6 minute read
TOMM KRISTIANSEN: Fortelleren som gave Afrika en stemme
FORTELLEREN SOM GAV STEMMEN SIN TIL AFRIKA
Advertisement
Tomm Kristiansen er nylig pensjonert, men langt ifra arbeidsledig. I fjor ble han sytti og sluttet i NRK. Men gløden, livserfaringene og fortellerkunsten fortsetter å forme foredrag, bøker, podcast og menighetsarbeid. «Stemmen fra Afrika», personifisert i en hvithåret mann med lunt skjegg og snillt blikk, er selv overrasket over hva livet hans er blitt.
TEKST: INGRID BENEDICTE MELLA / FOTO: KJETIL HAMMERSTAD, MARK & KELLY HEWES
Et fascinerende liv
– Det var først da jeg begynte å lage disse podcastene, at det gikk opp for meg hvilken fascinerende livsreise det har blitt, undres Tomm. Nå er han opptatt av sin siste bokutgivelse «Afrikanske fortellinger», som også snart blir lydbok.
Tomm har tilbrakt mange år av sitt liv utenfor Norges grenser, og de fleste i Afrika. På afrikansk jord har han vært korrespondent, rådgiver for en president, venn av hjemløse og samtalepartner til store ledere. Han har ofte reist med MAF og sier at han setter pris på et bushflyselskap som både har utstyret i orden, og som holder på en avtale – noe som visstnok ikke er en selvfølge i Afrika, ifølge Tomm.
Håp for Afrika
– Tomm, du har sett Afrika på godt og vondt. Har du håp for kontinentets framtid?
– Ja, jeg har det. Først fra 1990 og fremover så kom demokratiet til Afrika, og nå er det gått tretti år. Verden står og venter på resultatene. Men jeg sier, la oss gi dem sytti år til. For vi brukte jo 100 år på å gi kvinnene stemmerett og få orden på vårt demokrati, påminner Tomm, før han utdyper. – Afrika er full av mennesker med dårlig selvtillit. De tror at jeg, fordi jeg er hvit, er klokere enn dem. Det merket jeg da jeg jobbet med afrikanere i SørSudan og skulle bygge opp en informasjonstjeneste for presidenten (Sava Kiir, red.mrk). De tenkte at han hvite karen der, han kan alt. Så nå skal han fortelle oss hvordan vi skal gjøre det. Altså en slags arv av kolonitiden.
– Er det noe som kan endre dette selvtillitsproblemet?
– Ja, og det skjer. Afrikanere får nå utdanning og lærer seg kritisk tenkning og vurderer ting på egenhånd. På universitetene sier ungdommen i dag: «Vi må slutte å bebreide kolonimaktene for Afrikas dårlige standard på ting – det er seksti år siden vi ble fri fra dem! Vi har for dårlige ledere, det er problemet.»
Tomm er helt enig, han gir ungdommen rett i deres analyse.
På det verste
– Du bodde i Sør-Afrika i tiden da erkebiskop Desmond Tutu ledet sannhetskommisjonens høringer i oppgjøret etter apartheid. Selv var du til stede på mange av disse. Hva gjorde det med deg og ditt syn på Afrika?
– Å sitte og høre om brutaliteten, fortalt av de som selv har gjort grusomme handlinger er tøft. I benkene sitter enker og farløse mens de hulker og skriker til de bryter sammen, for så å oppleve at grusomhetene tilgis.
Plutselig blir han beveget, og selv om ansiktet ikke skifter merkbart uttrykk, så avslører en blank hinne over øynene at minnet fortsatt gjør inntrykk. En hånd dras bortom øyekroken mens han fortsetter. – Til slutt brøt også Tutu sammen. Han kastet seg frem over bordet og ropte ut at han ikke kunne gjøre dette lenger: «I’m not the man for this!» Men alle visste jo at det var ingen andre som kunne gjøre det enn han.
På det beste
– I Sør-Afrika skulle det grusomme tilgis, ikke gjøres opp slik vi tenker at gale ting i samfunnet må gjøres opp. Hvordan var det egentlig mulig?
– Det handler om ubuntu. En afrikansk storhet, som både er forklaringen på den afrikanske storfamilien, på samhold, på evne til å løse konflikter uten vold, og å forsones. Tomm er i podcastmodus, med skarre-r og sørlandsdialekt og fascinerende innsikt, men uten manus. – Det var selve nøkkelen til rettsoppgjøret i SørAfrika. Vi skal vite hva vi skal tilgi, og så skal vi tilgi. Vanligvis, når en forbrytelse er skjedd, da er vi ute etter å finne den skyldige og han skal dømmes og straffes. I ubuntu-filosofien skal hele landsbyen helbredes. Vi må finne frem til balansen vi hadde før. Da må både den som har begått en ugjerning, og den som ugjerningen har blitt rettet mot, bidra til at alle blir venner.
Ikke råd til å ha fiender
Tomm forklarer at denne tilgivelsen overhodet ikke var åndelig i sin opprinnelige form. Den var først og fremst praktisk. Man hadde ikke råd til å ha fiender, fordi neste år ville man trenge hverandre. Det var altså praktiske grunner til at tilgivelse var nødvendig.
– Afrikas historie har jo mange ekstreme konflikter, og så samtidig det gode, som ubuntu. Det er en voldsom kontrast?
– Det er veldige kontraster, bekrefter Tomm. – Afrika er for meg et fredens og forsoningens rike, men på en blodstenkt mark. De har gjort det verste og de har gjort det beste.
Hva er det med disse afrikanerne?
– Men så kommer jeg til Rwanda som liksom er det verste, fortsetter Tomm. Jeg venter lyttende på at han igjen skal illustrere et overordnet poeng med en personlig erfart fortelling. – Rwanda, gjentar Tomm, – hvor folk drepte hverandre. Jeg går på museet der og ser alle de blodige t-skjortene som ikke er vasket, og bildene av dette forferdelige folkemordet. Jeg går der og tenker, «hva er det med disse afrikanerne?» Så går det en vindeltrapp opp til annen etasje. Over døra står det «andre folkemord.» Holocaust, Tsjetsjenia, Bosnia, Kambodsja. Det er en påminnelse når du vil fordømme afrikanere. Dette er våre folkemord. Seks millioner jøder. Så langt kom de aldri i Afrika.
– Som en liten hilsen til alle vestlige besøkende ...?
– Ja, nettopp.
Ikke et elendighetens kontinent
Tomm er ikke en som vil dømme. Han forteller. Gjengir. Åpner opp. Og når han snakker om Afrika i det store bildet så er det hovedsakelig i positive og inspirerende tonelag. – Jeg har lært av livet i Afrika, og fått en ydmyk-
het overfor hva afrikanere får til. Folk på grasrota lever og tenker helt annerledes enn oss. De lykkes på måter som vi ikke skjønner, fordi de er så annerledes. Teknologien er overhodet ikke på høyden med vesten, men de har funnet sine løsninger.
Tomm trekkes tilbake til førsteinntrykkene, for mer enn tretti år siden. – Det første jeg oppdaget den gang, var at det fantes ingen fattige barn der. Jeg måtte reise veldig langt før jeg så sultne og fattige unger, helt opp til Somalia, langt ut i bushen. Men stor fattigdom var ikke det bildet av Afrika jeg kjente, i stedet var det fargerike kvinner med en god latter. Jeg møtte studenter, akademikere og journalistkollegaer som var bedre utdannet enn meg.
Nattverd i en stråhyttekirke
– Går det an å snakke om et høydepunkt etter alle disse årene?
Mange minner kommer opp, som innsettelsen av Nelson Mandela, morgenbønn med Desmond Tutu og påfølgende kafésamtaler, som rådgiver å kunne bidra med fredstanker til Sør-Sudans president. – Men blant de øyeblikkene som har festet seg mest, er en nattverd i en stråhyttekirke i Angola. Krigen var over, menigheten hadde kledd seg pent. Her var det folk fra ulike etniske grupper med forskjellig tilknytning til borgerkrigen. Og så står de der, med nattverdsbrødet i hendene, en ung prest på tjuesju år som plutselig leverer strålende teologi. Han sier: «Slik kornene er stampet og gjæret og blitt til brød, slik skal vi, Angolas stammer, finne tilbake til hverandre.» Så tar han vinen. «Slik druene er krystet og blitt til vin, slik skal vi mennesker i Angola etter denne krigen bli ett.» Dette er noe av det som har gjort mest inntrykk på meg, avslutter Tomm og setter igjen sitt personlige perspektiv på hva som er viktig å fortelle fra Afrika.
