Prolog – oktober 2015

En regntung fredag passerte jeg en av Stavangers mange kirker og fortsatte mot tinghuset. Mennesker kom fra alle kanter. Noen alene. Andre to og to. Man skulle tro hele byen var på vei til samme sted. Jeg brettet opp kragen på skinnjakken og økte farten. Snart kunne jeg gå inn i en grå bygning. Salen var så å si helt full. På begge fløyene sto sivilkledde politifolk, alle med ledninger i øret. Presseoppbudet var massivt. Ikke uten grunn. Noe liknende hadde vi aldri opplevd her i landet. Norges OJ Simpson-sak, hadde Dagbladet skrevet. Jeg svettet i håndflatene. Til venstre satt barna mine. Eirik, Mari og Thea, som egentlig er samboeren min sin datter fra et tidligere forhold. Da dette hendte, hadde Liz og jeg vært kjærester i 14 år, og jeg lyver ikke når jeg sier at jeg alltid har gledet meg til å stå opp neste morgen. For meg er det nettopp det som kalles lykke, å kunne legge seg med et smil om munnen, mener jeg. Til høyre for ungene satt far. En relativt staut gamling som så ut som om han hadde sovnet i 1968 og ikke våknet før i går. Grått hår som neppe hadde vært gredd siden han falt i søvn for nesten femti år siden, Rolling Stones-skjorte og sandaler. Ved siden av ham satt søskenbarnet til min ekskone, Mads Lystad. Mads er en styrtrik utvikler av dataspill som har hjulpet meg en del oppigjennom. For de fleste virker han som en arrogant og snørrviktig type, men for oss som kjenner ham er han en hyggelig og lojal kamerat.

På raden foran oss hadde det plassert seg seks mennesker. Bergljot Olavsdottir, Rognviks bibliotekar. Hun var i begynnelsen av trettiårene og hadde rødt, langt hår. Ved siden av henne satt Erlend Tvehaug, spinndoktoren til tidligere statsråd Solveig Luster. Mellom dem hadde Margrethe Nykvist, Lusters søster, presset seg ned. Helt ute på siden satt Liz’ assistent, Bodil Bø, til høyre for Roald Rafberg, en nedsnødd rockeartist som kunne vært fars ukjente tvilling. De hadde selskap av Rognviks fastlege, Vivi Vetlesen, en lubben kvinne med rektangulære briller og mørkeblå jakke. Tvehaug og Nykvist snudde seg da jeg hvisket noen trøstende ord til ungene. Blikkene de sendte meg var svarte av hat.

Jeg kjente kvalmen stå i halsen. Nå var det bare sekunder til den viktigste dagen i min levetid skulle ta til. Den som skulle bestemme om resten av livet mitt skulle blir bra eller dårlig. Sannsynligheten for det siste var høy. «Tiltalte kan føres inn», sa rettsbetjenten. En dør åpnet seg, og inn kom Liz.