Latinamerika nr 1 2009

LatinAmerika Nr 1 - Mars 2009 - Årgang 14 Løssalg kr 30 ,-

Latin-Amerikagruppene i Norges medlemsblad

“Norske mediers dekning av Latin-Amerika er snever, karikert og tegnet opp etter eventyrsjablonger.”

Side 16-23

Latin-Amerika i 2009

Latinamerikanarar starta året med store val.

Bolivianarane fekk endeleg stemt over det nye grunnlovsforslaget og venezuelanarane stemte nok ei gong over antal periodar ein presidentkandidat kan stille til val. Valresultata viste at Morales og Chávez har stor støtte i befolkninga; Chávez kan no stille til presidentval endå ein periode og Morales kan nytte seg av ei grunnlov som i større grad står i stil med hans politikk enn den gamle.

Konsekvensane av vala er som alltid mangfaldige. Den bolivianske opposisjonen fekk på udemokratisk vis inn nokre av sine sentrale saker i grunnlovsutkastet og det venezuelanske regjeringspartiet burde heller ha bygd ein ny presidentkandidat, men dei venstreradikale brødrane fekk fornya tillit og kan såleis gå vidare med sosiale utjamningsreformer. Ved inngangen av 2009 konsoliderast endringsregima.

LatinAmerika Nr 1 - Mars 2009 - Årgang 14 Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhaus gate 27 0183 Oslo www.latin-amerikagruppene.no

Pando mannen som hadde ”tilstått”. Han kunne imidlertid informere om at han gav intervjuet med eit gevær i ryggen.

Dette er bare ein av mange historier om korleis mediekanalane regisserar, snarare enn å reportere nyhende.

Fleirtalet av dei bolivianske mediekanalane er eigd av dei opposisjonelle partia og foreiningane.

Avisene, radio- og TV-kanalane er ein del av det politiske spelet.

Dei av oss som såg BBC-dokumentaren dei irske journalistane laga om kuppet på Chávez, hugsar at også i Venezuela ligg den politiske makta i mediehusa.

Ein treng imildertid ikkje dra over dammen for å forstå at mediekanalane har makt over folk sitt syn på kva som foregår i Latin-Amerika.

Det norske mediebiletet over endringsprosessane reproduserar stereotype inntrykk av utviklinga i Sør og sprer eit feilaktig bilete av kva som foregår i regionen. Det er vårt ansvar å nyansere dette biletet og bidra til kunnskapsbaserte analyser. Skal me klare det må me arbeide både samla og spredt på same tid.

Med ynskje om eit aktivt år og eit godt landsmøte!

Heidi Lundeberg, dagleg leiar i LAG (Namn på BBC-dokumentaren: Chávez: Inside the Coup (a.k.a. “The Revolution Will Not Be Televised”))

Redaksjonen: Steinar Schjetne Pernille Adolfsen Anne Siri Gilsåmo Renå Miguel Luna Forsidefoto: Steinar Schjetne Baksidefoto: Dave Watson Opplag: 700 eksemplarer

Foto: Steinar Schjetne

Ingen seier er imidlertid endeleg. Politikk er og blir ein prosess og eit hegemoni blir stadig bytt ut med eit anna. Sjølv om endringsregima har stor støtte er opposisjonen stadig ein trussel.

Bolivia og Venezuela er gode døme på korleis politiske grupperingar med relativt liten støtte i befolkninga brukar mediekanalane til å oppnå større støtte. I utgangspunktet er dette ein viktig del av eit velfungerande demokrati, men måten opposisjonen i desse landa brukar media på, kan knapt kallast for demokratisk. Under den internasjonalt anerkjente journalisten Amalia Pando sitt besøk i Oslo, vart me kjent med at den bolivianske opposisjonen brukar mediekanalane til å regissere hendingar. Dei store kanalane reporterte ikkje at 20 demonstrerande urfolksledarar vart drepne i Pando i fjor haust.

Sjølv om dei var tilstades på plassen der det skjedde. Reporterane lot ein mann kome til orde på TV, ein urfolksledar som sa at demonstrasjonen var kjøpt og betalt av Morales. Nokre veker etterpå møtte Amalia

:leder

AKTIVITETER I LAG

Latin-Amerikaboka 2010 søker redaksjon

Har du interesse for Latin-Amerika? Og er idérik, glad i ord, bilder eller markedsføring – eller alt på en gang? Da er du velkommen til å sitte i redaksjonen for Latin-Amerikaboka 2010. Arbeidet påbegynnes senvinteren 2009, og produktet skal være klart for lansering i februar neste år. Boka er et stort og viktig prosjekt i LAG-regi, og det er behov for en solid frivillig redaksjon som kan ta i et tak. Redaksjonen vil ha møter i Oslo, men det er ingenting i veien for at du kan bidra fra andre steder, både i inn- og utland. Arbeidet vil i stor grad bestå av: utvikling av ideer, innsamling av artikler, å holde kontakt med forfattere, redigering, finne bilder, noe skrivearbeid, markedsføring – og andre relevante oppgaver.

Er du interessert, eller ønsker du mer informasjon, send en e-post til anne.siri.rena@latin-amerikagruppene.no

LANDSMØTE I LAG 28.-29. mars avholder LatinAmerikagruppene i Norge sitt landsmøte – denne gangen på Miljøhuset i Oslo.

Vi starter det hele med landsmøtedebatten fredag 27. mars kl.

19-21, der temaet for debatten er endringsregimer i Latin-Amerika; Hva er det endringsprosessene egentlig dreier seg om, og hva er liktheter og ulikheter mellom de tre landene? Oppmerkomsheten rettes særlig mot Bolivia, Ecuador og Venezuela, og en ekspert på hvert av landene vil møte en representant fra høyresida til debatt.

Dersom du har spørsmål i forbindelse med landsmøtet, kan du ta kontakt med sekretariatet på telefonnr.: 22989320.

Stor aktivitet i LAG Bergen

LAG Bergen er godt i gang med aktivitetane for vårsemesteret. Undergrupper og samordningsgrupper arrangerar foredrag, filmvisningar og debattar.

Venezuelagruppa ynskjer å arrangere eit opent møte der grunnlovsendringa i landet er tema for debatt, og 1. mai vil det vere fokus på urfolkskamp då Boliviabrigaden og Zapatistgruppa arrangerar konsert og held appellar på kvelden. Vi jobbar også med å få i gang samarbeid med andre aktørar for å få til ei flott markering på dagtid.

I mars er det val i El Salvador og aktivistar frå Bergen reiser for å vere valobservatørar og for å følgje denne viktige prosessen.

Siden redaksjonen til LatinAmerika flyttes tilbake til Bergen planlegg vi å ha ein (re)lanseringsfest av bladet med sal av heftet og foredrag om tema som blir tatt opp i neste utgivelse av LatinAmerika. Det er også ynskje om å arrangere ein Latin-Amerikadag med både kulturelle og politiske innslag til våren.

LAG Bergen vil fortsette arbeidet med å informere om dagens situasjon i Latin-Amerika gjennom fokus på land som prøvar å innføre alternativ økonomisk, sosial og politisk utvikling. Det bli eit spanande semester!

LAG Oslo vil opprette egen gruppe på universitetet

LAG Oslo jobber med å opprette en egen Latin-Amerikagruppe ved Universitetet i Oslo, som “er et viktig sted å arbeide med Latin-Amerikasaker”.

Bli med på solidaritetsbrigade

Høsten 2009 sender Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) solidaritetsbrigade til Bolivia. LAG ønsker å følge de politiske endringene i Bolivia på nært hold og vise støtte til grasrotorganisasjonenes kamp for mer demokrati og økonomisk omfordeling. Som solidaritetsbrigadist vil du bo 4,5 måneder i en vertsfamilie og jobbe frivillig med våre lokale samarbeidsorganisasjoner. En av de viktigste oppgavene til brigaden er å drive informasjonsarbeid i Norge etter hjemkomst.

Søknadsfrist 1.mai For mer informasjon: www.latin-amerikagruppene.no eller brigade@latin-amerikagruppene.no

LatinAmerika 1/2009

3

TEMA

– Eventyr om Latin-Amerika

Norske mediers dekning av Latin-Amerika blir satt i søkelyset under U-landsseminaret i Oslo. Foto: Steinar Schjetne

Norske medier bruker eventyrsjablonger når de skal skrive om konflikter i Latin-Amerika i dag, mener journalistlærer Roy Krøvel ved Høgskolen i Oslo.

Av Siri M. Blaser Det er en mediekritisk Krøvel som deltar under U-landsseminaret i Oslo i slutten av mars. Han mener norske medier pakker dekningen av konflikter i Latin-Amerika inn i eventyrpregede forestillinger journalistene tror publikum har. Slikt blir det fort onde sirkler av. Roy Krøvel er lærer ved journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo.

– Som medieforbruker må man oppsøke alternative medier for å få et bredere perspektiv på hva som skjer i Latin-Amerika, sier Anne Siri Renå, informasjonsmedarbeider i LAG. LAG og Norsk nettverk for Latin-Amerikaforskning (NORLARNET) retter søkelyset mot norske mediers dekning av LatinAmerika under U-landsseminaret på Blindern 24. mars. Roy Krøvel møter

4

LatinAmerika 1/2009

Sigrun Slapgard fra Urix på NRK, informasjonsmedarbeider Anne Siri Renå i Latin-Amerikagruppene og utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten til debatt om temaet.

– Media skriver om verden ut ifra hvilke forestillinger leserne har om verden, og er dermed med på å konstruere en virkelighet. Det er få journalister som har hatt anledning til å fordype seg i Latin-Amerika, og tyr derfor lett til forestillinger om hvem som er gode og onde, sier Krøvel, og viser til mediedekningen av Venezuela.

Lite systematisk Krøvel mener dette ikke først og fremst skyldes en ideologisering av konfliktene, men større kommersialisering av mediene, og at opplysningstanken bak mediene har forsvunnet.

Alle disse prosessene spiller sammen og gjør at det står verre til med norsk mediedekning i dag enn det gjorde for 15 år siden.

– Det er et problem at det ikke er tid eller vilje til å skaffe seg nok kunnskap om et tema før man fremsetter kritikk. Kritikken er avhengig av hvem vi snakker om, og journalistikken er lite systematisk.

Krøvel viser til den ulike deknin-

gen av Colombia og Venezuela, og at det skyldes at det i liten grad har blitt gjort en systematisk sammenligning av de to landene.

– Hadde man gått fram systematisk ville man for eksempel kunne sammenligne brudd på menneskerettighetene i de to landene.

Eventyrsjanger Krøvel mener mange konflikter dermed blir forenklet og presset inn i det han kaller en eventyrkonstruksjon. Dette er ikke et problem som bare gjelder Latin-Amerika, understreker han, men et generelt problem i mediedekningen av politikk i utviklingsland.

– Selve dekningen av saker fra Latin-Amerika sammenlignet med andre regioner, er veldig lik i omfang og mengde. Det skrives mange bra saker om for eksempel fotball, musikk, dans og reiser. Problemet er knyttet til politikk og menneskers hverdagsliv.

– Journalister setter mennesker i stand til å identifisere seg og skape empati med folks situasjon andre steder. Problemet er at de ofte skriver om mennesker de tror leserne kan identifisere seg med.

TEMA Krøvel sammenligner mediedekningen av orkaner i USA med Latin-Amerika, og mener at noe av grunnen til at det gis bredere mediedekning av orkaner som rammer USA, kan ha sammenheng med at folk i USA framstår som kulturelt nærere oss selv. Når journalister ikke skriver like mye om menneskers hverdagsliv i andre deler av verden, vil man ikke engasjere publikum i like stor grad, mener han.

Historiske endringer Benedicte Bull, leder av NORLARNET, norsk nettverk for LatinAmerikaforskning, skal styre debatten på Blindern. Hun forteller om stor interesse for seminaret, noe som kan skyldes mange historiske endringer i Latin-Amerika som har fått lite dekning.

– Venezuela har kanskje fått mest dekning, spesielt på grunn av Chávez’ personlighet og hans retoriske utspill.

Bolivia har den siste tiden vært etter min mening inne i kanskje enda større og omfattende prosesser, uten at dette har fått like stor oppmerksomhet.

Mexico og narkotikatrafikken er et annet tema hun trekker fram som har fått stor oppmerksomhet, kanskje nettopp på grunn av den sensasjonspregede journalistikken i nyhetsbildet. Bull tror mye av denne dekningen kan ha sammenheng med at mangelen på kunnskap gjør at man bruker nordamerikanske nyhetsbyråer som produserer store mengder av denne typen nyhetsstoff.

Bull forteller imidlertid at hun opplever en økende pågang av journalister som har lyst til å skrive om Latin-Amerika.

– Forskere og andre må nok ta en del av skylden for at journalistene tyr mye til nyhetsbyråer. Det kan være vanskelig å få forskere og andre med kunnskap om Latin-Amerika i Norge til å uttale seg.

– Det er også interessant at det er så liten dekning av Latin- Amerika i norske medier, til tross for at LatinAmerika er mer viktig næringspolitisk for Norge enn Kina.

Bull håper at debatten på Blindern vil bidra til å kaste lys over hvilke kriterier som legges til grunn i den norske mediedekningen av LatinAmerika.

Ikke prioritert Kjell Dragnes, utenriksredaktør i Aftenposten, mener det er få norske medier som dekker Latin-Amerika jevnlig og kontinuerlig. NRK har en frilanser i Rio. Aftenposten har også frilanskontakt samme sted.

– Begge disse har selvsagt god kompetanse på området, men ettersom det dreier seg om mange land og mange ulike problemstillinger, er det vanskelig å holde seg detaljorientert om hva som skjer forskjellige steder.

Jeg regner med at de som rapporterer, er kildekritiske etter sedvanlig journalistisk standard. Det er selvsagt vanskelig for oss som sitter langt

borte å ettergå kildene, sier han.

– Latin-Amerika har ikke vært høyest oppe på prioriteringslisten over områder som norske medier dekker. Det betyr ikke at vi ikke har hatt stoff derfra, men det har vært mer i form av oversiktsartikler og enkeltreportasjer. Venezuela, Bolivia og Ecuador har vært dekket, i likhet med Chile og Argentina – for øvrig også Mexico, Guatemala og selvsagt Brasil. I tillegg har også Cuba og utviklingen der, spesielt etter Fidel Castros sykdom, vært forholdsvis godt dekket. Vi har dekket uroen i Bolivia, Morales’ nye lov og folkeavstemningen i Venezuela er også omtalt – i likhet med Venezuelas forhold til Cuba og til Russland. Men som sagt, vi har ikke dekket dette spesielt ofte.

Dragnes mener det er vanskelig for han å vurdere hvilket bilde de formidler.

Bolivias nye og omstridte grunnlov. Hvilket bilde har norske medier tegnet av prosessen fram mot det som av tilhengerne blir betegnet som en historisk seierfor president Evo Morales og de svakeste i det bolivianske samfunnet?

Foto: Pernille Adolfsen

LatinAmerika 1/2009

5

TEMA – Det vi gjør, er selvsagt å dekke begivenheter og beveggrunner, sette forholdene inn i en sammenheng.

Det betyr at både kritiske og positive synspunkter blir referert, sier han.

Knappe ressurser Sigrun Slapgard i NRK tror norske medier har et felles problem. Når ressursene er knappe, blir områder som ligger lengst unna både geografisk og politisk/kulturelt ofre for sparekniven.

– Slik er det også i NRK, men vi prøver å dekke området med innkjøpt stoff i tillegg til våre egne utsendte, sier Slapgard.

Slapgard synes kritikken om bruk av eventyrsjablonger er upresis. Hun tror det er stor forskjell på ulike reportasjer og vanskelig å trekke en slik entydig konklusjon.

– For at kritikk skal ha verdi, må den være konkret, mener hun.

Slapgard mener Bolivia har fått mye plass i NRK, kanskje mest i radio fordi de har manglet bildedekning.

– Men at Chávez og Venezuela har blitt lagt mest merke til, er jo en bevisst mediestrategi fra Hugo Chávez’ side. Likevel er det ingenting som konkurrerer med det amerikanske valget, det gjelder alle norske media. Dette handler om identifikasjon og tradisjon. Personlig tror jeg vårt publikum i tillegg har appetitt på mer stoff fra Latin-Amerika, sier hun.

Siri Blaser er kampanjesekretær i Attac Norge. Hun har en mastergrad i statsvitenskap fra Universidad Centroamericana i El Salvador.

FAKTA • U-landsseminaret arrangeres ved Universitetet i Oslo.

• Et tverrfaglig og politisk uavhengig debattforum for utviklingsproblematikk. Startet i 1976, av hovedfagsstudenter ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi.

• Er fortsatt studentdrevet, men har med tiden blitt institusjonalisert.

Arrangeres i dag av Senter for Utvikling og Miljø (SUM) og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefon (SAIH).

Kilde: Universitas

6

LatinAmerika 1/2009

Naboer mot venstre

President Rafael Correa styrer Ecuador mot venstre, men der Bolivias Evo Morales støtter seg til de sosiale bevegelsene, har Correa en helt annen tilnærming. Foto: Cecilie Hirsch

Bolivia og Ecuador er land i endring med en klar dreining mot venstre. Begge har nylig stemt ja til nye grunnlover, og prosessene har mange fellestrekk. De to regjeringene har valgt ulike strategier i forholdet til de sosiale bevegelsene.

Av Cecilie Hirsch

I Bolivia står Morales og MAS i bresjen for den ”kulturelle og demokratiske revolusjonen”, mens Rafael Correa og Allianza País (AP) leder det de kaller den ”folkelige revolusjonen” i Ecuador. Morales kom til makten i 2006, mens Correa overtok presidentstolen i 2007.

Både Correa og Morales skaper et alternativ til nyliberalismen basert på kravene til de sosiale bevegelsene om en sosial fordelingspolitikk, rettigheter og demokratisering, samt større statlig deltakelse. For Morales og MAS er de sosiale bevegelsene de sentrale aktørene i endringsprosessen.

For Correa er den viktige aktøren partiet AP, ham selv som president og enkeltborgeren. AP består av middelklassen, deler av miljøbevegelsen, akademikere, samt den gamle og nye venstresiden.

Ulike opposisjoner

Begge presidentene vant historiske seire; Morales med 54 prosent og Correa med drøye 56 prosent. For

Morales har imidlertid manglende flertall i senatet vært en stor utfordring for implementering av MAS’ politikk. Correas avviklet på sin side kongressen og nedsatt en grunnlovgivende forsamling med all makt, noe folket stemte ja til. Da den hadde avsluttet sitt arbeid ble en midlertidig kongress nedsatt med representanter fra forsamlingen. AP har hatt flertall har i stor grad kunnet implementere sin politikk. I Bolivia har kravet om to tredeles flertall i grunnlovgivende forsamling ført til at MAS i større grad måtte forhandle med andre partier og grupper. I Bolivia er samtidig opposisjonen mye sterkere enn i Ecuador, der den nærmest er ikkeeksisterende. I begge land har vi sett en klar dreining til venstre. I Ecuador innebærer dette blant annet økt bruk av statlige midler og økte statlige investeringer. Sosiale støtteordninger har blitt styrket, slik som boligstøtte og billigere strømpriser for fattige.

Finansieringen har først og fremst skjedd gjennom redusert betaling av utenlandsgjeld og økte skatter for høytlønnede. Ecuador kommer ikke

TEMA til å videreføre frihandelsavtalen med USA, og en større andel av inntekter fra oljeindustrien skal gå til staten.

Staten fasiliteter kreditt til småprodusenter og har stoppet alle spekulative gruvekonsesjoner. En lignende fordelingspolitikk og statlig deltakelse føres i Bolivia.

Ulik demokratiforståelse

I forholdet mellom staten og de sosiale bevegelsene begynner imidlertid ulikhetene å vise seg. Ifølge Correa er særinteressene til de sosiale bevegelsene motstridende med landets visjon, og han har vist en negativ holdning til organisasjonenes mobiliseringer. Dette hadde vært utenkelig i Bolivia. De største motsetningene i Ecuador finnes mellom regjeringen og urfolksorganisasjoner samt miljøaktivister vedrørende oljeutvinning og gruvedrift, samt med kvinneorganisasjoner angående abortspørsmålet. Correa har kalt mobiliseringer for ”anarkistisk uorden” og mener dette viser en barnslighet hos venstresiden. Correa sitt sterke utvinningsfokus i gruve- og oljeindustrien kolliderer med de sosiale bevegelsene som fremmer lokalsamfunns rett til å motsette seg utvinning i deres områder.

Dette viser en ulik demokratiforståelse hos Correa og de sosiale

bevegelsene. Correa sitt demokratibegrep dreier seg om et liberalt demokrati, der de som vinner i valg er de som har noe å si. Dette står i motsetning til det demokratibegrepet vi ser i Bolivia. Den nye grunnloven i Bolivia prioriterer deltakende demokrati fremfor representativt, og anerkjenner lokalsamfunns demokratiske tradisjoner.

MAS-regjeringen fremmer videre deltakelse fra de sosiale bevegelsene i utarbeidelse av offentlig politikk.

Diskursen til de to presidentene er dermed også svært ulik.

ing og deltakelse fra ”særinteresser”.

Dette innebærer å fjerne næringslivsinteresser i statlige institusjoner, men det innebærer også en fjerning av deltakelse fra arbeidere og urfolksorganisasjoner. Det virker dermed som legitimiteten kun kan komme gjennom stemmeseddelen. Correa og AP appellerer ikke til organisasjonene, men til enkeltmennesket gjennom sin diskurs om enkeltborgeren. Det ser dermed ut som aktøren som skal garantere universialismen og det felles beste for landet er teknikere og intellektuelle fra middelklassen.

Frir til enkeltmennesket

Mer bevegelse enn parti

Correa har uttalt at han vil ”garantere at offentlig politikk er utviklet av aktører med demokratisk legitimitet”.

I Ecuador blir verken streiker, protester, mobiliseringer eller deltakelse fra organisasjonene i statlige organ sett på som aksepterte demokratiskie mekanismer. Han anerkjenner heller ikke selvbestemmelse innenfor urfolksområder og tradisjonelle organisasjonsformer. Dette er et scenario vi aldri ville ha sett i Bolivia. Morales på sin side er avhengig av de sosiale bevegelsene for å bygge staten, utvikle lovforslag og offentlig politikk.

For Correa er en stat med demokratisk legitimitet likestilt med en rekke institusjoner fri for påvirkn-

Det er heller ingen grunn til å romantisere prosessen i Bolivia som sådan. MAS står også overfor store utfordringer. Det er en bevegelse mer enn et politisk parti. Mangfoldet i MAS representerer både bevegelsens styrke og dens svakhet. På den ene siden en bred og mangfoldig base, men på den andre siden må de tilfredsstille svært ulike krav og prosjekter. Videre ser vi at mange av bevegelsene beholder sin uavhengighet, noe som er viktig for et sterkt sivilsamfunn, mens det på den andre siden resulterer i et ustabilt og sårbart parti. Partiet har også en utfordring i å appellere til middelklassen i byene, Utfordringen er å vise middelklassen at de også vil tjene på endringsprosessen.

Correa har vunnet hos middelklassen. Han satser videre på å bygge et sterkt parti og en sterk stat.

Morales’ base er de sosiale bevegelsene, men har en utfordring i å inkludere både middelklassen og de uorganiserte.

I Ecuador avholdes president- og kongressvalget i april og AP stiller denne gangen med egne representanter. President og kongressvalg avholdes i Bolivia i desember. I verken Ecuador eller Bolivia er det kandidater som kan true de sittende presidentenes popularitet. Truslene mot endringsprosessene kan imidlertid ligge lenger frem i tid.

Cecilie Hirsch, mastergradsstudent ved Universitetet på Ås, med feltarbeid fra Bolivia og Ecuador.

KOMMENTAR

Lettere hjernevasket?

Norske medier dekker i veldig liten grad LatinAmerika, og når det først rapporteres om noe, er det gjerne negativt og preget av stereotypier: Venezuelas president Hugo Chávez er en farlig diktator og Mexico er lite annet enn narkokrig.

Er journalistene programmert til å prioritere slik?

Kommentar: Anne Karin Sæther

Chávez gikk nylig av med seieren i folkeavstemningen i Venezuela, som endte med et solid flertall for å endre grunnloven, slik at presidenten og parlamentarikere kan stille til gjenvalg et ubegrenset antall ganger.

Venezuela får med andre ord omtrent samme ordning som den vi har i Norge, og det burde ikke lede til stor dramatikk. Likevel har norske aviser nær unisont skreket opp og løftet advarende pekefingre om diktatorvelde.

Diktator på livstid

Aftenposten gikk så langt som til å skrive at ”president Hugo Chávez hjernevasket et flertall til å tro at Venezuela er best tjent med at han sitter på livstid”. Mon tro om det ikke er hjernen til Aftenpostens kommentator som har fått seg en liten vask? For folkeavstemningens resultat ga ikke Chávez fullmakt til å sitte på livstid, han må fortsatt velges hvert sjette år. Og Venezuelas innbyggere ville vel ikke likt å høre at de ikke lenger har dømmekraft, men bare har latt seg lure.

Det er nok av grunner til å være skeptisk til Chávez – bare spør de opposisjonelle – men det er grenser for hvor karikert framstillingene av ham kan være før de blir komiske. Det gjelder for så vidt den andre veien også. En voldsom hyllest av typen vi kan finne i Klassekampen er heller ikke spesielt tillitsvekkende.

Klassekampen skiller seg ut i det

8

LatinAmerika 1/2009

Anne Karin Sæther etterlyser en balansert, korrekt og mindre karikert medieframstilling av Latin-Amerika. Foto: Dave Watson

norske medielandskapet, fordi avisen jubler over Chávez’ framgang og ser utviklingen i Venezuela som ren klassekamp. Kan vi tro på det avisen skriver?

De som støtter Chávez beskylder gjerne opposisjonen for å dominere media i landet, mens hans kritikere sier at det er Chávez selv som sitter med all kontroll. Hvorfor er det så ytterst få stemmer som kan gi noe annet enn forutsigbare og endimensjonale framstillinger? Hvor er de nyanserte kommentarene, skrevet av journalister som ikke automatisk roper opp om diktatur eller revolusjon?

Mest om de mektige

At dekningen av Latin-Amerika er unyansert henger sammen med at den er liten. Det er gjerne først når man får en viss størrelse på nyhetsdekningen av et område, at de forklarende og drøftende kommentarene kommer etter. Ser vi bort fra de spesielle 1980-åra, da alle konfliktene på kontinentet ble sett i lys av den kalde krigen og ”USAs bakgård” var hett nyhetsstoff, kan vi vel trygt si at dekningen av Latin-Amerika alltid har vært sparsommelig.

Medias logikk har sørget for at journalister automatisk blir trukket

KOMMENTAR mot de mektige landene i verden.

Med få unntak får Latin-Amerika alltid minst oppmerksomhet når man sammenligner med andre deler av verden. Min egen hovedoppgave viste blant annet at Afrika ble omtalt dobbelt så ofte, og Midtøsten nærmere tre ganger så ofte. (Afrika har i større grad enn Latin-Amerika bistand og misjon, mens Midtøsten har ”alt”: terror, religion, konflikter, krig og ikke minst USA).

Mer enn halvparten av avistekstene om Latin-Amerika var skrevet i notisform, noe som tillater svært lite analyse og bakgrunnsinformasjon. Notisene kommer dessuten ofte rett fra nyhetsbyråene – kanskje en byråkorrespondent fra USA – og redigeres sjelden. Dette leder oss til USAs innflytelse på norsk LatinAmerika-dekning. For én ting er at dekningen har et lite omfang og kommer i et lite format, og noe annet er hvilke fortolkningsrammer som preger dekningen.

militært fellesskap med USA og det er fortsatt relativt få norske journalister som behersker spansk og portugisisk godt nok. Samtidig preges journalister av produksjonspresset i redaksjonene. Da tar man ganske enkelt det som er lettest tilgjengelig, og det er gjerne stoff fra CNN, New York Times, AP og andre nordamerikanske kilder.

Ettersom USA og Venezuela har et anspent forhold, og USA er avhengig av oljen til Chávez, vil jeg tro at media i USA ga folkeavstemningen i Venezuela mye mer oppmerksomhet enn folkeavstemningen om en ny og mer rettferdig grunnlov i Bolivia.

Selv president Obama kaller Chávez en diktator. Dette har nok påvirket norske medier, som i løpet av januar og februar produserte mer enn seks ganger så mange nyhetssaker om folkeavstemningen i Venezuela som den i Bolivia, selv om sistnevnte var av langt større historisk betydning.

USAs innflytelse

Den siste tidas nyhetssaker om narkokrig i Mexico passer godt med en slik logikk, for vi vet jo hva meksikanske banditter er. Svette, sleipe, uberegnelige karer med skjeggstubber

Norske journalister ser i mange tilfeller ut til å kjøpe USAs måte å se nyhetssaker fra Latin-Amerika på.

Norge har et kulturelt, politisk og

Medielogikken

Et livsfarlig yrke Mexico er landet i verden hvor det ble drept flest journalister i fjor, nest etter Irak.

Ti journalister ble drept i Mexico i 2008, i Irak 16, viser en rapport fra The International Federation of Journalists (IFJ). På hele det latinamerikanske kontinentet ble 22 journalister drept eller forulykka i fjor. Og bare i februar i år ble tre journalister drept i Mexico.

Forblir uløst

I følge IFJ er det narkotikakarteller med mye makt, og økende vold i samfunnet, som gjør journalister i Mexico mer sårbare for angrep enn noen gang tidligere. Straffefriheten i landet er omfattende; gjerningsper-

sonene slipper i stor grad unna straff.

De fleste angrepene på pressefolk i Mexico i 2008 forble uløste saker.

– Organisert kriminalitet og narkotikatrafikk er dypt planta i den meksikanske økonomien, og påvirker derfor hele samfunnet, sier Gregorio Salazar, regionkoordinator for IFJ Latin-Amerika og Karibia. Profesjonelle mediefolk som går hardt ut mot kriminalitets- og voldsnivået i landet, får lide. Historien om Alejandro Zenón Fonseca, ansatt i radiokanalen EXA FM, er et eksempel på dette.

Han ble skutt da han hengte opp plakater som illustrerte den skyhøye kriminaliteten i Villahermosa, hovedstaden i staten Tabasco.

Colombia er et annet land hvor mediefolk løper stor yrkesrisiko. IFJs Gregorio Salazar peker på at et høyt

og dårlig engelsk. I min studie av den historiske Latin-Amerika-dekningen var Mexico det landet som i sterkest grad ble knyttet til kriminalitet.

Selv om reisereportasjer fra Yucatán gir narkobanditt-artiklene en viss konkurranse, ser det fortsatt ut til at bildet som farlig, ustabilt og voldelig er Mexicos lodd.

Journalister sosialiseres inn i medias mønstre for hvordan man skal velge og hvordan man skal vinkle saker. Det skal litt til for en journalist å bryte ut av redaksjonens rutiner og krav for å oppsøke helt andre saker om helt andre tema, og kjempe for å få dem publisert. Men det er mulig. Det finnes eksempler på journalister som viser at de har både kunnskapsnivået og engasjementet som trengs for å få fram et fornuftig bilde av Latin-Amerika. Heldigvis.

Måtte de fortsette på livstid!

Anne Karin Sæther har hovedfag i journalistikk, med oppgaven “Rapporter fra bakgården. Norsk pressedekning av LatinAmerika fra 1902 til 2002” fra 2007. Hun har jobbet som journalist i blant annet NRK og Dagsavisen, og er nå informasjonsansvarlig i Miljøstiftelsen Bellona.

antall fagforeningsledere og sosiale aktivister har blitt drept i landet de siste tiåra, og at også journalister lever farlig.

Ytringsfrihet under press

Eva Stabell, Norsk Journalistlags representant i IFJ, trekker fram to hovedgrunner til at journalister blir drept.

– Den ene er ønsket om å forhindre at informasjon kommer ut, og den andre er å skremme andre journalister til taushet. Så lenge et regime unnlater å etterforske og straffe gjerningspersonene, noe som i stor grad skjer i Mexico, vil dette fortsette å skje, sier Stabell.

Av Anne Siri Renå, informasjonsmedarbeider i LAG Norge

LatinAmerika 1/2009

9

TEMA

Media i Bolivia: ”Et svært jevnt valg” Bolivianske medier opptrer som en maktfront mot president Evo Morales, ifølge journalisten Amalia Pando. Stoffet er bevisst løgnaktig, hevder hun.

Av Anne Siri Renå

Progressive regjeringer har alltid vært omringa av media som motstandere. Det nye nå er løgnen de klarer å tilføre stoffet, hevder Amalia Pando. Hun viser særlig til dekningen av folkeavstemningen om den nye grunnloven i Bolivia. Mediene – spesielt TV-stasjonene – formidler et bilde av at den endte så godt som uavgjort. Men urfolkspresidenten vant valget med vel 62 prosent av stemmene.

– Regjeringa har brukt mye tid på å få fram at 40 og 60 prosent faktisk ikke er det samme. At valgresultatet ikke ble så ”svært jevnt” som mediene vil ha det til, og at seieren faktisk ikke var så ”knepen”, sier Pando.

Høyresida dominerer

– Medias rolle er å være kritisk til regjeringa.

Journalistene skal basere seg på fakta og riktige tall, men dette skjer ikke nå. Sannheten er at Morales vant dette valget med flere stemmer enn det en president fra høyresida noen gang har gjort. Et annet propagandaord som går igjen er ”diktatur”. Jeg spør: hvor mange valg kan en egentlig ha i et diktatur?

Boliviansk media er dominert av høyresidefolk. Blant eierne har flere vært presidentkandidater og mange er for eksempel rike soyaprodusenter. Eller TV- og radiostasjonene lever av politisk reklame for opposisjonen.

– Det er mange medier i Bolivia, bare i La

Paz er det 18 TV-stasjoner. Så godt som alle er eid av pengesterke personer med interesser langt ut mot høyre.

Hvorfor så provoserende?

Samtidig mener Pando at et medium som bare taler regjeringas sak heller ikke kan ha full troverdighet. Morales og MAS-regjeringa lanserte avisa Cambio i januar i år. Morales på sin side har, ifølge FM Bolivia, understreka at dette nye statlige mediet også skal dekke opposisjonen, og at det skal ”informere seriøst og ikke fare med løgn sånn som de andre massemediene”.

– Hva er det med Morales og politikken han fører som provoserer sånn?

– Først og fremst representerer han en politikk som ikke var med i planen til noen.

Han representerer de store urfolksgruppene som alltid ble usynliggjort, aldri ble tatt med i betraktninga. Den nye grunnloven sier blant annet at ansatte i offentlig sektor skal kunne beherske det dominerende språket i det området de jobber i. Store deler av befolkninga vil ikke snakke indianerspråk, sier Pando.

Ufri presse

Amalia Pando har vært i yrket i over 30 år, og har en kritisk og særs ironisk måte å snakke om det som skjer i landet på nå. Hun har utallige historier på lager for å beskrive manipulering og pressesensur. I Bolivia er det slett ikke uvanlig å verken betale eller true noen for

– Sannheten er at Morales vant dette valget med flere stemmer enn det en president fra høyresida noen gang har gjort, sier den bolivianske journalisten Amalia Pando.

Foto: Pernille Adolfsen

10 LatinAmerika 1/2009

at en ”passende” sannhet skal komme fram.

– Det har pågått en debatt i Bolivia, om pressefriheten er absolutt eller ikke. Jeg mener den ikke er det, og mange hater meg for det. Ærlig talt, hvor mange falske beskyldninger går det an å framsette mot presidenter og andre? Videre mener Pando at redselen har et godt tak om middelklassen og det øvre samfunnssjiktet, og at dette fører til polarisering.

Ut av dette formes en politikk, og et mediebilde, som er prega av rasistiske holdninger.

Av Anne Siri Renå, informasjonsmedarbeider i LAG Norge.

FAKTA Amalia Pando (født 1953) har jobba i ulike bolivianske tv- og radiokanaler i over 30 år. Hun har mottatt en rekke utmerkelser for arbeidet hun har utført. I januar i år besøkte hun Norge, hvor hun blant annet holdt innlegg på Litteraturhuset i Oslo om mediesituasjonen i hjemlandet knytta opp mot folkeavstemninga om ny grunnlov. Seminaret ble arrangert av Boliviagruppa i LAG Oslo.

Vanskelig jobb for Morales

BOLIVIA

Bolivia har stemt fram sin nye grunnlov med et flertall på 62 prosent.

Imidlertid varierer støtten sterkt mellom fylkene, og den sterke polariseringen gjør implementering vanskelig.

Det bolivianske samfunnet er sterkt polarisert, noe som blant annet kom til uttrykk her, i opposisjonens demonstrasjoner mot president Evo Morales. Foto: Agência Brasil

Av Reidun Blehr Lånkan og Cecilie Hirsch Resultatet av folkeavstemningen 25. januar i år var nok en sterk seier for president Evo Morales. Rundt 62 prosent av de som avla stemme ga det omstridte grunnlovsforslaget tommelen opp. Grunnloven er et viktig skritt i retning konsolidering av endringsprosessene Evo Morales og MAS-regjeringen har satt igang.

– I dag skapes det et nytt Bolivia med rettigheter og likhet for alle bolivianere, sa Morales foran parlamentet etter grunnlovsavstemmingen.

Valgresultatene viser at støtten til grunnloven følger det geografisk skillet mellom høylandet og lavlandet, men det er også store forskjeller innad i fylkene mellom urbane og rurale strøk. Grunnloven har sterk støtte i rurale områder over hele Bolivia, mens den urbane middelklassen i stor grad er kritiske til både loven og MAS’ arbeid.

Gabriela Montaño, presidentens representant i Santa Cruz, poengterer at det er snakk om en klassekamp som gjelder hele landet, men at MAS har en utfordring når det gjelder å få den urbane middelklassen med i kampen for sosial endring.

Sterk opposisjon

Konflikt uten løsning

Veien fram til grunnlovsavstemmingen i januar har vært lang og konfliktfull, og det ser ikke ut til at det vil gå lettere nå når loven skal implementeres. Resultatet av folkeavstemmingen viser en polarisering mellom frontene i Bolivia.

Movimiento Al Sosialismo (MAS), en allianse av arbeidere, bønder, urfolk og deler av middelklassen, møter sterk motstand fra den ikke-partipolitiske opposisjonen i lavlandsfylkene Beni, Pando, Tarija og Santa Cruz.

Utad har uenighetene mellom MAS og opposisjonen dreid seg om fordeling av inntekter fra olje- og gassektoren, samt spørsmålet om selvstyre. Motstanden mot MAS stikker imidlertid dypere, og dreier seg i stor grad om frykt for tap av privilegier hos den gamle politiske og økonomiske eliten. I møte med de sosiale bevegelsenes krav om endring er dette en interessekonflikt som ikke kan løses.

Dette gjør arbeidet med implemen-

teringen av den nye grunnloven svært vanskelig. Etter høstens periode med voldelige opptøyer, blokkader og rasering av statlige institusjoner har opposisjonen nå tatt i bruk andre virkemidler for å svekke regjeringen, spesielt bruk av media.

Personifisering

En utfordring er at endringsprosessene for mange er synonymt med personen Evo Morales. Er man for Morales, er man også for den nye grunnloven og de sosiale forandringene den legger opp til. Dette gir Morales og regjeringen svært liten feilmargin. Personlige feilgrep er i stor grad direkte med på å svekke endringsprosessen.

Reidun Blehr Lånkan er koordinator for LAGs brigader i Bolivia.

Cecilie Hirsch er masterstudent i Utviklingsstudier ved UMB og tidligere koordinator for LAGs brigader i Bolivia Begge skribentene er tidligere brigadister for LAG i Chiapas i Mexico

LatinAmerika 1/2009

11

12 LatinAmerika 1/2009

Verdens Sosiale Forum

En annen verden er mulig: militært oppmøte måtte til da stormøtet med sju latinamerikanske presidenter – deriblant Chávez, Morales og Lula – skulle arrangeres under Verdens Sosiale Forum. 2009-forumet fant sted i Belem i Brasil i månedsskiftet januar og februar, og hadde regnskog og urfolk som overordna tema. Forumet samla i år rundt 100.000 deltakere, 80 prosent av disse var brasilianere

Foto: Helene Abendstein Kjellmo, PRESS

LatinAmerika 1/2009

13

OBAMA OG LATIN-AMERIKA

– Neppe nye takter fra Barack Obama Latin-Amerika vil neppe oppleve noen ny politisk linje fra USAs nyvalgte president, Barack Obama, mener økonomiprofessor Mark Weisbrot. – Det er ingenting som tyder på at han vil ta den risikoen, sier han.

Av Steinar Schjetne

– Obama har vist at han er en politiker som velger den midlere vei, en som ikke går mot konsensus. Vi kommer ikke til å se noen ny latinamerikapolitikk fra Obama, i hvert fall ikke i hans første presidentperiode. Økonomiprofessor Mark Weisbrot ved Universitetet i Michigan deler ikke optimismen som har rådet etter Barack Obamas inntreden i Det hvite hus og den verdenspolitiske arenaen.

Snarere tvert imot. Obama lover forandring. Weisbrot tror vi får se kontinuitet – mer av det samme.

Kritikk fra Obama

– Det første tydelige tegnet på det var da Barack Obama sa til den spanskspråklige fjernsynskanalen Univison at Venezuela destabiliserer regionen og eksporterer terrorisme, sa Weisbrot da han foreleste om temaet på Universitetet i Oslo i februar på invitasjon fra Norsk nettverk for LatinAmerikaforskning (Norlarnet).

Weisbrot er meddirektør ved Senter for økonomisk og politisk forskning i Washington og har

14 LatinAmerika 1/2009

skrevet flere forskningsrapporter om økonomisk politikk mellom USA og Latin-Amerika, med spesiell oppmerksomhet rettet mot Venezuela.

Han har også stiftet organisasjonen Rettferdig utenrikspolitikk ( Just Foreign Policy), som har som mål å reformere utenrikspolitikken til USA. For tida deltar han i produksjonen av en dokumentarfilm om de sentrale venstreorienterte presidentene i Latin-Amerika.

Tar ingen sjanser

Weisbrot mener Barack Obama er en politiker som ikke tar noen sjanser.

Derfor vil heller ikke hans politiske linje overfor Latin-Amerika endre seg nevneverdig, mener han. Isolasjonspolitikken overfor Venezuela vil fortsette, og fortsatt vil det være en sterk eksilkubansk velgermasse i Sør-

USAs president Barck Obama kommert først og fremst til å styre LatinAmerikaåolitikkenuit fra innenrikspolitiske hensyn, mener professor Mark Weisbrot. Foto: Whitehouse.gov

Florida som vil ha størst innflytelse på presidentens holdning overfor Raúl Castros Cuba.

– Embargoen mot Cuba er hovedsakelig av innenrikspolitisk betydning. Hvis vi får se noen politisk endring i politikken overfor Cuba, vil det først og fremst være lemping på reiserestriksjonene til landet, slik at de 700.000 kubanerne i Sør-Florida får besøkt familiene sine, sa Weisbrot.

Håp om forandring

Barack Obama brakte med seg en håpefull stemning så å si over hele verden da George W. Bush flyttet ut av Det hvite hus etter åtte år i landet

Foto: Ricardo Stuckert/PR

OBAMA OG LATIN-AMERIKA som hittil har framstått som verdens fremste politiske og økonomiske stormakt. Den nyvalgte presidenten har lovet forandring, både i innenriks- og utenrikspolitikken. Diplomatiets politikk skal være rådende over våpnenes. Barack Obama skulle skaffe seg venner snarere enn fiender, var signalene fra Washington.

Weisbrot mener flere uttalelser fra Obama selv og hans administrasjon gir tydelige signaler om at forandringens politikk først og fremst gjelder overfor andre land enn de latinamerikanske.

– Samme stanken

– Både visepresident Joe Biden og utenriksminister Hillary Clinton har kalt Venezuelas president, Hugo Chávez, en diktator. Obama selv har omtalt ham som despotisk. Ingen i fagmiljøet som kjenner Venezuela bruker slike begreper om ham, sa Weisbrot.

– Chávez kom ikke med noen utspill overfor USA før dette, men kommenterte tørt etter å ha hørt uttalelsene at det kommer den samme stanken fra den nye presidenten som fra den forrige, sa Weisbrot.

Hentydningen var klar til Hugo

Chávez’ etter hvert berømte – eller beryktede – uttalelse om at det luktet svovel i FNs hovedforsamling etter at daværende president Bush hadde stått på talerstolen.

Weisbrot viste dessuten til offentlige uttalelser fra viseutenriksminister under Hillary Clinton, James Steinberg, om at ”Bolivia og Venezuela fører en politikk som ikke er i folkets interesse”.

Liten innflytelse

Nettopp Chávez er en nøkkelfigur i Latin-Amerika, og vil derfor ha stor betydning for USAs tilnærming til det som tidligere ble betegnet som ”USAs bakgård”. Under arbeidet med dokumentarfilmen om de venstreorienterte presidentene, framkom det i intervjuer Weisbrot gjennomførte at Chávez nyter sterk støtte fra sine kolleger i Latin-Amerika, og at han flere ganger har mottatt støtteerklæringer fra blant annet Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva.

Politikken USA har ført for å demme opp for denne tendensen har vært et forsøk på å isolere Venezuela og president Chávez. Men etter en flerårig prosess med regional politisk og økonomisk integrering og sam-

handling, samt styrking av handelsalliansene innad i Latin-Amerika, har USA mistet betydelig innflytelse, mener Weisbrot. Når den økonomiske krisen i tillegg rammer USA med full kraft, er dette markedet av mindre betydning for de latinamerikanske landene. Weisbrot spår at landene vil spre sin eksport på andre handelspartnere.

– Latin-Amerika er mer uavhengig av USA nå, enn det Kina er, sa Weisbrot.

LAG Bergen tar over Redaksjonen til LatinAmerika flyttes tilbake til LAG Bergen etter en kort gjesteperiode i Oslo. Redaksjonen i Oslo sender dermed stafettpinnen tilbake til Bergen, ønsker lykke til og stiller forventninger om mye spennende lesning i de kommende utgavene av LatinAmerika.

Den nyopprettede redaksjonen i Bergen ber om tips og innspill fra leserne på denne adressen: latinamerika@gmail.com

LatinAmerika 1/2009

15

Solidaritet Palestina - Chiapas malt på kommunehuset i San Cristobal.

Raseri, verdighet og solidaritet Verdighet. På spansk Dignindad. Dignidad betyr å ikke akseptere urett, verken mot deg selv eller andre. Dignidad er din egen selvrespekt og å vite at du har rett til å leve, snakke ditt eget språk og arbeide med de samme rettighetene som andre.

Tekst og foto av Ingrid Fadnes

Raseri. Rabia på spansk. Rabia fordi urfolks verdighet aldri har blitt respektert i Mexico. Rabia fordi den meksikanske regjeringa straffer politiske aktivister hardere enn andre forbrytelser.

Ekspempel: Ignacio del Valle.

Profil: bonde, familiefar, medlem av den andre kampanjen og aktivist fordi Mexicos regjering vil selge jorda han og de andre beboerne i byen Atenco lever på for å bygge en ny og gigantisk internasjonal flyplass.

Han sitter bak murene under jorda i Mexicos sikreste fengsel.

Der skal han sitte i 112 år.

16 LatinAmerika 1/2009

Digna Rabia

“Dette ser vi, dette observerer vi.

De der oppe forsøker å gjenta historien. De vil på ny innføre dødens kalender, deres ødeleggende geografi. Når de ikke river opp våre røtter, ødelegger de frøene våre. Arbeidet tar de fra oss (...) I byene forfølger de og utviser oss (...)

Kvinner, unge, barn og eldre dør i døden og dør i livet. De der oppe preker nedover om resignasjon og nederlag (...)

Vi her nede blir sittende igjen uten noe.

Bare raseri. Verdighet alene.

Raseri og verdighet er våre brobyggere, vårt språk. Så skal vi da også lytte og bli kjent med hverandre. Vårt raseri skal vokse og håp skal skapes. Verdighet skal igjen bli vårt nye frø og ut ifra det frøet skal nye verdener vokse. (...) Om ikke denne verdenen har plass til oss, så får vi skape en ny. Uten annet verktøy enn raseri og uten annet materiale enn verdighet. EZLN”

I år er det 25 år siden EZLN, zapatistenes nasjonale frigjøringshær, organiserte seg i Lacandon-jungelen i Chiapas og det er 15 år siden de gikk til opprør mot den meksikanske regjeringa, kapitalismen og en 500 år lang undertrykkelse av urfolk og fattige i Mexico. Jubilanten feiret med å invitere til den første internasjonale festivalen for verdig raseri i Mexico by fra 26. til 29. desember, og fra 30. desember til 5. januar i Chiapas.

Chiapas – Palestina

Fra festivalen sendte zapatistene hilsener til sine brødre og søstre i Palestina. De ble støttet av representanter fra blant annet Frankrike, Hellas, Tyskland – bønder, studenter, aktivister og urfolk fra forskjellige delstater i Mexico, migranter fra USA, aktivister fra Italia, Baskerland og Bolivia. Solidaritet mellom dem med raseri, raseri rettet mot dem som sitter på toppen, raseri som kommer nedenfra, fra dem som

MEXICO blir hardest rammet av finasielle kriser, fra dem som blir stengt ute fra helse og utdanningssystem, raseri fra dem som blir diskriminert og isolert som imigranter i Europa, raseri fra dem som anser sosial rettferdighet som viktigere enn økonomisk profitt.

Geografisk sett ligger Palestina langt unna Mexico og fjellene i Chiapas, men solidariteten fører dem nær hverandre. Zapatistene lever under et konstant militært press fra den mexicanske regjeringa og paramilitere grupper, de mister sine yngste hver eneste dag, de som skal vokse opp og føre det autonome systemet og kampen videre. Når Israel masakrerer de yngste i Palestina gjør de det fordi det er lettere å ta knekken på dem før de vokser opp og kan utgjøre en trussel. Og de barna som får vokse opp, akkurat som barna i zapatistlandsbyene, vokser opp

med et raseri, et raseri som blir rettet mot dem som gjør dem urett og deres stilletiende sammensvorne.

Når makta turer fram og bruker kuler og krutt mot egen befolkning, og diskriminerer på grunnlag av hudfarge, religion, alder, kjønn og arbeid, når makta turer fram og tar livet av

og fengsler de som sier fra, når makta blir støttet av de som tier, så sier vi ifra. I Paris, i Hellas, i Palestina, i Oaxaca, i Bolivia, i Oslo, i Chiapas – i hele verden.

Et verdig raseri som skal vokse for å skape nye verdener.

Ingrid Fadnes var solidaritetsbrigadist i Chiapas i 2005. Arbeider nå frivillig for forskningssenteret CAPISE i Chiapas.

Nira fra USA, hip hop og spoken word i solidaritet med Palestina i Zapatistcaracolen Oventik

Heidi Lundeberg ny daglig leder i LAG Heidi Lundeberg (28) ble ansatt som ny daglig leder i LAG fra 5. januar 2009. Hun har mastergrad i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo, og skrev masteroppgave ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi), om nasjonalisering av de bolivianske gassressursene – sett i sammenheng med demokratisk utvikling i landet. Heidi har blant annet vært nestleder i Attac Norge.

Lundeberg mener LAG er en stabil og mangfoldig organisasjon med mange ressurspersoner og sterkt lokallagsengasjement.

– Utfordringa vår blir å nå enda lengre ut enn det vi gjør i dag.

Vi må spisse budskapet vårt, og jobbe mer systematisk opp mot media. Samtidig bør vi bli flinkere til å samarbeide med andre organisasjoner, både lokalt og sentralt.

– Hva er de viktigste utfordringene for LAG i år, sånn du ser det?

– Det blir blant annet å sette søkelys på positive endringsprosesser i Latin-Amerika, som har global nyhetsverdi. For å klare dette må vi også jobbe for å skape et mer nyansert og kunnskapsbasert nyhetsbilde.

Heidi mener hun har gått inn i en variert og spennende jobb,

Foto: Steinar Schjetne

hvor hun får ta tak i politikk og informasjon så vel som administrative oppgaver.

Heidi Lundeberg kommer fra Vinje i Telemark, men har bodd i Oslo i flere år. Hun tok over jobben som daglig leder etter Kristina Johansen.

LatinAmerika 1/2009

17

GUATEMALA

Utvikling gjennom bøker og blyanter?

Hva hjelper det med utdanning når det ikke finnes jobber?

Tekst og foto av Anne Håskoll Haugen

I en liten landsby, i et lite hus på en hjemmesnekret krakk sitter Odelia og broderer roser. I rommet ved siden av står moren og lager tortillas over en vedfyrt ovn. Høye skjeve stabler med tortillas vokser opp mot taket, for familien er stor, mange munner skal mettes og snart er det lunsj. Ute på maisåkeren sørger far for at den lille avlingen får vannet den trenger så den kan vokse seg stor og grønn til innhøsting. Resten av barneflokken løper rundt på tunet, leker med hundene og hopper tau. Snart samles de til dagens hovedmåltid inne på det lille kjøkkenet i landsbyen som hviler under Guatemalas høye fjellandskap.

En liten scene av landsbyidyll i Guatemalas høyland som mange turister vil kjenne seg igjen i. Men bistandsarbeideren, med utviklingsbrillene på, ser feilen i dette fredfylte bildet: Hvorfor er ikke barna på skolen?

18 LatinAmerika 1/2009

Mangel på utdannelse

Troen på at utdannelse kan generere politisk, sosial og økonomisk utvikling er en overbevisning både utviklingsorganisasjoner og myndigheter rundt om i verden holder fast ved. Utvikling og utdannelse er i bistandsbransjen blitt to uatskillelige venner hånd i hånd på veien mot en bedre framtid. Det blir anslått at det i dag er 115 millioner barn i verden som ikke får skolegang og at de på grunn av dette fratas muligheten til påvirke egen fremtid. Samtidig er et lavt utdannelsesnivå et hinder for nasjoners utvikling. Utdannelse blir ofte sett på som et redskap, spaden de fattige mangler for å grave seg ut av fattigdommens grøft.

I 2000 vedtok FN de etter hvert mye omtalte tusenårsmålene som erklærer at ekstrem fattigdom skal være halvert innen 2015. Øverst på listen over hvordan dette skal gjøres er målet om utdanning til alle barn. Dette er jo ikke første gang utdannelse har blitt fremhevet som utviklingsstrategi. Synet på utdannelse i utviklingsarbeidet har blant

Juanita har ikke begynt på skolen, men gleder seg veldig. Til tross for at få i landsbyen får økonomisk utbytte av utdannelsen, mener de fleste at det er viktig å sende barna på skole.

annet sammenheng med den rollen utdannelse har spilt i utviklingen i andre land. I tillegg er det knyttet til synet på dagens økonomi som en kunnskapsøkonomi.

Likevel har utdannelse nå blitt løftet opp som jobb nummer én ettersom FN, gjennom tusenårsmålene, har tatt på seg rollen som internasjonal koordinator for bistand. Etter hvert har det blitt en sannhet at utdannelse er primus motor i å fremme utvikling, et nøytralt virkemiddel i kampen mot fattigdom. Men bak en slik strategi ligger tanken om at fattigdom er et individuelt problem og at det er mangelen på individuelle kunnskaper og ferdigheter som forårsaker den.

Urfolk på skolebenken

Hvis årsaken til fattigdom er mangel på utdannelse følger det logisk at virkemiddelet er mer utdannelse til de fattige. Og som mange andre land

GUATEMALA har også myndigheter og bistandsorganisasjoner i Guatemala satset stort på dette feltet. I Guatemala tilhører omtrent halvparten av befolkningen ulike urfolksgrupper, og i disse gruppene finner vi også størsteparten av de fattige. Gjennom lang tid har denne gruppen blitt holdt utenfor offentlig utdannelse, eller mottatt en utdannelse av svært dårlig kvalitet.

Men i de senere tiår har skoler og barn med skoleuniformer blitt et vanlig innslag i bygdesamfunnene.

For bildet jeg malte innledningsvis stemmer faktisk ikke med virkeligheten i de aller fleste guatemalanske bygder. Barna går på skole, mange kommer så langt som til ungdomsskolen, noen yrkesskole eller videregående og noen hele veien til universitetet. Dette har resultert i en relativt høyt utdannet ny generasjon av guatemalanere, inkludert urbefolkningen. Og etter et par tiår skulle man jo anta at virkningen hadde begynt å manifestere seg i den oppvoksende generasjonen. Her i landsbyen var det ferdige sykepleiere og sekretærer, lærere og sosiologer.

Mekanikere, regnskapsførere og ingeniører. Men, hvorfor er de fortsatt så fattige?

jaken på jobber og inntekt. Denne muren er bygget opp av ulike faktorer som hindrer utdannelse i å skape økonomisk utvikling.

Sviktende arbeidsmarked

Odelia lever av å sy og brodere tradisjonelle bluser som er en del av hverdagsantrekket til mayaene.

Men egentlig er hun ferdig utdannet sekretær med tolv års skolegang bak seg. Diplomet henger innrammet på stueveggen så alle kan se. Hun er stolt av utdannelsen har fått. Odilia har lenge lett etter jobb, men sier det er vanskelig å finne noe. Den eldste broren hennes er egentlig utdannet lærer, men lever av å sy billige T-skjorter på bestilling fra en agent i byen. Han får noen få kroner per skjorte han syr. En annen bror selger snacks fra en liten bod som han vandrer rundt med. Kjærligheter

på pinne, kjeks og frosne bananer trukket i sjokolade som han lager hjemme. Han er bilmekaniker. Å promotere utdannelse som en strategi for å bekjempe fattigdom forutsetter at det finnes et arbeidsmarked som kan sysselsette en utdannet befolkning. Per i dag er det ikke tilfelle i Guatemala, som har en arbeidsledighet på nærmere 40 prosent. Dette tallet er naturligvis vanskelig å fastslå nøyaktig ettersom mange er sysselsatt i den uformelle sektoren. Likevel gir det en god indikator på at er det langt fra finnes arbeid til alle, og ikke minst mangler det arbeidsplasser til faglærte. Mange ender derfor opp med å jobbe i yrker som ikke krever formell utdannelse.

Spesielt på landsbygda er det stor mangel på arbeid for faglærte. Det kan være lang vei for å komme seg til en by eller tettsted som kan

En mur av utfordringer

Troen på utdannelse som endringsagent er ikke ubegrunnet. Det er liten tvil om at utdannelsesnivået er viktig for utviklingen i et land. Å erklære utdannelse for virkningsløst vil føre meg ut et sted mellom tynn is og dypt vann. Men i FNs utdanningsrus er det likevel viktig å påpeke at det ikke alltid er så enkelt. Poenget mitt her er at utdannelse ikke utretter mye så lenge det ikke er politisk vilje til å tilrettelegge for den ressursen utdannelse er eller kan være.

Uten denne politiske viljen vil ikke en befolkning klare å nyttegjøre seg utdannelsen og de positive effektene tidligere antatt vil utebli. Slik er ikke lenger utdannelse et nøytralt redskap for å fremme utvikling. En mur av utfordringer møter guatemalanerne i

Det er kvinnenes ansvar å lage mat til familien. Lourdes er eldste datter og står opp før solen for å lage maistortillas til frokost.

LatinAmerika 1/2009

19

tilby betalt jobb. Dårlige veier og kollektivtransport forvansker denne situasjonen. Regntiden som vasker vekk veiene er et annet problem.

Etter endt utdannelse velger mange å bli igjen på landsbygda. De frykter byen og den harde konkurransen om jobber som finnes der.

Slik fortssetter jordbruk å være den viktigste sektoren, over 50 prosent av menn i arbeid og 18 prosent av kvinner i arbeid jobber i primærnæringen. Nest etter jordbruk er det industrien og serviceyrkene som sysselsetter flest. De fleste av disse yrkene har ingen spesielle krav til utdannelse og er jobber de kunne ha fått uansett. Også blant middelklassen i byene ser man at svært mange ikke har jobber som står til utdanningsnivået. Antropologer driver bar, arkitekter kjører taxi og jurister steker pizza. Det er mulig at utdannelse vil generere nye arbeidsplasser gjennom innovasjon og gründervirksomhet på sikt, men ingenting så langt tyder på at arbeidsledigheten er på vei ned på grunn av en nå høyere utdannet befolkningsmasse.

Unnskyld, hva tjener du?

For ett år siden hadde Odelia faktisk en jobb som sekretær på et kontor

20 LatinAmerika 1/2009

inne i byen. Hun forteller villig om hvor spennende det var, være i byen hver dag, sitte i et rom med aircondition og skrive på skrivemaskin.

Hun er tydelig stolt av stillingen hun hadde. Så hvorfor sluttet hun? Odilia forteller at hun tjente så dårlig, lang vei var det også, så nesten hele lønnen gikk bort i busspenger og lunsj.

Arbeidsgiveren likte heller ikke at hun brukte sine tradisjonelle drakter, så utgifter til vestlige klær spiste også av lønnen. Etter rundt ett år valgte hun å gå tilbake til det arbeidet hun har gjort siden hun var liten, det samme arbeidet hennes mor og mormor har gjort før henne. Hun syr bluser og tjener omtrent det samme på det som på sekretærjobben, mindre utgifter tatt i betraktning. I denne jobben kan hun dessuten styre dagen som hun vil, og med omsorgsansvar for mindre søsken, vask og matlaging er det rett og slett lettere å ta seg av alle oppgavene i hjemmet på denne måten.

En annen viktig stein i muren av utfordringer guatemalanerne møter er lønnsnivået. Guatemalanske myndigheter har fastsatt en lovpålagt minstelønn som tilsvarer i overkant av 1.000 norske kroner i måneden.

Dette er naturligvis en større sum i Guatemala enn det er i Norge.

Når barna ikke er på skolen hjelper de foreldrene hjemme, på jordene eller på markedsplassen, som disse søstrene.

Likevel står den ikke i samsvar med det faktiske utgiftsnivået og er ikke nok til å dekke basale utgifter. Svært mange lønnsmottakere ligger på minstelønnsnivå, og ikke minst er det mange arbeidstakere i den uformelle sektoren som ikke en gang kommer opp på dette nivået. Selv som lærer, sykepleier eller mekaniker vil man i særlig grad komme opp i en inntekt man kan leve av.

For mange vil en ufaglært jobb, for eksempel som å selge mat eller veve, gi samme avkastning (eller mer!) som en lønnet sekretærstilling eller lærerstilling. På denne måten får de ingen økonomisk gevinst av den investeringen de har gjort, både i tid og penger, når de har tatt utdannelse.

Det er viktig å huske på at utdannelse er en svært stor økonomisk investering for de fleste familier. Når de ikke klarer å heve sin levestandard med utdannelsen de har investert i, kan man lure på om vi tar tak i feil ende i fattigdomsproblemet. De blir boende i de samme beskjedne husene, spiser den samme næringsfattige dietten og klarer ikke å legge penger til side. Utdannelsen deres

GUATEMALA gir dem nok status i lokalsamfunnet, men fører ikke til økonomisk utvikling.

Til tross for dette er utdannelse bredt akseptert som svært viktig i lokalsamfunnet. Foreldrene er stolte av sine barn som går på skolen og mange bruker virkelig nær alt de tjener på barnas utdannelse. Samtidig vokser frustrasjonen når de ser at dette ikke fører til en bedre livssituasjon for deres familier, til tross for at de blir fortalt at det er dette som skal løse fattigdomsproblemet deres. ”Un pueblo que lee, progresa!” står det skrevet på store billboards som er plassert overalt på landsbygda.

– Det er visst ingenting som kan gjøre situasjonen bedre for oss, sa faren til Odelia til meg en dag.

noe som fortsatt er et stort problem i Guatemala. Kvaliteten på utdannelsen på landsbygda blir vurdert som annenrangs, og slik taper de på arbeidsmarkedet. Alle disse faktorene bygger til sammen opp en stor mur av utfordringer som det for mange er vanskelig å komme over.

Utvikling er politikk. Men kanskje når det gjelder utdannelse kan vi heller si at det er mangelen på politikk som gjør seg gjeldende.

FNs tusenårsmål forsøker å være nøytrale mål som kan overføres til ethvert utviklingsland. Men fordi fattigdom er et politisk problem, og ikke et teknisk, vil de ha liten virkning dersom ikke myndighetene er sitt ansvar bevisst. På mange måter kan

man si at denne avpolitiseringen av fattigdommen likevel er nødvendig fordi FN ikke har mandat til å gå inn i lands politiske styre og kreve politiske reformer. For å få det internasjonale samfunnet til å gå med på utviklingsmål er de derfor nødt til å sette opp målene slik de gjør.

Skoler bygges og befolkningen utdannes, men ender opp i et tomt arbeidsmarked uten rettigheter.

Anne Håskoll-Haugen er sosialantropolog og jobber som rådgiver i Norsk Folkehjelp.

Teksten er basert på hennes masteroppgave i sosialantropologi fra 2006 ”Defining the Problem, Defining the Cure – On Education as Poverty Reducing Strategy”.

Manglende politisk vilje

Argumentene for å satse på utdannelse er dens evne til å generere sosiale, økonomiske og politiske endringer, redusere fattigdom, skape større likhet og er nødvendig for å overleve i dagens globale kunnskapsøkonomi. Å satse på utdannelse i stor skala, som i Guatemala, blir likevel som å stange hodet mot veggen så lenge det ikke er politisk vilje til å gjennomføre tiltak for å få ned arbeidsledigheten og øke minstelønningene.

Det er heller ingen vilje til å reformere skattesystemet for å sørge for en mer rettferdig fordeling av godene. Et annet problem er manglende rettigheter og tilrettelegging av arbeidsmarkedet for kvinner. Med mellom seks og tolv barn sier det seg selv at det er spesielt vanskelig for kvinner å komme inn på arbeidsmarkedet. Barnehager er ikke tilgjengelig for vanlige folk, prevensjon er ikke utbredt eller akseptert i disse områdene og gjennomsnittelig levealder for kvinner er lav. Det siste fører til at det heller ikke er bestemødre som kan ta seg av barna hvis moren er på jobb. Machismo-kulturen og katolisismen legger bånd på kvinnene i det offentlige rom, selv om det er mange tegn på at dette er i sakte endring. I tillegg møter urbefolkningen en ekstra barriere av rasisme og diskriminering på arbeidsmarkedet,

LatinAmerika 1/2009

21

LAG-DOKUMENTAR

Tre generasjoners kamp for sannheten

Kolombianske Blanca (50) vil fortelle datterens historie offentlig for å få fred. Foto: Levon Marsland

– Kvinner er de usynliggjorte i glemte konflikter, sier Kristina Johansen. Filmen ”De ville vi skulle glemme” forteller historien om makthavernes overgrep i Mexico, Argentina og Colombia og tre kvinners kamp for sannhet og rettferdighet.

Av Hilde Fossum Sundre

– Vi ville lage en film om kvinner, fordi det er de som er de mest usynliggjorte i glemte konflikter, sier tidligere daglig leder Kristina Johansen i Latin-Amerikagruppene.

Hun er en av kvinnene bak LAGdokumentaren ”De ville vi skulle glemme”, som hadde kritikerrost premiere på filmfestivalen i Tromsø i januar.

Filmen forteller om tre generasjoner kvinner fra tre land, om overgrepene deres familier er ofre for og om hvordan de skyldige slipper unna straffeforfølgelse.

– Vi ønsker å åpne folks øyne for hva som skjer i Latin-Amerika, og minne dem på at grusomhetene fortsatt finner sted, sier Levon Marsland, fotograf og redigerer.

De etterlatte

– Kriger og fredsprosesser er mannsdominerte, mens kvinner vel så ofte blir utsatt for overgrep og

22 LatinAmerika 1/2009

undertrykking, sier Kristina.

– Kvinner må leve med trusselen om voldtekt, seksuell trakassering og ydmykelse i tillegg til alle de andre konsekvensene av konfliktene.

Når familiemedlemmer blir drept, er det kvinnene som blir sittende igjen alene. Noen av dem tar opp den ensomme kampen mot makthaverne, sier hun.

Kvinnene vi møter i ”De ville vi skulle glemme” hører med til dem som organiserer seg og kjemper for at sannheten om menneskerettsovergrepene skal komme til overflaten.

En høstdag i 1977

Da LAG skulle lage film om politisk vold og straffefriheten i Latin-Amerika var det naturlig å inkludere en historie fra diktaturets Argentina og Den skitne krigen, der 30.000 mennesker ”ble forsvunnet” i tiden 1976-83. Forsvinningene i Argentina er ennå ikke historie. De aller fleste sakene er fortsatt uoppklarte – til tross for at

argentinerne er de i Latin-Amerika som har kommet lengst i å ta et oppgjør med forbrytelsene under diktaturet.

– Det gjenstår mye arbeid før sannheten om hva som skjedde med hver enkelt av ”de forsvunnede” kommer på bordet og de ansvarlige stilles for retten, forklarer Kristina.

– Mødrene på maiplassen har gjort en banebrytende arbeid for mange kvinner på kontinentet.

Derfor var det naturlig for oss å snakke om dette, sier hun.

I filmen forteller Nora (78) om hvordan hennes liv ble radikalt forandret da sønnen Gustavo (24) forsvant en høstdag i 1977. Tragedien forvandlet henne fra en tradisjonell husmor uten interesse for politikk, til en politisk aktivist som kjemper i gatene, på offentlige kontorer og på Maiplassen foran presidentpalasset i Buenos Aires. 30 år senere vier hun fortsatt livet til kampen. Forvandlingen var så total at hennes ektemann ikke bare følte at han hadde mistet sin sønn, han

LAG-DOKUMENTAR følte også at han hadde mistet sin kone.

– Forsvinning er noe annet enn sykdom. Jeg får aldri fred fra tankene; hva gjør de med ham nå?

Mens de skyldige går gatelangs, føler jeg at jeg aldri får gjort nok for barnet mitt.

Blancas kamp

I Colombia møter vi Blanca (50), kvinnen som måtte flykte fra hjembyen sin, huset sitt og hele sitt livsprosjekt etter at datteren på 15 år ble voldtatt, torturert og drept av paramilitære styrker i La Guajira i 2001. Blanca endte selv opp som internt fordreven i hovedstaden Bogotá, men fant til slutt styrke ved å organisere seg sammen med andre som har opplevd forfølgelse og drap.

– De har undersøkt hjertet mitt.

Det er ingenting som feiler meg, men det gjør så vondt når jeg ser bilder av datteren min, og når jeg tenker på henne. Denne saken får ikke avsluttes uten at de ansvarlige får straffen sin, sier Blanca.

Hun vil fortelle datterens historie offentlig for å få fred og for å bidra til å redusere volden og straffefriheten i Colombia. ”De ville vi skulle glemme” utfyller bildet norske medier ofte

tegner av Colombia, hvor det er overgrepene til FARC-geriljaen, kidnappingene, som blir belyst.

– For oss har det vært viktig å fortelle denne siden av historien, nemlig om et overgrep som har blitt begått av paramilitære med forbindelser til elementer innenfor de væpnede styrkene, sier Kristina.

Marianas frihet

Filmens yngste kvinne møter vi i Mexico. Ikke alle er klar over de bruddene på menneskerettighetene som Mexicos myndigheter er ansvarlige for.

– Det folk vet om Mexico er narkotrafikk, turisme og demokrati, påpeker Anne Siri Renå, som sammen med Kristina har utformet ideen og gjort researchen til filmen.

Overgrepene i Argentina og Colombia er godt kjent, mener hun, mens den politiske volden i Mexico er underkommunisert.

Etter en demonstrasjon i Atenco i mai 2006 der to unge gutter ble drept av politiet, ble Mariana (24) arrestert, torturert og utsatt for seksuelle overgrep av sikkerhetspolitiet. Mariana satt to år i fengsel uten dom. Mange av de som ble arrestert sammen med henne sitter fortsatt inne.

– Det går ikke an å forestille seg

Argentinske Nora (78). Foto: Levon Marsland

at sånt kan skje, og at det er politiet som gjør det. Frihet handler ikke lenger om å sitte inne eller være ute. Alle er fanger inntil alle er frie, sier Mariana.

Hun er aktiv i zapatistorganisasjonen Den andre kampanjen, La Otra Campaña. Kampen for friheten til hennes medfanger er hennes måte å leve videre på.

Hilde F. Sundre er statsviter, f ilmfantast og Latin-Amerikakjenner og satt i redaksjonen for Latin-Amerikaboka 2008.

FAKTA Dokumentar-filmen ”De ville vi skulle glemme” er produsert av Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) med støtte fra Norad.

Anne Siri Gilsåmo Renå og Kristina Johansen har stått for idé og research, mens Levon Marsland har vært fotograf og redigerer.

Alle er fanger, inntil alle er frie, mener meksikanske Mariana Selvas. Foto: Levon Marsland

LatinAmerika 1/2009

23

Returadresse:

Latin-Amerikagruppene i Norge Osterhaus gate 27 0183 Oslo

Klar venstreseier i El Salvador Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional (FMLN) har vært et politisk parti siden fredsavtalen etter borgerkrigen i landet ble underskrevet i 1992.

Arena har styrt El Salvador siden 1989, men 15. mars 2009 kunne FMLN endelig slippe jubelen løs, etter nesten to tiår med massiv folkelig mobilisering. LatinAmerikagruppene i Norge gratulerer det salvadoranske folket med seieren!

Begge foto: Dave Watson