LatinAmerika # 3 2002 by LAG NORGE

Nr. 3 – September 2002 – Årgang 7 – Løssalg Kr. 30,-

Vill vest i Mexico

Smugling og illegal virksomhet har vært et gjennomgående tema i meksikansk folkemusikk siden begynnelsen av 1900-tallet. Disse samfunnskritiske sangene, kalt narcocorridos, overlever og holdes levende til tross for sensur. I narcocorridoene blir korrupte politikere rakket ned på og berømte smuglere hyllet akkompagnert av trekkspill og messingblåsere.

side 12 - 14

Konflikten i Colombia tilspisses

Kjartan Fløgstad sin kjærleik til fotball side 18

Fritt fram for frihandel Frihandelsallianser er vidundermiddelet som skal sette fart på økonomien og bedre folks velstand. Erfaring viser det motsatte. Hvem tjener egentlig på frihandelsallianser som NAFTA og Mercosur? Hvilke alternative løsninger blir vurdert for å få latinamerikansk økonomi på rett spor?

side 4

Colombias nye president, Alvaro Uribe, innfrir valgløftene om å kjøre en hardere linje mot geriljaen. Etter attentatforsøket mot presidentpalasset ble det innført 90 dagers unntakstillstand. Nettverk av sivile informanter og opprustning av forsvaret er ledd i Uribes opptrapping av krigen mot Farc-geriljaen. Samtidig trekkes sivilbefolkningen i økende grad inn i konflikten.

side 6

September 2002

K O M M E N T A R

LatinAmerika

«Fast Track» mot avgrunnen rgentina, Uruguay, Brasil. På rekke og rad opplever disse landene økonomisk krise. Felles for dem er at de har fulgt fasiten fra pengefondet IMF, (privatisering, markedstilpasning, nedskjæring av offentlige tjenester og så videre), i større eller mindre grad, og innført nyliberale økonomiske tiltak for styrking av økonomien. Redningspakkene medfører stigende arbeidsløshet, fattigdom, underernæring, marginalisering, kriminalitet og raskt fallende livskvalitet.

MF har ikke til hensikt å hjelpe landene tilbake til sunn økonomisk vekst som kan føre til utvikling og reversere den håpløse situasjonen folk flest har blitt ført ut i. Nei, tvert imot, redningspakkene skal sikre at disse landene er i stand til å fortsette å betale ned lånene sine til de store internasjonale bankene og beskytte de multinasjonale selskapenes investeringer. Det er selskapene og bankene som egentlig skal reddes ved å sende landene ned i enda dypere gjeld som – som alltid – landenes fattige flertall må betale for. Enda mer bekymringsfullt er det at USA benytter seg av disse økonomiske krisene for å tvinge dem til å akseptere innføringen av den kontinentale frihandelsavtalen ALCA/FTAA.

å toppmøtet i Quebec for ett år siden så alt bra ut for ALCA/FTAA. Stort sett alle kontinentets land var enige om å innføre avtalen i 2005. Men politiske valg i land som Brasil, Argentina, Ecuador og Uruguay i de kommende par år gjør USA bekymret. I alle disse landene er det partier med en markert opposisjon til ALCA/FTAA som står sterkest ved meningsmålingene. USA vil ikke uten videre tillate en slik trussel mot sine økonomiske interesser i regionen. Ledet av den aggressive undersekretæren for latinamerikanske saker, eksilcubaneren Otto Reich, bruker de både trusler og ulovlige metoder for å få sin vilje. I Venezuela har de prøvd å styrte en regjering som motsetter seg deres planer for regionen. I Bolivia øvde USA enormt press for å hindre venstrekandidaten Evo Morales i å vinne presidentvervet for et par måneder siden. Det samme gjør de nå i Brasil, der PTs Ignacio «Lula» da Silva har størst oppslutning blant kandidatene til presidentvalget i november.

resident George Bush har nylig overtalt Kongressen til å gi ham fullmakt til å ta i bruk såkalt «Fast Track» i forhandlingen av økonomiske avtaler. Dermed er alle hindringer for ALCA/FTAA i USA fjernet. Fast Track-fullmakten gir presidenten rett til å forhandle og undertegne slike avtaler uten at Kongressen får mulighet til å endre dem. Dette undergraver demokratiet samtidig som det er en enorm utvidelse av presidentmakten, og må betraktes som enda et negativt utfall av den velviljen presidenten har fått fra Kongressen etter attentatet 11. september.

LCA/FTAA har blitt betegnet som nykoloniseringen av Latinamerika. Tiden er knapp, og for å avverge dette må opposisjonen også ta i bruk et slags «Fast Track». De må konsentrere sine krefter og jobbe målbevist for å hindre fullføringen av ALCA/FTAA. For oss i Latin-Amerikagruppene er det viktigere enn noensinne å jobbe effektivt og konsentrert for å bidra til denne kampen. LAG må fortsatt prioritere dette arbeidet ved å støtte initiativene fra den progressive folkelige og politiske bevegelsen i Latinamerika, som Foro Social Mundial og arbeidet for en kontinental folkeavstemning om ALCA/FTAA lansert av MST. Alle krefter må tas i bruk for å avspore ALCA/FTAA-toget før det fører Latinamerika på et hurtigspor ut i avgrunnen!

LatinAmerika

N Y H E T E R

September 2002

Nr. 3 – september 2002. Årgang 7. Redaksjonen avsluttet: 10. september 2002 Deadline neste nummer: 10. november 2002 Opplag for dette nummer: 800 Utgiver: LatinAmerika utgis av LatinAmerika gruppen i Bergen, og kommer med fire nummer i året. Besøks-og postadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrresgt. 53 5015 Bergen. Telefon: 55 58 99 34 E-post: lagbg@kvarteret.uib.no latinamerika@arriba.no Redaksjon: Gro Eli Moss Carranco Ragnhild Solvi Berg Borghild Gramstad Ingvil Schou Gaasland Ingunn Hansejordet Erna Synnøve Kjensjord Vibeke Lia Siren Skjold Olsen Stina Petersen Anne Mette Teigen Tegner: Dave Watson Layout: Kjetil Solli Abonnementspris: Norge: kr. 100,Øvrige Norden: kr. 120,Øvrige Europa: kr. 145,Resten av verden: kr. 170,Abonnement betales inn på postgiro konto 08075937149 Løssalg: Kr. 30,- pr nummer Rettigheter: Ettertrykk anbefales dersom kilde oppgis og kopi av materialet sendes til redaksjonen. Signerte artikler står for forfatterens eget ansvar.

PRESIDENTKANDIDATER: Med god hjelp fra USA vant mangemillionær Sánches de Lozada knepent over den tidligere kokabonden Morales.

Kokabonde nær valgseier I Bolivias nylig avholdte parlaments- og regjeringsvalg var den tidligere kokabonden og aymara-indianeren Evo Morales ikke langt fra å bli valgt til president. Morales og hans parti MAS (Movimiento al Socialismo – Bevegelse mot sosialismen) har fått stadig større oppslutning i befolkningen, til tross for massiv fordømmelse og press fra USA og store deler av Bolivias politiske miljø. Bevegelsen som Morales nå er frontfigur for, har klart å vekke den politiske interessen og bevisstheten blant landets fattige og historisk oversette indianske befolkningsflertall i høylandet og i storbyenes slumområder. Selv om MAS knepent tapte valget, står opposisjonen nå bedre rustet mot den nye høyreregjeringen ledet av Sánches de Lozada. Det er nå sterke allianser mellom landsbygdens fattige kokabønder og landarbeidere og byenes venstreside. Opposisjonen krever blant annet at det blir satt inn en ny grunnlovsgivende forsamling, hvor landets indianske flertall kan få innflytelse.

Det er store kontraster i bakgrunnene til de to kandidatene som kjempet om presidenttittelen. Mangemillionæren og markedsliberalisten Sánches de Lozada var president fra 1993 til 1997, snakker spansk med nordamerikansk aksent og har en fortid som del av en gjennomkorrupt administrasjon. Morales kommer fra en liten landsby, fullførte ikke skolegangen og snakker indianerspråkene aymara og quechua. På grunn av dårlige forutsetninger for risdyrking på 1980tallet, begynte den nå 42-årige Morales med dyrking av den tradisjonelle indianske kokabusken. Morales er mot narkotika, men mener at dyrking av koka er nødvendig til tradisjonell te, tannpasta, medisin, spådomskunst og tygging. Han ble leder for kokaprodusentene i Chapare i 1995, og ble i 1997 innvalgt i parlamentet. Han mener at kampen USA fører mot kokabøndene i Bolivia, ikke er annet enn et påskudd for å opprettholde kontrollen over landets olje-, gass- og vannressurser.

Demonstrerer for Chavez I Venezuela har høyesterett avgjort å ikke straffeforfølge fire offiserer som var involvert i kuppforsøket mot president Hugo Chavez 11. april, angivelig av mangel på bevis. Denne kjennelsen blir nå planlagt brukt av opposisjonen til å reise sak mot presidenten, og hans tilhengere los chavistas svarer med å slå ring om ham gjennom de største demonstrasjonene i landets historie. Mens visepresident Jose Rangel har bedt folk om å akseptere dommen, har utenriksminister Roy Chaderton overfor Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) beskrevet dommen som «uforklarlig ut fra enhver juridisk logikk». Det er kartlagt et flertall mot Chavez i en sterkt splittet høyesterett, og det kan se ut som at flere saker vil bli reist mot ham. I tillegg til kjennelsen har høyesterett videre beordret at riksadvokat Isaias Rodriguez

blir tatt av etterforskningen rundt kuppforsøket 11. april, fordi han er chavista. Opposisjonen tenker å bruke dommen til å gjøre Chavez ansvarlig for de 60 drepte under kuppforsøket og motkuppet, som fant sted to dager senere. De vil også utnytte flertallet i høyesterett i kampen mot Chavez sin «bolivariske revolusjon», blant annet jordreformen som til nå har nasjonalisert 160 000 hektar jord. Andre mulige saker gjelder misligholdelse av fondet til sentralbankens makroøkonomiske stabilitetsinvesteringer, og at Chavez ikke skal ha oppgitt at han fikk 1,5 millioner dollar fra den spanske banken BBVA til valgkampen. Det legges ikke skjul på at målet med sakene er at Chavez skal tre tilbake. Denne første kjennelsen er en av opposisjonens sjeldne seiere, og har ytterligere polarisert det politiske klimaet i Venezuela.

September 2002

LatinAmerika

A K T U E L T

Fri eller bundet? Handel, mer spesifikt frihandel, ser ut til å være forutsetningen for utvikling i dagens samfunn. Mange latinamerikanske land har en skadeskutt økonomi som regjeringene prøver å stable på beina igjen. For å komme seg ut av uføret søker mange land derfor til frihandelsallianser, siden frihandel betyr flere muligheter til å få fart på økonomien. Denne artikkelen tar for seg de viktigste frihandelsavtalene på det amerikanske kontinentet og gir en oversikt over den økonomiske situasjonen i dagens Latin-Amerika.

MARIA JOSÉ PACHECO er fra Costa Rica, hun var sist semester utvekslingsstudent ved NHH og har i sommer hatt praksis hos FN-Sambandet.

Fellesmarkedet i sør som kom etter initiativ fra to av Sør-Amerikas giganter, Brasil og Argentina, var et ambisiøst integrasjonsprosjekt som ble iverksatt med Asunción-avtalen i 1991. Sammen med Uruguay og Paraguay (og Chile og Bolivia som assosierte medlemmer) søker denne relativt nye unionen, i tilegg til å ivareta demokrati og fred, styrke hos andre økonomiske sammenslutninger i verden.

MERCOSUR og regional frihandel Mercosur, som har hovedkvarter i Montevideo, har som viktigste målsetning å bli et fellesmarked med fri bevegelse av produkter og finansielle ressurser, i tillegg til å ha en felles frihandelsavtale. Flere viktige steg i denne prosessen er et åpent marked (motivet er å tiltrekke seg direkte utenlandsk investering), fokus på utvikling, respekt for naturressursene og miljøet og en klar og solid samordning av makroøkonomiske retningslinjer. Utgangspunktet er en tollunion. Mercosur-land sier at sammenslutningen er viktig utover ren handel og gir sør-

GRAVER I SØPPEL: Argentinas økonomiske krise utgjør et dårlig eksempel for Mercosur. amerikanske land medbestemmelsesrett på verdensarenaen samt i forhandlinger med USA og EU. Med et totalareal på 11 867 km2, en befolkning på 200 millioner, BNP på over 700 milliarder dollar og en total utenlandshandel på 120 milliarder dollar, står denne sammenslutningsmodellen overfor en alvorlig tilbakegang.

Svakt latinamerikansk banksystem Et av hovedtemaene er krakket i Argentina. Hva skjedde med likevekten som skulle styre Mercosur? Med en politisk og økonomisk krise som førte med seg devalueringer og en økt gjeld på 140 milliarder dollar, er ikke Argentina Mercosurs beste eksempel. Brasil er imidlertid ikke heller noe godt eksempel, med avtagende økonomisk framgang og et nytt lån på 30 000 millioner dollar. Uruguay, som har en ødelagt sentralbank og en regjering som har takket ja til en «nødhjelpspakke» på 1550 millioner av Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken og Den interamerikanske banken er heller ikke noe godt eksempel. Det er ikke Paraguay heller, som er avhenging av Brasil og Argentina og lider som følge av det. Søramerika er både i IMFs varetekt og under USAs årvåkenhet og begge er beredt til å handle om det skulle komme faretruende signaler i et latinamerikansk banksystem. IMF vil selvfølgelig svare med å tilby høye lån og strenge betalingsplaner som drukner landene i en voldsom konjunkturnedgang og avskjærer landene fra alle muligheter til å gjenoppbygge tillit. I tillegg er det viktig ikke å glemme folkets likegyldighet i politiske spørsmål etter 10 år med nyliberalisme (IMFs privatisering og grønne signal for en økonomisk-politisk modell ble gitt på begynnelsen av 90-tallet). Den søramerikanske befolkningen er trøtt og lei, og Mercosur, den naive alliansen som man håpefullt har klamret seg til, later til å være glemt… Vil det noensinne bli noe av Mercosur?

NAFTA – en fare fra nord Hva er egentlig Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA)? Avtalens mål var i utgangspunktet å opprette et økonomisk samarbeidsområde for de kanadiske, amerikanske og mexicanske markedene og å la økonomien møte på færre barrierer ved å la varer få sirkulere friere og ved å utvikle dårligstilte handelsområder. Sammen med ideen om å dele velstand, ble også en skriftlig avtale som definerte begrensningene og reglene for samarbeid godkjent. Forhandlingene som resulterte i avtalen var hemmeligholdte og uklare; statsoverhodene på den tiden (rundt 1991-1992) lot seg ikke rådføre av interne spesialrådgivere som for eksempel USAs rådgivningskomite for arbeidere (Labour Advisory Committee), som til overmål ble nektet en kopi av avtalen. Handelsdokumentet ble faktisk holdt skjult for både offentligheten og lovgivende myndigheter (inkludert Den amerikanske kongressen), mens den var tilgjengelig for bedriftsledere. 1. januar 2002 gikk NAFTA inn i sitt åttende år. Talsmennene for NAFTA lovte at samarbeidet skulle skape nye fordeler og gevinster på områder som for eksempel landbruk. Løftene om 200.000 nye jobber i USA, høyere lønninger i Mexico og et økende amerikansk handelsoverskudd med Mexico, miljøopprensing og bedret helse langs grensen har ikke blitt innfridd. Etter åtte år mislykkes NAFTA i å bestå prøven i ikkegjøre-noen-skade. Forbedringene har ikke bare vært fraværende under NAFTA, men tilstandene har på mange områder blitt forverret.

Kreativ ødeleggelse Noen av farene i NAFTAs artikkel 11: Den tillater korporasjoner å saksøke land direkte for å oppheve legitime offentlige regler og forskrifter når selskapene synes at profittene til deres nåværende bedrifter eller potensielle bedrifter er blitt undergravd. Et eksempel er Metalcad

LatinAmerika versus Mexico-saken. Metalcad er et amerikansk renovasjonsselskap som ble nektet å plassere avfallet sitt i San Luis Potosí, Mexico. Ordføreren i Potosí stengte avfallsplassen fordi avfallet forurenset den lokale vannforsyningen. Dette var å bryte artikkel 11 i følge Metalcad og den mexicanske regjeringen endte opp med å betale Metalcad 16.7 millioner dollar i erstatning…

SNUDD PÅ HODET: Mercosur-landene samarbeider i håp om å stå sterkere på verdensarenaen, til nå har det virket mot sin hensikt. Artikkel 11 har hittil ført til bedriftsovergrep mot helse, sikkerhet og miljøforskrifter. Et selskap krevde for eksempel kompensasjon på nærmere en milliard dollar. Bush-administrasjonen ligger for tiden i forhandlinger for å utvide denne frihandelsavtalen til å gjelde 31 nye land i området, gjennom den såkalte Free Trade of the Americas (FTAA)… Artikkel 11 er ikke det eneste problemet. Nylig hadde man den mexicanske lastebilkjørerkonflikten (de har ikke lov til å kjøre i USA fordi lastebilene deres, i følge USA, er dårlig vedlikeholdt, overlesset og kjøres av utrente førere), den kanadiske tømmerkonflikten for å komme inn i USA, de kanadiske og mexicanske innvendingene for å stoppe amerikanerne i å subsidiere landbruket sitt… Per dags dato i Mexico har antallet personer som lever på mindre enn to dollar dagen økt med fire millioner siden NAFTA ble iverksatt. NAFTAs resultater kan vise til mange frihandelsfiaskoer og et stort spekter av investorer som prioriterer sine egne interesser, ettersom NAFTA er i hendene på de største selskapene. En meningsfull og gjennomgripende revisjon av denne forferdelige avtalen er nødvendig. Den innbygde «kreative ødeleggelsen» i frihandel var i siste instans bare destruktiv.

A K T U E L T

September 2002

ALCA eller FTAA? 34 nasjoner i Nord-, Sentral- og Søramerika og Karibien har siden 1994 møttes jevnlig for å diskutere muligheten for å danne en felles økonomi i området. Forhandlingene vil fullføres i 2005 etter mange ministermøter og toppmøter rundt omkring på kontinentet. Slagordene for FTAAs forhandlingsprosesser er gjennomsiktighet og likhet (mellom utviklede land og utviklingsland) og full deltakelse forventes av alle landene. Alle later til å være fornøyde, handelsblokader vil forsvinne, dørene til de rikeste landene vil være åpne for de minste, direkte utenlands investering vil øke. FTAA er et godt organisert system av komiteer, grupper i forhandlinger og formenn, og vil kjempe for tilstedeværelsen av frihandelsverdier og for iverksettelse av tiltak i hvert land. Alle disse forebyggende tiltakene er ikke reelle, avtalen er en måte å presse de forskjellige lands økonomier inn i et system som vil ende opp med å drukne dem. Hvorfor? Grunnlaget for FTAA er NAFTA, og mange artikler nedskrevet i NAFTA-avtalen er kopiert direkte inn i FTAA-avtalen. Hvilken framtid har en avtale som er en blåkopi av en svindel? Hvor mange mennesker kommer til å ende opp under fattigdomsgrensen i hele Latin-Amerika når det dreide seg om åtte millioner personer bare i Mexico?

Katastrofalt for de svakeste NAFTA+WTO=FTAA. Dette virker kanskje som et ordspill, men i virkeligheten er denne formelen reell og fatal for land med svak økonomi. Stadig flere møter holdes etter NAFTAs eksempel med forhandlinger bak lukkede dører. Samtidig er få dokumenter tilgjengelige for offentligheten. Vi vet fortsatt at det er en rekke forpliktelser som går ut på å liberalisere tjenester, noe som høres ut som WTO GATS (General Agreement on Trade in Services). Det gjelder tjenester som utdanning, helse, miljø, energi, postvesen, og forpliktelser om å samkjøre bioteknologiske fremgangsmåter (betraktet som Genetisk Modifiserte Organismer eller GMO), og beskyttelsesregler knyttet til opphavsrettigheter

ANDRE AVTALER Det eksisterer mange andre avtaler mellom latinamerikanske land. Deres virksomhet og utveksling er ikke like omfattende som NAFTA og MERCOSUR, men de gir allikevel en følelse av solidaritet i regionen og de sørger for å gi land nye muligheter til å eksportere og importere på jevngode premisser. For å nevne noen:

. . . . . .

Free Trade Agreement (FTA) mellom Sentral-Amerika og Den dominikanske republikk FTA mellom Costa Rica og Canada (helt ny) FTA mellom El Salvador, Guatemala og Honduras med Mexico FTA mellom Costa Rica og Mexico FTA mellom Nicaragua og Mexico FTA mellom Sentral-Amerika og Chile

Verdensvevsider: www.alca-ftaa.org www.nafta-scc-alena.org www.redmercosur.org.uy www.sicca.org.gl/ www.stopftaa.org (noe som gir et selskap med et patent i ett land monopol på markedsrettighetene i hele regionen). Innbyggerne i landene det gjelder, vet lite om FTAA. Denne avtalen er i hendene på frihandelstilhengere og -eliter, ikke til et lidende kontinent som kjemper for å etablere et likeverdig og rettferdig samfunn. Har innbyggerne makt til å utrykke sin bekymring og motstand? Kommer deres mening til å telle eller vil den bli oversett? Er presidentene i de minste landene for avtalen, eller blir de tvunget til å delta fordi de ikke har nok styrke til å stå i mot? Alt tyder på at FTAA er en feilslått plan med katastrofale følger, bortsett fra for forkjemperne av avtalen. Så beleilig for dem…

Verv X-lesere – reis til Sahara Du som verver flest nye lesere til Verdensmagasinet X kan vinne en tur til sahrawiske flyktningeleire i Algerie (i forbindelse med SAIHs Vest-Sahara-kampanje), et gavekort på kr 1500,- fra reisemagasinet Nomaden eller en signert utgave av tidligere X-skribent Andreas Viestads kokebok «Det beste jeg vet». Vervekampanjen varer fram til 15. oktober. Gå inn på www.verdensmagasinetx.no/verving eller www.saih.no Du kan også ringe 22 98 93 30 for mer informasjon.Vervingen er godkjent når den du verver er registrert i vårt register.

September 2002

A K T U E L T

LatinAmerika

Uribes første dagar Ein månad er gått etter at Álvaro Uribe tok over som president i Colombia. Som sin forgjengar Andrés Pastrana, ønskjer han å starte presidentperioden med å vise handlekraft. Problemet er at medan Pastrana starta sin periode med å strekkje ut handa til FARC-geriljaen, så har Álvaro Uribe gjort det motsette. Uribe førebur no landet på ei opptrapping av krigen, og utsiktene til fredssamtalar verkar fjernare enn på svært mange år.

HELGE BJØRLO er styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen og tidlegare redaksjonsmedlem i LatinAmerika.

Innsetjinga av Uribe 7. august vart dramatisk. Trass i 20 000 tryggingsstyrkar utplasserte i sentrum av Bogotá, klarte FARC å skyte fleire granatar i retning av presidentpalasset Casa de Nariño. Granatane trefte likevel ikkje dei tilsikta måla, men eksploderte i El Cartucho, eit strøk prega av dei heimlause, narkomane og kriminelle i Bogotá, og andre bustadstrøk. Granatane drap meir enn 20 sivile og skada over 60. I lag med andre FARC-aksjonar rundt om i landet gav dette Uribe høve til å erklære unntakstilstand i 90 dagar. Unntakstilstanden gir styresmaktene auka påskot til å gjennomføre mellom anna husundersøkingar og telefonavlyttingar. I tillegg skreiv Uribe ut nye skattar for å få pengar til å styrke forsvaret, og han har innskjerpa verneplikta i landet. FARC-geriljaen har på si side dei siste månadene trappa opp åtaka mot regjeringshæren og alle som dei hevdar forsvarer statsmakta. I den siste gruppa er alle folkevalde borgarmeistrar. Dei vart truga til å seie opp stillingane sine, eller ta konsekvensane. Etter fleire bortføringar og drap på folkevalde ute i distrikta, sa 73 borgarmeistrar opp stillingane sine, og mange andre utøver no stillinga si frå næraste større by.

Bondesoldatar Det neste trekket frå Uribe var å annonsere opprettinga av ein ny styrke på 3000 sivile informantar som skal forsyne hæren med etterretning om gerilja og paramilitære aktivitetar. Desse er dei første av i alt ein million sivile informantar Uribe vil organisere. Vidare har presidenten gått i gang med å setje ut i livet sakene frå valkampen, nemleg ei ytterlegare styrking av hær og flyvåpen. Blant anna er regjeringa i ferd med å underteikne ein kontrakt om kjøp av nye krigs-

fly for 234 millionar dollar. Uribe ønskjer no å innrullere 100 000 nye soldatar (hæren har 60 000 profesjonelle soldatar i dag), men han har ikkje tid til å gi dei vanleg militær trening. Derfor er det vedtatt å verve i første omgang 15 000 soldatar som skal vere stasjonære i heimedistrikta sine, og vere underlagt dei lokale militære kommandantane. Desse soldatane skal etter planen utføre trygging av militære og sivile installasjonar og infrastruktur, drive etterretning og forsvar. Når dagens teneste er over, skal dei levere inn våpna. Dei skal bu heime hos familiane sine og elles halde fram med opprinnelege arbeid eller studium. Problemet med dette er at regjeringa manglar territoriell kontroll over stordelen av landet, og desse bondesoldatane vil derfor vere særskilt utsette for represaliar frå geriljaen. I tillegg blir det stilt spørsmål om kor vidt desse soldatane verkeleg vil vere under reell militær kontroll, og ikkje utvikle seg til lokale paramilitære bandar som tar seg til rette overfor sivilbefolkninga. Parallellane til Convivir i Colombia (oppretta av Uribe medan han var guvernør i Antioquia), Patrullas de Autodefensa Civil (sivile sjølvforsvarsgrupper) i Guatemala og Rondas Campesinas i Peru blir ganske tydelege. Det alvorlegaste med heile pakken av tiltak er likevel Uribes forsøk på å engasjere heile folket i konflikten. I dag vil mange hevde at striden mellom gerilja, hær og paramilitære gjer folk flest til offer i konflikten, men utan at dei er aktive deltakarar. Derfor kan det ikkje hevdast at det er borgarkrig i landet. Dersom tiltaka til Uribe blir sett ut i livet, vil det føre til at endå fleire blir dratt inn i valdsspiralen, og det kan kanskje føre til verkeleg borgarkrigsliknande tilstandar.

Tilbakegang for dei paramilitære Framgangen til dei paramilitære ser no ut til å ha stogga, både politisk og mili-

I WANT YOU! Uribe har satt i gang rekruttering av 100 000 nye soldatar, skjerpa inn verneplikta og innført ny krigsskatt. tært. Vel kan det hevdast at Uribe også er dei paramilitære sin mann, men så langt har han ikkje gitt dei paramilitære noko gratis. Tvert imot har Carlos Castaño og AUC nærast gitt opp prosjektet med ein felles kommando for alle dei paramilitære gruppene. Noko av grunnen er at Castaño i sin iver etter å bli stoverein, forbaud dei paramilitære gruppene å skattleggje narkotikaindustrien og drive utpressing. Dette har skapt store motsetnader innan AUC, og har også gjort dei paramilitære til enklare militære mål for FARC-geriljaen. Mange har spådd at krigen i Colombia etter kvart vil få eit meir urbant preg. Så langt har dette skjedd først og fremst i Medellín. Der er delar av byen dagleg utsett for harde kampar mellom geriljamilits, hær og politi, paramilitære og kriminelle bandar. Dette går også utover dei sivile i byen, som frå før er hardt plaga av Latinamerikas verste valdsratar. Det er likevel grunn til å tru at denne tendensen til urbanisering av konflikten kan halde fram. FARC lir oftare store tap på landsbygda og i fjella mot ein meir mobil og betre utstyrt fiende. Tilbakeleveringa av FARC sin frisone i Caguan har også gjort det vanskelegare for FARC å drive inn pengane som skal til for å finansiere dei mange frontane deira. Blant anna var Caguan ein sentral for forhandlingar om løysepengar for dei mange som geriljaen heldt kidnappa. Caguan var også viktig som rekreasjon for slitne geriljasoldatar. FARC har så langt likevel ikkje gitt teikn til slakke på offensiven mot Uribe. Då Uribe føreslo å trekkje inn FN som meklar, svarte FARCs leiarskap: - Vi har ingenting usnakka verken med Kofi Annan, Paven eller Dronning Elisabeth, berre med Uribe.

LatinAmerika

I N T E R V J U

September 2002

NAZCA: På senterets første temareise i april tok Rita C. Hauge med seg 12 deltakere på en godt planlagt tur til sitt hjemland, Peru.

Latin-Amerika AS Det var for omtrent et år siden at Latinamerika Senter AS sin logo dukket opp i et vindu i Allégaten i Bergen. Redaksjonen i LatinAmerika har lenge vært nysgjerrig på dette nye forretningsforetaket, og en torsdag ettermiddag traff vi Rita C. Hauge, primus motor ved senteret. Anne Mette Teigen og Ragnhild Solvi Berg Det første vi møter er en kvinne i dyp konsentrasjon over noe som viser seg å være en spanskprøve. Vi blir invitert inn på kontoret til Rita, hun beklager dobbeltbookingen – det skjer mye nå i semesteroppstart, og ting begynner å skje for senteret. Inne på kontoret sitter tre andre i et møte, Rita leier ut en del av kontoret to dager i uken. Stemningen er litt hektisk, men Rita tar seg likevel tid til å fortelle oss om hva som skjuler seg bak logoen.

Språk og kultur Virksomheten består av fire komponenter. Den første er spanskkurs. – Første semester begynte vi med 30 elever, det andre var det 96, og dette semesteret har vi foreløpig 100 registrerte elever. Det legges stor vekt på motivering og oppfølging av lærerne, samt varierte

undervisningsformer, der elevene skal få mulighet til å praktisere spanskkunnskapene sine. Videre har senteret en kampanje i forhold til private bedrifter, der de tilbyr skreddersydde pakker i språk og kulturformidling. Temareiser er det tredje senteret tilbyr sine kunder. Den siste komponenten er kulturformidling, der private bedrifter og institusjoner kan få innsikt i for eksempel latinamerikansk dans og matlaging. Rita er per i dag den eneste faste ansatte, ellers har hun seks spansklærere – alle fra Latinamerika – som jobber på timebasis. Utenom det har hun kontakt med folk som har spesialkunnskap, som hun kan hente inn til ulike oppdrag.

Fra idé til realitet – Ideen til et Latinamerikasenter dukket opp for lenge siden, forteller Rita, og det var egentlig en venninne som kom på den. Sammen begynte de å utrede mulighetene for å utvikle konseptet sitt, og i realitet eksisterte senteret ett og et halvt år før de fikk et fast tilholdssted. – Vi så at latinamerikansk kultur var veldig på mote, her i Bergen dukket det opp flere steder man kunne danse salsa, og interessen for å lære spansk var i sterk framgang. De gjorde en markedsundersøkelse før de startet opp, og opplevde at interessen for konseptet var stor, blant annet fra bedrifter som ønsket tilbud om latinamerikansk kulturformidling. Med etableringsstipend fra SND – Statens nærings- og distriktsutviklingsfond – kunne de for ett år siden installere seg i egne kontorer. – Oppstarten var en stor investering av energi, tid og økonomiske ressurser.

Ikke bare det kommersielle Rita vil gjerne fortelle mer om konseptet sitt. – Ideen er å skape et kultursenter, et sted der vi kan fremme vår kultur. De har også en idé om å lage en solidaritetsfest hvert semester, den første den 16. november. Hver av lærerne får i oppgave å foreslå ett prosjekt i sitt land, hvor ett av disse blir valgt ut som et solidaritetsprosjekt senteret skal støtte. – Slik at senteret ikke bare blir et sted hvor vi skal tjene masse penger. I april arrangerte Rita tur til sitt hjemland Peru med tolv deltakere. – Ideen bak reisene er å integrere deltakerne i den peruanske kulturen. Språk, severdigheter og opphold i vertsfamilier var komponenter av denne turen, bildene og brevene vi får se forteller tydelig om fornøyde kunder. – Dette har ingen ting med vanlige pakketurer å gjøre. Jeg la vekt på å ta dem med på hoteller og restauranter hvor ikke alle turister drar. Samtidig virker det som en del heller vil dra dit andre turister drar, og heller bo på hotell enn i familie. Dette har senteret oppdaget under planlegging av nye turer. – Jeg tror kanskje nordmenn er mer reserverte enn peruanere, de føler at de plager familiene med å bo der. Men, i vår kultur er det jo en glede å få besøk, forteller Rita, som ble litt overrasket over disse reaksjonene. Neste års tur er derfor planlagt litt annerledes, der de som vil kan bo på hotell. – Visjonen er fremdeles den samme, men dessverre selger den ikke… Det banker på døren, prøven er ferdig og Rita må inn i lærerrollen igjen.

September 2002

LatinAmerika

B A K G R U N N

Ein nasjon i rørsle Puerto Rico har ein særskild status blant latinamerikanske og karibiske land. I tillegg til at øya i stor grad er styrt av politiske vedtak i USA, er ho også senter for ei av dei største transnasjonale rørslene i verda.

JORGE DUANY er professor i antropologi ved University of Puerto Rico, Río Piedras.

HORISONTEN KALLAR: Migrasjonen til og frå Puerto Rico har auka gjennom heile 1900-talet, og vil truleg auke stadig meir i framtida. Den 25. juli 1898 invaderte nordamerikanske troppar øya under den spanskkubansk-amerikanske krigen. I 1901 definerte nordamerikansk høgsterett Puerto Rico som «framand for sambandsstatane i innanrikspolitisk samanheng», sidan øya verken var ein stat i unionen eller ein sjølvstendig republikk. I 1917 tilkjente Kongressen nordamerikansk statsborgarskap til alle som var fødde i Puerto Rico, men øya var framleis eit uinkorporert område av USA. I 1952 vart Puerto Rico Commonwealth (eller fri, assosiert stat, omsett frå spansk) med avgrensa sjølvstyre i lokale saker, som skattleggjing, utdanning, helse, bustader, kultur og språk. Likevel har framleis den føderale, nordamerikanske regjeringa beslutningsmakt i dei fleste nasjonale spørsmål, inkludert innvandring, statsborgarskap, toll, forsvar, valuta, transport, kommunikasjon og utanlandshandel. Commonwealth-regjeringa manglar spesielt makt til å etablera sin eigen immigrasjonspolitikk og lover. I dag er veljarane på øya delt om lag på midten: Halvparten støttar Commonwealth og halvparten vil bli den ein og femtiande staten i USA – berre eit lite mindretal går inn for sjølvstende.

andre halvdel av 1800-talet, har Puerto Rico eksportert omtrent halve folketalet til utlandet sidan den andre verdskrigen. Til skilnad frå Irland og andre store emigrantland i Europa under utvandringsbølgja, har Puerto Rico fått tilbake hundretusenvis av tilbakevendte og omreisande migrantar sidan 1960-talet, i tillegg til utanlandske innvandrarar frå nabolanda, særleg Den Dominikanske Republikken og Cuba. I år 2000 var om lag ni prosent av innbyggjarane på øya fødde i utlandet, inkludert dei som var fødde i USA av puertoricanske foreldre. På denne måten er situasjonen i Puerto Rico paradoksalt nok at talet på innvandrarar aukar og er eitt av dei høgaste i Karibien, samstundes som utvandringa til USA held fram. Denne kombinasjonen av langvarig utvandring og stor innvandring av heimvende og utlendingar, gjer Puerto Rico til eit studium i transnasjonal migrasjon. Den aukande variasjonen i opphav og reisemål hos migrantane undergrev dei ideologiske føresetnadene for tradisjonelle diskursar om nasjonen, baserte på likestilling av kategoriar som geografisk område, fødeplass, statsborgarskap, språk, kultur og identitet.

Fri flyt over grensene

Massiv utvandring til USA

I tillegg til det uløyste, koloniale dilemmaet er Puerto Rico i aukande grad ein nasjon i rørsle: Dei utette grensene vert ustanseleg kryssa av migrantar som kjem til og forlet øya. Sidan 1940-åra har meir enn 1,6 millionar menneske flytta frå øya til det nordamerikanske fastlandet. I dag bur 3,4 millionar menneske av puertoricansk opphav i USA, samanlikna med 3,8 millionar på øya. Det er få andre land i Karibien, eller i verda i det heile, som har opplevd slike massive folkeforflyttingar på så kort tid. I ein prosess som minner om Irland i løpet av

Puertoricansk utvandring vart massiv i løpet av 1940-åra, auka på 50-talet, minka på 70-talet og vaks igjen på 80-talet. Det puertoricanske planleggjingsrådet reknar at 490 562 personar flytta til fastlandet mellom 1980 og 1989, samanlikna med 446 693 personar mellom 1950 og 1959. I følgje desse tala, som er basert på passasjertrafikken mellom øya og fastlandet, har den samtidige puertoricanske diasporaen passert den som fann stad i dei to tiåra etter den andre verdskrigen. Nesten åtte prosent av innbyggjarane på øya flytta til fastlands-

USA i løpet av 1990-åra. Om dei gjeldande tendensane held seg, vil talet på puertoricanarar som bur i utlandet, bli høgare enn talet på øybuarar i det neste tiåret. Sjølv om puertoricanarar på fastlandet framleis samlar seg i staten New York, er desse relativt færre no enn før: I 1960 budde tre firedelar av puertoricanarane i USA i staten New York, medan desse i 2000 utgjorde mindre enn ein tredel. For første gong nokon sinne gjekk talet på personar med puertoricansk opphav i New York ned i 1990-åra. Likevel har New York framleis det største talet puertoricanske innbyggjarar på fastlandet – 789 172 i 2000. Samstundes har talet på puertoricanarar auka i andre statar, særleg i Florida, som nyleg gjekk forbi New Jersey med den nest største puertoricanske busetnaden. Andre statar med stor auke i puertoricansk folketal var Pennsylvania, Massachusetts, Connecticut og Texas. Samla sett syner tala den auka spreiinga av den puertoricanske folkevandringa i fastlands-USA i løpet av dei siste tiåra.

Svingdør-rørsle Jamvel medan utvandringa til fastlandet har akselerert, har innvandringa til øya halde fram som før. Berre i 1994-1995 forlet 53 164 personar øya, medan 18 177 flytta dit for å busetje seg. Nesten 95 prosent av dei som flytta til øya var heimvende migrantar og barna deira. Dessutan har tusenvis av puertoricanarar flytta fleire gonger mellom øya og fastlandet. Folketeljinga i 1990 viste at meir enn 130 000 personar hadde flytta fram og tilbake i løpet av det siste tiåret. I ei nyare undersøkjing fann eg at nesten 20 prosent av alle informantane hadde budd i utlandet og kome tilbake til øya, medan tre prosent hadde flytta fram og tilbake minst to gonger. Kort

LatinAmerika

B A K G R U N N

September 2002

TOMATHAUST: Ein gruppe menneske frå Puerto Rico kjem til USA for å hauste tomatar, biletet er tatt like etter den andre verdskrigen. fortalt kan ein best sjå puertoricansk migrasjon som ei sirkulær eller svingdør-rørsle, der tusenvis av menneske forlet øya medan andre kjem tilbake frå fastlandet.

Innvandrarar frå andre land Samstundes har variasjonen i fødestad auka blant innbyggjarane på øya. I følgje folketeljinga frå 2000 var 110 000 øybuarar fødde i utlandet. Etter 1940, særleg mellom 1960 og 1970, voks talet på utanlandsk-fødde raskt, hovudsakleg som ei følgje av innvandring frå Cuba og Den Dominikanske Republikken. Ein del har óg kome frå Spania, Colombia, Mexico, Venezuela, Argentina, Kina og fleire andre land. Den nordamerikanske Immigration and Naturalization Service (INS) rapporterer at 114 895 dominikanarar fekk lovleg innreise mellom 1966 og 2000. I tillegg flytta 33 463 cubanarar og 49 420 personar frå andre land til Puerto Rico i den same perioden. Den raske økonomiske veksten på øya i 1960-åra, i tillegg til politisk uro og vanskelege økonomiske forhold i andre land, fekk mange utlendingar til å søkje mot Puerto Rico. Sjølv i dag kjem vert dominikanarar tiltrekt av etterspurnaden etter billeg arbeidskraft i private hushald, byggjeindustrien og sesongjordbruket. Den cubanske innvandringa til Puerto Rico voks raskt i 1960åra, men smuldra vekk i 1980-åra. Sjølv om tusenvis av cubanarar forlet landet sitt med båten frå Mariel i 1980, var det få av dei som kom til Puerto Rico, og endå færre kom i dei følgjande åra. I følgje INS kom mindre enn seks prosent av alle cubanarar i Puerto Rico til øya mel-

lom 1991 og 2000. Til samanlikning har den dominikanske innvandringa auka jamnt sidan 1966 til uventa nivå tidleg på 1990-talet. Meir enn halvparten av alle dominikanarar (47 prosent) som har lovleg opphald i Puerto Rico, kom i løpet av det førre tiåret. I tillegg har eit ukjent tal personar illegalt kryssa Monakanalen mellom Den Dominikanske Republikken og Puerto Rico. I 1966 rekna INS med at 34 000 illegale innvandrarar, dei fleste dominikanarar, budde i Puerto Rico.

Mange vender heim Sjølv om dei teknisk sett ikkje er utlendingar, har talet på personar fødde på fastlandet auka enormt i Puerto Rico sidan byrjinga av det tjuande hundreåret. Det meste av denne auken kjem av heimvende puertoricanarar og barna deira, som er fødde på fastlandet. Mellom 1991 og 1998 vende 144 528 puertoricanarar tilbake til øya. På slutten av det tjuande hundreåret var personar av puertoricansk opphav, fødde på fastlandet, ei av dei folkegruppene som voks fortast. Eit mindre tal amerikanarar har óg flytta til øya. I 1990 viste folketeljinga 16 708 personar som var fødde i USA av amerikanskfødde foreldre. Alt i alt har øya blitt eit sentralt møtepunkt for personar av ulikt nasjonalt opphav, særleg frå Latin-Amerika, Karibien og USA.

Negativ tendens for framtida I det lange løp har ikkje eksport og import av store mengder arbeidarar vist seg som ein levedyktig utviklingsstrategi for Puerto Rico. Trass i tiår med uav-

brutt migrasjon, er arbeidsløysetala på øya framleis ekstremt høge (sjølv då dei nådde dei relativt lave 11 prosent i 2000). Levestandarden har gått kraftig ned dei siste to tiåra. Halvparten av innbyggjarane lever framleis under fattigdomsgrensa. Ein veksande andel av innbyggjarane er avhengige av økonomiske overføringar frå USA, særleg til mat og bustad. Etter bortfallet av føderale skattefordelar for nordamerikanske bedrifter lokaliserte i oversjøiske territorium, er dei økonomiske utsiktene for øya dårlege. Dermed vil utvandringa til fastlandet truleg auke. Den massive migrasjonen til og frå Puerto Rico vil utan tvil halde fram og kanskje auke i løpet av dei første tiåra av det tjueførste hundreåret. Fallande levestandard på øya har alt gjort at folkestraumen til fastlandet har vakse, i same skala somden store folkevandringa i 1950-åra. Samstundes vil folk truleg halde fram med å vende tilbake til Puerto Rico, og med å pendle mellom øya og fastlandet. Medan den cubanske innvandringa til Puerto Rico praktisk tala har stoppa opp, er det ingen teikn til at dominikansk innvandring skal gjere det same. Samstundes vil mindre grupper frå andre land halde fram med å flytte til øya. Framtida ser ut til å bli stadig meir transnasjonal i geografisk og kulturell tyding for innbyggjarane i Puerto Rico. Om dei rådande tendensane held fram, vil busetnadsmønstra til og frå øya bli stadig meir mobile og varierte. Den sentrale utfordringa som den aukande folkeforflyttinga reiser, er ikkje mindre enn å tenkje seg ein nasjon der dei territorielle og symbolske grensene stadig vert overskridne og trekte på nytt.

September 2002

LatinAmerika

R E P O R T A S J E

Kjemper mot lover og tabuer For alle som jobber med nordsørproblematikk, kvinne- og likestillingsspørsmål eller med andre tema som geografisk sett kan befinne seg langt unna, knuger flere spørsmål til stadighet. Hvordan oppleves hverdagen av de vi jobber for? Hvordan jobber de? Føler de at deres arbeid nytter? Sitter vi i Norge med et realistisk bilde av deres situasjon?

CATHRINE PEDERSEN er medlem i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) i Bergen.

I vår fikk vi et godt innblikk i noen av disse spørsmålene da Nobia og Yesima fra kvinnekollektivet ITZA som holder til i Managua, Nicaragua, var på besøk. Noen husker kanskje ITZA fra Operasjon Dagsverk i 1999, som den gang fokuserte på kvinner, og der ITZA var et av prosjektene. Kvinnekollektivet samarbeider også med Latin Amerika Helsefond, og det var gjennom sistnevnte organisasjon at de to unge damene kom til Norge.

Tabubelagte problemer For å gi oss et bilde av den reelle situasjonen i Nicaragua, presenterte Nobia og Yesima oss for en del tall, både om alderssammensetningen av den kvinnelige befolkningen, utdanning, seksuell debutalder og abort. Analfabetismen i landet har økt de siste ti årene, og det er i dag ikke mer enn omtrent 50 prosent av landets befolkning som fullfører grunnskolen. Rundt syv prosent av disse fullfører en universitetsutdannelse, derav en større andel jenter, uten at dette nødvendigvis gjenspeiler seg i næringslivet. Nicaragua er et land med en ung befolkning, noe som er godt synlig i samfunnsstrukturen. Yesima lot oss få innblikk i noen av samfunnsproblemene som har blitt mer markante de siste årene. De lever i et samfunn hvor tidlig seksuell debut, graviditet og abort er blitt en del av hverdagen. I følge undersøkelser utført innen de fire bydelene ITZA jobber i, viser det seg at over 70 prosent debuterer seksuelt når de er mellom 12 og 18 år. Det er mange unge mødre blant disse jentene, men likevel snakkes det lite om både abort og prevensjon. Siden 90-tallet har abort vært forbudt. Det finnes kun ett eneste smutthull i loven for å få dispensasjon til å foreta et slikt inngrep, det er dersom det er fare for morens liv. Det er ingen enkel sak å få

VOLD MOT KVINNER: På forsiden av brosjyren fra ITZA oppfordres kvinner til å stå sammen i kampen mot vold. innvilget en slik dispensasjon. En må kunne presentere tre forskjellige eksperters uttalelse om at kvinnens helse står på spill. Det vil si med andre ord si tre legeregninger, samt utgifter til å betale for selve inngrepet, og med trange kår blant store deler av Nicaraguas befolkning sier det seg selv at det kun er en svært liten del av befolkningen som har råd til å betale for en slik prosess. Uten disse papirene kan en gå en tøff tid i møte dersom en skulle bli avslørt for et abortinngrep. Da venter strenge straffetiltak i form av fengsel, både for kvinnen og for legen som gjennomførte inngrepet.

i noen tilfeller? ITZA kunne fortelle at det i enkeltes oppfatning er slingringsmonn. Det at kvinnen er blitt voldtatt, at hun har økonomiske problemer, er for ung eller for gammel, eller at det er fare for morens liv, ble nevnt som noen gyldige grunner. Halvparten av de spurte mente at det ikke under noen omstendigheter skulle være tillatt med abort. Hva gjør da en ung, gravid kvinne uten fullført utdannelse eller jobb? Mange henvender seg til kvinnesentre som ITZA. Disse fremstår som fristeder hvor jentene kan søke både psykologisk, juridisk og medisinsk støtte.

Folkets holdning til abort

ITZA skaper holdninger

Abortloven henger nært sammen med den katolske kirkens syn på abort. Katolisismen er den dominerende religionen i landet. Siden sandinistene mistet makten, har kirken knyttet stadig tettere bånd til politikerne og fått større makt enn tidligere. Det er kun de siste ti årene at abort har vært ulovlig. Yesima forteller at sandinistene ikke blandet religion og politikk, og mener at de to samfunnsområdene fremdeles burde holdes fra hverandre. Men hva mener folket om abort, det er jo ikke så langt tilbake i tid at sandinistene mistet makten? Bør det være legalt

På grunn av abortloven kan ikke ITZA tilby abort i full offentlighet, men som de fleste kvinnesentre har også ITZA profesjonelle leger som utfører aborter i det skjulte. For å unngå problemer med myndighetene, spres informasjonen om dette tilbudet mest blant kjente og bekjente, og holdes på den måten i det stille uten at myndighetene blandes inn. Det er selvsagt ikke alle jenter de er i kontakt med, som ønsker å ta abort. Nobia forklarer at bydelene de jobber i er fattige bydeler. Jentene mangler ofte trygghet i og utenfor hjemmet, og ser barnet som en mulighet til å skape den

LatinAmerika

stabiliteten de selv ikke har opplevd. Til tross for minimale jobbmuligheter og en fremtid som alenemødre kan de være fast bestemt på å beholde barnet. – Her forsøker vi å forberede dem på tiden som møter dem som ung mor uten fast inntekt. Vi er jo ikke imot morskap, men for planlagt graviditet for å kunne gi barnet en best mulig oppvekst, forklarer de. Holdningskampanjer er noe av ITZAs viktigste arbeid. Tabuer må frem i dagen. Rettigheter må bli gjort kjent. Ved å skape bevissthet om sin egen rolle og sine egne retttigheter, styrker vi kvinnenes rolle i samfunnet og gir dem grunnlaget for å ta sine egne valg og kreve sine rettigheter. Har først overgrep skjedd, kan senteret også hjelpe til med psykologisk eller juridisk hjelp. En egen del av senteret er boplass for spesielt utsatte kvinner. Her kan de bo opptil to uker dersom det skulle være behov for å forlate hjemmet på grunn av trusler eller fysisk vold. En får her også et oppfølgingsteam som støtter kvinnen i tiden som følger, men dessverre hender det ofte at kvinnen returnerer til sitt tidligere hjem og den samme situasjonen. Den juridiske delen av senteret kan i tillegg hjelpe til med politianmeldelser, skilsmisseoppgjør og saker angående barnebidrag.

R E P O R T A S J E

Kampen for likestilling Det er mange fronter å kjempe på for å øke kvinners rettigheter i Nicaragua i dag. Abort, vold mot kvinner og likestilling er noen. Kjemper politikerne med kvinnene og ITZA? – Vi kvinner må kjempe denne kampen alene, sier de og rister oppgitt på hodet. Det er ingen av partiene som tør sette hardt mot hardt og stå opp for likestilling nå, verken sandinistene eller det liberale partiet. Under revolusjonen var det større fokus på kvinners stilling, og kvinner ble gitt mer ansvar. Litt etter litt har dette fokuset falt vekk, og menn styrer i dag det meste av politikken og næringslivet. Det samme skjer som man har sett gjennom historien i mange land, både her i Norge, i Afrika og i andre deler av Latinamerika. Under væpnede konflikter der menn må ut i kamp, tar kjønnsrollene en annen form, men med tiden blekner gjerne den likestillingen som hersket. I dag er det ingen av partiene i Nicaragua som fremmer likestilling, til tross for at likestillingsloven skal behandles i nasjonalforsamlingen i tiden som kommer. Som et tiltak for å få flere kvinner ut i arbeidslivet ble det opprettet en Zona franca (frihandelssone). Tanken var

September 2002

HJELP TIL UNGE KVINNER: Kvinnesenteret tilbyr medisinsk hjelp til unge kvinner i en vanskelig situasjon. opprinnelig at dette skulle gi kvinner lettere tilgang til arbeidmarkedet, men det har utviklet seg i feil retning, mener mange av de etablerte kvinneorganisasjonene. Det formidles jobber til kvinner, men det er ofte jobber som er ekstremt dårlig betalt og tilbyr elendige arbeidsvilkår. Etter å ha hørt på Nobia og Yesima, hersker det ingen tvil hos oss om at ITZA har gjort mye i kampen for å bedre kvinners vilkår i Managua. Det er en prosess som tar tid, men med sine bevisstgjøringskampanjer, sine medisinske og juridiske tilbud og sin tilstedeværelse i det sivile samfunnet, er det ikke vanskelig å forstå at ITZA spiller en viktig rolle i mange nicaraguanske kvinners liv. – Vi ønsker å bringe frem et personlig ønske hos de menneskene vi jobber med. Vi vil at de selv skal ønske å ta initiativ og være bevisste om hvorfor de handler som de gjør. På den måten vil det ikke lenger være behov for organisasjoner som ITZA, og verden vil være et steg nærmere rettferdighet, avslutter de to sterke nicaraguanske kvinnene.

September 2002

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

Narcocorridos:

Populærmusikk og narkotrafikk i Mexico Musikk. Kanskje ikke den første lyden en reisende hører ved ankomsten til Mexico, i hvert fall ikke ved ankomst i fly. De elegante glassveggene på flyplassen i Mexico by og vitrinene med suvernirer isolerer godt mot lydene utenfra, de virkelige lydene, de fra gata.

JOSÉ ALEJANDRO HUIDOBRO-GOYA kommer fra Mexico og tar hovedfag i etnomusikologi ved Griegakademiet i Bergen.

Hvis den reisende ankommer til lands, spesielt hvis han krysser grensa i nord, er det mer sannsynlig at musikken når den nyankomnes ører allerede før han krysser grensa. En reisende i Mexico vil såklart ikke bare høre en mariachi i en restaurant, de romantiske sangene til Luis Miguel eller Britney Spears’ englelignende røst. Huapango, bolero, cumbia, hip hop, pirecua purepecha, techno og symfonisk jazz er bare noen av de musikalske uttrykkene som vil kunne nå en reisendes ører. Før eller siden vil de som ankommer Mexico høre en polka eller en vals, krydret med lyden av maskingevær, politisirener eller styrtende fly. Den rytmiske kraften og lydeffektene i denne musikken vil sikkert tiltrekke den reisendes oppmerksomhet for en stund. Hvis han forstår den spesielle humoren og tekstenes doble mening, vil den reisende antagelig ønske å lytte videre, for temaet i sangen vil sannsynligvis være det samme som på avisenes førstesider. Det den reisende hører er en narcocorrido.

Corrido: Historier som synges Corrido er en sjanger innen populærmusikk som stammer fra den spanske romansen. Dens viktigste karakteristikk er dens fortellende natur. Det er en sjanger som skal synges i offentlighet og den tar opp temaer av offentlig interesse. Siden den oppstod har corridoen opparbeidet seg et stort repertoir av sosiale beretninger, som en uendelig sang om hendelser der relevante historiske begivenheter står i kø. Corridoen som sjanger kan godt bli betraktet som en slags nasjonalsaga, som løper fra uavhengighetskrigene til det som foregår i Mexico i dag etter utskiftingen av en 71 år lang ettpartiregjering. Cooridoen forteller om berømte ulykker og katastrofer, heltegjerninger og banditters udåder; historiske begivenheter som gjennom sangen sikrer seg en plass i den sosiale hukommelsen.

UNDERVERDEN: Tøffinger, våpen, dollar og annet snusk er en viktig del av corridoenes virkelighetsbeskrivelse.

Narkotrafikkens symbolske univers Det er ikke så vanskelig å gjette, etter det som har blitt forklart her, at disse corridoene, som handler spesielt om narkotrafikk, har blitt kalt narcocorridos. Det er heller ikke så vanskelig å gjette hvorfor det nettopp i Mexico har dukket opp en populærsjanger som har narkotrafikken, volden og korrupsjones verden som tema, hvis man tar med i betraktningen at landet er en av verdens ledende innen narkotrafikk. Mexico er dessuten nabo til landet som er verdens største forbruker av narkotika. Corridoen er, på grunn av sin fortellende form, den sjangeren som på best måte skildrer og representerer narkotrafikkens symbolske univers, samtidig som den fungerer som sosiologisk forskningsobjekt og historisk kilde. Noen tidlige corridos gjenspeiler i tekstene sine en verden av kriminalitet og smugling med anonyme hovedpersoner. De krysset grensa til fots eller svømmende, med laster og inntekter som i dag vil fremstå som ubetydelige av størrelse, hvis man sammenligner dem med fortellingene om «forsvunne-

de» flylaster, lasteskip med tonnevis av narkotika og millioner av dollar som man hører i dagens corridoer. Opptak av corridoer med smugling som tema kan spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, som Los tequileros, som dukket opp på 20-tallet, i perioden da det hersket alkoholforbud i USA. Narkotikatrafikk er også et gammelt tema, som i Carga blanca fra 40-åra. Disse corridoene beskriver utviklingen av en verdensomspennende illegal industri som skulle vise seg svært mektig fra 60-åra. Llegaron al Río Grande ya casi al anochecer con bastante carga blanca que llevaban que vender De ankom Rio Grande kort tid før solnedgang med en stor hvit last som de skulle selge På 70-tallet havner ordet «narkotrafikk» på den internasjonale svartelista og ble assosiert med andre av datidens (og nåtidens) skadelige ord som gerilja, kommunisme og terrorisme.

LatinAmerika

D E T

Det var også på 70-tallet at corridoen som omhandlet narkotrafikk definitivt fant sin plass som egen sjanger innen den meksikansk-nordamerikanske musikkindustrien. Fra 1972 opplevde corridoene med temaer fra narkotikasmugling en boom. Dette skjedde da suksessen uten sidestykke, corridoen Contrabando y traición, gjorde Los Tigres del Norte til den mest berømte meksikanske gruppen gjennom alle tider.

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

men hans, imiteres av hundrevis av narcocorridistas. Sinaloa har også blitt et senter for myter, hvor det har vokst fram en «narkokultur», som noen ville kalle det. Utenom tskjorter og hatter dekorert med bilder av marihuanablader og maskingevær, har det også dukket opp filmer, teaterstykker, romaner, malerier og akademiske kongresser som tar opp tema knyttet til narkotrafikkens verden. Rundt eller

September 2002

Hans endelikt ble henging som straff for de handlinger han hadde begått. Senere begynte folk å tillegge ham utrolige mirakler. Det ble reist et kapell til minne om han i Culiacán, hvor man kan finne gaver gitt som tegn på takknemlighet fra tilbederne hans: Bunter med dollar, marihuana, bilder av mitraljøser type AK-47, og sist, men ikke minst; corridoer, skrevet som bønner. Voy a pagar una manda al que me hizo un gran favor al santo que a mi me ayuda yo le rezo con favor y lo traigo en mi cartera con aprecio y devoción

Salieron de San Isidro, procedentes de Tijuana, traían las llantas del coche repletas de mariguana. Eran Emilio Varela y Camelia "La Texana.

Jeg skal gjøre en offerhandling til han som gjorde meg en stor tjeneste til helgenen som hjelper meg jeg ber til han med nåde og jeg bærer han med meg i lommeboken med aktelse og hengivenhet

De dro ut fra San Isidrio, opprinnelig var de fra Tijuana de hadde bildekkene fulle av marihuana De var Emilio Varela og Camelia «La Texana

(Corrido til ære for Malverde. Anonym.) (Contrabando y Traición. Angel González, Los Tigres del Norte.)

Redselen for ordene

Sinaloa, de høye herrers land Culiacán, hovedstaden i staten Sinaloa, har ikke den samme glamouren å by på som de typiske turistbyene i Mexico. Den kan verken sies å være den aller største, den mest forurensede eller den eldste byen i landet. Sinaloa fascinerer, ikke fordi den er så vakker, men fordi det blomstrer der, av både illegale planter og kriminelle elementer. I Sinaloa finner man de viktigste narkotrafikantene i Mexico; Pedro Avilés, Ernesto Fonseca, Rafael Caro Quintero, Héctor «El Güero» Palma og Joaquín «El Chapo» Guzmán. Derfra har mange av de framstående familiene innen narkotikatrafikken kommet, for eksempel brødrene Arellano Félix, Tijuana-kartellets sjefer, og familien Carillo Fuentes. Deres fremste familiemedlem var Amado, El Señor de los Cielos, den legendarisk sjefen i Juárez-kartellet. Heldigvis er det ikke slik at Sinaloas æresborgere begrenser seg til mafiaens høyeste overhoder. Sinaloa er også hjemsted for musikere og corridistas, (utøvere av corridos), som akkompagnerer sangen sin, ikke med bajo sexto (meksikansk bass) og trekkspill, men med stortromme og messingblåsere, som er den tradisjonelle sammensetningen i Mexicos østlige Stillehavsregion. En av dem, Chalino Sánchez, er blitt et musikalsk ikon, først og fremst på grunn av hans tragiske død som ble satt i sammenheng med narkotikatrafikken. Han er grunnleggeren av en egen sjanger. Chalino reiste som ulovlig innvandrer fra Sinaloa til USA og der møtte han sin musikalske skjebne, som ved et rent sammentreff. Stilen og synet hans på narkotrafikken, samt den nasale stem-

HVIT LAST: Tema som smugling og narkotikatrafikk dukket opp i corridoer allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. parallelt med disse kulturelle uttrykkene har det også utviklet seg en spesiell form for folkelig religiøsitet, nemlig dyrkingen av Malverde. Det er en figur som mange vil anse som en folkelig helgen, som ikke er blitt anerkjent av den katolske kirke. Andre ser bare på ham som «helgenen til los narcos». Biografien hans blir borte blant de fragmenterte fortellingene om ham som verserer blant folk. Malverde var en sjenerøs banditt, en tyv som stjal fra de rike og gav til de fattige; en slags meksikansk utgave av Robin Hood.

Corrido er, indirekte eller direkte, en politisk sjanger. Den er av en så politisk karakter at mange ikke vil lytte til den, og derfor har den blitt forbudt. Det som begynte som et press fra de mest konservative grupperingene, ble etter hvert en lov om sensur. Derfor sendes det ikke lenger corridos på meksikansk tv og radio, om de med navn bærer det ulykkesbringende prefikset. Men det er ikke så farlig når man tar med i betraktningen at størsteparten av narkocorridoene overføres på folkemunne, i barene og via pirat-CDer. Det er ikke bare narkocorridoene som har blitt forbudt, de deler skjebne med andre corridoer, som selv om de ikke bærer det illevarslende prefikset, også provoserer noen. ’Los Tigres del Norte’, som har solgt CDer for millioner av dollar på begge sider av grensa mellom USA og Mexico, spilte i 1996 inn en corrido som på en ironisk måte forteller historien om to personer, som eier et sirkus. Denne corridoen ble på samme måte som hundrevis av narcocorridoer sensurert på radio og tv-stasjoner over hele landet. Sangen det her er snakk om er en parodi på to viktige skikkelser i meksikansk offentlighet. Deres makthandlinger bidro i stor grad til å bygge opp dagens aktuelle tilstand av narkotikaavhengighet, i politisk og økonomisk forstand, i landet. I corridoen heter de to Carlos og Raúl; etternavnene deres er i virkeligheten Salinas de Gortari; den førstnevnte var tidligere president i Mexico og den andre familiens svarte får. Disse obskure figurene fra Mexicos politiske scene blir latterligjort i El Circo.

Fortsetter på neste side

September 2002

D E T

A K A D E M I S K E

H J Ø R N E T

LatinAmerika

Fortsatt fra forrige side Entre Carlos y Raúl eran los dueños de un circo Carlos era el domador era el hermano más chico Raúl el coordinador con hambre de hacerse rico Se hicieron tan influyentes que empezaron a truncar los circos de todos lados hasta hacerlos fracasar pa' quedarse con las plazas y libres pa' trabajar. Carlos y Raul var direktører ved et sirkus Carlos var dyretemmer han var lillebroren Raul var koordinator og sulten på å tjene penger De fikk makt og innflytelse og begynte å slå ut sirkus på alle kanter de kjørte dem konkurs for å sitte igjen med plassen med frie hender til å fortsette jobben (El Circo. Jesse Armenta, Los Tigres del Norte.) Kanskje stod ikke sensuren som denne corridoen ble utsatt for i sammenheng med den trusselen den kunne representere. Først og fremst fordi den ble utgitt i 1996, to år etter at «dyretemmeren» hadde gått i frivillig eksil eller flyktet og at ’koordinatoren’ var blitt fengslet, for å ha deltatt i en av mange politisk attentat som skjedde på den tida. En corrido av nyere dato, også spilt av Los Tigres del Norte, kalt Crónica de un cambio, er det mer forståelig at har blitt gjenstand for sensur, ettersom det dreier seg om en politisk corrido og ikke en narkocorrido. Den ble sensurert, ifølge en meddelelse fra plateselskapet, fordi teksten omhandler tema som fattigdom, korrupsjon, maktmisbruk, men framfor alt fordi den viktigste politiske begivenheten de siste årene, maktskiftet i Mexico i 2000, nevnes på en lite respektfull måte.

BURLESKT: Humor er et fundamentalt element i narcocorridoene, men de synliggjør på samme tid et tragisk univers. !Ora mi Zorro! Cuándo aplicamos el cambio? Hoy viernes hoy se dio el cambio Brindemos con Coca-Cola porque los buenos de ahora son de azul y blanco Si calzas botas y te agencias un establo sigue la flecha y llegarás a diputado. Nå, min rev! Når skal vi gjennomføre skiftet? I dag på en fredag fant skiftet sted Vi skåler med Coca-Cola for de snille nå er de hvite og blå Hvis du bruker boots og skaffer deg en stall følg bare skiltene og du ender som parlamentsmedlem Crónica de un cambio. Paulino Vargas, Los Tigres del Norte I denne corridoen siktes det til Vicente Fox sine klumsete spissfindigheter. Sine personlige fraser og begrep, som for eksempel den typiske ’Grip dagen’, har han hentet fra selvhjelpshåndbøker og bruker dem som en del av statsretorikken. Med dette som utgangspunkt og blindet av en optimistisk feber, lovet Fox, få dager etter at han hadde dannet regjering, at det ville ta ham fem minutter å løse «Chiapas-problemet». Denne burleske corridoen hentyder også til presidentens spesielle «TexILLEGAL: Narcocorridos er så politiske at de nå har blitt forbudt i mexicansk TV og radio. Det er imidlertidig ikke så farlig, da distribusjonen som oftest foregår gjennom mindre formelle kanaler.

Mex»-aktige måte å kle seg på; en blanding av charro (rytter i typisk meksikansk antrekk) og cowboy. Et vers er tilegnet fargeskiftet på regjeringens offisielle dokumenter. PRIs grønt, hvitt og rødt er byttet ut med blått og hvitt, som er fargene til Fox sitt kristelig-konservative parti PAN (Partido Acción Nacional – Partiet for Nasjonal Aksjon). I teksten nevnes også hans fortid som toppsjef i Coca-Cola i Mexico og pussig nok hentydes det til hans etternavn; Fox, som betyr rev om man oversetter det til norsk. I Mexico er det nærmest synonymt med coyote, en dyremetafor som brukes som betegnelse på en slu, svindlersk, korrupt og upålitelig person.

Bak latteren I narkocorridoene utgjør humoren et fundamentalt element. Humoren er viktig fordi den peker på og synliggjør de motsetningene som preger den dominerende logikken, som forsøker å innprente et spesielt moralsk syn på narkotrafikken. Likevel, bruk av humor innebærer en hvis fare for at vi mister overraskelsesmomentet, og at vi gjennom latteren naturliggjør disse motsetningene. Derfor bør den reisende, når han skal lytte til narkocorridoer, gjøre det i stereo; med det ene øre må han lytte til fantasien og den verbale kreativiteten som corridistaene står for og med det andre må han lytte til stemmene til tusenvis av virkelige mennesker; mennesker som har blitt fordrevet fra hjemstedene sine, mennesker som har blitt syke på grunn av giftig sprøytemiddel fra antinarkofly, illegale immigranter som er bundet på hender og føtter av mafiaen der de bor og drepte journalister. Alle har de kjent på huden effektene av den volden som narkotrafikken har skapt.

LatinAmerika

K U L T U R

September 2002

Ny gullalder for meksikansk film I 71 år var det regjeringspartiet PRI som bestemte hvem som skulle få lage film i Mexico. Kun de som holdt seg til den offisielle linja fikk motta midler og kunne gjøre en karriere internasjonalt. Man måtte gå tilbake til 1930-tallet for å finne noen storstilt filmindustri. Men så mistet PRI makta, og noe begynte å skje… Gro Eli Moss Carranco De siste åra har det nemlig dukket opp en ny generasjon meksikanske filmskapere. Filmene deres har ikke bare høstet stor applaus blant hjemlandets publikum, de har også oppnådd å bli roset av kritikere og vunnet priser på internasjonale filmfestivaler. Disse filmene går nye veier, bryter med tabuer og forarger nok lett de mest konservative i sitt opphavsland.

NYE FJES: Scener fra Og mora di også med Gael García Bernal, Maribel Verdú og Diego Luna.

Suksessfilmer Filmer som Elskede kjøtere (Amores perros) og Og mora di også (Y tu mamá también) er laget av unge filmskapere med talent for det visuelle og med amerikansk pengestøtte. Elskede kjøtere, regissert av Alejandro Gonzalez Iñarritu, oppnådde suksess verden over, ble nominert til Oscar og vant britenes høyeste filmutmerkelse, BAFTA-prisen. Og mora di også av Alfonso Cuarón ble enormt populær blant annet her i Norge, og gikk på norske kinoer i over to måneder i sommer. Den nye filmen Fader Amaros forbrytelse (El crimen del padre Amaro) har skapt stor kontrovers i Mexico, der den ble beskyldt for å være blasfemisk og ble holdt tilbake i forbindelse med pavebesøket i august.

Private midler Som resultat av PRI-sensuren har filmskapere som Cuarón og Iñarritu sett seg nødt til å emigrere for å få muligheter til å lage film i det hele tatt. Alle tre regissørene har fått filmene sine laget ved hjelp av private midler utenfor det meksikanske filminstituttets system. Regissørene styrer forretningene selv gjennom produksjons- og salgsselskapet Tequila Gang, et uavhengig selskap med en klar global innstilling. Den globaliserte økonomien kan nok ta sin del av æren for de nye meksikanske filmenes suksess, nå som den meksikanske økonomien har åpnet seg gjennom nye handelsavtaler med USA. Lenge var det nødvendig å være fortrolig med byråkratiet for å

lage film i Mexico, og resultatet måtte godkjennes av PRI. De nye regissørene foretrekker private investorer fremfor korrupte myndigheter.

Innflytelse fra USA De nye meksikanske filmene er i hovedsak laget med hjelp av amerikanske penger, noe som krever en pragmatisk holdning til storebror USA. Den nordamerikanske filminnflytelsen er åpenbar i Elskede kjøtere og Og mora di også, noe som den kulturpolitiske venstresiden i Mexico har tatt tungt. Meksikanske kritikere av den eldre garden har blant annet anklaget Og mora di også for å være banal, sexfiksert og amerikanisert, og sammenlignet den med amerikanske tenåringskomedier som American Pie, en oppfatning som delvis har blitt delt av norske kritikere. Den nye generasjonen i meksikansk film har vokst opp med et slags elsk-hat-forhold til USA: de står i opposisjon til den amerikanske innflytelsen, samtidig som de har utnyttet godene den samme innflytelsen har ført med seg. Dette kommer til uttrykk når regissørene ikke er redde for å ta i bruk elementer fra amerikansk populærkultur. Cuarón veksler i

Og mora di også mellom uttrykk fra meksikansk og amerikansk populærkultur. Hovedpersonene snakker dialekten fra Mexico by, chilango, og alt rammes inn av et filmatisk grep som minner om europeisk kunstfilm. Ironien er alltid til stede når middel- og overklasseguttene i filmen reiser gjennom et Mexico med enorme klasseskiller; rikdom og vakre strender, fattigdom, korrupsjon og brutal død. Samtidig er det ikke snakk om noen krass samfunnskritikk, heller en presentasjon av det sosiale mangfoldet.

Regissører vender hjem Flere etablerte meksikanske regissører i «kunstnerisk eksil» viser seg nå interesserte i å vende hjem. Alfonso Cuarón vendte selv tilbake til Mexico etter å ha gjort store Hollywoodfilmer. Og mora di også kan virke som et klart brudd med Hollywood. Nå skal han dog regissere den neste Harry Potter-filmen. Vil den meksikanske bølgen vare, vil den starte en ny trend, eller vil regissørene falle tilbake i Hollywoods kommersielle klør? Kanskje vil meksikanerne inspirere andre latinamerikanske filmskapere og skape en renessanse innen latinamerikansk film? Den som lever får se.

September 2002

B A K G R U N N

LatinAmerika

Design for utvikling Er det behov for design og designere i kampen for å løse problemer og utfordringer i utviklingsland? I Guatemala arbeider nå norske og guatemalanske designere sammen med lokale grupper i jakten på gode løsninger på udekkede behov. Hva kan være designeres bidrag?

TOR INGE GARVIK

er sivilingeniør i produktdesign og ansatt i designkontoret Peter Opsvik AS. Han er tilknyttet Norsk Forms program «Design uten Grenser», der han arbeider spesielt med problemstillinger innenfor langsiktig utviking.

Design handler ikke primært om form, funksjon eller økonomi. Det handler om utforming av samfunnet som omgir oss. Design er en prosess fra behov til løsning. Designeren har ikke svarene, men evnen til å sette gode spørsmål i system. Design er kreativ og metodisk problemløsning i tett samspill med den som opplever behov for nye løsninger. Den gode løsning ligger gjerne i skjæringspunkter mellom ulike fagretninger og miljøer, og designerens fagfelt er å kombinere informasjon fra ulike kilder til en løsning som ivaretar brukerens interesser. Programmet «Design uten Grenser» ble startet opp innenfor Norsk Form for halvannet år siden i den hensikt å involvere designere i viktige utfordringer innenfor nødhjelp og bistand. Programmets arbeid innenfor langsiktig utvikling har hovedsakelig foregått i Guatemala, i tett samarbeid med Institutt for industridesign ved Universidad Rafael Landivar i Guatemala By. Samarbeidet støttes av Fredskorpset.

Design i Guatemala Målestokken for moderne utvikling er økonomisk vekst, gjerne i form av industrialisering og tilpasning av produkter for et globalt verdensmarked. Suksess i utvikling betinger gjerne masseproduksjon mot ensrettede markeder, sentraliserte og effektive distribusjonskanaler og massive energiressurser. I den industrialiserte del av verden har gjerne denne utviklingen kommet som resultat av økt menneskelig evne til å produsere og ta imot informasjon, en evne som gir økt potensial for nyskapning. Med sine mange ekstreme interne kontraster og motsetninger vil store

AVFALLSHÅNDTERING: Opprydding av avfall etter endt markedsdag i Almolonga. deler av Guatemalas befolkning ha dårlige forutsetninger for å hevde seg på en slik arena. Guatemalas rikdommer og potensialer ligger kanskje ikke først og fremst i produksjon av billige produkter for et vestlig marked, men heller i landets overveldende kulturarv og naturressurser. I møtet med «den moderne utvikling» må ofte kulturell identitet og tradisjonell kunnskap vike. Nasjonal økonomisk vekst er ikke nødvendigvis positivt om utviklingen går på bekostning av samfunnets totale menneskelige verdier – evnen til nyskapning og originalitet kommer kanskje først og fremst fra en sterk egen identitet. Arbeidet innenfor «Design uten Grenser» i Guatemala handler om å gjøre mennesker bedre i stand til å finne løsninger på egne utfordringer. Designeren skal ikke levere en løsning, men i hovedsak være en tilrettelegger, drivkraft og katalysator i arbeidsgruppen. Altfor mange løsninger har blitt presset på utenfra, bare for å bli satt til side av mangel på eierskap mellom løsning og bruker. Vi ønsker at løsningene skal utvikles innenfra. Det er av avgjørende betydning at involverte designere har evne til å sette seg inn i de lokales behov og ønsker – sosialantropologiske og mellommenneskelige faktorer er av høyeste betydning. For involverte designere handler det mye om empati, menneskelig forståelse og respekt samt evne til å oversette uttalte behov til synlige muligheter for forbedring. Design uten Grenser har som klar målsetning at igangsatt arbeid skal resultere i konkrete resultater. Rapporter og studier er viktige som grunnlag for arbeidet, men prosjektene skal ende opp med konkrete løsninger i form av prototyper, systemer og produkter der resultater evalueres når løsningene tas i bruk.

Et prosjekt: Avfallsbehandling i Almolonga Avfallsproblemet er stort og synlig i hele Mellomamerika, og Almolonga er intet unntak. Jordbruk er veldig sentralt for kommunen, og så mye som 80 prosent av avfallet er organisk. Avfallet har forurenset elver og jord, og representerer en betydelig sjenanse i form av lukt og visuell forurensing langs veier og elveløp. Kommunen har den siste tiden hatt en sterk politisk vilje til å gjøre noe med sitt avfallsproblem. En ny avfallsplass er nesten ferdigstilt og kommunen komposterer store deler av sitt organiske avfall. Ledelsen i kommunen ser på avfall som en ressurs, og har satt i gang omfattende holdningskampanjer. En norsk designer er nå halvveis i sin ettårsperiode der han i samarbeid med tre studenter fra Landivar-universitetet skal arbeide sammen med kommunens ansatte og innbyggere for å utvikle gode lokale løsninger for innsamling, separering og utnyttelse av avfall. Det tar lang tid å etablere en plattform for samarbeid og langvarig tilstedeværelse er en forutsetning. Den første tiden gikk mye tid og innsats fra designerne med til å gjøre seg kjent med og finne sin plass i kommunen. Under initiering kan man møte en holdning der de lokale krefter tror deres del av jobben er gjort i det øyeblikket samarbeidet med ekstern aktør er underskrevet og formalisert – man forventer kanskje at løsningen kommer utenfra, gjerne i form av importerte maskiner og utstyr. Tilliten til nasjonale produkter og lokale løsninger er i utgangspunktet lav. «Design uten Grenser» gir ikke finansiell støtte, men bidrar med designeres arbeidsinnsats. Uten nødvendig innsats og engasjement fra lokale aktører har prosjektene liten verdi.

LatinAmerika

B A K G R U N N

September 2002

DESIGNUTFORDRING: Overgang fra midlertidig til permanent husly. Etter et halvt år er nå videre retning for utvikling av praktiske løsninger nesten klar. Ved årsskiftet er målsetningen at prosjektet ender i innsamlingsenheter for separering i private hustander, en forbedret transportløsning fra husstander til sorterings- og avfallsplass og utgangspunkt for et innsamlings- og informasjonssenter. Hensikten er å synliggjøre avfallets verdi som videre ressurs dersom man sorterer og behandler det korrekt. Innsamlings- og informasjonssenteret er tiltenkt en sentral rolle i kommunens holdnings- og informasjonsarbeid, både innen skoleverket og generelt ovenfor byens innbyggere. Det er ikke mange kommuner i regionen som har tatt sitt avfallsproblem alvorlig nok. Det er derfor rimelig å anta at mange interesserte vil komme på studietur, også fra andre land i regionen, for å studere kommunens løsninger.

Hvorfor involvering? Hva er verdien av norsk tilstedeværelse? Kunne ikke det guatemalanske designmiljøet initiert og gjennomført denne type prosjekter på egenhånd? Verdien av samarbeidet viser seg på mange plan. Utveksling av erfaringer fra ulike samfunn er verdifullt både for identifisering av prosjektmuligheter og under gjennomføring. Mer overraskende er det kanskje at den norske innsatsen også kan være betydningsfull i

møtet med mennesker i det rurale Guatemala. Mange vil gjerne stille spørsmålstegn ved denne betraktningen og vise til at språkproblemer og manglende kulturell dybdekjennskap vil stoppe en norsk designer fra effektivt arbeid. Vår erfaring er imidlertid at kløften mellom mennesker på landsbygda og hovedstadens utdannede og «vestlig orienterte» guatemalaner, kan være vel så stor som de kulturforskjeller en norsk designer opplever. Motsetningene er annerledes og viser seg på ulike arenaer. Skillet som eksisterer mellom «ladinoer» og «indianere» vil for eksempel oppleves annerledes for en person utenfra. For en norsk designer vil et opphold på landsbygda i Guatemala gjerne oppleves som et eksotisk og spennende eventyr. Mange i Guatemala By reiser sjelden utover bygrensen og forbinder resten av sitt land med utrygghet og primitivitet. Evnen til å arbeide tverrkulturelt handler først og fremst om den enkeltes personlige egenskaper. Designere fra Norge og Guatemalas hovedstad utfyller hverandre, og vil ha ulike fortrinn i arbeid for og med vanskeligstilte mennesker.

Mange potensielle arbeidsområder Design uten Grenser samarbeider også med Guatemalas Røde Kors om utvikling av husly i etterkant av kriser. Mål-

setningen er å utvikle en løsning som kan tjene som midlertidig husly, men der brukerne med lokale ressurser kan bruke det midlertidige huslyet som utgangspunkt for å bygge seg et permanent hjem. Prosjektet er kommet godt i gang, og vil sannsynligvis realiseres i området rundt Esquintla i samarbeid med den lokale Røde Korsgruppen der. Det er ikke vanskelig å finne områder der det er behov for bedre løsninger. Ofte er årsakssammenhengene svært sammensatte, og utfordringen er å identifisere problemstillinger der designerens innsats kan utgjøre en forskjell. Det viktigste er å fundamentere prosjektet i et lokalt miljø som er engasjert og motivert for å ta tak i de aktuelle problemstillingene, samtidig som de er åpne nok til å se potensialet i å involvere eksterne kompetansepersoner. Andre spennende tema kan være videre utnyttelse av avfall fra de dominerende kaffe- og sukkersektorene og forbedret energieffektivitet, for eksempel i forbindelse med matlaging i rurale områder. Det er svært aktuelt å fortsette arbeidet med avfallsproblematikk og økologiske utfordringer. Det kan også være aktuelt med prosjekter innen næringsutvikling. Felles målsetning for alt vårt arbeid er å skape demonstrasjonsprosjekter som kan inspirere regioner og grupperinger med lignende utfordringer til å tilpasse og videreutvikle eventuelle gode løsninger i sin egen sammenheng.

September 2002

ei av dei mest rørande skildringane av Ernesto Che Guevara sit den argentinske revolusjonshelten bøygd over ein skrapande transistorradio djupt inne i Sierra Maestra. Batistas styrkar må ha stansa offensiven, eller er alt på tilbaketog. El Ches radio er innstilt på kortbølgen. Kva er det han leitar etter i mylderet av stemmer og boleros? Langt heimanfrå, midt under geriljakrigen, langt inne i den tropiske regnskogen prøver Ernesto Guevara å stilla søkaren slik at han får inn resultata frå den argentinske fotballserien, først og fremst for å vita korleis det har gått med hans favorittlag, Rosario Central. Men då det omsider kjem gode nyheter, og laget frå fattigbydelen Arroyito i Rosario vinn serien i 1971, kan ikkje deira trufaste og mest berømte tilhengar lenger vera med og dela gleda. Det har alt gått fire år sidan Che Guevara fall som geriljasoldat i Bolivia. I 1982 lever den argentinske forfattaren Osvaldo Soriano i parisisk eksil. Heimlandet hans er framleis terrorisert av militære diktatorar. Då ringer telefonen, og Soriano får beskjed om at klubben hans, San Lorenzo, ein av dei fem store i argentinsk fotball, for første gong i historia har rykka ned frå eliteserien. «Eg gret like mykje som den dagen far min døydde, men ingen franskmann kunne forstå ei så lite kartesiansk liding. Eg hadde kjensla av at noko anna som eg hadde elska høgt, San Lorenzo frå barndommen, blei borte, forlet meg, landsforviste meg endå meir, slik at eg blei aleine igjen, som ein liten hjelpelaus gut i mørkret. 1982 var eit forferdeleg trist år, med San Lorenzo i Divisjon B, militærdiktaturet ved makta, og krigen om Malvinas.» Hovudverket til forfattaren Osvaldo Bayer er utan tvil det store eposet om anarkistopprøret i Patagonia, La Patagonia rebelde, utgitt i fire band mellom 1972 og 1976. Bayer er også kjend for å ha avslørt engelskmannen Bruce Chatwins reisebok In Patagonia som kolonialistisk arroganse og litterær svindel. Ikkje rart at Chatwins biograf, i tillegg til å skriva namnet hans feil (på to måtar, både Oswaldo og Beyer), kallar Bayer for ’local historian’ og avfeiar han som ’the left wing Beyer’, i tillegg til å gi Bayers hovudverk feil tittel. Men utover å ha skrive den store tragedien om argentinsk anarkisme, har Bayer også skrive ei bok om fotball, med andre ord det feltet der argentinsk anarkisme har feira sine største og mest fredelege internasjonale triumfar. Denne boka har eg valt ut som min latinamerikanske klassikar. Som kjent har argentinsk folkekultur utfalda seg i dansen, som tango, på divanen, som psykoanalyse, og på fotballbanens nøye avgrensa pampa. Bayers bok om argentisk fotball kom ut i 1990 og er eigentleg eit biprodukt av eit teveprogram om same emne. Det finst både større og meir lærde verk om fotballen ved Río de la Plata, og fleire av dei er nemnde i Bayers fyldige bibliografi.

K L A S S I K E R E N Men, kanskje saman med tidsskriftet La Magas legendariske fotballnummer (Homenaje al fútbol argentino (Hyllest til argentinsk fotball), Buenos Aires, februar 1994), har ingen som Bayer klart å gjenskapa magien, og anarkismen, og romantikken i argentinsk fotball i skrift på det kvite papirarkets rektangulære stadion. Bayer skriv slik at det brått står tindrande klårt at A 4-arket har same form som matchbanen i fotball. I Fútbol argentino. Pasión y gloria de nuestro deporte más popular, (Argentinsk fotball. Lidenskap og ære i vår mest populære sport) Editorial Sudamericana, Buenos Aires 1990, kan vi lesa Litteratur betyr mye for mange, og de fleste av oss har en litterær tekst vi husker spesielt godt eller er glad i. Teksten kan være alt fra et bestemt dikt, til et omfattende litterært verk eller en politisk tekst. Her presenterer forfatteren sin personlige favoritt fra latinamerikansk litteratur.

Guds føter KJARTAN FLØGSTAD

er forfattar, han har interessert seg for og gjendikta latinamerikansk litteratur i mange år, mellom anna med Sudamericana. Latinamerikanske reiser (2000).

om Che Guevara og hans Rosario Central, om Osvaldo Soriano og San Lorenzo frå Buenos Aires. Likevel er det sjølvsagt ikkje tilhengarane, men laga og spelarane som står i fokus. River Plate, Racing Club, Newell´s Old Boys, Central Argentine Railway Athletic (dagens Rosario Central), Temperley: Som namna den dag i dag tyder på, var det engelskmennene som innførte fotballen i Argentina. I 1867 blei el Buenos Aires Football Club stifta og spelte sine første kampar som ein direkte avleggar av el elegante Buenos Aires Cricket Club. Snart skulle fotballen få eit anna grunnlag både nasjonalt og sosialt. Klubben Mártires de Chicago var oppkalt etter arbeidarar som fall i kampen for sosial rettferd i USA. Og Chacarita Juniors blei stifta i ei anarkistisk folkeboksamling på sjølvaste 1. mai i året 1906. Etter nederlaget for demokratiet i den spanske borgarkrigen i 1939 kom ei rekke spanske stjernespelarar til Argentina. Baskarane Zubieta og Lángara spelte begge for San

LatinAmerika Lorenzo, og skapte djupe lojalitetskonfliktar blant dei landflyktige spanske republikanarane, som tradisjonelt hadde støtta Independiente. Den argentinske fotballen spela ut folkets liv, håp, fortrøstning og nederlag på eit symbolsk plan. Spelarane levde også folkets liv. José Manuel Moreno, som var indreløpar og stjerne på River i mellomkrigstida, gjekk aldri på banen søndag ettermiddag utan å ha fått seg ein god biff og ei flaske tung argentinsk raudvin til lunsj. Framleis ser mange Moreno som den største argentinske fotballspelar gjennom alle tider. Mario Boyé, eks ytreløpar på Boca og Racing, seier det slik: «Dei spør meg alltid: kven var den beste, Pelé eller Maradona? Og eg svarar: Moreno». Ein annan kunne vera den kalvbeinte García, ’poeten med kjeiva’, som kom frå Rosario og slo gjennom med Racing, som eit forvarsel om uruguayanaren Rubén Paz, el poeta del gól (målpoeten). Den emblematiske argentinske fotballspelaren er kanskje likevel verken Moreno, eller di Stefano, eller Maradona, men Huracáns vesle driblefant René Houseman: el loco genial (den geniale galningen). Houseman fortel dette om møtet sitt med Huracán frå arbeidarbydelen Nueva Pompeya i utkanten av Buenos Aires, og tilhøvet sitt til den legendariske trenaren Menotti, som førte Argentina til den triste triumfen, med siger i VM på heimebane i Juntaens Argentina i 1978: «Min andre far, som aldri svikta meg, er César Luis Menotti. Han fekk kjøpt meg frå Defensores de Belgrano og eg starta på laget hans i ’63, på Huracán. Og dette er Houseman? spurde dei seg på Huracán då dei såg meg komma, fordi alle venta seg ein diger tyskar, lyshåra og alt, og eg var bitte liten, vog ikkje meir enn knapt 48 kilo, og er svartmuska. Og eg tok til å spela. Ja, det var verkeleg fotball, den til Huracán. Huracán låg for eksempel under 4 – 0 og så gjekk vi opp og vann 5 – 4. Vi gjekk på banen for å spela og for å vinna. Min andre far – eg gjentar det – Slanken Menotti, var toppen (her brukar Houseman det latinske ordet 'súmum' for toppen: kva anna kan ein venta av ein spelar frå Nye Pompei?) som trenar. Han sa til meg: ’Du går på banen og finn på noko’, ikkje noko meir, han bad meg ikkje om å dekka opp mannen min, nei, ’du finn på noko’. For meg var det ein herleg ting frå Slanken si side.» Triumfen i 1978 var jubel over det som gjekk føre seg på banen, og djup sorg over tilstanden utanfor. Det var gjennombrotet for ein stor fotballgenerasjon, Kempes, Passarella. Og på reservebenken: Den søtten år gamle Diego Armando Maradona. Laget til Bielsa i 2002 er ein annan stor generasjon, med Batistuta og Ortega på veg ned, Aimar og Sorin i stigande kurve. Men laget mangla blant andre Riquelme, frå Boca Juniors. Bayer kallar

LatinAmerika

det argentinske landslaget i 2002 for det beste europeiske fotballaget frå Amerika, og seier at dei tapte fordi dei ikkje spelte på argentinsk, men som amanuensar frå dei beste europeiske fotballhøgskular. I Japan i 2002 var ikkje første gongen argentinske spelarar gret sårt over å ha blitt slått ut av VM. Etter å ha tapt 6-1 mot Tsjekkosolvakia i Sverige i 1958 hadde ei argentinsk avis denne overskrifta på første side: «Dei gret som kvinner over det dei ikkje kunne klara som menn.» Ved overgangen til Boca Juniors tente

K L A S S I K E R E N

moderklubben Argentinos Juniors åtte millionar dollars på salet av Diego Maradona. Ein svimlande sum på den tida. For første gong i historia er klubben rik. Og pengane frå salet av Maradona blir klokt investerte. Nokre år midt på åttitalet er Argentinos Juniors det beste fotballaget i Argentina. Også det for første gong. Argentinos Juniors er klubben som blei til tidleg på 1900-talet ved samslutninga av Los mártires de Chicago med dei anarkistiske sosialistane i El sol de la victoria. Kanskje er det ikkje så merkeleg likevel,

September 2002

MARADONA I SVEVET: For mange den fremste argentinske helt. at Diego Maradona og Fidel Castro, på det sørgeleg fotballfrie Cuba, har funne kvarandre. Du kan ikkje dra heim igjen. Men frå slettelandet utan grenser har Maradona dribla seg tilbake, og på den karibiske øya som blir strengt avgrensa av havet har han funne igjen utgangspunktet for dei frigjerande rørslene Osvaldo Soriano sørgde over i Paris, og Che Guevara leita etter med søkaren på kortbølgeskalaen…

Returadresse: Det Akademiske Kvarter Olav Kyrres gate 53 5015 Bergen

HELTER: Det argentinske fotballaget i (u)kjent positur.

KJENT FJES: Fins det et skjult budskap i bildet?

Snekkeren går nye veier For et par nummer siden fortalte vi om den revolusjonære snekkeren i LAGBergen. Stort var sjokket da den samme snekkeren leverte sin tegning til dette nummerets kommentar. Har den trofaste motstanderen av store internasjonale selskaper og frihandel en dobbeltrolle? Vi er klar over at temaet egentlig er for seriøst til å spøkes med, men se nøye på dette utdraget av tegningen. Er vi for naive i vårt solidaritetsarbeid?

Litt mer fotball Spør man LAG-gutter om det har hendt noe morsomt i Latinamerika i det siste, får man ofte siste oppdateringer på rykter fra fotballverdenen. Redaksjonen har en aldri så liten mistanke om at fotballinteresse egentlig er en fordekt interesse for kjendisstoff andre mennesker finner i Se og Hør, VG, Hola og andre mer eller mindre seriøse aktører som oppdaterer oss på hva kjente personer i verden foretar seg. Gutta visste ingenting denne gangen, verken om colombianske misser, kupp- eller korrupsjonsrykter, ei heller om såpestjerner og andre betydningsfulle figurer. Men vi fikk tre tips. Ett om en fotballspiller (vi ikke husker navnet på) som ikke hadde møtt på en kamp av

STYGGE BETTY: Damen som har lagt hele det amerikanske kontinentet for sin føtter.

Stygge Betty LAG-redaksjonen er enstemmig i sin kåring av Latinamerikas beste telenovela : Stygge Betty slår dem alle! Den populære colombianske såpeoperaen handler om den lite billedskjønne nerden Betty som jobber som revisor i et stort og fremadstormende motekonsern og som på grunn av sitt uattraktive utseen-

de synes å gå en usikker framtid i møte. Mot alle odds stormer hun fram og tar alle utfordringer på strak arm, ja hun sjarmerer til og med konsernsjefen Armando Mendoza i senk. Nok en melodramatisk historie fra verdens største produsent av telebobadas sier dere? Å nei da, mer enn noe annet er Betty la fea en realistisk komedie som tar opp aktuelle tema som klasseskiller, korrupsjon og skjønnhetsbilde. Så følg med, følg med!

uvisse og sannsynligvis lumske årsaker. Tips nummer to var om Maradonas nye kjendis-talk show, og det tredje tipset var – selv om det ikke var av helt ny dato – dette festlige bildet av store, sterke og modige menn fra det argentinske landslaget. Bildet er fint, det. Men ikke så lett å skrive noe om når man ikke har fått med seg noe som helst av bakgrunnen for hvorfor noen har laget det. Uansett – nyt bildet og kom gjerne med tips om andre sportsgrener. Hvor er for eksempel håndballskandalene? Og har ingen syklister fra Paraguay syklet feil vei på treningstur? Vi er sikre på at sportsverdenen skjuler en hel masse saftige chismer.

GEITEVAMPYREN Slår til – igjen? Det er bekreftet at geitevampyren har dukket opp både i Puerto Rico og Chile. Nå har den fått sin egen hjemme side OG sin egen sang (komponert av en skolelærer i Miami). Muligens har vår kjære geitevampyr også slått til igjen, denne gang i Argentina. Og det er ikke snakk om puslete kyllinger og høner denne gangen, men store sterke kyr. Døde og maltrakterte kyr som mangler vitale organer. Det fins tilsynelatende ingen logiske forklaringer. (Nei, kugalskap er avkreftet). I alle fall, debatten gikk en stund livlig. Kan det ha vært…? Våre meget pålitelige kilder mener at gnagende mus en stund ble utpekt som synderne. Høres ikke det bare litt for usannsynlig ut? Her får alle tenke sitt – det gjør vi!