Del 1 Opptakten

Utdrag fra Kurt Stilles roman «Djevelens brud»

Rognvik, oktober 1606–mai 1614

Ingeborg Persdatter holder hardt i morbror Torkelds hånd. Yret ligger i luften. I skogkanten kvekker en frosk. En liten bekk klukker forsiktig. Ellers er det stille. Ingeborg er seks år, og datter av en husmann som har en plass et stykke nord for kirken. Dette er første gang hun skal gå til gudstjeneste uten foreldrene. Mor måtte bli hjemme med far som er syk. Når hun kikker opp på morbroren, må hun holde seg for ikke å knise. Så rar han ser ut med blank isse og svart kjole. Men kanskje ser alle prester slik ut? Torkeld valgte tidlig Gud. Men akkurat denne høsten er han tilbake for å hjelpe søsteren mens mannen er sengeliggende.

En råtten stank kommer sigende. Ved et våningshus med en kampestein rett utenfor ligger et oppblåst hestekadaver. Rundt kadaveret har det samlet seg tusenvis av fluer. En kråke krakser stygt når den flakser opp fra en busk like ved. De skynder seg videre.

Ved et mørkt vann som kalles Svarttjern passerer de en liten flokk. Et kaldt vinddrag stryker Ingeborg over nakken. Hun kjenner igjen to av barna. Beret og

Od. Hun har møtt begge ved kirken nesten hver søndag. Od er en kortvokst, rødhåret gutt som ser snill ut. Han er sønn av bonden som eier plassen deres. Ingeborg har snakket med ham flere ganger og liker ham godt. Men hun synes ikke noe om at Beret alltid trekker ham vekk. Omtrent som om Od skulle være en kattunge som ingen andre enn henne får leke med. Så fort Beret får øye på henne, hvisker hun noe til Od og fniser. Ingeborg later som om hun ikke ser dem og trekker morbroren med seg videre. Ikke lenge etter kan de se en kolle med en varde på toppen. Det betyr at de snart er framme.

I det samme klemmer onkelens fingre til rundt hånden hennes. Like foran dem står en krumbøyd, brunkledd kone. Forkleet hennes er svart av gammel skitt. I den ene hånden holder hun en stav. Den andre er strukket ut foran henne. En knoklete hånd skyter fart og griper Ingeborg rundt håndleddet. Kjerringa snerrer tannløst:

«En skjerv?»

Uten et ord rykker morbroren Ingeborg i armen for å få henne løs. Den gamle holder like fast. «Vik fra oss», sier Torkeld. Skjønt han prøver å holde stemmen fast, kan Ingeborg høre at den skjelver svakt. Blikket han sender den gamle er forskremt.

«Så, så», sier kona hest. «Jeg tenkte bare å snakke med den lille.»

«Når en kvinne tenker alene, tenker hun ondt», svarer Torkeld og drar Ingeborg med seg.

«Synes du dette er ondt, skal jeg vise deg hva ondt er», kakler den brunkledde mot ryggen deres.

Likblek begynner Torkeld å småløpe bortover stien. Ingeborg merker at hånden hans er søkkvåt.

Kirken er allerede full. Presten står ved alteret og leder salmesangen. Ingeborg kan ikke teksten, men later som om hun synger med. På raden bak henne gauler Beret av hjertens lyst:

Jeg givet var i Fjendens vold, han trued mig med syndens sold og dom til evig pine.

Endelig er sangen slutt, og presten går sakte fram til prekestolen. Det tar ikke lang tid før han gir seg til å snakke om Djevelen og det forferdelige som er i ferd med å spre seg ut over landet.

Trolldom!

Ingeborg tør nesten ikke puste når han hever røsten og roper: «Peder Palladius har sagt at slike kvinner burde brennes til aske med skinn, bein, kjøtt og kropp. Dere må ikke tie om noen trollkvinne. De vil få sin rette lønn, og kan ikke lenger skjule seg i denne klare evangeliets lyse dag. De har tidligere brent en flokk i Malmö, i Køge og noen andre steder, og nå hører vi, at der atter en gang sitter noen som er blitt fanget i Malmö, og som nå skal brennes.» Prestens stemme ljomer mellom veggene. «Vær på vakt. Snart kommer Djevelens bruder også hit. Gi beskjed. Var vaktsom. Bare slik kan vi hindre Satans nærvær.»

Etter prekenen forlater morbroren kirken så fort at Ingeborg nærmest blir hengende etter ham. Flere ganger kjenner hun plantene i stikanten piske seg i armen. «Gå litt roligere», ber hun. Ved varden kjenner hun plutselig en sviende smerte på underarmen. En brennesle danser fornøyd i stikanten. Huden hennes er allerede blitt knoppete og rød. Hun kjenner tårene presse på bak øyelokkene. Brått blir hun var en svak bevegelse i bladhenget på et bjørketre i stikanten. Torkeld gisper, men blir stående helt stiv. Ut fra skogen kommer den gamle kjerringa. Ved siden av henne skyter en enorm brandet katt rygg. Uten å si noe river kona brenneslen opp med roten og knekker den på midten.

Ingeborg gisper.

Med fingrene på høyre hånd presser kjerringa hardt på stilken. Ut tyter en hvit, seig væske som hun samler i venstre håndflate. Så griper hun Ingeborg rundt albuen og gir seg til å stryke væsken langs den spinkle underarmen.

Tårene slutter å renne. «Men ... men ... det gjør ikke vondt lenger», hikster hun.

«Signe deg», sier kvinnen og forsvinner ut i skogen igjen.

Ingeborg griper morbroren i hånden. «Vi må ta henne med oss hjem.»

«Hva er det du sier? Hun er da ingen valp?» smiler

Torkeld tynt.

«Hvorfor kan vi ikke det?» protesterer hun. «Når hun kan lege brenneslesvie så lett, kan hun sikkert helbrede far også.»

Torkeld blir blek. «Noe sånn må du aldri si igjen.» Den myke hånden hans stryker henne varsomt over håret.

Når Ingeborg Persdatter kommer tilbake fra kirken, er faren død.

Noen år senere er Ingeborg og morbroren på vei til markedet. De passerer tjernet og fortsetter sørover. Ved kirken lyder et rop: «Brenn trollpakket! Brenn trollpakket!»

De øker farten. Mennesker kommer fra alle kanter.

Ingen ser ut til å ense regnet som høljer ned. Alle samler seg i halvsirkel rundt en krumbøyd skikkelse som står barbeint i søla. Ingeborg støkker når hun ser at den barbeinte har lenker rundt anklene. Flokken rundt henne ser rasende ut. Ansiktene er fortrukket. En ung jente med et lite barn på ryggen løfter knyttneven truende. I utkanten står krøplingene. En mann med to forvridde hender. En kvinne med væskende røde blemmer i fjeset. En gutt med klumpfot. En dverg med pukkelrygg. En kone tar noe opp fra bakken. Før Ingeborg vet ordet av det har hun kastet en stein. Den får følge av flere. Uten å lykkes prøver en lyshåret soldat med hellebard å stoppe dem. Menneskene virker fullstendig forrykte. Det hagler steiner. Noen treffer. Andre får søla til å sprute opp fra bakken. Den lange grå fletta forteller at mennesket i fotlenker er en gammel kone. Ingeborg kan ikke se ansiktet hennes.

«Stopp dette», hvisker Ingeborg mot Torkelds skulder når en ny stein suser gjennom luften og treffer kjerringa i siden. Den gamle klynker svakt. Ingeborg kulser. Hun har sett hvem som kastet. Det var Beret. Ved siden av henne står Od med et drag av redsel i ansiktet.

Torkeld rister på hodet.

«Men ...», begynner Ingeborg.

Lenger kommer hun ikke før Beret skriker: «Brenn trollpakket!»

Ingeborg legger merke til at Od har forsvunnet.

«Brenn trollpakket! Brenn trollpakket!» Nå kommer ropet fra alle kanter. Ingeborg lukker øynene. En forsiktig hånd legger seg på skulderen hennes. Hun snur seg fort.

«Skal vi gå herfra?» spør Od dempet.

«Ja», hvisker hun tilbake.

De springer ut på marken og gir seg til å tøyse med et tresverd som noen må ha mistet. «Hysj!» sier Od plutselig og løper bak en diger furu. Langt borte kan Ingeborg se Beret. «Od!» roper hun.

«Ikke la henne finne oss», sier Od lavt og trekker Ingeborg ned på bakken.

De blir liggende helt til de hører noen grove mannsstemmer si: «Så du står her og blomstrer, du.»

Ingeborg løfter hodet. To møkkete soldater har grepet Beret i armen. De trekker henne bort mot tett bjørkeskog og forsvinner inn mellom trærne.

«Hva gjør vi?» spør hun.

«Vi venter. De gjør henne ingenting», svarer Od.

Noen dempede skrik lyder. Å bestemme hvor de kommer fra er umulig. Od og Ingeborg blir liggende. Etter en stund våger de seg fram. Alt er stille. Hånd i hånd vender de tilbake til de andre. Alt synes å være over. Både kjerringa og tilskuerne er borte. Bare Torkeld står igjen. Ingeborg speider etter Beret. Det tar sin tid, men endelig ser hun en mørkhåret ungjente gå bortover stien. Ingeborg kan ikke være sikker, men hun synes det ser ut som stakken hennes har revnet. Hun griper morbroren i kappen og peker mot Beret. «Har det skjedd noe med henne?» spør hun.

«Jeg vet ikke, med det så ut som hun gråt da hun snakket med moren.»

Ingeborg skvetter, men bestemmer seg for å tenke på noe annet. «Hvem var trollkvinnen de kastet stein på?» spør hun lavt.

Onkelen svarer ikke.

Brått kommer vaktene gående med kjerringa mellom seg. Ingeborg hikster av redsel. Det er den gamle kona som hjalp henne med å bli kvitt brenneslesvien. Eline, heter hun visst.

Siste halvdel av juni 2015

1. Kapittel

Hvor kjæresten min blir hengt ut til spott og spe, og vi får et ubehagelig besøk

«Den fordømte heksa. At det er mulig å være så hjerteløs!»

Liz’ stemme dirret av raseri. Øynene hennes var fylt med tårer. Svetten perlet i det sommerbrune fjeset. Samboeren min hadde på seg en brun kjole dekorert med markblomster og en lys strikkejakke som hang løst over skuldrene. Fra en lampe i taket falt et bløtt lys ned på det nesten gylne håret. Selv med tårer i ansiktet og maskarastriper nedover kinnene var hun den vakreste skapningen jeg noensinne hadde sett. Normalt har kjæresten min samme temperament som en godmodig St. Bernard, men når hun først sprekker, går det veggimellom. Vi hadde en lang historie, Liz og jeg, og ingen skal få si at den var vakker, men som alle eventyr hadde den fått en lykkelig slutt, i hvert fall fram til nå. For det er som man sier – i alle eventyr dukker trollpakket opp.

Jeg skulle akkurat til å svare da det knirket i veggene. I seg selv ikke så merkelig. Vi bodde i en ombygd hytte fra

1800-tallet, og det gamle treverket stønnet høyt med det samme vinden økte. Selve stua var rommelig og inneholdt alt vi trengte, både et digert skrivebord, TV og to dype, behagelige skinnstoler. I andre etasje befant det seg tre små soverom. Hytta lå i en liten bygd sør i Rogaland, Rognvik, hvor familien til Liz kom fra. Stedet lå et par mil nordøst for Flekkefjord, knappe to timers kjøring fra Stavanger. Det var en dyster og inneklemt liten plass, nærmest en grop i terrenget, om lag tusen innbyggere som alle kjente hverandre. En klynge eldre trehus fra femtitallet var plassert relativt tilfeldig rundt en Rema-butikk, et tilårskomment pensjonat, en skole med drøyt seksti elever, et ganske lite asylmottak, et flott kulturhus og et konditori der Rognviks pensjonister – og dem var det mange av – samlet seg for å utveksle informasjon. Om kvelden trakk gjestene ned i kjelleren, hvor det befant seg en liten pub. Tidligere var det langt mer sus i serken her. Da hadde stedet hatt en hjørnesteinsbedrift, Rognvik Papir & Cellulose, men etter at den ble lagt ned tidlig på nittitallet, hadde fraflyttingen vært stor. I tillegg var de gjenværende innbyggerne overrepresentert på NAV-statistikkene. Men Rognvik var faktisk mest kjent for å ha huset en av Norges mest kjente trollkvinner. Etter sigende lå gården hennes på samme sted som hytta vi disponerte. Og uansett hvor rart det høres ut, var det heksa som var forklaringen på at Liz og jeg befant oss på et så gudsforlatt sted. Samboeren hadde en broket karriere bak seg, blant annet som sanger og skuespiller ved

Rogaland Teater. I sin tid hadde hun representert Norge i Melodi Grand Prix med den ultrafengende Do-De-Do. På teaterscenen gjorde hun blant annet braksuksess som Eva Peron i Evita. I tillegg hadde hun opptrådt på de fleste av landets konsertscener. Hun stilte gladelig opp på humanitære innsamlingsaksjoner og hadde vært en av initiativtakerne til Sammen for livet. Som om ikke dette var nok hadde hun også deltatt i Skal vi danse. Til sammen hadde dette gjort henne til en av Norges mest folkekjære artister. For noen måneder siden fikk hun spørsmål fra styrelederen i Rognvik kulturforening om hun kunne tenke seg å være instruktør på Rognvikspelet, et stykke basert på den hekseprosessen jeg nevnte i sted. Selv hadde jeg vært motvillig. «Du vet hvem som er lensmann i den bygda?»

«Selvsagt, men jeg trodde du fant glede i å erte henne.»

Jeg nikket stramt. Lensmann Hilde Haugen og jeg hadde kjent hverandre lenge. På åttitallet hadde jeg avvist henne på en såpass brutal måte at vi endte som bitre uvenner. Siden hadde hun gjort sitt ytterste for å bevege de to etterforskningene vi hadde vært innblandet i, i stikk motsatt retning av det jeg mente var riktig, så det sto ikke på toppen av ønskelisten min å krysse klinger med henne enda en gang.

«Kom’an, Kurt», fortsatte Liz. «Familien min bodde her i generasjoner. Jeg var her flere ganger i oppveksten.»

«Når var du her sist?»

Liz så vekk. «Sommeren jeg fylte seksten. Etter det har jeg besøkt bygda et par ganger i forbindelse med noen sommerturneer», svarte hun. «Men det er ikke viktig. Det som er viktig er at jeg synes det er morsomt å bli spurt, og har skikkelig lyst til å gjøre dette.»

«Alt til sin tid», snøftet jeg og påpekte at nå for tiden satte hver eneste melkerampe i Norge opp sitt eget spel – ville hun virkelig være en del av det? Det ville Liz så absolutt. Siden det var mange år siden jeg forsto at dersom jeg ville ha siste ordet i diskusjoner med henne måtte det ordet være «ja, kjære», ga jeg etter denne gangen også. Nåvel, fullt så ettergivende er jeg nok ikke. I bakhodet lå en tanke jeg hadde lekt med en god stund. Dette var den perfekte anledning til å realisere den. Det siste året hadde jeg lett etter ideer til en ny kriminalroman uten å finne noe jeg kunne bruke. Jeg følte meg utskrevet som en skrapet kasserolle. «Hva med å prøve noe helt annet?» hadde jeg sagt til meg selv. En historisk roman basert på fakta, og det var den ideen som hadde fått meg til å akseptere å reise til Rognvik. For første gang ville jeg skrive en historisk dokumentarroman. Saken mot trollkvinnen Ingeborg Persdatter fengslet meg av flere grunner. For det første var jeg nysgjerrig på de psykologiske mekanismene som lå bak slike prosesser. Var det mulig å finne noe allmennmenneskelig i det uhyrlige som hendte den gangen? For det andre innebar arbeidet en ny utfordring for meg. Hittil hadde jeg skrevet kriminalromaner og bidratt i en fagbok om løgn. Historiske bøker hadde jeg aldri prøvd, og som faren min pleier å si: «Hopp på alt som kan føre deg til steder der du aldri har vært», og i senmiddelalderen hadde jeg med skam å melde aldri befunnet meg.

Etter at vi hadde bestemt oss, spurte jeg Liz om hvor godt hun kjente til hekseprosessen. Hun svarte at det ikke var så mye. Hun hadde fått et manus, og stort mer enn det som sto der visste hun ikke. «Så flott hvis du også jobber med det. Da kan du hjelpe meg.» Det avgjorde saken. Dette virket som en fredelig måte å tilbringe sommeren på, og var det noe både Liz og jeg trengte nå, så var det ro og fred. Forrige høst hadde en forferdelig episode i Rogaland Teater fått meg til å sverge på at jeg skulle legge detektivgenet i meg på hylla. Dukket det opp et mysterium, skulle jeg se motsatt vei. Slik tenkte jeg da, men sånn gikk det dessverre ikke. Selvsagt burde jeg avvist Liz’ forslag i caps lock og minst tre utropstegn.

Men nok om det. La oss vende tilbake til utgangspunktet. Liz kom gråtende inn i hytta og skrek: «Den fordømte heksa. At det er mulig å være så hjerteløs!»

Jeg trakk henne inntil meg. «Hva har hun gjort nå?»

Liz trakk pusten dypt og lente seg bakover. Fra kjolelommen trakk hun fram mobiltelefonen sin. Etter noen kjappe tastetrykk holdt hun den opp foran øynene mine. «Les!» kommanderte hun. En twittermelding fra kommunepolitikeren Solveig Luster dukket opp:

Liz Krogh og multikulturistene i kommunen lar utenlandske barn gå foran våre egne i Rognvikspelet. Eier dere ingen skam!

Meldingen var retweetet tjuefire ganger og hadde femtini kommentarer. Mesteparten fra kommentarfeltets hvite riddere. Jeg skummet fort gjennom, de fleste var av denne typen:

Denne såkalte INSTRUKTØREN … burde vært anmelt for GRÅV DISKRIMINERING … men igjen viser denne såkalte komunen «karakter» … SØPPEL!!!

Liz Krogh er en SKAMM for sitt land. Pakk! Søppel!! Fyyyy for fasan … håper mange boykotter dette SØPPELET.

Man kunne si mye om de som kommenterte, men ett poeng sto fjellstøtt: Ordforrådet deres var ikke all verden. Med et sukk leverte jeg mobilen tilbake til Liz. «Prøv å ikke bry deg, Solveig Luster har gjort løgn til en olympisk øvelse. Bortsett fra livets harde skole, er det ingen som tar notis av det hun sier.»

Liz fnøs. «Nå må du gi deg, Kurt. Hun satt i regjeringen og har over hundre tusen følgere på Facebook. Av og til er du så elitistisk at jeg blir sliten.»

Hun hadde utvilsomt et poeng. Solveig Luster var en tidligere statsråd fra Fremskrittspartiet som hadde klatret høyt og fort. Den gang hadde jeg tenkt at det er grenser for hvor høyt man kan klatre før kvalmen setter inn, og du og du så rett jeg hadde. Da Luster først falt, falt hun hardt og stygt. Etter bare et par måneder ved kongens bord måtte hun gå. Årsaken var en tweet av nettopp denne typen. Man slengte noe dritt om innvandrere og krysset fingre for at det ville ta full fyr i teltet. Men denne gangen hadde hun forregnet seg, og Stortingets mistillitsforslag ble vedtatt omtrent ved akklamasjon. Etterpå proklamerte hun at mediene og andre godhetsposører drev reneste heksejakten på henne.

At hun måtte gå, ga meg et snev av håp. I mitt stille sinn hadde jeg vært forundret over at hun i det hele tatt fikk plass i regjeringen. Jeg kjenner flere borgerlige velgere, og flere av dem liker jeg å kalle venner. Derfor overrasket det meg at såpass anstendige mennesker kunne sitte stille i båten når den skrulla fikk herje fritt.

Etter mistillitsforslaget valgte Luster å melde seg inn i Demokratene, og på bare to år hadde hun nærmest egenhendig brakt partiet opp mot sperregrensen. Historien bak angrepet på Liz var relativt enkel: I Rognvik lå det, som nevnt, et nokså lite asylmottak. Ledelsen tok kontakt med Liz for å spørre om det ikke var mulig for et par av barna å få synge i koret. For Liz var dette problemfritt. Siden interessen fra lokalbefolkningen hadde vært begrenset, sa hun ja på sekundet. Men noen uker senere ble to gutter i slyngelalderen, Kim Henden og Geir Ivarsson, lei av å henge på bensinstasjonen og meldte seg til tjeneste. Det viste seg fort at de var mer interessert i spetakkel enn i kor, og da de uteble for fjerde gang, ba Liz dem om å holde seg borte permanent. Trolig var det foreldrene til et av disse sjarmtrollene som hadde kontaktet Luster.

«Kjente du henne da du ferierte her?» prøvde jeg forsiktig.

«Vi hang vel en del sammen, så mange jevnaldrende var det tross alt ikke her i Rognvik. Men hun gjorde ikke noe uutslettelig inntrykk, for å si det slik.» Liz tørket tårene med kjoleermet. «Tror du det har noe å si?»

Jeg ristet på hodet samtidig som et nytt vindkast fikk veggen til å skake. Et maleri som hang ved siden av et omfangsrikt eikeskap på den ene langveggen ristet svakt.

Maleriet forestilte en ung kvinne som sto på en stein formet som et ulvehode. Armene hennes var utslått. Hun var helt svartkledd. Håret var blondt. Det skulle visstnok forestille Ingeborg Persdatter, heksa som hadde lokket oss til Rognvik.

Men det var verken maleriet eller hyttas klagesang som gjorde meg urolig. Det var lyden av et menneske som beveget seg tungt like utenfor. Jeg ble truffet av en fornemmelse av at noe skikkelig ille var på gang og styrtet bort til vinduet. Utenfor sto en tvekroket skikkelse. Jeg løp bort og åpnet døren. En mann tviholdt i vinduskarmen. Jeg ble stående og stirre på ham. Det var Bjørnar Hvidt, Solveig Lusters tidligere mann. Han var en ungdomsvenn av Liz, og jeg hadde møtt ham ved et par anledninger. Han virket som en fyr som folk flest, og var, paradoksalt nok, ansatt som daglig leder for asylmottaket. Da han løftet hodet, skvatt jeg bakover. Bjørnar Hvidt var gul i fjeset, og blodårene i pannen svulmet illevarslende. Jeg styrtet ut. På terskelen ble jeg stående som fastfrosset. I Hvidts ansikt var det et underlig uttrykk, omtrent som om han hadde sett noe forferdelig. Blikket var glassaktig. Han gurglet noe uforståelig og sank sammen. Jeg grep ham under armene og nærmest slepte ham inn i hytta. For hvert åndedrag pep lungene hans stygt. Da vi kom inn, virket det som om han hadde klarnet en smule.

«Lege», stønnet han, «jeg orker ikke mer, det gjør så jævlig vondt i magen.»

Liz spratt opp. «Bjørnar! Hva er det som har skjedd?»

«Magesmerter», forklarte jeg. «Kan du ringe etter ambulanse?»

Uten å svare fant hun mobilen og slo nummeret. «De er her snart», sa hun og fuktet et håndkle som hun la på

Bjørnars panne. Han la hodet i fanget hennes og lukket øynene. Bjørnar sa ikke stort. Med jevne mellomrom ynket han seg lavt og grep seg til magen. Hvorfor han befant seg her, sa han ikke noe om, og jeg hadde ikke lyst til å spørre. Vi ville tidsnok få vite det.

«Skal vi gi ham noe smertestillende?» spurte jeg.

Liz ristet på hodet og strøk Bjørnar over pannen. «Jeg tror ikke det er bra når det gjelder magesmerter.»

Jeg følte meg utilstrekkelig. Alt jeg kunne bidra med var å fukte kluten og fylle et vannglass som Bjørnar nippet til med jevne mellomrom. Slik drev vi på helt til sykebilen kom en knapp halvtime senere. Matforgiftning, var sjåførens varsomme gjett.

Etter at ambulansen hadde kjørt og Liz hadde gått til sengs, bestemte jeg meg for å ta en kort kveldstur. Luften var mild og den svale vinden virket forlokkende. Jeg fant en lommelykt og ruslet ut. Hytta, som lå om lag en kilometer nord for sentrum, var omgitt av et lavt steingjerde. Rundt den var det en pent opparbeidet gressplen med en eldgammel lind i midten. Den måtte være bortimot tretti meter høy. Ifølge huseieren hadde treet stått der i flere hundre år. Like til venstre sto et lite anneks som ikke inneholdt annet enn gamle møbler og utbrukte hageredskaper. Utenfor eiendommen var det tung skog. En ekkel eim kom sigende, som om et dyr hadde lagt seg ned for å dø i nærheten. Jeg skrittet over steingjerdet og gikk etter lukten. Den spinkle strålen fra lommelykten lyste opp en liten sti, som strengt tatt ikke var noe annet enn en sprekk gjennom skogen.

I en grøft lå noe brunt og uappetittlig. Formodentlig et dødt pinnsvin. Jeg rynket på nesen og fortsatte innover. Brenneslen nikket ondskapsfullt i grøftekanten. Trærne trengte seg innover meg. Krokete og eldgamle. Det verket i beinet. For en knapp mannsalder siden hadde jeg spilt fotball i Viking, men etter at knottene til en diger midtstopper ødela kneet mitt, måtte jeg legge fotballen på hylla. Hvis jeg anstrengte beinet for mye, ga kneet tydelig beskjed om at det ikke var fornøyd med meg. Jeg ignorerte smertene og humpet videre. Flere ganger holdt jeg på å snuble. Etter å ha gått en stund kom jeg til en gjengrodd hage med en grunnmur midt i. En eldgammel pipe overgrodd med planter reiste seg i midten. Like ved lå en enorm, mosegrodd stein. Jeg kunne ikke begripe hvor den kom fra. Kampesteinen måtte veie flere tonn, og nærmeste fjell lå et godt stykke unna. Bak den rislet en bekk. Mannen som viste oss rundt hadde fortalt at huset som lå her hadde brent ned for flere år siden, og arvingene ville ikke bygge det opp igjen. Nysgjerrig som jeg er, hadde jeg spurt om hvorfor. «Fordi hun som eide det ble drept av sin egen sønn», svarte han. Han måtte ha sett nyfikenheten min og fortsatte fort: «Ikke noe spennende i den saken, Kurt. Det var en krangel som gikk galt.»

«Så det var ikke han som brant ned huset, altså?»

«Nope. Det skjedde mens han satt i fengsel. Riktignok mistenkte politiet at brannen var påsatt, men de klarte aldri å bevise noe. Så lenge huset var ubebodd og relativt forfallent, tror jeg ikke de la ned så mye arbeid i etterforskningen. Arvingene har prøvd å selge tomten, men ingen er interessert.»

Jeg hadde tatt opplysningene hans til etterretning, og sant å si tok det lang tid før jeg tenkte over dem igjen.

Jeg snudde. Ved en lysning like foran et lite, ovalt tjern omtrent fem hundre meter fra hytta stanset jeg og lyttet til de dumpe vingeslagene fra en kråke. På folkemunne ble vannet kalt Svarttjern, og ifølge folkesnakket var det bunnløst. Jeg antok at det var å ta i, men det var uansett vanskelig å se bunnen. Langs vannkanten vokste torvmyren. Utover den blanke vannflaten strakte trærne seg som fangarmer. Tjernet virket fullstendig livløst. Noen enslige vannliljer ga det et forsteinet preg. En dis av blomsterstøv svevde rundt dem. En kjølig luft steg opp fra det speilblanke vannet. I det samme fikk en lyd meg til å spinne rundt. Mellom trærne sto en skikkelse i svart kappe og hyttet med neven i min retning. Det så ut som om føttene hang i løse luften. Suset fra skogen forstummet, og alt jeg kunne høre var mine egne hjerteslag.

Vil du lese resten?

«Den som hengir seg til djevelen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no