SER SEG IKKE TILBAKE

Familien LePoidevin på operataket i Oslo. Etter flere år var det godt å besøke familie og kolleger i Norge.

Det siste året har Dave fløyet tusen interne flyktninger i Mosambik ut av IS-okkupert område med fare for å bli skutt ned. Uansett hva det har betydd å være MAF-utsending i et fremmed land de siste 24 årene, har Gerd og Dave LePoidevin sagt ja uten forbehold.

TEKST: BENEDICTE MELLA FOTO: SVEIN ROBERT SOLBERG, DAVE LEPOIDEVIN

Søkte meningen med livet

Dave vokste opp i Minnesota, USA. Som tenåring ba han til Gud om å vise hva han skulle gjøre med livet sitt. Han tenkte litt på å bli misjonær, men ettersom han var en sjenert type så han ikke for seg hvordan det skulle gå til. Han var teknisk og mekanisk god, men ikke en som likte å prate foran folk. Først etter universitetet, da han kom på en bibelskole, skulle han oppleve å få svar. Til bibelskolen kom det en pilot fra MAF som viste film fra arbeidet. Da tenkte Dave i sitt stille sinn: «Det der kan jeg gjøre!»

Takknemlig for at Gud hadde kalt ham til noe han kunne gjøre, begynte han å forberede seg for å kunne fly ut for MAF. For at drømmen skulle bli virkeliggjort, måtte han jobbe som vaktmester ved bibelskolen for å tjene penger til flytimer.

Fant hverandre i USA

I mellomtiden ankom en ung norsk kvinne bibelskolen. Gerd fra Vennesla var nettopp ferdig ved Handelshøyskolen. Sammen med en venninne reiste hun over til USA for å prøve nettopp denne bibelskolen som hun hadde hørt om. Planen var tre måneder, men Gerd elsket livet der, og ble hele året. I den perioden traff hun den unge Dave som nylig hadde fått mekanisk sertifikat og som tok flytimer. Gerd kom til USA etter sommerferie i Norge, og etter hvert ble de gift.

– Visste du om kallet til Dave da dere giftet dere?

– Ja, jeg visste om det hele tiden, og det var fint for meg, svarer Gerd enkelt.

Trodde de skulle til et kaldt sted

Det unge paret fikk to barn før de var klare til å reise ut. Først gikk turen til Portugal for å lære språk. Så var de i Lesotho i to år, før turen gikk til Mosambik. – Vi trodde først vi skulle til Øst-Europa, eller Asia, et kaldt sted – men det var Afrika som åpnet seg opp, sier Gerd og ler ved tanken på en nordamerikaner og en nordmann som ikke var kjent med det afrikanske klimaet.

Men de hadde sagt sitt ja til Gud og til MAF, og de var klare til å møte hva enn det måtte være.

– Dere har brukt hele deres voksne liv i Mosambik. Er dette hjemme for dere nå?

– Ja, det er hjemme. Ting var annerledes og rart i begynnelsen, men man tilpasser seg. Vi hadde ingen plan for hvor lenge vi skulle være ute, men forventet fra begynnelsen at kallet kunne vare for resten av livet, bekrefter Gerd.

Etablerte MAF i Mosambik

Familien på fire kom til Mosambik i 1998 og var de første utsendingene fra MAF i landet. – Oppgavene våre har variert gjennom ulike perioder, ut fra behov. I begynnelsen måtte vi etablere MAF som en utviklingsorganisasjon, samtidig som vi jobbet med andre tilstedeværende organisasjoner. Slik kunne vi nå lenger inn i landet og etablere nye kontakter, bli kjent med folket og finne ut hvordan vi best kunne hjelpe, forteller Gerd.

– Det vi gjør handler om å bringe håp og helbredelse, forteller Dave. Da Dave som ung mann møtte en MAF-pilot, visste han hva han skulle gjøre med livet.

I begynnelsen hadde Gerd barna, som det etter hvert ble fire av, på hjemmeskole. Samtidig støttet hun Dave i arbeidet, og var vert for besøkende som ofte bodde i deres eget hjem.

Arbeidet ekteparet startet og fortsatt leder består nå av 18 arbeidere og deres familier, hvilket innebærer en horde av barn. Sammen med yngstedatter Annie, som fortsatt bor med foreldrene, har Gerd mye med barna å gjøre i hverdagen.

Tre visjonære ord

Når Dave deler om livet og arbeidet deres, er det tydelig at MAF sin visjon og deres visjon er helt sammensmeltet. – Det vi gjør handler i essens om å bringe hjelp, håp og helbredelse, sier Dave.

Han begynner med det siste, helbredelse, og forteller om et helseteam bestående av doktor, tannlege, sykepleier og en lærer som han ofte flyr inn til avsidesliggende landsbyer som aldri har tilgang til den slags hjelp. På den måten tilbyr de helbredelse. – På et av disse oppdragene kom vi i kontakt med datteren til en høvding i landsbyen vi var i. Hun trengte en operasjon og vi fikk ta henne med i flyet, deler Gerd. Plutselig presser tårene seg frem når Gerd fortsetter: – Det er rørende å se hvordan de tør stole på oss fremmede. Mange spør nok seg selv: vil datteren vår noen gang komme tilbake hvis vi sender henne i flyet med disse folkene? Da er det sterkt å se gleden i landsbyen når hun kommer tilbake etter vellykket operasjon.

Dave plukker opp tråden igjen, og deler om håp. – Misjonærene i landet er vår førsteprioritet, men dessverre er det er ikke så mange av dem igjen. Akkurat nå er det først og fremst bibeloversettere fra Wycliffe og en nærliggende Ungdom i Oppdrag-base som er her. Det at det er få nå, bringer oss inn på den spente situasjonen i landet og til det første av de tre stikkordene, nemlig hjelp.

Stort behov for krisehjelp

Siden 2017 har terrororganisasjonen IS okkupert områder i nord, noe som har resultert i at mer enn 800 000 mennesker har blitt drevet på flukt. Det siste

året har det tilspisset seg, og fra mars til november 2021 fløy Dave og medarbeidere tre turer om dagen for å evakuere flyktninger, samt frakte medisiner og mat. – Vi fikk reddet omkring tusen flyktninger, deler Dave og finner frem bilder av fullstappede bushfly med traumatiserte kvinner med barn på fanget, med syke mennesker på gulvet og nett med personlige eiendeler mellom seg. – Det var ikke så lett å få gjort noe med situasjonen, og hjelpeorganisasjoner som var til stede ble egentlig satt på sidelinjen. Men Gud gav oss en mulighet til å gjøre noe, forteller Dave.

– Var det farlig for dere personlig?

– Vi var litt redde for å bli skutt da vi gikk inn for landing, så vi måtte holde oss høyt, og deretter dykke kjapt ned for å forsøke å unngå skytingen. Det har heldigvis gått bra, forteller Dave.

Gir ikke opp når det blir tøft

Gerd og Dave har et hjertebudskap de ønsker å dele med andre som lever i krevende situasjoner, og særlig misjonsutsendinger.

– Mange utsendinger er på felt noen år, men når livet blir hardt så drar de. Vi har jo også hatt perioder der vi har tenkt «la oss dra.» Men jeg ønsker virkelig å oppmuntre folk til å ikke gi opp når det blir tøft, sier Gerd. Så kommer tårene.

– Ettersom vi har vært her så lenge, har vi fått oppleve utsendinger som starter og fullfører sine prosjekter. Slik som bibeloversettere, de kom for å oversette bibelen til et lokalt språk. Vi var der i starten da de begynte i det små, og er der fortsatt når de nå fullfører prosjektet. Hadde vi dratt tidligere ville vi ikke fått gleden av å se den nye bibelen fullført. Det er virkelig noe jeg ønsker å si til andre misjonærer: ikke gi opp! Det er verdt det, avslutter Gerd tydelig berørt.

Dave, Gerd og deres yngste datter er på vei hjem igjen til Mosambik, etter et lengre opphold i Norge over julen. De flyr inn igjen til et land som er truet av terrorister og fattigdom, men de ser seg ikke tilbake. De har gitt sitt ja.

En av familiene som Dave reddet ut av IS-okkupert område.