LatinAmerika # 4 2002

Nr. 4 – Desember 2002 – Årgang 7 – Løssalg Kr. 30,-

Karneval

side 22

Ny venstrevind i Latinamerika?

Etter 80-tallets revolusjonære bevegelser i latinamerika, har det stort sett vært markedsliberalismen som har hatt størst politisk gjennomslagskraft. Nå er det imidlertid ting som tyder på at dette ensidige politiske bildet er i ferd med å snu: I de siste valgene i Bolivia i juni, ble det sosialistiske partiet MAS nest største parti, og i Brasil vant Arbeidernes parti PT høstens presidentvalg, med Lula de Silva i spissen. I Latin-Amerika-uken i oktober i år uttrykte flere av de inviterte foredragsholderne en optimisme på venstresidens vegne som var større enn vi har sett på lenge.

side 4-9

Og siden har ingen sett dem

Forlatt men overbefolket Latinamerikas kanskje mest berømte kulturminne, Machu Picchu, tar imot 700 000 besøkende årlig. Ved hjelp av myter og stereotypier omkring inkaene og deres eksotiske hemmeligheter jobbes det for å tiltrekke enda flere turister.

Men finnes det egentlig noen sammenheng mellom myten vi kommer for å oppleve, og den virkeligheten Machu Picchu gjennom historien har representert?

Tvungen forsvinning er en grusom og brutal terrormetode, en metode som er blitt vanlig i konflikten i Colombia.

Claudia og Angel var begge medlemmer av organisasjonen Asfaddes, en organisasjon sammensatt av familiemedlemmer rammet av denne formen for politisk vold. Denne typen forsvinninger rammer ikke bare den nærmeste familien, men hele dens sosiale nettverk.

side 20 midten

2

Desember 2002

K O M M E N T A R

LatinAmerika

Brasil – eit land i endring? or fjerde gong stilte den tidlegare fagrørsleleiaren Luiz Inacio «Lula» da Silva til val for Partido dos Trabalhadores (PT). Å vinne valet med 46 prosent, var ikkje det nok ifølge vallova. Han måtte førebu seg på ein ny valomgang mot den nest beste kandidaten, José Serra, regjeringspartia sin mann, som fekk 23 prosent av stemmene. Etter fjerde forsøk klarte Lula det! I andre runde av presidentvalet, sundag 27. oktober, vann han ein overtydande siger, med over 60 prosent av stemmene mot Serra sine under 40 prosent. Dermed er det eit faktum at for første gong på 40 år vil Brasil få ein president frå venstresida. I parlamentet er det sett i gong drøftingar om koalisjonar, avdi PT berre har 92 av det totale på 513 plassar. Det ligg an til ein sentrum-venstre akse.

F

va vil så denne sigeren til Lula ha å seie for Brasil, dette store landet som mange kallar eit kontinent, og som med sine 170 millionar menneske, har den 8. største økonomien i verda? Kanskje gjev Lula sin retorikk i førkant av valet svaret? Den tidlegare så radikale og kritiske Lula, med sine utspel mot den økonomiske politikken i Brasil, fattigdom og Pengefondet sine krav for nye lån, har moderert seg. Lula sin krasse tone ovanfor internasjonal og nasjonal kapital endra seg dess nerare han kom presidentpalasset. Noko som ser ut til å ha roa såvel den psykologisk ustabile og spekulative pengemarknaden som dei internasjonale finansinstitusjonane Verdsbanken og Pengefondet. I alle fall inntil vidare.

K

otkandidaten Serra sin valteknikk var å åtvare i form av skremmingspropaganda: Det brasilianske folk mot Lula og hans økonomiske og sosiale politikk. Serra lukkast ikkje! Men i eit land med utrulege skildnader mellom fattig og rik, er utfordringane enorme for den nye presidenten frå venstresida. Omlag halvparten av brasilianarane lever på eller under fattigdomsgrensa, og favelaene (slumstroka) finn ein rundt kvar ein by. Nokre få veltar seg i rikdom og makt, medan til dømes gatefeiarane knapt har råd til anna enn det dei sjølve sopar opp frå rennesteinen. Eit slikt rikt land på ressursar, men med ein slik botnalaus urett, er det Lula skal ta fatt på. Kjem han og PT til å få gjort noko med fattigdom og jordreform? Og kjem dei til å få politisk fleirtal for sine eventuelle endringsframlegg?

M

oko større hjelp med slike ting vil truleg Lula ikkje få frå «storebror» i nord, sjølv om USA har endra retorikken litt. I alle høve gratulerte ein talsmann Lula med «ønskje om eit konstruktivt samarbeid», som det heiter frå Det kvite hus. Det fortel kanskje meir om det fenomenet mange no kallar «Lula Light», enn det gjer om «makta i Washington»? Uansett ser det ut som både USA og den internasjonale pengemakta førebels har erkjent at dei må leve med ein president frå venstresida. Det har tidlegare sjølvsagt vore sterke åtvaringar mot Lula i USA, og ei massiv støtte til den konservative kandidaten Serra. For venstresida i LatinAmerika og ellers vert det i tida framover interessant å følge utviklinga i Brasil: Kva type «Lula» vil ein møte i realpolitikken og kva vil utviklinga i landet ha å seie for venstrealternativa på kontinentet generelt?

N

LatinAmerika

N Y H E T E R

Desember 2002

3

Ny uro i Chiapas Nr. 3 – september 2002. Årgang 7.

Redaksjonen avsluttet: 17/11/2002 Deadline neste nummer: 10. februar Opplag for dette nummer: 800 SAN CRISTOBAL: Volden og uroen i Chiapas avgrenser seg ikke til landsbygda.

Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året.

Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen.

Telefon: 55 58 99 34 E-post: lagbg@kvarteret.uib.no latinamerika@arriba.no Redaksjon: Ragnhild Solvi Berg Gro Eli Moss Carranco Ingvil Gaasland Ingunn Hansejordet Erna Synnøve Kjensjord Vibeke Lia Siren Skjold Olsen Stina Pettersen Anne Mette Teigen Hallvard Torp Tegner: Dave Watson Layout: Kjetil Solli Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 7877.08.44184 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

I høst har flere zapatister blitt drept i de nordlige områdene av delstaten Chiapas. Disse drapene antas med stor sikkerhet å være utført av diverse paramilitære grupper. Los Aguilares er en bande som tidligere ble ansett som kriminell med bånd til narkotikatrafikken men som man nå mener er en paramilitær gruppering som i mange år har terrorisert befolkningen i landsbyen Kan´Akil, og har drept om lag 10 mennesker de siste årene. I tillegg er de ansvarlige for en rekke kidnappinger og røving av jord.

Myndighetene har ikke gjort noe med problemet selv om situasjonen i området er blitt svært spent. 25. august ble landsbyens ledere drept og siden det har zapatistene og Los Aguilares levd side om side med konstant frykt for sammenstøt. Myndighetene avviser at Los Aguilares er paramilitære. Det paradoksale er at området er blitt gjenstand for økt militær tilstedeværelse og aktivitet uten at de kriminelle er blitt arrestert.

Det antas dermed at grupperingen Los

Aguilares nå brukes aktivt av myndighetene i kampen mot opprørerne. I midten av september ble 27 paramilitære fra organisasjonen Paz y Justicia arrestert.

Chiapas’ president Pablo Salazar erklærte etter det at myndighetene nå har begynt en kamp mot kriminaliteten.

Det han refererte til var organisasjoner som er anklaget for diverse kriminelle handlinger, uten å være anklaget for å være paramilitære.

Den økte spenningen som preger delstaten er ikke kun konsentrert til landsbygda. I San Cristobal, Comitán og Tapachula har det vært en rekke drap, forsvinninger, overfall og attentater de siste månedene. Mange forskjellige kilder mener at myndighetene eller paramilitære grupper står bak for å skape større spenning og uro. Flere aviser har påstått at det står urbefolkningsgrupper bak kriminaliteten, men uavhengige kilder mener at flere av drapene har vært utført med våpen som kun politiet har tilgang til.

Nicaraguas president kan bli tiltalt Statsadvokaten i Nicaragua har framsatt anklager om at landets president og visepresident har utført valfusk, og underslått 4,1 millionar dollar av statlege midlar. Aktor Blanca Salgado har uttalt at ho har nok bevis til å oppgradera ein klage ho nyleg har motteke, til formell anklage mot President Enrique Bolanos og Visepresident Jose Rizo. Det er ikkje klart om dei to mennene vil bli tiltalt, sidan posisjonane dei innehar vanlegvis er beskytta gjennom immunitet mot rettsforfølging. Blanca Salgado bekreftar at statlege midlar vart sende til ein konto kontrollert av den tidlegare Presidenten Arnoldo Aleman, og som deretter vart nytta for å finansiera valkampanjen til President Bolanos. Ein eller annan konflikt kan ha oppstå mellom dei to i mellomtida av di sidan Bolanos tiltrådte som President i byrjinga av 2002 har han leia kampen for å

få Aleman tiltalt for å ha underslått 100 millionar dollar.

Ifølge den nicaraguanske konstitusjonen kan Bolanos og Rizo berre bli tiltalt av landets Høgsterett. Høgsterett har tidlegare avvist anklagar mot presidenten med den begrunnelsen at Bolanos først må seia ifrå seg sin immunitet sidan han innehar presidentvervet – eller at parlamentet besluttar å ta immuniteten ifrå han – før det kan bli reist tiltale mot han. Det er ikkje klart om Høgsterett vil akseptera dei nye anklagane. Bolanos har uttalt at han vil oppgi sin immunitet, men det gjenstår å sjå om han verkeleg vil gjera dette.

Han har blitt oppfordra til ikkje å gje ifrå seg immuniteten av næringslivsleiarar, som fryktar ustabiliteten dette kan medføra. Rizo, derimot, har uttalt at han ikkje vil oppgi sin immunitet (BBC News 7.nov.).

4

Desember 2002

LatinAmerika

R E P O R T A S J E

Venstresiden svarer nyliberalismen Den politiske virkeligheten ser for første gang på lenge lysere ut i Latinamerika. Med den viktige seieren for venstresidens kandidat Lula i det nylig avholdte presidentvalget i Brasil, står partier som er i opposisjon til nyliberalismen enda sterkere i mange land.

Forskjellene mellom landene er store, men en felles kamp mot undertrykkende globalisering og frihandel forener og styrker partiene som kjemper for en bedre og mer rettferdig hverdag for folk. I Uruguay og El Salvador har venstresidens partier gode muligheter for maktovertakelse i kommende valg. I Guatemala er ikke fremtidsutsiktene fullt så lyse.

Det er vanskelig å være sosialist i et land som igjen er preget av politisk vold og undertrykking.

LANGSOM FORANDRING: Carlos Palma fra FMLN i El Salvador tror på en forandring av staten over tid.

Ragnhild Solvi Berg Siren Skjold Olsen I forbindelse med Latin-Amerika Uken i oktober, inviterte LAG representanter for tre venstrepartier i Latinamerika: Felipe Goirena fra Frente Amplio (Bred front) i Uruguay, Carlos Palma fra FMLN (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional – Fronten Farabundo Martí for nasjonal frigjøring) i El Salvador og Mario Sanik Ac'ab'al fra URNG (Unidad Revolucionaria de Nueva Guatemala – Den revolusjonære enhet av det nye Guatemala). Uruguay, El Salvador og Guatemala er tre svært forskjellige land med tanke på innbyggertall, urbefolkning og naturressurser. Likevel har de alle vært preget av diktaturer, undertrykking, politisk vold og har en betydelig andel av befolkningen i eksil.

Samtidig står de i dag foran de samme utfordringene som omhandler kamp mot frihandelsavtaler, innblanding fra den mektige nabo i nord og den nyliberale globaliseringsmodellen generelt.

For første gang siden kuppet mot Allende i Chile i 1973, er venstresiden på fremmarsj i flere land, og scenariet ser annerledes ut i dag enn for bare få år siden. Morales og Movimiento al Socialismo i Bolivia, Chávez og hans Polo Patriótico i Venezuela, Lula med Partido dos Trabalhadores i Brasil, Frente Amplio i Uruguay og FMLN i El Salvador er alle deler av en politisk venstrebølge som skyller over kontinentet.

HÅPET TENT: Felipe Goreina fra Frente Amplio i Urugay hevder at de nye sosiale bevegelsene i Latinamerika gir håp for fremtiden.

Bred Front i Uruguay «Vi kjemper for at de mest ulykkelige skal bli de mest privilegerte» Felipe Goirena representerer Frente Amplio, som de siste tiårene har hatt en jevn økning i oppslutning, og som ved siste valg i 1999 fikk 40 prosent av stemmene.

Uruguay ligger klemt mellom to giganter, Argentina og Brasil, og er et lite land med kun tre millioner innbyggere. De viktigste ressursene er saue- og storfeproduksjon, og befolkningen har tradisjonelt vært delt mellom by og landsbygd. Siden 1958 byttet de to store partiene Partido Colorado (PC) og Partido Nacional (PN) på makten, der folk i byene støttet PC og folk på landsbygden støttet PN. Landet er i dag preget av en sterk flyttestrøm mot slumbyene rundt hovedstaden Montevideo på grunn av økende arbeidsledighet etter mange år med en skakkjørt økonomi som har ødelagt nær sagt all intern produksjon.

Frente Amplio oppsto som en koalisjon

og politisk bevegelse etter at alle partiene på venstresiden samlet seg i 1971.

Goreina legger vekt på at Frente Amplio opererer med en politikk på permanent basis, og at de som støtter dem ved valg stemmer på FAs lister og ikke på underpartiene – noe han mener viser at folk oppfatter dem som et parti og ikke en valgkoalisjon. I det første valget i 1971 fikk de 18 prosent av stemmene, i 1973 begynte diktaturet, og ved valgene i 1984 og 1989 fikk FA 23 prosent, 30 prosent i 1994 og 40 prosent i 1999. Ved siste valg ble Partido Nacional og Partido Colorado tvunget til å danne en regjeringskoalisjon for å holde FA unna makten. Ved neste valg er det stor sannsynlighet for for at Frente Amplio kan overta regjeringskontorene.

«Befolkningen ønsker en endring» Den nyliberale politikken ført av PN og PC har ført til at Uruguay nærmest er blitt et rent importland, til tross for svært lav kjøpekraft blant befolkningen.

– Uruguay er blitt et tjenesteland, et investeringsland. Vi produserer ikke lenger, og har derfor ingenting å eksportere. Nær sagt all industri er nedlagt, folk har mistet jobbene sine. De fleste sektorer har gjennomgått omfattende privatiseringer, som for eksempel utdanning og helse. I dag opplever vi at

LatinAmerika

R E P O R T A S J E Nasjonal frigjøring i El Salvador

MAYAVISJONER: Mario Saniq Ac'ab'al fra URNG trekker fram urbefolkningens deltakelse som essensiell i partiets videre arbeid. stadig flere som for noen år siden sverget til private utdanningsinstitusjoner, kommer tilbake til de offentlige skolene fordi de ikke lenger har råd til å betale for seg. Det samme skjer i helsesektoren, forklarer Felipe Goirena om den økonomiske situasjonen landet befinner seg i.

– Det er stor enighet om at omfattende endringer må til. Bare det faktum at 4050 prosent av befolkningen tenker på å forlate landet, viser at folk ønsker seg en ny retning, fortsetter han. – Vi hevder at utvikling kun lar seg gjennomføre med økt produksjon. Etter stadig dårligere kår og en masse nedleggelser av fabrikker, har etter hvert til og med næringslivet sett behovet for politiske endringer.

Derfor støtter også flere og flere fra næringslivet Frente Ampios politikk, sier Goreina. Landbrukssektoren sto for en omfattende aksjon mot regjeringens politikk i 1999, og arrangerte store protestmarsjer mot Montevideo. 13. april i år ble det for første gang gjennomført en landsomfattende streik blant bønder, fagforeninger, små og mellomstore bedrifter og handelsnæringen.

Felipe Goirena er optimistisk med tanke på fremtiden og forteller at Frente Amplio nå sier til sitt folk: Håpet er tent, bli her! Han mener at store sosiale og politiske bevegelser i flere latinamerikanske land styrker hverandre i en felles kamp mot frihandel og nyliberalismen.

– Selv om vi også føler presset fra stormakten USA, er vi friere enn mange andre land fordi Uruguay «heldigvis» ikke har noen rikdommer under jorden.

«Vi skal forandre staten» Carlos Palma representerer FMLN. Den politiske virkeligheten i El Salvador ser positiv ut for FMLN. Ved presidentvalget i 2000 var FMLN det partiet som fikk flest stemmer, og de tre partiene på høyresiden måtte gå sammen i en regjeringskoalisjon for å kunne fortsette sin nyliberale politikk.

Etter 12 år som militær/politisk organisasjon, undertegnet FMLN fredsavtalen med regjeringen i 1992. Til tross for motarbeidelser fra høyresiden gikk FMLN over til å bli politisk parti samme år. Etter dette har de fortsatt den revolusjonære kampen gjennom ideer og politisk virksomhet. Carlos Palma fremhever at deres organisasjon gikk til krig med full folkelig støtte – at de allerede i utgangspunktet var en sosial massebevegelse.

– Fredsavtalen markerer overgangen til demokrati. Det at FMLN ble født som en sosial massebevegelse har gjort overgangen til et politisk parti lettere for oss.

Vi har hele tiden hatt folkets støtte, sier Palma. Allerede første gang FMLN gikk til valg i 1994, kom de videre til andre valgomgang. Åtte av 14 departementer er i dag styrt av FMLN, og helt siden 1997 har de hatt makten i hovedstaden.

Etter at FMLN fikk så stor folkelig støtte ved presidentvalget i 2000, har El Salvador igjen opplevd en ny bølge av intervensjoner fra USA. Blant annet reiste USAs president til landet for å vise sin støtte til regjeringen og beskyldte FMLN for å være en terroristorganisasjon, mye på grunn av deres meninger om Colombiaprosessen.

Palma mener den internasjonale situasjonen med globalisering og frihandel har gitt utslag i en interessant utvikling når det gjelder venstresiden i Latinamerika. Politiske bevegelser og partier på venstresiden har i sin bekymring for den internasjonale utviklingen samlet seg.

Han tror at på mange måter er fienden blitt tydeligere og lettere å enes om, noe som styrker kampen. Dette har også falt sammen med at mange partier på venstresiden ikke lenger er dogmatisk bundet til kommunismen i Europa eller Sovjetunionen.

– Vi er nå friere til å gå våre egne veier, lytte mer til vår egen befolkning og se politikken i en mer virkelighetsnær setting. I denne internasjonale situasjonen har FMLN fått modne og utvikle seg som et politisk parti, sier Palma.

«Den revolusjonære kampen fortsetter» El Salvador er et land preget av store sosiale og økonomiske problemer. Landet har seks millioner innbyggere, og 80 prosent av befolkningen lever i større eller mindre grad i fattigdom. Kun 12 prosent av ungdommene mellom 12 og 19 år går på skole, helsevesenet dekker

Desember 2002

5

kun 35 prosent av befolkningen, landet mangler 800 000 boliger og 25 prosent av befolkningen bor i utlandet. Menneskerettighetssituasjonen er i fare, med stadig nye arrestasjoner.

FMLN ønsker sterkere fokus på demokratiseringsprosessen i landet, og ønsker å forandre staten til det beste for folket. Palma legger vekt på at dette kun kan gjennomføres med et representativt deltakende demokrati, men at det også må være et økonomisk, sosialt og kulturelt demokrati.

– Staten må forandres langsomt. Dette er folkets kamp, og de må ta til seg planen vår. Derfor kan ikke endringene skje fra en dag til en annen. For å få til rettferdig fordeling, må rikdommene distribueres og økonomien reguleres av en uavhengig stat. Den revolusjonære kampen fortsetter. Vi har tro på at vi skal vinne rettferdigheten og demokratiet, og det viktigste er å få til at produksjonen går hånd i hånd med den sosiale utviklingen, understreker Palma.

Revolusjonær enhet i Guatemala?

«Vi som aldri har hatt en stemme, har begynt å snakke» Mario Saniq Ac'ab'al representerer URNG. Han peker på viktigheten av det han kaller de nye sektorene i kampen mot nyliberalismen: Kvinner, og ikke minst urbefolkningen. Mayabefolkningen i Guatemala blir undertrykt og ekskludert i samfunnet, til tross for at de er i flertall.

– Uten å anerkjenne mayaene, vil ikke Guatemala utvikle seg, hevder Saniq.

URNG har en 20 årig historie som revolusjonær organisasjon bak seg. I 1982 gikk de fire gerilja- og revolusjonære organisasjonene som da eksisterte sammen og dannet URNG. Det var URNG som i romjulen 1996 undertegnet fredsavtalene med daværende regjering.

Fredsavtalene består av flere underavtaler, som blant annet omhandler menneskerettigheter, flyktningers rett til reintegrering og erstatning, og en bedre fordelingspolitikk.

– Guatemala er et fattig land, med konsentrasjon av rikdom på få hender. Vi trenger en bedre fordeling, ressursene må ut til hele folket, sier Sanic. I fredsavtalene er også styrkingen av det sivile samfunn et sentralt moment, med omkalfatring og reduksjon av militære styrker, demobilisering og reintegrering av URNG som viktige faktorer i denne prosessen.

På lik linje med FMLN i El Salvador, eksisterer URNG i dag som politisk parti, men til forskjell fra FMLN sliter de med oppslutningen. Saniq forteller at hovedgrunnen til dette er at det

Fortsetter på neste side

6

Desember 2002

Fortsatt fra forrige side meste i samfunnet var svakt etter den 36 år lange interne konflikten, og er det fortsatt.

– Det var få menneskerettighetsorganisasjoner, og generelt få sivile organisasjoner. URNG forsøker å danne allianser mellom politikken og sosiale bevegelser, forteller han. URNG har blitt kritisert for å springe ut av intellektuelle miljøer i hovedstaden, og ikke ha støtte fra grasroten. Mario Saniq fremhever at de aller fleste kommer fra landsbygden, og at det også er der det viktigste arbeidet for venstresiden må gjøres.

– Det er de som arbeider med jorden vi først må se til. Produksjonsmetodene trenger modernisering, men uten å gjøre skade på miljøet. Mye jord ligger brakk, og flere må få tilgang til jord. I dag lever 57 prosent av befolkningen i fattigdom, sier han.

«Vi venter på en kommende krise» I likhet med Uruguay, opplever ikke Guatemala så sterkt press fra USA og frihandelsavtaler som andre land i regionen. Saniq mener at frihandelsavtaler som ALCA ikke er interessert i Guatemalas industri, nettopp fordi Guatemala ikke har noen igjen.

– De er ikke interessert i industrien vår – vi har ingen. Det de er interessert i, er våre naturressurser, sier han.

Nyliberalismen er likevel i sterk fremgang, også i Guatemala. Jernbanen, postverket og telefonselskapet er eksempler på nasjonale virksomheter som har blitt solgt til vesteuropeiske og nordamerikanske selskaper de siste par årene. Dette til tross for at utflaggingen går imot anbefalingene i fredsavtalene.

Videre trekker han frem fredsavtalene, skattereformen og internasjonale støttespillere som viktige ressurser i kampen mot for eksempel ALCA. Når vi spør Saniq om veien videre for venstresiden i Guatemala, trekker han fram inkluderingen av urbefolkningen og deres visjoner som det viktigste, og understreker at de har en lang vei å gå.

– Før var venstresiden en kopi av sosialistiske partier fra andre land. I dag er den i større grad basert på folkets verdensbilde, sier han. I 1999 ble det holdt en folkeavstemning i Guatemala, hvor det ble stemt over en rekke konstitusjonelle reformer anbefalt i fredsavtalene.

Reformforslagene ble avvist. Samtidig må det understrekes at det kun var 18 prosent av befolkningen som stemte.

– Etter avstemningen ble moralen dårligere, og folk mistet troen på fremtiden.

Vi må begynne på nytt, både med lovverket og med folket. Det beste vi kan gjøre er å vente på en ekstrem krise sånn at vi kan få en omveltning. Og det er nok det som kommer til å skje, tror Saniq.

LatinAmerika

R E P O R T A S J E

Bøndenes røst blir hørt i Bolivia Alicia Muñoz er nyvalgt boliviansk parlamentariker for Movimiento al Socialismo (MAS). MAS fikk ved valget 30. juni i år overraskende 22 prosent av stemmene og ble dermed landets nest største parti. Det er første gang et antiliberalistisk parti som taler på vegne av landets urbefolkning, har oppnådd en så betydelig politisk posisjon. Muñoz besøkte Bergen under LatinAmerika-uken i oktober. I sitt foredrag forklarte Muñoz de frammøtte om MAS’ suksess og politiske handlingsplan samt om lokalbefolkningens kamp mot de internasjonale frihandelsavtalene og USAs ustoppelige innblanding i landets økonomi og anliggender. Hun påpekte at det er viktig å spre informasjon til andre land om det som har skjedd i Bolivia. Under sitt norgesbesøk hadde hun møter både med LO, stortingspolitikere og frivillige organisasjoner. Muñoz er utdannet antropolog og har lang politisk fartstid. Etter årets valg er hun blitt utnevnt til leder for arbeidskomiteen hvor hun driver med sosialt arbeid blant unge. Vi møtte henne i Bergen.

Ingvil Gaasland Erna Synnøve Kjensjord – Den indianske lokalbefolkningen har fram til dags dato vært Bolivias glemte samfunnsgruppe politisk sett, selv om de utgjør 60 prosent av befolkningen.

Derfor er det som nå har skjedd i Bolivia banebrytende: Gjennom MAS blir endelig indianernes røst tatt hensyn til. Dette er et viktig gjennombrudd, understreker Muñoz.

– Det er på høy tid at politiske beslutninger blir fattet på indianernes egne

Bilde1: ALICIA MUÑOZ: Den nyvalgte bolivianske parlamentarikeren besøkte Bergen i Latin-Amerika-uken dette året. premisser og ikke domineres av vestlige politiske retningslinjer. Samtidig påpeker hun at MAS ikke bare er et parti for indianere og bønder, men også et parti for de som ønsker gjennomgripende strukturelle og politiske forandringer i en sosialistisk retning.

Hva er MAS? MAS er et sosialistisk alternativ til den globaliserte amerikanske frihandelspolitikken som setter privatisering og frie markedskrefter i fokus. I løpet av de siste 20 årene er det denne type politikk som mer eller mindre har tvunget Bolivia inn i en privatiseringsprosess av statlige bedrifter. Den tidligere sterke fagbevegelsen er i dag nærmest ikke-eksisterende. Hun forteller at på grunn av privatisering, mistet plutselig 30 000 gruvearbeidere jobben og så seg nødt til å finne alternative inntektskilder. De fleste av gruvearbeiderne begynte med illegal kokaproduksjon. MAS jobber for å legalisere denne type produksjon og for å styrke fagbevegelsen.

En folkets leder Evo Morales Ayma (43), er fagforeningsleder for kokaprodusentene i provinsen Chapare, og er blitt selve symbolet på kampen mot nyliberalisme i Bolivia.

LatinAmerika

R E P O R T A S J E

Desember 2002

7

medisin. Den kjemiske framstillingen av kokain har ikke noe å gjøre med indianernes bruk av planten.

MAS vil legalisere kokaproduksjonen for å unngå stigmatiseringen av kokabøndene som i all hovedsak er indianske.

Partiet påstår at en av grunnene til indianernes økonomiske uføre, er «satanstempelet» som USA har gitt kokaproduksjonen. Etter 11. september har betegnelsen terrorister blitt brukt flittig i USAs omtale av kokabøndene. USA later til å tro at man ved å få bukt med kokaproduksjonen også blir kvitt narkotrafikken og har derfor satt i gang storstilte kampanjer (som for eksempel Plan Colombia) for å nå dette målet.

Muñoz hevder derimot at det ikke er noen forbindelse mellom bøndenes kokaproduksjon og narkotrafikken.

Bøndene produserer kokaplanter til internt bruk mens det er andre aktører som står for ulovlig eksport av planten for framstilling av kokain.

TYGGER: MAS jobber for legalisering av kokaproduksjonen, og håper slik å kunne bedre stillingen til fattige bolivianere som bruker dette som alternativ inntektskilde.

Han er selv kokabonde og av indiansk herkomst. Han har sittet som parlamentsmedlem de siste fire årene og etter press fra USA ble han kastet ut av parlamentet i januar på grunn av sitt «kommunistiske» standpunkt. Det er derfor en stor seier at han ble valgt til fire nye år, denne gang i selskap med langt flere partifeller.

Under valgkampen truet den amerikanske ambassadøren folk med kutt i støtten til landet dersom de stemte på Morales, og desto mer overraskende var det derfor at MAS fikk så stor oppslutning. USA ser mildt sagt ikke med blide øyne på den viktige maktposisjonen MAS nå har fått. På spørsmålet om MAS ikke er bekymret for politisk sabotasje, svarer Muñoz at interessene til USA og de transnasjonale selskapene fort kan hindre MAS i å gjennomføre sitt politiske program. Hun sier at de er villige til å bruke flere tusen dollar på å kjøpe seg makt ved å bestikke parlamentarikere.

Folk er svake for store summer og derfor er bekjempelse av korrupsjon et av våre fremste mål.

Målsettinger for MAS – Bolivia er et unikt land i den forstand at størstedelen av befolkningen er av indiansk herkomst og fortsatt lever i et tradisjonelt indiansk landbrukssamfunn. Dette har de klart til tross for utallige forsøk på å bli vestliggjort.

Landbruksskikker og -tradisjoner har blitt ivaretatt på grunn av en sterk fellesskapsfølelse, forteller Muñoz. Det MAS har satt seg som mål å gjennomføre i perioden fram til neste valg i 2006, er blant annet en forbedring av indianernes økonomiske situasjon ved hjelp av statlige subsidier samt videre-

føring og anerkjennelse av indianske tradisjoner og jordreformer. Det blir derfor nødvendig med konstitusjonelle forandringer for å oppnå sosial likeverd. Morales og MAS jobber konsekvent imot el modelo – modellen – som er en nyliberalistisk handlingsplan iverksatt av den forrige regjeringen.

Videre forteller Muñoz at MAS ikke er interessert i å fire på sine politiske krav ved å danne koalisjon med andre partier. Muñoz framhever også at miljøpolitikken settes høyt og opplyser for eksempel om at de ikke lenger vil akseptere «u-hjelp» i form av kjemiske sprøytemidler som er ulovlige i den vestlige verden.

Et overordnet mål er å nasjonalisere bedrifter som i dag ligger i hendene på utenlandske selskaper, for eksempel oljeselskaper som i dag profitterer på landets ressurser uten at det kommer Bolivia selv til gode. Muñoz forteller at det nå er satt i gang prosjekter for å nasjonalisere gass- og oljeselskaper. I dag er 51 prosent av selskapene i landet nasjonale, mens resten eies av utenlandske aktører, hovedsakelig amerikanske. Kun 18 prosent av inntektene til de utenlandske bedriftene kommer Bolivia til gode.

Kokakultur – Siden vi ble valgt inn i parlamentet, har alle politikerne begynt å tygge kokablader på jobb. Muñoz understreker at det er viktig å skille mellom tygging av kokablader og kokainmisbruk. Hun sier videre at kokatygging har lang tradisjon blant indianerne og at det ikke er skadelig – tvert i mot er det helsebringende og underbygger dette med å fortelle at stoffer fra kokabladene brukes i moderne

Kamp mot frihandel MAS kjemper mot blant annet FTAA (Free Trade Agreement of the Americas), en frihandelsavtale som gjelder hele Amerika. Den forrige regjeringen skrev under på avtalen som forventes å tre i kraft fra og med 2005. MAS vil gjøre alt de kan for å trekke seg fra avtalen.

Muñoz sier at denne avtalen bare er en videreføring av USAs ufortrødne økonomiske politikk som kun favoriserer de allerede rike landene og hindrer Bolivias råderett over egne ressurser og institusjoner. I følge Muñoz betyr frihandel det samme som sosial urettferdighet og økt fattigdom. MAS skal gjøre alt de kan for å hindre dette og heller kjempe for å styrke nasjonal produksjon og lokal selvråderett.

BOLIVIA Styreform: Republikk Statsoverhode: Gonzalez Sanchez de Lozada, som representerer Moviemiento Nacionalista Revolucionario (MNR).

Flateinnhold: 1 098 581 km2 Hovedstad: La Paz (adm.), Sucre (off.)

Folketall: ca. 8,2 mill. innb. (2000) Folketetthet: 7,4 pr. km2 Forventet levealder: 64,4 år.

Spedbarnsdødelighet: 57,52 pr. 1000 Religion: Kristendom (romersk-katolsk 95 prosent) Språk: Spansk, quechua, aymará (alle off.)

Mynt: Boliviano BNP pr. innb.: 3000 $ (1999) Eksportartikler: Naturgass, tinn, sink, soyabønner, sølv, tømmer Utenlandsgjeld: 4 milliarder USD

8

Desember 2002

I N T E R V J U

LatinAmerika

Folkets kamp LAGs solidaritetsbrigader er for tiden i Brasil. Samarbeidpartner er MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra – De jordløses bevegelse). MST ble grunnlagt i 1984 og er i dag den største og mest slagkraftige sosiale bevegelsen i Brasil. Og kampen gir resultater: Rundt 300 000 familier over hele landet har fått jord som følge av okkupasjoner, marsjer, demonstrasjoner og andre aksjoner i regi av MST.

TORKJELL LEIRA er samfunnsgeograf og jobber som koordinator for Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader til Brasil (www.solidaritetsbrigade.org).

Han har intervjuet João Pedro Stédile. Intervjuet ble gjort før valget som endte med seier for venstresidens kanidat Lula da Silva.

João Pedro Stédile har vært en sentral leder i bevegelsen siden starten for snart 20 år siden. Han er også en profilert debattant og skribent på brasiliansk venstreside. Vi traff ham på et kurs for MST-ungdom i Pernambuco i NordøstBrasil, der også den norske brigaden deltok. I dette intervjuet snakker han om MSTs historie, om dagens utfordringer, presidentvalget i oktober og utsiktene for de neste årene.

En nødvendig sosial bevegelse MST ble grunnlagt i 1984. Jeg spør Stédile hvorfor bevegelsen oppsto akkurat da?

– I akkurat den historiske perioden utspant det seg tre grunnleggende prosesser i det brasilianske samfunnet. For det første var det mekaniserte jordbruket i krise, og den brasilianske industrien slet også tungt. Det førte til at småbøndene som før dro fra landsbygda og inn til byen for å arbeide, ikke lenger fikk jobb, forklarer han.

– Mange ble derfor igjen på landsbygda for å kjempe for jord der. For det andre var Brasil inne i en politisk krise. Militærdiktaturet hadde mistet all legitimitet og troverdighet, og det åpnet opp for mobilisering både i byene og på landsbygda.

Og for det tredje drev den katolske og protestantiske kirken et omfattende bevisstgjøringsarbeid blant bøndene.

Sammenfallet av disse faktorene i 197879 førte til at massive jordokkupasjoner igjen ble gjennomført i det sørlige Brasil, og de begynte å spre seg ut over landet.

Etter hvert så vi at den beste måten å fortsette kampen på var å skape en landsomfattende bevegelse av jordløse.

Slik oppsto MST, sier Stédile. Ingen

JOÃO PEDRO STÉDILE: En av MSTs viktigste ledere hevder at Brasil står foran en spennende tid med store sosiale endringer. andre forsøk på å organisere fattige på landsbygda i Brasil har lyktes. De har forsvunnet av seg selv eller blitt undertrykt.

– Hvorfor har MST lyktes der andre bevegelser har slått feil?

– Vi har sett på andre forsøk og lært av dem. Det første var å studere andre småbondebevegelser i Brasil fra 1950og 60-tallet: Ligas Camponesas, fagbevegelsen, MASTER. Vi lærte også av andre småbondebevegelser i Latinamerika som hadde flere tiårs erfaring, fra Mexico, Peru, Bolivia. For det tredje lærte vi av historien til kampen til hele arbeiderklassen, i Europa, i Kina. Ut fra disse akkumulerte erfaringene har vi prøvd å lære noen historiske lekser til byggingen av vår egen bevegelse. En av dem var at bevegelsen måtte være landsomfattende for at vi skulle ha styrke til å møte en så kraftig motstander. Det andre er autonomi. Alle bondeorganisasjoner som var knyttet til partier eller kirken har gått inn. For det tredje: De organisatoriske prinsippene. For eksempel kollektiv ledelse. Ingen president eller formann på noen nivåer. Arbeidsdeling, at alle kan gjøre det de er best på. Og vi utdanner våre egne ledere. Ingen bevegelser har lyktes uten dette. Derfor legger vi stor vekt på kurs, skoler, møter, seminarer, og så videre, sier han.

En kompleks kamp – MST blir i dag regnet som en av de største og viktigste sosiale bevegelsene i hele Latin-Amerika. Hvordan ser MST på seg selv og sin rolle i en større og bredere kamp?

– For det første så liker vi ikke å bli kalt den største eller viktigste, presiserer Stédile. Det er ikke viktig for oss. MST er bare det den er fordi bevegelsen er summen av historiske erfaringer fra andre

bondebevegelser i Latinamerika. Og helt siden begynnelsen har vi forsøkt å dele våre erfaringer med andre småbondebevegelser. Allerede på den første kongressen til MST i 1984 var det representanter fra åtte land til stede. Vi mener vi kjemper en internasjonal kamp, og at det i bunn og grunn ikke finnes «utlendinger» på planeten jorda. Vi må være solidariske med hverandre, sier han.

– De siste årene har vært vanskelige for MST. Hvordan er status i dag?

– Tidligere førte vi en kamp mot storgodsene. Vår viktigste fiende var godseierne. De leide inn revolvermenn for å prøve å stoppe oss. De siste fire årene har president Fernando Henrique Cardoso innført en nyliberal økonomisk modell som også har en komponent i jordbruket. Denne jordbruksmodellen fører til at kontrollen med jordbruket har blitt lagt i hendene til de store nasjonale og multinasjonale selskapene. For eksempel er melkeforedlingsindustrien i Brasil de siste fem årene blitt totalt dominert av tre multinasjonale selskaper: Nestlé fra Sveits, Danone fra Frankrike og Parmalat fra Italia. I denne nye modellen er det ikke lenger rom for familiejordbruket. Tvert i mot er det en modell som samler jorda og inntekt i hendene på de få, og som konsentrerer eierskapet i landbruksindustrien. En jordreform med et klassisk, kapitalistisk utgangspunkt med kun en omfordeling av jorda, er blitt umulig her i Brasil. Så kampen er blitt mer kompleks. Før kjempet vi bare mot godseierne. Nå må vi også kjempe mot staten, mot de multinasjonale selskapene, mot den teknologiske modellen, mot genteknologi… Det er blitt vanskeligere. Men, endringene som vil komme framover vil også bli mye mer radikale! lover Stédile.

LatinAmerika

I N T E R V J U

Desember 2002

9

UNGE AKTIVISTER: Politiske seire gir pågangsmot og håp til folket selv om de jordløse i Brasil enda har en lang kamp foran seg.

Presidentvalg – I år er det presidentvalg i Brasil. Hvordan påvirker dette MSTs arbeid?

– Ved alle valg blir det vanskeligere å gjennomføre jordokkupasjoner. I perioden før valget så er hele samfunnet bare opptatt av valget. Regjering og Nasjonalforsamling stopper opp, de tenker bare på å bli gjenvalgt. Men vi håper valget vil kunne framprovosere en grunnleggende debatt om framtiden til Brasil. Og MST vil benytte valgkampen til å ta denne diskusjonen ut til folket. For dette dreier seg ikke bare om navnene på de nye kandidatene. Kandidatene er veldig like.

Det dreier seg om at folket må bli bevisst at det er en økonomisk modell underveis som kan true framtida til hele den brasilianske nasjonen, sier han. Jeg spør hvorfor MST har støttet arbeidernes parti (PT) og Lulas kandidatur ved de tre siste presidentvalgene.

– MST ble praktisk talt født på samme måte som PT, svarer Stédile. I noen delstater oppsto vi før PT, og vi hjalp til å organisere partiet. Siden PT er det viktigste partiet på venstresiden, og siden MST på mange måter er den viktigste organisasjonen på venstresiden blant arbeiderne på landsbygda, er det naturlig at det finnes slike bånd. Men både for MST og for PT er det viktig å overholde to prinsipper: For det første har det alltid vært total autonomi mellom våre to organisasjoner. Vi respekterer det PT bestemmer seg for, og de må respektere våre avgjørelser. For det andre har vi lært av tidligere småbondebevegelser:

Alle massebevegelser må ha politisk og ideologisk uavhengighet. De kan ikke være vedheng til politiske partier, til kirka eller andre institusjoner. Vi må gå med våre egne ben. Det er denne lærdommen vi har forsøkt å sette ut i praksis de siste 15 årene, og det har gitt gode resultater, viser han til.

– Mange sier nå at PT og Lula har forandret seg mye, at PT har blitt veldig moderat, et «PT light». Påvirker dette forholdet mellom MST og PT? – Nei, det forandrer ingenting, nettopp fordi vi bestandig har vært autonome.

Hvis PT er blitt mer moderat eller har endret programmet sitt, så er det PTs problem. Vi bekymrer oss ikke så mye for hva som kanskje kan skje med PT. Vi er mer opptatt av bidra til å bevisstgjøre folket og bidra til at folket organiserer seg. Vi er overbevist om at de ekte endringene i samfunnet ikke lenger kommer som resultat av ønsket til det ene eller andre partiet. Alle grunnleggende endringer i menneskehetens historie har kommet som resultat av folkets kamp, understreker han.

– I oktober går presidentvalget og i 2003 vil den nye presidenten overta. Hva er MSTs forventninger?

– Den økonomiske modellen som det brasilianske borgerskapet har innført har spilt fallitt, mener Stédile. Den har skapt enorme sosiale motsetninger. Vi har aldri hatt så mye arbeidsledighet, vi har aldri hatt så mye elendighet, så mye fattigdom, så mye sult, en sånn mangel på framtidsutsikter for ungdommen. Og aldri har det vært så mye vold i byene

som det er i dag. Hvis det ikke blir noen endring i den økonomiske modellen, vil Brasil ta syvmilssteg mot å bli et nytt Argentina. Men her blir det enda alvorligere. For det som skjedde i Argentina var at middelklassen ble ruinert. Og Argentina er et land med 30 millioner innbyggere. I Brasil finnes det knapt middelklasse mer, her er fattigdomsprosessen generell. Brasil er et land med 170 millioner, så følgene av et sammenbrudd her vil kunne bli enorme.

Hvem enn som måtte vinne valget, så vil landet fra januar 2003 gå inn i en politisk og økonomisk ustabil periode.

Det vil kreve endringer. Vi mener Lula er den beste kandidaten. For selv om Lula ikke har et program for radikal forandring av modellen, så vil en seier til Lula føre til en endring av styrkeforholdet i samfunnet. Det vil gi nytt håp til folket, og ny energi til å mobilisere og kjempe. Jeg er helt sikker på at hvis Lula vinner, så vil det bli mye lettere for millioner av mennesker å slutte seg til kampen og okkupere jord. Da vil de vite at det er en mer progressiv regjering ved makten. Så fra januar 2003 vil vi gå inn i en periode på to til tre år med stor politisk ustabilitet, og vi vil se at de store massebevegelsene gjenoppstår. Det kan skape store sosiale forandringer i dette landet. Det blir uansett tre rike år i vår historie, så det er bare å forberede nye brigader med nordmenn! For hvis dere vil lære fra prosesser med omfattende sosiale endringer, så vil dere se det i Brasil de neste tre årene, oppfordrer Stédile.

10

Desember 2002

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

Hvem definerer rettferdighet?

LETER ETTER RETTFERDIGHET: Selv om hverdagen går videre, glemmes aldri de 11 som ble massakrert i 1995. Hvert år markeres den 5. oktober i Xamán.

April 2001: To menn blir lynsjet i det indre Guatemala, i tettstedet Limón. De blir pågrepet av en mobb; bundet, overhelt med bensin og påtent. Forkullede rester er alt som er igjen av de to. I følge angriperne var det disse to som kvelden før overfalt og drepte en vannmelonselger på vei fra markedet i Playitas. Mobben bestod av naboer av den drepte selgeren. Avisene skriver om de barbariske lynsjingene som har økt i antall etter at fredsavtalene ble undertegnet for fem år siden.

Ragnhild Solvi Berg holder på med hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Hun gjorde feltarbeid i Xamán i Guatemala fra mars til november 2001 og skriver om håndtering av rettsoppgjør og forsoningsdiskurs etter borgerkrigen.

I Xamán forteller folk meg begeistret om det som har skjedd. Limón er ikke mer enn drøyt to timers gange derfra, og den drepte vannmelonselgeren pleide å komme til landsbyen hver torsdag for å gjøre forretninger. Frykten for landeveisrøveri er sterkt tilstede blant befolkningen på landsbygda, og de ser ikke andre utveier enn lynsjing for å få slutt på problemet. Troen på det «siviliserte» rettssystemet er ikke sterk. «Ja, for hvis

du overlater dem til politiet betaler de[overfallsmennene], og så slipper de ut etter noen dager. Da kommer de tilbake for å drepe dem som meldte dem», forklarer Vilma meg. «Los asaltantes (overfallsmennene) gjør at det ikke er trygt å dra noe sted lenger. Makthaverne gjør ingenting og politiet er korrupte. Nå tar el pueblo (folket) loven i egne hender».

Caso Xamán 36 år med borgerkrig har satt sine spor på land og folk. De fleste innbyggerne i Xamán dro i eksil i Mexico på begynnelsen av åttitallet, da volden ble uutholdelig. I Mexico organiserte de seg i CCPP (Comisiones Permanentes para los Refugiados Guatemaltecos en México – De varige kommisjonene for guatemalanske flyktninger i Mexico), og i 1993 og 1994 vendte de tilbake til Guatemala.

Fredsforhandlingene var nesten i havn i 1995, da en militærpatrulje kom til

retursamfunnet Xamán. Av sivilbefolkningen ble 11 drept og 30 såret. Siden den gang har Xamánsaken vært et begrep guatemalanere flest har hørt om og mener noe om. Med fredsprisvinner Rigoberta Menchú Tum som medanklager begynte prosessen for å dømme de skyldige i en rettssak. Og rettssaker har det blitt. Seks år og to rettssaker senere er innbyggerne i Xamán mindre sikre enn noensinne på at saken deres skal få et rettferdig utfall. Rigoberta trakk seg imidlertid fra saken i 1999 med den begrunnelse at hele rettssaken hadde vært en farse: Bevis som har «forsvunnet» sporløst, vitner som har blitt betalt av hæren for å stille opp og dommere som har trukket seg på grunn av trusler er bare noen av de elementene hun fant kritikkverdig i behandlingen av saken.

Xamánsaken er bare toppen av isfjellet, bare et av mange overgrep under krigen som i det hele tatt har nådd en rettssal.

Menneskerettighetsorganisasjoner jobber for å åpne flere rettssaker, blant annet er tidligere diktatorer anklaget for folkemord. Men til hvilken pris? Hva er konsekvensene for de involverte, som vitner, deres familier og naboer? For innbyggerne i Xamán er og har rettssaken vært en tøff prosess. I starten var frykten for represalier fra militæret og deres «venner» det verste. Fylket Alta Verapaz, der Xamán ligger, er et distrikt der hæren rekrutterte mange tilhengere.

I de nærmeste landsbyene bor mennes-

LatinAmerika

D E T

ker som mottok jord fra militæret under konflikten. Likevel var det et håp om at sannheten skulle fram og at de etterlatte skulle få oppreising for tapet de hadde lidd. For Rigoberta Menchú og andre menneskerettighetsforkjempere var håpet at saken skulle åpne rettssystemet for andre oppgjør etter krigen. Vitnene fra Xamán har ingen lyst til å vitne igjen.

«Hvorfor skal vi dra dit for at de skal gjøre narr av oss?» sier Margarita, vitne i saken.

Det sies at Guatemala har en av de mest demokratiske og eksemplariske konstitusjoner i hele verden. Men skillet mellom teori og praksis kan til tider være ganske stort. En ting var å få slutt på krigen, noe annet er å få freden på fote.

Straffefrihetens paradoks Systematisk straffefrihet (impunidad) blir av Amnesty Internasjonal sett på som det alvorligste menneskerettighetsproblemet i Guatemala etter borgerkrigen. Xamánsaken og treneringen av denne blir trukket frem som et eksempel på hvordan straffefrihet gjør seg gjeldende. Psykologen Judith Zur hevder at straffefrihet eksisterer i Guatemala, fordi militæret «(…) has used its power and influence to subvert and corrupt the entire judicial system». Videre sier hun at konsepter som «skyld» og «uskyld» mister sin mening i en situasjon av straffefrihet: Alle kan bli rammet av terroren, uskyldighet er irrelevant. De overlevende av terroren blir i følge Zur rammet av en maktesløshet, som kommer av «(…) the all-embracing might of the powerful which is stabilized in various social strata and supported by the situation of impunity in which they operate.»

Den «allmenne» oppfatning av massakren i Xamán, den som gjenspeiles i domsavsigelsen, er at militærpatruljen ble provosert av landsbybefolkningen, og at de skjøt i selvforsvar. Oppfatningen blant mange er at de som dro i eksil i Mexico var geriljasympatisører. Overlevende etter massakren forteller om en landsby som var i sjokk da soldatene kom. De hadde 10-12 år tidligere måttet flykte fra hjem og avlinger fordi hæren jaget dem. Skulle det skje igjen? Befolkningen var ubevæpnet, og de gav klart uttrykk for at de ikke ønsket militærets tilstedeværelse. De snakket om menneskerettigheter, og om de returnertes avtale med regjeringen – der det slås fast at de returnerte er og skal behandles som sivilbefolkning. Noen kvinner krevde at soldatene skulle vente der, i sentrum av Xamán, til FN kom og verifiserte at patruljen hadde tatt seg inn ulovlig på privat eiendom.

I dag er det flere som har betrodd seg til meg at ja – kanskje det var deres skyld.

Kanskje det ikke hadde skjedd hvis de hadde slaktet en ku? Invitert soldatene på middag? Kanskje hvis de ikke hadde snakket dem i mot, hvis bare… Det er det som har kommet ut av seks år i retts-

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

Desember 2002

«Cuatro años atrás»

«For fire år siden»

Como veloces vientos del atardecer Se alejan los años repentinamente De la mirada azul de mis ojos, tristemente Al volver de reojo al oscuro anochecer

Som kveldens hurtige vinder Glir dessverre årene lengre og lengre bort Fra mine øyne, med tristhet Ved igjen å se den mørke kvelden

Las invisibles alas del tiempo Son testigos claves de mi dolor, Reafirman la esencia de mi clamor Que percibe el horizonte que contemplo

Tidens usynlige vinger Er vitner til min sorg De bekrefter essensen i mitt krav Som horisonten det kom fra består av

Un cuarteto de años ya se Solo el eco de sus pasos melancólicos Recuerdan los actos diabólicos Que los héroes de octubre sufrieron

En kvartett av år er gått Kun ekkoet fra deres melankolske skritt Minner om de djevelske gjerningene Heltene fra oktober led under

Duele aún más el alma Acusar al muerto de su muerte Y defender al asesino de su suerte Que con sapiencia devolver la calma

Sjelen sørger enda mer Av at den døde anklages for sin død Og morderens skjebne forsvares Og gir ham roen tilbake

Los mártires de mi Aurora Héroes del cinco de octubre Una rama laurel los cubre Vivos en la memoria ayer y ahora

Martyrene fra mitt Aurora Heltene fra femte oktober De er dekket av en laurbærkrans Levende i minnet, i går og i dag

Cuatro años han pasado ¿Dónde está la justicia y la razón? ¿Dónde está el fruto de la paz?

Está en la tolerancia y la impunidad

Fire år er gått Hvor er rettferdigheten og fornuften?

Hvor er fredens frukter?

I toleransen og i la impunidad

11

HEMR- lærer og poet fra Xamán.

Diktet er fra 1999, og er dedikert ofrene for massakren i 1995.

apparatet. Forholdet mellom skyld og uskyld er snudd opp ned; «den døde anklages for sin død og morderens skjebne forsvares».

Forsoning – en motsetning?

«Forsoning» er et vakkert begrep relatert til konfliktløsning. Man ser for seg en situasjon der de stridende parter blir enige om å legge uenigheter bak seg og leve videre side om side. For det må man jo… men hva da med rettferdighet?

For å gjøre enda et hopp tilbake til mine informanter i Xamán. Jeg har lyst å si litt om deres situasjon, også i dag. De har det stort sett bra. Noen sliter med psykiske og fysiske ettervirkninger fra borgerkrigen, men de fleste er lykkelig for at «problemet» ser ut til å være over. De dyrker sin jord, noen har etter hvert kjøpt et par griser eller kyr, de har hus, skole, butikker og forhåpentligvis snart elektrisk lys. Forholdet til nabolandsbyene er bedre enn noensinne. De handler i hverandres butikker, danser på hverandres fester og til og medgifter seg med hverandre. En informant fortalte meg: «før var de redd oss, for de trodde vi var gerilja. Vi var redd dem fordi de var

patrulleros (medlemmer av PAC – de sivile borgervernsgruppene som regjeringen opprettet på 80-tallet). Nå forstår de – og vi – at vi alle er fattige bønder som var ofre for represjonen». Er det ikke da unødvendig å rippe opp i sårene om fortiden – igjen?

Tilbake til lynsjingen i Limón. Det som sjokkerte meg mest, var faktisk ikke selve hendelsen, men hvor begeistret mine informanter virket da de fortalte hva som hadde skjedd. De tilbakevendte flyktningene kan mye om menneskerettigheter og konstitusjonen, likevel applauderer de denne brutale formen for rettsutøvelse. Selv om de etterlatte kan leve videre uten at Xamánsaken får et utfall i deres favør, er det vanskelig å se hvordan Guatemala kan unngå situasjoner der folket tar loven i egne hender, uten et rettsapparat der slike saker kan få en rettferdig behandling. Myndighetene er opptatt av å utdanne befolkningen på landsbygden for å få slutt på lynsjingen. Jeg tror ikke problemene ligger hos en udannet befolkning, men snarere i manglende politisk vilje til å ta et oppgjør med et gjennomkorrupt og inneffektivt rettsapparat.

12

Desember 2002

Angel og Claudia – det colombianske marerittet 6. oktober 2000. Klokken er 23.05. Angel bestemmer seg for å følge Claudia til bussen. Han nekter å la henne gå alene for å ta bussen på den beryktede San Juan gaten i sentrum av Medellín. De forlater den lille typiske salsaklubben sammen i godt humør. Siden har ingen sett dem.

CHRISTIAN VISNES

har lenge jobbet med menneskerettighetssaker i Colombia.

En dagligdags hendelse i Colombia og Medellín. Men et nytt kapittel i et menneskelig mareritt som ikke ser ut til å ta noen ende for familier rammet av politisk vold gjennom to tiår. Tvungen forsvinning, desaparición forzada på spansk, er et grusomt fenomen og et ufattelig sosialt drama, som bare de involverte kan forstå. Det spesielle i denne saken er at begge de savnede er medlemmer av Asfaddes, en organisasjon sammensatt av familiemedlemmer rammet av denne formen for brutal politisk vold siden slutten av 70-tallet i Colombia. Asfaddes ble startet da grupper av studenter forsvant på begynnelsen av 80-tallet etter å ha blitt tatt i forvaring av det colombianske sikkerhetspolitiet. Deres fortvilte søken etter forsvunne søsken, ektemenn og barn brakte dem sammen og man oppdaget at man ikke var alene, men at de var utsatt for systematiske og planlagte politiske overgrep. Målet var ikke bare å ramme offeret, men hele det sosiale nettverket der involverte befant seg. Tvungen forsvinning ble utviklet til et viktig våpen i den skitne krigføringen som ble iverksatt på slutten av 70-tallet mot aktivister og politisk opposisjon i Colombia.

En tilfeldig forsvinning?

Angel bodde i Medellín sammen med sin kone og fem barn fordi han var en av de internt fordrevne. Området der han og hans familie tidligere bodde, ble i løpet av 1980-tallet rammet av brutal politisk forfølgelse i kjølvannet av en militær og paramilitær offensiv i regio-

LatinAmerika

B A K G R U N N

Å BLI FORSVUNNET: Tvungen forsvinning er et av de mest grusomme virkemidler i en skitten krigføring. nen. Etter at mange i hans kones nære familie forsvant eller ble drept i paramilitære utrenskningstokt, følte de seg til slutt tvunget til å bryte opp og reise til Medellín for å ikke selv bli rammet av den samme forfølgelsen. I Medellín tok Angel opp kampen for å finne ut hva som skjedde med deres familie, og Angel ble aktiv i Asfaddes. Men flukten til Medellín gav dem ikke ly for den brutale utrenskningen. Etter at enda tre personer i deres nære familie forsvant i sentrum av Medellín sommeren 2000, ble hans rolle i Asfaddes enda viktigere.

Hans jobb for å finne svar og rettferdighet førte til at han ble truet med drap.

Peace Brigades International, som ledsager truede menneskerettighetsforkjempere i Colombia, startet å ledsage ham permanent i hans daglige virke. Situasjonen var blitt så truende at han ikke lenger kunne utføre arbeidet uten internasjonal ledsagelse. Lørdag den 6. oktober var et av de få øyeblikkene Angel ikke hadde noen internasjonal ledsager med seg de siste månedene. Det var dagen da han forsvant.

Å bli forsvunnet Tvungen forsvinning er kanskje et av de mest grusomme virkemidler i en skitten krigføring. Det sosiale dramaet kan ikke

måles og har ingen slutt. Når eller hvis offeret blir funnet, har lidelsene etterlatt sår som aldri gror. Fenomenet som har gjort at et spansk verb har forandret form fra passivt til å bli aktivt, man sier «å bli forsvunnet», kjenner vi fra da Argentina og Chile ble styrt av brutale militære diktatur. "Metoden" bygger på tankegangen som naziregimet stiftet i sin terrorpolitikk med krystallnatten. Da het det at offeret (jøder, politiske aktivister og andre minoritetsgrupper) skulle bortføres og myrdes på et ukjent sted som skulle hemmeligholdes for familien. Man regnet med at det ville ha en allmenn terroreffekt, og på den måten virke preventivt på andre grupper man ønsket å ramme. Familiene deres ville bli truet til å ikke foreta seg noe. Målet er med andre ord å lamme et helt samfunn. Budskapet er at du eller dine nærmeste kan bli de neste, så hold deg i ro.

De nærmeste paralyseres, den fortvilte søken etter å finne sin kjære går med tiden over i et desperat ønske om å få klarhet i hans eller hennes skjebne for å i det minste kunne få sjelero. Det blir mange ofre igjen når en person blir utsatt for tvungen forsvinning. Alirio Uribe, en av Colombias mest anerkjente menneskerettighetsadvokater forteller oss: "Jeg har ført saker med alle mulige former for grusomheter og brutalitet, men ingen ting er verre enn tvungen forsvinning. Den lidelse familiene gjennomgår er ubeskrivelig og fryktelig å være vitne til. Jeg har sett mennesker svinne vekk og dø av uvissheten."

Utallige eksempler Claudia Monsalve hadde lenge vært såkalt assosiert medlem av Asafaddes etter at hennes bror forsvant i 1995.

Hennes bror hadde vært politisk aktiv på universitetet. En dag kom han ikke tilbake. Han hadde forlatt Medellín for å reise på en utflukt. Han hadde blitt stoppet i en av de tallrike veisperringene politi og militær setter opp for å kontrollere inn- og utfartsårene til Medellín.

Noen hadde sett politimenn føre ham vekk. Men ingen kunne si hvor han hadde tatt veien. Den 6. oktober møtte Claudia opp på Asfaddes for å høre hvordan det gikk med saken om broren hennes og for å treffe venner.

Nesten ingen av de tusenvis av forsvinninger har medført at noen er blitt tatt og dømt i en sivil rett. I følge menneskerettighetene er tvungen forsvinning, utført av agenter fra staten eller agenter som handler på vegne av staten, definert som en grov forbrytelse mot menneskeheten. Etter år med trenering fra myndighetenes side klarte Asfaddes til slutt i 2000 å presse Colombia til å gjennomføre sine internasjonale forpliktelser. En egen lovparagraf kodifiserte tvungen forsvinning som en spesiell forbrytelse og noe annet enn såkalt simpel bortføring eller kidnapping. Det ble da anerkjent som et politisk motivert over-

LatinAmerika

B A K G R U N N

Desember 2002

13

ASFADDES: Organisasjonen ble startet på begynnelsen av 80-tallet etter at mange oppdaget at de ikke var alene i sin fortvilte søken etter forsvunne søsken, ektemenn og barn, men at de var utsatt for systematiske og planlagte politiske overgrep. grep. Denne seieren har ikke kommet uten kamp og smertefulle tap. To av Asfaddes’ ledere gjennom nittitallet lever nå i eksil. Hele organisasjonen og dens tillitsmenn og -kvinner er gjentatte ganger truet og man har måttet gå til det skritt å legge ned regionale kontor fordi truslene har gjort situasjonen utålelig. I noen tilfeller har det rett og slett ikke vært noen igjen for å drive arbeidet videre. Permanent terror som telefontrusler, trakassering og forfølging på gaten gjør kampen for å finne igjen deres kjære livsfarlig.

Håpløshet og nederlag I år fyller Asfaddes 20 år, og deres kamp for sannhet og rettferdighet nyter stor internasjonal anerkjennelse. Men dette ser ikke ut til å hjelpe i kampen mot tvungen forsvinning. Tidligere i år led de et stort nederlag da en tidligere general, dømt og avsatt for forsvinningen av en søster til en av grunnleggerne til Asfaddes, Janneth Bautista, ble gjeninnsatt i militæret og i praksis frikjent. Dette skjedde etter mange års hard kamp og med overveldende bevis mot ham.

Saken mot han ble avvist på en finurlig og ubetydelig juridisk detalj. Straffefriheten er total og mange ganger kan det virke nesten umulig å få de ansvarlige dømt. Men til tross for dette fortsetter de kampen mot det som kan virke som overmakten. Tørsten etter å få vite sannheten om hva som skjedde med deres

kjære og ønsket om at de ansvarlige skal bli dømt er enda sterkere og mange av de aktive i Asfaddes nekter å overgi seg til frykten og håpløsheten.

Umulig rettferdighet Marerittet for familiene til Angel og Claudia tar ikke slutt. Etter mer en to år vet man fremdeles lite om hva som skjedde eller hvor de kan være og familiene deres lever i total usikkerhet. I kjølevannet av Angels forsvinning måtte hans kone og fem barn nok en gang flykte. Denne gangen til en annen by i Colombia for å søke sikkerhet. Da det i fjor vår ble avdekket storstilt ulovlig avlytting av menneskerettighetsorganisasjoner i Medellín fant man ut at Asfaddes og flere av deres medlemmer også hadde blitt systematisk avlyttet gjennom lang tid av sikkerhetspolitiet. De kjente i detalj til deres bevegelser, for eksempel når de hadde ledsagelse fra Peace Brigades International. I media knyttet man avlyttingen opp til forsvinningen av Angel og Claudia. Etter en rekke avslørende artikler og fremskritt i etterforskningen som førte til siktelser, tydet mye på at ansvaret gikk helt opp til den øverste ledelsen i politiet i Medellín.

Etter nye avsløringer fra pressen tok plutselig saken en helt ny vending. Politisjefen i Medellín ble fra en dag til den neste sendt til den colombianske ambassaden i Chile i en ubetydelig utenrikspost. Flere av de involverte som

hadde vitnet i saken som gjaldt avlyttingsskandalen ble så drept. Plutselig sluttet også påtalemyndigheten å vise interesse, og saken ble lagt på is. Da man trodde at man var i ferd med å rulle opp en av de alvorligste menneskrettighetssakene i Colombia de siste årene, ble alt brått helt stille. Det samme gjentar seg igjen og igjen, rettferdigheten fyllest ser ut til å være et uoppnåelig mål for Asfaddes' medlemmer og ofrenes familie.

I etterkant av dette fortsetter lidelsene for familiene til Angel og Claudia. På slutten av 2001 blir enda en svigerinne av Angel drept i noe som ser ut som et ran. Ingen er siktet for drapet. Tallet på drepte og forsvunne i deres nære familie er nå kommet opp i ti. I begynnelsen av 2002 blir en politimann dømt for å ha kidnappet Claudias bror i 1995 og senere overgitt ham til en paramilitær gruppe som drepte ham. Han får en mild dom. Noen uker senere ble en av Claudias gjenlevende brødre drept av ukjente menn. Ingen er siktet for drapet. To brødre av søskenflokken er igjen.

For mer informasjon: Asfaddes: http://www.asfaddes.org.co/index.html Peace Brigades International: http://www.peacebrigades.org/ El Instituto Latinoamericano de Servicios Legales Alternativos: http://www.ilsa.org.co/

14

Desember 2002

K R O N I K K

LatinAmerika

Colombia, et folk i nød stiller krav om virkelige løsninger Jeg vil nå forsøke å rette et kritisk blikk på livssituasjonen til dagens colombianere og det colombianske samfunnet i sin helhet. Den dype krisen som landet befinner seg i bunner i strukturelle årsaker av økonomisk, politisk og sosial art. Den har skapt en sosial og væpnet konflikt av dimensjoner, og ført til økt fattigdom blant vårt folk. Det hersker også en mangel på garantier for et samfunn hvor et stort flertall av befolkningen ikke har tilgang til grunnleggende rettigheter som helse, utdanning, bolig og et verdig arbeid, og der staten har demonstrert en historisk skjødesløshet og mangel på ansvar.

MARCO TULIO BLANCO SILVA representerer ACEU (Asociación Colombiana de Estudiantes Universitarios) i Norge og deltar i et norskcolombiansk studentutvekslingsprogram.

I et land med 44 millioner innbyggere, lever mer enn 25 millioner mennesker av mindre enn to dollar om dagen. Av disse overlever 11 millioner på en dollar om dagen. En fjerdedel av befolkningen går sulten til sengs hver kveld.

Rundt 2.7 millioner har måttet flytte fra sine eiendommer. Mer enn 3 millioner har ikke arbeid, og nesten 7 millioner er deltidsansatt. Det fins 2.5 millioner barnearbeidere. 1.1 prosent av jordeierne sitter på 55 prosent av jorda. Bare 4 av de 18 millioner hektar som regnes som dyrkbar jord, benyttes til jordbruk, resten er satt av til ekstensiv storfedrift.

De med høyest inntekt tjener 26.3 ganger så mye som de med lavlønnsinntekt. 75 prosent av alle utstedte lån

til private næringer har gått til 2000 bedrifter og enkeltpersoner. Disse tallene gjør Colombia til det landet på det amerikanske kontinentet hvor godene er mest urettferdig fordelt utenom Brasil. (El Tiempo, 26.11.02)

Neoliberalisme og militær opprustning Det er viktig å legge merke til at selv om det er den historiske utestengingen i forbindelse med økonomiske, sosiale og politiske forhold som har forårsaket dagens umenneskelige og foruroligende situasjon, er det først i løpet av de siste tolv årene at det har blitt utviklet og iverksatt en neoliberal politikk under sterk innflytelse fra storkapitalens multilaterale institusjoner som IMF (Det internasjonale pengefondet) og Verdensbanken. I denne perioden har det skjedd en sterk økning i de sosiale og økonomiske forskjellene i Colombia, på samme tid som en økt del av statsbudsjettets midler, så mye som 37 prosent, har blitt overført til forsvaret og gått til opprustning av det statlige undertrykkelsesapparatet. Antallet paramilitære økte fra 4.000 i 1995 til 8.000 i 2001. Dette har ført til en opptrapping og tilspis-

sing av den væpnede konflikten og de tragiske konsekvensene forårsaket av denne.

Statlig utdanningssvikt Denne situasjonen har uten tvil påført størst skade på Colombias barn og unge, og ikke minst blant dem som er i arbeid.

Enslige mødre og kvinner med forsørgeransvar er også en utsatt gruppe. I denne delen av befolkningen stiger tallene på arbeidsledige, og deres arbeids- og livssituasjon er stadig mer prekær. Colombianske barn og ungdom tvinges til å forlate universitet og skoler for å lete etter arbeid på et stadig mer usikkert, utnyttende og umenneskelig arbeidsmarked som eneste utvei for å overleve.

De høyeste tallene på frafall fra utdanningsinstitusjonene finner man blant elevene i siste trinn på ungdomskolen og begynnelsen av videregående, henholdsvis 13 og 19 prosent. Av de 11 prosent som gjør seg ferdig med grunnskolen og går videre til universitetet, er det bare tre prosent som avslutter utdannelsen sin. 70 prosent av landets universiteter er finansiert av private foretak. I tillegg går stadig færre statlige midler til utdanning og den nye utdanningspoli-

LatinAmerika

K R O N I K K

Desember 2002

15

krigen har medført to år etter iverksettelsen er rett og slett urovekkende.

Sosial studentkamp Det colombianske folket forholder seg ikke passiv til denne situasjonen, tvert imot, den sosiale misnøyen blir større for hver dag som går, og det foregår en økende organisering og mobilisering for en folkelig og felles motstandkamp, som nekter å akseptere tingenes tilstand. Som representanter for den colombianske ungdommen føler vi, Colombias universitetstudenter, et ansvar for å gjennomføre de endringer som vårt samfunn i dag skriker etter. Derfor stiller vi oss i spissen for denne kampen med stort pågangsmot og et ønske om å komme med konstruktive løsninger. Vi ønsker å bygge opp et land som er på høyde med våre forventninger og drømmer, hvor en statlig og offentlig utdannelse utgjør en grunnstein i landets fundament for utvikling og vekst. Da er det viktig at den colombianske staten tar på seg ansvaret for oppbyggingen og finansieringen av et bredt, demokratisk og statlig styrt universitetssystem som gir våre unge og vårt samfunn mulighet til å utvikle sine ressurser og sette fart på samfunnsutviklingen. tikken som føres går inn for å utdanne studentene til å bli effektive, teknokratiske og forbruksrettede, tilpasset markedets behov. Det gjør en integrert menneskelig og vitenskapelig utvikling umulig. Den colombianske staten har ikke ført en demokratisk politikk som legger til rette forholdene for den colombianske ungdommen. Istedenfor har det vært en tendens til å styrke et lovverk basert på straff, sanksjoner og undertrykkelse. Ungdommen anses for å være en «høyrisikogruppe» som bør være gjenstand for sterk kontroll for å hindre at de blir en trussel for status quo.

Uribe Velez strammer grepet Dagens perspektiver for det colombianske folket ser ikke lovende ut så lenge den nye regjeringen med Alvaro Uribe Velez i spissen fører en neokonservativ og fascistisk politikk. Regjeringen er produkt av en ny samling av de mest reaksjonære gruppene innenfor den rikeste delen av Colombias befolkning, som historisk sett har vært knyttet til narkotrafikken og paramilitarismen.

Uribe Velez har holdt løfte sitt om å iverksette det multilaterale bankvesenets neoliberale politikk, som betyr mer sult, nød og videre utestenging for folk flest, og som legger forholdene til rette for den nasjonale og multinasjonale finanskapitalen. Han går også åpent inn for den gamle ideen om full krig med støtte fra USA som løsning på den sosiale og væpnede konflikten som landet i dag har sunket ned i. Noe som gjenspeiles tydelig i utformingen av en ny krigs-

lovgivning i ly av den innførte unntakstilstanden. Unntakstilstanden har åpnet for innføringen av Impuesto al Patrimonio, en krigsskatt som skal finansiere opprustningen av forsvaret og opprettelsen av Zonas de Rehabilitación y Consolidación, rene krigskueplasser, hvor hæren har blitt gitt ekstra myndighet og hvor de sivile og sosiale rettighetene er blitt innskrenket. Det er blitt etablert flere nettverk av sivile informanter, som på en vilkårlig og uansvarlig måte trekker sivile inn i den væpna konflikten, og det er blitt opprettet en bondehær. Både informantnettverket og bondehæren er velkjente måter å legalisere og legitimere Colombias paramilitarisme på. På denne måten bidrar den colombianske staten på en veloverveid måte til en økende polarisering av samfunnet og stenger dørene for en mulig politisk og framforhandlet løsning på den sosiale og militære konflikten som ville legge grunnlaget for å sette i gang omfattende og demokratiske endringer, sterkt etterspurt av det colombianske folket. Det er under disse omstendighetene at ALCA, den amerikanske frihandelsavtalen, skal innføres, en plan som vil befeste USAs hegemoni over de latinamerikanske landene. USA tar også i bruk komplementære verktøy som krigsplanen Plan Colombia, i dag kalt Iniciativa Regional Andina (det regionale andesinitiativet).

Det er en lov vedtatt i den nordamerikanske kongressen, men satt i verk på colombiansk jord. Disse nordamerikanske midlene går til å finansiere krigen som skal slå ned på sosialt opprør. De sosiale og miljømessige kostnadene som

Krav om politisk løsning Vi er overbevist om at de dypeste årsakene til den sosiale og væpnede konflikten som pågår i Colombia ligger i den historiske utestengingen i økonomiske, sosiale og politiske forhold som har pågått over mange år. Den statlige terrorismen står bak dette. Vold har blitt brukt som et politisk middel og tallet på brudd på menneskerettigheter i Colombia er økende, noe som gjenspeiles i forfølgelsene, truslene og de systematiske attentatene på sosiale ledere. Dette er saker som ikke blir strafferettslig forfulgt. I løpet at de siste ti årene et mer enn 10.000 aktivister og sosiale leder blitt myrdet og et ukjent antall av dem har forsvunnet. Landet vårt trenger og krever en politisk og fremforhandlet løsning på den sosiale og væpnede konflikten som eneste gjennomførbare alternativ for å løse vår dyptgående krise. Dette er en prosess som trenger deltakelse fra alle demokratiske, sosiale og folkelige grupper i vårt samfunn, og hvor det er nødvendig at den colombianske regjeringen og staten stiller med et reelt ønske om å skape de grunnleggende endringene som er absolutt nødvendige.

Disse endringene innebærer en demokratisering av det sosiale og politiske liv og en definitiv løsning på en skitten krig der staten har et fundamentalt ansvar.

Underveis i denne prosessen trenger vi mer enn noen gang den støtte og oppfølging som demokratiske, sosiale og folkelige organisasjoner på internasjonalt nivå yter og som er et bevis på at verden forstår og solidariserer seg med vårt folks kamp.

16

Desember 2002

LatinAmerika

B A K G R U N N

ENDRING: For at menneskerettighetene skal få bedre kår, må staten og dens institusjoner være åpen for en ny definisjon av sine roller.

Demokrati og menneskerettigheter – lys og mørke To år har gått etter at PRI, partiet som hadde regjert Mexico i over 70 år, måtte gi fra seg makten. Omskiftningen i 2000 ga mange meksikanere og det internasjonale samfunnet håp om at prosessen med å bedre menneskerettighetssituasjonen i landet kunne komme inn i et raskere spor, og at det gamle regimets forbrytelser kunne bli forsvarlig og grundig etterforsket. Endringer har da også skjedd i løpet av de to årene, men mye tyder på at Mexico stadig har vei å gå før forholdene kan kalles tilfredsstillende.

JORGE MORENO er fra Mexico og er doktorgradsstudent ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

I generelle termer er menneskerettighetene de rettigheter som er iboende i hvert menneske. Rettigheter som må respekteres for at individet skal oppnå indre utvikling, og som er og skal være respektert av staten. For staten innebærer dette en forpliktelse til å sørge for forhold og institusjonelle mekanismer som gir innbyggerne muligheten til å nyte disse rettighetene. Med andre ord dreier det seg på den ene siden om å

sette grenser og motvekt for de offentlige tjenestemenns handlinger for at disse skal respektere og beskytte individets ukrenkelighet, og på den andre siden gjelder det å etablere mekanismer som tillater at samfunnet deltar i styringsprosessen.

Menneskerettighetene er svært vidtrekkende og innbefatter mange sider ved individet og ved samfunnet. De omfatter en samling individuelle og sosiale friheter, for eksempel retten til liv, helse, utdanning, arbeid, trygghet, fysisk ukrenkelighet, integritet og et miljø som gir mulighet for utvikling. De innbefatter også tankefrihet, ytringsfrihet og retten til utvikling og selvstyre for urbefolkningene.

Svekkelse av og brudd på menneskerettighetene skyldes blant andre faktorer som manglende demokrati, respekt og toleranse i autoritære og undertrykkende stater. Slik kan en si at det eksisterer et nært bånd mellom det å forsvare menneskerettighetene og det å bedre den demokratiske praksisen. I land som har oppnådd høy grad av demokrati, blir menneskerettighetene respektert og en trenger ikke lenger overvåke dem så nøye. I land som ikke har frie valg eller tilfredsstillende demokratiske forhold, forekommer det konstant brudd på menneskerettighetene, og det blir farligere å forsvare dem.

Reformprosess I Mexicos tilfelle har prosessen med forsvar og bedring av menneskerettighetene løpt parallelt med dannelsen av demokratiske institusjoner, fremfor alt fra 1980-tallet. I 1988 dukket de første opposisjonelle guvernørene opp, og kongressen ble mer representativ ved at antallet tingsmenn og senatorer som ikke kom fra det offisielle partiet økte.

LatinAmerika

B A K G R U N N

Desember 2002

17

FORTIDEN?: Kidnapping og tortur er forhåpentligvis et avsluttet kapittel i Mexicos historie.

Med reformene i 1993, 1994 og 1996 fikk i tillegg det apparatet som tar seg av forberedelsene og organiseringen av valgene større uavhengighet og troverdighet i offentlighetens øyne. Når det gjelder menneskerettighetene, ble den første Dirección General de Derechos Humanos (Hovedledelsen for menneskerettigheter) skapt, et år senere kom la Comisión Nacional de Derechos Humanos (Nasjonalkommisjonen for menneskerettigheter), og i 1999, med reformene i artikkel 102 i grunnloven, fikk denne kommisjonen fullt selvstyre og en mye bredere politisk og lovgivende støtte.

Likevel er ett av de viktigste elementene for demokratiet presidentvalget i juli 2000. Resultatet av dette valget ble at en kandidat som ikke var fra partiet som hadde regjert i mer enn 70 år, ble valgt til president. Med dette resultatet har samfunnet begynt å håpe på forbedringer på mange plan, blant annet innen utvikling, forsvar og beskyttelse av de ulike frihetene. I utgangspunktet skulle en tro at denne tilsynelatende demokratiske overgangen innebar begynnelsen på en bedre etappe for menneskerettighetene i Mexico, og et mindre behov for å forsvare dem. Ikke desto mindre, to år senere viser virkeligheten og regjeringens handlinger fortsatt at det er mye som gjenstår.

Særskilt etterforskning av forsvinningssaker I november 2001 presenterte Nasjonalkommisjonen for menneskerettigheter sin rapport angående forsvinningene av hundrevis av personer i løpet av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, en periode som siden ble hetende la guerra sucia (den skitne krigen). Det som kanskje utmerker seg mest med rapporten, er at det ble konkludert med at mange av ofrene var arrestert vilkårlig og utsatt for tortur, og at en innrømmet statlig deltakelse i disse forsvinningene. I stedet for å sette ned en sannhetskommi-

sjon for å undersøke bruddene på menneskerettighetene i fortiden, slik en hadde lovet i valgkampanjene, opprettet den meksikanske regjeringen et særskilt statsadvokatur for å etterforske disse forbrytelsene.

Den internasjonale lovgivningen og avtalene Mexico har underskrevet erkjenner at forbrytelser som omhandler kidnapping fortsatt pågår så lenge offerets skjebne enda ikke er klarlagt. Å se fortiden i øynene er et nødvendig element for utviklingen av menneskerettighetsvilkår, men å gjøre det ved hjelp av et eget statsadvokatur medfører to problemer. Det ene er at utnevnelsen av inspektøren ble gjort av republikkens generalforvalter, som hadde vært militærforvalter tidligere. Det andre er at utnevnelsen av egne inspektører til å etterforske viktige saker ikke har hatt de ønskede resultatene, som for eksempel drapene på presidentkandidaten Luis Donaldo Colosio i 1994 og Kardinal Posadas i 1993.

En av tingene statsadvokaturet har oppnådd, er å anklage den forhenværende presidenten Luis Echeverria og den forhenværende borgermesteren av Mexico By for folkemord, mord og kidnapping.

Dette ble sett på som svært positivt av daværende FNs Høykommissær for menneskerettigheter: – «Det er viktig at gamle brudd (på menneskerettighetene) blir løst i domstolene. Vi har ingen god fremtid foran oss hvis vi ikke forfølger ulovlige handlinger begått i fortiden.

Det er nødvendig å finne en måte å unngå at forbrytelsene blir foreldet på.»

Menneskerettigheter – mer enn ord?

Likevel har en ikke oppnådd de resultatene en ønsket, blant annet fordi den forhenværende presidenten har tatt i bruk sin rett til ikke å forklare seg. Selv om det har sett ut til å være vilje i regjeringen for å få oppklart forsvinningene, finnes det grenser for beskyttelsen av

menneskerettighetene. For eksempel er republikkens generalforvaltning og justisforvaltningene ute i statene og i Mexico By de eneste som har ansvar for å etterforske anmeldelsene om brudd på menneskerettighetene der funksjonærer under deres egen jurisdiksjon er anklaget. Dette betyr at verken ofrene eller dommerne kan starte etterforskninger.

Mexico har undertegnet og ratifisert en rekke avtaler og erklæringer om beskyttelse av menneskerettighetene, for eksempel Den interamerikanske traktaten om tvungne forsvinninger, datert 10. desember 2001, og i tillegg er det nå en sterkere meksikansk deltagelse i internasjonale fora vedrørende menneskerettigheter. Like fullt gjenstår det fortsatt å ta verdiene og prinsippene fra slik internasjonal lovgivning med i det nasjonale lovverket. Dessuten risikerer en at ordflommen og aktivismen i forhold til menneskerettigheter bare virker som propaganda for å sende ut et fordelaktig bilde til utlandet, mens kidnappinger og tortur fortsetter hjemme.

Demokratiseringsprosessene og bedringen av menneskerettighetene er resultater av press fra det sivile samfunnet og det internasjonale fellesskapet.

Men det er likevel slik at disse utviklingsprosessene avhenger av at staten har mulighet til å undersøke sin egen fortid, finne de ansvarlige og trekke lærdom ut av det hele. Så lenge dette faktisk ikke pågår vil regjeringen tilbringe mer tid i sin overgangsfase, og de metodene som i dag fremstår som skrekkinngytende og fyller oss med skam, kan fortsette.

History … is, indeed, little more than the register of the crimes, follies, and misfortunes of mankind. But what experience and history teach us is this – that people and governments have never learned anything from history, or acted on principles deduced from it.

Hegel

18

Desember 2002

LatinAmerika

K R O N I K K

I BAKGARDEN: Chávez og Duhalde kan ikkje gjera mange sprell før Bush og hans administrasjon i Washington reagerer.

To ulike lagnader i ein bakgard Argentina er praktisk tala konkurs, Venezuela vart utsett for eit kuppforsøk. Begge land er i USA si interessesfære og begge land vil USA ha med i frihandelsorganisasjonen Free Trade Area of the Americas (FTAA), eller ALCA på spansk og portugisisk, som skal tre i kraft for heile det amerikanske kontinentet innan 2005. Her skil landa seg frå kvarandre. Mens Venezuela ilag med Cuba (Cuba er ikkje invitert til forhandlingane om frihandelsavtalen ALCA) er imot den type frihandel, er det gjennomliberaliserte Argentina, eit mønsterland for frihandel sett med amerikanarane sine auge.

IVAR JØRDRE er medlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen.

Men kva for frihandel vil det verte med eit land som i dag omtrent ikkje har noko meir att å selje eller å handle for?

Har "dollargutane" tenkt på det? Ja, det har dei nok, men mest av alt vil dei no prøve og kjøpe Argentina på billegsal, stykkje for stykkje, bit for bit, hevdar argentinarane. Landet har ikkje noko spesielt meir att å selje av offentleg verksemd. Ei massiv privatisering som byrja for fullt under tidlegare president Menem, førte til sal av omlag alt dei hadde av statleg verksemd, som jernbane-, tele- og kraftselskap. Det einaste som truleg er att å selje (om nokon vil ha det?), er Presidentpalasset.

Press og reaksjonar Verdsbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har vorte skulda for å bruke gjelda til å sikre seg deler av Argentina. Ei haldning innan internasjonale finanskrinsar er at IMF må nytte seg av krisa i Argentina, for å få det desperate kontantfattige landet til å gjere kva som helst IMF måtte ønskje. Dei to internasjonale pengeinstitusjonane saman med finanskonglomeratet i Wall Street og Bush-administrasjonen, utgjer ein dødeleg konstellasjon mot land i sør, slik som Argentina. Eit sterkt press kjem heile tida frå Washington om at Argenti-

na må føye seg etter IMF sine krav om endå fleire innstrammingar og oppheving av ulike krisetiltak som president Eduardo Duhalde har sett i verk, for å dempe litt av dei sosioøkonomiske vanskane argentinarane kjempar med. I tusental organiserar dei seg i ulike interessegrupper, som til dømes leigebuarar i naboforsamlingar knytt saman på lokalt og nasjonalt nivå. Desse såkalla asambleas som set i gong samfunnsstyring på demokratisk grasrotnivå, har skremt president Duhalde (som ikkje eingong er valt!) såpass at han kallar dei antidemokratiske. Samstundes førebur fleire rørsler på venstresida seg på å organisera alternativ på sida av dei no mislikte tradisjonelle politiske partia.

Chávez sine oljerikdomar USA vil også gjere Venezuela til eit gjennomliberalisert land som Argentina er, og dei vil ha full kontroll med landet sine utrulege oljerikdomar. Det er berre ein hake ved det forsøket: President Hugo Chávez! Difor prøvde Bush-administrasjonen og CIA å aktivisere Chávezfiendtlege krefter i militæret, industriforbundet og den sosialdemokratiske arbeidstakarorganisasjonen CTV, til eit kupp. Kuppforsøket fann stad 12. april, og industriforbundet sin leiar Pedro Carmona utropte seg sjølv til president.

Men allereie neste dag var Hugo Chávez attende i Miraflores-palasset, etter veldige demonstrasjonar mot kuppet. Dei fleste latinamerikanske land tok avstand

frå kuppet, og var samstundes forskrekka over at Washington velsigna det.

Chávez hevdar han har konkrete prov i form av dokument og opplysningar om møter som amerikanske offiserar og sentrale kuppmakarar hadde rett før kuppforsøket, noko Washington sjølvsagt nektar for. Avisa Washington Post skreiv at planane om kupp allereie vart lagde for seks månader før. Det er likevel kjent at USA sin visesekretær for latinamerikanske saker, den høgreekstreme eksilkubanaren Otto Juan Reich, hadde aktivisert sine gamle kontaktar, frå si tid under Reagan og Iran-Contras.

I alle høve fortel dette at nok ein gong har USA vore aktive i eit latinamerikansk land ved eit kupp, denne gongen vart det med forsøket.

Nye bekymringar Ein annan ting som bør uroe president Hugo Chávez, er at Autodefensas Unidas de Colombia (AUC) som organiserar dei høgreekstreme paramilitære gruppene i Colombia, er iferd med å etablera seg i Venezuela. AUC hjelper til med å bygge opp paramilitære grupper som skal destabilisera Chávez og hans regjering. I Colombia er det tette samband mellom AUC og dei militære. Er det tilfellet med AUV i Venezuela også, bør det uroe Chávez ekstra, spesielt når det er kjent at deler av militæret er sterkt imot han. For å prøve å demme opp for dette har Chávez gjort mange utskiftingar blant dei høgare offiserane. Noko Chávez må forholda seg til er at dei mektige godseigarane i landet rustar seg til kamp mot hans uttalte jordreformplanar, og mange av dei har skaffa seg eigne leigehærar. Utfordringane framover vert mange for Chávez; å mobilisere motkreftene til både marknadsliberalisme, amerikansk oljetørst og indre fiendar. I Argentina er også utfordringane store, dette som resultat av marknadsliberalisme, skapt av nasjonale og internasjonale økonomiske krefter!

LatinAmerika Filmproduksjon – både i dokumentarog fiksjonsform – har heilt fram til vår tid vore ein sterk mannsbastion. I Latinamerika til liks med vårt eige land. På 1980- og 90-talet har det rett nok vorte ein del merksemd kring einskilde av filmane til kvinner som María Luisa Bemberg frå Argentina (Camila, 1984 og De eso no se habla, 1993), María Novaro frå Mexico (Danzón, 1990) og Beatriz Flores Silva frå Uruguay (Pepita la pistolera, 1993). I denne samanhengen må me heller ikkje gløyma dokumentarfilmen De cierta manera som kubanske Sara Gómez fullførte i 1974. Venezuela er imidlertid det einaste landet der fleire kvinner har greidd å få eit visst fotfeste som regissørar, der Fina Torres (Oriana, 1984), Solveig Hoogesteijn (Macú, la mujer del policía, 1986) og Betty Kaplan (De amor y de sombra, 1994 og nyinnspelinga av Doña Bárbara, 1999) høyrer til blant dei mest verdsette filmskaparane i landet.

Kvinneleg venezolansk pioner Ho som i dag har høgst status av dei kvinnelege regissørane i Venezuela er filmpioneren Margot Benacerraf. Med ein produksjon som berre tel to etter måten korte dokumentariske verk – begge frå 50-talet – har ho etter kvart vunne seg ein eineståande posisjon innan venezolansk film. I så måte kan ho samanliknast med den meksikanske forfattaren Juan Rulfo, som på grunnlag av to tynne bøker – også dei frå femtitalet – vert rekna for eit av dei store namna innan meksikansk og latinamerikansk forteljarkunst i det 20. århundret.

Det er fyrst og fremst den andre av dei to filmane hennar, Araya (1958), som har gjeve Benacerraf klassikarstatus i Latinamerika. Filmen har då og vunne prisar både i Cannes og på andre kjende festivalar, og i ei rundspørjing frå 1990 vart han vald ut som ein av dei fem beste filmane som nokonsinne er laga i Latinamerika.

Lokal og universell Kva er det så som gjer Araya til ei filmoppleving utanom det vanlege?

Svaret er ikkje opplagt, men som i tilfellet Rulfo trur eg kunstnarens visuelle og poetiske kraft spelar ei hovudrolle, saman med evna til å setja det lokale og særprega inn i ein universell og mest tidlaus samanheng.

Filmen tek oss med til eit turt og solsvidd kystlandskap i den nordaustlege luten av Venezuela, til to komplementære landsbyar på halvøya Araya. Den eine staden lever dei av tradisjonell, arbeidsintensiv saltutvinning og den andre staden av tradisjonelt småbåtfiske. Det er eit symbiotisk hopehav mellom dei to landsbyane, men den fyrste av dei er også involvert i den internasjonale verdshandelen; storparten av saltet og overskotet hamnar heilt andre stader

K L A S S I K A R E N enn på den kyststripa som filmen skildrar med styrke og innleving.

I utgangspunktet er Araya ein nærast etnografisk studie av førindustrielle produksjonsformer. Filmen dokumenterer og «arkiverer» saltproduksjonen slik han hadde ovra seg frå spanjolane kom til landet på 1500-talet og fram til i dag.

Han gjev oss med andre ord ei innføring i produksjons- og livsformer som har blitt borte etter at det såkalla teknologiske framsteget har utradert den arbeidskraftkrevjande saltutvinninga. Dermed får filmen også verdi som eit minne om samfunn og arbeidsliv som ikkje lenger finst, som eit visuelt historisk dokument.

En «klassiker» vil mange forstå som et kulturelt uttrykk som for eksempel en bok, et dikt eller en film som av en eller annen grunn har satt sitt preg på kulturhistorien. Men en klassiker kan også være en tekst vi har lest, eller en film vi har sett som vi husker spesielt godt eller er glad i. Her presenterer forfatteren sin personlige favoritt fra latinamerikansk film eller litteratur.

VISUELL KRAFT: Margot Benacerraf maktar å setja det lokale og serprega inn i ein tidlaus samanheng i filmane sine.

Araya – ein filmklassikar frå Venezuela JON ASKEL AND

er førsteamanuensis ved Seksjon for spansk språk og latinamerikastudier ved Universitetet i Bergen. Han arbeider med film og litteratur frå Latinamerika.

Kollektivt drama og individuelle lagnader Araya er likevel noko langt meir enn ei kartlegging av eit tradisjonelt landsbysamfunn av før- eller proto-industriell karakter. Filmen er snarare bygt opp som eit ritualisert kollektiv-drama med symfonisk struktur. Og framstellinga er

Desember 2002

19

til tider like monumental som pyramidane av salt som veks fram av strevet og sveitten til dei endelause rekkjene av saltlangarar.

Det er eit gjennomtenkt estetisk byggverk Margot Benacerraf har skapt gjennom denne filmen. Visuell og verbal poesi går hand i hand, stoffet er syklisk orkestrert, og sjølv om lydsporet er dominert av ei monologisk forteljarrøyst, kling denne saman med lydar fanga inn i nærmiljøet og med musikalsk tonefylgje med plass til både klassiske og folkelege komponentar.

Araya handlar om dei store linene i livet, om det å vera ein liten lekk i eit nøye organisert arbeidsliv. Men filmen går óg einskildmennesket innpå livet, og særleg er det kvinnelagnader – både unge og eldre kvinner – som blir skildra meir nærgåande. Desse meir intime «miniportretta» nyanserer det biletet som hovudforteljinga gjev av mennesket som anonym, slitande træl under ei brennande, nådelaus sol, like nådelaus som arbeidsvilkåra som styrer den endelause saltproduksjonen.

Lovsong til arbeidet Filmen syner oss både fattigdom, sosiale problem og eit umenneskeleg strev for å tena til livsopphaldet, men i motsetnad til mange av dei samfunns- og systemkritiske dokumentarfilmane på 60-talet, er Araya ein slags lovsong til byggjande arbeid. Saltutvinnaren og kystfiskaren lever i pakt med naturen og nedervde tradisjonar og arbeidet gjev utøvaren status og vyrdnad. Sameleis er perspektivet i filmen med på å opphøgja, idealisera og ålmenngjera livsformene og den trottuge innsatsen til desse resignerte og bortgøymde slitarane på ein arbeidshistorisk utpost.

Slik sett er denne filmen i slekt med med ein annan dokumentarklassikar, Flahertys Man of Aran (1934), både i emneval, perspektiv og framstellingsform. Benacerrafs poetiske samfunnsskildring hentar dessutan impulsar frå både Eisenstein, Buñuel og Rosselini, og blir kanskje difor ståande som eit verk som avsluttar og avrundar ein epoke i filmhistorien meir enn som ein førelaupar for den revolusjonære latinamerikanske dokumentaren frå siste halvdel av sekstitalet.

Trass i dei mange internasjonale prisane, og til dels strålande kritikkar i Frankrike, sov filmen ein tornerosesvevn i nærare 20 år i heimlandet. Fyrst i 1977 vart Araya synt fram for eit vanleg kinopublikum i Venezuela – og fyrst etter den tid har filmen og filmskaparen kome til heider og ære i heile Latinamerika. Ved Seksjon for Latinamerikastudier ved Universitetet i Bergen står frå tid til anna videoversjonen av filmen på køyreplanen. Men kanskje det no er på tide å leggja press på Cinemateket for å få høve til å oppleva denne venezolanske filmklassikaren i eit fullverdig format.

20

Desember 2002

Machu Picchus mange ansikter Arkeologer meldte nylig om funnet av enda en tapt inkaby i sørvest Peru, bare 35 kilometer fra den berømte fortapte inkabyen Machu Picchu. Hvorfor fortsetter ruinene i Machu Picchu å være hovedattraksjonen i Latinamerika selv om nye ruiner oppdages i området annethvert år? Hvorfor dette oppstyret rundt såkalte tapte inkabyer?

EUGENE GURIBYE er sosialantropolog fra Universitetet i Bergen.

Da den chilenske forfatteren Pablo Neruda lot seg frakte opp til høydedraget mellom de peruanske fjellene Machu Picchu og Huyana Picchu på en muldyrrygg en varm dag i 1943, så han for seg hele sitt folks historie. Skuende utover de 500 år gamle inkaruinene der oppe, fødtes ideen til hans største verk El Canto General – Den Store Sangen – på mer enn 300 dikt.

Neruda ville blande erfaringene fra den spanske borgerkrigen med historien om sitt eget kontinent, dets flora og fauna, conquistadorenes herjinger under korsets beskyttelse, dette århundrets undertrykkelser forårsaket av multinasjonale selskaper og utenlandsk kapital, og ikke minst en hyllest til frihetsforkjemperne, indianerne, gruvearbeiderne, bøndene, fiskerne og den alminnelige mann og kvinne. Den milliarder av år gamle granitten i Machu Picchu har overlevd kontinentenes vandring, jordskjelv, vulkanutbrudd, og de langsomme og hurtige transformasjonene av omgivelsene. Den forteller sin historie om alle ansiktene som har kommet og gått. Om betydningene de hemmelige steinene har hatt for inkaer, oppdagere, skattejegere, fattige bønder, indianerbærere, arkeologer, turister, terrorister, pilegrimer og presidenter. Om disse tingene som skjuler seg bak klisjeene om Den fortapte byen, og Inkaenes siste skjulested, som man kan finne i en hvilken som helst turistbrosjyre, fremstilt av de langt mindre varige materialene papir og ideologi.

K U L T U R NÅR FRANSISCO PIZARRO og hans muskedunderbevæpnede menn marsjerte inn i inkaenes hovedstad Cuzco i 1533, kan Machu Picchu, litt over ti mil nordover, allerede ha vært forlatt. I det kolossale inkariket som strakk seg fra Colombia i nord til Chile i sør, og som la under seg seks millioner mennesker, kan den lille byen med sine 1000 innbyggere og, i inkasammenheng, beskjedne templer, neppe ha vært noen spesielt betydningsfull by. Området den ligger i, blant snøkledde fjelltopper i skråningene mellom Andesfjellene og Amazonas-jungelen, var også godt befolket før spanjolene tok seg frem dit med sine epidemiske hender. Det ufremkommelige landskapet var bundet sammen med hovedstaden gjennom omfattende veinett. Budbringere hjulpet av den mirakuløse kokaplanten kunne løpe 20 mil på en dag, og små vertshus, mindre festningsbyer, jordbruksanlegg og helligsteder fantes over hele området. Som i andre byer, kuttet innbyggerne i Machu Picchu til steiner slik at vannkanaler, trappetrinn, dammer og fontener gav et inntrykk av at bosettingen grodde ut av landskapet den var plassert over. Templer og stasbygninger ble oppført ved å omhyggelig kappe til granittblokker ved hjelp av steinredskaper, polere dem med sand og vann, og dernest sette dem sammen på en uhyre nøyaktig måte slik at man ikke får et knivblad mellom dem, slik klisjeen lyder. Hva som førte til at byen ble forlatt, uten tegn til stridigheter, vil kanskje alltid forbli en gåte. Lik byen selv grodde svarene til, og ventet på nye ansikter som skulle avdekke steinene og legge ny mening i dem.

DE NESTE FIREHUNDRE ÅRENE VAR en roligere periode for ruinene som lå gjemt i 2280 meters høyde, 600 meter over Urubamba-elven. Fattige bønder som gjemte seg bort fra skatteoppkrevere og regjeringsutsendelser som lette etter «frivillige» til militæret, fortsatte å dyrke i jordbruksterrassene. Antagelig var området også del av en omfattende smuglerrute langs de gamle inkaveiene som var i ferd med å bli skjult under jungeltilvekst. Kokablader, sprit og sukkerrør ble transportert opp fra jungelen i lavlandet. Skattejegere og oppdagere frekventerte også traktene.

Den franske oppdageren Charles Wiener hørte om ruinene i 1875, men klarte aldri å ta seg dit. Mellom Cuzco og Machu Picchu fantes et 3600 kvadratkilometer stort område som ikke var kartlagt. En ny vei som ble åpnet i 1895, fulgte Urubamba-elven innover dalen og gjorde området mer tilgjengelig. En ekspedisjon organisert av Universitetet i Yale i USA, fikk som oppgave å kartlegge området og registrere eventuelle inkaruiner. De peruanske myndighetene støttet ekspedisjonen med den forhåpning at nye skatter skulle bli gravet frem.

LatinAmerika

MANGE VARIANTER: Den som ønsker å oppleve de tapte og grundig gjenfunne inkaruinene, velger blant et mylder av reise- og guideselskaper som tilbyr ulike måter å komme seg dit på.

DA DEN FATTIGE MESTISEN Melchior Arteaga fant en gruppe menn som hadde slått opp telt i nærheten av hytten hans sent i juli 1911, hadde han neppe noen anelse om hvilke følger det skulle få for ettertiden. Den amerikanske historikeren, fjellklatreren, oppdageren, og senere US senatoren Hiram Bingham trodde bare han hadde funnet seg et godt overnattingssted. Som lederen for Yale ekspedisjonen var hans overordnede mål å finne inkaenes siste skjulested, som skulle ligge gjemt i dette området.

Arteaga fortalte ham om ruinene oppe i høydedraget under Machu Picchu, og ble lovet god betaling for å vise veien.

Ingen regnet med at disse ruinene ville være mer interessante enn det dusinet de allerede hadde registrert. Ekspedisjonens biolog valgte å fange sommerfugler lenger nede ved elven. Kirurgen ville heller vaske klærne sine. Arteaga, Bingham, og en peruansk sersjant var de eneste som fant det bryet verdt å klatre opp de slangedominerte klippeveggene.

På toppen støtte de på to indianske bønder, Richarte og Alvarez, som hadde gjemt seg bort og dyrket poteter i de gamle jordbruksterrassene, mens de brukte fritiden til å lete etter skatter i de gamle ruinene. Arteaga, som ikke var mer imponert over ruinene enn at han ble igjen i det lille skuret til Richarte, lot en liten indianergutt lede veien videre.

«VIL NOEN TRO HVA JEG HAR FUNNET?», skrev Bingham i sin dagbok. Av de mange ruinene gruppen hadde registrert de siste månedene, trodde han Machu Picchu var den fortape inkabyen han hadde lett etter. Året etter ledet han de første utgravningene av byen, organisert av Universitetet i Yale og National

LatinAmerika

K U L T U R

Desember 2002

21

som laget musikk på havskjell. Det mediedekkete symbolske maskeradespillet som var iscenesatt for den andinske befolkningen, tok lite hensyn til at de færreste av dem har råd til å betale inngangspengene for å oppdage sin egen «nasjonalhelligdom».

KULTURSKATT: Omhyggelig konstruerte byggverk av milliarder av år gammel granitt, er forvandlet til en regelrett merkevare, og slites hvert år av 700 000 par føtter.

Geographic Society. Alt som ble funnet skulle tas med tilbake til USA Lokale indianere ble ansatt som arbeidsmenn.

Det ble betalt en peruansk sølvmynt for hver begravelseshule de kunne finne.

Richarte, som jo kjente godt til ruinene, kom tilbake og gjorde krav på åtte sølvmynter før han forsvant fra historiebøkene. Om verken han eller noen andre fant et gram gull, skulle det ikke gå mange tiårene før ruinene i seg selv ble en gullgruve for intelligente turistentreprenører. De omkringliggende ruinene ble underkommunisert til fordel for Machu Picchu. Byen ble kjent som Den fortapte byen. Det kolonialistiske rollebildet av den hvite eventyreren med tropehjelm og machete, som oppdager gåtefulle ruiner i eksotiske jungler med primitive folkeslag, ble holdt i live gjennom veldesignete oppdagelsesreiser for den vestlige middelklassen til fjerne steder. Thomas Cook hadde organisert sine berømte turer til pyramidene i Egypt siden 1856. Fotografiapparatet, bilen, jernbanen og etter hvert flyet, gjorde oppdagelsene stadig mer tilgjengelige.

De peruanske myndighetene la jernbanelinjer helt frem til foten av klippene som ledet opp til Machu Picchu. The Hiram Bingham Road ble åpnet i 1948 for at turister skulle slippe å klatre de siste 600 meterne opp. De gamle inkaveiene ble rensket opp og gjort tilgjengelige for turister. Turistbaserte samfunn vokste frem nede i dalen, hvor en i dag kan leie seg inn på Gringo Bills Hostal, drikke Inka-Kola, og slappe av i varme kilder etter besøket i ruinene. Den kolonialistiske eksotifiseringen av «de primitive andre» fortsatte i en forkledd form i den voksende turismeindustrien der Machu Picchu og inkaene var blitt gjort til merkevarer.

ETTER AT UNESCO ERKLÆRTE byen som en del av verdens kulturarv i 1983, har de peruanske myndighetene virkelig satt standarden i å markedsføre innfødte kulturer for å tjene på dem. Overdrevne og nedverdigende kulturelle klisjeer om «tapte inkabyer» og «primitive» og «fargerike» lokale indianere har trukket til seg millioner av nordamerikanske, japanske og europeiske turister. Byen som har blitt Latinamerikas hovedattraksjon, tar imot like mange mennesker på en dag som den hadde innbyggere tidligere. 700 000 turister finner frem til ruinene hvert år, uten at dette ser ut til å røre ved bildet av dem som utilgjengelige og bortgjemte. Perus nasjonalinstitutt for kultur håper å øke antallet til to millioner innen 2005. For landet med en utenlandsgjeld på over 100 milliarder kroner, er byen en uvurderlig kulturskatt i ordets rette betydning. Et hotell er allerede oppført oppe ved ruinene, og flere er planlagt. Et storstilt taubaneprosjekt ble skrinlagt i fjor etter betraktelige motdemonstrasjoner. Under en innspilling av en reklamefilm for et peruansk ølmerke falt en 1000 kilo tung kran ned på en inkastein som kan ha blitt brukt til nøyaktige astronomiske oppmålinger, og brøt av en bit av den. Produsentene risikerer fengselsstraffer. Den nåværende presidenten Alejandro Toledo har lovet å beskytte ruinene som en del av indianernes nasjonalhelligdom. En improvisert inka-seremoni ved ruinene 90 år etter den vestlige oppdagelsen av dem, ble gjort i stand for å markere den første andinskfødte presidentens innsettelse i presidentvervet. Den tidligere skopussergutten ble fulgt av Israels utenriksminister Shimon Peres, Spanias prins Felipe, Chiles president Ricardo Lagos, og indianere i røde ponchoer

TURISTER SOM FØLER AT DEN NYE JERNBANEN ikke gjør den fortapte byen «utilgjengelig» nok, betaler turistselskaper i Cuzco så mye som 10 000 kroner for å organisere en fire dagers tur via de restaurerte inkastiene frem til Machu Picchu. Indianerbærere og kokker som varter opp turistene, tjener mindre på et halvt år. Bæreren Pablo forteller om ti år gamle gutter som kler seg opp som inkabudbringere for å være bærere for middelaldrende europeere. Iført tilsynelatende primitive sandaler og fargerike ponchoer som skal underbygge autentisiteten, sliter de med blødende føtter og sår i ryggen fra de tunge kerosenkannene de må frakte over 4000 meter høye fjellpass. «Men det medbrakte førstehjelpsutstyret er bare for turistene», sier Pablo og stikker hendene ned i en fordums hellig kilde for å vaske turistenes bestikk. På 80- og 90-tallet var knivdrap og overfall langs inkastien ikke uvanlig.

Organiserte kriminelle fra Cuzco og medlemmer fra den maoistiske terrororganisasjonen Lysende Sti stod bak. Lassene av kokablader som ble smuglet nordover til kokainkartellet i Colombia, ble beskyttet av Lysende Sti, som til gjengjeld ble finansiert av kartellet. Det ble sagt at i USA brukte man mer penger på kokain hvert år enn på bensin. Den globale sirkelen av utbytting og utnytting var fullendt når amerikanske «gringos» og deres indianerbærere ble overfalt langs de gamle inkastiene som nå var blitt smuglerruter. Uvitende hadde de blitt involvert i handelen deres landsmenn var med på å finansiere.

Terroristorganisasjonen, som mante til kamp for en tilbakevending til «den gylne fortiden» som Machu Picchu og inkariket representerte, stod bak drapene på mer enn 30 000 mennesker i Peru. De aller fleste av disse var fattige indianske bønder.

FRA HØYDENE AV MACHU PICCHU kan man lese det latinamerikanske folks historie, samtid og kanskje fremtid. Mellom steinene der det likevel er mulig å presse inn knivblad, kokablader, gamle kart, turistbrosjyrer, og fotografier av oppkledde indianere med lamaer, finnes fortellinger skrevet med blodige føtter, falne kraner og gjenglemte ritualer.

«Jeg vil vite», skrev Neruda fra sin utsiktspost over ruinene, «om saltet i veiene, vis meg skje-arkitekturen, la meg ripe i støvbærerne av stein med en liten pinne, ta meg opp til de øverste trinnene av luften, opp til tomrommet, la meg skrape i innvollene til jeg berører menneskeheten.»

22

Desember 2002

K U L T U R

LatinAmerika

Carnaval!

Karneval i Den dominikanske republikken er ein fascinerande folkefest. Dei kreative uttrykksformene representert ved fargerike masker og drakter er spektakulære, og musikken, songane og dei ulika dansane som deltakarane utfører gjev feiringane ein besnærande intensitet. Det som verkeleg gjer feiringane interessante er symbolikken som ligg til grunn for kvar maske og kostyme som blir laga, og som saman med songen, dansen og musikken formidlar ulike budskap.

Anne Mette Teigen

DIABLO COJUELO: Djevelen er den sentrale karakteren i det dominikanske karnevalet.

Desse budskapa er baserte på satire der sosial kritikk av eliten er eit sentralt aspekt. Denne sosiale kritikken kan tolkast som eit uttrykk for motstand, noko som særleg gjer seg gjeldande i cimarron-karnevalet. I denne samanhengen kan karneval forståast som eit element i kampen for å skapa ein eigen kulturell identitet gjennom motstand, frigjering og katarsis. Kvar søndag i februar blir det arrangert karneval i dei ulike regionane på øya, som kulminerar i ein gedigen karnevalsfeiring i hovudstaden Santo Domingo første helga i mars.

sentert ved djevelen, og masker og kostymer som symboliserte djevelen spelte ei viktig rolle i desse uttrykka, saman med små speglar. Denne symbolske representasjonen av djevelen vart den sentrale, nasjonale karakteren i det dominikanske karnevalet.

Gradvis fekk dominikanarar med afrikansk opprinnelse lov til å delta i paradane, og dette er opphavet til dei afrikanske elementa i drakter, musikk og dans i karnevalet.

Det dominikanske karnevalet sin opprinnelse

I 1844 gjekk karnevalet frå å vera el Carnaval de Carnestolenda med ein religiøs dimensjon til å bli Carnaval de Independencia i forbindelse med at Den dominikanske republikken fekk sjølvstende, og vart på denne tida feira i dei fleste byane på øya.

Medan eliten feira karneval i sentrumsgata El Conde, feira andre delar av befolkninga deira eige karneval i Enriquillo-parken. Parken Enriquillo stod i sentrum for det folkelege karnevalet der dominikanarar med afrikansk opprinnelse stod i sentrum. På det folkelege nivået transformerte dominikanarar med afrikansk opprinnelse gradvis karnevalet. Dei forma representasjonane av kulturell identitet som kom til å karakterisera det dominikanske karnevalet, og som referer til karakterar, kostymer, masker, koreografi, innhald, magisk-religiøsitet, forestillingar og kreativitet både i hovudstaden og i innlandet.

Historikarar hevdar at dei første manifestasjonane av det dominikanske karnevalet fann stad før 1520 i La Vega, nord for Santo Domingo. Karneval var opprinneleg frå Spania og vart introdusert på øya i samband med den spanske koloniseringa. Karneval vart på denne tida feira på ulike måtar, og den folkelige feiringa fann stad i gatene der dei som deltok kasta eggeskal fylte med parfymert vatn på kvarandre, og på dei som fylgde feiringane frå balkongane. I tillegg til å arrangera eksklusive dansar i private klubbar, deltok den dominerande klassen òg til ein viss grad i desse aktivitetane som kulminerte i paradar der folket dansa med masker, og som opna for frie uttrykk for oppførsel som ikkje var aksepterte til dagleg. Området foran katedralen, La Plaza de Colón, var ein viktig samlingsstad der alt var muleg og moral var ikkje-eksisterande, og der er historiar om forkledde prestar som simulerte samleie med kvinner og menn.

I forbindelse med kyrkja fanst det ritual og teatralske representasjonar av det gode og det vonde. Det vonde var repre-

Carnaval de Independencia

Djevelskikkelsane Djevelen er den sentrale, nasjonale karakteren i det dominikanske karnevalet som blir gitt særskilde uttrykk i forminga av maskene og draktene i kvar by,

ikkje fordi det er ein djevelkult, men av di det er ein satire. Dei ulike djevelskikkelsane har tradisjonelt eigne navn forbunde med forestillingar og utforminga av kostymene og maskene i den einskilde byen. I Santiago blir til dømes djevlane kalla Lechones, i Cotui; Papaluses, som referer til dei tradisjonelle draktene laga berre av papir, og Platanuses, som blir laga av platano-blad (ein variant av banan) medan i Santo Domingo, San Cristobal og La Vega blir djevlane kalla Diablos Cojuelos.

Diablo Cojuelo er eit kostyme i fleire fargar med ei kappe som er dekka av fargerike plaststriper og små speglar. Drakta er dekorert med små dukker som representerar fødsel og død, og speglane representerar åndene til forfedrane.

Maskene representerar ulike dyr og er karakteriserte ved ulike horn som er av afrikansk opphav og er meint som ein sosial kritikk. I Elias Piña representerar los Mascaras del Diablo det gamle og det nye, og denne feiringa foregår i Påsken.

På Langfredag og Påskeaftan går djevlane opp i fjella etter paradane, tar av seg maskene og legg dei oppå kvarandre.

Dei lagar eit bål av maskene, samlar saman asken og sprer den utover jordbruksland som ein fruktbarhetskult, og symbol på overgangen frå det gamle til det nye.

Los Macaraos utgjer det mest fargerike kostymet basert på kreppapir i mange fargar og ei maske som representerar ulike dyr. Kvar søndag i februar arrangerar los Macaraos paradar i gatene i Salcedo og slår tilskuarane med vejigas; som er ku- eller griseblærer som blir klargjort ved å fylla dei med vatn og la dei tørka. Dette gjer at dei blir harde og når ein fyller dei med luft blir dei gode redskap for djevlane til å slå tilskuarane som ein viktig del av feiringane. Den siste dagen av feiringane vil tilskuarane,

LatinAmerika

K U L T U R

Desember 2002

23

sagar djevelen. Tidlegare var det populært blant desse skikkelsane å klatra opp på lasteplanet på Jeepar, og dei har såleis fått navnet Muerte en Yipe.

Dominikanarar med afrikansk opprinnelse har med sine kreative uttrykk gjeve eit rituelt innhald til karnevalet, som kan bli forstått som eit symbol på det gamle og det nye, på liv og død. Los Macaraos frå Salcedo vart skapt av dominikanarar med afrikansk opphav, likeså los Papaluses og Platanuses frå Cotui. San Cristobal, som er eit ruralt distrikt med ei overvekt av afrikansk bakgrunn er eit av sentra for karakterar med afrikansk tilstedeværelse, til dømes Roba la gallina som er sentral i samband med musikk, koreografi og bevegelsar.

Cimarron-karnevalet

HØNSETJUVEN: Roba la gallina symboliserar fruktbarhet. som til no har hatt frykt og respekt for djevlane, kasta seg over dei og riva av dei kreppapira som utgjer kostyma som ei form for renselsesrituale, og djevlane blir tvungne til å laga nye kostymer det neste året.

Karnevalet i La Vega er eit av dei mest populære karnevala, og her kan ein finna nokre av dei mest kreative maskene som representerar djevelen, og som nærmast er groteske i utforminga. Maskene til los Diablos cojuelos opprettheld mange av elementa frå den spanske middelalderdjevelen med horn og store øyrer og med ein vid munn med spisse tenner. Desse djevelmaskene fekk eit dominikansk uttrykk med hår og geiteskjegg, og vart utforma med eit skinnande dekke og orientalske element. Bruken av kublærene, eller las vejigas, spelar og ei viktig rolle i karnevalsfeiringane i La Vega. Djevlane lagar mykje liv og oppstyr når dei kjem springande gjennom gatene med dei harde kublærene klare for å skremma og slå kvar ein tilskuar som vågar seg ut i gata vekk ifrå fortauet. Dersom ein prøver å kryssa gata, kan ein forventa å få eit kraftig og sviande slag på baken, og djevlane hadde mykje moro av å skremma tilskuarane vekk frå fortaua og ut i gatene. Det heile er ein fantastisk fest i farger der djevlane utgjer dei mest sentrale skikkelsane, men andre karakterar skapar og mykje latter og moro, og er klare uttrykk for satire og sosial kritikk.

Karakterar som formidlar særskilde budskap Roba la gallina (som betyr å stela høna) er kanskje den mest populære personligheiten, der ein mann kler seg ut som kvinne med overdimensjonerte bryst og rumpe. Brysta og rumpa symboliserar fruktbarhet og er ein karakter av afrikansk opprinnelse, og i den dominikanske konteksten blir denne forbunde med at personar som tidlegare stal høner vart påsmurte tjære og måtte gå rundt i landsbyen med hønsefjær. I Santo Domingo har tilskuarane òg mykje moro av menn som kler seg ut som transvestittar, Los trasvestis.

Pipi er ein annan personligheit som nyttar ein stokk med ei dukke festa på toppen. Stokken symboliserar makt og dokka representerar ei populær gudinne, Anaisa, som er kjærleikssymbolet.

Se me muere Rebeca (Rebeca er døande) representerar mor til innbyggjarane i eit fattig nabolag som ber ei dukke medan ho tiggar om pengar til medisin. Dette er ein sosial kritikk av det offentlege helsesystemet og oppstod i Santo Domingo på 1940-talet.

El Calife er ein poet som improviserar vers som kritiserar funksjonærar og personar frå dei høgare sosiale klassane, og kler seg ut i svart frakk, kvit skjorte og flosshatt. Muerte en Yipe (døden i ein Jeep) er ein nasjonal karakter med maske utforma som hovudskalle og som led-

I Den dominikanske republikken tar karnevalet òg eit anna uttrykk i cimarron-karnevalet. Cimarron betyr flyktning eller rømling og refererar til dei afrikanske slavane som flykta opp i fjella og klarte å skapa seg eit liv i friheit. Sentrale element i Cimarron-karnevalet er motstand, kamp og identitet. Dette karnevalet blir feira i Påsken; på Påskeaftan og 1. Påskedag, og i Barahona er los Cachuas de Cabral protagonistane der symbolsk synkretisme og afrikansk hegemoni står sentralt. Dei har deira eige rituale i samanheng med forfedrane, og ved avslutninga av karnevalet 1.

Påskedag går dei til kyrkjegarden, klatrar opp på gravstøttene og snakkar med los Cachuas som er døde. Til slutt lagar dei eit bål og brenn ein figur som representerar Judas, og dette ritualet har eit politisk innhald, som symbolsk gjev karnevalet eit eige uttrykk der motstand og kampen for å skapa ein eigen identitet står sentralt.

Dominikansk kulturell identitet Representasjonar av kulturell identitet står sentralt i karnevalet i Den dominikanske republikken. Dominikanarar med ein afrikansk kulturarv har her oppnådd å skapa seg eit rom for kulturelle uttrykk som i mindre grad er synleg i den offentlege diskursen om dominikansk kulturell identitet. Offentlege representasjonar av kulturell identitet framhevar synkretismen mellom den indianske kulturelle arven og den spanske, og nedtonar den afrikanske, noko som særleg kjem til syne gjennom framstillingar av Den dominikanske republikken sin historie.

Karneval har blitt eit område der element frå den afrikanske kulturarven har fått utfolda seg i nær tilknyting til ulike noverande dominikanske kulturelle forestillingar, og som har resultert i ein stor variasjon av kreative uttrykksformer samt ein meir balansert representasjon av dominikansk kulturell identitet.

Returadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrres gate 53 5015 Bergen

Nå kommer de og tar deg Verden er ikke helt den samme uten?

NAM NAM: Kan vi friste med en liten kannibalsuppe, kanskje?

Ett av de store ankepunktene mot dagspressen i Norge, har lenge vært det ensidige fokuset på den vestlige verden.

Bortsett fra ved jordskjelv, krig eller sinnssyke despoter, har liksom ikke Latinamerika, Asia og Afrika vært særlig interessant nyhetsstoff. Ja, også sensasjoner, da selvsagt. Hovedstadsavisen Verdens Gang presenterte nylig historien om bruk av lårben fra mennesker i matlaging, noe som visstnok er vanlig praksis på restauranter i Ecuador. En kokk (eller noe sånt) kunne stadfeste sannferdigheten i dette, ingrediensene til delikatessene blir hentet ut av landets

Hovedstaden i Mexico er stor og farlig, plaget av kriminalitet, vold og usikkerhet.

I disse dager tas nye virkemidler i bruk for å få bukt med uhumskhetene. En har besluttet at den eneste måten å bringe tilbake respekten for lovens lange arm på, er å gripe til tradisjonene. Fra og med november skal 60 spesial-politifolk patruljere kanalene og vannrørene i bydelen Xochimilco, sør i Mexico By, iført fullt mariachiutstyr, det vil si gode, gammeldagse meksikaner-sombreroer av beste turist-souvenirmerke, paljettglitrende jakker, patronbelter og sporer. De kriminelle skal arresteres fra hesteryggen, og ved hjelp av våpen som ble brukt i den meksikanske revolusjonen i begynnelsen av 1900-tallet. Dersom prosjektet er vellykket, planlegges en enda større satsning, med enda 80 mariachiryttere etter jul, og ytterligere 120 i 2004, hvorav de siste delvis skal finansieres av det private næringsliv. Så hvis du hadde planlagt en kriminell løpebane i Mexico By til neste år, så bør du tenke om igjen. Mariachiene kommer og tar deg. kirkegårder i nattens mulm og mørke.

VG har «lånt» denne historien fra Extra, en ecuadoriansk avis hvor det oftest er flere døde enn levende mennesker avbildet på forsiden. Vi er selvfølgelig glade for at VG presenterer nyheter fra latinamerika… alle vi som noensinne har spist i Ecuador, kan jo bare håpe at VG/Extra ikke var så nøye med kildekritikken – denne gangen heller!

OBS! OBS! Siste nytt fra Chile!

Gudskjelov har chilensk presse tid til å ta seg av de viktige sakene i livet, nå som det ikke er så mye styr med disse kjedelige diktatorene lenger, og LatinAmerikas redaksjon, som selvfølgelig følger denne pressen med argusøyne, er glade for å kunne melde at den meksikanske sangeren Luis Miguel i løpet av sitt opphold i Santiago nylig i forbindelse med en opptreden spiste sjømat, drakk vin og hørte på Julio Iglesias. Dette kommer frem i lokalpressen, som også kan avsløre at dette foregikk på restauranten «Aquí está Coco», at sangeren og hans

fem følgesvenner drakk ti flasker chilensk vin av ulike merker, og at dette førte til at han sov til over tolv neste dag, og at han deretter var mutt i sitt møte med den nasjonale pressen. Silviana Cortés, lederen i fanklubben «Todo por Luis Miguel», hadde derimot ingen klager på sin helts humør da hun møtte ham samme dagen, faktisk syntes hun hele opplevelsen var så stor at hun har glemt alt som skjedde. – Oioioi, sier vi i redaksjonen, og nærer bare bleke håp om at vår egen journalistikk noen sinne vil komme til å nærme seg slike høyder.

EL MARIACHI LOCO: Hvem frykter ikke slike staute karer – særlig på toppen av ekte Aztec-hester!

GEITEVAMPYREN Chupacabra krysser dammen!

LatinAmerika beklager å måtte trykke en sak som bokstavelig talt har fjernet seg litt fra Latin-Amerika, men vi føler at en advarsel til entusiastene på denne siden av Atlanteren er så presserende at vi bent frem ikke har noe valg. Europa, forbered deg, chupacabra har nådd De britiske øyer!

LatinAmerikas sikreste kilde, Animal Planet, har kunnet informere oss om at engelske sauebønder i det siste har vært utsatt for den sjokkartede opplevelsen det er å finne igjen dyrene sine i marken, med strupene revet over «på en måte som ingen hund eller ulv ville gjort det». Mutilasjonsmetoden minner i følge ekspertene mer om den måten store kattedyr går frem på. Dette beskrives som særdeles mystisk ettersom det per i dag ikke finnes noen arter av store kattedyr som holder til på De britiske øyer.

For leserne av LatinAmerika vil likevel ikke mysteriet være så stort etter å ha hørt utsagnet til en bonde fra Sør-England: «(…) og de var ikke der for maten sin skyld! Du kunne se hoggtannmerkene på strupen, det var som om det bare var blod de var ute etter!» Vi nøyer oss med å nikke gjenkjennende og vet vi ikke trenger si mer.