Latinamerika nr 4, 2004

LatinAmerika Nr. 4 – Desember 2004 – Årgang 9 – Løssalg Kr. 30,-

side 14-15

En dag som brigadist

Uro i FMLN Etter valgnederlaget for FMLN i El Salvadors regjeringsvalg i 2004, har det vært krefter i partiet som har ønsket å skifte ut partiledelsen. Indre spenninger og ideologiske stridigheter preger partiet og har gått ut over dets prestisje.

Søndag 7. november ble det holdt internvalg i FMLN, og man håper at valget av den konservative fløyens kandidat som lederkoordinator vil dempe urolighetene. side 4-5

Håp i økoturisme Priviligerte bobler i Bogotá

Velstående innbyggere i Bogotá ser det som nødvendig å avgrense seg fysisk fra det de oppfatter som trusler mot deres sikkerhet i hverdagen. Paradoksalt nok fører de private og offentlige sikkerhetstiltakene til større økonomisk og fysisk usikkerhet for den mindre priviligerte delen av befolkningen, særlig den store gruppen som livnærer seg i uformell sektor. side 8-9

Turisme er en viktig næringsvei i Mexico, men fører ofte til ensretting av kultur- og næringslivet, til skade for små aktører og lokalt mangfold. Nå utforskes den såkalte økoturismen som et alternativ for utvikling. I Lazaro Cardenas i Mexico utvikles prosjektet “La Puerta Verde” – den side 6-7 grønne porten.

2

Desember 2004

K O M M E N T A R

LatinAmerika

Historisk valg i Amerika En positiv trend viser seg i LatinAmerika.

Undertrykte grupper krever rettigheter, og venstresiden vinner fram i flere land. residentvalget i USA den 3. november ble karakterisert som historisk og avgjørende, og P valgoppslutningen var den største på lang tid. Ettertiden vil vise om valget vil bli stående som den historiske milepæl som det ble antatt. Til tross for mye mindre medieoppmerksomhet i Vesten, ble det utvilsomt skrevet historie i et annet amerikansk land bare noen dager tidligere.

en 31. oktober gikk Uruguays 3,3 millioner innbyggere til valg, og for første gang i landets D historie vant et parti fra venstresiden. Partiene Colorado og Nasjonalpartiet, opprettet i 1836, er Latin-Amerikas eldste partier og har styrt Uruguay så lenge det har vært en selvstendig nasjon. Men nå får altså landet sin første sosialistiske president, Tabaré Vázquez, som på valgdagen sa til folkemengden som hadde samlet seg utenfor Hotel Presidente i Montevideo: ”Kjære uruguayanere – nå kan dere feire, for seieren er deres!”

ázquez leder koalisjonspartiet Frente Amplio (bred front), som ble stiftet i 1971. Partiet har V sin opprinnelse fra diktaturperioden, og selv om medlemmene ble forsøkt kneblet gjennom tortur, fengsel og eksil, representerte Frente Amplio en ny politisk identitet med sitt forsvar av menneskerettigheter og frihet. Partiet består blant annet av sosialdemokrater, sosialister, tidligere urban-gerilja og kommunister.

ruguays nye president vokste opp i et arbeiderklassestrøk, han meldte seg inn i det marxistU leninistiske sosialistpartiet på 1960-tallet, og han er praktiserende katolikk. Han har nå beveget seg mer mot sentrum, og har uttalt at partiet vil opprettholde den makroøkonomiske balansen, selv om de også setter fokus på omfordeling av velstand og ressurser.

ázquez stilte som presidentkandidat både i 1994 og 1999. I 1999 ledet partiet hans på alle V meningsmålinger, men så innførte den sittende presidenten en andre valgomgang dersom ingen presidentkandidat fikk over 50 prosent av stemmene. Så selv om Vázquez fikk flest stemmer i første valgomgang, ble han i andre valgomgang slått av Colorados kandidat, som også fikk støtte fra Nasjonalpartiets velgere. Men Frente Amplio har fått stadig flere tilhengere, og den 31. oktober fikk de over 50 prosent av stemmene i første valgomgang, noe som gjør en andre valgomgangen unødvendig. Tabaré Vázquez er den lederen som har fått det høyeste antall stemmer i Uruguays historie, og når han nå blir landets nye president, kan han styre med flertall i parlamentet.

et er ikke bare i Uruguay at venstresiden er på frammarsj. Både Venezuela, Chile og Brasil D er styrt av venstreorienterte presidenter, henholdsvis Hugo Chavez, Ricardo Lagos og Luiz Inácio Lula da Silva. Samtidig som Vázquez innkasserte sin seier, tok venstreorienterte partier og sentrum-venstre partier i både Venezuela og Chile et stort skritt framover i lokale valg.

Brasils Arbeiderparti (PT) har styrt landet siden januar 2003, men har ikke hatt den samme suksessen som venstresiden i Uruguay, Venezuela og Chile.

et er en positiv trend som viser seg i Latin-Amerika nå, der undertrykte grupper krever D rettigheter, og venstresiden vinner fram i flere land. Det tyder på at det latinamerikanske folket ønsker en omfordeling av goder i en verdensdel som har en enormt skeiv fordeling av jord og velstand. I motsetning til i USA, blåser vinden fra venstre i Uruguay og mange andre latinamerikanske land, og vil forhåpentligvis fortsette med det slik at vi får se resultatene av disse regjeringenes arbeid.

Kristin Torp Skogedal

LatinAmerika

LatinAmerika Nr. 4 – Desember 2004. Årgang 9.

Redaksjonen avsluttet: 8/12/2004 Deadline neste nummer: 1. februar 2005 Opplag for dette nummer: 800 Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året.

Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen.

E-post: lagbg@kvarteret.uib.no på nettet: www.latin-amerikagruppene.no Redaksjon: Vibeke Lia Kristin Torp Skogedal Kirsty Cunningham Kristin Vestrheim Maja Brita Hauan Marthe Halvorsen Ragnhild Tjore Layout: Redaksjonen Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 7877.08.44184 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

N Y H E T E R

Desember 2004

3

Brasil rystes av ny massakre Samtidig med den oppløftende nyheten om at Parás delstatsdomstol har avslått ankesaken for Eldorado de Carajasmassakren, har en ny massakre rystet Brasil. Lørdag 20. november ble fem landaktivister drept og 13 skadet da cirka 15 menn overfalt en leir organisert av MST (De jordløses bevegelse) i kommunen Felisburgo i Minas Gerais. I leiren bor det 200 familier. Dagen før massakren i Minas Gerais, ble dommen mot de politimennene som har blitt dømt for massakren i Eldorado dos Carajas i delstaten Pará hvor 19 landaktivister ble drept 17.april 1996 opprettholdt.

I følge øyenvitner var mennene som angrep leiren i Minas Gerais tungt bevæpnet og tre av dem maskerte. En av gjerningsmennene skal ha vært en innsatt i byens fengsel. I følge João Pedro Stédile, en av MSTs ledere har leiren i løpet av to år lidd under stort press.

Han sier at biler stadig har passert leiren i høy hastighet og noen ungdommer har til og med blitt bortført. Amnesty International

kom med følgende uttalelse etter hendelsen: ”Straffefrihetens lange historie for de som bryter menneskerettighetene og utfører voldshandlinger mot MST og andre rurale aktivister, banet vei for lørdagens drap. Vi fordømmer overfallet og ber myndighetene om å øyeblikkelig etterforske og saksøke de ansvarlige.” Også MST krevde øyeblikkelige tiltak.

Politietterforskningen har nå konkludert med at det er eieren av den okkuperte eiendommen, Adriano Chafik Luedy, som er ansvarlig for planleggingen, bestillingen og deltagelse i ugjerningen. De har uttalt at han skal arresteres, men til nå har de ikke klart å lokalisere Luedy.

De tror at han oppholder seg i delstaten Bahia. I forbindelse med ankesaken i Pará uttalte Amnesty at selv om straffen ble opprettholdt for de to militæroffiserene som kommanderte operasjonen mot landaktivistene, ser det ut til at ytterligere 128 politimenn, mistenkt for deltagelse i massakren, aldri vil bli stilt for retten.

Mulighet til gjenvalg for Uribe Den colombianske nasjonalforsamlingen har vedtatt en kontroversiell grunnlovsendring som gir president Alvaro Uribe mulighet til å stille til valg for enda en periode som president.

Til nå har ingen kunnet inneha presidentvervet i Colombia lenger enn én fireårsperiode. Uribe, som foreløpig skal sitte frem til 2006, sier han trenger mer tid for å gjennomføre sin USA-støttede politikk mot geriljaen i landet.

Meningsmålinger antyder at over 80 prosent av colombianerne støtter

Ikke alle vil juble over at Alvaro Uribe Velez, den sittende presidenten i Colombia, nå har støtte i grunnloven for å velges til en ny periode ved makten.

grunnlovsendringen, mens en del parlamentarikere mener endringen vil gi presidenten for mye makt.

Siden starten av nittitallet, har både Peru, Argentina, Venezuela og Den Dominikanske Republik endret sine grunnlover for å tillate at samme president blir sittende i to påfølgende perioder. I enkelte av tilfellene har de gjenvalgte presidentene endt opp med å miste sin status i den andre perioden.

Dette var tilfelle med Alberto Fujimori i Peru og Carlos Menem i Argentina.

4

Desember 2004

A K T U E L T

LatinAmerika

Internvalg i FMLN

Etter nederlaget i presidentvalget i mars, har El Salvadors største opposisjonsparti FMLN vært preget av interne spenninger. “I alle revolusjonære organisasjoner vil det alltid eksistere en debatt om den rette utviklingen,” uttalte fagforeningslederen Ricardo Monge da han nylig møtte LAGs solidaritetsbrigade.

AUDUN HUSBY er utekoordinator for LAGs brigader i El Salvador 2004.

Helt siden de fem forskjellige revolusjonære grupperingene stiftet geriljaen FMLN i 1980, har bevegelsen vært preget av interne spenninger. FMLN fikk status som lovlig politisk parti med fredsavtalen i 1992, og det tok ikke mange år før partiet viste muskler med stor valgoppslutning. Men FMLN har i sin korte levetid slitt med flere utbrytergrupper, som i det salvadoranske toblokksystemet har møtt den sikre død. Partido Demócrata, stiftet i 1995, og Movimiento Renovador, stiftet i 2002, er to eksempler på dette.

Bråk før internvalget

Etter presidentvalget i mars 2004, der ARENAs kandidat Antonio Saca vant overlegent, har det vært krefter i FMLN som har ønsket å skifte ut partiledelsen. Allerede dagen etter presidentvalget ba reformistenes leder, Óscar Ortíz, om at FMLNs presidentkandidat Shafik Hándal og hans konservative medarbeidere måtte trekke seg fra sine verv. Da dette ønsket ikke ble innfridd, krevde Ortíz at de interne valgene måtte framskyndes, men FMLNs øverste ledelse, det nasjonale rådet, gikk imot dette. Salvadoransk media prioriterte saken og FMLN mistet en del prestisje på disse tumultene.

Spenningene foran internvalget ble ikke dempet da ungdomspartiet i FMLN gikk til urnene i slutten av september.

FMLN-ungdommer som tilhører reformistfløyen ville utsette dette valget på grunn av

90 720 STEMMEBERETTIGETE: FMLN-medlemmer i Suchitoto sjekker at de står på listen over stemmeberettigede ugjennomsiktighet i prosessen før valget. FMLNs lederkoordinator tilbakeviste kritikken og reformistene valgte til slutt å ikke delta på ungdomspartiets valg, noe som resulterte i en ortodoks ungdomsledelse.

Reformistungdommene har i kjølvannet av dette ønsket å opprette et eget styre, og godkjenner ikke internvalget som de mener ble kontrollert av de konservative i moderpartiet.

Óscar Ortíz versus Medardo González

Foran valget var det størst spenning knyttet til hvem som skulle få rollen som FMLNs lederkoordinator.

Lederen for reformistene, Óscar Ortíz, nyter stor popularitet og var en sterk kandidat til vervet som presidentkandidat for FMLN i 2003. I begynnelsen av borgerkrigen var Ortíz en geriljaleder i Usulután, øst i landet. Han har blitt valgt inn i parlamentet to ganger, fra 1994 til 2000. Han er nå i sin andre periode som ordfører i Santa Tecla.

For årets internvalg valgte de konservative å kjøre fram en relativt ukjent kandidat, Medardo González. González får mye av æren bak FMLNs suksess ved siste presidentvalg. På tross av nederlaget oppnådde FMLN en sterk økning av enkeltstemmer (totalt 812 000 stemmer). González er 52 år og i perioden 2000-2003 var han valgt inn i parlamentet.

Medardo Gonzáles var delaktig i stiftelsen av Bloque Popular

Revolucionario (BPR), som var en av de fem grupperingene som dannet FMLN. Han var også aktiv i Fuerzas Populares de Liberación (FPL) fra 1972.

Medardo Gonzáles og Oscar Ortíz var faktisk våpenkompanjonger i FPL. ”I FMLN bør vi ta vare på våre symboler. Vi er røde og vi kan ikke dempe fargene for å bli rosa”, uttalte Medardo González rett foran valget.

González sammenlignet Ortíz med ledere fra andre moderate utbrytergrupper, som for de konservative har status som desertører.

Valgresultatet: Seier til de konservative

De 90 720 stemmeberettigede skulle velge en ny FMLN-ledelse på fire plan: Kommunenivå, fylkesnivå, et nasjonalt råd og som nevnt en ny lederkoordinator for partiet. Til sammen skulle det velges mer enn 3 500 representanter for de ulike vervene i landets fjorten fylker. På alle fronter vant de konservative. De konservatives representant, Medardo González, vant med 54 prosent av stemmene, mens de moderates kandidat, Óscar Ortíz, endte opp med 46 prosent. I FMLNs øverste organ, det nasjonale rådet, gjorde de konservative rent bord. Av rådets 57 representanter fikk reformistene kun fem seter.

Påstander om valgfusk

Før valget var både de konservative og reformistene enige om at

LatinAmerika uansett valgresultat var det viktig at FMLN igjen ble et samlet parti som kan rette en hard knyttneve mot ARENA. Da det umiddelbart etter det interne valget kom påstander om valgfusk, ble en forening vanskeliggjort til tross for den gode viljen.

Anklagene dreide seg om alt fra urner fylt med konservative stemmer til for aktiv veiledning av stemmeberettigede under valget.

Spesielt tungt veier påstandene fra visepresidenten i parlamentet, Manuel Melgar, som hevder å ha sett urner fylt med konservative stemmer i Apopa.

Melgar, som er parlamentrepresentant for FMLN og kommer fra fylket Cuscatlan, mener at det foregikk uregelmessigheter i fire av kommunene i hans fylke.

Reformistene hevder at det ble utført valgfusk i totalt tolv kommuner, og har krevd nyvalg i disse kommunene.

Fra flere hold i FMLN er det blitt hevdet at systemet for internvalg er for komplisert. Undertegnede var selv vitne til at mange eldre brukte mer enn en halv time ved urnene i Suchitoto for å krysse av alle representantene på de fire ulike nivåene. En god del stemmeberettigede trengte veiledning, og denne veiledningen ble i flere tilfeller for direkte. Dette gikk i de konservatives favør siden de utgjorde det store flertallet av veiledere og vakter under valget.

Påstanden om valgfusk har økt avstanden mellom de konservative og reformistene. Flere representanter for reformistene har sammenlignet de konservatives valgkamp og gjennomføringen av selve valget, med høyrepartiet ARENAs skitne triks under siste presidentvalg. Etter valgnederlaget beklaget reformisten Óscar Ortíz den skitne valgkampen som de konservative hadde stått for. Han lovet at kampen for å forandre FMLN fra nå av ville skje på grasrotnivå. Den nyvalgte koordinatoren Medardo González ber derimot om fred i partiet og at fokuset nå må rettes mot høyrepartiet ARENA som har kommet godt i gang med forberedelsene til kommune- og parlamentsvalget i 2006.

Årsakene til splittelse i FMLN

Hvorfor sliter FMLN med stadige interne konflikter og spenninger?

Jeg mener at det ligger fem faktorer til grunn, hvorav de tre første argumentene er grunnleggende

A K T U E L T faktorer som forklarer de stadige urolighetene under FMLNs levetid, og de to siste argumentene er direkte faktorer for urolighetene i 2004. For det første har partiet store ideologiske skillelinjer.

FMLN er det eneste venstrepartiet i salvadoransk politikk og de dekker et politisk spekter som i norsk målestokk strekker seg fra Arbeiderpartiet til Rød Valgallianse.

For det andre ble FMLN grunnlagt ved sammensmelting av fem grupperinger i 1980. Skillelinjene eksisterer fremdeles, og dette er en kime til stadige konflikter og splittelser i partiet.

Det kan være noe vågalt å hevde at FMLNs utbredte demokrati er en kime til de stadige konfliktene, men FMLN har hatt tre internvalg de siste tre årene.

Dette kan svekke partiet ved at de blir for navlebeskuende, og for mange krefter blir brukt på interne diskusjoner og oppdeling av medlemsmassen for ulike kandidater til valg i FMLN. Videre er FMLN splittet i synet på samarbeid med ARENA; deler av partiet mener ARENA ikke tar hensyn til reformforslagene fra FMLN. Til slutt er synet på Shafik Hándal omstridt. Selv om både reformistene og de konservative er enige om at det hovedsaklig var ARENAs skitne valgkamp som bidro til nederlaget i presidentvalget, mener mange reformister at Shafik Hándal var en uegnet presidentkandidat, blant annet på grunn av hans høye alder (74 år), hans voldsomme temperament og hans konservative holdning til annerledestenkende i partiet.

FMLN – én knyttet neve?

”Etter internvalget vil FMLN være én lukket knyttneve,” uttalte Óscar Ortíz rett før valget.

Før valget var begge fløyene i FMLN enige om viktigheten av at FMLN holder seg samlet, og at fokuset må flyttes mot kommuneog parlamentsvalget i 2006. Den nærmeste tiden vil vise om FMLN er i stand til dette.

De konservative vant nesten alle plassene i det nasjonale rådet og dette kan indikere færre konflikter i rådet. Samtidig understreker González at han vil arbeide med en utstrakt hånd til de som har et annet standpunkt enn han.

Han anerkjenner at 46 prosent av medlemsmassen gikk inn for Óscar

Desember 2004

5

Ortíz og understreker viktigheten av at partiet holder streng disiplin og lojalitet framover: ”FMLN er sterkt kun når vi står samlet”.

Utfordringer for FMLN

González sine ord om samarbeid og lojalitet på venstresiden møter nå en ny trussel. Tidligere ledere i FMLN og kommandanter under borgerkrigen, med blant andre Facundo Guardado, er i ferd å stifte et sosialdemokratisk alternativ i El Salvador. Dette nye partiet vil få navnet Consertación Socialdemócrata. Det nye partiets målsetning er å vinne presidentvalget i El Salvador i 2009. Facundo Guardado har tro på stor oppslutning for det nye partiet.

Han nevner at 300 000 som stemte på ARENAs presidentkandidat Tony Saca ikke betrakter seg som ARENA-tilhengere, og at 300 000 som stemte på FMLN ikke er kommunister. En trøst for FMLN er at det blitt gjort atskillige forsøk på å danne levedyktige sentrumspartier, men ingen av disse forsøkene har vært vellykkede. Ved siste presidentvalg forsvant sentrumspartiet Centro Democrático Unido (CDU).

På tross av FMLNs valgnederlag i mars står partiet sterkt i salvadoransk politikk. FMLN vant kommune- og parlamentsvalget i 2003 og ARENA frykter en ny seier for venstresiden i 2006. Deres uttalte hovedmål i valgkampanjen er å gjenerobre de tre mest folkerike kommunene som i dag er kontrollert av FMLN, deriblant hovedstaden San Salvador. Og ARENA har begynt denne kampen godt. Mens den eneste mediedekningen FMLN får er interne konflikter, fremstår ARENA og president Tony Saca som framskrittsfokuserte og veltalende.

Store ressurser har blitt brukt på å følge presidenten i alle hans ”gode handlinger” og taler i viktige fora i hans startfase av presidentkarrieren.

Regjeringen har blant annet fått mye oppmerksomhet og applaus i media for kampen mot ungdomskriminalitet.

Meningsmålingene viser at Tony Saca er en populær president, noe ARENA har klart å oppnå med massemedia som sin viktigste støttespiller. FMLN må fokusere på disse utfordringene før partiet blir akterutseilt av interne stridigheter.

6

Desember 2004

A K T U E L T

LatinAmerika

Økoturisme – en kilde til lokal utvikling Turismen har kommet for å bli, men hva man trakter etter som turist varierer. Det finnes et mangfold av muligheter og alternativer – blant annet “alternativ turisme” eller “økoturisme”, som det også kalles. I Mexico finnes det nå flere muligheter til økoturisme. Hvordan kan økoturismen være en utviklingsagent som øker mangfoldet i de økonomiske aktivitetene på grasrota, samtidig som denne utviklingen er basert på naturens og kulturens premisser?

HEGE LINNESTAD

jobber for tiden i organisasjonen Yum Balam A. C. i Quintana Roo, Mexico.

Hvem har vel ikke hørt om Cancún, Latin-Amerikas Gringolandia, som trekker til seg turister fra hele verden, ”bleikingene” som slikker sol uten bekymring. Zona Hotelera langs halvøyen bugner av hoteller og kjøpesentre hvor gringoene kan finne de samme produkter som hjemme, eller spise på de samme restaurantkjedene som hjemme. Turismens mønster er likevel forandret siden Cancún ble etablert på 1970-tallet.

Et flertall av turistene vil nå ha opplevelser og aktiviteter, ikke bare sol og sommer. De vil møte den lokale befolkningen utenfor turismagnetene og forbruksjaget.

Men hvem har hørt om Nuevo Durango og Naranjal? San Angel og Solferino? Eller Chiquila og øya Holbox? Både nasjonalt og internasjonalt er disse anonyme steder – enn så lenge. Innbyggerne i disse lokalsamfunnene ser den massive utviklingen i Cancún på TV eller tar del i den som lavtlønnede arbeidere på ett av de store hotellkompleksene, for eksempel som gartnere, kelnere eller rengjøringsassistenter. Cirka halvannen time unna ligger Lazaro Cardenas, kommunen der disse lokalsamfunnene befinner seg.

Dette er innlandsområder hvor innbyggerne hovedsakelig er

INVOLVERES: Økoturisme prosjektet bidrar til å involvere den kvinnelige delen av lokalbefolkningen i utviklingen. mayabefolkning som baserer sitt levebrød på selvforsyningsjordbruk og sporadisk salg av det bakgården eller åkeren gir av frukter. De kysttilknyttede lokalsamfunnene har også en stor andel bønder, men hovedøkonomien her er basert på fiske, samt den sakte men sikkert spirende turismen til øya Holbox de siste tre åra.

Nye muligheter med økoturismen

Globaliseringen har bidratt til at disse ”glemte hjørnene” har satt seg selv på kartet. I et samarbeid mellom nasjonalparken Yum Balam (skogens beskytter) og den lokale organisasjonen med samme navn, er det tatt initiativ til å starte opp et større prosjekt der økoturismen skal være porten til utviklingen – til beste for de integrerte lokalsamfunnene. Cristina Garcia, koordinator for prosjektet, forteller at de første initiativene ble tatt i 1994, basert på en analyse av den nordlige delen av Quintana Roo. Der kom det blant annet fram at lokalsamfunnene er svært sårbare for svingninger i økonomien, også internasjonalt. Prisen på mais har sunket betraktelig og folk har i perioder ikke nok til å brødfø

familiene sine – et resultat blant annet av Frihandelsavtalen (TLC), ettersom de lokale småbøndene ikke klarer å konkurrere med de subsidierte bøndene i USA. Lokalsamfunnene har i en lengre periode slitt med avskoging, hovedsakelig på grunn av jordbruket.

Mekanisering av jordbruket er foreløpig et lite kjent begrep for de lokale småbøndene og for å få bra jordsmonn hugger de ned skogen og roterer dyrkingen; de lar den nylig dyrkede jorden hvile fem til syv år før den dyrkes igjen. I tillegg lever befolkningen på nåde med naturkreftenes (eller naturgudenes) påfunn; ”regner det i tide, og nok, etter våronna? Unnslipper vi årets orkaner? Insektsplage i maisåkeren?” Som en konsekvens av disse faktorene har økoturisme blitt fremmet som et alternativ for lokal utvikling.

Globaliseringen har brakt massemedia til de innerste kroker, og TV gir kime til lokale initiativer. Folk i Nuevo Durango så programmer fra National Geographic og Discovery Channel og observerte at ”folk nå vil ha rare ting og her har vi rare ting”, og refererte blant annet til store grotter som man må klyve ned i ved hjelp av tau. Slik bestemte de seg for å slutte seg til

LatinAmerika økoturismeprosjektet.

La Puerta Verde

I år 2000 ble ideen om en integrert rute lansert. Seks lokalsamfunn er nå konsolidert og har valgt å satse på dette prosjektet sammen. Nå er de bare noen få byråkratiske steg fra å kunne kalle seg Empresa Integradora La Puerta Verde (Integrerende firma: Den grønne dør). Hvert av disse seks lokalsamfunnene har ulike naturressurser og attraksjoner, og til sammen utgjør de økoturistruten La Puerta Verde (den grønne porten).

Prinsippet går ut på at ”sammen er vi sterke”, men for å ikke konkurrere hverandre ut, satses det på å mangfoldiggjøre tilbudet og fokusere på ulike attraksjoner i de ulike lokalsamfunnene. Det varierer mellom grotteturer, jungelvandring, arkeologisk område med ”uberørte” mayaruiner, innsjøer, gummiskog, fugleobservasjon, fiske, hval/haisafari og mye mer. Økoturisme (som også kalles alternativ turisme, solidarisk turisme, bærekraftig turisme og ansvarlig turisme) går i korte trekk ut på å etablere mekanismer der turismen kan bidra til å forbedre livskvaliteten til de svakeste lokalsamfunnene, samtidig som områdets biologiske mangfold og kultur blir bevart og tatt vare på, det vil si at turismen og naturressursene blir drevet på en måte som ikke skader omgivelsene eller kulturen. Økoturisme kan representere en mulighet til å fremme nye økonomiske aktiviteter som øker inntektene i de integrerte lokalsamfunnene.

Det kan øke innbyggernes livskvalitet, fremme produktive prosesser og forbruk, samtidig som det gir mulige springbrett til utvikling av mikrobedrifter og produktive prosjekter i samsvar med de sosioøkonomiske og kulturelle behov.

Bevaring og styrking av egen kultur

Hver av de lokale gruppene har en kontaktperson i organisasjonen som finansierer de ulike småprosjektene. Likevel er alle medlemmene i de lokale gruppene ansvarlige for å følge opp de ulike initiativene. ”Økoturismen lønner seg”, sier Isidro fra Naranjal, ”fordi det oppmuntrer folk i landsbyen til å ta vare på og beskytte skogen og de ulike attraksjonene i området”. ”Indirekte kommer det hele

A K T U E L T lokalsamfunnet til gode” følger Benjamín fra San Angel opp.

Han forteller at for å gi et positivt bilde utad – til turistene – er det nødvendig å holde San Angel rent; ikke la søppel ligge og flyte i grøftekantene eller i parken. ”Da blir det triveligere for folket her også. De små forretningene her vil også få økt omsetting; turistene vil kjøpe noe, men samtidig vil lønningene som guidene tjener bli investert her i San Angel”.

Cristina Garcia påpeker at gjennom å gjenopplive lokalbefolkningens identitet, lære dem å sette pris på hvem de er og hva de har av kulturelle verdier, tradisjoner og seremonier, vil de kunne fremme den lokale utviklingen. Økoturismen vil kunne hjelpe dem å verdsette deres kulturelle arv. Dette er verdifull kapital, ikke økonomisk men kulturell kapital, som i det lange løp vil gi økonomiske frukter.

At befolkningen verdsetter sin kulturelle arv bidrar også i deres ”empowerment” (å utvikle personlig selvstendighet og ferdigheter) som igjen vil kunne bidra til små steg i utviklingen av lokalsamfunnet.

Isidro forteller at for ham er det viktig at inntektene som økoturismen bringer til Naranjal går til lokalsamfunnet; til innbyggerne i Naranjal, til bevaring av flora og fauna i området, investering i utstyr relatert til turistaktivitetene og til eierne av fellesjorda der økoturismen vil finne sted.

Økoturismens muligheter og farer

Økoturisme gir springbrett til ulike økonomiske aktiviteter i lokalsamfunnet, hovedsakelig guiding, salg av diverse produkter, restaurantdrift eller drift av hytter for overnatting.

Kvinnene involveres også i den lokale utviklingen som fremmes gjennom økoturismetiltaket. Det konstitueres håndarbeidsgrupper som spesialiserer seg i aktiviteter som kurvfletting, veving av hengekøyer, brodering og sying, og en gruppe som lager ulike pynte- og bruksgjenstander av skjell som de samler på stranda.

I tillegg er det en gruppe kvinner som har gått i bresjen for en sommerfuglpark.

Likevel er en av de største verdiene man tar med seg etter et besøk i disse landsbyene den menneskelige kontakten; smilet du blir møtt med når du kommer, å spise en appelsin

Desember 2004

7

plukket fra deres egen bakgård, å bli invitert med for å se deres milpa (maisåker), eller å bli invitert med på jakt eller fisketur. Folket gjør det til et uforglemmelig opphold, uavhengig av hva de har å tilby av naturopplevelser og severdigheter.

Benjamín advarer om at en mulig fare ved å fokusere på økoturisme er at befolkningen blir så oppslukt av denne nye aktiviteten at de glemmer det tradisjonelle jordbruket, noe som har vært, og er, den viktigste bestanddelen i deres eksistens. ”Det er også utrolig viktig å ikke glemme hensikten med å drive økoturisme; at turismen er basert på bevaring og ansvarlig bruk av naturens ressurser. Vi må alltid være oppmerksomme på vårt ansvar i så måte.” Isidro følger opp med å si at turismen i området til en viss grad bør reguleres, så det ikke blir ”overforbrukt” og ødelagt. ”Tanken bak hele prosjektet er at lokalsamfunnene selv, som en felles enhet, skal drive den alternative turismen, at de skal operere uavhengig av organisasjonen Yum Balam og ulike statlige instanser som har støttet dem hittil i prosessen,” konstaterer Cristina Garcia. ”Den største risikoen for La Puerta Verde er at eksterne, private initiativer kjøper opp, eller leier rettigheter til å drive turisme i deres område, noe som kan være en behagelig løsning for folk for å dekke deres behov relatert til utdanning, og helse i tillegg til mat og bolig. Et slikt salg ville ødelagt hensikten med hele prosjektet, nemlig å fremme utvikling lokalt gjennom lokalbefolkningens empowerment, selvrealisering og verdsettingen av deres kulturelle arv”.

Det er fortsatt en del som gjenstår før den grønne porten kan åpnes.

Guidene må kurses, og det må kjøpes inn sikkerhetsutstyr. ”Dette er et langtidsprosjekt.

Vi håper å kunne starte opp om en seks måneders tid. Da har vi hatt tid til å formalisere de ulike gruppene, og vi har fått det nødvendige utstyr som trengs til grotteklatring, kajakkpadling i gummiskogen og så videre. Da har vi forhåpentligvis hatt nok kursing til å ta imot turistene. I startfasen har vi blitt støttet av nasjonalparken Yum Balam og organisasjonen Yum Balam, men målet er at vi i fremtiden skal stå helt på egne ben,” avslutter Ancelmo fra Chiquila.

8

Desember 2004

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

Vold, sikkerhetspolitikk og kamp om rom i Bogotá Velstående colombianere står overfor mange trusler mot egen sikkerhet i hverdagen. Colombia er på verdenstoppen når det gjelder kidnappinger; med nærmere 3 000 per år, og landet har en av verdens høyeste mordrater; med over 25 000 drepte i året. Imidlertid ser deres egne sikkerhetsforanstaltninger og myndighetenes tiltak for å etablere orden og sikkerhet ut til gjøre tilværelsen usikker for mindre privilegerte colombianere. Samtidig opprettholdes kløften mellom fattige og rike.

KRISTINA LUCUMI JOHANSEN

har skrevet hovedfagsoppgave i sosialantropologi høsten 2004 med tittelen ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom”. Hun er med i LAG-Bergens Colombia-komité.

”Jeg er helt paranoid for tiden,” forteller Diana, student ved eliteuniversitetet Universidad de los Andes i Bogotá. ”Jeg føler meg ikke sikker i det hele tatt, og jeg skulle ønske jeg kunne stenge meg inne hjemme hele tida. Eller på universitetet, for der føler jeg meg kjempesikker. Ellers er jeg kjemperedd,” sier hun. De sosiale rommene de velstående vanligvis oppholder seg i preges av velstand og omfattende sikkerhetstiltak.

De oppfattes som ”bedre rom”, og avgrenses fra rom på utsida som ofte betraktes som farlige, kaotiske og skitne.

Avgrensede og lukkede rom – og truslene på utsida

Mange velstående bor i den nordøstlige delen av Bogotá, hvor arkitekturen framstår som lukket fra omverdenen, spesielt i kjøpesentre, kontor- og boligkompleks. Slik arkitektur øker ikke bare i LatinAmerika, men i store deler av verden. Caldeira (2000) skriver om ”befestede enklaver” i Sao Paulo, Brasil, hvor fysisk avgrensing, sikkerhetsteknologi og isolering er

sentrale kjennetegn. Dette gjelder også utdanningsinstitusjoner som for eksempel Universidad de los Andes i sentrum av Bogotá. Her finnes renoverte bygninger, rene trapper og stier, åpne plasser og grøntområder, og et synlig vakthold som kontrollerer adgangen til området. Vakter med hunder patruljerer gatene utenfor, hvor en politistasjon er nærmeste nabo.

Noen av studentene har privatsjåfører og livvakter.

Kontrasten er stor til de folkerike sentrumsgatene utenfor universitetet.

Der fins det mange fattige som livnærer seg med å selge alt fra tyggegummi og røyk til hjemmelaget mat, vekkerklokker eller piratkopiert musikk. Noen livnærer seg også av å tigge eller stjele. Mange velstående forteller at de føler seg truet av tyver, husløse og andre fremmede. Carlos, en psykologistudent med privatsjåfør forteller: ”Det har alltid vært slik; med mange grenser. Hvis jeg går ti kvartaler fra universitetsområdet føler jeg meg ukomfortabel og skremt. Det fins ingen frihet til å være der man har lyst til å være.” Byens sentrum fremstilles dessuten i avisene som et høyrisikoområde for terrorbomber, for der ligger blant annet presidentpalasset og andre maktinstitusjoner. Bogotá har inntil nylig vært relativt skjermet fra den væpnede konflikten. De

KONTRAST: Det nordlige Bogotá preges av velregulerte parker, sikkerhetsvakter og ro. I sør er bildet et annet, og Bogotas mindre priviligerte befolkning lever i stor usikkerhet.

siste årene har geriljaen imidlertid gjort seg mer gjeldende i de store byene. Et eksempel er angrepet på presidentpalasset under Alvaro Uribes tiltredelse i august 2002.

Frykt, stereotypier og sosiale motsetninger

Velståendes egne erfaringer med vold smelter sammen med forestillinger om byens ”farlige” mennesker og steder. Stereotypier om fattigdom og usikkerhet gjelder i enda større grad den sørlige delen av byen, hvor mange velstående aldri har vært. Ofte assosieres fattige bydeler med urban gerilja, kriminelle, ungdomsgjenger og liknende. Juan på 16 år sammenligner en bydel i sør med sitt eget nabolag i det nordøstlige Bogotá: ”For meg er Sør noe jeg aldri har sett. Jeg dro med pappa til Kennedy en gang, det var forferdelig. Det meste er skittent, gammelt og du liker det ikke noe særlig. Mitt nabolag er annerledes og moderne. Og folkene i Sør… ikke alle er tyver, men når som helst kan det dukke opp en tyv,” påpeker han. Den geografiske distansen mellom nord og sør reflekterer også en sosial avstand, og naturliggjør dermed sosiale motsetninger som en del av det fysiske rommet. De velstående ”hører til” i

LatinAmerika

D E T

visse deler av byen, mens de fattige ”hører til” i andre.

Samhandlingen i byens åpne rom preges av en viss usikkerhet og mistillit. Studenten Alejandro forteller med tristhet: ”Man må ha mistillit til folk. Hvis ikke, lurer og utnytter de deg. Det blir vanskelig å møte mennesker, stole på dem og forstå dem, for det er en voksende kløft mellom dem og oss.” Diana takler usikkerheten i gatene ved å ha et våkent blikk for farer. De gangene hun tar bussen gjelder det å være på vakt: ”Jeg fjerner meg når jeg ser en stygg type.” På spørsmålet om å beskrive en slik person svarer hun: ”ustelt skjegg, bustete hår, skitten”. Velstående har en tendens til å assosiere skittenhet, fattigdom og kriminalitet med hverandre.

Dianas mor er advokat og hennes mann er direktør for et multinasjonalt selskap. Etter at han mottok drapstrusler deltok begge på et sikkerhetskurs hvor de lærte å håndtere mulige overfall eller kidnappingsforsøk når de kjører bil, som for eksempel å bruke bilen til å ”krasje seg fri” fra kriminelles forsøk på å blokkere veien, å alltid ha vinduet lukket, og ikke la seg distrahere når de stopper på rødt lys. ”En person som nærmer seg for å snakke kan godt være en av tyvenes medsammensvorne, selv om det også kan hende at det er et stakkars menneske som bare vil prate.” Men hun foretrekker å tenke det verste som et ledd i en systematisk sikkerhetsstrategi. Slik blir både hverdagspraksisens sosiale eksklusjon og sikkerhetstiltakene legitimert av den usikre situasjonen.

Gjenerobring av det offentlige rom

Som respons på usikkerheten har myndighetene i Bogotá, med de to borgermesterne Mockus og Peñalosa i spissen, iverksatt en såkalt ”gjenerobring av det offentlige rom”, blant annet ved hjelp av opprydning og renovering av visse offentlige parker, gater og fortau. Noen velstående forteller at dette har gjort det sikrere og mer behagelig å gå i byen de siste årene, men det dreier seg imidlertid bare om noen bydeler som ligger i nærheten av de ”bedre” og beskyttede sosiale rommene. Studenten Catalina har dette å si om forbedringene: ”Det har blitt mange flere parker, noe folk trenger for å slappe av og tenke på noe annet. Det er mindre visuell forurensing der, og roligere.”

Gjenerobringen av det offentlige rom knyttes altså til en rekke positive verdier som sikkerhet, skjønnhet og orden. Å utvikle en oversiktlig by kan betraktes som en strategi for

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

Desember 2004

9

å motarbeide terrorhandlinger.

På den annen side fører gjenerobringen av det offentlige rommet også til forfølgelse og eksklusjon, for ikke alle har rett til å benytte det gjenerobrede byrommet.

Den eksklusive og velstelte parken i Nord, Parque de la 93, er omringet av fine restauranter og designerbutikker. Den er blant de velståendes foretrukne friområder, og er et eksempel på et ”gjenvunnet rom”.

En privat vakt som jobber der forklarer at selgere, skopussere og tiggere er problemet. ”Parken eksisterer for at folk skal slappe av, for at ingen skal uroe dem. Men der det fins selgere, er det nesten alltid usikkert,” understreker han.

Jeg konfronterer ham med et skilt hvor det står at parken er offentlig, og tilhører alle. Da svarer han: ”Parken er offentlig, og nesten privat, for det er så mye som er NORD: De sosiale rommene de velstående forbudt...”

Vakten vanligvis oppholder seg i preges av velstand og sier altså at parken omfattende sikkerhetstiltak. eksisterer for at ”folk” skal kunne slappe av, men det gjelder i realiteten bare forklarer: ”Forfølgelsen eksisterer, har noen privilegerte personer, mens eksistert, og kommer til å eksistere. for eksempel selgere, skopussere Vi har ikke engang rett til arbeid, det og tiggere ikke er velkomne. Den fins ikke noe menneskelig potensial i sikkerheten som vakten knytter til oss som blir tatt i betraktning. Vi har fraværet av gatesalg står dessuten alltid blitt overkjørt og forfulgt, det i motsetning til den økonomiske har blitt øvet vold mot oss og våre sikkerheten til arbeiderne i uformell rettigheter.” Det er mange som er i sektor. Sikkerhet og beskyttelse for samme situasjon som Eduardo og visse sosiale grupper kan dermed bety Pedro. I Colombia lever 58 prosent usikkerhet og eksklusjon for andre. av befolkningen av den uformelle økonomien, og i Bogotá er det rundt 150 000 personer lever av el rebusque (å skaffe penger ved gatesalg og Gatesalg betraktes som en ”invasjon liknende). av det offentlige rom”, og er ulovlig.

Noen av uttrykkene i diskursen om ”En lever med frykt, med en konstant det offentlige byrommet er lånt fra spenning, fordi politiet er etter en i militær terminologi, som når gatesalg gata. Eller de private vaktene, hvis beskrives som en ”invasjon” eller vi befinner oss i en park,” forteller ”okkupasjon”. Marginale bydeler Eduardo, som lever av å selge buñuelos i byens periferier kalles også for (søte maiskaker). ”Borgermesterens ”invasjonsbydeler”, og til tider politikk ser ut som den er utviklet kommer politiet til slike bydeler for byer som Oslo, Paris eller Tokyo. og fortrenger innbyggerne. Når Han vil ha byen overdrevent renset myndighetene måler ”gjenerobringen” for gateselgere. Og jeg skjønner i antall kvadratmeter hvor gatesalget ikke denne politikken, fordi har opphørt, tyder det på at dette arbeidsledigheten er skyhøy,” sier han er en kamp om territorier, hvor frustrert. Noen ganger blir selgerne fattige nærmest framstilles som arrestert, eller de utsettes for vold. inntrengere som erobrer byen.

Pedro som selger malerier i sentrum, Gjenerobringspolitikken i Bogota

Kamp om rom

10

Desember 2004

D E T

framstår dermed som en parallell til de nasjonale myndighetenes militære gjenerobring av det colombianske territoriet, det vil si krigen mot geriljaen. Forskjellen er at gateselgerne er ubevæpnede i sin kamp for tilværelsen.

Likevel framstilles de som trusler.

Peñalosa mener at gateselgerne forårsaker kaos og usikkerhet. ”Når de inntar en sektor, er det som en dødelig infeksjon som senker verdien og eventuelt forårsaker at den formelle sektoren går konkurs,” hevder han.

I samme negativt ladede retorikk knyttes visse fattige bydeler, aktiviteter og personer til skittenhet, forurensning og degenerering, mens myndighetenes tiltak betegnes som en opprydning eller rengjøring. Andés, en nyutdannet industridesigner, bruker slike uttrykk i sin omtale av den renoverte Caracasgata: ”Tidligere var dette en sone hvor man ofte ble utsatt for overfall, en sone med bordeller og et ”anspent” miljø. For å rydde opp i dette, ble arkitekturen restaurert, fasadene ble renovert, og det ble rensket opp i sonen.” Dette kan høres ut som tiltak for byens bygninger og gater. Men det er ingen tvil om at det er menneskelige aktiviteter som prostitusjon og ran, skopussing, gatesalg og tigging myndighetene forsøker å rydde opp i.

Sosial rensking

Når ord som ”infeksjon”, ”forurensning” og ”opprensking” brukes, gir det meg assosiasjoner til den ”sosiale renskingen” som forekommer ikke bare i Bogotá, men i mange andre latinamerikanske storbyer. For hvor blir de av, alle de personene man forsøker å fjerne fra det offentlige rom? Sosial rensking framstår for noen som den endelige løsningen på problemet med uønskede personer som tiggere, tyver, husløse, prostituerte, homoseksuelle, gatebarn og så videre. Det er en type vold som, i motsetning til bomber og kidnappinger, er lite synlig i media.

Personer skyldige i drap blir aldri tatt, og det fins rapporter om at også politi og militære har vært involvert i irregulære henrettelser.

Antropologen Michael Taussig mener at det handler om å renske den offentlige sfæren for de ”forurensende kreftene” som dominante grupper i samfunnet ilegger ”de andre” (1992: 25). Hva er egentlig forholdet mellom bestemte stereotypier om fattige og den volden de utsettes for?

Vi har sett hvordan den generelle opplevelsen av usikkerhet fører til en stigmatisering og forfølgelse av fattige. I ekstreme tilfeller kan konstruksjonen av en bestemt kategori innebære en dehumanisering av ”de andre”, påpeker Liisa Malkki (1995: 257). Oppfatningen av de fattige som

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

GATESELGERE: Aktiviteter som hører under den uformelle sektoren, som gatesalg, betraktes av eliten som en ”invasjon av det offentlige rom.” For mange fattige er dette eneste levevei. annerledes, urene og farlige kan i ytterste konsekvens umenneskeliggjøre dem, og dermed føre til sosial rensking og andre typer vold og eksklusjon.

Sikkerhetspolitikk som mirakelkur

Doktrinen om ”den demokratiske sikkerheten” er et kjernebegrep i president Alvaro Uribes politikk.

Tilhengerne hans argumenterer at det er vanskelig å utvikle landet og løse de grunnleggende problemene før sikkerheten er gjenvunnet. Kritikerne derimot, hevder at ”sikkerhet” alltid har vært oppskriften for å kjøre en hard linje mot både gerilja og politisk opposisjon. Antonio Caballero (2004) påpeker at undertrykkelse av sosial protest har vært den tradisjonelle måten å styre i Colombia, helt fra erobringen og fram til i dag. Selv om president Uribe påstår at ”den demokratiske sikkerheten” skal skape trygghet for alle colombianere, så er hovedfokuset på å bekjempe geriljaen militært. Samtidig beskyldes samfunnskritikere for å støtte geriljaen, som av andre betraktes som en legitimerende grunn for forfølgelse, forsvinninger og drap.

Politisk vold mot opposisjonelle, utført av representanter fra de væpnede styrkene og de paramilitære, har en lang historie i Colombia.

For mange colombianere framstår likevel Uribes sikkerhetsprosjekt som løsningen på landets utfordringer, fordi ens egen og de nærmestes

sikkerhet er førsteprioriteten. Det er ikke bare i Colombia at det komplekse spørsmålet om eksistensiell utrygghet har en tendens til å bli redusert til et tilsynelatende enkelt spørsmål om “lov og orden” (Bauman 1998:24).

Mange velstående betrakter først og fremst fattigdommen og volden som trusler, noe de forsøker å håndtere ved individuelle sikkerhetsstrategier og i mange tilfeller ved å gi støtte til myndighetenes gjenerobringsprosjekt.

Få setter problemene i forbindelse med eksklusjon, marginalisering og usynliggjøring av de fattige. Her står ulike interesser i mot hverandre.

De velstående forsøker å beskytte seg fysisk, sosialt og mentalt fra påkjenninger, mens ekskluderte og marginaliserte mennesker i Colombia ønsker å inkluderes, ønsker å bli behandlet som mennesker; ikke som et sikkerhetsproblem.

Kilder: Bauman, Zygmunt (1998): Globaliserningen og dens menneskelige konsekvenser, Oslo: Vidarforlaget Caballero, Antonio (2004): ”Cambiar de receta” i Semana, 13. september Caldeira, Teresa (2000): City of Walls – Crime, Segregation and Citizenship in São Paulo, Berkeley: University of California Press Malkki, Liisa H. (1995): Purity and exile: Violence, Memory and National Cosmology among Hutu Refugees in Tanzania, Chicago: The University of Chicago Press Taussig, Michael (1992): The Nervous System, New York: Routledge

LatinAmerika

B A K G R U N N

Desember 2004

11

Læring og reform – ny offentlig styring i Mexico Det finnes en liten historie om en katt som satte seg på en varm ovn og brente seg. Etter dette ville katten aldri sette seg igjen. Katten ”tolket” altså erfaringen av hendelsen med forbrenningen, men kom til feil konklusjon, og kattens framtidige oppførsel og erfaringer ble filtrert gjennom denne tidligere forståelsen. Min studie handler verken om katter eller ovner, men konsentrerer seg om læringskompleksiteter.

JORGE E. CULEBRO MORENO er Dr. Polit og

lektor i internasjonal rett og statlige politiske teorier ved Det juridiske fakultet, Teknologisk institutt for høyere studier, Mexico stat.

Læring er kanskje en av de viktigste aktivitetene i livet både for individer og organisasjoner, inkludert de i den offentlige sektor.

Derfor handler avhandlingen min om å forstå læringsprosessen bak føderale offentlige organisasjoner i Mexico når de introduserer radikale reformer i den meksikanske regjeringen, sånn som den såkalte New Public Management (NPM). Ved å forstå dette fremheves samtidig de historiske og institusjonelle faktorene av den offentlige administrasjonen.

Undersøkelsens utgangspunkt er ikke bare at organisasjoner lærer, men også at måtene de lærer på, varierer i ulike land. Læring blir også formet av ulike institusjonelle faktorer i det meksikanske politiske systemet. Derfor prøver avhandlingen å svare på hvordan ulike institusjonelle faktorer, som for eksempel politisk identitet eller tradisjoner, sammen kan produsere læring, og hvordan offentlige organisasjoner kan håndtere kompleksiteten ved å tolke, huske og spre opplevelser.

For å svare på disse spørsmålene ble undersøkelsen foretatt i fire institusjonelle settinger. Fokuset var på den interne dynamikken i læreprosesser initiert av implementeringen av NPM på de meksikanske offentlige kontorene.

Før 1980-tallet var Mexico karakterisert av at det bare fantes institusjoner som beskyttet

OFFENTLIG STYRING I MEXICO: Siden 1980-tallet har en rekke reformer blitt iverksatt for å øke effektiviteten i offentlig sektor. nasjonal industri og av et byråkrati som ble mer styrt av politisk hensyn enn teknisk effektivitet.

Senere, på 1980-tallet og framover, ble Mexico konfrontert med alvorlige finansielle kriser og sluttet seg om en stor statlig reform, hovedsakelig drevet fram av budsjettinnstramninger, og fokuserte på økonomiske forandringer i stedet for politiske omveltninger.

Ideen var at statens rolle ikke lenger skulle være hovedaktøren i økonomisk utvikling.

Under Salinas-administrasjonen (1988-1994) ble økonomiske reformer styrket, den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) signert og skattereformer iverksatt sammen med forenkling av prosedyrer. Før 1990 iverksatte den meksikanske regjeringen en ny generasjon reformer konsentrert på effektivitet i den offentlige sektor. I administrasjonssfæren var reformstrategien basert på å tilpasse praksis til den private sektor, som for eksempel omstruktureringsprosesser, total kvalitetsforvaltning, forretningsplanlegging, servicebasert byråkrati og budsjettplanlegging.

Slik har NPM i Mexico ført til varige endringer, som står frem som viktige innovasjoner, fulgt av endringer i det rettslige rammeverket. Slike implementeringer er ikke enkle prosesser. De har blitt kritisert på grunn av sin heterogenitet både i forhold til resultater og mangel på kontinuitet i prosess og midler.

Derfor har min undersøkelse analysert læringsprosessene som fant sted i den meksikanske regjeringen fra 1995 til 2000.

Forskningsarbeidet viste noen uventede resultater av det tradisjonelle synet på NPM. For eksempel ble det, på tross av den rasjonelle logikken til NPM, notert at administrative reformer vanligvis er turbulente, og ulike hendelser involverte ulike nivåer

av konflikter og motsigelser.

Derfor var introduksjonen av NPM en omstridt handling som omfattet interaksjoner på tvers av nivåer i den offentlige sektor, og læringsprosessen i regjeringsstrukturene kunne bli brutt eller endret. Dessuten ble det observert at det rettslige rammeverket reformene fant sted innenfor, hadde en mer betydelig påvirkningskraft enn andre organisatoriske dimensjoner, noe som har blitt undervurdert av NPMs tilhengere.

Til tross for at denne type reformer har tilhengere rundt om i verden, viste undersøkelsen noen fundamentale uoverensstemmelser i introduksjonen av NPM, og ”læringsparadokset” var kanskje det viktigste. Først og fremst at læringsprosessene var langt fra homogene og lineære, og dernest at selv om NPM promoterer radikale forandringer og oppfordrer evnen til å inkorporere nye former for læring, hindrer den på samme tid læringsprosessene i forhold til å stille spørsmålstegn ved de grunnleggende antagelsene ved NPM. Introduksjonen av NPM i den meksikanske regjeringen på 1990-tallet var et eksempel på hvordan ideer som springer ut av visse institusjonelle settinger, kan bli eksportert til forskjellige institusjonelle miljøer. Individer og organisasjoner lærer ikke bare fra sine erfaringer, men også fra andres erfaringer, og forskningsarbeidet viste at når ideer spres rundt om i verden og blir tatt opp av regjeringer, blir prinsippene filtrert gjennom et sett institusjoner og blir konfrontert med de eksisterende verdiene.

På den ene siden kan resultater være ulike i de forskjellige land, på den andre siden kan ikkeintensjonelle konsekvenser dukke opp som kulturelle endringer og simuleringer: Akkurat sånn som katten i begynnelsen illustrerte.

12

Desember 2004

B A K G R U N N

LatinAmerika

Plan Colombia — og oljeselskapenes uverdige rolle De transnasjonale selskapene er involverte i utformingen og finansieringen av de militære prosjektene som USA orkestrerer for å kontrollere Latin-Amerika.

De multinasjonale selskapene har utnyttet de nasjonale rikdommene i våre land, og er bestemte på å ta hele kaken som det uverdige borgerskapet tillater dem å smake på, helt uten konsekvenser, og dette er i strid med de nasjonale interessene til vårt folk.

SKRØPELIG OLJELEDNING: “Den grådige apetitten på utnyttelse av våre enorme ressurser i Colombia vil ingen ende ta.”

GUSTAVO GARCIA R. er medlem av LAG.

Dette gjelder i forhold til situasjonen i Colombia, og spesielt i forhold til oljeselskapene, nå som verdens ti fremste oljeselskaper er tilstede i Colombia. Vi husker at for ikke så lenge siden ga myndighetene de multinasjonale selskapene ubegrenset utnyttelsesrett til deler av nasjonalt territorium gjennom de berømte ”konsesjonene”.

Under en patriotisk streik blant oljearbeiderne, ble imidlertid Mariano Ospina Pérez’ regjering (l948 – l952) tvunget til å opprette det statlige oljeselskapet ECOPETROL, for å administrere oljeressursene og rettighetene til disse. Slik fortsatte det fra regjeringene Rafael Reyes til Roberto de Mares. Men sistnevnte solgte oljerettighetene til Tropical Oil Company, Troco. Svindel med bakgrunn i dette selskapet førte siden til at de måtte gi rettighetene tilbake til staten. Senere ble det opprettet noen såkalte sammenslutningskontrakter hvor multinasjonale oljeselskaper kunne trekke ut saftige fortjenester. Den nåværende administrasjonen til Alvaro Uribe framskynder til og med visse forandringer i disse kontraktene, med det resultat at mulighetene for fortjeneste for de utenlandske oljeselskapene øker enda mer. Den grådige appetitten på utnyttelse av våre enorme ressurser i Colombia vil ingen ende ta.

På 80-tallet fant det USAeide oljeselskapet Occidental Petroleum (Oxy) oljefeltet Cañon Limón i provinsen Arcura, og begynte så tidlig som i 1985 å hente ut olje. Dette skjedde under sammenslutningkontrakter med Colombias statsoljeselskap ECOPETROL. Under denne ordningen gikk halvparten av utbyttet til ECOPETROL og halvparten til Oxy, Shell og spanske Repsol-YPF. Inntektene fra disse oljeforekomstene burde i stedet tilfalle nasjonen. Dette gjelder spesielt de resterende 30 prosentene av forekomstene i dette feltet.

Det må også nevnes at Repsol og Oxy invaderte urbefolkningsgruppen U`was territorium i jakten på olje, og at dette skjedde uten samtykke fra dem, og i strid med den colombianske grunnloven.

Selskapenes eiendeler og utstyr ble beskyttet av militære og paramilitære styrker som drepte flere av urbefolkningslederne. Olje fra dette feltet blir transportert til den karibiske kysten gjennom den 773 kilometer lange oljeledningen Caño Limón Coveñas, og i

Conveñas blir oljen ført videre til tankbåter som bringer den til USA for foredling. Fra dette feltet har man hentet ut 910 millioner fat av de beregnede oljereservene på 1300 millioner fat. Dette utgjør i dag 30 prosent av oljeproduksjonen i Colombia, og tilfaller nå Oxy som utvinner den colombianske oljen.

De colombianske myndighetene signerte en kontrakt for utvinning av olje med et USA-eid selskap som det senere viste seg bare betalte 100 000 dollar for rettighetene. De hadde oppdaget oljefeltet i Cusiana i provinsen Casanare og solgte det senere, utvinningsklart, til British Petroleum (BP) for 250 millioner dollar. Man vet ikke med sikkerhet hvor store disse oljereservene er, men man tenker at med pengene hentet ut fra dette kunne man ha dekket Colombias nasjonalbudsjett i åtte år uten å måtte søke hjelp hos andre for finansiering. BP fant også et nytt oljefelt i Cupiagua som i følge en høytstående funksjonær i selskapet skulle inneholde ti ganger mer olje enn Cusiana.

Dette har siden blitt benektet av selskapet.

Det spanske selskapet Repsol-YPF har, i tillegg til Cañon Limón, også

LatinAmerika

B A K G R U N N

Desember 2004

13

PÅ FLUKT: Tallet på internt fordrevne bønder i Colombia har nå oversteget tre millioner.

andre viktige interesser i provinsen Arauca, som oljefeltet i Capachos 1 i bykommunen Tame. Det er iøynefallende at dette selskapet ved en rekke anledninger har blitt beskyldt og saksøkt av flere land både i Europa og Latin-Amerika for å være ansvarlig for en rekke økologiske skader.

Plan Colombia og paramilitarisme

Å kontrollere oljen er en del av USAs strategi for verdensherredømme. Her må det tas i betraktning at USAs oljereserver bare utgjør tre prosent av oljen og fire prosent av gassen i verden. Siden 80-tallet har USA vært verdens største importør av drivstoff. I tillegg må man ikke glemme den ekstremt ustabile og vanskelige situasjonen som har oppstått i Midtøsten, Afghanistan og Irak fordi USA ønsker å prakke sitt syn på ting på disse landene. Samtidig kommer alle vanskelighetene med Venezuela og Brasil inn i bildet. Foruten den direkte finansieringen som de amerikanske selskapene gir direkte til paramilitære operasjoner, har USA investert millioner av dollar i sine selskaper for å garantere kontinuitet i utnyttingen av den colombianske oljen.

Oljeselskapene har direkte bidratt til opptrappingen av den væpnede

konflikten i Colombia. Dette har blant annet skjedd gjennom en ”krigsskatt” som ble opprettet av den colombianske regjeringen i 1992 og som lovfestet betalingen av én dollar per oljefat, og, som navnet tilsier, skal finansiere myndighetenes krig mot geriljaen i Colombia. På grunn av dette har krigen i Colombia særlig rammet de områdene der det finnes rikdommer som olje. De paramilitære gruppene befinner seg hovedsakelig i slike områder.

Der det finnes naturrikdommer er de multinasjonale selskapene, og der de multinasjonale selskapene er finner vi også de paramilitære.

For at det skal finnes paramilitære i et område må de militære komme dit først...hvis ikke, så kan heller ikke de paramilitære være der.

Hvor mye koster det?

Det er viktig å huske at de store summene av penger som er innblandet i USAs militære strategi under Plan Colombia overstiger 7,5 milliarder dollar. Av disse forplikter USA og EU seg med 1,5 milliarder hver, mens de resterende 4,5 milliardene finansieres gjennom lån i internasjonale banker. De som i virkeligheten betaler disse store summene for krigen er den colombianske landsbyen gjennom ulike skatter, som moms på

nødvendige varer eller på adgang til kulturelle aktiviteter. Ved å gå i detalj i de delene av Plan Colombia som er konsentrert rundt å finne løsninger i konflikten, skjønner vi at dette er et marginalisert felt, og at så godt som alle ressursene kanaliseres mot forsterkningen av de militære styrkene. Sosiale bevegelser som krever reformer og fred med sosial rettferdighet blir nærmest konsekvent undertrykt politisk og økonomisk.

Konsekvenser

Plan Colombia er nå inne i sitt tredje år (en regner med at den vil ha en total varighet på seks år) og har gjennomgått en første fase med angrep mot grupper fattige bønder i provinsene Putumayo og Caquetá, sør i Colombia. Nå intensiveres operasjonene i den sentrale delen av Colombia, i Magdalena Medio, med håp om at Plan Colombia til slutt innføres på hele det nasjonale territoriet. De umiddelbare konsekvensene har vært nedbrente avlinger og store miljøødeleggelser, noe som har ført til fremkomst av nye ukjente sykdommer i området. Som følge av Plan Colombia har dessuten tallene på internt fordrevne bønder nå oversteget tre millioner . Dette er en enorm sosial katastrofe.

Artikkelen er delvis basert på rapporter fra ANNCOL og Rebelión.

14

Desember 2004

R A P P O R T

LatinAmerika

EN DAG SOM BRIGADIST Jeg befinner meg et sted mellom søvn og våken tilstand, jeg ruller rundt i min feltseng og prøver å finne en bedre stilling for å tygge på mine ufordøyde drømmer. De gir meg en ettersmak av snøflak og palmer, av trolleventyr og Jesusikoner, av melkesjokolade og stekte bananer; av Norge og El Salvador sammen i et onirisk puslespill. Men når jeg våkner ser jeg at jeg har klart å surre meg inn i min egen sovepose, og myggnettingen holder på å kvele meg. Jeg står opp, går ut på latrinen og pisser vekk kakerlakkene, jeg går ut igjen og lukter osen av nykokt kaffe, av røyk og bønner, av tortillas. ”Quiere comer?”, spør vertssøsteren min, som står ved den sorte gryten og rører i suppen. Jeg setter meg ned ved frokostbordet, klokken er vel ikke mer enn halv sju, men vertsmoren min har for lengst dratt ut på åkeren for å høste inn maiskolber og bønner sammen med lillebroren min. Jeg løfter blikket og ser på himmelen, den VERTSMOR: Hun lager tre måltider hver dag til et halvt dusin asurblå, høye himmelen, jeg senker menn som jobber sammen med oss i vannprosjektet. hodet ned og jeg ser tre tallerkener med tortillas, bønner, ris med egg og lorocos – en salvadoransk i århundrer, kommer til å bli hjerteskjærende, lang krig. Jeg spør blomstertype som brukes i patentert og dermed pålagt strenge henne om det var verdt det, om matlagingen. Jeg tar en slurk kaffe regler om salg og bruk. Dette ting ble bedre etter at fredsavtalene og begynner å spise. Enkelt, godt, vil for eksempel bety at familien ble undertegnet i 1992. Hun svarer næringsrikt. Alt det jeg spiser nå min vil bli nødt til å kjøpe frø fra at ingenting er verdt å se sine kommer fra familien selv, de er nordamerikanske selskaper for å egne barn bli drept. Hun sukker selvforsynte med det jorda gir dem. kunne så de jordbruksproduktene lavt, men hennes brune maske

RICCARDO FALCO er på LAGbrigade i El Salvador, Høsten 2004

Om Frihandelstraktaten settes i kraft, vil det nok bli en veldig annerledes frokost for mange salvadoranere.

Genmanipulerte bønner og mais, modifisert kaffe og patenterte lorocos. Til en høyere pris, men med mindre næring. Made in USA. Om de transnasjonale selskapene og Georgieboy får det som de vil, kommer hverdagen til millioner av latinamerikanere til å bli totalt snudd på hodet, men dessverre ikke i riktig retning. Produksjonen av tradisjonelle jordbruksvarer kommer til å bli regulert av overnasjonale traktater, som vil innskrenke bøndenes mulighet til påvirkning og kontroll av sin egen jord. Særegne planter og urter som er en del av den salvadoranske kulturarven og som har vært brukt

som de har dyrket i flere generasjoner. De vil dessuten bli bundet til å følge de retningslinjene som Frihandelstraktaten pålegger dem, uten noen som helst mulighet til å hevde sine rettigheter. Når jordbruksavtaler forhandles på høyt nivå mellom transnasjonale selskaper og høyrevridde regjeringer, høres folkets røst kun i det fjerne og blir raskt overdøvet av et partisk mediesystem og karismatiske fotballkommentatorer.

Igjen må folket nøye seg med brød og sirkus.

Moren min kommer tilbake fra åkeren, hun smiler til meg og ansiktet blir fullt av rynker, og mellom hver rynke skjules det minner, gleder og sorger fra en borgerkrig som ikke er så langt unna i hukommelsen. Hun har slektninger som var med i geriljaen, men også noen i hæren, så hun kjenner til begge sidene av konflikten. Hun har sett brødre drepe hverandre, og hennes egne foreldre ble uskyldige ofre i en

av solbrente rynker slutter aldri å smile.

Jeg tenker at slaktingen ikke er helt over, for nå er det faktisk flere som blir drept hver dag her i El Salvador enn under borgerkrigen.

Jeg drikker min andre kopp kaffe mens jeg leser en av de største avisene i landet, La Prensa Grafica, som lister opp 33 nye drepte siste uke. Noen kvinner, et barn, men først og fremst medlemmer av maras, gategjengene som blir dannet i slummen, en protest til fattigdommen, et rop om oppmerksomhet kanskje, men først og fremst en måte å flykte unna desperasjonen på. I gjennomsnitt blir åtte mennesker drept hver dag, og mens gravplassene overfylles forsøker stadig flere å flykte til ”det forgjettede land”, USA. Jeg kjenner en familie som har spart i flere år nå for å kunne betale en ”coyote”, eller menneskesmugler.

De skal snart sende av gårde sin eldste sønn, Arturo, til USA slik at han kan begynne å arbeide der og

LatinAmerika

R A P P O R T

Desember 2004

15

sende penger, remesas, hjem. Disse utgjør for øvrig den største delen av El Salvadors BNP – ikke rart, siden to millioner salvadoranere (en fjerdedel av befolkningen) bor i Statene, de fleste illegalt. De jobber som hushjelper, vindusvaskere og servitører, og sender en stor del av sin luselønn – en formue for den gjennomsnittlige salvadoraner – hjem til familie og barn. Hver dag prøver 300 mennesker å komme seg over grensa, men de fleste blir oppdaget og sendt hjem til gjeld og enda større fattigdom. Det stopper likevel ikke drømmen om USA, den lever videre i folks bevissthet siden de fleste faktisk har en slektning i ”the land of the free”.

Nå har jeg selv dagdrømt og tenkt mye, men i dag har jeg lov til det, det er søndag og jeg har fri. Under landsbyoppholdet arbeider vi med et helseprosjekt som skal gi rent vann til seks comunidades med til sammen 15 000 mennesker.

Prosjektet har som mål å senke den høye barnedødeligheten forårsaket av vannbårne sykdommer. I løpet av brigadetiden jobber vi fem dager i uken i tre måneder. Vi graver grøfter og legger rør, hakker løs steiner og blander sement fra sju om morgenen til midt på dagen, kommer hjem og spiser lunsj mens resten jobber videre. Her står ikke arbeidsmiljøloven høyt i kurs. De som jobber med prosjektet har ikke frihelg, og er ofte ikke ferdige før sent på ettermiddagen. Jeg bor i arbeiderkantinen. Min mor lager tre måltider hver dag til et halvt dusin menn som jobber sammen med oss i vannprosjektet. Folk forteller om mye arbeidsledighet, et vanskelig marked og dårlige vilkår. Over en av tre salvadoranere er uten jobb. Dette blir ekstra hardt når man tenker på at de fleste har store familier, og barn trenger klær, mat, medisiner og utdanning. På den måten tar fattigdommen et stadig større grep om befolkningen.

De som blir rammet hardest er kvinner. Det har blitt mange alenemødre, ofte fordi mennene drar til USA eller forlater familien.

Det finnes ikke noen lover som ivaretar mødrenes økonomiske rettigheter. De blir ofte hjulpet av familien, men livet deres er en stadig kamp for seg selv og sine barn. Min vertssøster ble alenemor i en alder av femten. Hun har en sønn på tolv og jobber hver dag fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Hun er seks år eldre enn meg, men virker dobbelt så gammel. Hun har aldri fått noe

BRIGADIST I ARBEID: Riccardo hjelper til med å legge vannrør i landsbyen i El Salvador. utdanning, pengene gikk til min vertsbror, mannen prioriteres uansett. Kvinner oppdrar barna, skaffer mat, jobber på åkeren, har ansvaret for å få endene til å møtes. Likevel er det salvadoranske samfunnet sterkt patriarkalsk.

Mannsjåvinismen umyndiggjør kvinner og gjør dem til ofre for et utnyttende system, selger deres kroppsarbeid billig og nedverdiger dem hver dag.

Jeg ser på øynene til min vertssøster i det hun serverer meg middag, jeg forstår ikke hvordan de ikke mister sin glød. Hva er det som får henne til å stå opp hver morgen og jobbe, istedenfor å bli grepet av en ufattelig fortvilelse?

Eller hvordan kan familien til Arturo spare så mye penger for å sende ham til USA, selv om sjansen for å lykkes er minimal? Hva er

det som driver videre dette lille landet, som har større problemer enn alle sine vulkaner, som er full av kontraster og motsigelser, men som likevel fostrer frem et folk som er gjestfritt, poetisk og livsglad?

Kanskje det er den amerikanske drømmen. Kanskje det er en helt annen drøm, en drøm om rettferdighet, et håp om en bedre verden – en tro på et bedre liv?

Eller kanskje det er den samme drømmen som sniker seg inn i mine tanker hver natt når jeg sovner, drømmen om å kunne hjelpe hverandre gjennom kamp, gjennom handling, gjennom utveksling. Solidaritet har ingen grenser, akkurat som mine drømmer. Jeg sovner igjen med et sukk og et lite smil mens jeg takker El Salvador for i dag; i morgen venter en ny dag i grøfta.

chismes chismes chismes (rykter/sladder/prat)

Foster-mumie Leger på Cuba fant et 40 år gammelt, mumifisert foster da de skulle operere en 84 år gammel kvinne på et sykehus i Havanna. ”Dette er en medisinsk sjeldenhet hvor det kun finnes 300 dokumenterte tilfeller de siste fire århundrene”, skriver avisen Juventud Rebelde. Juana Morales Jiménez skulle opereres for brokk da legene Miguel Daniel Solana og Liván Salazar kjente noe rart stikke frem. ”Jeg trodde kanskje hun hadde svelget gebisset” fortalte Solana - men Liván, som hadde lest om et tidligere tilfelle på cuba, forstod at det kunne være et mumifisert foster. ”Det ville ha vært ulogisk å sy igjen magen uten å fjerne fosteret, så vi bestemte oss for å ta det ut” - sa Solana. ”Vi la det i en pose med formalin, og det første vi gjorde var å ta noen røntgenbilder hvor vi kunne se hodet, kroppen og lemmene.” En embryolog estimerte at fosteret hadde blitt 20 uker gammelt. Juana Morales husket at hun hadde hatt noen kraftige blødninger da hun var 44 år, men siden problemet ga seg ble hun ikke nærmere undersøkt.

Fett-gebyr En argentinsk kvinne har anmeldt et helsestudio fordi hun måtte betale mer enn den vanlige månedsavgiften fordi hun var tjukk, i følge avisen Clarín.

Kvinnen, som veier 121 kilo, ble fortalt av eieren av helsestudioet at hun måtte betale ekstra fordi rullebåndet ikke ville tåle vekten hennes. Til stor glede får vi også vite at kvinnen nå har gått ned hele 6 kilo etter at hun begynte å trene på et annet helsestudio, der hun slapp å betale ”fett-tillegg”.

B-blad Returadresse: LAG Norge Osterhausgate 27 0183 Oslo

Lula i sigarform En brasiliansk tobakks-produsent har nå lansert et nytt sigarmerke som heter ”Don Lula”, med en etikett som forestiller en mann med skjegg og sombrero, som ligner på Brasils president, Luiz Inácio Lula da Silva. Sigaren ”Don Lula” henspeiler egentlig på en legende som går blant folk i delstaten Bahia hvor tobakken blir produsert, som fikk ”skylden” for mange av graviditetene blant de kvinnelige arbeiderne. Men produsenten av merket håper selvsagt at den brasilianske presidenten, som røyker av og til, vil ta seg en ”Don Lula” istedenfor en cubansk sigar neste gang og slik støtte den nasjonale industrien.

“Don Lula?!? - Hvis vi to skal redde verden får du jaggu meg

holde deg til våre sigarer!!!”