Latinamerika # 1 2006

B-blad RETURADRESSE: Latin-Amerikagruppene Osterhausgate 27 0183 Oslo

La Cocina Latina:

Sopa de plátanos Banansuppe 6 porsjonar Ingrediensar: 4 grøne kokebananar 6 ss smør 3 koppar fiskekraft eller buljong salt lime Framgangsmåte: Skrell og skjer bananane i bitar, og steik dei på ei panne. Rør rundt til dette blir ein bananmasse.

Kok fiskekrafta eller buljongen, tilsett så bananmassen og la det koke i ti minutt. Kjøl av suppa. Bruk ein stavmiksar eller hurtigmiksar og finmos suppa. Smak til slutt til med salt og eit par dråpar lime. ¡Buen provecho!

Lyst til å dra på brigade til Nicaragua?

I august 2006 skal Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) sende en gruppe med 10 personer til Matagalpa, Nicaragua.

Som solidaritetsbrigadist vil du bo 4, 5 måneder i vertsfamilie og jobbe frivillig på landsbygda i Nicaragua. Du vil delta på praktiske prosjekter der våre lokale samarbeidsorganisasjoner mener det er behov. En av de viktigste oppgavene til brigaden er å samle informasjon om situasjonen i Nicaragua, og å drive informasjonsarbeid i Norge etter hjemkomst. I Nicaragua samarbeider LAG med grasrotorganisasjonen Movimiento Comunal Nicaraguense (MC) i Matagalpa. MC er en NGO som er uavhengig myndigheter og politiske partier, og har sine røtter fra motstandskampen mot Somoza-diktaturet på 1960-70-tallet.

Brigadeoppholdet vil deles i tre perioder, hvor første del vil bestå av språkopplæring og politisk program gjennom organisasjonen FADCANIC på Atlanterhavskysten.

For mer info: 22 98 93 21, brigade@latin-amerikagruppene. no eller www.latin-amerikagruppene.no

Chiapasbrigadister høst 2005 (Foto: June Teres Arnesen)

Nr. 1 - Mars 2006 - Årgang 11 - Løssalg Kr. 30,-

TEMA: Valgåret 2006

Chile, Bolivia, Nicaragua, Peru, Colombia, Mexico, Brasil, Costa Rica, Venezuela – I år velges og innsettes nye eller gamle presidenter i en rekke latinamerikanske land. Etter flere tiår med svært konservative styrer, forventes det nå sterke resultater for venstresiden. Hva innebærer denne politiske venstredreiningen for folk flest i Latin-Amerika? Er det riktig å snakke om en entydig venstrefløy? side 3, 4-11, leder s 2 Det akademiske hjørnet:

Oaxaca på kvinnedagen side 18-19

Nyhetsdekningens fokus Medieaktørene i Venezuela spilte en avgjørende rolle i statskuppet mot Hugo Chávez i 2002. Ved kun å formidle opposisjonens synspunkter, skapte de et skjevt bilde av virkeligheten. Lesere også i andre deler av verden ble presentert for et paradoks: at statskuppet var et skritt i demokratisk retning.

Hvordan vinklet norske aviser nyhetene om kuppet? side 12-14

2

KOMMENTAR

Mars 2006

Valgårets kvaler 2006 er det store valgåret i Latin-Amerika. Før året er omme, og hvis alt går etter planen, vil det ha blitt innsatt ni nye presidenter (og noen gamle), fra Mexico i nord til Brasil i sør. Valgobservatører er på plass og begivenhetene kommer til å bli nøye fulgt av internasjonal presse. Denne overveldende interessen og responsen skyldes i hovedsak et fenomen som i skrivende stund sveiper over kontinentet – Venstrebølgen. Med Venezuelas president Hugo Chávez i en av hovedrollene og Castro på vei inn fra kulissene, er scenen satt for et spennende politisk år. Bolivias nyvalgte president, aymaraindianeren Evo Morales er den nyeste på rollelisten.

Det er naturlig nok ikke mulig å klassifisere en hel region med ett enkelt politisk begrep, noe som kan være en utfordring for oss som har det for vane å sette fenomener inn i sammenheng og politiske teorier.

I tillegg gjelder det for internasjonal presse, den norske inkludert, å en gang for alle kvitte seg med fortsatt gjeldende stereotypier av dette kontinentet. Når en president er folkevalgt er han ikke en diktator.

Er det sånn som Gabriel García Márquez ordlegger seg: at vi i “Vesten” betrakter latinamerikanere som et folk som har “(…) en gitar i den ene hånden, et gevær i den andre, og en stor sombrero på hodet” ?

Først og fremst er det viktig å huske på at det dreier seg om over 500 millioner enkeltmennesker. Blant disse stemmer mange på den kandidaten de håper kan gi dem mat på bordet, tak over hodet og en følelse av verdighet, uavhengig av hvilken politisk bølge de måtte tilhøre.

Nr. 1 - Mars 2006 - Årgang 11 Utgiver: Latin-Amerikagruppen i Bergen Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen

Redaksjonen avsluttet: 19.03.2006 Deadline neste nummer: 15.05.2006

latinamerika@gmail.com

Opplag (dette nummer): 700

Nettadresse: www.latin-amerikagruppene.no

Layout: Redaksjonen

Vår oppgave blir da å se på hvorfor den mest attraktive løsningen for stadig flere latinamerikanere befinner seg på det vi kaller venstresiden.

De nyliberale reformene som ble innført over store deler av kontinentet har ikke ført til økt levestandard og økonomisk vekst, slik retorikken lød på 1980-tallet. Snarere tvert i mot; i dag innrømmer ledende økonomer at ikke bare feilet de med sin hensikt (økonomisk vekst). At mange latinamerikanske land i dag befinner seg i en situasjon med økt fattigdom, økende kriminalitet og sosial utrygghet.

Dette kan regnes som direkte følger av de feilslåtte reformene. Den økonomiske utviklingen har ikke kommet folket tilgode, det har ikke “tricklet down”.

Som region er Latin-Amerika i dag det kontinentet med aller størst forskjeller mellom fattig og rik.

Nå kan det derimot se ut som maktbalansen i mange latinamerikanske land er i endring: Den økonomiske eliten (som oftest ensbetydende med den jordeiende klassen) har, med noen få korte avbrytelser, hatt mest politisk makt siden kolonitiden. I dag blir mange byttet ut (på demokratisk vis) med kandidater fra folket.

Det er veldig interessant å følge med på Latin-Amerikas venstredreining, men viktig å ikke gå seg bort i politiske terminologier som reduserer enkeltmenneskene til brikker, eller for sammenhengens skyld, små dråper i denne politiske bølgen.

Redaksjonen: Andreas Skiftesvik Anne Kari Hinna Erna Synnøve Kjensjord Kristin Torp Skogedal Kristin Vestrheim Maren Christensen Bjune Pernille Adolfsen Ragnhild Solvi Berg Vibeke Lia

Løssalg: kr. 30,Det utgis fire nummer i året Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgirokonto: 7877.08.44184

Forsidefoto: Linda Pérez Bukåsen Flickr Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen.

Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

NYHETER

Mars 2006

3

Jamaicas første kvinnelige statsminister for partiet og siden People’s National Party har flertallet av setene i parlamentet vil hun automatisk ta over som statsminister når Patterson går av. Hun vil da sitte i stillingen frem til neste parlamentsvalg i 2007.

NYVALGT STATSMINISTER: Portia Simpson Miller.

Da Michelle Bachelet ble valgt til ny president i Chile 15. januar i år ble hun det eneste nåværende, kvinnelige statsoverhodet i Latin-Amerika. Men allerede en måned etter at Bachelet innsettes som president i mars, følger Jamaica etter og får sin første kvinnelige statsminister: Den seksti år gamle Portia Simpson Miller.

Jamaica har to partier som har vekslet på å

sitte i regjering etter frigjøringen i 1962, det sosialdemokratiske People’s National Party og det konservative Jamaica Labour Party. De siste 14 årene har Percival James Patterson, som tilhører People’s National Party, sittet som statsminister, men det er nå ventet at han vil trekke seg fra embetet i april i år. I en intern avstemning i februar ble Portia Simpson Miller valgt til ny leder

Simpson Miller har en lang karriere bak seg innen Jamaicas politikk. Hun startet sin politiske karriere på 1970-tallet og har blant annet sittet som visepresident i partiet fra og med 1978. Siden 1989 har hun innehatt ulike ministerposter og sitter nå som kommunalminister frem til hun overtar som statsminister om drøyt en måned. I følge ulike kommentatorer har hun blitt en populær person gjennom sitt årelange engasjement i politikken. Selv om opposisjonspolitikere har vært kritiske og stilt spørsmål ved hennes evne til å lede landet, sies hun å være en politiker som har vunnet tilliten til flertallet av befolkningen – spesielt hos kvinner, fattige og arbeidsledige. (kilder: BBC/Jamaica Observer/Jamaica Information Service)

Venezuelansk gass til hele kontinentet I slutten av februar falt den politiske beslutningen om å bygge et giganettverk som skal kunne forsyne store deler av det søramerikanske kontinentet med venezuelansk gass. Brasil, Argentina og Venezuela skal dele utgiftene med å bygge 8000 kilometer med rør, til en prislapp på 20 milliarder US Dollar. Prosjektet skal skjære seg gjennom regnskogen i Amazonas og nå helt ned til sørspissen av kontinentet.

Venezuelas president Hugo Chavez omtaler avtalen som et skritt mot mindre avhengighet av USA. “Mr. Danger” (slik omtaler han president George Bush jr.) er sint på oss fordi han tror all oljen og gassen

i Venezuela tilhører USA. Men den skal vi bruke selv og dele med Latin-Amerika”.

Venezuelas energiminister Rafael Ramirez hevder prosjektet vil føre til økt økonomisk og politisk enhet i Sør-Amerika.

Bolivianske analytikere er imidlertid kritiske til avtalen. Chavez skal ha tilbudt Brasil og Argentina gass til en tredjedel av prisen Bolivia i dag selger gass til disse landene for, og dette oppfattes som press mot Bolivia for at landet ikke skal øke energiprisene.

GIGANETTVERK: Gassrør under konstruksjon i SørAmerika.

4

Mars 2006

VALG 2006

Latin-Amerika velger venstre Et venstre-for-sentrum fenomen ser ut til å slå rot i Latin-Amerika.

Grasrotprotest, antiimperialisme, antinyliberalisme, egentlig antihele den eksisterende (ekstremt skjeve) maktbalansen – dette er viktige stikkord for den politiske venstresidens suksess.

MAREN CHRISTENSEN BJUNE I løpet av det siste halvåret har den politiske arenaen i Latin-Amerika fått bred internasjonal oppmerksomhet. Til og med utenriksredaksjonene i Akersgata har gitt spalteplass til regionen som vanligvis må nøye seg med korte notiser. Det er generell enighet om at valgresultat etter valgresultat demonstrerer tydelige endringer i maktbalansen i latinamerikansk politikk: Fra høyre mot venstre, og videre at denne såkalte Venstrebølgen skyldes flere tiår med feilslåtte økonomiske reformer etter ortodoks nyliberal oppskrift. Det er likevel ikke en ensartet venstrefløy som tar bolig i de latinamerikanske presidentpalassene. Hvert land og hvert folk har sine særegenheter, sin historie og sin økonomiske og demografiske virkelighet, som i stor grad påvirker det politiske utfallet. Økonomiske årsaker Den økonomiske utviklingen, eller rettere sagt, mangelen på en sådan, er altså langt på vei en god og allmenngyldig forklaringsfaktor på dagens politiske situasjon. Svært mange latinamerikanske land så på begynnelsen av 1980-tallet starten på den tragiske og langvarige arven etter de brutale militærregimene. I tillegg til at befolkningen var hardt skadet, både fysisk og psykisk, etter flere tiår med statsterrorisme, var svært mange land nedtynget av gjeld. Det skrikende behovet for kapital gjorde at de raskt befant seg i lomma på internasjonale kreditorer, IMF, Verdensbanken og den Interamerikanske utviklingsbanken (IADB). Nyvalgte og mer eller mindre demokratiske presidenter hadde således veldig lite økonomisk spillerom. Kreditorene, (som stort sett befant seg i Washington, i nær dialog med de politiske instansene i samme by, derav navnet “The Washington Consensus”),

SVINGETE: Kjører latinamerikanerne sammen mot venstre? (illustrasjon: Dave Watson)

krevde at mottakerlandene fulgte en pakke med økonomiske reformer som skulle vise seg å få alvorlige konsekvenser for Latin-Amerikas sosiale utvikling.

Privatisering, skattereformer og frihandel var hovedverktøyene i dette programmet.

Det ble hevdet at dette ville føre til nasjonal og industriell utvikling som ville komme alle til gode (“trickle down” effekten). Men etter drøye tjue år med denne nyliberale pakken (som den blir omtalt i LatinAmerika) er det nå stadig flere som hevder at dette var et tragisk feilgrep og direkte årsak til at regionen jevnt over har sett svært lite økonomisk utvikling. Til tross for fredsavtaler og demokratiseringsprosesser utgjør fattigdom, kriminalitet og sosioøkonomisk ulikhet minst like alvorlige problemer i dag som for tjuefem år siden.

I dag ser vi at de fleste av de nyvalgte venstrevendte presidentene har gått til valg på en eksplisitt anti-nyliberal kampanje.

Dette har blitt godt mottatt blant svært mange latinamerikanere, som mener at det nyliberale alternativet har spilt sin rolle, og tapt. Nå gir de alternativet tillit, i håp om å forbedre både sin egen og nasjonens sosiale

og økonomiske situasjon.

Kjempen i nord Mange følger nøye med på Washingtons reaksjoner på denne utviklingen. USAs utenriks- og innenrikspolitikk har alltid hatt en avgjørende faktor i forhold til Latin-Amerikas politiske og økonomiske utvikling, og har tidligere vært mildt sagt skeptiske til venstreorienterte regjeringer.

USA har riktignok sett med noe mildere øyne på utviklingen i Latin-Amerika de siste årene, men det kommer til tider utspill fra Washington som minner om en periode da venstresiden i Latin-Amerika konsekvent ble betraktet som mørkerøde kommunister og truende for rikets (USAs) sikkerhet. Den kalde krigen er ikke lenger en unnskyldning for direkte inngrep, men noen hevder Venezuelas president Hugo Chávez (alene eller i samarbeid med Fidel Castro) utgjør en fare. Condolezza Rice uttalte den 15. februar i år at Chávez utgjorde den største trusselen for politisk stabilitet i Latin-Amerika.

Slike utspill kan virke skremmende på noen velgere, men stort sett er de med på å styrke den latinamerikanske venstresidens-

VALG 2006

posisjon og (antiimperialistiske) argumenter, og har blitt en viktig del av venstrepartienes styrke og suksess.

Venstreorienterte politikere uttrykker vilje til å redusere denne avhengigheten – fremfor klokketro på Washingtons markedsøkonomiske retningslinjer og bilaterale avtaler, vil de satse på utvikling av regionalt samarbeid og mer aktive statsapparat.

Cubas rolle Nesten femti år etter revolusjonen er Fidel Castro og Cuba fortsatt en viktig brikke i analysen av det politiske venstre i Latin-Amerika.

Med varierende og etter hvert avtagende styrke har Cubas motstandsdyktighet inspirert opposisjonelle over hele kontinentet, frustrerte over sine hjemlige styresett som virket immune for folkets påvirkning, selv med demokratiske institusjoner. Det kunne se ut til at den kubanske veien (væpnet revolusjon) var den eneste som kunne føre til radikale endringer av de postkoloniale maktstrukturene. Venstresiden har derfor lenge blitt assosiert med geriljavirksomhet og blitt holdt på lang avstand fra den offisielle politiske arenaen.

Så kom Hugo Chávez, først ved militærkupp, så som demokratisk valgt president. Men selv om det kunne virke sånn på oss her i Europa, kom han ikke ut av det blå. Chávez’ suksess er et produkt av Venezuelas historiske og politiske tradisjoner; retorikken er tydelig inspirert av den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívar og hans visjoner om et fritt og integrert Amerika. Den vidstrakte og brutale økonomiske krisen i åttiårene førte til at Chávez talte til et svært hardt prøvet folk som hadde sett seg lei av at den politiske eliten byttet på å lede landet. Venezuela var rede for forandring, om enn ikke ved nok et militærkupp som var Chávez’ første strategi, men ved demokratisk valg. I tillegg er Venezuelas rike naturressurser med å fylle Chávez’ statskasse, slik at de lovede sosiale reformene faktisk kan gjennomføres.

Chávez’ høylytte angrep på kjempen i nord og uortodokse kommersielle forbindelser med Kina og flere arabiske land har gitt ham bred internasjonal oppmerksomhet.

Ofte fungerer han som målestokk for det politiske venstre i Latin-Amerika. Nye presidenter blir gjerne omtalt som mer eller mindre populistiske, nasjonalistiske eller

sosialistiske enn Hugo Chávez.

Mars 2006

5

Dette trekløveret blir nå omtalt som den strategiske alliansen.

Strategiske allianser Valget av Luis Inacio “Lula” da Silva fra Partido dos Trabalhadores (PT) – det brasilianske arbeiderpartiet – i 2002 ble i første omgang ikke sett i sammenheng med Chávez’ brede støtte i Venezuela.Men flere internasjonale aktører og organisasjoner, og da særlig de i Washington, uttrykte riktig nok lettelse for denne moderate versjonen av en venstreorientert president. Lula representerer et institusjonalisert parti, han har lang fortid i partipolitikken og rullebladet hans så ut til å være fritt for udemokratiske sysler, som for eksempel militærkupp.

Partiet han leder har likevel en klar venstreorientert profil; en aktiv stat skal jobbe direkte med å redusere Brasils enorme sosioøkonomisk ulikhet, NYTT VENNSKAP: Hugo Chávez og Lula da Silva i hyggelig samvær under toppmøtet i Argentina i november 2005. prioritere fattigdomsbekjempelse, skape arbeidsplasser. Ønsket er at Mange typer venstre markedskreftene alene ikke skal være de Stadig flere land føyer seg til denne rekken som styrer Brasils utvikling. PT i regjering av sentrum-venstre presidenter: har likevel vist seg å være lite truende for I 2004 brøt Uruguay med det tradisjonelle de eksisterende maktstrukturene, og de har toparti systemet, og valgte inn Tabaré vist moderat innsats på sine kjerneområder. Vásquez fra Frente Amplio, FA (Bred Front), Lula har likevel vist styrke og oppnådd med lange og nære forbindelser med internasjonal anerkjennelse for arbeidet Uruguays sivile samfunn og fagforeninger. med regional integrering den alternative I Chile vant Michel Bachelet nylig presidentvalget som representant for La blokken G20 i WTO forhandlinger.

Da Argentina, der den økonomiske krisen Concertación, koalisjonen som har ledet fikk spesielt alvorlige følger etter krakket Chile siden 1990. Men selv om Bachelet i 2001, også stemte frem en venstrevendt selv kommer fra sosialistpartiet, og hun president i 2003, begynte analytikere blir omtalt som en Lula, snarer enn en å behandle denne utviklingen som et Chávez, er mange skeptiske til å ta Chile med i Venstrebølgen fordi La Concertación fenomen: en Venstrebølge.

Néstor Kirchner var heller ikke en fører en svært markedsvennlig økonomisk outsider i politikken. Den tidligere politikk. Likevel, det skjer gradvis endringer guvernøren representerer det tradisjonelle i de gamle maktstrukturene også i Chile, peronistpartiet, PJ, men har gitt det en som i dag er det landet i Sør-Amerikas med betydeligere mer venstrevendt profil enn størst forskjeller mellom fattige og rik (se det hadde på 1980- og 90-tallet. Han har egen artikkel s. 7). vist muskler i sin kamp med IMF angående Argentinas “diktatorgjeld” (utenlandsgjeld Mexico skal også velge ny president i år. I tatt opp under militærregimet) og følge de siste meningsmålingene ser det samarbeider med Chávez om alternative og ut til at venstre-for-sentrum kandidaten, regionale løsninger på både finansielle og tidligere borgemester i Mexico City Andrés Manuel López Obrador kan vinne valget i politiske problem.

Argentina har vært en viktig medspiller juli i år. Men López Obrador representerer i utvikingen av TeleSur og Kirchner har ikke grasrotbevegelsen i Mexico på samme nylig undertegnet en svært omfattende måte som Morales gjør det i Bolivia og gassavtale med Venezuela og Brasil. Chávez i Venezuela. Det er det Zapatistene

6

Mars 2006

som gjør. Zapatistenes frigjøringshær EZLN (Ejercito Zapatista de Liberación Nacional) turnerer i disse dager over hele Mexico i hva Subcomandante Marcos kaller Den alternative valgkampen (se: Audun Husebys artikkel i forrige nummer 3, 2005).

Flere andre latinamerikanske land har gitt full tillit til venstresidens kandidater, både ved lokalvalg og ved presidentvalg.

Et påfallende unntak er Mellom-Amerika.

Særegne og svært brutale historiske hendelser har ført til en særdeles streng kontroll over det politiske venstre. I stor grad er det den jordeiende eliten i samarbeid med de militære styrker som fortsatt har den faktiske makten i de mellomamerikanske landene. Mange har likevel håp om at sandinistene skal snu denne trenden ved valget i Nicaragua i november (se egen artikkel s. 8).

Andesrevolusjonen Den mest omtalte er likevel Bolivias nyvalgte president, Evo Morales. Inntil nylig har den tideligere kokabonden fungert som frontfigur for den folkelige og til tider svært markante opposisjonen i landet som har hatt tre ulike presidenter de siste tre årene (se egen artikkel s. 11).

Morales’ overbevisende valgseier er resultatet av en lang prosess av organisering og bevisstgjøring av det sivile samfunn, særlig i områder og sektorer dominert av den fattige urbefolkningen, og det ventes å få gjenklang i andre land i Andes regionen. Med Aymara indianeren Evo Morales har den prekolonialske kulturen oppnådd politisk representasjon uten sidestykke i Latin-Amerikas moderne historie og representerer, etter min mening, det mest radikale bruddet med de gamle latinamerikanske maktstrukturene.

Kanskje det derfor er nyttig å ikke bare behandle alt som politisk bølge- snarere se på denne utviklingen som et resultat av en helt særegen historisk utvikling – og fokusere på hva det er som gjør at de får forfeste akkurat nå.

En lang prosess Latinamerikanske land deler en turbulent historie preget av undertrykkelse, utnyttelse og ulikhet, både på det nasjonale og det personlige plan. Når det i dag kan se ut som “folket” endelig har lykkes i på fredelig vis å oppnå representasjon

VALG 2006

på høyeste plan, er dette et resultat av en lang prosess. Urbefolkningen har konsekvent vært hardest rammet av brutale statsapparat og økonomiske kriser, og det er bare nylig at deres rettigheter har blitt nedsatt i grunnlover kontinentet over. I hvert fall i tilfellet Bolivia, bør venstresiden hylles ikke så mye som en “politisk retning”, men mer som en seier for LatinAmerikas urbefolkningen (som utgjør over 60 prosent av befolkningen) og deres kampsaker: Jordreform, forvaltningsretten på naturressurser og anerkjennelse som folk. Etter en lang periode med represjon har urbefolkningen nå, gjennom utdanning og en generelt mer åpen politisk situasjon, oppnådd bevisstgjøring rundt sin egen situasjon, de har lykkes å organisere seg både lokalt og regionalt og samarbeider internasjonalt både med globale institusjoner som FN og lokale partnere verden over. “The ballot box, for the first time in Latin America, has become the strategy of choice for revolutionaries and the poor majority” R. Gott (“Revolution in the Andes” The Guardian 20.01.06) Morales (og hans bevegelse) MAS er slik samtidig en nasjonal, en regional og en internasjonal bevegelse, og hans valgseier skiller seg på denne måten fra hans kolleger.

Forskjellige veier til samme mål?

Den nye venstrebølgen er tydelig ikke en unison bevegelse, det blir gjerne tegnet et bilde av Chávez og Morales som populistiske og nasjonalistiske, Lula og Bachelet heller i sosialdemokratisk retning, mens Kirchner blir plassert midt i mellom. Men de bør likevel sees i sammenheng med hverandre, først og fremst fordi de til en viss grad kan takke hverandre for seieren. Selv om de med sin venstrevendte politikk risikerer å bli upopulære i Washington, kan de regne med regional støtte, politisk og økonomisk.

Morales, har den siste tiden kunnet regne med full støtte fra Hugo Chávez og ble møtt med bred anerkjennelse og samarbeidsvilje fra hans venstrevendte kolleger over hele regionen, også internasjonalt.

Selv om det er ulike former for venstrevendt politikk og bevegelsene har oppstått av forskjellige årsaker, kan det se ut som de har en felles agenda: Økt regionalt integrering. Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) kan være en arena for et slikt samarbeid. OAS blir ofte regnet som et talerør for USAs interesser

i regionen, men nå kan dette bilde endres.

Valget av generalsekretær i fjor falt på Chiles José Miguel Insulza og ikke USAs favoritt – Mexicos utenriksminister Luis Ernesto Derbez. Og med de mange nye folkevalgte representantene, kan det hende at maktbalansen kan endres. Likevel er det søramerikanske fellesmarkedet MERCOSUR kanskje en bedre arena for økt integrasjon. I skrivende stund er Brasil og Argentina i samtaler angående Venezuela mulige medlemskap.

De nye regjeringene kan gjennom sin regionale allianse dessuten oppnå uforutsett god forhandlingsposisjon i internasjonale forhandlinger, særlig fordi det ser ut til at mye av Latin-Amerikas rike naturressurser nå kontrolleres i mye større grad enn før, av de latinamerikanske landene selv, selv om det selvfølgelig kan diskuteres hvor mye kontroll det går an å øve over markedsbaserte internasjonale selskap, spesielt innenfor olje og gassektoren. Det gjenstår å se (og håpe) at dette kommer folket tilgode.

Kommer det til å bli utført reelle strukturelle endringer? Kommer de nye alliansene til å holde? Det forventes svært mye av de nye regjeringene, det er el pueblo – folket – som skal styre, ikke eliten; fattigdom skal reduseres, urbefolkning skal få jorden tilbake, kvinner og barns rettigheter skal forbedres og så videre. Men hvor mye spillerom har de? Gjennom historien har man sett hvordan venstrevendte og reformvennlige regjerninger har blitt kneblet på hender og føtter av både nasjonale og internasjonale (særlig økonomiske) aktører. Et stående eksempel er USAs handelsblokade av Cuba.

Det antas at dagens internasjonale situasjon forhindrer direkte intervensjon a typen kuppene mot Árbenz i 1954 (Guatemala) og Allende i 1973 (Chile), men Bush administrasjonens krig-mot-terror (og narkotika) retorikk føles likevel truende for mange. Men foreløpig er det kun ord som hagler mellom Caracas og Washington.

VALG 2006

Mars 2006

7

Fyrste fyrstedame i Chile MICHELLE BACHELET: Laurdag 11. mars blei for fyrste gong ei kvinne innsett til president i Chile

11. mars blei Michelle Bachelet innsett som Chiles fyrste kvinnelege president – eit vendepunkt i eit konservativt og mannsdominert Chile.

Moderatsosialisten blir ønskt velkommen av så vel Hugo Chávez som det kvite hus i Washington. At kvinner kjem til å få ein større plass i det politiske liv i Chile er nok ganske sikkert, det signaliserte Bachelet ved å konstituere eit kabinett med historiske ti menn og ti kvinner.

ANNE KARI HINNA Kort tid etter at røystelokala hadde lukka sundag 15. januar, og dei fyrste valresultata var komne inn, var folk i heile Chile ute i gatene og feira sin nye president. Med 53,49 prosent oppslutnad i andre valomgang vann sosialist Michelle Bachelet med god margin over konservative Sebastián Piñera.

La Concertación i over 15 år Michelle Bachelet representerar venstresentrumskoalisjonen la Concertación; ein koalisjon av kristelegdemokratar, sosialdemokratar og sosialistar som har sete med makta i Chile sidan Pinochets diktatur blei avvikla i 1990, og som no får sin fjerde president. Som avtroppande president Richardo Lagos, tilhøyrer Bachelet Sosialistpartiet, men ho er i fleire auge meir radikal enn sine forgjengarar.

Fyrst og fremst av di ho er kvinne.

Forretningsmannen Sebastián Piñera, som Bachelet slo med 485 192 røyster, tilhøyrer høgrepartiet Renovación Nacional og representerar høgrekoalisjonen La Alianza.

I følgje ein rapport frå International Press Department of Chile distanserte Piñera seg

tidleg i valkampen frå det mest konservative høgre. Han inviterte chilenarane til ei ny rørsle, tufta på kristen humanisme. Slik sett freista han å appellere til kristeleg demokrat-veljarar som tradisjonelt støttar la Concertación.

Små politiske kontrastar Sjølv om ein kan plassere Bachelet til venstre/ sentrum og Piñera til høgre, var det, i følgje The Economist, ikkje sterk politisk usemje mellom kandidatane i valkampanjen.

Dei lovde begge ein stabil økonomi, fleire arbeidsplassar, betre utdanning, meir stønad til små og mellomstore bedrifter, og ei betre pensjonsordning. Leiar for venstrepartiet som frontar seg med slagordet Juntos Podemos Más (saman får vi til meir), Tomás Hirsh, hevdar óg det er små skilje mellom dei to kandidatane Bachelet og Piñera. –Med Bachelet vil vi no få fire nye år med ein økonomisk modell installert under diktaturet. Totalt blir det 36 år med nyliberalisme i Chile, seier Hirsch som fekk 5,4 prosent av røystene i fyrste valrunde 11. desember 2005.

Folkeleg og kjær Fleire politiske kommentatorar hevdar derimot at det er Bachelets varme utstråling og personlegdom som har gjeve ho tillit frå folket. Som ho sjølv skildrar seg (og tidt og ofte, og her igjen, blir sitert på), er ho alt det som er synd i Chile: Kvinne, sosialist, separert og agnostikar. Mange chilenske kvinner kjenner seg nok att i Bachelet; i Chile er mellom anna halvparten av alle barn født utanfor ekteskapet.

Ein annan sentral del av det bilete som blei vist av Bachelet i valkampanjen var at ho er eit av offera for Pinochets diktatur. Far hennar, Alberto Bachelet som var general i luftforsvaret til Salvador Allende, døyde i fangenskap. Sjølv sat Bachelet i fengsel saman med mor si, Angela Jeria. Dei blei satt fri, og reiste i 1975 i eksil i Australia.

Den kommande presidenten er ingen fersking i chilensk politikk. I 2000 blei ho utnemnd til helseminister i president Lagos’ regjering, og etter ei reorganisering av kabinettet i 2002, blei ho utnemnd til Chiles, og Latin-Amerikas, fyrste kvinnelege forsvarsminister. Når Bachelet no konstituerer si eiga regjering slepp ho fleire kvinner inn på den politiske arena i Chile. Fordelinga av dei tjue representantane som fyller ministerpostane er broderleg; femti-femti menn og kvinner. Dermed har den nye presidenten allereie fylt eit av løfta ho gav i valkampen.

CHILE - TID FOR ALLE: Under valkampen lova Bachelet framsteg for heile folket (foto: Flickr).

8

Mars 2006

VALG 2006

Valg i Nicaragua Det er ennå over et halvt år til det nicaraguanske folket skal velge sin nye president, men det har for lengst spisset seg til i hva som ser ut til å bli en særdeles bitter strid mellom gamle og nye politiske aktører og allianser.

MAREN CHRISTENSEN BJUNE Det tidligere så tydelige skillet mellom sandinister (Frente Sandinista de Liberación Nacional, FSLN) og anti-sandinister (alle de andre), er ikke lenger gjeldende; både den liberale fløyen (anti-sandinistene) og sandinistene er splittet i hver sin “dissidentkoalisjon”, som begge stiller med kandidater til valget i november. Det som ser særlig interessant er å se på utviklingen i FSLN, som lenge har hatt monopol på den offisielle representasjonen av venstresiden i Nicaragua.

Sandinistpartiet, FSLN, har siden valgnederlaget i 1990 stilt med Daniel Ortega som presidentkandidat, og med ham har de lykkes i å oppnå stadig større prosentandel av stemmene ved valgene (fra 40,8 prosent i 1990 til 42,8 prosent i 2001). Men nå ser det ut til at han tøyer sandinistenes egne grenser, stadig flere kritiserer måten han har tatt på seg rollen som partiets grand old (and only) man. Allerede i 1995 brøt sentrale aktører i FSLN med partiet og startet Movimiento Renovador Sandinista (MRS), deriblant tidligere visepresident Sergio Ramírez og Dora María Téllez.

Stadig flere sandinister å ønsker å etablere et skille mellom sandinisme, og det de kaller danielisme (etter Daniel Ortega).

To fløyer, fire alternativ Nicaraguansk politikk er delt i to tradisjonelle fløyer, en til venstre og en til høyre for det politiske sentrum. Førstnevnte fordømmer de siste tiårenes nyliberale økonomiske politikk som har brakt det nicaraguanske folk lenger ned på internasjonale sosiale indekser, mens høyrefløyen argumenterer for kontinuitet og stabilitet i den nicaraguanske økonomien, og er spesielt ivrige etter å komme i gang med frihandelsavtalen Central American-Dominican Republic-Free Trade

POLITISK SATIRE: Daniel Ortega og Arnoldo Alemán legger beslag på de to viktigste politiske partiene i Nicaragua, FSLN og PLC (faksimile: El Alacran 13.02.2005).

Agreement (CAFTA-DR). På høyresiden finner vi det tradisjonelle liberale partiet PLC (Partido Liberal Constitucionalista) som fortsatt er under mer eller mindre direkte innflytelse av ekspresident Arnoldo Alemán og en nydannet liberal koalisjon, ALN-PC (Alianza Liberal Nicaragüense-Partido Conservador) bestående av det gamle konservative partiet og en utbrytergruppe fra det liberale partiet. ALN-PC tar fullstendig avstand fra det tradisjonelle liberale etablissementet, og deres presidentkandidat er bankmannen Eduardo Montealegre.

Det var lenge usikkerhet rundt hans kandidatur, PLC forsøkte å ugyldiggjøre hans kandidatur for å slik holde ham ute av valgkampen, men det er nå relativt sikkert at han kommer til å stille. Usikkert var det også lenge rundt kandidaturet til FSLN-dissident og tidligere borgermester i Managua, Herty Lewites, men det anses nå som ganske sikkert at han kommer til å toppe listene til den venstreorienterte koalisjonen Alianza Herty.

Men hovedaktørene på venstresiden er fortsatt FSLN med Daniel Ortega, og mange tror at både den nasjonale og den regionale konteksten denne gangen er

klare for en sandinistregjering. FSLN har knyttet gode kontakter med viktige deler av det nicaraguanske samfunnet, blant annet den katolske kirken og store deler av det evangeliske miljøet. Under lokalvalget i 2004 gjorde de et svært godt valg, og godt over halvparten av landets kommuner ledes i dag av FSLN. Ortega har vist seg som en svært pragmatisk politiker, og mange gir ham æren for at det roet seg etter den konstitusjonelle krisen i fjor høst. Dessuten har han et ess i ermet: Korrupsjonsdømte ekspresident Arnoldo Alemán.

Kontinuitet og Caudillismo Etter latinamerikansk målestokk er nicaraguanske valg til en viss grad av preget av kontinuitet. Siden valget i 1996 har FSLN og PLC vært hovedaktørene. Særlig førstnevntes transformasjon fra å være en revolusjonær bevegelse til et etablert politisk parti, oppfattes som lovende for den demokratiske styreformen i landet. Men det er fortsatt store hindre i veien frem mot konsolidert demokrati i Nicaragua. Et av de største er korrupsjon, noe som har vært nåværende president Enrique Bolaños

VALG 2006

1980-ÅRENE: Daværende president Daniel Ortega (til høyre) med Cubas president Fidel Castro og tidligere visepresident Sergio Ramírez

fanesak. I løpet av de siste årene har det blitt avholdt store og omfattende rettssaker, deriblant saken mot Alemán, som i dag sitter i husarrest (som riktignok er formildnet til å gjelde hele Managua by), og som regnes som en av verdens mest korrupte menn. Men selv om noen sentrale aktører blir dømt, vil det ta lang tid før Nicaragua får tatt et oppgjør med korrupsjon som fenomen.

Selv om rettssakene mot korrupte politikere har vekket stor interesse blant folket, er korrupsjon som politisk metode ennå ikke (fullstendig) sosialt uakseptert. Som påpekt av den politiske kommentator León Nuñez i El nuevo Diario “. . . aquí la corrupción es pavorosa y no hay sanción social . . . [además] a la gente se le olvida las cosas”.

(Korrupsjonen er skrekkelig her. Det finnes ikke sosiale sanksjoner...[dessuten] glemmer folk fort).

En oppfatning av at politikere stort sett gjør som de vil og tar politiske avgjørelser ut i fra antall córdobas (Nicaraguas myntenhet), ikke etter antall stemmer, indikerer en mistillit til grunnpilaren i et demokratisk system; at folkets stemme er avgjørende og at avgjørelser blir tatt for åpne dører.

Ortega og Alemán har inngått en rekke politiske pakter bak særdeles lukkede dører de siste årene, pakter som har sikret de to partiene uforhåndsmessig høy representasjon i politiske instanser som parlamentet, domstolene og valgrådet. Det er forventet at hvis Ortega og FSLN vinner valget i november, kan Alemán regne med å bli en fri mann. De to hovedaktørene i nicaraguansk politikk er på denne måten avhengig av hverandre, og det er denne tendensen som er hovedkritikken til de to overnevnte “dissidentene”.

Ortega selv forsvarer paktene ved å hevde at de har vært nødvendige for at FSLN har kunnet overleve i dagens KRITISK RØST: Tidligere visepresident Sergio Ramírez har siden midten av 90-tallet vært en aktiv motstander av sin gamle revolusjonskamerat, Daniel Ortega

Mars 2006

9

politiske system, men i regjeringsposisjon vil dette endres. Han har fortsatt tillit blant mange sandinister. Men FSLN har konsekvent større oppslutning i de regionale valgene, og dette kan indikere at mange støtter FSLN, men ikke Ortega.

Den tidligere visepresidenten Sergio Ramírez (1984-1990) har i det siste vært særlig høylytt i sin kritikk av den politiske situasjonen i landet (gjennom intervjuer og publikasjoner i internasjonal presse).

Han kritiserer Alemán og Ortega for å ha kidnappet Nicaraguas demokrati, og hevder at den eneste måten å hamle opp med denne formen for caudillismo på, er å velge en av de to alternative koalisjonene og bryte fullstendig med de politiske paktene.

I tillegg understreker han viktigheten av tilstedeværelsen av internasjonale observatører, ikke bare på valgdagen, men også nå, i forkant av valget. Han frykter at de to nye koalisjonene kan bli utestengt fra valget, med spesiell henvisning til at både PLC og FSLN har gode kontakter i valgrådet, som til syvende og sist er de som setter regler for partirepresentasjon og trykker partilistene.

Nicaragua og venstrebølgen.

I en mellomamerikansk kontekst, er det unikt at tydelig venstreorienterte presidentkandidater har reelle sjanser til å vinne valget. Arven og minnene fra sandinistrevolusjonen er vesentlig i denne sammenheng. Det at FSLN på fredelig vis ga fra seg makten ved demokratisk valg, var en viktig faktor for partiets overlevelsesevne som politisk alternativ. Og selv om mange fortsatt forbinder FSLN med den lange Contras-krigen som direkte rammet store deler av befolkningen, er fortsatt sandinistregjeringens sosiale program vidt anerkjent. Men revolusjonen førte altså til at Nicaragua har et utpreget splittet politisk landskap. De siste års utvikling i Sør-Amerika har kanskje støttet Nicaraguas venstrealternativ ytterligere, men så lenge dette forbindes med eksrevolusjonære Daniel Ortega, er det fortsatt et for risikabelt alternativ for mange, fordi man frykter uvilje fra Washington og utenlandske selskaper og generell sosial og økonomisk usikkerhet.

Ved tidligere valg har USAs ambassadør i Managua vært klar i sin tale om Washingtons mistillit til Daniel Ortega; skulle han vinne, ville det sannsynligvis føre til sanksjoner og alvorlige problemer for forholdet mellom de to landene. Men i dag kan lignende

10

Mars 2006

VALG 2006 VANLIG PROSEDYRE: “Jeg skal passe godt på barna dine, hvis du stemmer på meg” (foto Ola Harald Svenning).

gang tidligere.

Men som vi har sett er ikke alle enige om at Daniel Ortega skal representere Nicaraguas bidrag til Venstrebølgen.

MRS’ leder Dora María Téllez hevder i et intervju med La Prensa (22.01.2006) at “La Alianza Herty” er Nicaraguas versjon av det venstrevendte alternativet til nyliberalismen. “Vi er sandinister”, sier hun, “ikke danielister”. uttalelser, i større grad enn før, heller virke styrkende på FSLNs posisjon, fordi flere og flere har sett seg lei på at USA blander seg i Nicaraguas innenrikspolitikk. Dessuten er USA-skeptisisme mer utbredt nå enn noen

Brudd eller kontinuitet?

Det er likevel usikkert hvor mye forandring man kan vente seg i Nicaragua dersom en venstreorientert regjering skulle ta over.

Utenlandske selskaper har ekstremt mye innflytelse i nicaraguansk politikk, gjennom direkte eierskap i infrastruktur og industri.

Etterhvert vil det antakeligvis oppstå et velkjent problem for den latinamerikanske venstresiden – hvordan en kan utvikle en mer universal offentlig sektor uten å skremme bort alt for mange av de utenlandske investorene. I motsetning til Venezuela og Bolivia, har Nicaragua svært lite nasjonale ressurser å slå i bordet med.

Men den politiske situasjonen i dagens Latin-Amerika kan åpne opp for alternative handelsavtaler og politiske allianser og slik gi en sandinistregjering større spillerom enn tidligere.

Enn så lenge er hovedspørsmålet hvilke sandinister som kan komme til å danne regjering. Splittelsen på venstresiden kan dessuten gi uant styrke til høyresiden, som på denne måten kan oppnå et flertall av stemmene. Per i dag er de imidlertid også splittet, og det ligger an til å bli et veldig spennende valg i november.

UNGE TILHENGERE: Til tross for uenighet om Daniel Ortegas rolle i Nicaraguas fremtid, er det ingen tvil om at sandinistpartiet har mange tilhengere (foto: Audun Husby).

VALG 2006

Mars 2006

11

Folkets representant i Bolivia Historien om kokabonden Evo Morales som ble Bolivias president ved valget i desember 2005 har gått sin gang over verden – til glede for mange og selvsagt også til ergrelse for noen. Valgutfallet må blant annet ses i sammenheng med de siste års økonomiske og politiske utvikling i Bolivia – og ikke minst den stadig økende og mer åpenbare frustrasjonen og motstanden mot denne utviklingen.

RAGNHILD SOLVI BERG Evo Morales vant 18. desember en overlegen valgseier over sine motstandere, med hele 53,7 prosent av stemmene. For første gang har en representant for Latin-Amerikas urbefolkning vunnet et presidentvalg i Bolivia. En av sakene som har blitt frontet i valgkampen har vært bolivianernes rett til å dyrke den tradisjonelle kokaplanten.

Men seieren til sosialistpartiet Movimiento al Socialismo – MAS – er en markering ikke bare av støtten til Morales, men også et uttrykk for frustrasjonen mot økt liberalisering.

Kampen om naturressursene – den vanlige historien?

Det kan synes som om det forslitte uttrykket

“historien gjentar seg”, fremdeles holder mål. Kampen om knappe naturressurser som kilde til konflikt og uro er en gammel historie som fremdeles gjelder i dag; i de fleste konflikter i Latin-Amerika har konflikt om naturressurser utgjort i hvert fall en del av et større bilde.

Vann og gass har de siste årene skapt stor uro i Bolivia. I april 2000 startet det som har blitt kalt “Vannkrigen”, hvor bønder i Cochabamba protesterte mot privatiseringen av byens offentlige vannressurser. Vannet ble solgt til utenlandske investorer. Lignende privatiseringsprosjekter andre steder i Bolivia har ført til den absurde situasjonen at fattige familier må betale ågerpriser til private firma for tilgang til lokale drikkevannskilder.

En mann av folket Det er likevel noe med denne historien som er nytt. Da Jacobo Arbenz i Guatemala på 50-tallet gjennomførte radikale jordreformer for å bøte litt på den ujevne fordelingen av naturressurser, gjorde USA kort prosess.

Ved hjelp av CIA ble den reformvennlige presidenten avsatt, og en mann etter USAs hjerte innsatt. For å si det enkelt.

Morales har et noe annet utgangspunkt og en annen agenda enn det som for eksempel Hugo Chávez og Luis Inacio “Lula” da Silva har. Valget i Bolivia er en seier like mye for fattige, for urbefolkningen og for småbønder som den er for revolusjonen og venstresiden i tradisjonell forstand.

Morales er selv en mann “av folket”, og hans

BLOMSTRER: Evo Morales vant overlegent ved valget i Bolivia i desember.

bakgrunn gir ham troverdighet ovenfor dem han mener å representere. Kampen mot frihandelsavtalene og mot USAs makt over ressursene på kontinentet har han likevel felles med mer politisk orienterte venstreledere som Chávez. Selv om han har talt mot nyliberalisme og globalisering har han ikke avvist en bilateral frihandelsavtale med USA – men han har understreket at Bolivia vil komme til å stille krav til denne, skriver utviklingsorganisasjonen IBIS på sine nettsider fjerde januar i år.

Sterk leder En av lederne i kampen mot salget av vannet i Cochabamba het Evo Morales; lederen av MAS. På sin nettside www.evomorales.net understreker han sine lederegenskaper som en fremtredende personlig egenskap hos seg selv. Fokus på sterke individer er historisk sett gjennomgående i latinamerikansk politikk. Morales’ bakgrunn og fremtoning posisjonerer ham dermed inn i denne tradisjonen. Hvor lenge han får sitte i presidentstolen vil imidlertid fremtiden vise. Det har blitt begått 200 statskupp i Bolivias historie som selvstendig republikk, og den nåværende presidenten er nummer tre i løpet av tre år. Uro, demonstrasjoner og unntakstilstand har preget Bolivia de siste årene. Mange håper nok at det vil bli roligere i gatene med den tidligere fagforeningslederen og opprøreren ved makten.

USTABIL FORTID: Vold og uroligheter har preget Bolivias historie gjennom lang tid. Nå håper mange på en normalisering av hverdagen (foto:Thomas Kruse).

12

Mars 2006

DET AKADEMISKE HJØRNET

Et godtatt statskupp Begreper som “vaktbikkje” og “uavhengige” brukes generelt om vårt lands medier, særlig i sammenheng med nyhetsrapporteringen. I Venezuela har mediene et ganske annet rykte, her opererer de med klare politiske motiver. I april 2002 skulle de venezuelanske mediene vise seg å spille en avgjørende politisk maktrolle, som medvirkende aktører i et statskupp. I en norsk sammenheng er det interessant å spørre: Var mediene her hjemme den “vaktbikkja” de skulle være i sin dekning av kuppet mot Chávez? Er etterrettelighet like viktig når det dreier seg om en hendelse i et land langt borte?

ERNA SYNNØVE KJENSJORD

skriver masteroppgave i medievitenskap om forståelsesrammer i nyhetene, med utgangspunkt i hvordan kuppet i Venezuela ble omtalt i norske aviser Den 11. april 2002 ble det begått statskupp i Venezuela, en god stund etter at dette sluttet å være hverdagskost i Latin-Amerika. For den som baserte seg på avisnyhetene i Norge disse dagene, var det imidlertid ikke en følelse av indignasjon og fordømmelse av handlingen man satt igjen med. Selv om man ikke nødvendigvis kunne sette fingeren på noe konkret, kunne man ane at dette dreide seg om en forandring til det positive. Vi fikk forstå at Chávez’ oppslutning hadde sunket betraktelig og at det var folket som ønsket et “maktskifte”.

Lite, om noe, ble sagt om det faktiske virkelighetsbildet: At dette var et statskupp, som vanligvis betraktes som en ulovlig handling og en krenkelse av demokratiet.

Et statskupp utført av en gruppe generaler, i samarbeid med mediesektoren, kirken og landets rike. Folket, i ordets rette forstand, var ikke representert.

Hva var det som hadde skjedd, hvorfor var et kupp plutselig blitt til et godtatt maktskifte?

Mediesektor og stat i kollisjon Da Chávez ble valgt som president i 1998 var det med støtte av flere medieaktører, men hans sosialistiske politikk med regulering og nasjonalisering gjorde at de samme selskapene vendte seg mot ham.

Mediesektoren består av mennesker fra de bedrestilte samfunnsgruppene, som hadde lite å tjene på en politikk som prioriterte de fattigste og de uten utdanning.

I Latin-Amerika generelt er massemedieproduktene styrt av to sterke

krefter; påvirkningen fra USAs media og nyhetstjenester og den sterke kontrollen lokale eiere utøver. USAs og korporative interesser faller ofte sammen med de lokale eiernes, og disse får slik lett gjennomslag i politikken. Medieaktørene blir dermed så mektige at regjeringer blir svært sårbare overfor dem, og det vanligste er at de to sektorene støtter hverandre. Det motsatte er imidlertid tilfellet i Venezuela, her er det full kollisjon mellom partene. Konsekvensene av dette er en stadig kamp mellom de to, med gjensidige beskyldninger om å kneble ytringsfriheten og handle udemokratisk. De få medier som er statsstyrt kritiseres for å drive propaganda til fordel for presidenten, og ikke la opposisjonen komme til orde.

Den opposisjonelle mediesektoren blir tilsvarende kritisert for å ignorere presidentens oppslutning, svartmale ham, og å ikke avspeile meningene i folket. Selv reagerer de kraftig på de begrensninger presidenten legger på sendingene deres, og hevder i kor med USAs offisielle stemme at Chávez er en trussel mot ytringsfriheten.

At de selv manipulerer informasjon om Venezuelas virkelighet, vedgås naturligvis ikke.

USA hevder at de først og fremst er opptatt av å forsvare ytringsfriheten, men i praksis støtter de et bestemt mediebilde som forteller verden at Hugo Chávez er en skurk og at det venezuelanske folket er misfornøyde med regjeringen. Et slikt bilde passer USAs interesser utmerket, ettersom Chávez spesielt er ute etter å begrense stormaktens dominans i regionen. Bushregjeringen har vært klar i sin misnøye mot ham, hovedsakelig på grunn av hans politikk, som innebærer blant annet nasjonalisering av oljeressursene og ikke minst et godt forhold til Fidel Castro. De har på ulike måter vist en oppfatning av den politiske situasjonen i Venezuela som skulle

tilsi at Chávez ikke var demokratisk valgt, men snarere en trussel mot demokratiet.

Opposisjonen i Venezuela har derfor opparbeidet et godt forhold til Bushregjeringen, i tillegg til forretningslivet i landet. Mens Chávez hindrer og minsker deres kontroll i landet, viser opposisjonen at de er positive til nære økonomiske og politiske bånd med USA. Mediene som kuppaktører Mediesektoren har satt i gang storstilte kampanjer og demonstrasjoner for å bli kvitt Chávez-regjeringen. Mediene var sentrale aktører i statskuppet i 2002, både i opptakten til dette, under opptøyene, og i forsøket på å opprettholde kuppmakernes makt. Mens gatedemonstrasjonene holdt på 11. april, førte de lokale medier, og spesielt TV, en kraftig kampanje mot Chávez. Han besluttet da å stoppe all privat kringkasting med begrunnelsen at det kunne skape panikk og vold. Mediesektoren opplevde dette som overgrep mot ytringsfriheten, og det ble ytterligere et argument i deres bilde av en udemokratisk president.

Demonstrasjonen toppet seg i nærkamp og skyteepisoder mellom opposisjonelle og Chávez-tilhengere, noe som resulterte i 16 døde og et hundretalls skadde (Bendaña i Kristiansen 2004:39). Tallene på døde og skadde har imidlertid variert betydelig i ulike medier, særlig de første dagene etter kuppet. Media la all skyld på Chávez og hevdet at alle de døde var fra opposisjonen.

Vestlige medier fulgte opp dette synet og publiserte kun den versjonen av hendelsene gitt av forretningslivets ledere, nettopp de som prøvde å presse Chávez ut. Også versjonen fra Bush-administrasjonen var i tråd med dette og hevdet at “Cháveztilhengere, etter ordre, skjøt på ubevæpnede, fredelige demonstranter”. Chávez påståtte ordre om å skyte inn i folkemengden viste

DET AKADEMISKE HJØRNET

Mars 2006

13

Norske avisers vinkling I norske medier viet man ikke hendelsen spesielt mye oppmerksomhet, men nyheten fikk likevel noe plass i aviser som Aftenposten, Dagbladet, VG og Bergens Tidende gjennom en fire dagers periode, fra streiken og til etterdønningene av Chávez’ gjeninnsettelse.

“With yesterday’s resignation of President Ved en nærmere titt på dekningen som gis Hugo Chavez, Venezuelan democracy is no av hendelsen, ser vi at det tegnes en klar longer threatened by a would-be dictator. moralsk vurdering av den. Overskriftene Mr. Chavez, a ruinous demagogue, stepped man kunne lese var “Venezuelas leder down after the military intervened and beordret tropper mot demonstranter: handed power to a respected business leader” Folkets protest felte presidenten”, “Det (The New York Times i Solomon 2002). ventede fallet” (BT 13.04.02), om Chávez: “Populist og kuppmaker”, mens om Carmona: “Balansert problemløser”. Mens Chávez “karet til seg stadig mer makt” (gjennom demokratiske valg), var en “rabulist” og hadde Fidel Castro blant sine nærmeste venner (!), var Carmona “økonom”, “diplomat”, “en balansert og intelligent mann” og en “leder som kan løse problemer” (sitater fra Aftenposten 13.04.02).

Det er påfallende at ordet “kupp” ikke forekommer så mange ganger som “avsettelse” The same old story – og “maktovertakelse”, og i innblanding fra Washington et av få eksempler der ordet I etterkant har det vist seg at brukes, er det i sammenhengen talsmenn for Bush-regjeringen “kuppet er i ferd med å lykkes”. hadde flere møter med En slik sammenheng gir ikke kuppmakerne i forkant av kuppet, videre grunnlag for å vurdere og at de visste om kupplanene. kupphandlingen som noe Den som hovedsakelig tok uønsket eller lovstridig. imot besøkene fra Venezuela til Det stilles ikke spørsmålstegn Det Hvite Hus, var Otto Reich, ved “maktovertakelsen”, og tidligere omstridt ambassadør man viser ikke til Chávez’ i Venezuela og i 2002 Bushstemmeflertall i befolkningen. regjeringens nøkkelperson I stedet hevdes det at hans innen Latin-Amerika-relaterte oppslutning har sunket fra forhold. Ifølge flere kilder 80 til 30 prosent – et tall uten innen Organizaton of American kildehenvisning, og et tall som States (OAS) oppmuntret Bushikke nevnes etter at Chávez regjeringen til at kuppet skulle gjennomføres og godkjente UT I GATENE: Folk fra begge leire deltok i storstilte demonstrasjoner før og etter kuppet returnerer til makten. “Folkets protest felte presidenten”, blir slik en fjerning av Chávez, og i 2002.. svært misvisende i en situasjon de hadde tro på at dette skulle lykkes (Christopher Reilly i Counterpunch I stedet for å skille mellom USAs regjerings der flertallet av folket langt fra ønsker noen 15.04.02, Ed Vulliamy i The Observer meninger om Chávez, og det avisen avsettelse av presidenten.

21.04.02). selv melder om hendelsen i Venezuela, Årsaken som presenteres for avsettelsen, Det hvite hus var raskt ute med å applaudere veves nyhetsformidlingen sammen er i stor grad personen Hugo Chávez og maktovertakelsen og anerkjenne Pedro med regjeringens offisielle skepsis til hans omfattende jordreformer og sosiale Carmona som ny midlertidig president, på presidenten. reformer. Lite blir sagt om de positive samme tid som de fleste latinamerikanske betydningene av hans politikk – ettersom forståelsesrammen er at hans “fall” skyldes land fordømte kupphandlingen på sitt seg etter hvert å være oppspinn, men først etter å ha blitt gjengitt i medier over store deler av verden, også her i Norge. De aller fleste vestlige medier videreformidlet at ofrene kun bestod av opposisjonelle demonstranter, noe som viste seg å ikke stemme.

I alle de private kanalene fikk man lest opp et brev, angivelig skrevet av Chávez, der han sa han tok på seg skylden for drapene under sammenstøtene og gikk av. Brevet viste seg imidlertid å være fabrikkert (Botero i Vold 2006). Også andre former for nyhetsmanipulasjon har blitt avdekket og innrømmet av journalistene som var med på dette, blant annet hva slags kommentarer og forklaringsmønstre som ble gitt til ulike TV-bilder. Chávez-tilhengernes demonstrasjoner i etterkant av kuppet, og de ofre som disse urolighetene krevde, fikk minimal dekning i verdens medier. Ingenting skulle tilsi, ut fra det man leste i avisene, at Chávez etter to dager skulle returnere til makten, etter krav fra folket, deler av militæret og en rekke latinamerikanske land.

sterkeste. Reich uttalte at maktovertakelsen ikke betydde noe brudd med demokratiske regler, fordi Chávez hadde “gått av” og var selv ansvarlig for sin egen skjebne. USAs aviser var omtrent gjennomgående et talerør for regjeringens syn på saken, med formuleringer som:

14

Mars 2006

DET AKADEMISKE HJØRNET

hans egne handlinger. I en slik ramme er det ikke rom for eventuelle positive handlinger.

En hegemonisk forståelsesramme Mens man i New York Times i etterkant trykket en liten beklagelse over måten de hadde omtalt kupphandlingen på, så man ingen slike “opprettende” kommentarer i norsk presse. Det er sannsynlig at man ikke oppfattet dette som særlig viktig, og at heller ikke mange lesere reagerte på dette.

Det er imidlertid interessant å se hvilke forståelsesrammer vi blir tilbudt i nyhetene, og hvilke vi ikke ser noe til. Særlig når mektige interesser og sprikende politiske oppfatninger er involvert, er det verdt å merke seg medienes nyhetshåndtering.

Spesielt avgjørende blir hvilke kilder som benyttes, og hvordan de benyttes. Å framstille noe som en udiskutabel sannhet, uten å informere om hvem som står bak ytringen, er med på å etablere et bestemt virkelighetsbilde. I en konflikt som denne, er det sannsynlig at leseren blir mer umerkelig påvirket av det som fremstilles som “sannhet” enn av det som utpekes som meninger.

Mye tilsier at det er tankene og virkelighetsbildet til verdens mektigste aktører som gjenspeiles i nyhetene også vi i Norge fikk presentert. Chávez’ tilhengere ble i forsvinnende liten grad brukt som kilder, mens de faktiske kildene mange ganger var personer involvert i kuppet. De store nyhetsbyråene brukes konsekvent fremfor alternative og mindre medier, som i denne saken i større grad tok hensyn til at demokratiske regler ble brutt, og som forklarte kuppmakernes motiver.

NTB-meldinger som dreide seg om de latinamerikanske landenes fordømming av kuppet, ble ikke prioritert av avisene.

Kupphandlingen ble ikledd en annen språkdrakt og kontekst enn det statskupp

KONTROVERSIELL: Chávez’ stil blir for mediene lett å kategorisere som autoritær og til tider diktatorisk.

vanligvis gjør. Beskrivelsene av Chávez sammenlignet med kuppmaker Carmona var så forskjellige at man ble ledet til å oppfatte dem som henholdsvis skurk og helt. Årsakene til at fremstillingene av nyheten blir akkurat slik de blir, er mange og sammensatte, og derfor blitt emne for en masteroppgave. Direkte eller indirekte press fra mektige grupper utenfor nyhetsorganisasjonen kan være en grunn til at bestemte vinklinger velges, men bildet er som regel mer komplekst enn at vi kan slå dette fast. I journalistenes og redaksjonenes rutiner ligger allerede føringer for nyhetsvinklingen; gjennom hva som selger, hvilke kilder man bruker og hvor mye (lite) plass man har til rådighet. Samtidig kan vi ikke se bort fra at også journalisters personlige oppfatninger og erfaringer vil ha en påvirkning på det de skriver.

Det er uansett verdt å merke seg at norske avisartikler i etterkant kritiserer USA for deres håndtering av kuppet, men ikke retter det kritiske blikket mot egen nyhetsdekning – når det viser seg at de formidlet et syn som i stor grad var i tråd med det bildet USA og kuppmakerne ønsket at omverden skulle sitte igjen med.

Journalistene Janne Tynell og Pelle Dragsted sier det på denne måten: Mediebilledet har med andre ord været tæt på at legitimere USA’s og flere europæiske lands accept af et militært anslag mod et demokratisk styre. Dette burde give anledning til en hel del journalistisk selvransagelse – også uden for Venezuelas grænser. For end ikke de nederste led i den journalistiske fødekæde kan holdes fri fra ansvar og dække sig ind under at være blevet fejlinformeret (Tynell og Dragsted 2002).

Artikkelen baserer seg blant annet på forfatterens pågående masteroppgave i medievitenskap, og artikkelen ”Power and Media, a Latin American Perspective” av Alejandro Bendaña (Kristiansen, Tomm (2004): And the Winner Might Be…Democratic Elections and Independent Journalism, Kristiansand: IJ-forlaget Andre kilder: Dragsted, Pelle og Tynnell, Janne: ”Dette er ikke et kup” i Modkraft.dk (http://www.modkraft.dk/magasiner.php?op=vis&artid=40&mid=2) Reilly, Christopher: “The Media, the CIA and the Coup” i Counterpunch (15.04.02) Solomon, Norman: “Alice’s New Adventures In Medialand” i Media Beat 18.04.02 Vulliamy, Ed: ”Venezuela coup linked to Bush team” i The Observer (nettutgave) 21.04.02

KULTUR

Mars 2006

15

Pris til costarikansk film En film om den mystiske ruinbyen Guayabo i regnskogen i Costa Rica fekk pris for beste dokumentar på The Film Festival of Costa Rica.

SØLVI VIK

har hovudfag i etnologi frå UiB og jobbar som fagkonsulent ved Kystmuseet i Øygarden Paulo Chavarria og Jose Fonseca vann med filmen “Rediscovering Guayabo” i haust prisen for beste dokumentar på The Film Festival of Costa Rica. Dei bur begge i Norge, men er frå Costa Rica, og tykte det var viktig å lage denne dokumentarfilmen frå heimlandet for å få auka fokuset på Guayabo spesielt, men og på kulturminne generelt. Filmen handlar om eit av svært få bevarte kulturminne i Costa Rica, ruinane av byen Guayabo, der det budde rundt 10000 menneske frå år 1000 før vår tidsrekning og fram til Colombus trefte Den karibiske kyst i 1502. Dei forhistoriske ruinane av Guayabo National Monument ligg gøymde i regnskogen to timars køyring frå San José.

Trass i at dette er Costa Rica sitt viktigaste og mest interessante kulturminne er det svært få turistar som finn vegen hit. Fokuset på staden har ikkje vore stort og ein veit lite om folket som budde her. Dei reiste frå staden like før kolonistane kom, men kvifor?

Blant hypotesane til forskarane er krig og sjukdom, men ein veit ikkje sikkert. Denne sivilisasjonen er meir mystisk enn mayariket. Arkeologane oppdaga ruinane for over hundre år sidan, men undrar seg framleis over dei mange gåtene byen skjuler. Dei veit heller ikkje det gamle namnet på byen eller innbyggjarane. Men nokre spor har dei som budde her lagt att til dei gravande arkeologar.

Her levde ein hovudsakleg av jordbruk og fiske, altså ganske likt som Kyst-Noreg på same tida, sjølv om ein ikkje hausta same slags avling. I Guayabo levde ein sjølvsagt av mais. Dei bygde vegar til omliggjande stader og hadde eit avansert akveduktsystem i byen. 225 meter av den minst fire kilometer lange vegen er vorten rekonstruert. Ein finn det som truleg er Costa Ricas første bru her.

Det er ingen pyramidar eller store monumentale byggverk her. Sirkelforma eller rektangulære gravstader vart bygd av dei same ujamne steinane som ein bygde

UKJENT KULTURMINNE: Filmskaperne har satt søkelys på kulturskatter i Costa Rica som til og med costarikanerne selv har visst lite om.

vegar av. Fundament av stein med høge koniske tak skjulte dei daude. Størrelsen på gravene indikerer truleg kor stor makt personen inni hadde i dette forhistoriske samfunnet. Innbyggjarane her har hatt kontakt både i nord og syd, og var truleg på grunn av sin plassering eit samlepunkt for fleire precolombianske kulturar.

Guayabo ligg midt inne i den våte, tropiske regnskogen, med eit yrande dyre- og fugleliv.

Byen vart oppnemnd til nasjonalmonument i 1973 og området er 217 hektar stort (det arkeologiske området er mellom 15 og 20 hektar). Regnskogen veks raskt, og her som i resten av Mellom-Amerika har truleg arkeologane eit svare strev med å halde skogen unna så den ikkje øydelegg både bygningar og vegar. Endå ligg mange arkeologiske skattar gøymt djupt inne i jungelen på desse kantar.

Filmen Redicovering Guayabo eller Rescubriendo Guayabo som den heiter på spansk er 30 minutt lang. Her får ein eit innblikk i historia til Guayabo gjennom intervju, klipp frå staden og grafikk. I tillegg til filmen er det mykje tilleggsmateriell på DVD-en, ein kan her få ei virtuell reise gjennom det arkeologiske området, og ein kan gå kva veg ein vil, og snu seg mot høgre og venstre når ein går. Filmskaparane har altså gått løypa mange gongar for å få med alle vinklar. Ei kan snu seg til sida og sjå inn i den tunge skogen som berre er få meter unna, kikke utfor ei bru ned i bekken

eller ta ein nærare kikk på trappetrinn og steinlegging på vegen. Det er også lagt inn ein del av gjenstandsmaterialet frå Guayabo.

Ein vel ut det ein vil sjå, og gjenstanden snurrar rundt slik at ein får sett den frå alle vinklar. ”Rediscovering Guayabo” er sett opp på vårprogrammet til Filmforum Bergen 13. mai, og då bør alle med eit snev av interesse for arkeologi og Latin-Amerika ta turen. Filmskaparane vil vere til stades og presentere prosjektet. Filmen har vorte vist fleire gongar på fjernsyn i Costa Rica, både før og etter nyttår. Kulturminne er ein viktig del av eit folk sin felles hukommelse. Å formidle kunnskap om kulturarven er viktig fordi vi og våre born kan lære om og av fortida og folk som levde før oss. La oss håpe at prosjektet fører til større merksemd og interesse for Guayabo, både hos innbyggjarane i Costa Rica og besøkjande utanfrå. Og til filmskaparane, gratulerer med filmprisen!

For meir info: http://documental-guayabo. blogspot.com

16

Mars 2006

BAKGRUNN

Brigadeliv i Chiapas Høsten 2005 pakket ti norske ungdommer sekkene sine for å dra til den andre siden av jordkloden for å bo i fire måneder. De reiste for å vise solidaritet med den meksikanske urbefolkningen. Hvorfor? Hva er det som trekker så mye internasjonal oppmerksomhet til den sørligste delstaten Chiapas i Mexico? Svaret er at enkelte ting må man bare oppleve selv for å virkelig forstå...

JUNE TERES ARNESEN

var brigadist for LAG i Chiapas høsten 2005 (tekst og foto).

Klokken er 05.30. Solen siger inn mellom treplankene i den lille autonome skolen i landsbyen San Manuel, som ligger i fjellene i det sørlige Mexico. Lukten av nystekte tortillas og bønner vekker matlysten. En strekker seg i hengekøyen, kaver seg opp og setter kursen ned mot elven som smyger seg gjennom fjell og jungel, for å ta et morgenbad før frokost. På veien møter vi mennene som er på vei til milpaen (maisåkeren) for å hente mais og hogge ved. Alt går til selvforsyning. De kommer ikke tilbake før solen er på vei ned bak de høye fjellene. Etter badet er det tid for frokost. Det er alltid det samme: Bønner og tortillas. Men man blir mett, det er det viktigste. Kvinnen som har lagd maislefsene, stod opp for flere timer siden, for å kverne maisen tre ganger og steke dem. Bønnene er renset og kokt i nesten fire timer. Hun har flere oppgaver.

En gang til skal hun kverne mais og lage tortillas og posol til mannen og sønnene.

Hun skal vaske klær i elven, passe barna, mate dyrene og vaske trehuset. Dette er hverdagsliv.

Stor kamp, små øyeblikk Situasjonen for småbønder og urbefolkning i Mexico er preget av marginalisering, fattigdom og en altfor langvarig ignorering fra den meksikanske staten. Kampen de fører for en stemme, for verdighet, selvbestemmelse og rettferdighet har ført dem langt.

Det har ført dem frem på den internasjonale politiske arenaen. Da regjeringen tok fra dem vannet, dannet de egne prosjekter for å benytte seg av de lokale vannkildene, da regjeringen nektet å gi dem relevant utdanningssystem basert på deres eget urspråk, bygget de egne autonome skoler og

helseklinikker. At kampen deres er kjent er en ting, men som Zapatistene selv sier, så er det mange som kommer med fine løfter og store ord, men det viktigste er at mennesker viser solidaritet i praksis.

Latin-Amerikagruppene i Norge sender ut brigadister for å støtte, vise solidaritet med urbefolkning og marginaliserte grupper. Dette betyr ingenting mer enn fysisk tilstedeværelse.

At vi er der fordi vi tror på kampen deres, at vi tilbyr våre to hender, sier mye mer enn store ord. Det som skiller et DAGLIGE OPPGAVER: Kunnskap om hvordan mennesker lever i andre deler av brigadeliv i fjellene fra verden er noe av det viktigste en solidaritetsbrigadist tar med seg hjem skolebenken er nettopp den fysiske tilstedeværelsen, lærdom samarbeid med lokalbefolkningen, Zapsom man ikke kan lese seg til. For eksempel atistene og de lokale sosiale bevegelsene. Et evnen til å drømme eller kjempe for det til- av hovedmålene til en brigadist er å samle synelatende umulige. Hver fjerde uke sam- inn oppdatert informasjon om forholdene les hele den norske brigaden i San Cristobal i Chiapas og om Zapatistene for så å forde Las Casas for å delta i omfattende poli- midle dette gjennom reisebrev og artikler tisk program. Dette politiske programmet til norsk presse. Derfor blir alle brigadister består av møter med historikere, politikere, sendt ut med sin organisasjon på landsbyjournalister og andre fagfolk som bidrar til gda for å bo og leve med urbefolkningen og å sette alle de sterke inntrykkene fra lands- Zapatistene. Dette skaper en unik forståelse bygda i fjellene i en større sammenheng. for situasjonen for de menneskene som lever her. Etter fire måneder vender brigadisPraksis og formidling tene hjem til sitt hjemland for å fortsette sitt I San Cristobal de Las Casas finnes over informasjonsarbeid. Dette er en minst like 280 NGOer, der alt fra menneskeret- viktig del som inngår i brigadistrollen. Men tighetsforkjempere til motstandere av ny- månedene som brigadist gir uvuderlige erliberalismen hører til. LAG har flere lokale faringer, opplevelser og minner. samarbeidsorganisasjoner. Høstens brigade arbeidet med vannprosjekt, utvikling og LAG sender ut brigader til Latin-Amerika kvinne- og menneskerettighetsorganisas- hvert halvår. Høsten 2005 var det til Chijoner. Samtidig har brigadistene et direkte apas, den sørligste delstaten i Mexico.

KULTUR

Mars 2006

17

LørDANs skjulte side Synet av ham får de fleste av oss til å tenke på lørdagskvelder fra i dag og tilbake til 80-tallet, enten det er med sangtalenter eller gjenforente klassekamerater man ser han for seg. Dan Børge Akerø er synonymt med helgeunderholdning, og det er kanskje derfor noe overraskende særlig for dagens yngre garde at mannen hadde et sterkt engasjement i latinamerikanske spørsmål på 70-tallet.

LatinAmerika fikk nyss i at Akerø var en av de som dro i gang Latinamerikagruppene i Norge.

Intervju med Dan Børge Akerø ERNA SYNNØVE KJENSJORD – Vi i LatinAmerika har forstått at du var en av drivkreftene bak Latin-Amerikagruppen i dens oppstart. Stemmer dette?

– Ja, dette var på 1970-tallet, jeg studerte sosiologi og var tilknyttet Institutt for fredsforskning i Oslo. Her holdt jeg på med en sammenlikning av forholdet Den dominikanske republikk/USA med forholdet Cuba/Sovjetunionen, altså å sammenlikne et kapitalistisk med et sosialistisk avhengighetsforhold, i stedet for bare å fokusere på et sosialistisk. Vi var mange som var opptatt av latinamerikanske forhold, og det som var av spesiell interesse på denne tiden var Chileaksjonen og kuppet i Argentina.

Denne interessen resulterte blant annet i et bokprosjekt om Norsk Hydro og aluminiumsindustriens investeringer i Amazonas: Norge i Brasil: Militærdiktaturer, folkemord og norsk aluminium. Med på dette prosjektet var Per Erik Borge, Helge Hveem, Dag Poleszynski og Lars Løvold. Mange av vennene mine var latinamerikanere og personer interessert i temaer relatert til LatinAmerika, og det oppstod et miljø som ble bakgrunnen for at Latinamerikagruppen ble startet.

En venn av meg sto bak bladet Latin-Amerika i dag (forløperen til LatinAmerika, red.anm), og selv var jeg spesielt involvert i “mandagsseminarene” som vi arrangerte.

Jeg ledet disse, hvor vi selv snakket om

temaer vi hadde kunnskap om og hvor vi inviterte foredragsholdere utenfra, både norske og flere svenske og danske journalister og akademikere. Disse seminarene holdt jeg på med i to år, fra 1977-79. Da ble jeg ansatt i Radioens Utenriksavdeling, og valgte av den grunn å melde meg ut av alle organisasjoner jeg var medlem av, for å kunne drive fritt som journalist. Den gang var det vanlig praksis blant journalister å gjøre det slik.

Det var imidlertid spennende å kunne fokusere på temaer jeg var opptatt av, nå fra et journalistisk ståsted og dermed en ny innfallsvinkel. Den store saken som spesielt var i nyhetsbildets fokus, var revolusjonen i Nicaragua i 1979 og altså slutten på diktaturet.

– Så interessen for latinamerikanske forhold var noe som holdt seg over tid?

– Ja, jeg tilbrakte jo altså over ti år med å jobbe med utenrikspolitiske spørsmål. Etter en tid i radioen begynte jeg som journalist i Dagsrevyen og ble her sendt på fire reportasjereiser til Mellom-Amerika; blant annet til El Salvador, til Nicaragua, der jeg oppsøkte Contras-grupper, til Costa Rica og Panama. Så jeg fikk absolutt jobbe med viktige saker jeg var opptatt av i løpet av disse årene.

Et annet prosjekt jeg var med på, var å lage en dokumentar om latinamerikanske flyktninger, som kom ut i 1977. Det var et rikt miljø av flyktninger fra denne regionen i Norge på denne tiden, og da særlig i Bergen.

– Er det noe du savner ved det du holdt på med i denne perioden?

– Nå er ikke jeg en person som går rundt og savner ting og dveler ved det. Men når det er sagt, så var det svært meningsfylt å få drive med disse sakene, og det som er viktig, det er nettopp engasjementet man har i denne sammenhengen. Jeg tror at har man først blitt fascinert av Latin-Amerika, så slipper det aldri taket i deg igjen. Det er så mange aspekter som interesserer; både kulturelt og historisk, forholdet til USA… Det er på grunn av interessen og engasjementet jeg har i dette, at jeg også sier ja til å stille opp på et intervju med dere i LatinAmerika.

UNG OG ENGASJERT: Latinamerikagruppene kan blant annet takke Dan Børge Akerø for sin eksistens (foto: Latin-Amerika idag, 1988).

Til slutt; noen ord om boken dere ga ut i 1979?

– Boka Norge i Brasil: Militærdiktatur, folkemord og norsk aluminium (1979) tar for seg hvordan de halvstatlige selskapene Norsk Hydro og Årdal og Sunndal Verk prioriterte å skaffe råvarer til aluminiumsproduksjonen fra Amazonas og slik drev rovdrift på miljøet og bosettingene der. De valgte å støtte et militærregime som raserte levegrunnlaget til landets indianere, i stedet for å handle med det sosialdemokratiske Jamaica, som også tilbød råstoffet de trengte, bauxitt, og som stilte strengere krav til industrien. Dette var en kontroversiell sak på slutten av 70-tallet, i og med at Arbeiderpartiregjeringen og fagforeningene i bedriftene var så opptatt av “solidaritet” og drive handel med “ålreite” regimer. Det ble en tydelig motsetning mellom det politikerne sa og det de gjorde. Boka avslørte, ved et feltopphold i Amazonas, de ødeleggende konsekvensene av denne råvareutvinningen.

For den som vil lese mer om denne saken, er boka å oppdrive i flere av landets biblioteker.

18

Mars 2006

BAKGRUNN

Kvinnedag til besvær Historiske Oaxaca, yndet turistmål og hovedstad i staten med samme navn, ligger ved foten av Sierra Madre del Sur. Den gamle bydelen domineres av hus i kolonistil, imponerende kirker og skyggefulle plazaeer.

I landsbyene utenfor tilbyr zapotecas med silkebånd i de lange flettene fargerike tekstiler og sortbrent keramikk. Alt tilsynelatende fredelig og idyllisk, og en virkelig godbit for de som ønsker å fordype seg i spansk språk og meksikansk kultur.

LINDA PÉREZ BUKÅSEN er Me-

xico-koordinator i Amnesty Internatinal Norge (tekst og foto).

AKTIVIST: Blomstermarkeringen i Oaxaca ble ikke akseptert av politiet

Men staten Oaxaca har flere sider. Årlig figuerer den i Amnestys årsrapporter, og det har blitt utstedet hasteaksjoner på men neskerettighetsaktivister som trues, fengsles og forsvinner de siste årene. I den fattige staten der en stor andel av befolkningen er av zapotec- og mixtecindiansk opprinnelse, organiserer mange seg i håp om en bedre framtid. Men som så mange andre steder i Latin-Amerika ser deler av eliten seg lite tjent med endringer som reduserer deres innkomme og maktposisjon, og ytringsog organisasjons-friheten stilles hele tiden på prøve. Selv ikke på kvinnedagen får las oaxaqueñas ytre seg fritt.

Opposisjonelle forsøkt kneblet I begynnelsen av mars 2006 opplever sosiale organisasjoner i landbyer som Chuxnaban, Ixtlayutla, San Blas Atempa og Santiago Cuixtla en undertrykkingsoffensiv anført av guvernøren Ulises Ruiz. Åtte medlemmer av lokale grasrotorganisasjoner i opposisjon til den rådende politikken blir fengslet etter et offenlig møte. Et annet aktivt medlem “forsvinner” samme dag. 8. mars deltar flere hundre kvinner og noen dusin menn i årets markering av den internasjonale kvinnedagen i Oaxaca. Flesteparten av deltakerene er mennneskerettighetsaktivist er med budskap som går mer på generelle menneskerettigheter enn spesifikke kvinnnerettigheter: Stopp undertrykkelsen

av landsbybefolkningen, frigi de politiske fangene, og ikke minst: libertad y justicia frihet og rettferdighet.

Toget stopper ved inngangen til zocaloen der to hundre politimenn med tåregass, våpen og trente hunder utgjør en mur mellom demonstrantene og plazaen, der turister og bedrestilte nyter øl og iskaffe på de mange fortauskafeene. Ingenting er endret fra beskjeden de fikk i går. Demonstrantene får fortsatt ikke gå inn på zocalo-området for å holde taler. Det hindrer imidlertid ikke deltakerne fra å kreve å bli hørt.

Talerne går hardt ut mot guvernøren og hans undertrykkende politikk, spesielt etter “raidene” i en rekke av statens landsbyer en uke tidligere. Kvinnene har i realiteten kun to valg: Avfinne seg med sin marginaliserte tilværelse eller tale Roma midt i mot.

Blomster og kjetting En kvinne rekker en blomsterbukett mot en av politimennene. Ansiktet er urørlig, men blikket røper en viss overraskelse og villrede. Han tar ikke i mot blomstene, i stedet havner de foran føttene hans. Flere kvinner følger på, og snart har hele raden av politimenn blomster for sine føtter.

Dagen skal markeres med blomster, og hvorfor ikke understreke det fredelige kravet om å bli hørt med blomster? Elleve andre kvinner går tydeligere til verks. De

lenker seg sammen med kjetting i protest og for understreke at de står forsvarsløse ansikt til anstikt mot væpnede politimenn beskyttet bak solide skjold. Blomster til tross, talene og de sammenlenkede kvinnene vekker agressjon, og fører til at politiet går løs på noen av demonstrantene. Som respons stemmer kvinnene i den meksikanske nasjonalsangen, men til ingen nytte. Snart oppløses menneskemengden, og det er igjen stille ved inngangen til zocaloen.

Den andre markeringen En journalist fra avisen Noticias inkluderer i sin artikkel 9. mars en annen markering som også fant på kvinnedagen: “I en restaurant i sentrum møtes en helt annen gruppe kvinner til markering av samme dag. Nysminkede, velfristerte og i sine fineste kjoler feirer flere av byens bedrestilte kvinner dagen på sin måte. Den nyutnevnte statsadvokaten i Oaxaca, Lizbeth Caña Cadeza, ankommer restauranten tett fulgt av livvakter sammen med blant annet søsteren til et regjeringsmedlem. Med de lekreste retter på bordet skåler de for kvinnene i Oaxaca sine sosiale, økonomiske og politiske fremskritt, blant annet ved å få innflytelesrike offentlige stillinger i søken etter et bedre liv.”

Det er kanskje fristende å spørre for hvem?

BAKGRUNN

Mars 2006

19