På hjemmesidene til story, under fanen history, står Mount Tupelo oppført som et av produksjonsselskapets hovedverk. Fortsatt selger salgsavdelinga produksjonene som bundler, Tupelo er alltid med. På den måten, det vil si ikke på grunn av seriens egenpopularitet, men fordi den følger i dragsuget til Life og Grunge og seinere suksesser, har den fått ekstrem utbredelse. Sist jeg sjekka, var den broadcasta i 56 land. Mount Tupelo er altså sett av x antall millioner mennesker. Det hender jeg føler jeg har fått være med og sette mitt preg. Sånn var det ikke i begynnelsen, i begynnelsen følte jeg meg som assistenten til Peder. For eksempel nekta han å skrive en ny sesong av Life. Og han ville ikke la meg prøve på egen hånd. Det var ikke aktuelt å selge rettighetene heller, eller få en ghostwriter til å skrive i vårt navn, han var helt kategorisk, det var ikke noe å diskutere. Halvveis i innspillinga av den første sesongen dukka han opp på settet med en ny sisteepisode. Innspillingslederen sa det var uaktuelt å forandre spilleplanen, flere interiører var rivd, scenografen og snekkerne hadde begynt å bygge nye. Etter en ukes tid med intens møtevirksomhet – produsenter, regissører og hovedrolleinnehavere blei involvert – inngikk produksjonen kompromiss, Peder kunne få alle scenene i den nye episoden bortsett fra betascenen i Niagara Falls, den blei for dyr. Neste dag ringte han innspillingslederen og sa det ikke var så farlig likevel, han hadde tenkt hele natta, den opprinnelige sisteepisoden var bedre. På kickoff-festen begynte Peder og innspillingslederen å slåss. En episoderegissør kom imellom og
dørvaktene kasta ut alle tre. Resten av kvelden måtte jeg forsvare Peder mot alle mulige sinnssvake beskyldninger, blant annet var det flere som mente han hadde stjålet Life fra meg. Han begynte å le da jeg fortalte om ryktene dagen etter. Idiotene skulle visst hvordan det egentlig hang sammen, mente han. Med Grunge blei det enda verre. Jeg hadde egentlig ikke tro på ideen, etter min mening var den mer form enn innhold. Likevel gikk jeg med på å jobbe med konseptet, vi kunne i hvert fall prøve. Men etter den uheldige pottrippen hadde Peder plutselig ikke tid til å møte meg i det hele tatt, han skrudde av telefonen flere dager i strekk og svarte ikke på mail. Og fikk jeg tak i han sa han bare at han var midt i noe, han hadde ikke tid til å snakke. Noen uker seinere begynte jeg å arbeide med egne ideer igjen, de var knuslete og tafatte, det blei bare med den første tanken, det ene bildet, den samme forestillinga stampa gjennom hodet dag etter dag. Jeg begynte å ringe mamma oftere. En kveld vi snakka sammen begynte jeg å grine, det kom som kasta på meg, jeg er ikke en person som griner. Neste dag ringte hun og sa hun ville komme på besøk. Jeg syntes jeg hørte pappa grynte et eller annet i bakgrunnen og sa det passa dårlig, jeg hadde mye å gjøre for tida. Hun sa hun ikke hadde forestilt seg annet enn å sitte på kafé og gå på museum, se byen jeg bodde i. Jeg sa jeg sikkert skulle klare å sette av noen timer for å vise henne rundt. Og muligens en tur til Canandaigua Lake, la hun til, en venninne av henne hadde sagt det var så fint der.
Jeg henta henne på JFK noen dager seinere. For at vi ikke skulle gå i tottene på hverandre hadde jeg booka henne inn på Park Central Hotel, det lå bare noen kvartaler unna leiligheten jeg hadde i New York. Etter at hun hadde skifta og ordna seg gikk vi på Le Bernardin, hvor jeg hadde bestilt bord, restauranten lå rett i nærheten. Mamma var i kjempeslag. Ved desserten hadde hun innlemma paret ved nabobordet i samtalen, vi snakka om Norge, selvfølgelig. Jeg kunne ikke huske at hun hadde pleid å være så åpenhjertig. Etterpå gikk vi på en pub litt lenger ned i gata og delte en flaske sjampanje, mamma inviterte naboparet også, men de kunne ikke, de skulle på jobb dagen etter. På vei tilbake til hotellet fortalte mamma at hun hadde vært i New York før, hun og en venninne hadde kjørt fra vestkysten til østkysten i en gammel pick-up som de hadde kjøpt i San Francisco. New York hadde gjort kjempeinntrykk på henne. Hun hadde bestemt seg for å flytte dit, men først måtte hun til Norge og ordne formalitetene: skaffe penger, søke skoleplass, snakke med foreldrene sine. Noen uker etter traff hun pappa på en fest i Froland. For han var USA skjærsilden og helvete på en gang. Mamma snubla i en fortauskant, jeg fikk akkurat tak i kjolen hennes før hun falt ut i veien. Jeg la armen hennes over skuldra, bandt henne liksom fast, og så sjangla vi videre. En mann på min egen alder blunka til meg. En yngre jente fniste. Jeg fulgte mamma helt opp på rommet. Hun sovna med klærne på. Jeg bretta dyna rundt kroppen hennes, sånn som hun hadde pleid å brette dyna rundt meg da jeg var liten.
Dagen etter blei jeg vekka av telefonen. Jeg var ganske groggy, men tok den likevel. Det var Peder. Han sa jeg måtte ta første fly til LA, han kunne hente meg på flyplassen. Først ville jeg bare legge på. Peder sa han kunne ordne det sjøl, men han hadde tenkt at jeg kanskje ville være med, det var derfor han ringte. Jeg spurte hva han snakka om, være med på hva? Møtet med Warner Bros, sa han. Hva slags møte, spurte jeg. Han sa vi skulle pitche Grunge. Jeg ringte mamma og forklarte at det hadde dukka opp noe, jeg kom til å bli borte noen dager. Jeg skulle sende over noen som kunne vise henne rundt.
Venterommet hadde marmor i veggene, innfelte staver mellom gulvet og taket, og møblene var trekt med svart lær. Peder satt i sofaen og rulla det fjonete skjegget sitt mellom fingertuppene, han leste i et magasin, et helt ubetydelig drittmagasin av den typen som ligger i alle venteværelser. Kaffemaskina spytta ut en kaffekopp, det surkla mens koppen blei fylt med vann og kaffepulver. Peder mumla at han hadde vært i Montana og sett på locations, han hadde tatt masse bilder, jeg kunne få se etter møtet. Jeg venta til jeg var sikker på at det ikke kom mer vann før jeg tok koppen, den var glovarm. Jeg spurte hva han hadde tenkt å si på møtet, vi hadde ikke engang en skikkelig tagline. Han sa vi sikkert klarte å finne på noe. Jeg spurte om han ikke kunne legge vekk det idiotiske bladet, men han bladde bare demonstrativt om. På vei til flyplassen hadde jeg skrivi ned noen
stikkord. Jeg fant notisboka i computerbagen, det var det verste vrøvlet jeg noensinne hadde skrivi, abstrakte tanker, mål og delmål, ikke en eneste konkret handling eller konflikt. Jeg putta boka i innerlomma, børsta flasset av skuldrene på dressjakka og retta på buksa. Sekretæren åpna kontordøra og ba oss komme inn. Pultene sto i en halvmåneforma bue langs vindusveggen: et panorama mot en gul og uttørka gresslette, noen hadde fortalt meg at området blei brukt til å filme slagscener som skulle dataanimeres. Greg Rooster, direktøren, presenterte produsentene. Etterpå blei det stille. Jeg så på Peder, han sa ingenting. Produsentene så usikkert på hverandre. Jeg famla fram notisboka fra innerlomma, jeg visste ikke hva jeg skulle si, visste bare at noen måtte si noe, da Peder gikk bort til vinduet. I samme øyeblikk oppdaga jeg en fallskjermhopper øverst under vinduskarmen. Så kom et mylder av fallskjermhoppere dalende. Produsentene gikk også bort til vinduet. Skjermene var røde, grønne, lilla, rosa, beige, brune, lyse- og mørkeblå, oransje og svarte, det var som om noen hadde kasta en fargepalett på vinduet, som om fargene rant nedover glasset, bare den gule sletta og himmelen bak bevega seg ikke. Peder pekte på veien under oss, asfalten var dekka med jord, over gata sto tre hester tjora ved et vanntrau. Over inngangsdøra hang et fremmed skilt, det minna om skiltene på saloonene i gamle cowboyfilmer: Grunge City Hall. Lenger ned i gata lå det en irsk pub, The Third Arm. Ved siden av puben var det et diskotek, men det virka stengt, vinduene var tildekka.
En gammel dame kom ut av en kolonialhandel, hun slepte på et handlenett og forsvant inn på puben. Jeg trakk meg unna så produsentene skulle se bedre. På gressletta hadde de første hopperne begynt å lande, skjermene deres kollapsa som ballonger og jeg huska storyen om silkeskjerfet til Isadora Duncan, det hadde flagra inn i akslinga på en åpen kabriolet og knekt nakken hennes. Peder hviska at alle måtte være stille, byen var under angrep. Neil Goldman, produsent av Scrubs, spurte om vi hadde en pitch eller ikke, men de andre hysja på han. En flokk mennesker kom løpende rundt hushjørnet i enden av gata, de virka livredde. Peder pekte på mannen som løp foran, han ligna Robert Downey Jr., og sa det var vitenskapsmannen som hadde finni metoden for å utvinne metanhydrater uten utslipp, han hadde bygd et laboratorium under jorda i Grunge for å få arbeidsfred, men noen hadde fått snusen i oppdagelsene hans, det var grunnen til fallskjermangrepet. Peder spurte produsentene om de visste at det fins dobbelt så store energiforekomster i metanhydrater som det fantes i olje og gass og kull til sammen før utvinninga begynte. Han sa metanhydrater er en sørpe av is på bunnen av havet, det er bare å plukke den. Craig Donovan, produsentlegenden, oppdaga Mia Farrow i menneskemengden, hun klarte ikke løpe skikkelig, halta bare bortover. Peder sa Mia ikke bodde i Grunge frivillig, som attenåring var hun blitt gravid med fetteren sin. For å slippe skammen hadde foreldrene deres kjøpt et hus i Grunge,
de ville Mia og fetteren skulle flytte dit med barnet. Noen måneder seinere reiste fetteren til Baltimore, hvor han tok hyre på et skip og forsvant i Det fjerne østen. Fødselen ødela hoftene hennes, sa Peder, det er derfor hun halter. En annen produsent spurte om Farrow hadde takka ja til en rolle i serien, om det var derfor hun løp der nede. Peder svarte ikke, isteden pekte han på en ungdom som løp litt på siden av de andre, han var tatt ut på U21-landslaget i ishockey. Nå kom fallskjermhopperne løpende rundt hjørnet øverst i gata. Peder pekte på en kvinne som hadde stoppa midt i veien, det virka som hun bare venta på fallskjermhopperne. Peder sa kvinnen bodde i fjellene bak byen, hun var overbevist om at hun tilhørte en slekt av intergalaktiske reptiler, de satt i den såkalte universelle regjeringa sammen med de tre andre intergalaktiske folkeslagene som var av en viss størrelse. Jorda var under reptilenes jurisdiksjon, blant andre personer som tilhørte familien var Rockefellerne, Kennedyklanen, den amerikanske presidenten og den kinesiske formannen, statslederen i India. Men fallskjermjegerne brydde seg ikke om kvinnens forbindelser, de løp henne bare rett ned, for hvert skritt rykka de nærmere de flyktende menneskene, som for sin del nærma seg enden av gata. Peder pekte på en mann midt i vrimmelen, det var Mel Gibson, han løfta opp en jente som hadde snubla og satte henne opp på skuldrene sine. Peder forklarte at Gibson var i konflikt med myndighetene, de ville legge den nye highwayen tvers over den frodigste jorda i området, sammen med de andre bøndene i kooperativet hadde han oppretta en privat milits, om
nettene patruljerte de veiene bevæpna til tenna, offentlige tjenestemenn blei ansett som fiender. Ved enden av gata svingte menneskene til venstre og forsvant. Peder kobla laptopen til videokanonen i taket. Produsentene, som hadde satt seg igjen, så forventningsfullt på oss. Jeg har aldri følt meg så dum som da Peder sa vi hadde tidenes package, de største skuespillerne, de beste manusforfatterne og regissørene, og Donovan spurte meg hvilke. Peder minna om EA Sports, som hadde tjent seg søkkrike på Douchebag. Grunge kom til å funke for alle slags folk, fordi det var alle slags folks historier som skulle fortelles. «In Grunge there’s a story for you, and you, and you,» sa han og pekte på produsentene, en etter en etter en.
Utdrag henta fra MOUNT TUPELO, Agnar Lirhus, Forlaget Oktober 2009