens erklæring for aktiv, pasifistisk motstand, etter å ha fått nok av å bli tvunget til å delta i konflikten, av manglende fred, og av geriljaens og statens overgrep mot dem.

Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen avgjorde i 2002 at den colombianske staten har et spesielt ansvar for alle medlemmene av fredsamfunnet. De har blitt, og blir fremdeles, forfulgt, truet og kontrollert av myndighetene og paramilitære grupper, og lever under stor risiko som følge av arbeidet de gjør.

«De rettferdiggjorde barnedrapene med at de "var mulige fremtidige geriljasoldater".»

San José de Apartadó ligger i regionen Urabá og inkluderer deler av de tre fylkene Antioquia, Chocó og Cordoba. Dette er ett av områdene i Colombia som er tyngst påvirket av den interne konflikten. Dette skyldes at det er en strategisk sone for mange med tilgang til både Atlanterhavskysten og Stillehavskysten, et bredt nettverk av elveløp, samt til Mellom-Amerika og grensen til Panamá. Regionen er en av landets minst utviklede. Majoriteten av Urabás befolkning er afrocolombianere eller urbefolkning som bor i småbondesamfunn som fredsamfunnet San José de Apartadó eller i andre beskyttede territorier.

På grunn av regionens

Siden grunnleggelsen av fredsamfunnet har over 200 medlemmer forsvunnet eller drept. I 2005 ble åtte personer brutalt drept i bosetningene Mulatos og La Resbalosa i en av de verste massakrene i fredsamfunnets historie. Blant disse åtte var det flere barn. Hæren skyldte i mange år på FARC, men det er senere blitt bevist at hæren, i samarbeid med paramilitære grupper, var ansvarlige for massakren. De rettferdiggjorde barnedrapene med at de «var mulige fremtidige geriljasoldater».

«Barna lå under senga. Jenta var veldig sympatisk, rundt fem eller seks år, og den lille gutten var også nysgjerrig (...) Vi foreslo til de øverstkommanderende å for-late dem hos en nabo, men de sa at de var en trussel, at de kom til å bli geriljasoldater i fremtiden (...) «Cobra» tok tak i jenta ved håret og dro macheten over strupen»

Humanitære soner

I den vakre Dariénjungelen, noen timer fra San José de Apartadó, lever pionerene til et annet fredsalternativ som har utviklet seg til å bli en viktig representant for colombianske ofre og deres kamp for rettferdighet. I Cacarica, et

Fredrik Henriksen

Konstant forfølgelse

Strategisk område

strategiske plassering og som grunnlag for store, økonomiske jordbruksinteresser, er det en sterk tilstedeværelse av væpnede grupper i Urabá. Siden begynnelsen av forrige århundre har regionen vært bananplantasjenes «mekka», representert gjennom store selskaper som United Fruit Company og Chiquita Bananas.

Disse er senere beskyldt for å ha finansiert opprettelsen av de paramilitære gruppene, og da spesielt Las Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). Under sin storhetstid på 90-tallet hadde de flere av sine hovedbaser i Urabá. I tillegg til bananproduksjon, drives det også mye storskala kvegdrift og palmeoljeproduksjon i regionen. Foruten de paramilitære gruppene er også geriljaen tilstedeværende med flere av sine sterkeste tropper. Hele regionen er generelt tungt militarisert.

19

Det colombianske sivilsamfunnet har i årevi jobbet for fred og rettferdighet. Nå høres de endelig i fredsforhandlingene.

Fred i Colombia?

territorier. Siden de paramilitære gruppene, i samarbeid med hæren, fortsatt kontrollerte områdene, bestemte de seg for å returnere sammen. De skulle bo i området de var blitt fordrevet fra, men denne gangen bosatte de seg sammen for lettere å kunne beskytte seg. Rundt den humanitære sonen satte de opp et gjerde og svære skilt som forbød tilstedeværelsen av enhver væpnet gruppe, det være seg hæren, paramilitære eller geriljaen.

«Synliggjøringen og den internasjonale beskyttelsen er de humanitære sonenes skjold.»

Internasjonal anerkjennelse CAVIDA kunne reise tilbake til jorden sin fordi de hadde bred støtte av nasjonale og inter-

nasjonale organisasjoner. De første ti årene som de humanitære sonene eksisterte, bodde internasjonale ledsagere permanent i sonene som beskyttelse. Det ble gjort et enormt arbeid for å synliggjøre befolkningens situasjon i Cacarica og betydningen av sonene, både nasjonalt og internasjonalt.

Denne synliggjøringen og den internasjonale beskyttelsen er de humanitære sonenes skjold. I møte med våpen, vold og trusler har befolkningen i Cacarica svart med pasifisme, prinsipiell motstand og med å kreve sine grunnleggende rettigheter.

Sonene eksisterer ikke i det colombianske lovverket. Deres beskyttelse er den internasjonale anerkjennelsen gjennom den universelle menneskerettighetserklæringen som legger til grunn retten til liv, sammen med folkeretten. I tillegg har de humanitære sonene i den senere tid blitt eksplisitt anerkjent og beskyttet av Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen. De regnes som «områder som klart

Charlotte Kesl, PBI Colombia

elveløp langt inne i jungelen, ligger landets første Zona Humanitaria, «humanitære sone», som ble grunnlagt i 2001.

En humanitær sone er et avgrenset og beskyttet område hvor sivilbefolkningen, som i San José de Aparatadó, har tatt til orde for å beskytte sin rett til å leve i fred.

Befolkningen i Cacarica ble bombet og fordrevet av hæren og paramilitære grupper i 1997, i det som kalles Operasjon Genésis. I løpet av få dager ble tusenvis av mennesker tvunget til å forlate landsbyene sine, drept eller forsvunnet. De paramilitære gruppene sendte befolkningen langs elven til den nærmeste byen, Turbo. Der ventet politiet på dem for å sende dem til en sportsarena hvor de bodde under umenneskelige forhold i fire år.

Som flyktninger i Turbo organiserte mange seg i organisasjonen Comunidades de Autodeterminación, Vida y Dignidad del Cacarica (CAVIDA) og bestemte seg for å returnere til sine avsidesliggende landsbyer og

20

Fredsamfunn og humanitære soner er vanlige folks svar på gjentatte overgrep.

Et sted eksklusivt for sivilbefolkningen som dette skiltet sier.

PBI Colombia

Fred i Colombia?

kan identifiseres (…) og der befolkningen har tatt et valg om å fremme en pasifistisk oppførsel og ikke på noen måte involvere seg i den væpnede konflikten».

I dag finnes det mange humanitære soner i Colombia som har tatt etter Cacaricas eksempel. Den nyeste ligger i Buenaventura, en by på Stillehavskysten, som i dag er et av landets mest voldelige områder. Buenaventura har startet utbyggingen av det som skal bli Stillehavsregionens største havn for import og eksport, og derfor er det nødvendig at hele bydeler og deres befolkninger forflyttes. Her har volden eskalert voldsomt i løpet av det siste året, med rapporter om fordrivelser, forsvinninger, drap og mennesker som blir kuttet opp som slakt og kastet i havnen. Midt i denne vanvittige volden har 280 familier

samlet seg for å lage en humanitær sone i selve Buenaventura. Det er den første urbane sonen i landet, basert på de samme prinsippene som i Cacarica, og er kanskje det sterkeste eksempelet på sivil motstand og forsvar av grunnleggende menneskerettigheter fra grasrotnivå de siste årene i Colombia.

14 års forberedelser

Alle de humanitære sonene, sammen med flere urfolkssamfunn, afrocolombianske samfunn og bosetninger i hele Colombia, har grunnlagt organisasjonen Comunidades Constuyendo Paz en los Territorios (CONPAZ). Grunntanken er at fred i Colombia konstrueres på grasrotnivå, av dem som best kjenner konsekvensene av konflikten. I 14 år har de jobbet sammen med en 21

internasjonal etisk kommisjon, sammensatt av 25 internasjonale solidariske organisasjoner som støtter lokalsamfunnenes fredsinitiativ, og arbeidet for sannhet, forsoning og rettferdighet for de colombianske ofrene.

I 14 år har de jobbet med forslaget om en sannhetskommisjon som et bidrag til fredsprosessen i landet, fremlagt for partene tidligere i år i Havanna. De foreslår å begynne fredsarbeidet hovedsakelig gjennom ofrene, i stedet for gjennom straff og amnesti. Det er bygget på deres behov for å få vite sannheten om hva som har skjedd med deres kjære, hvorfor de ble utsatt for forsvinninger, tortur, vold, og fordrivelse. Å få vite hvorfor er begynnelsen på forsoning, på bearbeidelsen og på konstruksjonen av et fredelig samfunn, fra de som har kjent konflikten aller mest på kroppen.

Befolkningen i San José de Aparatadó vil beskytte sin rett til å leve i fred.

Fred i Colombia?

Nasjonalidentitet i utvikling Å være colombiansk er en troshandling, sies det. Den langvarige konflikten understreker dette, mens den levende colombianske kulturen demonstrerer hvor mye colombianerne tror, selv i dag.

Tekst og foto: Øystein Schjetne, siviløkonom, sivilingeniør og styreleder i Stiftelsen Golden Colombia.

I den eneste kjærlighetshistorien Jorge Luis Borges skrev, Ulrica, forelsker den colombianske universitetsprofessoren seg i norske Ulrikke under et besøk i York. «Hva betyr det å være colombiansk?» spør hun ham under deres første møte. Hans svar har endt opp med å bli et munnhell i Colombia: Ser colombiano es un acto de fe. «Å være colombiansk er en troshandling.»

Det kryptiske svaret tjener nok mest som utgangspunkt for refleksjon, men er også en erkjennelse av at colombiansk nasjonalidentitet er en diffus størrelse. Colombias essens er nemlig mangfold. Fra naturens side er Colombia velsignet med det høyeste antall økosystemer på planeten. Og bare ett av verdens land, det langt større Brasil, passerer Colombia på listen over

land med høyest artsmessig biodiversitet.

To verdenshav, sumpland, floder, fjellkjeder, ørkener, og regnskoger har i Colombia skapt geografiske barrierer som opp igjennom historien effektivt forhindret en integrasjon av landets regioner. Mens erobrerne lengre sør på kontinentet møtte på Inkaimperiet, og i Mexico det mektige Aztekerriket, fant de i Colombia hundrevis av mindre samfunn av urinnvånere som hadde tilpasset seg hvert sitt habitat i den mangfoldige colombianske geografien. Ingen av dem hadde vært i stand til å ekspandere ved å legge naboene under seg.

Colombia – dagens Colombia, Venezuela og Panama. På dødsleiet skulle han oppsummere livsverket slik: «Amerika er ustyrlig. Den som tjener revolusjonen, pløyer havet. Det eneste man kan gjøre er å emigrere. Dette landet vil uvegerlig falle i hendene på en hemningsløs masse, for deretter å overtas av tyranner...»

Han skulle få sørgelig rett. Selv om landet siden Bolívars tid har vært en demokratisk republikk mer eller mindre kontinuerlig, har det, med poeten William Ospinas ord, vært i hendene på en «styrende klasse som ikke har visst å styre».

Klassen som overtok privilegiene de spanske Ustyrlige Amerika koloniherrene hadde nytt godt av, Den samme erfaringen skulle har ifølge Ospina aldri forstått frigjøreren Simón Bolívar gjøre hva Colombia var, og har ikke seg da han prøvde å styre Gran brydd seg med å finne det ut. En klasse som inderlig skulle ønske at de var europeere og som prøvde å etterape den europeiske livsstilen i sine urbane enklaver i stedet for å dedikere seg til det de skrøt på seg i festtalene: Hacer patria, «bygge landet».

Konsekvensen har som kjent vært at colombiansk identitet i dag er temmelig entydig: et stigma som verdens voldeligste og farligste land. Et rykte som gjør at colombianere blir mistenkeliggjort og uglesett utenfor landets grenser. Men enda verre: at de ser på hverandre på samme måte hjemme. Ospina har beskrevet hvordan en reisende i natten i de Arhuaco-kvinner knytter et av landets nasjonalsymbol, skuldervesken La mochila arhuaca. colombianske fjellene så sent som 22

«Å være colombiansk er en troshandling.»

Fred i Colombia?

for 80 år siden – før volden eksploderte – følte glede ved å se lyset fra en annen reisende. En fremmed var en kamerat man kunne sette seg og samtale med.

Et knapt århundre senere har Colombia tapt det viktigste noe samfunn kan inneha: den spontane tilliten menneskene imellom. Innbyggerne mistet bevisstheten om å ha et fedreland, å være en del av et solidarisk fellesskap.

Colombias problem

I en samtale under Hay Festival i Cartagena for noen år siden, utdypet Ospina sin analyse av Colombias problem: – Vi er ikke europeere, selv om de som alltid har styrt landet, har trodd det og skammet seg over alt dette andre. Vi er en syntese av hele verden: av Europa, av Afrika – og av Asia, de som ankom for 20 000 år siden. Den

colombianske staten er utformet for å holde på de bemidlede samfunnslags privilegier og motvirke sosiale omveltninger.

Men når en tillater sosial misére og ekstrem fattigdom, da kollapser også alt annet. Jeg har sagt at Colombia er landet der de fattige ikke kan spise, middelklassen ikke kjøpe og de rike ikke sove. Et land fundert på egoisme og ekskludering som fortærer seg selv, mens det spør seg hvorfor.

– Vi må endre vår grunnleggende måte å være colombianere på, vi må finne et nytt språk overfor omverdenen, et som reflekterer mangfoldet og samtidig gir samhørighet, noe som bringer en ny mening til nasjonen og historien. Med et slikt utgangspunkt kan vi skape en bevegelse som kan sette store endringer i sving.

I Colombia er det nå stadig flere 23

initiativer og strømninger som indikerer at denne prosessen som Ospina har prediket betydningen av i flere tiår, har begynt å rulle.

Bondekultur populært

I litteraturen startet det hele i 1967 med at García Márquez skrev det som er ansett som det spanske språkets viktigste roman ved siden av Don Quijote, nemlig Hundre års ensomhet. Til de colombianske eliters fortvilelse var dette første og fremste colombianske kulturprodukt på verdensscenen fylt til randen av landsbygdbefolkningens myter, trekkspillmusikk og livsanskuelse.

I tiårene som har gått har imidlertid kulturen til de ekskluderte campesinos, «småbøndene» gradvis blitt mer synliggjort og sågar omfavnet.

Mange av de tradisjonelle håndverksproduktene som produseres rundt på landsbygda har i løpet

Forfatter William Ospina paserer en mapalé-gruppe på gaten i Cartagena. Han mener den sydende kulturen i Colombia er viktig i byggingen av samhørighet.

Fred i Colombia?

Colombia har alltid vært et ekstremt variert land: Mangfold som håndteres godt kan være en velsignelse, men blir det håndtert dårlig er det en forbannelse.

– Iván Benavides av de siste par tiårene blitt høyeste mote i storbyene. Enhver innbygger fra øvre middelklasse i Bogotá med respekt for seg selv, avlegger årlig den enorme Expoartesanías-messen i desember et besøk for å supplere garderobe og innredning. Denne messen er en av verdens største av sitt slag og er sammen med kunsthåndverkernes forening, Artesanías de Colombia, blitt en nasjonal institusjon.

Et annet eksempel er musikken.

Om Colombia er verdensledende på biodiversitet, stiller landet i egen klasse i musikalsk mangfold: Hver region i Colombia teller dusinvis av besettende musikkstiler. Men i de bedrestiltes ører forblir de popular, på godt norsk:

«harry».

Cartagena internasjonale musikkfestival har utviklet seg til å bli en sentral møteplass for å bryte ned dette skismaet mellom musikalsk høykultur og populærkultur. I 2010 snakket jeg der med en av Colombias fremste musikkvitere og -utøvere, Iván Benavides, om musikkens rolle i den nasjonale oppvåkningen.

– Colombia har alltid vært et ekstremt variert land: Mangfold som håndteres godt kan være en velsignelse, men blir det håndtert dårlig er det en forbannelse. Slik har det vært her, vi har aldri vært gode på dialog med «den andre».

Derfor er disse møtene med to så ulike tradisjoner som klassisk musikk og populærmusikk en

interessant og symbolsk viktig øvelse. Det er en nødvendighet for landet!

På en søvnig pressekonferanse noen dager senere sitter en representant for City of London Sinfonia oppe på podiet sammen med Colombias fremste samtidskomponist, Fransisco Zumaqué.

Londonorkesteret er på musikkfestivalen for annen gang og denne gang har de blant annet innøvd Zumaqués spesialskrevne verk til festivalen, Himno a Colombia.

Mens han vrir sine bleke hender, forklarer briten lavmælt om hvilken fordel det var å ha colombianske gjestemusikere i orkesteret når de skulle tolke disse uvante rytmene fra Zumaqué. Orkesteret har dessuten vært både på tur med en chiva (colombiansk partybuss) med dundrende champeta (folkemusikk) og på salsakurs for å bedre forstå den musikalske konteksten i Colombia.

Deltagende kultur

Jeg innleder et spørsmål til Zumaqué med å referere til den nasjonalromantiske perioden i Norge, og hvordan våre fremste kunstnere skapte internasjonalt anerkjent kunst ved å la seg inspirere av den folkelige kulturen, og hvordan dette bidro til å forme en ny nasjonal identitet i Norge som skulle overta for den identiteten en tidligere fikk gjennom klasse og stand. Om Zumaqué tror det samme kan være mulig her, om møtet mellom høy og lav kultur

Komponist Francisco Zumaqué mener musikk er selve kulturen i et land.

24

Fred i Colombia?

kan få den samme betydningen for Colombia?

El maestro reiser seg fra stolen med et brak – sidemannen begynner igjen bekymret å vri hendene - og tordner: – Dette er et fundamentalt poeng!

Musikk er ikke bare noter, det er selve kulturen i et land! Det er den totale kulturen, det er en kultur som skaper bånd, det er den deltagende kulturen! Her i Cartagena har vi nå mennesker fra hele verden, det er noe som binder oss sammen! Det å lage musikk er ikke det å lage et stykke – det er kun noe... anekdotisk for meg – det viktige er at folket forstår at vi er ett!

Ikke de onde og de gode, de svarte og de hvite. Vi er ett folk som marsjerer i retning av en bedre struktur, mot et demokratisk, sterkt og vakkert land! Det er det jeg søker!

– Så, ja, dette er sannelig et fundamentalt spørsmål! Musikken

kan konsolidere et land, det kan gi den fremdrift! Nettopp fordi den har denne evnen, denne politiske, filosofiske...

HOLISTISKE evnen! Noe som forbinder og som omfavner oss!

– Og takk til alle de som har kommet til Cartagena, fra Europa, fra Venezuela, fra Asia, fra USA. Takk til de som har tatt med seg sine nasjonale, musikalske tradisjoner hit! De som vil gi noe til verden. Bare slik kan vi gjøre verden bedre, til et deiligere sted.

Når alle bidrar! Det er det vi gjør i Colombia, vi tilbyr kultur til universet, til planeten. En ny visjon! Takk!

Fellesskapsfølelse

Også William Ospina har kommet med det samme oppropet til «verdens kulturelle brigader»: at de må komme og gå i dialog med den sydende kulturen i Colombia.

For å lære vekk, for å gi prosessen verdifull internasjonal 25

oppmerksomhet, og ikke minst for å lære selv. Kunnskapen om hvordan identitet også kan skapes av kultur – og ikke bare forbruk – er nå like viktig i den rike verden.

Norge og nordmenn, som i betydelig grad kan takke vår nasjonale fellesskapsfølelse for livskvaliteten vi opplever, bør ikke minst yte vårt for å oppmuntre utviklingen av en colombiansk nasjonalfølelse. Vi vet av erfaring at nasjonal identitet nettopp er en konstruksjon som formes i et dugnadsprosjekt.

Ospina er nøktern optimist.

– Dette er det viktigste vi selv kan oppnå: å påvirke vårt språk og vårt selvbilde. Selv om folket tar dette svært sakte inn så blir det innarbeidet på en slik måte at det ikke kan misbrukes av noen. Og dessuten handler ikke dette for oss om å komme til himmelen, kun om å komme oss ut av helvete.

Trekkspillkongen Almes Granados spilte på Rick's i Bergen noen år tilbake.

Vallenato er Colombias episke, trekkspillbaserte nasjonalmusikk.

Fred i Colombia?

Utsikt til fred i Colombia Jordi Raich er avtroppande leiar for Det internasjonale Raude Kors sin delegasjon i Colombia. Han har leidd delegasjonen i 3 år og har følgt den pågåande fredsprosessen mellom staten og FARC tett.

Tekst: Bjørnar Urang Funderud, samfunnsøkonom og lærar på vidaregåande i Bogota, Colombia.

– Kva er dei største trugsmåla mot sivilbefolkninga i Colombia for augneblinken?

– Raude Kors har operert i krigssonar i Colombia i 45 år og ser dei same trugsmåla mot sivilbefolkninga som me alltid har sett: Intern fordriving, trugsmål, drap, rekruttering av mindreårige, risiko for sivilbefolkninga grunna skytevåpen og eksplosivar av ulike slag, okkupering av land og heimar, øydelegging av privat eigedom i samband med krigshandlingar og seksuelt relatert vald.

Det er ei lang rekke humanitære konsekvensar av den væpna konflikten mellom myndigheitene, geriljaen og aktivitetane til andre kriminelle organisasjonar.

Utplasserte eller gjengløymte eksplosivar er eit konstant problem for sivilbefolkninga. Dei blir gravd ned eller gøymde og eksploderer når nokon er borti dei. Ofte forsvinn personane som har lagt ut minene og ingen på staden veit kvar minene ligg. I Santa Helena i Putumayo har ikkje ungane kunna gått på skulen i halvanna år fordi skulevegen er minelagd.

– Kva gjer Raude Kors i Colombia?

– Raude Kors sitt viktigaste mandat er å beskytta og hjelpa offer for væpna konflikt og andre valdshandlingar. I Colombia betyr det å støtta lokalbefolkninga

i område der hæren, gerilja eller paramilitære og andre ikkjerevolusjonære, væpna organisasjonar er aktive. Me prioriterar område der trugsmåla mot sivilbefolkninga er alvorlege og der statlege og private hjelpeorganisasjonar har svakt eller tilnærma inga nærvær.

Til dømes har det dei siste to månadane vore intense krigshandlingar mellom ulike geriljagrupper, kriminelle bandar og hæren i Alto Baudó nær Stillehavskysten. På det meste har over 3000 sivile måtta rømt frå heimane sine. Det statlege støtteapparatet for krigsoffer mangla kapasitet til å operera i sona. Dei bad oss om støtte for å kunna handskast med situasjonen og me

«Å skapa fred er ikkje gjort i ei handvending.» sette i gang ein felles operasjon.

Ein anna ting Raude Kors gjer er å støtta lokalsamfunn som gjev uttrykk for at dei ikkje ynskjer å flytta frå heimane sine. Dei identifiserer ein sikker stad nær landsbyen som dei vil bruka som skjulestad i tilfelle åtak. For at denne typen ordningar skal fungera, krev det ei viss velvilje frå dei stridande partane. Men massakrar av heile landsbyar som var vanleg for 10 til 15 år sidan skjer ikkje lengre.

26

– Krigen held fram i Colombia trass i fredsforhandlingar?

– Her i landet har me alle moglege kombinasjonar av væpna konfliktar. Kvar veke blir det meldt om trefningar og nye drepne i kampen mellom hæren, geriljaen og kriminelle bandar.

Dette er ei stadig påminning om at forhandlingane føregjeng parallelt med nye krigshandlingar, eit av vilkåra regjeringa og FARC vart samde om for å setja seg ved forhandlingsbordet på Cuba. Det andre sentrale vilkåret var prinsippet om at ingenting er avklart før alt er avklart.

– Kor realistisk er det at fredsavtala blir overhalde av dei stridande?

– Om det finst krefter innad i geriljaen som ikkje ynskjer fred, vil freden uansett komma når og om ei endeleg avtale blir underteikna. I mellomtida vil hæren aktivt pressa geriljaen, og geriljaen vil halda fram med å angripa hæren. Dette er bakteppet for forhandlingane, uansett om me observatørar er einige i det eller ikkje. Det Raude Kors er mest opptekne av er tilhøva for sivilbefolkinga. Med denne forhandlingsforma held overgrepa mot befolkinga fram med uforminska styrke og me har i lengre tid insistert på at regjeringa må vurdera å framforhandla såkalte humanitære avtaler. Dette vil vera midlertidige avtaler som kan la

Fred i Colombia?

Det vil vera naudsynt å avvæpna og reintegrera geriljakrigarane. Dei må bli fungerande individ i samfunnet.

– Underteikninga av fredsavtala er slutten på starten?

– Når den endelege fredsavtala er underteikna er det første me kan venta oss ei umiddelbar avslutting av kamphandlingane mellom FARC og hæren. FARC har kriga mot staten i 50 år, og å skapa fred er ikkje gjort i ei handvending.

Etter dette kjem ein lang normaliseringsprosess. Det vil vera naudsynt å avvæpna og reintegrera geriljakrigarane. Dei må bli fungerande individ i samfunnet. Dei må sjå moglegheiter for personleg utvikling, for å kunna ha jobb og familie. Om

ikkje kan det vera meir fornuftig å ta del i ein kriminell bande, eller annan kriminell aktivitet. Vidare vil folk ha store og ofte urealistiske forventningar til betra levekår. Dei vil forventa at vegar blir asfalterte og at skular blir bygde. Diverre er mange av dei mest krigsherja stadene i Colombia utan offentleg nærvær, og betring av levekår vil krevja strukturelle endringar. Ei anna utmaning er at fredsavtala er eit særs komplisert dokument, som vil bli lest på eit utal ulike måtar, og det er ikkje gjeve at alle vil følgja den like bokstaveleg.

Dessutan krev langsiktig fred

ICRC Colombia

befolkninga oppleva relativt betra tilhøve før ei endeleg fredsavtale er underteikna. Moglege tema for slike avtaler er innskrenka bruk av miner og slutt på rekruttering av mindreårige. Om slike avtaler kunne blitt gjort ville det betra livet for mange colombianarar og det ville dessutan styrka trua folk har til fredsforhandlingane. Me såg i presidentvalet at ein stor del av befolkinga er pessimistiske til utsikta til fred med geriljaen.

Midlertidige avtaler kunne synt folk at fred er mogleg, og dette vil betra truverdet både til forhandlingane og til president Santos.

27

Avtroppande delegasjonsleiar for Det internasjonale Raude Kors i Colombia, Jordi Raich.

Juan Arredondo, ICRC Colombia/Getty Images

Fred i Colombia?

ei endring i psyken til colombianarane. Landet har levd med krig i tre generasjonar, og er dermed særs polarisert.

– Trur du det er von om å få signert fredsavtala og byrja avvæpninga av FARC i år?

– Eg trur det er for mykje å håpa på. Ikkje fordi eg har innsideopplysningar, men rett og slett fordi det står to punkt igjen på forhandlingsplanen. Til no har partane vore gjennom styrking av landbrukspolitikken, retten tidlegare geriljasoldatar har til å ta del i den politisk debatten og ein felles strategi for å handskast med narkotikasmugling. Dette har tatt omlag seks månadar per tema. Oppreising av offera for konflikten og overgangsjustis for avvæpna geriljasoldatar står igjen. Begge tema er særs kompliserte og i tillegg finst det eit sjette tema som ingen snakkar om: Iverksetting og oversyn med dei andre punkta! Dette vil det óg

ta tid å bli samde om. Eg har trua på at staten og FARC vil underteikna ei fredsavtale, men neppe i år. For å få slutt på den væpna konflikten mellom staten og geriljaen må partane og setja seg ved forhandlingsbordet med ELN. Det er meir realistisk å venta ei ferdigforhandla avtale mot midten av 2015.

– Korleis ser Raude Kors på sitt oppdrag i Colombia, tatt i betraktning utsikta til ei fredsavtale?

– Det har meir med den daglege aktiviteten i felt å gjera enn med analyse av den politiske situasjonen. Vårt hovudmandat er å hjelpa offer for væpna konflikt, og behovet for vårt nærvær avheng av kva sivilbefolkinga i utsette område opplever. I augneblinken held me fram med alt vårt sedvanlege arbeid, i påvente av at situasjonen kan endra seg. Om me no skulle spekulera i at fredsavtala blir underskrive og blir 28

overhaldt er det første me kan forventa ein stopp i krigshandlingane mange stader i Colombia. Mange stader vil Raude Kors truleg leggja om arbeidet for å fokusera på tema som er viktige etter ein konflikt. Til dømes er etterforsking av forsvinningssaker langt lettare å gjennomføra etter at krigshandlingane er avslutta, fordi partane i konflikten byrjar å dela informasjon om dei forsvunne.

Sikring og vekkøyring av eksplosivar vil verte enklare. Me kan jobba med oppfølging av unge avvæpna geriljakrigarar og deira familiar, og andre tenester knyta til demobilisering. Kva me vil komma til å gjera er avhengig av behova som oppstår i Colombia og vårt mandat. Raude Kors vil alltid stilla sine tenester til disposisjon i Colombia, så lenge vårt nærvær har brei støtte blant dei berørte partane i konflikten her.

Abraham Doblado, lokalleiar for Det internasjonale Raude Kors i Quibdó i Chocó, i samtale med ein geriljasoldat frå ELN.

Fred i Colombia?

Siden sist

Massearrestasjon i korrupsjonsskandale

Cannabisbønder

I Uruguay er jobben med å registrere cannabisprodusenter i full gang. Samtidig er landet midt i et presidentvalg (resultatet fra 2. valgrunde forventes i desember), hvor begge kandidatene har varslet at de ønsker å stramme inn landets liberale cannabislovverk.

Frislippet kom med president Mujica i 2012, som nå går av.

Dømt for drap på urfolk Sju FARC-soldater ble denne måneden dømt for drap på to urfolksledere i Colombia. Urfolksdomstolen dømte dem til fengsel og pisking. Den strengeste dommen på 60 års fengsel fikk Carlos Iván Silva, som tilstod drapet på nasa-stammens to ledere.

Kort fortalt • President Evo Morales er gjenvalgt til en tredje periode i Bolivia, med 61 prosent av stemmene.

• I desember holdes de internasjonale klimaforhandlingene COP20 i Lima i Peru. Man håper å signere en bindende avtale om reduksjon av verdens klimagassutslipp på COP21 i Paris 2015.

• Brasils president Dilma Rousseff ble gjenvalgt etter 2. valgrunde hvor hun slo Aécio Neves.

Politiet i Brasil har pågrepet 27 personer i forbindelse med påstander om milliardkorrupsjon i Petrobras. Statoil og flere andre norske selskap samarbeider tett med det statlige oljeselskapet.

Brasilianske myndigheter har også frosset verdier for rundt 1,9 milliarder kroner, som tilhører 36 personer og tre selskap som er mistenkt i saken. Ingen er hittil dømt, men saken var et hett tema under valgkampen siden gjenvalgte president Dilma Rousseff er tidligere styreleder i Petrobras. Selskapet er også satt under etterforskning i USA.

Gruveselskaper må gi tilbake landområder En colombiansk domstol har bestemt at elleve selskaper må stanse gullgraving i et stort område nordvest i landet, og gi dette tilbake til urbefolkningen som har juridisk råderett over territoriet. Kjennelsen er den første i sitt slag i Colombia.

Området Choco på 50 000 hektar ligger ved Stillehavskysten og skal nå gis tilbake til urfolket Embera Katio på rundt 7200 personer. De ble fordrevet av gruvevirksomhet og bevæpnede grupper.

Protestbølge etter studentforsvinninger- og drap Godt over femti mennesker er pågrepet i forbindelse med saken hvor 43 lærerstudenter ble kidnappet i Mexico i september.

Blant de arresterte finner man et titalls politimenn, medlemmer av narkotikabanden Guerros Unidos – hvorav to har tilstått drapet på 17 av studentene, og eksordføreren i Iguala. Dersom studentene er døde, vil det være en av Mexicos verste massakre siden intensiveringen av krigen mot narkotika i 2006. Volden har siden krevd over 80 000 menneskeliv. Massive protester har funnet sted landet rundt med krav om presidentens avgang og rettferdighet for ofrene.

29

Montecruz foto

Kvinnenettverket Sommerfugler har fått Nansenprisen av FN for sitt risikofylte arbeid for kvinner utsatt for tortur og voldtekt i borgerkrigsherjede Colombia. Prisen deles ut av FNs Høykommisær for flyktninger.

Mange av Sommerfugl-kvinnene har selv opplevd flukt, vold og voldtekt.

RalfRoletschek, Wikimedia Commons

Pris til «sommerfugler»

Fred i Colombia?

Foregangslandet To år etter at Argentina fikk en ny lov som tillater alle innbyggere å endre kjønn, er landet fortsatt milevis foran de fleste. Mauro Cabral er en av dem som jobbet hardt for å få loven på plass.

Comisión Interamericana de Derechos Humanosa, Flickr Commons

Tekst: Brita Brekke, student og tidligere informasjons- og organisasjonsmedarbeider i LAG.

I 2010 var Argentina det første landet i Latin-Amerika som tillot ekteskap mellom to personer av samme kjønn. To år senere ble landet det første i verden til å tillate sine innbyggere å endre juridisk kjønn.

Argentinas lov stadfester at alle mennesker har rett til anerkjennelse av sin kjønnsidentitet. Det vil si at en har rett til å selv velge det kjønn en føler tilhørighet til, uten diagnostisering eller irreversibel sterilisering. En er fri til å utvikle sin egen person i tråd med kjønnsidentiten og bli behandlet i samsvar med denne.

I praksis betyr dette at en kan få identifikasjonspapirer med det kjønnet, navnet og bildet en selv

foretrekker. For mange er loven og situasjonen den beskriver en selvfølge. For transpersoner er dette en revolusjonerende endring for menneskeverd og anerkjennelse, og milevis unna situasjonen i Norge hvor endring av juridisk kjønn krever irreversibel sterilisering.

Identitet

Den argentinske transaktivisten og menneskerettighetsforkjemperen Mauro Cabral sitter i en sofa på Litteraturhuset i Oslo. Han er invitert til Norge for å dele erfaringene fra Argentina med norske aktivister.

– For å forstå loven må den 30

plasseres i en bredere politisk og historisk kontekst, mener Cabral.

I 1983 falt diktaturet og vi opplevde en demokratiseringsprosess. Den argentinske grunnloven ble reformert, og det ble ført rettssaker mot overgriperne under diktaturet.

Identitet har vært en viktig del av oppgjøret etter diktaturet i Argentina. Bestemødrene på Maiplassen, og alle som har fått vite at de har et helt annet opphav enn de trodde, har hatt en viktig plass i offentligheten i overgangsoppgjøret. Dette kan være en del av forklaringen på hvorfor akkurat Argentina fikk gjennom denne loven så tidlig.

Den argentinske transaktivisten Mauro Cabral (til høyre) var nylig i Norge. Bildet er fra hans deltakelse i Den inter-amerikanske menneskerettighetskommisjonen i 2013.

Fred i Colombia?

For transpersoner er det en revolusjonerende endring for menneskeverd, og milevis unna situasjonen i Norge hvor endring av juridisk kjønn krever irreversibel sterilisering.

Diskusjonen om juridisk kjønn er i økende grad blitt en debatt om staters ivaretagelse av menneskerettigheter. Overgrep og drap på transpersoner og andre som bryter med normene for kjønn, forekommer altfor ofte.

– Dette er ikke bare et spørsmål om kjønnsuttrykk, men også om klasse, sier Cabral. Det er mye vold rettet mot transpersoner i Latin-Amerika. Volden må imidlertid sees i sammenheng med andre former for overgrep.

Kjønnsidentitet er et viktig element, men farge og fattigdom er like store faktorer, hevder han.

Cabral trekker frem travesti som en særlig utsatt gruppe.

Mange travesti er sexarbeidere og flere er utstøtt fra familien. De lever som en subkultur på siden av majoritetssamfunnet, er svært ressursfattige og flere mangler skolegang. Gruppen er også oftere HIV-positive enn andre minoritetsgrupper. Travesti har en lang tradisjon av undertrykkelse, og under diktaturet ble de forfulgt, drept og torturert.

Fortsatt utsettes de for politiovergrep og hatvold.

Travesti er også en gruppe som ikke omfattes av den nye loven, da den kun åpner for kvinne og mann som kjønn. Forhåpentligvis vil travestiorganisasjonene etter hvert få gjennomslag for sine krav om anerkjennelse og respekt.

– Loven er en delseier, men det er altså mye som gjenstår. Loven endrer ikke et ulikt samfunn, avslutter Cabral.

Trans og travesti er fremdeles utsatte grupper i Argentina, men flere tør å stå frem offentlig. Her i fra en pridemarsj i Buenos Aires.

Beatrice Murch, Flickr Commons

Menneskerettigheter

Trans og travesti i Latin-Amerika: • Trans er en vanlig betegnelse for mennesker som har et annet kjønn enn det de ble tildelt ved fødselen.

• Juridisk kjønn er den kjønnsidentiteten staten registrerer oss som, og den er synlig i for eksempel identifikasjonspapirer. Retten til å endre juridisk kjønn er en viktig sak for transaktivister verden over.

• Retten til selv å bestemme egen kjønnsidentitet og juridisk kjønn er i økende grad sett på som et menneskerettsspørsmål verden over. Norge er for eksempel blitt kritisert for brudd på menneskerettighetene for sin lovgivning om endring av juridisk kjønn, som krever at transpersoner kastrerer seg for å få endre juridisk kjønn.

• I Latin-Amerika brukes travesti om mennesker som ble tildelt mann som kjønn ved fødselen, men som har en feminin kjønnsidentitet. De identifiserer seg vanligvis ikke som kvinner eller menn. Begrepet har sitt opphav i teaterverdenen.

31

Fred i Colombia?

Meninger

Autoritære regimer, solidaritetsarbeid og aktivisme For oss som er aktive i radikalt solidaritetsarbeid, er det naudsynt å reflektere over det autoritære problem. Altfor ofte har radikal solidaritet gjennom handling ført norske aktivistar i fanget på autoritære regimer. Det er ein permanent fare som me ikkje har lov til å oversjå.

Tekst: Roy Krøvel, professor i journalistikk ved HiOA og professor II latinamerikanske områdestudiar ved UiO.

«Solidaritet utan anti-kapitalisme og kamp mot alle former for imperialisme er meiningslaust.»

Alt eller ingenting?

Samstundes tek Watson feil når han hevdar at kritikken av «korleis solidaritet har blitt praktisert historisk» må føre til «handlingslamming». Tvert imot.

Erfaring frå dei siste tiåra viser at mange av dei mest aktive solidaritetsgruppene nettopp kjem frå miljø som krev mangfald i perspektiv, stimulerer til tvisyn og

set pris på sunn skepsis. Eg tenkjer då på miljøorganisasjonar, kvinnegrupper, urfolksaktivistar og så vidare. Det er fullt mogeleg å vere antiimperialist og mot utbytting samstundes som ein kritiserer overgrep gjort av antiimperialistiske «frigjeringsleiarar» mot homofile, kvinner, urfolk, etniske minoritetar og andre undertrykte grupper.

Solidaritetsrørsler tar også feil

Ei ekte historisk interesse vil vise at solidaritetsrørsler i Noreg altfor ofte har oversett slike indre, reelt eksisterande interessekonfliktar i frigjeringsrørsler. Det er alltid fristande for oss å framstille konfliktane i svart-kvitt, med tydelege heltar og skurkar. Men nokre av dei mest undertrykkande regima me har sett dei siste 40 – 50 åra er faktisk skapt av krefter som har sine røter i kamp mot imperialisme, i alle fall retorisk.

Det er sikkert nok å nemne dei post-koloniale regima i Uganda, Zimbabwe og Vietnam. Diverre har norske solidaritetsrørsler altfor seint forstått at slike autoritære regimer gjerne brukar ein antiimperialistisk retorikk for å dølje grufulle overgrep som dei sjølve står bak. Det er ikkje, som Watson seier, ein «klisjé», men eit reelt eksisterande aspekt ved historia til norsk solidaritet. Den 32

Privat

Dave Watson har heilt rett når han skriv i LatinAmerika nr. 2 for 2014 at kapitalisme og imperialisme er reelle fenomen som held fram med å undertrykke fattigfolk over heile verda.

Solidaritet utan anti-kapitalisme og kamp mot alle former for imperialisme er meiningslaust. I slike spørsmål er det upresist å tru at sanninga vil ligge ein stad «midt i mellom».

antiimperialistiske solidariteten med Kina, Kambodsja og Albania førte til at norske aktivistar ikkje såg dei overgrepa som regima sjølve stod bak. Solidariteten med sandinistane mot USAs imperialisme i Nicaragua på 80-talet førte til at solidaritetsaktivistane for lenge oversåg overgrepa mot urfolk på Atlanterhavskysten – i alle fall heilt til sandinistane sjølve bad om tilgjeving.

Det finst så mange døme at me må snakke om eit systematisk mønster: Kampen mot imperialisme får ein så dominerande plass i analysen av undertrykking at den også vert retningsgivande for kva ein skal meine om andre og «mindre» viktige spørsmål, som

Mange av dei mest aktive solidaritetsgruppene kjem frå miljø som krev mangfald i perspektiv, stimulerer til tvisyn og set pris på sunn skepsis, meiner artikkelforfattaren.

Faksimile: Aftenposten 21. april 1982.

Fred i Colombia?

til dømes spørsmål om homofobi, undertrykking av urfolk, sexisme, ytringsfridom, organisasjonsfridom og så vidare. Det er ein permanent fare for at analysane skal degenerere til vurderingar av typen «min fiendes fiende er min venn». Dersom min fiende er USA og imperialismen, må alle som kjempar mot min fiende, USA eller imperialismen, vere min venn. Dermed fører verdfull kamp mot antiimperialisme så ofte til forsvar for regimer av tvilsam karakter.

Viss me ikkje ynskjer å gjenta feil som er gjort før, lyt me i staden lære av fortida.

Mange former for undertrykking

Korleis kan me forstå at aktivistar reiste til Pol Pots Kambodsja og Enver Hoxhas Albania utan å forstå eller sjå noko av det grufulle som gjekk føre seg der? Eg trur at den antiimperialistiske retorikken ofte er sin eigen fiende. Den framstiller gjerne kompliserte spørsmål som enkle og absolutte, den reduserer etiske evalueringar til eit spørsmål om «fakta», og manar til

Eg kjenner Watson godt nok til å vite at han ikkje er likegyldig til undertrykking av urfolk, kvinner og homoseksuelle. Likevel er det problematisk at retorikken om antiimperialisme og krav om handling er nesten nøyaktig lik retorikken som vart brukt for å hause opp solidaritet med autoritære rørsler for 40 år sidan.

«Viss me ikkje ynskjer å gjenta feil som er gjort før, lyt me i staden lære av fortida.»

33

handling framfor sjølvrefleksjon.

Innanfor denne versjonen av revolusjonær retorikk er ettertanke og læring av eigne feil eit trugsmål. Det er enklare å krevje lojalitet og handling.

Dersom antiimperialisme får vere det einaste eller dominerande synspunktet, kan det fungere som eit filter som gjer oss systematisk kjenslelause ovanfor andre grupper som fortener vår solidaritet. Det gjer oss viljuge til å akseptere overgrep som me elles ikkje ville ha akseptert. Heldigvis er det for mykje sunt folkevet ute mellom vanlege nordmenn til at dei autoritære lengslene har fått særleg stønad.

Dersom solidaritetsrørsla med Latin-Amerika skal ha noko håp om å bety noko her heime, lyt den ikkje dølje overgrep utført av antiimperialistar, men i staden ta konsekvent oppgjer med alle former av undertrykking.

Solidariteten med sandinistane mot USAs imperialisme i Nicaragua på 80-talet førte til at solidaritetsaktivistane for lenge oversåg overgrepa mot urfolk på Atlanterhavskysten, skriv Krøvel.

Fred i Colombia?

Røde prikker på et kart – døde kropper i svart Store demonstrasjoner har preget Mexico denne høsten. Bakgrunnen for raseriet er politidrapene på tre lærerstudenter og forsvinningen av 43 andre.

Den 26. september, i byen Iguala i delstaten Guerrero, organiserte lærerstudenter en pasifistisk aksjon for å samle inn penger.

Lærerskolene, kalt «normales», er internatskoler hvor elevene bor og studerer for å undervise på landsbygda. Staten har kuttet nesten all finansiering til de rurale lærerskolene hvor flertallet av elevene kommer fra marginaliserte familier.

Marginaliserte fordi de er fattige, men også fordi de i stor grad kommer fra bygde- og urfolksområder. I tillegg er skolene kjente for å være politisk aktive.

På vei hjem fra aksjonen ble de overrumplet av lokalt politi som åpnet ild mot bussene. Sammen med politiet deltok maskerte menn fra Guerrero Unido, en av de kriminelle kartellene i området.

Seks personer ble drept, blant dem tre studenter, flere ble skadet, og politiet tok med seg 43 studenter.

De 43 studentene har vært forsvunnet siden natten den 26. september. Kravet om å få dem tilbake i live er i ferd med å skape en utrygg tilværelse for Mexicos politiske styre.

Demonstrasjonene er blant de største Mexico har hatt på flere år og sprer seg over hele landet.

Universiteter og skoler har gjennom flere uker stengt ned i 48-timers perioder, og blokader av flyplasser og veier organiseres daglig.

Faksimile #PorTodxsLxsDesaparecidxs

Tekst: Ingrid Fadnes, utekoordinator for Solidaritetsbrigaden til LAG Norge, master i Latinamerikanske studier ved UiO/UNAM Mexico.

Narkostat

«Mexico er en gigantisk massegrav og kontrolleres av en narkostat.» Dette skrev det uavhengige journalistkollektivet Subversiones fra Mexico etter å ha intervjuet Don Mario, faren til en av de savnede studentene etter den brutale natten i Iguala.

Don Mario har fremdeles håp om å finne igjen sønnen sin.

Historien hans glir inn i rekken av utallige som leter etter savnede i Mexico. De 43 studentene illustrerer det den mexicanske regjeringen lenge har slitt med å holde skjult, nemlig hvordan organisert kriminalitet har omfattende kontroll over «demokratiske» institusjoner.

Resultatet av sammenblandingen mellom narkokarteller og stat er at regjeringen ikke gir noen forklaring til pårørende om hvor studentene er eller hvorfor 34

de ble bortført. Dette til tross for at det var mexicansk politi som tok dem med seg natten 26. september. Fortvilelsen til de pårørende har vakt liv i en kamp som har pågått i flere år i Mexico.

En kamp mot undertrykkelse av sivilsamfunnet, forsvinninger og drap som har økt med alarmerende hyppighet de siste årene.

Den daglige volden

Det regjerende partiet PRI, med president Enrique Peña Nieto, er kjent for å undertrykke sine politiske motstandere. Historisk har de brukt militær makt mot sivilbefolkningen. Fra 2000 fikk det katolske konservative partiet PAN regjeringsmakt, og det mer sentrumsnære partiet PRD har kontroll i flere delstater. Lite skiller de tre partiene når det kommer til korrupsjon og sammenblanding med organisert

I et forsøk på å lage et visuelt bilde av de savnede og drepte i Mexico, har aktivister lagd et kart kalt #PorTodxsLxsDesaparecidxs, «for alle de savnede».

Heriberto Paredes Coronel

Fred i Colombia?

kriminalitet.

Ifølge fredsinitiativet Marcha por la Paz mistet over 60 000 mennesker livet i løpet av PANs regjeringsperiode fra 2001 til 2012. De fleste under president Felipe Calderóns periode fra 2006 til 2012. Avisen La Jornada har dokumentert over 30 000 forsvinninger, og det finnes trolig store mørketall. Et ukjent antall drepte er sivile som havner i kryssild mellom militæret, politi og narkotikakarteller. Menneskerettighetsorganisasjoner har lenge dokumentert bruk av politisk motiverte arrestasjoner, forsvinninger og drap på aktivister og journalister.

Per i dag er det minst 88 kriminelle «organisasjoner» i Mexico som kontrollerer kjøp og salg av narkotika. Det anslås at den årlige fortjenesten ligger på rundt 39 milliarder dollar. En betydelig sum som er årsaken til at kartellene og politikere kjemper om markedet. Kartellene holder seg ikke bare til narkotikahandel. Også mennesker, da spesielt papirløse migranter, kjøp og salg av indre organer, og

våpen, inngår i handelen. De siste årene har også kartellene kjempet om territoriell kontroll. De kriminelle gruppene tar over byer og regioner og krever betaling fra alt fra bussjåfører og småbønder til butikkeiere.

Røde prikker på et kart – døde kropper i svart

I et forsøk på å lage et visuelt bilde av de savnede og drepte i Mexico, har aktivister lagd et kart kalt #PorTodxsLxsDesaparecidxs, «for alle de savnede».

Informasjon om forsvinninger blir lagt inn som røde prikker og de drepte som svarte. På én dag kunne de plotte inn over 150 røde prikker. I all hovedsak er det papirløse migranter fra MellomAmerika som forsvinner ned i mørke hull i bakken, men også bønder, urfolk, barn, ungdommer, politiske aktivister og journalister.

Antallet savnede og drepte har blitt for massivt til å dokumentere.

– Når vi blir drept fordi vi er studenter, hva skal vi gjøre da? spør de overlevende fra natten i Iguala.

35

Funn av stadig nye massegraver i Guerrero denne høsten på leting etter de 43 savnede studentene, er bare toppen av isfjellet. Dette foregår samtidig som Mexicos nåværende og tidligere presidenter dekoreres med priser og prestisjefylte jobber i blant annet FN. Ingen på et høyere nivå blir stilt til ansvar for volden. For den mexicanske regjeringen veier de politiske kostnadene tyngre enn rettferdighet. De er, som alltid, likegyldige overfor familiene som venter på svar.

Demonstrasjonene i Mexico setter fokus på konsekvensene av å leve under en narkostat. De vil ikke gi seg før regjeringen gir et svar på hvor studentene er og hvorfor de ble tatt. Det gjenstår å se om svaret den mexicanske regjeringen kan gi tåler dagens lys. Om sannheten kommer fram vil det sannsynligvis avdekke langt dypere forbindelser mellom stat og kartell.

– Levende tok de dem og levende vil vi ha dem tilbake, forblir et taktfast rop som markerer Mexico denne høsten.

Tusenvis har marsjert i Mexico for de forsvunne studentene. Her er budskapet: «Ingen fred for regjeringen uten rettferdighet for folket.»

Fred i Colombia?

Kamp for lovet land

Ingrid Fadnes

«Bare kamp forandrer livet». Under dette slagordet gikk undertrykte arbeidere i fjor til opprør mot sin egen arbeidsgiver og okkuperte den enorme storbrukseiendommen hans.

Tekst: Ingeborg Fjeldstad, solidaritetsbrigadist i Brasil med Latin-Amerikagruppene i Norge.

Okkupasjonsleiren Jardim i delstaten Ceará, populært kalt «det lovede land», har i snart 30 år kjempet mot det undertrykkende jordfordelingssystemet som kjennetegner Brasil. Et system der arbeidere bor og jobber under uverdige arbeidsforhold på arbeidsgiverens enorme eiendom, kalt fazenda, «storgård», mens arbeidsgiveren selv kontrollerer arbeidernes liv og tar all profitt.

Uten jordreform, intet demokrati

Siden kolonitiden har Ceará blitt styrt av et ruralt oligarki som har undertrykt landarbeidere i ekstrem skala. Slavedrift var utbredt og oligarkene hadde politisk og militær kontroll over arbeiderne sine. Dette systemet har bestått fram til i dag og de samme familiene sitter fortsatt

med makten.

I dag slår imidlertid Brasils grunnlov fast at jord som ikke oppfyller sin «sosiale funksjon» kan eksproprieres. Dette innebærer at uproduktiv jord, eller jord hvor arbeids- eller miljølovgivning ikke følges, kan kjøpes opp av staten og fordeles til andre. Men den brasilianske staten, hvor makten i stor grad ligger nettopp hos storgodseierne, ønsker ikke å ekspropriere. Som følge av dette har MST tatt loven i egne hender. I dag hjelper de tusenvis av rurale arbeidere med å okkupere storgodseieres jord.

Målet er å presse staten til å kjøpe ut eierne og fordele jordeiendommen på en mer rettferdig måte. Uten en slik folkelig jordreform mener MST at Brasil vil forbli udemokratisk og undertrykkende. Aksjonsformen deres 36

er legitim, ifølge tre brasilianske høyesterettsdommer.

Med støtte fra De jordløses bevegelse (MST) okkuperte arbeiderne ved storgården Jardim området i 2013 i protest og i håp om en bedre fremtid. Nå ser det ut som at okkupasjonen vil føre til en omstrukturering av jordfordelingen, og at jorden som før tilhørte én mann, vil tilfalle 45 familier innen utgangen av 2014.

Okkupasjon av Jardim

Fazendaen Jardim i Ceará er et typisk eksempel på hvordan jordfordelingen i Brasil påvirker levekårene til landets befolkning.

Frem til i fjor eide storgodseier Béatriz et tomteområde på nesten 3000 hektar hvor det bodde omkring 65 familier. Mot at disse familiene fikk lov til å bo i Jardim, ble mennene i familiene tvunget

som at arbeiderne vil lykkes i sin kamp for rettferdighet.

Storgodseieren ønsker nemlig å selge jorden, og okkupasjonen blir ikke undertrykt i like stor grad som før. Det eneste som gjenstår nå er at jordfordelings-instituttet INCRA følger opp og kjøper Beatriz’ tomt. Løftet fra staten er at okkupantene skal overta eiendomsretten i løpet av året: da vil okkupasjonsleiren få status som bosetning, og området bli arbeidernes felles eie.

Okkupantene uttrykker at livet allerede har blitt mye bedre enn før.

– Vi har mat, vi har rent vann og vi har elektrisitet, sier Valda da Costa, som i likhet med ektemannen Pedro, har bodd i Jardim hele livet og deltatt i alle de tre okkupasjonene. I dag dyrkes jorda her kollektivt av 45 familier, og inntektene fra jordbruket går direkte til arbeiderne. Barna går på skole og de voksne tilbys skolering i alfabetiseringsprogram.

– Dessuten er samholdet her sterkt og vi har det morsomt sammen, uttaler en av okkupantene.

Revolusjonen som har funnet sted i dette «lovede landet» er forhåpentligvis snart ved veis ende. Eieforholdene vil som følge av dette sannsynligvis snart endres, men kampen er likevel ikke over.

– Drømmen min om å få bo og jobbe på jorden der jeg er født, uavhengig av storgodseieren, er oppfylt, men min visjon går lenger. Dette er en nasjonal kamp.

Vi må hjelpe andre som trenger det, for å bedre livet til flere fattige og småbønder. Sammen med MST fortsetter derfor kampen for rettferdighet, konstaterer Pedro da Costa, okkupant og MST-aktivist.

37

De 45 familiene i okkupasjonsleiren Jardim håper å få offisielle rettigheter til jorden innen utgangen av 2014.

Brage Lie Jor

Veien videre

Pedro da Costa har fått oppfylt frømen om å få bo og arbeide jorden der han ble født og ønsker å gi andre samme mulighet.

Ingrid Fadnes

til å arbeide for Beatriz under slavelignende forhold.

Arbeidsdagene i Jardim begynte ofte klokken 03.00 og varte til sen kveld. Arbeiderne fikk en uverdig lønn og fikk heller ikke ha egne husdyr. Noe mat fikk familiene tillatelse til å dyrke, men 1/4 av produksjonen måtte gis til storgodseieren.

– Barndommen min var preget av sult og mørke, forteller 25 år gamle Flaviana da Costa, som vokste opp i Jardim og som i dag bor i okkupasjonsleiren.

Egenproduksjonen ga for lite mat til å mette hele familien. Ingen av familiene i Jardim, bortsett fra storgodseieren selv, hadde elektrisitet.

For familiene var hverdagen uutholdelig. Både i 1986 og i 2000 organiserte de seg, først sammen med fagforeningen og deretter med MST, og okkuperte storgården. Ifølge grunnloven er dette en lovlig aksjonsform, men med en høyrevridd regjering og mektige storgodseiere, blir okkupasjonene undertrykt. De ble stadig trakassert av voldelig politi, fikk husene sine rasert, og én etter én ble familiene skremt vekk. Lidelsen okkupasjonene førte med seg ble for stor for familiene, og begge okkupasjonsperiodene brøt sammen etter omkring to år.

I 2013 blusser kampen imidlertid opp igjen. Natt til 23. mars samler omkring 70 arbeidere og MST-aktivister seg, og mens Beatriz sover i huset sitt utenfor fazendaen, barrikaderer okkupantene alle storbrukets porter. Når storgodseieren kommer morgenen etter, slipper han ikke inn noen av inngangene.

Siden da har 14 familier bodd i okkupasjonsleiren. Og i dag, etter snart 30 år i kamp, med stadige forsøk på lovlig okkupasjon som har blitt besvart med vold og ødeleggelser, ser det endelig ut

Ingeborg Fjeldstad

Fred i Colombia?

Pedro da Costa og familien hans bor i det tidligere huset til storgodseier Beatrix. På plassen foran huset samles okkupantene til kaffe og småprat.

Fred i Colombia?

Valgets kvaler Søndag 26. oktober ble Brasils president Dilma Rousseff (PT) gjenvalgt i det som var et uhyre jevnt oppgjør. Meningsmålingene viser et splittet Brasil.

Ingrid Fadnes

Tekst: Ingrid Andrea Holland, solidaritetsbrigadist i Brasil med Latin-Amerikagruppene i Norge.

At folket i Brasil er splittet, gjenspeiles også i valgresultatet fra 2. runde: 51,6 prosent av stemmene gikk til Rousseff og PT, mot 48,4 prosent til høyrekandidaten Aécio Neves (PSDB).

Aldri har en andre valgomgang vært så tett før. På landsbygda var tankene mange før valgresultatet var klart.

Overraskende vending

Første valgrunde fant sted den 5. oktober, hvor sittende president Dilma Rousseff fra Arbeidernes parti (PT), vant med 42 prosent av stemmene. Aécio Neves, fra det høyrevridde, konservative partiet PSDB, suste overraskende opp på andreplass med 34 prosent av stemmene etter en rekordrask økning uken i forveien. Marina

Silva, favoritten i internasjonale medier fra det sosialistiske partiet (PSB), ble slått ut. Ettersom ingen av kandidatene fikk over 50 av prosent stemmer, gikk valget automatisk videre til runde nummer to. Den 26. oktober gikk derfor 142 millioner brasilianere igjen til valgurnene, og denne andrerunden viste seg å bli en gjentakelse av oppgjøret PT – PSDB, som har dominert Brasils rikspolitikk de siste 20 årene.

Frem til siste slutt lå kandidatene svært likt. Blant småbøndene på landsbygda i Ceará, kunne spenningen merkes ved innspurten av valgkampens andre runde.

Frykter kutt

Det er bare dager før presidentvalget skal avgjøres. Valgkamp38

innspurten er intens: Selv i den lille landsbyen Massapé dos Paes, like ved bossetningen Trapiá, er det hengt opp klistremerker og flagg utenfor samtlige dører. Ved første møte med landsbyen kan dette virke som et sted staten har glemt, da offentlige institusjoner og tjenester glimrer med sitt fravær. Tilgang til helsetjenester eller politi krever en to timers kjøretur på moto «motorsykkel» langs humpete grusveier. Et fåtall har førerkort.

– Det trengs ikke her, de fleste lærer å kjøre i tiårsalderen, sier Rosangela Marinho, en av innbyggerne i bosetningen Trapiá.

Rosangela Marinho forteller at det er takket være PTs sosiale programmer at livet på landsbygda i Ceará er levelig. Tidligere

Valgpropaganda fra partiene er en viktig del av valgkampen.

Fred i Colombia?

«Med innføring av ulike sosiale programmer har folket fått muligheten til å leve selvforsynt.» familier økonomi til basisvarer og i bosettingen Trapiá har innbyggerne fått støtte gjennom PRONAF, et program som gir småbønder lån med gode rentebetingelser for oppkjøp av husdyr. Dette har igjen ført til en stabil lokaløkonomi. Rosangela Marinho understreker at disse programmene er vesentlige i

deres hverdag, og at det derfor er opplagt at hun, som de fleste andre i området, velger å støtte Dilma Rousseff og PT i presidentvalget.

I den lille landsbyen hvor informasjon om kandidatene er basert på personlig erfaring eller serveres gjennom propagandafilmklipp på privateide TVkanaler, er frykten for seier til Aécio Neves, og dermed eventuelle kutt i den sosiale støtten, stor.

Vann eller forsvinn

Ceará er nå inne i sitt fjerde år med tørke. Sisternene i landsbyen er tomme og vannmangelen gjør selv de enkleste gjøremål problematiske: alt fra å skylle ned

Ingrid A. Holland

arbeidet majoriteten av menneskene i området som gjeldsslaver ved delstatens utallige fazendas, «storgårder».

Forholdene beskrives som umenneskelige: fazendaen var deres eneste kilde til mat og husly og tidvis var ikke lønnen for et dagsarbeid stort mer enn en skvett parafin til lampene.

– Lidelsen og nøden var stor, særlig i tørkeperiodene. Da var det ikke uvanlig at folk sultet i hjel, forteller hun videre.

Siden PT kom til makten i 2003 har forholdene på landsbygda forbedret seg drastisk. Med innføring av ulike sosiale programmer har folket fått muligheten til å leve selvforsynt.

Støtteordningen Bolsa Familia gir

39

Ceará er nå inne i sitt fjerde år med tørke.

Sisternene og brønnene i landsbyen er tomme og vannmangelen gjør selv de enkleste gjøremål problematiske.

Ingrid A. Holland

Fred i Colombia?

i toalettet til å koke middagsrisen.

Mangelen på regn har gjort store deler av det cearenske innlandet avhengig av å få tilkjørt drikkevann i store tankbiler, såkalte carro-pipas. Mange millioner liter vann fraktes daglig langs elendige grusveier. Simona Ávila forteller at dersom Aécio vinner, vil landet gjennomgå en privatiseringsfest uten like. Hennes største frykt er at innbyggerne må begynne å betale for den hittil kostnadsfrie distribueringen av vann til landsbygda.

– Da vil vi ikke ha råd til å bo her, sier hun.

Denne distribueringen er en delstatlig ordning og vil neppe påvirkes av presidentvalget, men Simonas frykt viser hvor sterkt

politiske tiltak assosieres med enkeltpersoner. Hun titter opp på en rød vimpel med bilde av en smilende Rousseff som henger over døren.

– Ingen av kandidatene representerer våre interesser, vi har aldri blitt sett, likevel stemmer vi på Dilma for å opprettholde de godene vi har.

Støtte med bismak

Tendensen er at innbyggerne på landsbygda i Ceará stemmer på Dilma, men det finnes selvsagt unntak. I andre runde kjørte Aécio hardt på kampanjer for å vinne stemmer i de rurale områdene, for eksempel med løfter om å videreføre PTs sosiale programmer. Dette skapte 40

usikkerhet og flere familier lot seg overbevise av Aécios selvsikre diskurs. Likevel støttet majoriteten fortsatt Dilma og PT – det er det som er det tryggeste.

Men stemmen til Dilma Rousseff ble avlagt vel vitende om at framtiden uansett president vil være preget av usikkerhet og motstandskamp. En stemme til tidligere gruve- og energiminister Dilma Rousseff betyr også et støttende signal til utbyggingen av uraniumsgruven Itataia som ligger kun 30 kilometer fra Massapé dos Paes. Utbyggingen vil ha fatale konsekvenser for store deler av delstaten.

– Det er som å velge mellom pest og kolera, avslutter Áviles.

Rosangela Marinho og de andre innbyggerne i bosetningen Trapía har lenge blitt oversett av det offentlige. De sosiale programmene til Arbeidernes Parti (PT) har gjort livet litt lettere i regionen.

Fred i Colombia?

Pengene eller livet Kampen om Amazonas’ framtid pågår over hele kloden. Den føres mellom urfolksledere og aristokrater på én side, og multinasjonale selskaper og brasilianske myndigheter på den andre.

Regnskogfondet/Marcos Wesley, ISA Brazil

Tekst og foto: Peder Østebø

Høvding Raoni Metuktire og sjaman Kopenawa, ledere for to av Brasils urfolksgrupper, har utrettelig reist verden rundt for å samle støtte til sin kamp for å bevare Amazonas. Brasils voksende storbyer og internasjonale selskapers jakt på naturressurser betyr undergangen for dyr, folk og skog i Amazonas.

Forfulgt av gruveselskaper og andre internasjonale aktører med forretningsinteresser i Amazonas, gjør brasilianske myndigheter lite for å imøtekomme urfolksledernes bekymringer.

Dødstrusler mot norgesvenn

Sjaman og talsperson for Yanomamifolket, Daví Kopenawa, er verdenskjent som regnskogens Dalai Lama og har deltatt i en rekke FN-møter om urfolks rettigheter. Bak seg har han flere norgesbesøk og i fjor fikk han selv besøk av Kong Harald.

Kopenawa arbeider for sitt urfolks rett til å beholde kulturen og livsgrunnlaget sitt. Han kjemper en hard og til tider farefull kamp mot politikere og selskaper som ønsker å utvinne mineraler, olje og gass i det ressursrike 41

Amazonas.

Yanomamifolket og andre urfolksgrupper er tilkjent juridisk råderett over sine tradisjonelle områder i Amazonas og dette er ikke gruveeierne særlig fornøyd med. I februar i år startet en stor operasjon med å få fjernet hundrevis av gullgravere fra landområdene til yanomamiene.

Til tross for at gravearbeidet på områdene ble utført ulovlig, mottok Kopenawa dødstrusler i sommer. Til nyhetsbyrået IPS News uttrykker han bekymring over dette – bevæpnede menn

Kong Harald besøkte i fjor Yanomamifolket i Amazonas. Deres sjaman og talsperson Daví Kopenawa har flere ganger vært i Norge for å fortelle om kampen mot gruvedrift i regnskogen.

Greensefa, Flickr Commons

Fred i Colombia?

skal angivelig ha ransaket kontorene til hans advokater, spurt etter ham og uttrykt et ønske om å drepe ham.

Høvding Raoni tilbake

I sommer besøkte høvding Raoni av kayapofolket Norge sammen med sin nevø og medhøvding, Megaron. Det er nå 25 år siden Raoni var på verdensturné sammen med artisten Sting for å informere om hendelsene i Amazonas for første gang. På et fullsatt møte hos Regnskogfondet forteller de nok en gang om hvordan Amazonas’ skoger hugges ned. Elver forurenses, fisk og fugl dør og folkegrupper som bor i regnskogen oppløses, fordrives eller utryddes av kapitalismens hensynsløse fremferd. Høvdingene forteller de frammøtte om hvordan befolkningen i Amazonas opplever at mer og mer regnskog omgjøres

til soyaåkrer, mens det rike dyrelivet forsvinner og elvene forurenses på grunn av det industrielle jordbruket, gruvedrift og annen ressursutvinning.

– Hvordan skal vi drikke vann når

«Belo Montedemningen er forventet å legge et område på over 650 kvadratmeter under vann.» elvene våre blir fulle av sprøytemidler, spør Megaron.

Den planlagte byggingen av den gigantiske demningen Belo Monte i det enorme Xingu42

elvedeltaet i delstaten Mato Grosso i Brasil, bekymrer høvdingene. I årevis har de frontet kayapo-indianernes kamp mot utbyggingen av denne demningen, som vil bety oversvømmelse av enorme områder som urfolksgruppene er avhengige av for å overleve.

– I Brasil opplever vi at vi ikke blir hørt, at vi ikke har en stemme, sier Raoni bekymret.

Belo Monte-demningen er forventet å legge et område på over 650 kvadratmeter under vann, mens 100 kilometer av Xingu-elven vil bli tørrlagt.

Minst 20 000 mennesker må trolig tvangsflyttes. Urfolkene som berøres av konstruksjonen av demningen har de siste årene både demonstrert og jobbet politisk for å få prosjektet stanset, uten å lykkes. Høvding Raoni er en av dem som har ledet denne kampen.

Høvding Raoni av kayapofolket og hans nevø og medhøvding, Megaron er begge sterkt bekymret for utbyggingen av Belo Monte-demningen som vil føre til at minst 20 000 mennesker tvangsflyttes.

Fred i Colombia?

Forslaget om å åpne for gruvedrift og utvinning av mineralressurser på urfolkets territorier ligger nå til behandling i kongressen.

Dette utgjør en ytterligere trussel mot noen av de best bevarte delene av regnskogen i Amazonas: urfolkenes leveområde og råderett.

Kayapoenes land utgjør et svært viktig belte av bevart regnskog omtrent midt i Xingu-bassenget i det sentrale Brasil. Kayapofolket består av cirka 8600 individer, inkludert tre til fire små, isolerte grupper som lever uten kontakt med omverdenen.

De to høvdingene er bekymret for hva lovforslaget kan medføre: – Vi overvåker grensene rundt territoriet vårt og passer på at skogen ikke blir ødelagt, forteller høvding Megaron.

– Den yngre generasjonen av kayapo-indianere får opplæring i å bruke GPS og andre moderne hjelpemidler så de kan varsle myndighetene om ulovlig ødeleggelse. Vi holder også kurs i overvåking og bekjempelse av branntilfeller, fortsetter han.

Flere grupper i brasiliansk Amazonas har også sett seg lei på det de mener er mangelfull beskyttelse fra myndighetene.

En av gruppene som har tatt loven i egne hender er ka’aporfolket. For å holde tømmerhuggere borte fra områdene sine har ka’aporene sendt ut vaktgrupper for å overvåke områdene og kaste ut ulovlige tømmerhuggere. Brasilianske myndigheter uttalte i fjor at den årlige ødeleggelsen av skogen, etter flere år med nedgang, nå har økt med 28 prosent. Videre melder myndighetene at de områdene som forvaltes av urfolksgrupper er bedre bevart enn områdene som forvaltes av staten som naturreservater.

Bli med i redaksjonen!

Vil du være med og utvikle Norges eneste tidsskrift om Latin-Amerika?

Pedro Muñoz, Flickr Commons

Tar loven i egne hender

Ønsker du erfaring med redaksjons- og tekstarbeid?

Vil du jobbe med engasjerte mennesker og samtidig lære mye om politikk og samfunn?

LatinAmerika søker nye redaksjonsmedlemmer til redaksjonene i Bergen og Oslo.

Vi søker deg som • liker å jobbe med tekst og korrektur • liker å skrive og/eller fotografere og jobbe med design og foto.

• har lyst til å være med og utvikle et unikt tidsskrift i norsk sammenheng • har politisk engasjement og interesse for Latin-Amerika Vi tilbyr god oppfølging og opplæring, godt sosialt miljø og mange lærerike oppgaver.

Tidsskriftet gis ut fire ganger årlig av en frivillig redaksjon.

Redaksjonen arbeider med tre hovedområder: Temanummere, aktueltsaker og kultur. Redaksjonsmedlemmene deltar i planlegging av nummerne og oppfølging av skribenter. Redaksjonen produserer egne tekster og arbeider med korrektur og redigering av tekster fra eksterne skribenter. I tillegg kommer oppgaver som rekrutering, promotering og design.

Ingen forkunnskaper er påkrevd, men kjennskap til Latin-Amerika og/eller tekstarbeid er en fordel. Opplæring vil bli gitt.

Er du interessert eller har du spørsmål?

Send en kort søknad til: latinamerika@gmail.com

43

Fred i Colombia?

Den colombianske tryllekunstneren

– Les denne boka. Du kommer til å like den, og legg merke til at den begynner med slutten. Jeg var 12 år gammel da faren min fortalte meg dette, og jeg husker fortsatt det slitte blå omslaget til boka som forandret meg.

Beretningen om et varslet mord var den første boka av Gabriel García Márquez jeg leste, og den tente en leselyst i meg som aldri har blitt slukket. Men det var ikke før året etter, da jeg begynte å lese Hundre års ensomhet, at jeg skjønte at jeg hadde funnet min absolutte favorittforfatter. Jeg leste litt hver morgen før jeg dro på skolen.

Gang på gang sto jeg i fare for å miste bussen som kjørte hver halvtime, bare for å få lese en halv side til.

Stor innflytelse

Márquez regnes som en av grunnleggerne av den magiske realismen, en litterær sjanger som handler om å vise det magiske og uvirkelige i hverdagen. Takket være hans bøker turte jeg å

tråkke på skorpioner på badet. Da jeg var 19 barberte jeg hodet mitt, slik som Remedios gjorde i Hundre års ensomhet. Etter å ha lest om Fermina i Kjærlighet i koleraens tid føltes også min hals veldig lang. Som Rebeca kunne jeg kaste meg i en hengekøye og bli der i timevis. Santiago Nasar inspirerte meg til å kle meg i hvitt, mens Bladstormen gjorde at jeg har kunnet sitte foran en kiste i mange timer uten å blinke.

Florentino lærte meg å følge mitt livs kjærlighet i årevis.

Den journalistiske starten

Gabriel García Márquez ble født i Aracataca i Colombia 6. mars 1927. Han begynte å skrive fra en tidlig alder, og bestefarens historier om ungdomstida og borgerkriger påvirket hans fortellerstil. Da Márquez var ferdig med skolen, ble han presset av foreldrene sine til å studere jus ved Universidad Nacional.

Márquez ba om overføring til Universitetet i Cartagena, men ble

44

Jose Lara, Wikimedia Commons

Tekst: Ana Sieder, master i visuell kunst fra Universidad Nacional de La Plata, Argentina.

«La vida no es la que uno vivió, sino la que uno recuerda y como la recuerda para contarla.»

«Livet er ikke hva man har levd, men hva man husker og hvordan man husker det for å fortelle det.»

aldri uteksaminert. Han ville fokusere på sin journalistiske karriere. I Cartagena begynte han å jobbe som spaltist for avisen El Universal. Márquez var aktiv i den litterære gruppen El grupo de Barranquilla som ble dannet på 40-tallet. I gruppen ble han introdusert for store utenlandske forfattere og hentet siden mye inspirasjon fra dem. Márquez

Gabriel García Márquez regnes som grunnleggeren av den magiske realismen.

Fred i Colombia?

Beretningen om et varslet mord var den første boka av Gabriel

García Márquez jeg leste, og den tente en leselyst i meg som aldri har blitt slukket. flyttet deretter til Barranquilla hvor han begynte å skrive en daglig spalte i The Herald. På denne tiden bodde han under prekære forhold og hadde svært liten inntekt.

Fra Aracataca til Macondo

I 1950 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Aracataca for å selge det. Under dette oppholdet skrev han sin første roman: Bladstormen. Det er her, i dette gamle huset, hvor han bestemmer seg for å endre navnet på byen hvor fortellingene hans utvikler seg fra Aracataca til Macondo – navnet stammer fra et karakteristisk tre i regionen. I 1954 begynte Márquez å skrive i avisen El Espectador. Her ble Historien om en skipsbrudden publisert kapittelvis i tjue dager i strekk. Historien ble imidlertid sensurert av Gustavo Rojas Pinillas regime. Først i 1970 ble boka publisert som en roman.

Márquez hadde da bodd i Europa i fire år under svært vanskelige økonomiske forhold, grunnet forsinkelser i lønnen fra El Espectador. Denne økonomiske

ventetiden var insprasjonskilden til å skrive romanen om en oberst som venter på brev: Ingen skriver til obersten. Márquez' opphold i Europa tillot ham å se LatinAmerika fra et annet perspektiv, og han ble bevisst på vitaliteten til den nye verden, mot det gamle grå kontinentet.

Syv fantastiske generasjoner I 1967, etter 18 måneders arbeid,

ble Hundre års ensomhet publisert.

Med denne romanen vant han Nobelprisen i litteratur i 1982.

Fortellingen begynner med opprettelsen av landsbyen Macondo, og beskriver utviklingen helt til den siste linjen av familien Buendía dør ut.

Márquez introduserer fantastiske karakterer som Melquíades som stadig bringer nye teknologier til Macondo et par ganger hvert år.

Og Rebeca, adoptivdatteren som spiser jord og lider av søvnløshet.

Romanen er innom gjentakende temaer som incest, galskap og ensomhet. Ekteparet José Arcadio Buendía og Úrsula de Iguarán er for eksempel søskenbarn. De giftet seg selv om de visste at de

45

var i slekt kunne vekke forbannelsen om å få barn med grisehaler. Dette er bare ett av mange tilfeller av forelskelse mellom søskenbarn i boka.

Galskapen kan vi oppleve gjennom de desperate forsøkene til José Arcadio på å skape de vises stein og dobling av gull, og når han binder seg til et tre og venter på døden etter å ha mistet sigøynervennen sin Melquiades.

Dette er et av scenariene som beskrivelser den ensomheten som gjennomsyrer boka.

Jeg vil anbefale på det varmeste å utforske reisen til Macondo som Márquez tilbyr oss gjennom sine bøker. Du vil oppleve varmen av den herlige karibiske byen, de støvete gatene, og de enkle husene. Dette er romanen som alle som elsker Latin-Amerika bør lese, og spesielt hvis du leser spansk. De overveldende historiene, de utrolige skildringene og de syv fantastiske Buendía-generasjonene, gjør dette til et av de mest briljante litterære verkene i den latinamerikanske litteraturen.

Márquez brukte 18 måneder på Hundre års ensomhet som han mottok Nobelprisen i litteratur for i 1982

Fred i Colombia?

Reisebrev

Under den svarte presenningen «Det røde MST-flagget veiver i mot oss. Det forteller oss at vi er ved veiens ende.»

Noen dager i en av okkupasjonsleirene til De jordløses bevegelse ga meg innsikt i livet til okkupantene.

Tekst og foto: Ida Blom, solidaritetbrigadist i Brasil våren 2013

Vi kjører gjennom et landskap av soyaplantasjer og sukkerrør. Om en ikke vet bedre, kan det se idyllisk ut: Et hav av grønne farger møter en høy blå himmel i horisonten. Den røde kjerreveien er det eneste som forstyrrer dette landskapet av grønt og blått. Der fremme gjør veien en sving, og når vi runder svingen kommer noen svarte prikker til syne. De skiller seg ut i landskapet som fregner på en moden banan. Det røde flagget til Movimento dos Trabalhadores sem Terra (MST), «de jordløses bevegelse», veiver imot oss. Det forteller oss at vi er ved veiens ende. Det er i denne okkupasjonsleiren jeg skal tilbringe de neste dagene.

For å komme inn i okkupasjonsleiren må vi forbi vakten.

Jordeieren kan når som helst be dem om å dra, det ville i så fall ikke være første gang i MSTs

historie. Det er ikke nødvendigvis slik at de jordløse får rettighetene til jorden de okkuperer. Selv om jorden de okkuperer har ligget brakk og okkupantene kan kreve at den omdisponeres med hjemmel i grunnloven. I tillegg kan prosessen med Nasjonalt organ for jordfordeling (INCRA), og eksproprieringen av jorden ta flere år. INCRA deler ikke ut jord lettsindig. Så lenge okkupantene lever i denne usikre situasjonen er det best å ha en vakt som kontrollerer hvem som kommer og går.

Provisorisk hjem

På grunn av den usikre situasjonen har okkupantene ennå ikke investert i strømnett.

Noen familier har skaffet seg dieselaggregat, mens andre bruker bilbatteriet. Enkelte har kun stearinlys til hjelp når mørket faller på, men en batteriradio har 46

Teltet til familien Ida bodde hos i okkupasjonsleiren.

Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i Latin-Amerika.

I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser. I 2014 er brigadistene i Brasil sammen med De jordløses bevegelse (MST). MST er regionens største sosiale bevegelse og har siden 1984 kjempet for jordreform, bærekraftig jordbruk og et mer rettferdig samfunn.

Fred i Colombia?

Her har de bodd i fire år, og kommer nok til å bo enda noen år til. de aller fleste skaffet seg. I okkupasjonsleiren har beboerne gått sammen for å kjøpe en pumpe som gir dem vann fra et reservoar i nærheten. Vannet brukes til klesvask, oppvask og dusj. Drikkevann får de på bensinstasjonen like ved.

Okkupantene har også laget et provisorisk kloakksystem med vannklosett som skylles ned manuelt med vannbøtter.

Jeg treffer familien jeg skal bo hos de neste dagene. Jeg blir svært overrasket over hvor hjemmekoselig de har det. De bor i et telt, hovedsakelig laget av svart presenning, spent opp rundt et stenderverk av tre. Uteområdet er større enn teltet. Her har de et stort spisebord med trebenker. En hengekøye henger mellom to stolper og på det enkle utekjøkkenet er det en kakkelovn der kaffekjelen står og putrer. Når en ikke har strøm er det enklere å jobbe ute i solen enn inne i teltet der sollyset ikke slipper til. Inne i teltet kommer en først til kjøkkenet der gasskomfyren står, og pannene henger på spikere på veggen. I ett hjørne står en hylle med kopper og kar. En gardin skiller kjøkkenet fra badet, mens soverommet er adskilt med vegger av blå presenning. På veggen henger det røde MSTflagget. Rundt huset er det plantet blomster, urter og frukttrær, og familien har plassert teltet under noen store trær som gir god skygge fra den stekende Mato Grosso-solen. Her har de bodd i fire år, og kommer nok til å bo enda noen år til.

Det er dette som er hjemmet deres.

Okkupasjonsfeiring

Den siste dagen jeg tilbringer i leiren er det okkupasjonens fireårsjubileum, og dagen markeres med en ekte brasiliansk grillfest.

Damene koker ris og lager salat, mens mennene deler opp den halve oksen de har kjøpt for anledningen. Oksekjøttet freser på grillen og langbordet er dekket. MSTere kommer fra fjern og nær for å delta på festen. Det holdes taler, og MST-hymnen synges med venstrearmen hevet.

Revet med av stemningen hiver brigadegruppen vår, som heter Gabriel García Márquez (bestående av solidaritetsbrigadistene Kine, Henrik og undertegnede), oss på og synger «Frem kamerater» av Knut Olai Thornæs. Vi avslutter med kampropene til brigaden: «Motstand mot stat og kapital, kampen for frihet er internasjonal» Den svarte presenningen gir ly for sol og regn, og holder småkryp og insekter ute. Dessverre virker den også som en bakerovn når solen steker, og skjermer dårlig når det blåser og temperaturen synker. Rundt meg ser jeg landlig idyll og mennesker som har skapt seg en hverdag og et hjem, men også utfordringene ved å leve under slike forhold. Jeg ble kjent med ei jente og spør henne hva hun liker best med å bo her.

– Det er kult å ha så mye plass å leke på, og å ha andre barn å leke med i nærheten. Det hadde jeg ikke i byen, svarer hun kjekt. På spørsmål om hva hun synes er det verste med å bo her, svarer hun med alvorlig mine: – Å bo under den svarte presenningen.

47

Okkupsjonsleiren feirer fire år og det skal feires med brasiliansk grillfest.

For anledningen er det kjøpt inn en halv okse.

Den svarte presenningen gir ly for sol og regn, og holder insektene ute.

Forfatter Ida og medbrigadist Henrik jobber på åkeren

Fred i Colombia?

Anbefalinger

Film: Rosario Tijeras

Anbefalt av Mari Vitalini

Året er 1989, og Rosario ligger hardt skadd på et sykehus i Medellín. På venterommet sitter en bekymret Antonio og tenker tilbake på tiden før ulykken. Han og vennen Emilio kommer fra byens overklasse og treffer vakre Rosario på en nattklubb. Begge blir umiddelbart betatt av henne, men rundbrenneren Emilio trekker det lengste strået. Han innleder et fysisk forhold til Rosario, som lever et dramatisk liv som prostituert i Medellins undergrunnsmiljø. Etter hvert søker Rosario trøst hos Antonio, og når en av hennes nærmeste blir drept, starter en hard kamp om kjærlighet og hevn.

Filmen skildrer utfordringene som oppstår når to gode venner forelsker seg i samme kvinne, samtidig som Rosarios triste historie kommer i fokus. Som turist skjermes man ofte fra den harde virkeligheten mange colombianere opplever, særlig fordi man omringes av nydelig natur og et imøtekommende og høflig folk. Dette gjør filmen utrolig bevegende – den beskriver en virkelighet som er så langt fra den vi ser i Norge. På realistisk vis belyses den voldelige sannheten som er en del av dagliglivet i et av Colombias mest omdiskuterte og kriminelle slummiljøer.

Anbefalt av Ana Sieder

Bok: Kjærlighet i koleraens tid

For mange år siden leste jeg Gabriel García Márquez` Kjærlighet i koleraens tid (1985). Jeg leste den fra perm til perm på en helg, noe som betyr at den virkelig fenget meg. Romanen handler om Fermina og Florentino som forelsker seg i hverandre i sin ungdom. Når Fermina gifter seg med en annen mann, Juvenal, sverger Florentino at han skal vente på henne, noe han gjør i 53 år, 7 måneder og 11 dager.

Jeg synes det er fantastisk at kjærligheten kan bety forskjellige ting for ulike personer, og hvordan denne boken oppfattes så forskjellige, avhengig av hvem som leser den. Mange, for ikke å si alle, forståelsene jeg har av kjærlighet fant jeg i denne historien: Kjærligheten legen viste ved å lære bort latin i timevis til papegøyen sin, Florentinos utholdende kjærlighet – den evig forelskede som venter, og kolerafeberen, som også kan oppfattes som kjærlighetsfeber.

Utover de strålende skikkelsene er det uten tvil avslutningen på boken jeg har bevart best i minnet.

Denne skal jeg av opplagte årsaker ikke avsløre, men den gjør at hver side er vel verdt å få med seg.

Plate: Estalla (Blow up)

Anbefalt av Maria Melby

Bomba Estéreo er et av Colombias mest populære band, og begynner å bli godt kjent også utenfor landets grenser. Om du spiller FIFA har du kanskje hørt bandets største hit, «Fuego» fra albumet Estalla. Jeg anbefaler deg å høre resten av albumet også, som låten Niña rica som

setter et kritisk blikk på skjønnhetshysteriet.

Noe av bandets popularitet i Colombia kan forklares med at de aktivt bruker landets kulturarv, ved at rytmer som cumbia og champeta blir mikset inn i den elektronikabaserte musikken.

Denne fusjonen refereres ofte til som electro tropical. På toppen av det hele hører vi Liliana Saumets fengende stemme, både syngende og rappende, med gode tekster som ofte har referanser til livet langs den karibiske kysten. Estalla er det andre albumet i den foreløpige rekken av tre og kom ut i 2010. De to andre er også verdt å sjekke ut.

48

Fred i Colombia?

Mitt Latin-Amerika

«Selv om utfordringene fortsatt er gigantiske, tror jeg at Colombia har mulighet til å bli et fredeligere og mer rettferdig samfunn.»

Kristina Johansen har tilbrakt mye tid Colombia, hvor hennes møter med borgerkrigens ofre har inspirert henne til å skrive boken Frykten har et ansikt.

Kristina Johansen

J ournalist, forfatter og sosialantropolog

Selvangivelse: Navn og alder: Kristina Johansen (37) Jobber som: Frilansjournalist Lytter til: Alt fra Odd Nordstoga til Yasmine Hamdan, Bomba Estereo og Los Van Van.

Favorittland: Colombia.

Yndlingsord på spansk: Chévere, «bra» eller «kult», er kanskje det ordet jeg bruker mest.

Blir engasjert av: Urett og folk som kjemper for det de tror på.

Blir glad av: Folk, musikk, dansing, havbris og solskinn.

Hva ville du endret i Latin-Amerika? Jeg ville gjerne sett flere urfolk, afro-amerikanere og kvinner med bakgrunn fra sosiale bevegelser ved makta.

Et «must» for reiselystne i Latin-Amerika?

Minca, en landsby ved foten av Sierra Nevada de Santa Marta i Colombia. Selve landsbyen er sjarmerende, og er i tillegg et godt utgangspunkt for turer. Det er en mektig opplevelse å se sola stå opp over de snødekte fjellene, om man drar opp til utkikkspunktet Cuchillo de San Lorenzo i grålysningen.

Tekst: Silje Jahre Frotvedt, sosialantropolog

Hvordan begynte din interesse for Latin-Amerika?

Interessen begynte sannsynligvis da faren min kom hjem fra Nicaragua på 80-tallet med kofferten full av rare leirfigurer, hengekøyer, musikk av Silvio Rodriguez og Mejía Godoy, i tillegg til sterke bilder og fortellinger om sandinistene. Det ga meg en gryende forståelse av en region som var svært rik på mennesker og kulturer, samtidig som det var preget av dyp urettferdighet, undertrykkelse og vold. I 1993 – som 16-åring – tilbrakte jeg to måneder på Cuba og i Mexico sammen med foreldrene mine. Etter dette ble jeg engasjert i Latin-Amerikagruppene i Stavanger (LAG). Der ble jeg kjent med latinamerikanske flyktninger som lærte meg mye om kulturlivet og den politiske situasjonen i LatinAmerika, spesielt om opprør mot 49

diktaturer og kamp for sosiale endringer. Flere av dem er venner av meg den dag i dag. Siden har jeg tilbrakt åtte år i LatinAmerika og interessen har bare blitt sterkere, jo mer jeg har sett av regionen.

Hva har gjort mest inntrykk på deg under ditt opphold i Latin-Amerika?

Det er mye som gjør inntrykk: Den utspekulerte undertrykkelsen og den brutale kreativiteten i utøvelse av vold og overgrep.

Frykten og apatien i deler av samfunnet. Det livskraftige og modige sivilsamfunnet som har overlevd vold og undertrykkelse og som har viktige innspill å komme med, både til fredsbyggingen i Colombia og til utviklingen av mer solidariske og rettferdige samfunn i hele regionen. Den urokkelige optimismen, humoren,

Sebastian Roetters

Fred i Colombia?

engasjementet og viljen til ikke å gi opp, som mange latinamerikanere er i besittelse av.

Den rike og mangfoldige kulturen, som både kan utgjøre en form for motmakt og et redskap for helbredelse og forsoning.

Hva handler boken Frykten har et ansikt om?

Frykten har et ansikt er en utforsking av fryktens konsekvenser for mennesker og samfunn i Colombia. Det er en beretning om mine møter med krigens ofre og med mennesker som kjemper for rettigheter og forandring. Samtidig er det en refleksjon over hvorfor den kontroversielle sikkerhetspolitikken til Álvaro Uribe ikke klarte å bringe fred til landet. Her finner vi bakgrunnen for dagens fredsprosess.

Hva inspirerte deg til å skrive boken?

Den viktigste motivasjonen har vært et ønske om å fortelle historiene til mennesker som har blitt rammet av den brutale væpnede konflikten i Colombia.

Første gang jeg kjente på et ansvar for å skrive om dette, var da jeg i 2001 møtte en fisker som fortalte at datteren nettopp var forsvunnet og han selv måtte flykte, etter at de høyreekstreme paramilitære gruppene holdt på å ta kontroll over byen. I det han forlot hjemmet sitt med noen få eiendeler i en bag, spurte jeg om han kunne selge huset for å begynne på nytt. Da smilte han oppgitt og svarte at ingen kjøpte noe der lenger: – Dessuten eier vi ingenting. Ikke engang våre egne liv.

Siden har to erfaringer vært 50

avgjørende: For det første den tida jeg tilbrakte på et eliteuniversitet i Bogotá, som ga meg innblikk i velstående colombianeres frykt, apati og forståelse av konflikten. For det andre den skjellsettende opplevelsen det var å arbeide som ledsager for forfulgte menneskerettighetsforkjempere gjennom Peace Brigades International. Mange av dem var overbevist om at det Uribe kalte La Seguridad Democrática – «den demokratiske sikkerheten» – i realiteten var en krigserklæring mot sosiale bevegelser og opposisjonelle.

På hvilken måte angår det som skjer i Colombia oss i Norge?

Det angår oss fordi de forbrytelsene mot menneskeheten som har blitt begått i Colombia, til sjuende og sist er forbrytelser

Kristina på vei opp til arhuaco-folket sammen med blant annet menneskerettighetsforkje mperen Alirio Uribe i 2007.

Kristina Johansen

Fred i Colombia?

mot oss alle. Og fordi det som foregår nå er historisk: Etter femti års brutal borgerkrig, ser det endelig ut til at den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen vil slutte fred med hverandre. Fortsatt står fredsprosessen overfor mange utfordringer, men det er også mye som gir håp. Ikke bare har to innbitte fiender klart å bli enige om tre viktige punkt knyttet til reformer på landsbygda, politisk deltakelse og narkotikabekjempelse. Nå står ofrene og deres rettigheter på dagsorden.

Partene har innsett at de ikke kan skape fred over hodet på over seks millioner colombianere som har blitt rammet av konflikten.

Derfor har de blant annet invitert flere delegasjoner av krigsofre til forhandlingsbordet i Havanna, hvor de har fått fortelle sine historier og komme med innspill

til fredsprosessen.

Norske myndigheter har lenge vært engasjert i forsøkene på å skape fred i Colombia og spiller en viktig rolle som tilrettelegger for denne prosessen. Samtidig har Norge ratifisert en frihandelsavtale som mange i det colombianske sivilsamfunnet er skeptiske til. LAG og andre organisasjoner har lenge samarbeidet med samfunnskritiske røster som kjemper for rettigheter og sosiale endringer i Colombia og arbeidet for at deres stemmer skal bli hørt i Norge. Dersom forhandlingene fører til en fredsavtale, er det veldig viktig at implementeringen blir fulgt opp internasjonalt.

Fortsatt risikerer folk livet fordi de krever å få vite sannheten om det som har skjedd eller fordi de kjemper for å returnere til den jorda som er blitt frarøvet dem.

51

Hvordan ser Colombia ut om 10 år?

Det er ikke lett å spå. Selv om utfordringene fortsatt er gigantiske, tror jeg at Colombia har mulighet til å bli et fredeligere og mer rettferdig samfunn. Dette forutsetter et ærlig oppgjør med fortida, med sannhet og rettferdighet som rettesnorer.

Samtidig er det viktig å ta tak i konfliktens sosiale og politiske årsaker, deriblant den skeive jordfordelingen, den politiske eksklusjonen, straffriheten og det svake demokratiet. Det er også avgjørende å gjenvinne tilliten, både naboer imellom og mellom landets innbyggere og myndighetene. Viktigst av alt er imidlertid kanskje det å gjenopprette respekten for menneskelivet.

«Ikke involver barn i konflikten» står det på denne plakaten. Gutten tilhører uwa-folket og bor i landsbyen Casanare.

Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1, 0652 Oslo