Dressurdommeren Elise Ratvik

Elise Ratvik

DRESSURDOMMEREN

Hvilke kvaliteter synes dressurdommer Elise Ratvik er viktige for en ekvipasje, hva er den norske dressursportens styrker og svakheter, og hvordan dømmes dressurrytterne som skal i ilden på Telenor Arena?

Elise Ratvik har på noen få år klatret opp til å bli dressurdommer for de aller høyeste klassene i Norge. Hun tar på seg oppgaven med den største ydmykhet, og synes selv det er litt surrealistisk at hun skal bedømme den norske sportens absolutte elite. Den 34 år gamle dressurdommeren fra Lørenskog fikk sin første hest som tenåring og satset i en periode på feltritt, før hun konverterte til dressur. Nå er hun utdannet journalist og jobber som innholdsprodusent. I tillegg er hun utdannet trener 1 og underviser elever ukentlig, produserer kürmusikk og studerer idrettspsykologi.

– Hvordan ble du dommer for de aller høyeste klassene? – Det er ganske tilfeldig. I 2007 var jeg medlem i en nyoppstartet klubb, og ble spurt om jeg ville ta DDA-kurs da klubben ønsket å utdanne eget teknisk personell. Jeg ble dressurdommeraspirant, og året etter gikk jeg steget videre og ble DD1. I 2011 valgte jeg å ta steget opp til DD2 og kunne dømme mine første middelsklasser og landsstevner. De årene hadde jeg pause fra eget hestehold, og var mye rundt og dømte. Jeg har sett “hele Norge” som dommer, og møtt utrolig mange hyggelige folk på veien!

I 2015 ble jeg forespurt om jeg ønsket å bli DD3. Det føltes som et stort steg, da dette var eksamen i den internasjonale lilleturen på AEG, men jeg kastet meg i det og besto. Siden jeg så “konverterte” til dressur i -15/16, steg også interessen på helt annen måte. Etter noen år begynte jeg å leke med tanken på Grand Prix, også fordi jeg selv red på VB-nivå og begynte å snuse på Grand Prix-øvelsene. Men først i fjor begynte jeg prosessen med bisitting og skyggedømming, og planla eksamen i 2020. Da mange stevner ble avlyst pga. korona la jeg det litt fra meg igjen, men så åpnet muligheten seg likevel da jeg hadde oppfylt kravene om bisitting og skyggedømming. Oppmuntring fra gode dommerkolleger var også medvirkende, så i Grand Prix under NM på Gjøvik i 2020 avla jeg eksamen, og etter noen uker fikk jeg

FOTO: ESPEN BAKKETUN

[ – Jeg tar på meg oppgaven som Grand Prix-dommer med den aller største ydmykhet! Jeg synes nesten det er litt surrealistisk at jeg nå skal bedømme sportens aller høyeste nivå etter kun 13 år i dommerfaget. Grand Prix er vanskelig! Både å ri og dømme. Det går fort, er mange elementer og det kan skje mye. Jeg har stor respekt for alle som rir GP, og spesielt de som utdanner hestene selv til nivået. Man blir aldri utlært, så nå skal jeg vel bruke de neste 40(!) årene på å finpusse kunnskapen. ]

– Elise Ratvik

den hyggelige tilbakemeldingen om at jeg besto av sensorene Trond Asmyr og Torunn Knævelsrud.

– Hvilke egenskaper mener du en god dressurdommer bør ha? – God konsentrasjonsevne over tid og evne til å være nyansert. Ikke være svarthvit i tankegangen og henge seg for mye opp i detaljer. Man må også være ydmyk overfor hesten og sporten, samtidig som man er rettferdig og myndig. Jeg mener også at en dommer bør ha forståelse for ridningen og trening av hest. Det er positivt at det har kommet ridekrav for å bli dommer (det var det ikke da jeg ble DDA, DD1 og DD2). Skal man ha en forståelse for det som skjer ute på banen, er det selvsagt en fordel å ha ridd selv.

– Hvordan er dommermiljøet i Norge? – Jeg har mange gode dommerkolleger jeg både har hatt gode diskusjoner og hyggelige middager med. På de høyeste dommergradene er vi fortsatt få, så her blir det jo ofte at man dømmer med de samme. Jeg synes vi har mange flinke, hyggelige og dedikerte dommere i Norge.

– Er det noen dommere du ser opp til eller synes utmerker seg positivt både nasjonalt og internasjonalt? – De senere årene har vi i Norge vært heldige å ha kurs med 5*-dommerne Andrew Gardner og Katrina Wüst. Det har vært veldig inspirerende og lærerikt! Jeg lærer mye av mange dommere her i Norge, men skal jeg trekke frem én positiv ting, så må det være Øivinds Ødemotlands evne til å inspirere og oppmuntre rytterne. Sluttkommentarene hans er helt unike! – Noen mener at bedømming i dressur handler om mer enn bare å ha godt syn og å observere hva som foregår på banen. Det handler blant annet også om evnen til å sette seg inn i ryttersituasjonen og ha en magefølelse av hvor ridbar hesten er. Hva er dine tanker rundt dette? – Det er en påstand jeg er enig i, og glir litt over i spørsmålet om en dommers egenskaper. Jeg har fått en større forståelse for dømmingen jo mer erfaren jeg selv har blitt som rytter. Med egen ridefølelse i kroppen kan du lettere gjenkjenne problemer som oppstår på banen. Når det er sagt, tror jeg man fint kan være en dyktig dommer uten egen rideerfaring, men jeg har troen på at kombinasjonen av ridning og dømming er best. Derfor synes jeg absolutt at ridekravet som har kommet for å bli dommer skal bli. For å oppgradere til DD4 som jeg gjorde i sommer, måtte jeg ha ridd MA til over 60%.

– Er det mulig å dømme helt objektivt? – Nei, det tror jeg ikke, for underbevisstheten vår kan vi ikke kontrollere. Jo mer erfaren man blir som dommer, jo tryggere blir man på sin egen dømming og karaktersetting. Jeg prøver alltid å nullstille meg før hver klasse, og vi som dommere har som oppgaver å være så objektive ut fra det vi har lært som mulig. Ofte hører jeg har “den og den dommeren liker meg ikke”. Jeg tviler sterkt på at det er noe personlig, men om du ofte får de samme (lave) poengene fra en dommer, se hva som står skrevet. De aller fleste dommere jeg kjenner svarer gjerne på spørsmål rundt bedømmingen hvis det er noe man er usikker på.

– Tror du det er en fordel å ha et kjent eller etablert navn i dressursporten når man skal ut og starte? – Jeg er ikke typen som blir så lett “starstruck”. Jeg tror ikke et kjent navn er en fordel, men erfaring har det absolutt. De som er kjente og etablerte ryttere er blitt det av en grunn. De har masse erfaring i å konkurrere, i å trene hester og vite når den er klar for nivået. De har blitt gode av en grunn, og det er derfor de får de poengene de får. Erfaring og følelse har mye mer å si enn et navn. Jeg vet at det diskuteres (hvert fall blant publikum/journalister) på det høyeste nivået internasjonalt, men det kan ikke jeg svare for da jeg ikke dømmer dette selv. Igjen, underbevisstheten vår spiller inn og et menneske kan aldri være 100 % objektiv.

– Hvilke kvaliteter i en ekvipasje mener du er viktigst? – Harmoni mellom hest og rytter. Ingenting er bedre enn å se de to jobbe som et team! En avspent, løsgjort hest med en positiv rytter som sitter i balanse. Sånn rent konkurransemessig er det en fordel at rytter kjenner hesten sin godt, og kan være kvikk og ikke bli satt ut om noe uforutsett skjer – det er tross alt hester vi driver med.

– Hvilke tips har du til ryttere med konkurransenerver? – Vær godt forberedt! Pugg programmet til du kan det forlengs, baklengs og i søvne, og vær trygg på at øvelsene du skal ri sitter. Jeg pleier å si til mine elever at programmet skal føles trygt og komfortabelt å ri hjemme. Er det vanskelig å gjennomføre på hjemmebane, kan du nesten garantere at det blir vanskeligere ute. Ha en plan for når du kommer på stevneplassen og et tidsskjema du forholder deg til. De fleste får nerver, og da er det greit å slippe stress og mas.

DRESSUREN INNTAR TELENOR ARENA

I år blir det dressur, rytterpresisjon ut i fingerspissene og dansende ekvipasjer i “beste sendetid” under Kingsland Oslo Horse Show. Basert på poengresultater i løpet av inneværende eller foregående kalenderår har vi invitert seks av landets beste dressurryttere til årets KOHS Grand Prix i dressur.

Fredag 15. oktober går Grand Prix FEI, og lørdag 16. oktober er det duket for publikumsfavoritten Grand Prix Kür FEI. Dette er de samme programmene som ris under både NM og OL, og de er laget for å vise den høyeste graden av klassisk ridekunst, der hestens samling, selvbæring, løsgjorthet og bydning skal være fullt utviklet og komme til uttrykk i alle gangarter, tempi og øvelser. – Det er ingen tvil om at GP er vanskelig, og det skal det også være. Vi snakker jo det høyeste nivået i sporten vår. De to klassene inneholder de samme øvelsene, men i küren setter man sammen programmet selv til musikk.

– Hvordan dømmer man en Grand Prix eller Grand Prix kür? – Alle øvelser må vises minst én gang, og det er et minimum antall meter eller steg i øvelsene. for eksempel 20 meter samlet skritt, og minst 9 enerbytter. I tillegg til den tekniske og kvalitetsmessige bedømmingen her, får man karakterer for det

kunstneriske uttrykket. To for rideteknisk: Rytme og harmoni mellom hest og rytter. Så tre rene kunstneriske karakterer: En for koreografi og utforming av programmet. For en høy score her kan man legge originale linjer som skiller seg fra standardprogrammene. Det bør også være en viss symmetri over det, og man bør bruke hele banen.

Videre får dressurekvipasjene karakter for dristighet, altså vanskeelighetsgrad. Et typisk eksempel er at man legger en galoppiruett, kanskje til og med en dobbel, rett etter en galoppøkning. eller en travøkning ut av passage. Samling-økning-samling gir høyere vanskelighetsgrad, men det er ikke uten risiko. Gjør man en vanskelig øvelse som seriebytter på en volte og mislykkes, kan dette trekkes på denne karakteren.

– Den siste kunstneriske karakteren er musikk: Her skal ikke dommeren gi karakter etter egen musikksmak (jeg har faktisk hørt om dommere som sier "huff, det var litt slitsomt med sånn rockemusikk der"), men dømmer etter hvordan musikken tolkes. For en høy karakter her bør musikken ha en rød tråd, som for eksempel at den er fra samme band eller har samme stil, og hver gangart bør ha musikk som passer til takten. Tenk at skritt er firtaktig, trav totaktig og galopp tretaktig. I tillegg bør musikken være godt mikset med gode overganger, for det burde være forskjellig musikk i en galoppøkning og piruett.

Og alt dette er med på å legge til rette for to dager med spennende og vakker dressur under årets jubileumsfeiring på Telenor Arena! ■