Strek 2/16

strek nr 2 | 2016 | KIRKE I CELLEFORM

Nr. 2 | 2016 Tro. Aktualitet. Rotfeste.

KRISTEN SJELESORG

Bli en bedre

samtalepartner Høyskolen Diakonova tilbyr et kompetansegivende sjelesorgstudium på høyskolenivå som hjelper deg å bli en bedre lytter og veileder. Studiet taes på deltid over to år, gir 60 studiepoeng og er lånekassegodkjent.

«Jeg ønsker å bli en bedre samtalepartner for de unge jeg møter i jobben.»

- Hvor: Høyskolen Diakonova, midt i Oslo

- Når: Studiestart høsten 2016 - Hvordan: Send søknad på diakonova.no Les mer på www.diakonova.no/sjelesorg Gud i sofaen

Ragnhild Lohne Reinsberg

KIRKE I CELLEFORM Høyskolen Diakonova Fredensborgveien 24 Q post@diakonova.no Tlf. 22 98 63 00 www.diakonova.no

Sjelesorg annonse Strek 179x120.indd 1

16.01.15 13:43

Master i diakoni Er du opptatt av mennesker, frivillig engasjement og samfunnsforståelse?

Få en meningsfull jobb med en master i diakoni!

Arbeidsmulighetene er mange både i menigheter og i diakonale institusjoner og organisasjoner.

Studiet er et samarbeid mellom VID vitenskapelige høgskole og Det teologiske Menighetsfakultet.

Fortsatt mulig å søke for oppstart høsten 2016!

Mer om hvilke muligheter masteren gir deg: vid.no/studier og mf.no/diakoni

SAMMEN FOR LIVET

Fellesskapet som bindemiddel

Tidligere taliban ”Jeg vil bli diakon. Jeg vilIShamidt et imot Taler

meningsfullt yrke der jeg kan bruke tid på SMERTEFULL SPLITTELSE å møte mennesker.

Når forhenget revner Dessuten synes jeg det er verdifullt å ha en jobb hvor jeg kan få være med å gjøre en forskjell i menneskers liv.

Anders Berg, student

KRISTEN SJELESORG

Bli en bedre

samtalepartner Høyskolen Diakonova tilbyr et kompetansegivende sjelesorgstudium på høyskolenivå som hjelper deg å bli en bedre lytter og veileder. Studiet taes på deltid over to år, gir 60 studiepoeng og er lånekassegodkjent.

«Jeg ønsker å bli en bedre samtalepartner for de unge jeg møter i jobben.»

- Hvor: Høyskolen Diakonova, midt i Oslo

- Når: Studiestart høsten 2016 - Hvordan: Send søknad på diakonova.no Les mer på www.diakonova.no/sjelesorg

Ragnhild Lohne Reinsberg

Sjelesorg annonse Strek 179x120.indd 1

Høyskolen Diakonova Fredensborgveien 24 Q post@diakonova.no Tlf. 22 98 63 00 www.diakonova.no

16.01.15 13:43

Master i diakoni Er du opptatt av mennesker, frivillig engasjement og samfunnsforståelse?

Få en meningsfull jobb med en master i diakoni!

Arbeidsmulighetene er mange både i menigheter og i diakonale institusjoner og organisasjoner.

Studiet er et samarbeid mellom VID vitenskapelige høgskole og Det teologiske Menighetsfakultet.

Fortsatt mulig å søke for oppstart høsten 2016!

”Jeg vil bli diakon. Jeg vil ha et

meningsfullt yrke der jeg kan bruke tid på å møte mennesker.

Dessuten synes jeg det er verdifullt å ha en jobb hvor jeg kan få være med å gjøre en forskjell i menneskers liv.

Anders Berg, student

Foto: Åshild Moen-Arnesen

Mer om hvilke muligheter masteren gir deg: vid.no/studier og mf.no/diakoni

Strek | Nr. 2, 2016

Strek | Innhold

Karen Kilane

Leder

4

Flokken min: Når evangeliet belyses av de som er annerledes enn meg, begynner prismet å funkle, skriver Asle Finnseth.

Aktuelt

12 28

8

Jo mere vi er sammen: Det er vel og bra å drikke kaffe og skravle, men hva kan du gjøre hvis cellegruppa di bare blir en eksklusiv koseklubb? STREK har rådene.

Allahs fredsforkjemper: Før var han en hellig kriger. Nå vil Imam Hafiz Ashrafi at muslimer skal være en motvekt til ekstreme islamister.

Kirkefamilie: Da de slapp taket i kristenprosjektet, opplevde de at Gud bærer likevel – på felleskapets hender.

Foto: Sondre Steen Holvik

2

Strek | Nr. 2, 2016

Erling Rimehaug

Kari Halstensen

Brian McNeil

Linda Fisher-Høyrem

Sondre Steen Holvik

Gjenskinn

32 40 46

52

Ærlige liv: «Jeg lurte en tid på om vi hadde samlet opp alle de dysfunksjonelle familiene og alle problemmenneskene i våre omgivelser. Så gikk det opp for meg at vi var helt normale.» Erling Rimehaug skriver om fellesskapet som har rom for hele mennesket.

Varsom gartner: Et sted i mennesket ligger stedet der troen, tvilen og ikke-troen bor. Det stedet fortjener å bli stelt som en hage. Psykolog Kari Halstensen skriver om det indre møtet mellom våre begreper om Gud og våre følelser for ham.

Tradisjonen tro: Vi er overgitt kirken og kirken bærer oss – samtidig er hun noe som er overgitt til oss – og noe vi forråder, skriver Linda Fisher-Høyrem.

DØDSSYNDENE: GRÅDIGHET. Erkjennelsen av grådighetens destruktive vesen går gjennom Bibelen som en rød tråd. Paulus definerer grådighet som menneskets dypeste problem. Martin Herbst skriver om roten på syndens tre.

Illustrasjon: Gunhild Sannes Larsen

3

Strek | Signert

STREK

nr. 2, 2016

STREK er et uavhengig og tverrkirkelig magasin som ønsker å fordype seg i hva det vil si å følge Jesus Kristus på 2000-tallet.

Magasinet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. STREK utgis av Strek Media AS, og utkommer fem ganger per år.

Ansvarlig redaktør: Asle Finnseth Billedbehandling og trykk: Grøset Papir: Edixion svanemerket papir, innmat 120 g, omslag 300 g.

Grafisk design: Åshild Moen-Arnesen, ashild@strekmag.no Foto, omslag: Åshild Moen-Arnesen STREK mottar støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og fra Norsk kulturråd.

2

0

0

9

Fagpressens designpris

4

2

0

1

0

Verdens underligste stafett Mange kristne i Norge er flasket opp med at «det er i gruppen det skjer». I søndagsskole- og speidergrupper, i yngres, i bibelgrupper, husfellesskaper, listen er mye lengre.

Samtidig er det trolig et tema som vekker ambivalens hos mange. De skinnende idealene fra urmenigheten i Jerusalem er én ting, våre kvelder annenhver torsdag noe annet. Kanskje tappet samlingene mer enn de ga. Kanskje avslørte gruppemedlemmene seg, et sted ut i tredje semester, som langt mindre positive, givende og lyttende enn de var i oppstarten. Kanskje var det han besserwisseren, som alltid hadde fasit. Kanskje viste det seg at noen dro gruppen i én retning («dét som skapte så mye glød i min forrige gruppe»), noen i en annen. Mens resten ikke ønsket seg dratt noe steds hen, men ville ha troen på stand by. Kanskje ble skuffelsen så stor at man ble ferdig med alt sånt? Eller kanskje slet man seg igjennom problemene, og kjenner nå at gruppen putrer av liv.

I tillegg pågår gruppedannelsen i en tid der forpliktende fellesskap har kulturen mot seg.

Det er mainstream å kvie seg for fellesskapets forpliktelser, og samtidig lengte sterkt etter å høre til. Vi er redde for ensomheten, men ender ofte i livsmønstre som avler nettopp den.

De andre barna. Samtidig er de små gruppene en ufrakommelig del av kristen tro. Ingen kan i lengden følge Jesus alene. Når man blir et Guds barn, innlemmes man uten videre i flokken av alle de andre gudsbarna. Den flokken er man prisgitt, på godt og vondt: I kristen sammenheng finnes det sant å si ikke noen «vei til fellesskap» – fellesskap er veien.

Slik speiler det jordiske troslivet guddommens eget liv. Gud er selv en unik kombinasjon av enhet og trefoldighet, som flere steder i Bibelen snakker til oss som et vi, et oss. Mystikerne beskriver guddommens indre liv som perikoresis, en runddans for tre, som gir og mottar, mottar og gir, i en endeløst livgivende virvel.

Også Jesus kommer til verden i den engere

Strek | Nr. 2, 2016

gruppe som kalles familien. Og han velger seg typisk en overskuelig flokk av lærlinger, 12. Blant dem velger han ut tre – Peter, Jakob og Johannes – som sine nærmest betrodde. Det er med denne mer og mindre forhutlede gjengen alt begynner. Der hvor to eller tre er samlet i Jesu navn, er han midt i blant dem: De har Jesus og hverandre, alt som skal til.

«Det er ofte lettere å få øye på hvordan fruktene dannes i andre enn en selv» Det var i husmenighetsform kirken vokste seg stor, og det er via troens litt større flokker den har nådd oss i det karrige Nord. Det dyrebare som er vår tro, når oss via en sårbar kjede med hundrevis av ledd. Mennesker som har dyrket og overgitt eller tradert (jfr. Linda Fisher-Høyrems artikkel i dette STREK) det de selv har mottatt fra andre.

Slik sett utgjør vi de siste leddene i en to tusen år lang gruppestafett. Og som min lokale prost i Follo, Sven Holmsen, minnet oss på i en preken nylig: I et løp med mange etapper, som Holmenkollstafetten, må den enkelte løper gjøre maks ut av sine 1800 meter, uten å vite hvordan resten arter seg. Løperen må gi jernet, uten å ha sett hvordan stafettpinnen nådde ham, og uten å ane hvordan nestemann klarer brasene, der bak svingene opp mot Besserud.

Prismet. Den som nekter seg å delta i en dedikert, kristen smågruppe går glipp av mye. Det er først og fremst i den lille gruppen man – over tid – kan bli trygg nok til å stille de dumme, ærlige og kristelig ukorrekte spørsmålene. Det er

her man kan våge å senke guarden, litt etter litt, for mennesker som ikke er ens aller nærmeste.

Når evangeliene og brevene belyses av mennesker som er helt annerledes skrudd sammen enn meg, kan jeg oppdage hvor mye jeg går glipp av når jeg leser teksten i enerom. Da begynner prismet å funkle. Det er i nærfellesskapet man kan se Gud vinne terreng i den andre, eller hvordan Han åpenbart møter motstand. Slike innblikk er ofte aha-opplevelser for ens egen gudsrelasjon. Prosessen der fruktene dannes er ofte lettere å se hos andre enn hos en selv. *** I dette STREK ser vi på kirken i celleform, det avgjørende mellomleddet mellom menigheten i stort og den enkelte troende. Vi presenterer livet i én variant av gruppe - huskirka. Vi henter inn råd om gruppedynamikk fra kyndig folk. Og vi får et innblikk i Erling Rimehaugs lange erfaringsvei med sin gruppe, gjennom utviklingsfaser som husmenighetspionéren Edin Løvås ga til dels drastiske navn: Englestadiet, djevelstadiet og menneskestadiet. Bildene fra illegale «Jesus-celler»i Sentral-Asia stiller det hele i perspektiv. Der setter kristne livet på spill for å samles.

forvitring. En snarvei til å finne et slikt dynamisk sentrum, er å ikke lete i fromme begreper som «inspirasjon» eller «vekst», men å tenke person. Noe a la dette? Målet med gruppen er – sammen – å bli bedre kjent med Jesus. Når gruppens sentrum er Kristus, plasseres medlemmene i en retning mot ham; hvor langt eller kort unna man kjenner seg blir uviktig. Da oppstår dynamikk, da blir det mindre fristende å tenke statisk, innenfor og utenfor. Alle har en vei å gå, hver fra sitt sted. Og blir gruppen mindre jordnær og relasjonell med et så «åndelig» sentrum? Neppe. Det blir som med eikene i hjulet. Jo nærmere de kommer navet, jo nærmere kommer de hverandre. ◼ Våg å la noen lede gruppen. Utstyr den kanskje til og med med en nestleder. Vi janter mye i dette landet. I grupper uten noen definert leder vil man ofte bli sittende og vente på hverandre. Man har ikke gitt noen oppgaven å holde gruppen på sporet, lokke den ut av bakevjene. Lederløse grupper ender ofte opp med å bruke unødig mye tid på banale beslutninger. Den vil også mangle en viktig instans i møte med de akk så vanlige problemene.

Vi sådde. STREKs korrespondent i München, Brian McNeil, byr også på et viktig apropos.

Grupper vil komme og gå, medlemmer vil komme og gå, det er gruppenaturens gang. Når en gruppe oppløses er det lett å lure: Hva kom det ut av det hele, alle samlingene, fadervårene, ordene, kaffekokingen og kalenderpuslespillet?

Det er det ikke gitt oss å måle. Som Jesus må vi trøste oss med en av gudsrikets lover: Det vi sådde er det ofte andre - i en helt annen stafettetappe – som vil høste. Men løftet gjelder fortsatt.

Det vi «gjør i Herren» er ikke forgjeves. I den kommende verden har vi aha-opplevelser i vente.

Kontaktinfo: Henvendelser angående abonnement, faktura, adresse­endring osv. til STREK Kundeservice: Tlf. +47 64 00 70 33 (man-fre 09.00-11.30 og 12.30-15.00), e-post: kundeservice@ strekmag.no Andre henvendelser: Redaktør Asle Finnseth, tlf. +47 928 01 694, asle@strekmag.no Annonsere i STREK? Forespørsler sendes Elin Mykland, elin@strekmag.no Tlf. +47 913 03 353 Nett: www.strekmag.no Postadresse: Magasinet STREK Idrettsveien 4 1400 Ski

Hva avgjør cellens vitalitet?

Kriteriene er mange. Jeg nøyer meg med å løfte frem to. ◼ Tydeliggjør sentrum, så blir det romslig rundt.

Mange grupper holder det gående uten på alvor å ha drøftet hva som er målet med å møtes.

Da blir den fort retningsløs, og lettere offer for

Kirke i celleform

5

Strek | Visitt

Litt opptatt nå

Karen Kilane er trosopplærer i Oddernes menighet i Kristiansand og skribent.

Litt mer brokkoli, litt mindre brus.

6

«Hei, har du en fin dag, Karen Kilane?»

Når noen ringer og spør slik, så svarer jeg bestemt, men kort «akkurat nå er jeg nok litt opptatt». Men dama i andre enden hørtes sliten ut denne gangen, jeg var av uforklarlige grunner ti minutter for tidlig ute til å hente barna – og dessuten har jeg en fortid som telefonselgerinne. En sommer jobbet jeg som journalist i lokalavisa på formiddagen, og noen ettermiddager i uka satt jeg med navnelister, røykfullt pauserom og løfte om bonus hvis jeg fikk solgt tilstrekkelige mengder doruller. Så jeg vet.

«Tar det lang tid?» spurte jeg og ga henne lillefingeren. Det er tross alt en finger det er fint å gi.

«Det tar omtrent 15 minutt.»

«Ok. Jeg har 10, men jeg prater overraskende raskt.»

Det var en levekårsundersøkelse. Jeg ble revet med. Pratet som en foss, og tenkte at det er ikke på sosiale medier en konstruerer et selv, det er her og nå – det er i levekårsundersøkelsen jeg får min mulighet til å skinne. Jeg adderte og subtraherte slik det gagnet meg. Litt mer brokkoli, litt mindre brus, litt flere romaner. De spurte ikke om jeg leste Bibelen, men hadde de spurt, så hadde jeg sikkert der og da svart «daglig».

«Hvis det oppstår en krise i ditt liv. Hvor mange mennesker kan du regne med vil slippe det de har i hendene for å hjelpe deg?»

Stille. «Kan du ta spørsmålet en gang til?»

Jeg lukket øynene og så ansikter. Mumlet et tall.

Tenkte etterpå at de fleste av oss sikkert har flere enn vi tror. Svarte høflig på resten. Hilste barna velkommen. Kjørte hjem uten fare for å bli tatt i fartskontroll mens spørsmålet ålet og buktet seg videre, helt til det vrei seg rundt og spurte meg om hvem jeg ville ha vært der for. Mitt levebrød er å skrive, snakke om, lage undervisning om en mann som bar selve verden på sine skuldre, men som likevel hadde tid.

Jeg som altfor ofte sier eller viser at «akkurat nå er jeg nok litt opptatt». Jeg vet at det er mye femte gir og kan du ringe opp igjen litt senere, men jeg ville da hatt tid til å slippe alt for andre – når det gjaldt? ◼ Strek | Nr. 2, 2016

Strek | Respons

Skjermens utfordringer Takk for et glitrende, brutalt og frigjørende temanummer om smarttelefonen, «Når goder blir guder», STREK 4/5, 2015. Skjermen har gitt oss uventede utfordringer. Vi merker ikke at all informasjonen vi mates med, gjør at vi ikke trenger å forholde oss til oss selv. Eller dem rundt oss. Vi henger etter i en reflektert bruk av teknologien, for modenhet og refleksjon trenger tid og stillhet. Nettopp de områder som trues av en konstant påkoblet hverdag. Det er en av grunnene til at vi i Familie & Medier årlig arrangerer «Skjermfri uke» i fastetiden, uka før påske. Her utfordrer vi mennesker til å ta fri fra skjermer og skape rom for stillhet, Bibel og bønn. Dersom vi skal gå dypere, i eget liv, i møte med andre og i vårt liv med Gud, trenger vi mobil- og distraksjonsfrie soner som gir rom for stillhet, refleksjon og undring.

For «i stillhet og tillit» skal jo vår styrke være – en styrke vi i stor grad trenger å gjenfinne.

Jarle Haugland Bergen

Leste fra perm til perm STREK 1/16 var veldig bra! Jeg synes problematikken ble belyst fra mange sider og kjente meg igjen i mange av betraktningene. Også betraktingen om dødssyndene var interessant. For første gang på lenge leste jeg magasinet fra perm til perm med en gang. Gleder meg allerede til neste nummer!

Birgit S. Holtebekk Grimstad

Streken i Strek | Ulf Frödin

Kjenner meg igjen Jeg har jobbet i psykiatrien og vet at slik dere beskriver det i STREK 1/16, slik er det. En spesiell takk til Karen Marie Sævareid, som deler ett av sine favorittvers, nemlig der Gud åpenbarer seg for Elia i «lyden av skjør stillhet».

Jeg leste verset selv for en tid tilbake, fant det utrolig vakkert og har aldri glemt det. Jeg har imidlertid ikke funnet noen andre som har hatt denne opplevelsen – helt til presten i Bøler kirke viste meg at jeg ikke er helt alene. Så takk igjen Karen, det gjorde godt!

Mona Brodin Oslo

Takk Leser STREK, igjen, og nå leser jeg om igjen. Takker for jobben dere legger ned. Det utgjør en forskjell for meg.

Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen Oslo

Vi må dele det vanskelige Takk til STREK som i siste nummer (1/16) tok opp et tema som berører mange, men som ikke så ofte blir tatt fram. Vi lever våre liv mellom «kyrie» og «gloria» – mellom rop om hjelp og lovsang. Men det er nok lettere å fokusere på det som

går bra i livet, enn det som er vanskelig og sårbart. Derfor er det viktig at noen våger å dele erfaringer om det som er vanskelig, om hva som er til god hjelp, og mulighetene som tross alt er der i mørket.

Når jeg i tillegg kan lese artikler om hvilke helbredende krefter som bor i en levende relasjon til Gud – i sjelesorg og åndelig veiledning, og i terapi – tenker jeg at dette er svært kjærkommen hjelp.

Det er befriende å snakke sant om livet, slik livet er. Og Gud er like nær oss i «kyrie» som «gloria».

Bokpremien: I hvert nummer av STREK trekker vi ut en bokpremie­ vinner blant dem som skriver inn til Respons-spalten.

Denne gangen er det Rune Singelstad, Isfjorden i Rauma, som mottar et eksemplar av Bibel­ en, 2011-utgaven, omslag i kunstskinn.

Rune Singelstad Isfjorden i Rauma

Kirke i celleform

7

Tekst Åshild Moen-Arnesen Bilder Sondre Steen Holvik

Strek | Aktuelt

Ærlighet bærer lengst Da de sluttet å bære fellesskapet, begynte fellesskapet å bære dem.

Tekst Åshild Moen-Arnesen Bilder Sondre Steen Holvik

Strek | Aktuelt

De har omsider samlet seg i en ujevn ring og sitter på gulvet, i den blå sofaen og på klappstoler. Barna kravler rundt fra fang til fang, ingen hysjer eller lar seg forstyrre. Så sendes det rundt pappkopper, alle tar hver sin.

En av dem leser høyt fra Bibelen: «I den natt da Herren Jesus ble forrådt …»

Et barn gråter, moren tar ham opp. «… tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!»

På stuebordet i teak står en karaffel med saft, og en hvit skål med brødskiver i. Skålen blir sendt rundt, og hver og en bryter av en bit. «Dette er Jesu kropp,» sies det fra munn til munn, bare avbrutt av en munter melodi fra en av barnas plastleker. Forstyrrelsen plager visst ingen. En mugge med saft går fra hånd til hånd: «Dette er Jesu blod.» De drikker.

Voksesmerter Det er ni år siden de var studenter i midten av 20-årene. Da de kom sammen i et husfellesskap i regi av Salem i Kristiansand, var de fleste single studenter, men med ulik menighetsbakgrunn. De kom fra Den norske kirke, Ungdom i Oppdrag, bedehusmiljøer og pinsemenigheter, men iveren hadde de til felles. De var brennende i Ånden og tjente Herren, som Paulus skriver. Ga tid, krefter og penger. For de fleste av dem var troen tidvis enkel og selvfølgelig, spørsmålene få. Det levde de godt med.

10

Men voksenlivet bød på voksesmerter. Temperaturen sank.

Troen fikk flere nyanser. Var det gråsoner? Noe var rødt, vondt, uforståelig. Noe var gult, vanskelig og skremmende.

Hva nå? Hva når fargene

Strek | Nr. 2, 2016

blander seg, og blir umulige å skille fra hverandre? Hvem bar troen når de ikke orket å bære den selv?

– Vi trengte en plass der vi snakket ærlig sammen. Der vi ga hverandre alburom og tålte

hverandres mørke utbrudd og frustrasjoner like mye som gleden og entusiasmen. Rom til å være en familie, rett og slett, sier Jon Arne Heskje.

Han var blant initiativtakerne til husfellesskapet i

Fellesskap: – Terskelen til å dele ting i huskirka er lav. Det gjør at mange stemmer slipper til, sier, sier Kristoffer Fjalsett (midten).

Saft og brød: Huskirka feirer alltid nattverd sammen. F.v.: Solveig Fjalsett, Lill Therese Hammersland, Jon Arne Heskje, Kristin Heskje og Kristin Haaland Aase.

Kristiansand. Etter hvert ble husfellesskapet fristilt fra Salem og ble en huskirke. Sammen med Kristoffer Fjalsett ledet Jon Arne huskirka i flere år.

Fyller huset I ettermiddag har omkring 20 mennesker kommet til en enebolig i Mosby utenfor Kristiansand. De pleide å møtes på

kveldstid, men livssituasjonen til flere i gruppa har endret seg.

Nå har barn kommet til; fem av dem springer og kryper rundt.

Ytterligere seks er på vei, og vil utvide huskirka i løpet av et halvt års tid. Nå spiser små og store middag sammen før samlingen begynner, slik at det kan rundes av til leggetid for barna.

Menigheten kommer dettende inn og forsyner seg av kyllinggryte, ris og salat. De setter seg ned der det er plass.I en times tid fylles huset med kyllinggryte, folk, lyd og prat.

Etter middagen setter de seg i en ring og feirer nattverd.

Så ber de sammen.

«Takk for din nåde. Takk for at vi er skapt slik du vil vi skal være.

Vi ber for dem som ikke er her i kveld …»

Saken er forkortet. Les hele saken i STREK 2/16.

Kirke i celleform

«Vi tålte hverandres frustrasjon.»

Jon Arne Heskje

Hele denne saken kan du lese i papirutgaven av STREK. Bestill abonnement her!

11

Tekst Silje Pileberg Illustrasjon Bon tomme

Strek | Aktuelt

12

Strek | Nr. 2, 2016

Gruppa du ikkje vil skulke Idealgruppa finst ikkje. Men korleis blir smågruppa ein stad ingen vil unnvere – eit rom der livet og gudstrua dirrar? STREK har spurt ein psykolog, ein gruppeterapeut, ein teolog og ein pastor.

1

Snakk saman når gruppa er ny

– Dess meir eg har jobba med grupper, dess meir oppteken blir eg av at ei gruppe bør gjere nokon avklaringar i starten, seier Harald Nydal, teolog og gruppeterapeut ved Modum bad.

Han får støtte av førsteamanuensis i psykologi Henning Bang ved Universitetet i Oslo.

– Ein må avklare kva som er gruppa sitt mål, kva ein skal gjere i gruppa og korleis ein skal jobbe saman, seier Bang.

Set derfor av tid til ein samtale om korleis gruppa skal fungere, tilrår dei to. Slik kan ein legge eit grunnlag som både kan forhindre problem og som gjer gruppa betre rusta til å møte dei problema som måtte dukke opp.

2

Avklar målet og kva gruppa skal gjere i lag

To spørsmål som bør diskuterast tidleg, er kva som er gruppa sitt mål og kva gruppa skal gjere i lag.

– Kva som er målet med gruppa, er eit djupt og grunnleggande spørsmål som få grupper tar seg tid til å snakke om, seier Henning Bang.

Han rår alle til å ta dette spørsmålet på alvor og får støtte frå Harald Nydal: – Alle grupper har eit mål. Målet for ei celle- eller bibelgruppe kjem an på kva gruppemedlemmene ønskjer. Kanskje er målet at ein skal lære meir om seg sjølv. Kanskje er det også eit mål å bli inspirert til å vere eit reflektert og inspirert medmenneske, seier han.

Kva gruppa skal gjere på samlingane, avhenger til dels av målet som er sett. Nokon grupper bruker neste søndags bibeltekst som utgangspunkt for samtale, andre har lausare samtalar. For ein del grupper er det viktig å ha eit måltid saman. Korleis ein vil gå fram, avhenger av målet med gruppa og kva medlemmene ønskjer.

Sjur Isaksen, teolog og førstelektor ved Menighetsfakultetet, har skrive fleire bøker som stimulerer til samtale om preiketekstane. Han trur at slike bøker, eller andre hjelpemiddel som gjev ein struktur til samlingane, kan vere ein god idé for mange.

– Eg har tru på ei viss form for struktur eller liturgi. Å ta utgangspunkt i søndagstekstane kan stimulere til ein fruktbar samtale. Kanskje kan det også gjere at ein unngår å gå tom og bli repeterande i tema ein tar opp, seier han.

Kirke i celleform

13

Strek | Aktuelt

3

Skap eit inkluderande miljø med rom for dialog

Også korleis gruppa skal jobbe saman, er eit viktig spørsmål. Dette handlar mellom anna om korleis gruppa skal kommunisere og korleis ein skal sørgje for at alle har det bra i gruppa.

God kommunikasjon er viktig, men vanskeleg – særleg når det gjeld verdispørsmål, ifølgje Henning Bang.

– Alle er kanskje samde om at ein skal diskutere tru og tvil, men viss det kjem opp tema medlemmene er grunnleggande usamde om, kan det bli vanskeleg. Kanskje meiner éin at homofile ikkje skal kunne praktisere som prestar, medan ein annan meiner det motsette. Ein kan oppleve at den andre nærmast tråkkar på trua ein har, seier han.

Ifølgje kommunikasjonsforsking finst det tre måtar å møte ulikskap på: Den første er ikkje å seie noko. Den andre er å gå i debatt. Den tredje måten er dialogisk kommunikasjon: å vere tydeleg på kva ein sjølv meiner, samtidig som ein er nysgjerrig og undersøkande på kva andre meiner.

– Å kommunisere dialogisk betyr ikkje at ein skal la seg overtyde, men det gjev spennande

4

Set grenser for kva gruppa skal hjelpe med

Ei vanleg problemstilling er at nokon i gruppa har eit stort behov for hjelp. Kanskje står ho eller han i ein vanskeleg livssituasjon.

– Då bør ein finne ein måte å hjelpe denne personen på utan at det blir tema for heile gruppa i ein lang periode, seier pastor Øystein Gjerme i Salt Bergenskirken, som har skrive boka «Tusen hjem.

Smågrupper i menigheten».

– Gruppa si helse er viktig. Alle som er med, må få behova sine møtt, men det skal ikkje nødvendigvis

14

samtalar. Mange studiar har vist at grupper som snakkar dialogisk med kvarandre, får betre resultat og tryggare relasjonar. I slike grupper har individa det bra, seier Bang.

I tillegg er det slik at nokon menneske pratar mykje, andre pratar lite. Å gje samtalen ein struktur kan vere ein god måte å få med alle på, ifølgje Sjur Isaksen.

– Det er ofte ei uuttalt forventning om at alle skal bidra i gruppa, også verbalt. Det kan vere vanskeleg å vere den som aldri seier noko. Viss gruppa har eit opplegg som både gjev litt struktur til samtalen og samtidig fridom til at alle får vere seg sjølve, skaper ein eit rom der gruppemedlemmene kan føle seg vel, seier han.

Og ver var for faresignala: Er ein person i ferd med å falle utanfor, kan gruppa merke det ved at han eller ho seier litt mindre eller begynner å kome forsinka til gruppesamlingane. I slike situasjonar bør den som fangar dette opp, ta initiativ til ein samtale om korleis gruppa fungerer, meiner Harald Nydal.

Strek | Nr. 2, 2016

skje i gruppa. Det er viktig å våge å snakke om dette.

I Salt Bergenskirken har kyrkja eit nett av frivillige som til dagleg jobbar som psykologar eller terapeutar, og som tilbyr kompetansen sin til kyrkja.

Blir saker vanskelege å handtere for ei gruppe, kan medlemmer få hjelp av ein av desse. Har ein ikkje slike ressursar i kyrkjelyden, bør ein likevel setje grenser for kva gruppa si rolle skal vere, slik at enkeltpersonar sine problem ikkje går ut over andre i gruppa.

«Skrekken er at ein kjem på ei smågruppe, snakkar om laust og fast og ber Fadervår like før ein går heim.» Øystein Gjerme

– Ein må avklare kva som er gruppa sitt mål, kva ein skal gjere i gruppa, og korleis ein skal jobbe saman, seier Henning Bang, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo.

– Gruppa si helse er viktig. Alle som er med, må få behova sine møtt, men det skal ikkje nødvendigvis skje i gruppa, meiner Øystein Gjerme i Salt Bergenskirken.

Foto: Privat

Foto: Kari Halstensen

Kor vidt gruppa skal ha ein leiar, bør avklarast tidleg.

I Salt Bergenskirken er gruppeleiarar og nestleiarar obligatorisk. Leiarane får kurs og trening i førekant, og kyrkja har også eit kontaktpunkt dersom leiarane treng støtte: dei kan kontakte frivillige, proffe vegleiarar og diskutere spørsmål med desse. Øystein Gjerme meiner at alle smågrupper bør ha ein leiar.

– Vi har erfart at gruppene fungerer best då. Nokon må ta ansvaret for fellesskapet i gruppa. Skrekken er at ein kjem på ei smågruppe, snakkar om laust og fast og ber fadervår like før ein går heim. Det opplevast ikkje meiningsfullt for folk over tid, seier Gjerme.

Psykolog Henning Bang er litt meir open: – Dei fleste grupper treng ein person som tar initiativ til å avklare når ein skal treffast, og som kan styre diskusjonen og passe tida, for eksempel. Det aller viktigaste er at desse leiarfunksjonane utøvast, meir enn at det må vere ein bestemt person som gjer det.

Grupper som klarer seg fint utan ein leiar, treng det ikkje, men viss dei merkar at det blir for lite strukturert utan, bør dei utnemne ein.

Foto: Privat

Foto: Salt Bergenskirken

5

Avklar om gruppa skal ha ein leiar

– Ei god gruppe er ein trygg stad å vere open. Det også ein risiko for at gruppemedlemmene lagar eit skilje mellom gruppa og omverda, påpeikar Harald Nydal, teolog og gruppeterapeut ved Modum bad.

Kirke i celleform

Sjur Isaksen, teolog og førstelektor ved Menighetsfakultetet, har tru på ei viss form for struktur i smågruppemøtene. – Å ta utgangspunkt i søndagstekstane kan stimulere til ein fruktbar samtale, seier han.

15

Strek | Aktuelt

6

Ver var for skiljet mellom «vi» og «dei andre»

Ei god gruppe er ein trygg stad å vere, ein stad ein kan vere open. Sjølv om dette har ein stor verdi, inneber det også ein risiko for at gruppemedlemmene lagar eit skarpt skilje mellom gruppa og omverda, påpeikar Harald Nydal.

– Viss ein begynner å tenkje at «her har vi det så fint, og vi er eksklusive som får vere med», kan det vere på tide å stoppe opp og tenkje seg om. Viss gruppa blir den einaste staden der ein føler at ein kan vere open, hjelper ikkje dette ein til å fungere betre i livet, seier han.

– Det er viktig at gruppemedlemmene har eit godt forhold også til verda utanfor gruppa; om det er resten av kyrkjelyden eller andre deler av samfunnet.

16

Strek | Nr. 2, 2016

7

Ta ein timeout

Når gruppa har fungert saman ei tid, kan det vere lurt å stoppe opp og diskutere korleis gruppa fungerer. Føler alle seg sett og høyrde? Lurer nokon på om dei snakkar for mykje eller lite? Jobbar gruppa mot målet dei har sett seg? Kan gruppa gjere noko betre?

– I grupper som er relativt stabile over lang tid, risikerer ein å køyre seg inn i eit spor der ein på førehand veit kva folk kjem til å seie. Ved å ta ein timeout kan ein mellom anna diskutere rollene til gruppemedlemmene og om ein bør strukturere samtalen på ein annan måte, seier Sjur Isaksen.

Han får støtte av Henning Bang.

– Forsking tydar på at grupper som er villige til å ta slike diskusjonar undervegs, blir betre grupper. Vi kallar dei lærande grupper. Veldig mange vågar ikkje å gjere dette, for nokre spørsmål kan vere vanskelege å snakke om. Men eg skulle ønske at mange fleire grupper våga, og tok seg tid til, å stoppe opp innimellom, seier Bang.

Og kjem ein til eit punkt der gruppa må setje strek, vil det vere ein fordel å ha snakka saman om ei eventuell avvikling på førehand, ifølgje Harald Nydal. Det same gjeld spørsmålet om kva gruppa skal gjere om nokon ønskjer å slutte.

EKSEMPEL 2: JESUSMEDITASJON

Lagets disippelgruppe i Ålesund startar med eit middagsmåltid i lag.

På slutten av måltidet tar gruppeleiar Bjørn Inge Aurdal initiativ til å sende rundt ei rose og ein stein. Rosa symboliserer det som går godt i livet. Steinen symboliserer det som er tungt og vanskeleg.

– Etter kvart som vi har blitt kjent, har gruppemedlemmene blitt meir personlege. I byrjinga fortalde dei kanskje om matteprøva dei skulle ha neste dag. Så byrja dei å fortelje om ting dei sleit med på skulen. Slik var det også med det som gjekk godt i livet. I byrjinga var det kanskje ein dag med sol, men etter kvart byrja gruppemedlemmene å dele sigrar over ting dei har slite med. Det har vore veldig spennande, seier Aurdal.

Med ei rose og ein stein sikrar Aurdal også at alle får kome til orde – om dei ønskjer det.

– Det hender at folk ikkje har lyst å seie noko. I så fall held dei berre rosa og steinen ei lita stund, før dei sender det vidare.

Seinare i samlinga følgjer bibelstudiar, og kvar gong er det også ein person som deler trushistoria si og blir bedt for.

Kari Olafsrud starta for tjue år sidan ei gruppe som var inspirert av retreatrørsla. Gruppa lever framleis og treffast ein dag i månaden, alltid heime hos Olafsrud. Gruppa er open for alle, og kor mange som kjem, varierer frå gong til gong.

– Det einaste eg førebur, er at eg lagar te og kaffi og vel ut ein bibeltekst, seier Olafsrud.

Når alle er på plass, ber ho dei om å setje seg godt til rette og puste djupt. Så legg dei hendene i fanget, og ho ber dei tenkje seg at dei legg det som er tungt, frå seg i hendene sine, medan dei snakkar med Jesus om det inni seg. Så snur dei handflatene ned og kastar det frå seg, framfor Jesus.

– Etter dette, ber eg dei vende handflatene opp igjen, og eg les verset: «Vi rekker våre hender fram som tomme skåler, kom til oss Gud og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.» Slik opnar vi oss opp for Gud, seier Olafsrud.

Så følgjer bibelteksten. Olafsrud les han først høgt, og så set gruppemedlemmene seg for seg sjølve, på ulike stader i huset,

Foto: Fred Even Hellenes

EKSEMPEL 1: ROSA OG STEINEN

Bjørn Inge Aurdal

ein halvtimes tid. Her les dei teksten på nytt og reflekterer over han.

Når dei så samlast igjen, et dei nistepakkane dei har med. Kari Olafsrud Olafsrud sender rundt eit lite kors eller ein stein, slik at dei som ønskjer det, kan dele ein tanke. Til slutt les ho velsigninga for gruppa.

– Når vi sender rundt korset, får alle som ønskjer det, seie noko.

Så har det hendt at folk tar initiativet til diskusjonar undervegs.

Dette utset vi gjerne til etterpå, vi lar ikkje diskusjonar forstyrre delerunden, seier ho.

Mange fortel henne at det er vanskeleg å finne tid til å vere stille når dei er heime hos seg sjølve.

Gruppa gjev dei eit rom for dette.

– Vi hjelper kvarandre til stille i ei travel tid. Dei som er med, verdset dette høgt. Kanskje kan det vere ein ide å legge inn litt stilletid for andre grupper òg, til dømes før ein delerunde, seier Olafsrud. ◼

Kirke i celleform

17

Foto: Ole Andreas Olafsrud

... og slik gjer desse det

Tekst Asle Finnseth Bilder Bård Bøe

Strek | Aktuelt

«Kristne er våre brødre»: Imam Tahir Ashrafi er blant de fremste muslimske lederne i Pakistan, her på besøk blant trosfeller i Oslo. Ashrafi trues stadig på livet for sitt religiøse fredsarbeid i hjemlandet.

En gang var han selv en taliban. I dag legger imamen fra Pakistan hele sin pondus bak det slike grupper hater: rettighetene til kristne, hinduer og kvinner.

I dødelig Ìrend for Allah

Tekst Asle Finnseth Bilder Bård Bøe

Strek | Aktuelt

Villspor: Imam Ashrafi forkynner under fredagsbønnen i en Oslo-moské: - Ekstremistene er på villspor. Vi muslimer er ikke i krig med jøder og kristne.

20

Strek | Nr. 2, 2016

Vi kunne høre stemmen al- drosjeuniformer, Adidas-jakker, lerede før vi åpnet moskédøren, kaftaner, caps og hettegensere; en anonym leilighetsinngang de ser ut til å representere store med arabiske skrifttegn i tusj deler av den muslimske verden under ringeklokken, vegg i vegg – Gambia er det kanskje, og Mamed Sinsen Eldresenter. En eld- rokko eller Libya, muligens Tyrre, norsk kvinne kommer stav- kia, Bosnia, Sentral-Asia, India rende opp trappene, stanser og og Pakistan. Fremme, under en mønstrer oss over de røde bril- improvisert portal i finer sitter leinnfatningene. Hun mener å Ashrafi og lar formaningene ha gjennomskuet oss: strømme .

– Nå, du skal inn der. Be for meg også, da! Og for datteren min også, hun er syk.

Vi skriver fredag 13. november 2015. Imam Hafiz Tahir Mohammad Ashrafi, en av de fremste muslimske lederne i Pakistan, er innom Oslo – på vei hjem etter et møte i London med erkebiskopen av Canterbury. I Oslo er ærendet blant annet å møte imamer og andre trosfeller av det mindre moderate slaget. Fredagsbønnen har han også rukket. I Dar ul Ulum Oslo – en moské et stykke opp – ... for på dommens dag vil i Trondheimsveien, preker han Allah spørre oss: Hvor barmom de siste tider og om bror- hjertige har vi vært mot våre skap mellom kristne, jøder og medmennesker? muslimer.

Han lar spørsmålet henge i luften, såpass at også vår tolk Kaftaner og caps for anledningen rekker å kom– På dommens dag ..., hører vi me à jour.

Ashrafi istemme over høyt– I dag er det mange som mistaleranlegget, – ja, da vil alle bruker islam, fortsetter Ashrafi. mennesker søke nåde for sine – De er på villspor: Vi står ikke synder. Og hva vil Allah etter- i krig med jøder og kristne. De er våre brødre. I våre hjemland spørre ...?

På teppene inne i moskeen må vi la dem praktisere sin tro blir det gradvis trangere om sa- i fred! ligheten. Snart danner de tette, Mange nikker, andre lytter skrå rader i rommet: Et 50-tall uttrykksløst, noen lengst bak menn med ferdigvaskede hen- har tatt seg en lur med hodet der og føtter vender kropp og mot moskéveggen.

– Vi har ikke lov å tvinge vår sinn mot Mekka. Det er karer i

«De er på villspor. Vi står ikke i krig med jøder og kristne.»

Kirke i celleform

21

Strek | Aktuelt

tro på andre. En god muslim viser disiplin, jobber med å forbedre seg selv, slik at vi kan vise verden islams sanne karakter som et redskap for fred og godhet. Vi må være en motvekt, en motvekt til de ekstreme grupper som nå sverter islams rykte.

Prekenen er over. Allahu-akbar, ropes det, og 50 hoder krenger mot gulvet i én samkjørt bevegelse. Det rasler, synkront, i 50 par bukser og jakker. Lydløse bønner glir over leppene. Gjennom et åpent vindu står bylydene inn i rommet – 31-bussen, et kjøleanlegg, spurvekvitter.

Uannonsert Etter påfølgende servering av tropisk nektar og sjokoladekjeks på bakrommet, lirkes imam Ashrafi inn i en drosje som tar ham til et hotell i Oslo sentrum.

– De som fulgte meg i drosjen var litt sure, smiler den vektige imamen, der han vagler seg på tvers av en sofa. – De fikk kjeft for at det ikke var annonsert hvem som skulle undervise i dag. Hadde de gjort det ville mange ha tatt med seg sine bekjente. Og så ville det – ha, ha – blitt kaos i det lille rommet.

Han blir alvorlig.

– Det første du må forstå, er voldstrykket. I Pakistan har det økt og økt i 30-40 år, sier han og viser til endeløse krigsbølger i Afghanistan og økende sekterisk terror i Pakistan. Kombinert med fattigdom, arbeidsledighet og analfabetisme gir det fet grobunn for ytterligheter.

Pakistan ligger nesten på bunn av de 162 landene om er vurdert

22

Mot terror: Tahir Ashrafi fronter fredagsbønnen i Dar ul Ulum Oslo. Han står bak en rekke fordømmelser og fatwaer mot terror i islams navn.

i The Global Peace Index, i samme sjikt som Ukraina, Kongo, Sudan og Somalia.

– I dag bor det krig og redsel i hjertene hos altfor mange pakistanere. – Og da er det typisk minoritetene – kristne, hinduer, sjiamuslimer – det først går ut over, sier han til STREK. *** Hafiz Tahir Ashrafi er høyt på strå i det geistlige hierarkiet i Pakistan. Mulanaen leder Pakistan Ulema Council (PUC), et sentralt råd for islamske lærde i landet. Han er også en profil i det myndighetsoppnevnte

Strek | Nr. 2, 2016

«Når jeg vet jeg har rett, viker jeg ikke en tomme.

Da kan jeg buse på.»

Council of Islamic Ideology (CII), som har en tung finger med i det toppolitiske spillet.

Ashrafi har rukket å bli en rød klut for mange ytterliggående

islamister i landet. Også fordi han har en fortid som «en av dem». Allerede som tolvåring var han med – som «humanitær medhjelper», sier han – i grupper av hellige krigere, mujahedin, som kjempet mot den sovjetiske hæren i Afghanistans fjell. Ashrafis første amir, kommandør, var ifølge en artikkel i The Guardian den senere så beryktede Qari Saifullah Akhtar, leder for jihadistbevegelsen Harkat-ul-Jihad Islami. Som ung voksen var han også med i Taliban-grupperingene mer og mindre løst knyttet til Mullah Omar.

Det siste tiåret har han brutt

Ingen bønn med sko på: Det tetner til, også i entréen til moskeen Dar ul Ulum Oslo.

Travelt: Via nettsiden til Pakistan Ulema Council kan man følge rådets verbale krig mot voldelige islamister.

stadig tydeligere med fortiden.

Tahir Ashrafi vakte kraftig oppsikt da han, som leder for de islamske lærde i PUC, tok i forsvar en blasfemianklaget 14-åring. Den kristne ungjenta Rimsha Masih fra et slumområde nær Islamabad risikerte dødsstraff, naboer hevdet de knep henne med brannsvidde rester av en religiøs lærebok i hendene. Slektninger av Rimsha

tryglet for jentas liv. De viste til at hun har Downs syndrom, og vanskelig kan straffes for sine handlinger.

Kampanjen Ashrafi ledet, appellerte til blant andre daværende president Asif Ali Zardari og høyesterettsjustitiarius Iftikhar Chaudhry, toppene i et statsapparat som ofte anklages for å la overgrep mot trosminoriteter gå upåtalt. Kampanjen bidro til å avdekke at «beviset» mot Rimsha Masih var fabrikkert av en lokal imam, Hafiz Chisti. Det kom frem at imamen og bakmennene var ute etter et påskudd for å fordrive kristne fra området, blant annet for å skaffe tomt til en ny koranskole.

Snart beordret Pakistans høyesterett politiet til å henlegge saken; den var åpenbart grunnløs. «Rimsha er en av nasjonens døtre», uttalte Ashrafi, «og vi muslimer bør bøye hodet i skam for det Chisti gjorde.»

Den dristige imamen vakte oppsikt, også i storaviser som

The Guardian og The New York på dødsens alvor. Så sent som Times. Avisene viste til at Pakis- den 8. mars demonstrerte et tans mektige – og særlig landets hundretalls Qadri-støttespilislamske lærde – nesten aldri lere foran den pakistanske ambacker mennesker som ankla- bassaden i Oslo. De hevder henges for å fornærme islam. Nå rettelsen var urettmessig. Eller var det en som brøt rekkene, og som det sto på en av plakatene: «I Profetens tjeneste er selv dødet med bravur. den akseptabel.»

Skal likvideres Siden har han fulgt opp med «Ikke ytterliggående» å fordømme det doble selv- Hva har fått ham til å flytte mordsangrepet mot All Saints’ tyngdepunktet så drastisk? Fra Church i Peshawar i september krigersk islamisme til «kamp 2013, som drepte et hundretalls for sann islam og tverr-religikirkegjengere. Året etter fron- øs harmoni», som han selv kaltet han en fatwa skrevet av PUC ler det? mot det fremstormende fenoHan klør seg i skjegget. Leter menet IS. etter gode, engelske ord for saDødstruslene mot Ashrafi ken, før han serverer dem med tung punjab-aksent. tiltok nå i antall og styrke.

De ble ikke færre etter at han – Jeg var 11-12 år da jeg sluttet fordømte det groteske angre- meg til jihad for våre afghanske pet fra det pakistanske Taliban brødre. Den gangen var de over– TTP – mot en skole for barn av rent av den sovjetiske hæren. militære i Peshawar i mars 2015. Jeg var ingen hardliner da. Men Ifølge en trusselvurdering laget jeg kunne vanskelig ha sett for for provinsregjeringen i Pun- meg at jeg skulle komme dit jeg jab skal en Taliban-komman- er i dag: at det riktige er å sette dør, Naikullah, egenhendig ha oss ned med ledere fra andre resondert Ashrafis hjemby Lahore ligioner, heller enn å gå krigens med tanke på en likvidering av vei. Snakke, ærlig, om det som «frafalne imamer» som Ashrafi. er vanskelig. Finne løsninger.

Nylig, i februar 2016, forOpplevelser i felten har spilt svarte Ashrafi fullbyrdelsen av inn.

– Det var disse to kvinnelige dødsdommen mot Mumtaz Qadri, mannen som på åpen gate russiske soldatene. Gruppen jeg drepte den liberale guvernøren var med i som tenåring, hadi Punjab, Salman Taseer. Qadri de tatt dem til fange. Jeg fikk så var Taseers livvakt, og var ra- vondt av dem. Og så listet jeg sende fordi guvernøren hadde meg om natten til skuret der tatt til orde for å avvikle døds- de ble holdt fanget. Og slapp straffen for blasfemi. dem fri.

– Hva? Sånt gir gjenklang helt til Frogner. For Qadri anses av – Ja, sånt skal ikke kvinner mange i Pakistan som en helt, måtte oppleve. Det er ikke fair en som tar krenkelser av islam å ta dem til fange.

Kirke i celleform

23

Strek | Aktuelt

– Hvor og når skjedde dette?

– I Paktiya-provinsen, midt på 1980-tallet.

– Og du ble ikke straffet?

– Kommandanten fant aldri ut hvem som hadde gjort det.

– Og det ble et vendepunkt?

– Ett av mange. Men viktigere var noe som skjedde senere, for bare få år siden. Jeg fikk

«Ekstremisme er ikke veien, det er nederlagets vei.» høre om en ung, kristen kvinne som var ansatt hos en venn av meg. Hun ba om hjelp fordi ekstremister hadde smadret bilen hennes. Det gjorde de ene og alene fordi hun er kristen. Da skjønte jeg hvor meningsløst sånt er. Og så var det den opprørende saken med Rimsha Masih, og så guvernøren vår, Salman Taseer...

Han blir fjern. Scroller i vei på mobilen, tekster et svar på ett eller annet, så ett til.

– Unnskyld, det der var litt forstyrrende ...?

– Oj, sorry. Jo. Det verste er jo hvordan ekstremistene fanger opp våre unge. Og om det er noen unge som leser ditt magasin, vil jeg bare understreke: Ekstremisme er ikke veien, det er nederlagets vei.

24

– Og i oktober 2015 var det like før disse ekstremistene klarte å drepe deg?

– De var tre, afghanere. De sto klare i min hjemby Lahore, klare for å slå til med våpen og eksplosiver. De skulle angripe bilen med min livvakt, og så min bil. Men med Allahs velsignelse slo planen deres feil.

De ble tatt av politiet, og har tilstått.

– Og du vet av egen erfaring litt om hva som driver dem?

– De vil sette grupper opp mot hverandre, splitte og herske, sunnier mot ...

Han skjærer en grimase. Det er kneet, etsteds der nede, som verker. Han trenger en kopp varm te, mener han, og slenger ut en ordre mot en kvinnelig resepsjonist: – Give me hot water and honey!

Give me!

Et øyeblikk ser man kulturkræsjet komme. Så spiser hun irritasjonen i seg, nikker stumt, og går mot kjøkkenet.

– ... ja, sunnier mot sjiaer, muslimer mot kristne. Og så vet de hva big news er. De planlegger målbevisst, de vil ha maksimal skrekkeffekt via mediene. Og i Pakistan går mediene fem på!

Han har andre og nære grunner til innlevelse i skjebnen til Rimsha Masih. 44-åringen har seks barn, ett av dem har Downs.

Og så har han blitt overrasket av varmen han er møtt med av kristne ledere, først i Pakistan – og etter hvert som det religiøse diplomatiet har brakt ham utenlands, i USA og Europa.

– Erkebiskopen av

Strek | Nr. 2, 2016

Overrasket av varmen fra kristent hold: – Kristne ledere sier de ber for meg, det kjennes godt, sier imam Ashrafi.

Canterbury stelte til en stor fest for meg, det var en stor ære.

Og så sier disse lederne at de ber for meg, det kjennes godt.

Også sjiamuslimske ledere gjør visst det.

Han tar seg i det.

– Ikke de ytterliggåebde sjiaene. Det finnes hatefulle folk blant dem også. Terrorister!

Håndgemeng Ideologisk regnes Ashrafi som moderat til konservativ. Men han er ikke alltid like moderat i uttrykksmåten.

– Når jeg vet jeg har rett, viker jeg ikke en tomme. Da kan jeg buse på.

Nylig havnet han i noe som lignet et håndgemeng med et annet medlem av Council of Islamic Ideology. Opponenten rakk å rive i stykker kragen på kjortelen hans.

– Og så ser jeg gjentatte meldinger i mediene med anklager om at du drikker alkohol?

– Det er så mange som vil skandalisere meg. Når ekstremistene ser at folk lytter til meg, at jeg oppnår resultater, gjør de

alt for å dra meg ned i søla. Men støtten har heller tiltatt etter disse skandalegreiene.

– Hvordan måler du dette?

– På antallet støttemeldinger i diverse medier, i antallet invitasjoner jeg får om å forkynne.

Og de lærdes råd, PUC, gir meg massiv støtte.

– På et TV-klipp som sirkulerer på nettet, snøvler du kraftig, dine kritikere mener det dokumenterer at du var full?

– Nei, det var en fordreining av stemmen min, gjort med datamaskin. Jeg er ikke så dum at jeg opptrer i påvirket tilstand på TV.

– Du er en som mange i Pakistan lytter til. Hva dominerer deres inntrykk av Vesten?

– De ser Vesten som krigersk, ikke minst på grunn av krigen i Irak. Men den mosaikken har også andre biter. Jeg vet at mange pakistanere som bor i Norge, sprer gode rykter om et land med mange gode mennesker, og en stat som yter mye bistand til oss.

– I mange muslimske land – Egypt, Tyrkia, Irak og Saudi-Arabia, for å nevne noen – opplever kristne minoriteter å bli forfulgt, de har alvorlige pro...

– Nei, det er ikke riktig at det er sånn, for eksempel i Saudi-Arabia.

– Den koptiske minoriteten i Egypt, du har registrert de mange tilfellene der islamister svir av kirkebygg og fysisk angriper kristne?

– Det er ikke bra!

– Er det noe i selve islam som forklarer det kraftige presset kristne og andre minoriteter i mange av disse landene lever under? Er islam en territoriereligion, som bare kommer til sin rett i land den dominerer?

– Nei, nei. Tidlig i islams historie ga Profeten – må fred være med ham – en garanti til alle kristne. I et islamdominert område skulle de være sikret trygghet, liv og ære. Enhver muslim som krenker kristne, er ikke en etterfølger av Profeten. Om islamister i Egypt dreper kristne, handler det ikke om islam, men om barbari.

– Mange nordmenn i dag mener de vanskelig kan komme til noen annen konklusjon enn at det er en sammenheng mellom

islam og voldsutøvelse?

– Da ser de seg blinde på de muslimer som misbruker religionen til sine egne, sekteriske og egoistiske formål. Det er ikke islam som sådan det er noe galt med.

– Hva er for deg det mest dyrebare ved islam? Hva er den største gleden ved å være muslim?

– Det er erfaringene i bønn.

Når du vender deg til Allah med hele deg. Det kan gjøre usigelig godt.

– Vil du si at du kan høre Guds stemme?

– Nei. Ikke sånn direkte. Men jeg opplever at Allah besvarer meg med konkret omsorg. For meg, og for mine. Særlig når jeg har vært i Mekka og har lagt frem for Allah min families behov, så har svarene ofte meldt seg kort etterpå. Allah elsker meg, det er sikkert. Mye sterkere enn noe menneske kan gjøre. Det er som han sier: Jeg er deg mye nærmere enn du fatter.

Kan ikke knyttes til terror Klokken nærmer seg 16 denne fredagsettermiddagen, og intervjutiden går mot slutten.

Ashrafi har ropt etter stadig flere kopper med te, ikke for å drikke den, men for å la varmen fra porselenet lindre et verkende kne. Så dukker plutselig to landsmenn opp ved sofagruppen, med grønne plastposer fulle av restaurantmat.

– Jeg ga dem bare et vink, sier Ashrafi, og lemper varme retter i alu-folie ut over foajébordet: kylling, laks, ris, stekte grønnsaker i liflig duftende punjabisaus. Han gyver løs og sier

vær så god; alt hans er vårt.

Jeg prøver, en gang til, å bore i hva samtalene med «de mindre moderate» trosfellene i Oslo har gått ut på.

– Prøver du å påvirke dem i moderat retning?

– Jeg vil ikke si så mye mer enn at jeg har tatt kontakt.

– Lytter de til deg?

– Jo, for så vidt. Men de trenger tid. Ett møte er ikke nok, sier Ashrafi, og styrer samtalen inn på mindre følsom grunn.

– Forsyn dere endelig av maten. Disse vennene her, de har dreisen på Punjabi food!

Tre timer senere befinner Ashrafi seg på et fly mot Lahore. Lenge før han lander, ved 21.30-tiden, braker terroren løs i Paris: seks simultane angrep, automatvåpen, håndgranater og eksplosiver, 130 døde, mange flere skadde; blodet danner pøler ved stadioninnganger, på boulevardene og i et konsertlokale, det finner veien mellom hodene og hendene til livløse ofre på restaurantgulvet.

Allahu akbar, roper gjerningsmennene. Allahu akbar.

Ikke mange timer senere er Hafiz Tahir Ashrafi klar med pressemeldingen. Slik han også var det etter bombeangrepet i Gulshan Iqbal-parken i hjembyen Lahore den 28. mars 2016, der minst 72 ble drept.

«Avskyelig», «trist», skriver han, på vegne av Pakistan Ulema Council, og legger til: – Men det er urettferdig å knytte terroren til islam.

Mellom linjene er det som om man kan høre imamens dype og oppgitte sukk. ◼

Kirke i celleform

25

Folk tror mer enn du tror Hver lørdag snakker vi med mennesker om hva de tror på.

Det har vi gjort i 25 år. Det vil vi fortsette med.

Gaute Heivoll

Erna Solberg

Geir Lippestad

Ida Gilbert

Mama Maggi

Petter Stordalen

Cato Kristiansen

Elisabeth Thorsen

Bli abonnent selv eller gi bort avisen til noen du er glad i, kostnadsfritt i 3 uker.

Få papiravisen levert hver dag, samt tilgang til alt vårt innhold på nett og e-avisen.

Bestill abonnement til deg selv: Send VL til 1933 eller gå inn på www.vl.no/gratis Gi bort til noen du er glad i: www.vl.no/gibort

Tekst Asle Finnseth

Strek | Kirkelig periskop

Rasisme preger kristne Trump-fans

Donald Trump taler til supportere i Fountain Hills, Arizona i mars 2016.

Foto: Gage Skidmore/Flickr

USA: En hang til rasisme preger evangelikale kristne som støtter Donald Trump. De er også mindre aktive kirkegjengere enn evangelikale som støtter andre republikanske presidentkandidater.

Det viser to studier av evangelikale kristne i USA, en bevegelse innen protestantismen med pietistiske røtter som sterkt vektlegger erfaringen av å være «født på ny». Den

ene er utført av statsviterne Jason McDaniel og Sean McElwee, og publisert på bloggen til Portland State University. De har sett på holdningsprofilene til evangelikale velgere i den anerkjente National Election Study (NES). Datasettet omfatter 1200 registrerte velgere og er innhentet i januar 2016.

NES-undersøkelsene har flere respondenter

og stiller mer detaljerte spørsmål enn de mer løpende gallupene utført for de store mediehusene i USA. Ifølge studien gir de evangelikale Trump-supporterne markant høyere støtte til rasistisk pregede stereotypier, som at sorte og latinamerikanere generelt er «late» og «voldelige».

→

AREOPAGOS SOMMERFESTIVAL 2016 Sammenheng: hverdagen, troen og idealene

Peter Halldorf

Norefjell Ski & Spa 30.06—03.07 Bodil Sødal

Broder Stephen

Alfred Vaagsvold

DIALOG FESTIVALKUNSTNER FJELLTUR SAMTALER MUSIKK FOREDRAG VERKSTED FILM KVELDSKAFE PILEGRIMSVANDRING FORESTILLING TAIZEBØNN FOLKETONER MED MER Les mer på areopagos.no. Påmeldingsfrist 8. juni.

Strek | Kirkelig periskop

→ Rasisme preger kristne Trump-fans Supporterne er stort sett hvite velgere, og står for tilsvarende oppfatninger rundt muslimer.

– Vi finner ingen slik sammenheng når vi ser på de evangelikale supporterne til andre republikanske kandidater som Marco Rubio og Ted Cruz, skriver McDaniel og McElwee.

En annen statsviter kom til samme resultat i sin studie av de samme dataene. Tobin Grant ved Southern Illinois University peker også på at de evangelikale Trump-supporterne går sjeldnere i kirken enn evangelikale kristne flest.

de kirkesjeldne tvilerne og til aktive kirkegjengere. Den første gruppen utfordres til å melde seg ut, den andre til å være mer kritisk overfor egen tro.

– Vi vil bare gjøre oppmerksom på at det kirkene markedsfører er falskt; det er behov for et motpress, heter det.

– Dessverre ser det ut til at folk ikke selv gjør seg de nødvendige overveielsene, sier talsmannen Anders Stjernholm, en av dem som profilerer kampanjen.

Forskere sier overfor Kristeligt Dagblad at det er tvilsomt om kampanjen får noen nevneverdig effekt på medlemstallet i Folkekirken.

Kilde: Christian Post

Kilde: Kristeligt Dagblad

«Det er rart å ha en usynlig venn som ikke kan hjelpe deg ved sykdom og ulykker», skriver Ateistisk Selskab på sine nettsider.

Foto: Ateist.dk

Ateist-kampanje mot Folkekirken DANMARK: Ateistisk Selskab i Danmark bruker sosiale medier og bussreklame for å få dansker til å melde seg ut av Folkekirken.

Selskabet har fått stor presseomtale rundt sin påskekampanje. Den henvender seg både til

28

«Bekjemper demoner» med nattlige møter STORBRITANNIA: Naboklager har haglet mot en pinsekarismatisk menighet i London som satser på høylytt, nattlig åndskamp mellom klokken tre og fem om morgenen. Men Climate Irungu, som titulerer seg som biskop i The Kingdom Church, nekter å bøye av.

– Det er jo på natten demonene og åndeverdenen er mest aktiv, sier han til avisen The Standard.

Irungu hevder at nattlige møter viser seg å være strategiske og til stor hjelp for medlemmer som trenger befrielse fra sykdom, økonomiske problemer og «demoniske sjelebånd».

Kilde: Christian Times

Strek | Nr. 2, 2016

Noen sår, andre høster frukten I en by som min, München, er husfellesskap ofte et flyktig fenomen. Da gjelder det å huske at andre kan høste det som blir sådd der, skriver Brian McNeil.

Korrespondent: Brian McNeil Brian McNeil er katolsk sogneprest i München. Han har doktorgrad i teologi fra universitetet i Cambridge og har tidligere vært prest i Norge i åtte år. Han har skrevet flere bøker, blant dem Kom og følg meg (Solum forlag).

Mange: 9700 medlemmer tilhører St. Michael kirke i München. Størrelsen gjør nære relasjoner utfordrende, skriver Brian McNeil.

Små husfellesskap er i Er husfellesskapets størrelse dag en helt vesentlig dimen- en fordel eller en ulempe? Både sjon av den katolske kirkes liv, – og, vil jeg si. I min menighet ikke minst i mange muslimske i München – St. Michael med land og i Kina. Dette betyr like- dens 9700 medlemmer – er det vel ikke at slike husfellesskap av sosiologiske grunner simkan betraktes som en normal pelten umulig å oppleve et nært, måte å leve et katolsk liv på. De menneskelig fellesskap. Det er er ett av mange svar på en si- umulig for meg å bli personlig tuasjon der katolikker ikke har kjent med enhver som sogner til muligheten (eller bare har be- vår kirke. Da er det en fordel å grensede muligheter) til å bygge kunne leve sin tro i en forholdskirker og åpent leve sin tro. De vis liten gruppe – akkurat som er derfor ikke noe typisk feno- de første kristne. Hedningene men i det katolske Europa eller sa om dem: «Se hvordan disse Nord-Amerika. kristne elsker hverandre!» Ville de kunne ha sagt det samme om Uoverskuelig våre store menigheter?

Merkelig nok, der man faktisk På den andre side ligger det har prøvd å etablere slike små en reell fare i at et lite husfelleshusfellesskap hos oss, har man skap ikke har alle de nådegavemåttet konstatere at en sortene hvis samspill ifølge Paulus ring i fordeler og ulemper kan gi utgjør kirkens liv. nokså vilkårlige resultater. Det er nemlig bare ens eget perspekHva med bønnelivet? tiv som bestemmer om visse asEn annen fordel er sikkert sponpekter anses for positive eller taniteten i husfellesskapets negative. bønneliv. De er ikke bundet av

kirkerommets arkitektur, heller ikke av liturgiens faste former.

På den annen side er det slett ikke lett å opprettholde spontaniteten over lengre tid. Mange grupper, f.eks. husfolket ved retreatsteder, har opplevd at kreativiteten har sine grenser, og derfor satset på bønn i fastere former.

Nattverd Det er også verdt å spørre om husfellesskapets forhold til nattverden. Etter katolsk og ortodoks forståelse trenger man jo en ordinert prest, ellers kan man ikke feire messen. Og da måtte en prest komme utenfra gruppen. Dette fører til to andre spørsmål: Hvordan forstår gruppen seg selv i forhold til stedets menighet(er)? Og hvordan forstår gruppen sin misjon i en avkristnet verden?

Likeledes kan kortvarigheten i et husfellesskaps liv være både fordel og ulempe. Folk beveger

seg fra sted til sted, fra jobb til jobb, og derfor også fra menighet til menighet. «Her på jorden har vi ingen by som består», heter det i Hebreerbrevet, og under vår pilegrimsferd mot det himmelske Jerusalem kan det være godt å finne en oase i et husfellesskap.

På den annen side er det vanskelig for en gruppe å måtte begynne på ny igjen, hver gang et enkelt medlem eller et ektepar bryter opp. Vi har investert mye tid og kjærlighet i dem som ikke lenger er sammen med oss, og dette kan oppleves som en smerte. Vi sørger over dem.

Men her må man huske det Jesus sa i Samaria: «Det er et sant ord at én sår, og en annen høster.» Det som vi i har sådd – det være seg i en stor menighet eller i et lite husfellesskap – går ikke tapt. En annen kommer til å høste det, slik at «den som sår og den som høster, kan glede seg sammen.» ◼

Kirke i celleform

29

30

Strek | Nr. 2, 2016

Foto: Ă…shild Moen-Arnesen

Strek | Gjenskinn

ÂŤKanskje tiden for husmenighetstanken omsider er moden?Âť Erling Rimehaug

Kirke i celleform

31

Erling Rimehaug er forfatter og redaktør i avisen Vårt Land. Har blant annet skrevet Når Gud blir

Strek | Gjenskinn

«Djevelstadiet» – og andre steg mot ekte fellesskap Når er en menighet menighet nok?

– Men dette er jo menigheten! utbrøt Robert Frost da vi i vårt husfellesskap hadde en diskusjon om menighetstilknytning.

Robert Frost var en av de åndelige fedre som dukket opp i livet mitt på et tidspunkt da jeg desperat trengte nettopp det. Han var egentlig biolog, men hadde skrevet en rekke oppbyggelsesbøker og reiste som predikant i ulike karismatiske sammenhenger. Jeg husker ikke hvor jeg først møtte ham, men for meg framsto han som et bønnesvar. Han var omtrent tretti år eldre enn meg, klok, mild, lavmælt og uten den trangen til å dirigere andre som så ofte skremte meg. Samtalene med ham var til stor hjelp for meg, og det falt helt naturlig å invitere ham til det husfellesskapet jeg på den tiden ledet. Og han inspirerte oss til å tro at dette fellesskapet var mer enn en gruppe mennesker: Det var en menighet.

De utilfredse. «Slutt dere sammen i husmenigheter! Altfor lenge har den store massen av Guds folk og Jesu venner vært et publikum i kirkebenkene. Nå er tiden kommet for denne appellen: Slutt dere sammen i husmenigheter! Dette betyr ikke at dere bør slutte å gå på de vanlige gudstjenestene, men det betyr at det behovet dere har for kristent fellesskap og personlig nærhet til andre Herrens disipler, blir tilfredsstilt.

Det sitter fullt av ensomme og skuffede kristne rundt omkring i kirkene, bedehusene og misjonshusene. De er ikke skuffet over evangeliet. De er glade for å være Guds barn. Ofte får de også stort utbytte av å høre prekener og delta i sangen. Men de er dypt skuffet, og tvers igjennom utilfredse, fordi de ikke har funnet inn i et virkelig kristent fellesskap.»

Jeg hører fortsatt Edin Løvås’ ildnende røst i

32

Strek | Nr. 2, 2016

denne innledningen til boka Husmenigheten – et levende nærmiljø, som kom ut i 1980. Edin hadde en helt avgjørende innflytelse på mitt liv da jeg møtte ham tidlig på 80-tallet. Først og fremst det

«De er ikke skuffet over evangeliet, men fordi de mangler ekte, kristent fellesskap.»

Edin Løvås

han lærte om andaktsliv og stillhet. Men tankene hans om husmenigheten gikk også rett inn i min situasjon. Med boka som manual gikk jeg i gang med å skape en husmenighet i hjemmet vårt.

Lang historie. Husmenighet var ikke noe nytt Edin Løvås hadde funnet på. Han var svært nøye med å understreke det. De første kristne menighetene var nettopp troende som samlet seg i hjemmene. «Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede», står det om urmenigheten i Jerusalem.

Det var altså i hjemmene de feiret nattverden og hadde den egentlige menighetssamlingen – mens de hadde et mer offentlig møtepunkt på tempelplassen, der alle og enhver kunne være med. Når vi videre utover Apostelgjerningene og brevene

borte (2000), Tørsten gir lys (2007) og Veien til Betlehem (2012).

En kirkeruin fra 400-500-tallet i Syria mellom Aleppo og Antiokia. Da de kristne bygde kirker, tok de arkitekturen fra det romerske forsamlingshuset – basilikaen – og ikke fra det romerske tempelet.

Foto: Erling Rimehaug

Kirke i celleform

33

Strek | Gjenskinn

møter kristne fellesskap, så er de nesten alltid forsamlet i et hjem.

Det var for så vidt naturlig. De kristne var en marginalisert bevegelse, til tider forbudt og forfulgt. Du bygger ikke prangende forsamlingslokaler i en slik situasjon. Men var det også noe mer – en forståelse av at en menighet ikke er det samme som en forsamling?

I det syriske høylandet vest for Aleppo ligger det en mengde ruiner fra romersk tid. Her kan

Gudstjenestemenigheten kan forvente mer deltakelse enn som så. vi rent fysisk se hvordan den kristne menigheten ble til den forsamlingen vi nå tenker på når vi sier kirken. I de forlatte byene fra 300-400-tallet finner vi forsamlingslokaler med kristne symboler.

Det begynte som ganske enkle firkantede, ettroms bygninger. Men snart begynte man å bygge basilikaer. En basilika var standard planløsning for romerske offentlige bygninger – et rom delt i tre med to søylerekker, et midtskip og to sideskip – slik vi nå kjenner klassisk kirkearkitektur.

Templer så annerledes ut, det var lokaler bygd for offerkultus. De kristne bygde ikke templer, men valgte sin arkitektur fra de offentlige forsamlingslokalene som ble brukt i samtiden.

At man trengte større lokaler å møtes i, var en naturlig følge av at storparten av befolkningen ble kristne. Men med større lokaler og større forsamlinger, må noe av intimiteten og fellesskapet i de tidligere menighetene ha forsvunnet. I stedet for å være et familiepreget fellesskap, ble man en forsamling.

På søyle. Noen reagerte på dette. I nærheten av de syriske kirkeruinene fra tidlig bysantinsk

34

Strek | Nr. 2, 2016

tid finner vi restene av søylen til Simon Stylitten.

Han bodde i flere år på toppen av denne søylen.

Det var en ekstremvariant av bevegelsen som oppsto samtidig med at menighetene flyttet inn i forsamlingslokaler. Noen orket tydeligvis ikke å være sammen med så mye folk, og valgte i stedet den totale isolasjon. Det skal ha vært hundrevis av slike stylitter rundt i det syriske landskapet på firehundretallet. Langt flere eneboere slo seg ned i grotter i øde områder fra Egypt i sør til Georgia i nord. På slutten av 400-tallet var dette blitt en stor bevegelse.

Litt lenger vest i Syria, der fjellene nord for Damaskus går over i ørkenen som strekker seg helt til Irak, fikk jeg for noen år siden låne en slik grotte. Jeg satt i skyggen av huleåpningen og så sola brenne seg over ørkenlandskapet, og jeg pakket meg inn i klær inne i hulen til beskyttelse mot nattekulden, mens villhundene hylte over en månebelyst ørken. Ensomheten var betagende, og jeg kjente Gud kom nær. Likevel kjente jeg allerede etter en dag på savnet etter menneskelig fellesskap.

Stedfortredere. Slik må eneboerne også ha opplevd det. Derfor varte det heller ikke lenge før de sluttet seg sammen i fellesskap. I fjellsiden nedenfor hulen jeg lånte, klorer Mar Musa-klosteret seg fast, nesten som en harmonisk utvekst på fjellet. Det er mange slike fjellklostre rundt i Midtøsten. De er alle bygget som samlingspunkt for en rekke grotter i området, hvor det bodde eneboere. De organiserte sine fellesskap og laget regler for hvordan de skulle leve sammen.

Slik ble den opprinnelige kristne husmenigheten gjenskapt, men i en enda mer radikal form. For her delte man livet minst like tett som noen familie gjør.

Et så hundre prosent åndelig liv, med så total overgivelse til fellesskapet, var ikke mulig for flertallet. Etter hvert oppsto forestillingen om at nonnene og munkene levde menighetslivet på vegne av alle andre, som en slags stedfortredende menighet. Mange av dem følte nok ansvaret for å formidle åndelig liv til menigmann. Særlig gjaldt det bevegelser som fransiskanerne og dominikanerne. Men med i fellesskapet kunne ikke

lekfolk bli. Lekfolk fikk nøye seg med å høre til i forsamlingen.

Haugianske røtter. Første gang jeg fikk lov til å gå på kino – endatil i samme lokale som det ble arrangert dans på lørdager– var det for å se på filmen om Hans Nielsen Hauge. Min mormor var med som statist, og da måtte kinoforbudet vike. Jeg opplevde det underlige å se min snille mormor i all sin bunadsprakt hytte med nevene og rope ukvemsord til lensmannen, som arresterte Hauge. Det var helt på sin plass at mormor spilte haugianer. På morssiden kommer jeg fra haugianerslekt – det var Hauge som fikk tipptippoldefar til å gifte seg med tipptippoldemor.

Gården deres var et av samlingsstedene for haugianerne. En av hovedanklagene mot Hauge var at han samlet folk og preket for dem i hjemmene. For konventikler – altså oppbyggelige samlinger i hjemmet – skulle etter loven skje under prestens kontroll. Hauge og de andre haugianske lekpredikantene fikk ikke ordet i kirken. Men de mente Gud hadde kalt dem til å forkynne, og Guds kall måtte stå over prestens godkjenning.

Hadde ikke Luther selv satt skrifttolkningen fri fra kirkens kontroll? Når de ikke fikk tale i kirken, talte de rundt i hjemmene til folk.

Dermed oppsto husmenighetene igjen. Det er liten tvil om at for haugianerne var det samlingen i hjemmene som var den egentlige menigheten.

Det var der de hentet inspirasjon og forståelsen av sin tro. Det var der de fikk fellesskap og gjensidig hjelp, også i det praktiske livets mange utfordringer.

Nattverden forrettet de imidlertid ikke. Hauge var ikke rede til å ta det bruddet med kirken som det ville innebære. Først hundre og femti år senere – i 1913 – kjempet lekfolket fram den frie nattverd, det vil si rett til å forrette nattverd uten presten og utenfor kirkerommet. Men da var også lekmannsbevegelsen flyttet inn i forsamlingslokalene. Husmenighetsbevegelsen var blitt en bedehusbevegelse. Og dermed var husmenighetene igjen blitt forsamlinger som møttes i offentlige lokaler i stedet for i hjemmene.

Edin Løvås har ofte sagt at han var for tidlig ute. Det gjaldt i alle fall meditasjon og retreat,

som han lanserte på 50-tallet. Boka om husmenigheten traff likevel en del av oss hjemme da den ble lansert først på 80-tallet. Mange hadde vært innom Jesusvekkelsen på 70-tallet, og lette etter å finne det samme fellesskapet – uten å finne det i menigheter og bedehus. Vi lette etter et mer autentisk og forpliktende samvær enn vi fant i forsamlingene. Samtidig måtte det ikke være mer krevende enn at det lot seg forene med jobb og familieforpliktelser. Jeg opplevde at Edin kom med svaret på det jeg lengtet etter.

«Kristne mennesker har møtekompleks. Bli kvitt dette», skrev han. Jeg kjente langt inn i margen hvor rett han hadde. Å ha kristent fellesskap betydde å sitte på møter. Høre forkynnelse. Synge sanger. Litt småprat før og etter møtet med noen, helst de du kjente fra før. Så hadde man selvsagt kristne venner som møttes på fritiden. Men det var liksom noe annet enn kristent fellesskap.

Helt siden jeg var i studentlaget, var jeg med i bibelgrupper – ledet også noen selv. Men det

Munker og nonner ble en slags stedfortredende menighet. var noe som manglet. Og jeg forsto hva da jeg leste Edins bok. «En husmenighet består ikke av en flokk kristne som holder husmøter. Gjør dere kjent med de andre først og fremst for å bli venner med dem. Gjør en virkelighet av det fellesskapet dere allerede har i Kristus.»

Jeg skal ikke prøve å fortelle historien om vårt husfellesskap. Det ville ikke være helt fair overfor de som var med, og det er heller ikke alt som har allmenn interesse. Men vi høstet noen lærdommer. Noen av dem vil være gjenkjennelige for andre.

Ikke en klikk. Et spørsmål som fort dukket opp, var hvor åpen en husmenighet kan være.

Kirke i celleform

35

Strek | Gjenskinn

Det tillitsforholdet og den nærheten som vi ønsker, den forutsetter at de samme menneskene er sammen over en viss tid. Hvis det stadig introduseres nye mennesker, eller hvis folk kommer og går, så er det ikke mulig å få til en trygghet som gjør at vi kan åpne oss for hverandre. Samtidig kan ikke en menighet være en lukket klubb eller klikk. Den skal gå ut til nye mennesker og alltid være villig til å lukke nye inn i fellesskapet.

Det kan fort bli konflikter mellom de som er dynamiske og utadvendte og de som søker trygghet og stabilitet. Siden kona mi er den ene typen, og jeg den andre, fant vi en slags balanse. Men det forhindret ikke at noen trakk seg fordi de ikke orket nye som kom inn. Eller at vi måtte legge bånd på hvem som ble invitert, for å ikke skape for mye uro.

En type kirkevekst som hadde mye vind i seilene på denne tiden, var cellegruppemenigheten.

Menigheten var delt opp i mange cellegrupper, og veksten skjedde ved at disse stadig tok opp nye mennesker og delte seg. Det kunne ligne husmenighetstanken. Men disse cellene var ikke husmenigheter. Det var det store fellesskapet som var menigheten. Cellegruppene var bare til for den store menighetens skyld. Jeg var senere med på et slikt opplegg, og opplevde at dette ble ustabile grupper der man aldri fikk bygd virkelig personlige relasjoner.

I husmenigheten er det derimot den personlige relasjonen som er poenget – en dobbelt relasjon til både hverandre og til Jesus. Tanken var at de skulle utvikle seg parallellt, i et samspill, der utdyping av den ene førte til utdyping av den andre. Jesus var ikke bare min personlige venn, men alles personlige venn. Og dermed møtte jeg ham først og fremst gjennom de andre.

Englestadiet m.m. En ekte relasjon er krevende. Edin Løvås skrev at husmenigheten gjerne begynner på englestadiet, men derfra er veien kort til djevelstadiet. «Det starter når dere oppdager at de andre slett ikke er fullkomne. Engler ramler ned en etter en, og blir svarte som sot. Mange fellesskap, storfamilier og husmenigheter er blitt oppløst på djevelstadiet.»

For det første er vi jo så ulike. Vi har ulike

36

Strek | Nr. 2, 2016

bakgrunner og erfaringer, ulike temperamenter, ikke minst ulike teologiske oppfatninger og ulikt politisk syn. Vårt husfellesskap hadde for eksempel folk med svært sterke synspunkter på dåp – noen veldig mot barnedåp, mens noen opplevde nådeforkynnelsen i barnedåpen som helt grunn-

Fra å være et familiepreget fellesskap, ble man en forsamling. leggende for sin tro. Så hvordan unngår man at det oppstår et mønster der de samme kranglene preger fellesskapet gang etter gang? Uten dermed å feie uenighet under teppet, eller å tvinge det ene synet til taushet. Det trengs klokskap hos lederne for når det trengs å lufte ut og når det er best å holde fred.

En husmenighet krever en stor porsjon raushet og vilje til å leve med ulikhet. Vi er ikke sammen fordi vi er enige, men fordi vi vil bygge felleskap basert på vårt forhold til Jesus. Han tålte tydeligvis nokså ulike folk rundt seg. En husmenighet av bare likesinnede, blir fort en klikk av selvgode folk.

Fruktbare spenninger. Noen ting er enklere dersom husmenigheten er tilknyttet et bestemt kirkesamfunn. Vårt fellesskap var tverrkirkelig, og dermed måtte vi ha rom for ulike teologiske syn. Noen av oss var ganske karismatiske, andre skeptiske til slikt. Alt skapte spenninger – men ofte var det fruktbare spenninger. I ettertid har jeg fått høre fra noen at de satte særlig pris på åpenheten for at man kunne mene ulikt.

Hvis man greier å takle djevelstadiet, så kommer man til menneskestadiet, skrev Edin Løvås.

Vi slutter å bli lei oss over at andre ikke er akkurat slik vi ønsker at de skal være, og lærer å sette pris på et fellesskap basert på at vi er sanne mot

hverandre. Et fellesskap som har rom for mennesker slik vi er – innerst inne vet vi at det er det vi trenger. Og noen ganger trenger vi det mer enn andre ganger.

Jeg lurte en tid på om vi hadde samlet opp alle de dysfunksjonelle familiene og alle problemmenneskene i våre omgivelser. Og så gikk det opp for meg at vi var helt normale. Det er slik folk har det. Det er bare så sjelden vi innrømmer det for hverandre. Men når vi kommer dithen at vi kan være oss selv, er det utrolig mye hjelp og støtte vi kan gi hverandre. Denne erfaringen gjør det mye lettere å bære over med ulikhet og motsetninger.

I den ignatianske veiledning snakkes det om tre måter å erkjenne Gud: gjennom skaperverket, gjennom menneskene, og gjennom Ordet. I husmenigheten ble det klart hvor sant det er at vi møter Gud gjennom andre mennesker. Og at hvis vi ikke kan møte ham der, så møter vi ham heller ikke i Ordet.

Svada må vike. Menigheter blir ofte veldig åndelige. Vi legger hverdagen igjen hjemme, tar på oss fintøyet og går til kirken. I husmenigheten er vi oss selv. Det skreller vekk mye åndelig svada og snakk uten bakkekontakt. For det blir jo veldig fort klart hva som har dekning i levd hverdagsliv, og hva som bare er talemåter. Dermed blir forkynnelsen også med nødvendighet både jordnær og hverdagsnær. Det funker ikke med de store faktene i sofakroken. Og hvorfor sitte der og snakke om noe som ikke er relevant?

Grensene mellom sosialt samvær og gudstjeneste kan bli ganske flytende. Det er ikke noe galt i å være sammen for hyggens skyld, og det er jo fint når det også kan være gudstjeneste. Likevel sørget jeg for å ha visse liturgiske rammer på de samlingene som var definert som menighetssamlinger. Lovsang, forkynnelse og forbønn hørte alltid med.

Like etter at vi hadde startet husmenigheten, var jeg i Jerusalem. Der kjøpte jeg inn et nattverdsett – en kalk, et lite fat, og mange små arabiske kaffekopper. Når vi kom sammen, hadde vi alltid nattverd. Slik markerte vi at vi faktisk var en ordentlig menighet.

I ettertid ser jeg at jeg hoppet lettvint bukk

over svære teologiske stridsspørsmål. Jeg hadde min bakgrunn fra Misjonssambandet, der fri nattverd var en selvfølge. Så det falt meg ikke inn at det skulle være noe kontroversielt i at hvem som helst forrettet nattverden. Ei heller bekymret det meg om deltakerne mente det virkelig var Jesu legeme og blod jeg delte ut, eller om det bare var en symbolhandling. Nå har jeg forstått at slikt kan utløse store teologiske kvaler og kamper. Men fortsatt må jeg si at jeg synes dette er ganske enkelt: Når vi er samlet, får vi gjøre det Jesus ba sine etterfølgere om å gjøre når de kom sammen, og så får hver og en tro det hun har fått mål til å tro om det som skjer. Noen vil nok mene dette er en lettvint og anarkistisk omgang med et av kirkehistoriens store spørsmål. Men lenger er ikke jeg kommet.

Det er klart: Idet husmenigheten begynner med sakramentsforvaltning, så kommer uvegerlig spørsmålet med full tyngde: Hvordan hører vi sammen med Kirken – med resten av Guds folk i sine ulike organisasjonsformer?

«Autentisk menighet». Husmenighetens forhold til kirkesamfunn og mer regulære menigheter har gang på gang vist seg å være et vanskelig punkt. Er vi virkelig en fullverdig menighet? Hva slags menighet er vi i så fall? Hvilket kirkesamfunn tilhører vi? Hva slags forpliktende forhold har vi til det større kristne fellesskapet? Det var midt inn i en slik diskusjon Robert Frost kom.

Selv om jeg opplevde at han hadde rett i at vi var en virkelig autentisk menighet, så var svaret likevel utilfredsstillende.

Edin Løvås var heller ikke så klar på dette punktet. Han anbefalte at husmenighetene skulle ha tilknytning til en større regulær menighet.

Men hvis ikke det gikk, så måtte man finne andre løsninger. Stort mer hadde han ikke å si, og jeg fant snart ut at her var det mange spørsmål som krevde svar.

De fleste husmenigheter møtes på hverdager.

Det skyldes at noe av poenget er å dele hverdagen med hverandre. Men også at noen av medlemmene ønsker å gå til søndagsgudstjeneste i en større menighet. Det kan handle om å opprettholde sosiale relasjoner, om barn som vil være del av

Kirke i celleform

37

Strek | Gjenskinn

et større miljø, men også om en tilknytning til menighetens liturgi og forkynnelse.

Det er da også som oftest helt uproblematisk.

Det er viktig at en husmenighet ikke blir seg selv nok. Det er viktig å ha fellesskap med kristne fra andre sammenhenger, og ha en frihet som ikke binder folk.

Men den menigheten hvor man går til gudstjeneste, vil ofte ha forventninger om mer deltakelse enn som så. Det kan være kveldsmøter, arrangementer for barn eller foreldre, weekendopplegg, dugnader og loppemarkeder. Det blir vanskelig å få tid både til å imøtekomme slike forventninger og til å følge opp fellesskapet i husmenigheten – som jo også gjerne vil omfatte mer enn de faste samlingene. Dersom medlemmene i husmenigheten er tilknyttet ulike menigheter, kan dette bli enda vanskeligere.

Noen opplever at de må ta et valg. De som da velger å prioritere husmenigheten, vil ha enda

Er det en lettvint og anarkistisk omgang med store spørsmål?

større forventninger til at den oppfyller behovene for fellesskap og meningsfylt samvær for alle familiemedlemmer.

Dette er en skvis som har tatt knekken på mange husmenigheter – eller ledet dem inn i en sekterisk isolasjon.

Bør forankres. Enhver menighet – også en husmenighet – bør stå i et forpliktende forhold til det større kristne fellesskap. Det er mange triste historier om menigheter som har villet være helt selvstendige. Det korrektivet som ikke minst

38

Strek | Nr. 2, 2016

lederskapet trenger fra det større fellesskapet, er helt nødvendig.

Som leder i en husmenighet uten noen slik klar tilknytning, ble dette etter hvert mitt største problem. Jeg følte meg alene som leder, at et altfor stort ansvar hvilte på mine skuldre. Det var ingen som krevde meg til regnskap, men det var heller ingen å spørre om hjelp. Det var jo derfor Robert Frost var så viktig for meg. Men han var bare av og til i Norge, og dessuten var også han en enkeltperson som drev for seg selv.

Dette førte til at jeg gikk inn som medlem i en større menighet. De kravene den hadde til aktivitet og engasjement – og ikke minst til lojalitet og innordning – gjorde det uaktuelt å drive husmenighet ved siden av. Så husmenigheten måtte legges ned – til stor sorg for enkelte.

Ny appell. Av og til lurer jeg på hva husmenigheten hadde blitt til dersom den hadde fortsatt.

Når jeg ser rundt meg, er det ikke mange husmenigheter å oppdage. Det er mange menigheter som er startet, men de er i prinsippet forsamlinger som møtes i offentlige lokaler.

Men jeg ser at en del av idealene for husmenighetene har appell til de nye menighetene. De er opptatt av å bygge relasjoner, de legger vekt på hverdagsfellesskap og på jordnær åndelighet, og de har en åpenhet for mangfold. Mange av dem har også mindre grupper som møtes i hjemmene.

Også en del eldre menigheter har lagt mye større vekt på grupper som samles i hjemmene.

Noen kaller disse menighetsgruppene for huskirker og sier at de regner dem som det primære menighetsfellsskapet.

Kanskje Edin Løvås var omtrent femti år for tidlig ute også med husmenighetstanken sin? Og at tiden nå omsider er moden? ◼

PS. Boka til Edin er ikke å få kjøpt lenger. Men Geir Øystein Andersen har med tillatelse av forfatteren lagt den ut på nettet på denne adressen: http://www. dinkirke.no/2012/Dokumenter/HusMenigheten.pdf

KAN VI SE GUD? HVA SVARER DU NÅR BARN SPØR?

NR. 1 · 2006 e.KR. · 6.ÅRGANG

BARNDOMMEN

NR. 2 · 2006 e.KR. · 6.ÅRGANG

FEM ÅR SIDEN FuSJONEN

NR. 3 · 2006 e.KR. · 6.ÅRGANG

er ikke hva den var

Er Normisjon på rett spor?

HELGA SAMSET

NR. 5 · 2006 e.KR. · 6.ÅRGANG

NR. 4 · 2006 e.KR. · 6.ÅRGANG

DAGFINN HØYBRÅTEN

når de andre spiser

Å FASTE

tidlig tent på politikken

De vanskelige

Hvor henter prester og predikanter

FOR RUNE LARSEN NR. 10 · 2006 e.KR. · 6. ÅRGANG

NR. 9 · 2006 e.KR. · 6. ÅRGANG

har jobb som forteller

Du kan ikke

ANDERS SJÖBERG

Landsbyen som

EDIN LØVÅS

DEN NYE RELIGIØSITETEN

hørte Jesu stemme er blitt alminnelig

Fortellinger fra

Misjonslege utfordrer

Hvem er du i

SØSKENFLOKKEN?

Den vanskelige

LANGSOMHETEN

ROSE BARNA FOR MYE

trives best nær mennesker

LEVDE AV Å STJELE

KAMBODSJA

HAR OFTE EN JULAFTENFØLELSE

Å finne

KJÆRLIGHETSSPRÅKET

er blitt romsligere med årene

Overlevde terrorregimet i

CAROLA NR. 11 · 2006 e.KR. · 6. ÅRGANG

KuRT HJEMDAL

NETTVERK

av europeisk indremisjon

INSPIRASJON?

BIBELTEKSTENE

ADVENT DEN VIKTIGSTE HØYTIDEN

i cape town

NR. 8 · 2006 e.KR. · 6. ÅRGANG

NR. 6/7 · 2006 e.KR. · 6.ÅRGANG

To uker til fots

VERDENS ENDE

REGJERINGEN

PÅ VEIEN TIL SANTIAGO

Endelig har udinfolket i Nic

FÅTT SIN KIRKE

Alle de vanskelige

VALGENE

Åpner huset for

ASYLSØKERE

Konduktør på

RETT SPOR

5000 menn gjenskaper spansk

RELIGIONSKRIG

Når Gud taler gjennom

DRØMMER

sOlveig

INGEBORG BØ

om sommerfugler og håp

TROSBILDER Jan Groth Trosbilder

broer og murer

det gode

vennskap

JuBILANTEN Ju BILANTEN

i vinden

Fotballsommer

VIL BERØRE HJERTENE

JuLIuS PALTIEL OVERLEVDE

aUsCHWiTZ

JØRGEN HESTEMAKKER

mikROkRediTT giR faTTige

EN NY FRAMTID

Gjennom 15 år har vi hatt et ønske om å inspirere og utfordre til tro

NR. 12 · 2006 e.KR. · 6. ÅRGANG

på hylle og vegg

S YNGER OM BROER OG M uRER SYNGER MuRER

DIETRIcH BONHOEFFER

og den billige nåden

Nr. 1 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

Nr. 3 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

Nr. 2 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

BERIT SANDVIKEN SKRIVER

kampen Og måleT

JENTEGRuPPA SEVEN

Nr. 4 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

Aldri for sent å finne

i skoletimen

KJÆRLIGHETEN

egner med å feire Regner

JuL PÅ GATA

ER SEx uNDERVuRDERT

Nr. 5 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

bobler av glede

millionselgende serieromaner

JESuS OG JuLEN

DAG ARNESON

RuSSETIDEN

REKORDMANGE

tar vare på noe glemt

BODDING

FRIVILLIGE

Nr. 6/7 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

EDELSTEINER og fa faTTIgDom faTTI gDom

fRedspRisen vekkeR glede Og sTOlTHeT

med barnebarna midt i naturen

Venter vi for mye av V

SOMMERFERIEN?

ARNOLD BøRUD

Nr. 10 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

velger gleden

jann karlsen

gUNNEL fagIUS

SAMLIVSRÅD RÅD

søker Staffeldtsgate

Nr. 9 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

i Ratanakiri

Solveig gir hele Norge

om kjærlighet og trær

bekymrer foreldre

Nr. 8 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

følger sine drømmer

blant kristne?

MODERNE LOVSANG

Misjonærlegenden

eTTeRTRakTeT læRemesTeR

– FRYKTER NYTT JØDEHAT

vil redde barnestemmen

har sydd ballkjole og busserull

foRTSaTT aTT ST a SToRm oRm

tøff hverdag

KRINGLEDAG for skolebarna

å ERFARE

etter flommen

rundt KRL-faget

Guds kjærlighet

og engasjement. Gjennom sterke historier, engasjerte stemmer og viktige temaer har stirrer døden KAMERAT vi gitt ASERBAJDSJAN våre abonnenter verdifull lesning. Prøv oss i jubileumsåret, VELDIg mYE du også!

VELDI forfulgte kristne flyktet til grimstad

inviterte gatas folk til

kjærlighetsfest

MILLIARDæR PER SæVIK

Pappa er ikke lenger

vet noe om virkelig rikdom

den han var

Langtidsdømt tar daglig

OPPGJØR MED SEG SELV

Torleiv Ole Rognum

uNDER OVERFLATEN med monica Øien

vil ha en lekende kirke

i hvitøyet

de gir plass til

DEN GODE SAMTALEN

– fra landbrukssamfunn til oljenasjon

har hjerte og boksehansker

Kari T. Johnsen

Nr. 11 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

Bjørn Willoch vil være

MARTIN LÖNNEBO

ELISABETHS ENGLER

På REISEFOT MED HåPET

Nr. 12 · 2007 e.Kr. · 7. årgang

Kunstprosjekt om

Sondre Bratland

FANT TONEN I BETLEHEM

Rudi Myntevik vil bli

Nr. 1 · 2008 · 8. årgang

SKITTEN På HENDENE

Brasilianere i Hurdal med

DET UFøDTE BARNET

NORSKE MUSLIMER?

Ungdom søker

Et godt forhold til

Jubel for Det nye testamentet hos

KASONKÉFOLKET I MALI BA GUD OM ET MIRAKEL

Kristin Solli Schøien er

Tor inge tar landslagene

Beklagelse til

INTERNATSKOLEBARNA

Ingrid Næss-Holm

LIVET ETTER

VIL REDDE VERDEN

bøkene åpner virkeligheten

TIL NYE NYE HØYDER

med barna sine

Nr. 4 · 20 08 · 8. årgang

gir mulighet til ny start

Synger i kor med

Ivar Skippervold

Nr. 5 · 20 08 · 8. årgang

FULL AV FARGER

Nok av utfordringer for

Odd Sverre Hove

EN INDISK BISKOP MALER BIBELEN

FORBAUSER FOLK

Blir det en god

KATHMANDU

FERIE?

Fornyet interesse for

Håkon Gullvåg Musikk som

TERAPI

Det glade

SKRIFTEMåLET

feirer 60

Med tro på barna i

Nr. 9 · 20 08 · 8. årgang

Nr. 8 · 20 08 · 8. årgang

Fellesskap over

LAVE TERSKLER

På gudstjeneste i en

INDISK LANDSBY

ISRAEL

På OLJEBE OLJEBERGET RGET

Torhild Moen

Nr. 6/ 7 · 20 08· 8. årgang

Må HA DET MORO

endt soning

Oppstandelse

BARNEBARNA

NABOEN

HVILEPULS

TILGIVELSE

Nr. 3 · 20 08 · 8. årgang

Martin Goldsmith

Hvordan møter vi

TROPISK MISJON

Hva gjør kirken for

FRED I VERDEN?

Nr. 2 · 20 08 · 8. årgang

HUNDELIV

Øivind Benestad

frekteskapet fronter onter ekteskapet lligdag

Jødene i Addis He Abeba ns Relasjo

erkjenner seg skyldig

15 år

BEDEHUS SELGES

Nr. 10 · 2008 · 8. årgang

LYKKELIGE?

nen

fusjo etter

HVORFOR HVILE

Nr. 12 · 2008 · 8. årgang

ikke til hvem som helst

– utvider Nr. Nr. 2 11 · 2009 ·

Nr. 1 · 2009 · 9. årgang

på søndagen?

Merete Føyen Arnevåg om

horisonten

2015 · 15. årgan g

· 9. årgang

Hva skjer med

Fra Ecuado kirke

Ung

JULEGAVENE

Jesusbevegelse for

Greit å være

TøGarness r du være deg selv?

kvinner halvfull?

Indiske

kontraster Nr. 10 · 2009 · 9. årgang

Nr. 11 · 2009 · 9. årgang

Er en av fire i verden muslim?

AGENDA

Kari Vinje om Guds godhet

3:l6

AGENDA

3:l6 Soul Children til nye land Rolf Kjøde om følelser Å være tvillinger

Adventister

lever lenger Når et barn plutselig dør

Nr. 8 · 2010 · 10. årgang

AGENDA

Haldis Reigstad dikter håp

Nr. 1 · 2010 · 10. årgang

Nr. 12 · 2009 · 9. årgang

Aserbajdsjan mellom korrupsjon og håp

fre opato sykBERLINMuRENS REVOLuSJONP n ke i kirFALL Barneevangelist vil gå på vannet

Nr. 9 · 2010 · 10. årgang

AGENDA

Jobber for en god dag

Nr. 10 · 2010 · 10. årgang

AGENDA

Kristin Asbjørnsen formidler åndelig lengsel

Alderdommens skjulte gevinster

Professor opplyst av troen

Medmennesket Dans og misjon trekker trøndere

Nr. 11 · 2010 · 10. årgang

AGENDA

Misjonær avslappet med Jesus

Nr. 12 · 2010 · 10. årgang

Vær glad i den menigheten du har

Fortsatt kamp for ekteskapet

Skuffende lav kirkevekst i Ecuador

Feminist i familieparti Nr. 4 · 2010 · 10. årgang

Nr. 3 · 2010 · 10. årgang

Jul utenfor kjernefamilien

AGENDA

Å være forfulgt

Møter ondskap med godhet

Nr. 9 · 2011 · 11. årgang

AGENDA

Forbrukerinspektør bakenfor skjermen

Nr. 11 · 2011 · 11. årgang

Anne Marit Tronvik om dagene etter 22. juli

Humørspreder'n Espen Andreas Hasle

AGENDA

Åpn

· 2011 · 11. årgang

Ulla Käll om tillit til Gud

AGENDA

Nr. 3

alle

· 2011 · 11. årgang

Nr. 4

Hvorfor synger vi?

Sunnhetskonkurranse i Nepal

Gikk bort fra troen

Grenseløse Soul Children

Normisjon og Acta 10 år

Nr. 12 · 2011 · 11. årgang

Kirkens utenriksminister

AGENDA

Fotballkamerater gjennom førti år

Nr. 5/6 · 2012 · 12. årgang

AGENDA

Nr. 9 · 2012 · 12. årgang

AGENDA

AGENDA

Umusikalske Jarle Storebø

Hvorfor åpne seg?

Nr. 10 · 2012 · 12. årgang

AGENDA

Misjon og mosjon i skogen

Kan kristne si nei?

Barn og tro Finner kjærligheten på nett

Klovn i kirken

Solheim om farmor og Jesus

Salmer på pub

· 2011 · 11. årgang

Nr. 5

AGENDA

· 2011 · 11. årgang

AGENDA

I båt over rismarkene

Søster Anne Bente gikk i guddommelig felle N.T. Wright om Jesu død og oppstandelse Eldre tenner lys

Arnold Eidslott om tro og diktning

Nr. 2 · 2012 · 12. årgang

Nr. 1 · 2012 · 12. årgang

AGENDA

AGENDA

Fungerer bønn?

Livets teater på gatene i India

AGENDA

Strømbrudd i Paradis

Gud + bistand!

Nr. 11 · 2012 · 12. årgang

AGENDA

Er tro helsefremmende?

Nr. 12 · 2012 · 12. årgang

Nr. 2 · 2013 · 13. årgang

Nr. 1 · 2013 · 13. årgang

AGENDA

Ungdomspolitikere risikerer fengsel

Slaver i Norge

AGENDA

AGENDA

Faste gir kroppen ferie

Rektor for folk og fe

Konfirmasjon anno 2012 Nr. 3/4 · 2013 · 13. årgang

Trenger kristne ledere coaching?

AGENDA

Trosforsvareren Alister McGrath Upopulære påskegudstjenester

Nr. 5 · 2013 · 13. årgang

AGENDA

Kommunist anerkjenner kirken

Overlevde abort

Barn, spill og internett Homofile i menigheten

Påskemåltid i familien

Kambodsja mot nye tider

Jens-Petter Jørgensen om gode relasjoner

Jobber for livet i Nepal

Barnevaktens nye leder

Popstjerne tross alt

Utestengt

AGENDA

Johan Remen Evensen hopper av

Jesus i hovedrollen

Krusedullfilosofi

Femti år med nyreligiøsitet

Skapt til å tro?

Nr. 4 · 2012 · 12. årgang

Nr. 3 · 2012 · 12. årgang

Misjonspioneren René Padilla

Christian Ingebrigtsen

Nr. 7/8 · 2012 · 12. årgang

Bevisste shoppere

Fotballpilegrimen Rune Bratseth

Eventyrlandet i Kaukasus

tror på ungdommen

Tor Erling Fagermoen

Hvordan takle skilsmisse?

Kan vi anklage Gud?

Vil oppdatere forkynnerrollen

Samtaler på tvers

Nye tider for khasifolket

Etterlyser forkynnelse med overskudd

Hvem ser du opp til?

Veien videre etter 22. juli

Alltid klar for bryllup Besteforeldre redder ferien

Martin Lönnebo og

Kampen for klimarettferdighet

Gatas predikanter

AGENDA

til hverandre

Stress på jobb

Misjonærrollen endres

Et slit å være tenåringsforeldre?

Alpha utfordrer norske kirkeledere

Søskentrio med fjordpop

foruskransen Å finneetid len Kristuskransen

Debattleder i skisporet

AGENDA

Jan Petter Bratsberg maler skaperverket

Geir Gundersen om Guds kjærlighet

Bryter stillheten i Kathmandu

Nr. 2

· 2011 · 11. årgang

Comeback for gentlemannen?

Nr. 10 · 2011 · 11. årgang

Klar tale fra Tangerudbakken

Nr. 1

Biskop Zac vil gjøre

nordmenn rastløse Nr. 6/ 7 · 2010 · 10. årgang

Nr. 5 · 2010 · 10. årgang

Sjømannsprest i tøffe tak

Et barn er født i Touba

e

Nr. 8 · 2011 · 11. årgang

Tannhelse i en tynn tråd

er Bib

Herborg Kråkevik mellom

storby og natur

AGENDA

James Bond i Bangladesh Singel sommer Ole Børud på spranget videre

em Samnøen sterhj omØystein barn og medier for fo behov Makeovermani Stort sene i kulis annen m – Kaasa ken Eirik re ep sk en på erede Å forb

Bjørn A. Wegge om mennesker og misjon

i hverd

… der hvor planter setter frø

Toppidrettens pris

Jan Gossner gråt en måned

AGENDA

Hva skjer i nattverden?

Solveig Tufte Johansen

100 år siden Skrefsrud

AGENDA

Jesusjakt på Rockheim

agen

Skriver du kjærlighetsbrev?

Agenda 3:16 i hundre!

Inger Lise Hansen

Et bønnens hus i India

vil bygge bro

Joralf Gjerstad

for Tore W. Aas

Guds ord

Jesus

Heidi Westborg Steel leter etter talenter

Sorg er kjærlighetens pris

Hva er en god leder?

Indias fjellverden

Jul året rundt

Hvem tjener penger på kristne?

Funksjonshemmede og våre fordommer

Den nye norske familien

Huskirke Disipler

Nr. 6/7 · 2011 · 11. årgang

Kan krig være rettferdig?

Mer etisk til jul

Maler Guds tanker

Likestilling mer populært

Hvem ler vi av?

Magnus Malm om Bergprekenen

Fornuftig å tro

andr

AGENDA

Nr. 2 · 2010 · 10. årgang

Jenter er rosa som aldri før

Vennskap på tvers av tro Duket for teltmakeri

årg ang · 16.

20 år siden

Shane Claibornes

Hver

Vi går på tur som aldri før

Johan Falkberget og lyset

Babysang i kirken

Humor

midt i debatten

Ærlig fra ungdom

Mikael valgte livet

2016

Nr. 8 · 2009 · 9. årgang

Nr. 6/ 7 · 2009 · 9. årgang

Espen Ottosen

Når kjærligheten krysser landegrenser

Trenger vi smerten?

Hva gjør internett med oss?

Nr. 3/4

Sær og jordnær tvillingduo

Også kristne drikker mer

Nr. 9 · 2009 · 9. årgang

– utvid·

Menighets-

shopperen

verket?

ten

Kom Jesus bare for å dø?

beskriver livet

Nødvendigheten av å ta vare på seg selv

Nr. 5 · 2009 · 9. årgang

skaper-

on er horis

Annerledesåret på folkehøgskole

Edvard Hoem

Anne Christiansen med

m

Klarer du deg uten TV?

Nr. 1

Misjonsgutten som ble professor i kjernefysikk

Ung kirke

livslyst

Nr. 4 · 2009 · 9. årgang

Årets modigs te kvinne

Fornøyd med kroppen din?

som gleder mest

Sykehuset som gir

Generasjon

etterlyst

r til Spektru

Nr. 3 · 2009 · 9. årgang

på rett sted i Nepal

ten rison er ho 16. årg ang – utvid 6 · · 201

18–30

Generasjon savnet

Når kjærligheten krysser landegrenser

IDEALISTER

GLEDEN MIDT I LIVET

Hva gjør nordmenn

Ung kirke møterkirke fremtiden Ung

srud vil leve åpenlyst en Olaf bygger

Juleforventning

BøRRE KNUDSEN NUDSEN

ll? på he

Trine Rein om oppturer og nedturer Skaper misjon avhengighet?

Leksehjelp i kirkekjeller

Gunnleik Seierstad – fortsatt misjonær Å miste et ufødt barn Frivillig i fengsel

Gud helbreder

Joshua French

... noen

Tøff start for Sør-Sudan

Hva har disse til felles?

– verdens yngste land

Gjenbruk, miljø og misjon

Nr. 6/7 · 2013 · 13. årgang

AGENDA

Nr. 9 · 2013 · 13. årgang

Nr.8 · 2013 · 13. årgang

AGENDA

AGENDA

Bibelen og U2

Assam, India: Vil freden vare?

Signe Lippestad om det sårbare livet

Henning Mella var soldat i Afghanistan

gjør comeback Nr. 10 · 2013 · 13. årgang

AGENDA

holder ut

Venter på

Maria Solheim

Martin Luther College gir ungdom muligheter Ung misjonsleder går nye veier

53%

verdens første sansekirke Rus og kjærlighet

Nr. 12 · 2013 · 13. årgang

Tur-retur Gennesaretsjøen

AGENDA

Et langt liv med Paulus

AGENDA

Utfordrer misjonens miljøengasjement

OL-aktuelle Astrid Uhrenholdt Jacobsen

som vokser opp i kristne hjem

merle sni

ng!

– utvider horisonten

– utvider horisonten

Sykehusliv i Himalaya

Idrettsprest om tro og kosthold

Hva tåler et vennskap?

Jørn Lemvik utfordrer makt

Danser i Guds hus

– utvider horisonten

Kasteløs ble lege

Nr. 9 · 2014 · 14. årgang

Nr. 8 · 2014 · 14. årgang

Leir skaper tro Vedum tror på tvilen

– utvider horisonten

Dating i kristne miljøer

Maria Arredondos nye fokus

Den glemte misjonshelten

Oppbrudd i august

Få et bedre samliv

Hva er en god leder?

– utvider horisonten

Mirakelet Hasse

Nr. 8 · 2015 · 15. årgang

Nr. 6/7 · 2015 · 15. årgang

– utvider horisonten

Kor-hyllest til Crouch

Nr. 9 · 2015 · 15. årgang

– utvider horisonten Nr. 10 · 2015 · 15. årgang

Kristian Sveinall Øgaard

Egil Svartdahl

Omsorg livet ut

Kontakt oss:

Ung og visjonær

– utvider horisonten

Nr 3/4 · 2014 · 14. årgang

Nr 5 · 2014 · 14. årgang

Jakter gull

Salmebølge over Norge

Haanes fronter MF

Foreldre på festival

– utvider horisonten Nr. 11 · 2014 · 14. årgang

Hans Nielsen Hauge og 1814

– utvider horisonten

Møtte fredsprisvinner

Sterke reaksjoner på skolevedtak – utvider horisonten Nr. 1 · 2015 · 15. årgang

Torgeir Stensruds vei tilbake

Generasjon savnet

Rom for å være mann?

Gospelprinsen Samuel Ljungblahd

Eivind Arnevågs metode

Årets modigste kvinne

Den vanskelige tilgivelsen

Anne Birgitta Langmoen Kvelland

inntar sjefsstolen Kirkelederen Olav Fykse Tveit

– utvider horisonten

– utvider horisonten

Nr. 2 · 2015 · 15. årgang

Nr. 3/4 · 2015 · 15. årgang

Nr. 5 · 2015 · 15. årgang

Sangsøstre på hver sin scene

70 år siden Holocaust

Fra Ecuador til Spektrum

Nr. 11 · 2015 · 15. årgang

Nesten drept i folkemord Menigheter om samboerskap

på sykehuset i Okhaldhunga

– utvider horisonten

– utvider horisonten Nr. 12 · 2015 · 15. årgang

Barnebibeljungelen

Sprer godhet

Barna, påsken og korset Du gjør en forskjell der du er

Kristenboblas dilemma

Syndig handling?

– utvider horisonten

Vandring i Jerusalem

Barna først

Kan det skje igjen?

Mama Maggie

Slumbarnas mor

Singel i menigheten

Forfulgte kristne i Midtøsten

Den viktige stillheten Utfordringer i Aserbajdsjan

Jentehjelpen for gravide

Trenger vi nyttårsforsetter?

Nr. 12 · 2014 · 14. årgang

Fra Madagaskar til Ullevål

Kaffekultur Hjelp til foreldrerollen

Tabuet personlig økonomi

Når begynner jul?

Gründeren Ingrid Erøy Fagervik Tindberg som presten Brand

Helligdag på hell?

Hva er det med nordmenn og ski?

Relasjonsbyggeren Olafsrud

Biskop Midttømme om mulighetene

– utvider horisonten Nr. 1 · 2016 · 16. årgang

Tør du være deg selv?

tegner sin tro

– utvider horisonten

Nr. 2 · 2014 · 14. årgang

Ragnhild Hiis Ånestad

Steffen Hagen

Nonne ble skjønnhetskonsulent

0!

– utvider horisonten

Flerkulturell menighet

Artist ut mot Hollywood

Hjemsøkt av det ukjente

Bønnesvar i Mali

– utvider horisonten

Nær døden

Andreas Håtveit:

Jesusdojo på agendaen

Nr. 10 · 2014 · 14. årgang

Hvordan er fred mulig?

Utgi velse 15

Konflikten i Normisjon – utvider horisonten

Klar for OL i Sotsji

Når livet mørklegges

En ny kultur?

– et mareritt for Ecuador

Pionerer i Senegal

Bør hvert liv få en sjanse?

Nr 6/7 · 2014 · 14. årgang

Maybe attending

Fredsarkitekten Petter Skauen

Var Maria redd?

snakker ikke om

76 sid er som

The American dream

Når gjemte barn blir sett

Stadig flere går pilegrim

Hele verden i sin hånd

Kirkekunst i forandring

Hva er et kall?

Nr. 1 · 2014 · 14. årgang

Språk får bokstaver i Aserbajdsjan

tro hjemme

Bedehus vs kirke

Julaften alene blant isbjørner

Nr. 11 · 2013 · 13. årgang

Misjonsentusiasten Hans Thore Løvaas

Utro U tro

Rapporterer godhet OL-helt tar EM-fri

Menighet: Small is beautiful

Tormod Kleiven vil endre Normisjon

Når kristne er

Menneskene rundt barnet

Psykopatofre i kirken

15 år etter fusjonen

– utvider horisonten

Knut Arild Hareide

Skjer det vekkelser i dag?

Tøffere enn du tror

Hva gjør oss norske?

Øker kompetansen i Sør-Asia

Nr. 2 · 2016 · 16. årgang

Fra krig til uvisshet

– utvider horisonten

Tlf. 23 30 10 00 eller send sms med kodeord «Agenda» + navn og adresse til 1963 for ett års introduksjonstilbud kun kr. 449,– (Ord.pris 549,–).

Kari Halstensen er psykolog og PhD-stipendiat, tilknyttet Modum Bads Forskningsinstitutt.

Strek | Gjenskinn

Når min tenkte Gud møter mine følelsers Gud Mange bærer på en smertefull indre splittelse mellom «det jeg tenker om Gud» og «det jeg føler for Gud». Kari Halstensen skriver om hva som skjer når forhenget revner.

Jeg var i slutten av tenårene og hadde begynt livet trygt forankret i lavkirkeligheten på et lite sted ved havet. Evangeliet hadde skyllet innover sjelen min som jevne dønninger så lenge jeg kunne huske. Men noe hadde begynt å skurre i denne rytmen. En tanke, som først var liten og flyktig, viste seg å ha kraft nok til å stoppe hele den evangeliske maskinen som hadde pulsert i min indre verden alltid. Plutselig ble det stille. Og en svimlende avgrunn åpnet seg foran meg: Tenk om Gud ikke finnes!

Rundt meg var alt som før. Inni meg var noe vesentlig endret. Hvis Gud ikke finnes, hva er trygt da? Hvem er jeg uten Gud? Hva skal jeg tenke om døden da?

Troskrisen var et faktum.

Nr. 1 | 2016 Tro. Aktualitet. Rotfeste.

Foto: Anton Ligaarden

Returadresse Magasinet Strek Idrettsveien 4 N–1400 Ski

strek nr 1 | 2016 | om tro og terapi

B-post Abonnement

Jimmy Carter: Ekspresidentens revansj s. 26 | Ål og julenisser s. 71

Løssalgspris kr 125,– ISSN 1890–9477

Hvor er Gud når sjelen lider?

INTERPRESS 1323-01

om tro og terapi RETURUKE 17

Forrige nummer, STREK nr 1/16, handlet om tro og terapi. Her følger Kari Halstensen opp med tanker om tro, gudsbilde og gudsrelasjon – i og utenfor terapirommet.

40

Kanal. Tvilen på Guds eksistens hadde ledet oppmerksomheten min mot tvileren Thomas. En dag så jeg for meg scenen der Thomas tar på sårene til Jesus. Samtidig vokste en erkjennelse i meg: «Så nær får du komme.» Noe skjedde. I dag, 28 år senere, vet jeg fortsatt ikke hva det var.

Siden har jeg lært at dette er en vanlig form for troskrise som ofte inntreffer i slutten av tenårene.

Utover det er det ikke så lett å beskrive hva som egentlig skjedde. For mitt middelaldrende psykolog-jeg føles det naturlig å si at mitt forhold til Gud ble forandret den dagen. Jeg beveget meg fra å være en mottaker av en evangelisk arv, til å være et menneske som forholdt meg til Gud på en måte som ga mening for meg i den hverdagen jeg levde i. Mye av det jeg hadde erfart i relasjoner med mennesker, ble nå sant også i relasjonen til Gud. Jeg vet ikke hvordan det skjedde eller hvorfor,

Strek | Nr. 2, 2016

men jeg vet noe om hva det førte til.

Frem til da hadde jeg hverken våget eller klart å sette ord på at det var noe fremmed og distansert ved troen. Nå åpnet det seg en kanal mellom troen og følelsene mine. Jeg innså at hvis Gud er alle tings skaper og opprettholder, måtte det bety at det beste jeg til da hadde opplevd i relasjoner med mennesker, også finnes hos Gud. Jeg begynte å stole på at Gud ville ha en relasjon til meg. Og som skaper av varme, nærhet, vennskap, kjærlighet og trofasthet vant Gud tilliten min. Opplevelsen av en gud som vil relasjon, ble også en erkjennelse av at Gud er interessert i det sanne bildet av meg, og ikke i det bildet jeg kan skape gjennom tildekning og forstillelse. Forhenget i templet, det som revnet fra øverst til nederst den første langfredagen, ble et nytt og mye mer levende symbol på åpenheten mellom Gud og mennesker. Plutselig handlet forhenget som revnet også om meg, om livet mitt, om følelsene mine, om relasjonene mine og om hverdagen min.

Helt synlig for Gud. Også siden har troen min vært utsatt for mange former for press og kriser.

Den er blitt formet, endret og utviklet. Den er blitt revet ned og bygget opp. Den er blitt knust og limt sammen igjen. Den har vært i dypt mørke, og den har sett det vakreste lys. Gjennom alle disse endringene er noe blitt værende i meg – det som skjedde den første gangen tro og livserfaring møttes. Troen er en relasjon, og den utfolder seg i et indre rom der jeg har frihet til å la det som er mitt, få være som det er.

Gud lot altså forhenget revne, fordi han ikke ville at det skulle være noe stengsel i relasjonen

Cliff at the seaside av Mikalojus Ciurlionis, 1905

mellom Gud og menneske. Da kan jeg også vite at gudsrelasjonen rommer det sanneste bildet av meg som jeg har tilgang på. Nettopp slik jeg er, kan jeg være synlig for Gud. Helt synlig. I dette ligger det også et nært slektskap med psykoterapiens viktigste kjerneverdier. Terapirommet er tenkt som et sted der mennesket i frihet og trygghet skal kunne lære seg selv bedre å kjenne gjennom å gjøre seg synlig for et annet menneske. Som psykolog har jeg opplevd at friheten og aksepten jeg har erfart i gudsrelasjonen, er i slekt med den terapeutiske relasjonen. Min viktigste oppgave som terapeut er å sørge for at

terapirelasjonen gir mulighet til å utforske følelsene, erfaringene, relasjonene og forestillingene pasienten har med seg inn i rommet – uansett hvordan de er. Terapi handler om å gjøre det mulig for pasienten å la forhengene revne. I dette perspektivet er det en selvfølge at pasientens tro eller mangel på tro også skal kunne utforskes i terapirommet uten begrensninger av noe slag.

Freud og troen som trussel. Tradisjonelt har det imidlertid ikke vært noen selvsagt plass for troen i terapirommet. Og noen av årsakene til det er å finne i den moderne psykologiens historie.

Kirke i celleform

41

Strek | Gjenskinn

1

I vår tid praktiseres Freuds teorier og teknikker i liten grad i sin opprinnelige form. Han bygget imidlertid et viktig grunnlag for mange moderne terapiskoler.

2

Rizzutto, A-M. (1979). The Birth of the Living God. The University of Chicago

3

Rizzuto 1979

4

Geels, A. & Wikström, O. (1999). Den religiösa människan.

En introduktion till religionspsykologin.

Natur och Kultur

5

En mental representasjon er et avtrykk av virkeligheten som mennesker bærer med seg i hodene sine. Slike mentale representasjoner kan også være avtrykk av relasjoner til andre mennesker. Avtrykkene av relasjoner, som vi danner inni oss, påvirkes av en komplisert indre verden og er delvis ubevisste. Gudsrepresentasjonen er en mental representasjon av gudsrelasjonen. Det er knyttet mange og ofte sterke følelser til de mentale representasjonene av relasjoner. Dette gjelder også gudsrepresentasjonen.

6

Rizzuto 1979

7

Rizzuto 1979

42

For ateisten Sigmund Freud (1856-1939) var tro- Innen for slike vitenskapelige rammer utvikles en på Gud et hinder for menneskets modning ingen integrert faglig stillingtagen til religiøsitet. til selvstendighet. Han reflekterte over troens konsekvenser for menneskers utviklingsmulig- Noe som bærer. I tiden etter Freud er psykoanaheter, og han etablerte en sammenheng mellom lytisk/psykodynamisk teori om tro og gudsrelaforeldrerelasjoner (først og fremst relasjonen sjon blitt videreutviklet og nyansert.1 En rekke til far) og relasjonen til forestillingen om Gud. fremstående fagpersoner har bidratt til dette, Det ble et terapeutisk mål at mennesket skulle men særlig sentral i denne sammenhengen er skjære over båndet også til Gud. Han så enkel- den argentinske psykoanalytikeren Ana-María tindividets gudsrelasjon som en fortsettelse av barnets avhengighet av foreldrene. Barnets behov for å kunne kjenne seg beskyttet av suverene og sterke foreldre blir flyttet over til Gud. Hvis mennesket skal vokse seg inn i potensialet for fritt og selvstendig liv, må det frigjøre seg fra bindingene både til foreldre og til Gud. Mennesket vinner frihet til å leve oppriktig og ekte når det kan kjenne seg selv med så få begrensninger som mulig. Det må ta ansvar for et sant bilde av seg selv – inkludert uakseptable følelser og ønsker om å bryte normer.

Freuds overbevisning om at menneskelig modning ikke gir rom for en tro på Gud, gjorde Rizzuto. Hun leverte på slutten av 70-tallet baham til en trussel for alle som på en eller annen nebrytende forskning om gudsrelasjonens psymåte opplever troen og relasjonen til Gud som kologiske betydning for enkeltindivider.2 Hun noe sentralt og bærende i livet. For noen oppleves åpner, i motsetning til Freud, for at gudsrelatroen umistelig, og da vil terapi kunne oppleves sjonen kan være en moden og bærende del av som et angrep mot en av livets bærebjelker. Den- individets liv. Selv om Freud og Rizzuto kom til ne «uforsonligheten» gjorde forholdet mellom tro svært ulike konklusjoner, har de en fellesnevner: og terapi betent. Siden troen ville bli utfordret De sammenholder psykologiens relasjonsteorier og angrepet, lot pasientene være å bringe troen med den opplevde relasjonen til Gud. En drivende inni terapirommet. Terapeutene på sin side ble tanke bak disse tilnærmingene til gudsrelasjonen, unnvikende og lot være å hente inn troen, selv om er at det vi vet om relasjoner mellom mennesker, de visste at den var der. Denne unnvikelsen hos også har relevans når vi prøver å forstå hvordan terapeutene kan ha mange kilder, men det er ikke mennesker etablerer, utvikler og opprettholder utenkelig at den blant annet kommer av at tro og en relasjon til Gud. gudsrelasjon forblir et ubearbeidet område hos Rizzuto oppdaget at det er forskjell på den reterapeuter som er forankret i en faglig tradisjon lasjonen en person opplever å ha til Gud, og den som definerer tro på Gud som umodenhet. Det samme personens intellektuelle begrep om Gud.3 terapeuter ikke selv har bearbeidet, vil ofte skape «Det en individ tänker om Gud stämmer inte med vad utrygghet, og dermed unnvikelse. Terapeuter kan denne känner inför Gud,» skriver Wikström og Gederfor komme til å unnvike trostemaer når de els4. Rizzuto skiller mellom det hun kaller «gudsopptrer i terapirommet. Terapeuters unnvikende begrep» og det hun kaller «gudsrepresentasjon».5 holdning til tro har levd og utviklet seg også inn i Gudsbegrepet formes i den kulturen individet levår tid. I tillegg har terapeuters avstand til tro og ver i og opprettholdes først og fremst av logiske gudsrelasjon fått næring fra den moderne psyko- tankeprosesser. Vi befinner oss nå i teologene og logiens selvforståelse som en kritisk vitenskap. filosofenes verden. Her formes læresetninger om

«Dette stedet i menneskets sjel fortjener å bli stelt som en hage.»

Strek | Nr. 2, 2016

Guds egenskaper og her diskuteres Guds eksistens eller ikke-eksistens. I tillegg til gudsbegrepet mener Rizzuto at alle mennesker i vår kulturkrets har en gudsrepresentasjon.6 Gudsrepresentasjonen blir til fordi vi fyller ut bildet av Gud med det vi har erfart i relasjoner til mennesker. I Rizzutos beskrivelse består gudsbildet altså av to deler: gudsbegrep og gudsrepresentasjon.

På samme måte som at en del av erfaringene vi har gjort i relasjoner med mennesker er ubevisste, er også gudsrepresentasjonen delvis ubevisst.

Det gudsbegrepet individet velger, kan stå i sterk kontrast til ubevisste deler av gudsrepresentasjonen. Dette vil i så fall skape en forstyrrende konflikt i individets indre verden.7 La meg illustrere med et eksempel. En person har bevisst valgt en teologi som betoner at Gud er kjærlighet. Samtidig kan personen ha en ubevisst gudsrepresentasjon preget av strenge og avvisende trekk fra erfaringer personen har gjort i relasjonen til mor. Den bevisste tanken om en kjærlig gud lever da i konflikt med ubevisste følelser rettet mot strenge og avvisende sider ved Gud. Den indre, ubevisste konflikten vil lede til at individet ikke har en genuin opplevelse av at Gud er kjærlighet: Kanalen mellom tro og livserfaring er helt eller delvis stengt. Et viktig mål med psykoterapi vil da være å åpne opp forholdet mellom tro og følelser, slik at gudsrepresentasjonen som blir synlig gjennom følelsene kan bearbeides og endres. Dette vil kunne gi et gudsbilde der delene ikke lenger er uforenelige. For at dette skal kunne skje, er det nødvendig å utforske både tro og følelser. Dette eksempelet gir også et bilde av hvor sårbart det er å ta troen inn i terapirommet.8 Personen i eksemplet vårt bruker sannsynligvis mye krefter på å holde fast i forestillingen om at Gud er kjærlighet. Å slippe følelsene til i gudsrelasjonen og dermed de ubevisste delene av gudsrepresentasjonen, kan lede til at dette bildet av Gud går tapt – i alle fall for en stund. Mye av dette arbeidet med tro og følelser er for øvrig noe sjelesorg og psykoterapi har felles.

Oppdagelsesreise. Noen ganger har jeg tenkt at Freud var så hard og kontant mot seg selv9 og sitt eget forhold til tro, at han risikerte å miste mye

av følsomheten i møte med pasienters tro og tvil.

Han sluttet å dyrke en hage, og frigjorde i stedet jordstykket der hagen hadde ligget, til produktivt, usentimentalt landbruk. Konklusjonen hans var klar: tro hemmer menneskets modning. Den vil fases ut når individet finner frem til mer av sin egen styrke.

Det at Freud trakk en konklusjon, var kanskje en vesentlig årsak til at tro ofte ikke ble tema i psykoterapeutiske samtaler. Pasienten blir redd for å slippe troen inn i terapirommet, når det ikke er meningen at troen skal få leve. Når terapisamtalen om tro har en ferdig konklusjon som utgangspunkt, blir terapirommet for trangt; det rommer ikke fullt ut pasientens frie utforskning av troen.

Tro er et sårbart område i alle menneskeliv.

Når terapeut og pasient møtes i terapirommet, møtes to personlige versjoner av denne sårbarheten. Dersom dette møtet skal kunne skje med god nok trygghet, trengs det en terapeut som oppfyller to kriterier. For det første må terapeuten kunne romme trosvarianter han eller hun er dypt uenig i. Dette krever at terapeuten bearbeider sitt eget forhold til tro. For det andre må terapeuten vise tålmodighet og varsomhet. Pasienten må få tid, bli trygg nok – før de sammen går inn i troens rom.10 Å bearbeide sitt eget forhold til tro, kan forstås som en del av den bearbeidingen av eget liv som psykoterapeuter generelt bør gjøre. I så fall er både det første og det andre kriteriet egentlig helt vanlige terapeutferdigheter. De bygges gjennom klinisk erfaring og veiledning. Mange terapeuter har imidlertid ikke hatt nok egenomsorg for det forholdet de selv har til tro. Det ubearbeidede hos dem selv gjør dem nølende i møte med pasienters tro. Her er det nærliggende å tenke at det ligger et uforløst potensial.

Genuine møter. Å bearbeide egen tro setter terapeuten i stand til å holde tilstrekkelig avstand til egne konklusjoner, men samtidig beholde nok nærkontakt med troens og tvilens sårbarhet, til å kjenne en absolutt respekt for pasientens tro.

Disse to kapasitetene hos terapeuten gir grunnlaget for et åpent terapirom.

Kirke i celleform

8

Psykiater Arne Austads artikkel Når noen trenger seg inn i det innerste rommet (Tidsskrift for sjelesorg 4/2015) beskriver skadene som kan oppstå når en sjelesørger invaderer individets tro.

Austads beskrivelse har overføringsverdi til psykoterapiens skadepotensial i møte med tro.

9

Se Rizzuto, A.M (1998) Why Did Freud Reject God

10 Behovet for varsomhet og tålmodighet i møte med pasienters tro er godt beskrevet i Sigrid Helene Kjørven Haugs artikkel Handle With Care i Danbolt, Engedal, Hestad, Lien, Stifoss-Hanssen (red.) (2014) Religion­ spsykologi, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

43

Strek | Gjenskinn

Vil du bli med oss?

Norges Kristelige Legeforening (NKLF) er en forening for leger og tannleger, medisinstudenter og tannlegestudenter. Vi er omtrent 1100 medlemmer. Vi har lokale fellesskap mange steder, nasjonale arrangementer og en stab på kontoret i Oslo.

Våre fokusområder etikk/samfunnsdebatt, helsemisjon/globale helseutfordringer og studentarbeid. I samfunnsdebatten er vi opptatt av å verne om menneskelivet og menneskeverdet fra unnfangelsen til en naturlig død.

Vi inviterer deg som er i målgruppen, til bli medlem. Send bare en epost til post@nklf.no så tar vi kontakt med deg. Ønsker du mer informasjon om foreningen er du velkommen til å ta kontakt med generalsekretær Magnar Kleiven på epost magnar@vivilja.no.

Den siste tiden har vi særlig engasjert oss i reservasjonsrett og samvittighetsfrihet.

Katarzyna Jachimowich har vært fastlege i Sauherad kommune i Telemark siden 2011.

Hun reserverte seg mot å sette inn spiral, fordi en spiral kan føre til at et befruktet egg ikke fester seg til livmoren, og at et spirende liv derfor går tapt. Nå er hun sagt opp på grunn av dette, og hun ønsker å gå til rettsak for å prøve samvittighetsfriheten som en menneskerett.

Rettsaken vil bli kostbar. NKLF støtter henne i denne saken og vil hevde at hun har rett til å reservere seg med samvittighetsfrihet som grunnlag. Vil du også støtte denne viktige rettssaken økonomisk? Da kan du gi til konto 7874.05.30436. Takk for din støtte!

44

www.nklf.no Strek | Nr. 1, 2015

Her er det altså ikke spørsmål om hva terapeuten tror, men om hvordan han eller hun forholder seg til tro. Hvis pasienten vet at terapeuten er ateist eller katolikk, er det nødvendig å undersøke de forestillingene dette skaper hos pasienten. Dette kan i sin tur være en fruktbar vei inn i pasientens trosunivers. Har terapeuten, derimot, stått på barrikadene i teologiske stridsspørsmål, eller skrevet en kronikk som slår fast at Gud ikke eksisterer, står vi overfor faste, generelle konklusjoner i trosspørsmål. Da vil det trolig være vanskelig for en pasient med andre synspunkt å våge en fri utforskning av egen tro sammen med den aktuelle terapeuten. Dette tenker jeg er en følge av at terapeuten da har markert hva som er «rett tro» og dermed stengt døren for alternativer. Tilhørighet til en kirke eller forankring i et ateistisk livssyn tar ikke nødvendigvis stilling til andre trosretninger. Derfor tror jeg at det for eksempel kan skje et genuint møte mellom en terapeut som er katolikk og en pasient som er ateist, dersom terapeuten har avstand til sine egne konklusjoner og nærhet til den sårbarheten tro alltid plasserer mennesker i. 11

Hagestell. Det stedet i menneskets sjel der tro, tvil og ikke-tro bor, fortjener å bli stelt som en hage. Noen ganger er dette den første grunnsteinen som må legges i selvbildet til mennesker som ønsker å jobbe med tro i psykoterapi. Terapi er et forsiktighetens og undringens arbeid. På sitt beste foregår terapi i en «undersøkende kultur der både terapeut og pasient vet at vi ikke har noen svar før vi har sett ordentlig etter» . Uansett hva et menneske tror på, fortjener troen respekt både fra mennesket selv og fra medmennesker. Jeg har møtt personer som oppriktig hater sin egen tro og som skammer seg over at de ikke blir kvitt den.

Også i slike tilfeller fortjener troen betingelsesløs respekt og omsorg fra personen selv i rollen som varsom sjelegartner. I tillegg trengs det en terapeut som har mer respekt for troen enn personen selv i utgangspunktet har.

Det er nemlig en grunn til at troen har fått feste og at den har så dype røtter. Det finnes noe i det menneskets historie som har gjort at troen har fått så mye makt. Denne sammenvevde

fortellingen trenger å få slippe ut i dagslys i et trygt og lukket rom, slik at personen det gjelder kan forstå seg selv og møte seg selv med varsom omsorg.

Det er vanskelig å sette ord på det som skjer når noen jobber med troen sin i psykoterapi.

Dessuten er hver eneste prosess unik. Hvis vi blir i hagemetaforen, går det kanskje likevel an å lage en skisse av en slik prosess. Når jeg som terapeut møter en annen persons tro, kan det være omtrent slik: Jeg ser inn i en overgrodd hage. Det er et gjerde rundt hagen, og gresset der inne når et menneske til midjen. Jeg kan se at det sitter en person der inne, på en benk under et tre. Hendene ligger i fanget. Kroppsholdningen har noe oppgitt over seg. Personen ser opp og ser på meg, men møter ikke blikket mitt. Jeg står der en stund, så går jeg.

Dagen etter kommer jeg tilbake. I lang tid kommer jeg tilbake. Jeg står på plassen min uten for gjerdet og ser inn i hagen. Langsomt begynner det å skje noe der inne. Til å begynne med vet jeg ikke hva det er. Så skjønner jeg at personen på benken har begynt å slå gresset. Sakte endres hagen. Der det var midjehøyt gress, vokser det frem et velpleid jorde. Jeg ser overgrodde bed med en salig blanding av hagevekster og ugress.

Jeg skimter noe som har vært, og jeg ser konturer av det som kan bli. En dag ser skikkelsen på benken opp og møter blikket mitt. Oppgittheten er borte. Mennesket som eier hagen, vet noe helt avgjørende nå: Forandring er mulig og innenfor rekkevidde. Fra benken inni hagen vinker en hånd på meg. Jeg åpner en grind og går inn. Jeg vet at jeg er på et hellig sted.

Den som selv dyrker en hage, trår varsomt i andres.12 ◼

JOHAN DALMAN

Perler for livet Kristuskransen

En introduksjonsbok om Kristuskransen, om de atten perlenes betydning for livet. Johan Dalman, en av de mange som ber og mediterer med Kristuskransen, har skrevet boken.

Her er Martin Lønnebos fortelling om hvordan Kristuskransen ble til.

Tone Stangeland Kaufmann, Jorund Andersen, Morten Holmqvist og Astrid Sandsmark forteller om sitt møte med perlene og hvilken betydning de har i hverdagen. Bønner av Martin Lønnebo.

I den nye utgaven av Kristuskransen har en av de tre Hemmelighetsperlene fått en nyanse av grønt.

Perlen symboliserer at vi skal ta vare på hverandre og naturen.

Boka er oversatt fra svensk av Hans Ivar Stordal.

Kr 198,-

11 Her blir også skillet mellom terapi og sjelesorg synlig. I terapi skjer det et utforskningsarbeid. Målet er å forstå og bearbeide de psykologiske konsekvensene som følger av at troen er et relasjonelt og emosjonelt fenomen. Å forme troens innhold ligger, derimot, utenfor psykoterapiens mandat. For å kunne bearbeide troens innhold, trengs det en kvalifisert sjelesørger som også kan bidra til trosutøvelsen gjennom bønn, skriftemål og rituelle handlinger. Se for øvrig Leif Gunnar Engedals artikkel i forrige nummer av STREK.

Boka kjøpes i din lokale bokhandel eller på www.verbumforlag.no

12 Kinesisk ordtak.

Magasintittel

45

Linda Fisher-Høyrem er førsteamanuensis i filosofi og psykologi ved Ansgar teologiske

Strek | Gjenskinn

De dødes demokrati Tradisjonen er broen mellom generasjoner, den binder oss sammen og bærer oss. Samtidig er gjentagelsene våre med på å rive ned og bygge opp, skriver Linda Fisher-Høyrem.

Min bestemor sa stadig: «Jeg gir meg ende over.» Hun sa det når hun ble overrasket over noe som var for godt til å være sant. Da hun var oppgitt over malingen som var blitt gnidd utover kjøkkenbordet og stolene av ivrige barnebarn.

Når hun reagerte i vantro på nyhetssendinger som rystet hennes oppfatning av hvordan verden burde være. Hun gav seg stadig ende over.

For henne var det ikke en gammeldags frase.

Det var hennes måte å takle både det gode og det tunge hverdagen hadde å by på. Dette ene uttryk-

Kirkens DNA er oversettelse. Det gir rom for både bevaring og kreativitet. ket rommet overraskelse, glede og begeistring så vel som sinne, vantro, og sorg. Det var ordene som kom hver gang hun registrerte at hun ikke hadde herredømme over livet og dets overraskelser, at vi er overgitt og prisgitt små og store hendelser som er utenfor vår kontroll. Men uttrykket førte ikke til en resignasjon over tingenes tilstand. Når hun «gav seg ende over» ble hun ikke satt ut av spill. Det satte henne i bevegelse. Hun responderte på det som hadde skjedd. Hun var ikke bare overgitt til situasjonen; situasjonen var også overgitt henne, og hun kunne gjøre sitt for å forme den videre.

46

Strek | Nr. 2, 2016

Hengi seg. Tradisjon. Begrepet har flere fasetter.

Som oftest tenker vi på det som et allment delt nettverk av teorier og praksiser. Eller kanskje en kultur som blir delt fra en generasjon til en annen. Ordet «tradisjon» kommer av det latinske ordet traditio. Det betyr å gi opp, gi videre, å hengi seg, eller å overgi. Traditio er igjen utledet fra ordet tradere, et ord som sammen med tid og dato ble skrevet nederst på alle brev for å fortelle når det ble overgitt til budbringeren. Fra denne roten springer så ulike konsepter som overgivelse (til noe større enn seg selv), forræderi (som på engelsk, treason) og oversettelse (som på engelsk, translation). Overgivelse, forræderi, oversettelse.

Det overgitte. Filosofen Hans Georg Gadamer brukte ordet tradisjon om den forunderlige kontinuiteten som binder historiske epoker sammen til tross for juvene av forskjeller som skiller dem fra hverandre. Selv om de som skrev, de som kanoniserte, og alle de som senere har fortolket bibeltekster, lever innenfor vidt forskjellige horisonter og forestillingsverdener, for eksempel, så bærer teksten med seg en tett vev av alle de tidligere horisontene gjennom historien – og nettopp dette gjør den forståelig og gjenfortolkbar innenfor vår egen begrensede periode og horisont. Tradisjonen er her selve broen mellom generasjoner som ikke lenger deler de samme premissene.

Tenk for eksempel på tradisjonen som er overgitt oss gjennom kirken. Hennes strukturer, rytmer, liturgier og praksiser inneholder mer visdom enn noen enkeltperson i noen av tidsaldrene den rommer. Vi må alltid til en viss grad underkaste oss dens autoritet. Vi må overgi oss, med alle våre begrensninger, til tekstens (og tradisjonens) suverene krav, som Gadamer sa det. Vi har blitt

høgskole.

overgitt til den, og formes inn i måter å gjøre ting på og måter å tenke på som gir hverdagen vår et fleksibelt, men stødig rammeverk for fri utfoldelse. Vi slipper å finne opp hjulet på nytt.

Den engelske forfatteren og katolske konvertitten G.K. Chesterton kalte tradisjonen «de dødes demokrati», og sa at akkurat som ingen burde miste stemmeretten på grunn av hvor og når de ble født, så burde ingen miste den på grunn av hvor eller når de døde. Tradisjonen som er overgitt oss gjennom kirken, er noe som binder oss sammen med den delen av Kristi legeme som har gått foran. Tradisjon er ikke et anker som tynger og begrenser oss, det er noe vi kan «gi oss ende over til». Det er et fellesskap som strekker seg gjennom generasjonene som bærer oss.

River ned. Men traditio betyr også å overgi i betydningen forræderi. Judas overgir Jesus til soldatene og prestene. Pilatus overgir Jesus til folkemengden for å bli korsfestet. Det er noe vi legger av oss fordi det ikke lenger passer. Vi gir det opp.

Beveger oss videre. Gjør opprør mot det og vender det ryggen. Kirkens rot er en jødisk tekstsamling full av profetiske protestsangere som ber bønner av typen «dette er ikke likt Deg, Gud!» Profetenes oppgave var å knuse alle de statiske bildene av Gud. Forræderi mot det etablerte er billedknuserens trosskap.

Kirken som tradisjon bærer i seg dette paradokset – vi er overgitt til henne og hun bærer oss, samtidig er hun noe som er overgitt til oss – og noe vi forråder. For i det som er overgitt oss, må det finnes en levende Gud. Gjennom stadige oversettelser river vi ned og bygger opp. I hver gjentagelse av det som har vært, i hver liturgisk handling blir denne bevegelsen eksemplifisert.

Vi utøver handlingen slik vi ble lært den. Praksisen lever videre i oss og stadfester vår identitet. Men vår repetisjon vil aldri være identisk med den opprinnelige handlingen (for eksempel nattverdsmåltidet), men en gjentagelse av den i vår samtid, i våre kropper, med våre stemmer.

Mangfold. I denne oversettelsen mellom kropper og tider vil det oppstå nyanseforskjeller som gir en utvidelse og transfigurasjon av praksisen.

Christ before Pilate. Horace Pippin, 1941

Vi tilhører alle mange ulike verdener. Hver gang disse møtes, må vi oversette mellom dem. Jeg er alltid meg selv, men samtidig er jeg aldri mer enn disse oversettelsene, disse midt-imellom-prosessene mellom ulike perspektiver, kontekster og identiteter. Vi vil aldri kunne være fullstendig tro mot den opprinnelige handlingen, eller mot en statisk identitet. Nettopp dette gjør kirken levende.

Kirken ble grunnlagt på oversettelse av ett budskap til 15-20 ulike språk, og som i alle oversettelser fantes det små nyanseforskjeller mellom resultatene. Kirken er oversettelse. Det er dens DNA, dens grunnlag om den noensinne hadde et. Tradisjonen – oversettelsen – går hele veien ned. Dette gir rom for både bevaring og kreativitet. Det gir rom for å gjenfortelle og å omfortelle.

Det anerkjenner mangfoldet og variasjonen som oppstår ved gjentagelse og oversettelse som en del av kirkens vesen uten at hun dermed mister sin form eller sin stødighet.

Som kvinne, kone, småbarnsmor, kreatør, filosof og fulltidsarbeidende førsteamanuensis har jeg daglig øyeblikk der jeg innser at jeg ikke har herredømme over livet og dets overraskelser.

Jeg er overgitt og prisgitt små og store hendelser som er utenfor min kontroll. Jeg kjenner behov for å gjenopplive min bestemors frase «jeg gir meg ende over». Ikke som en resignasjon, men som en bønn som både bærer meg og som setter meg i bevegelse mot noe nytt. ◼

Kirke i celleform

47

Tekst Per Henning Uppstad Illustrasjon Bon tomme

Strek | Uppstandelse

48

Strek | Nr. 2, 2016

Evolusjon ein gong for mange mobiltelefonar ür sidan i den epoken av jordas historie som blir kalla nitti-üra døydde tjukkas-TVen ut var det jordskjelv? eller ein meteoritt? ingen som veit men borte er den denne rare skapnaden like djup som brei og TUNG ikkje smal, lett og nett som dagens tilpassa vür tid uansett borte er den det nye er nytt

Kirke i celleform

49

Tekst Kjell Inge Torgersen

Strek | Strekk

Ta deg en strekk ... senk navlen og hvil deg på strekkbenken HERREKLUBBER, ANNO 2016 ◼ Det heiter ikkje kaffeslabberas lenger, det heiter tankesmie. «Tankesmien Norge for nordmenn», «Tenketanken Frihet for oss», «Tankesmia Født i går».

FRA FOLKEMUNN

◼ Sov som en stein i går.

Våknet opp i ei ur. ◼ Jeg gikk ut her om dagen for å kjøpe par kamuflasjebukser, men jeg fant ingen.

SMS-ER PÅ KVELDSTID HØRT I SETESDAL

◼ Om å kjøre snø-

scooter: «Du må kjoyri han som du heve stole han.»

EN TIDLIG MORGEN

◼ I årets fjerde måned,

hodet lent mot medisinskapet: «Jeg velger meg dispril ...»

Eg har foreldrevakt på korpset. Puh. Jesus døydde jo på korpset, har eg høyrt. Korpset er forresten ikkje ein aktivitet, det er ein stygg uvane.

Speidar er saka. Dei einaste to som likar korps, er komponisten, som får pengar for det, og dirigenten, som får pengar for det.

Mingle, mingle, mingle!

Disse umiskjennelige minglefestene. Snakke mest mulig med flest mulig. En lettlestbok jeg har skrevet i, har tittelen Snakk mindre, si mer. Men på en minglefest tar tvert imot ord rollen som sosialt lim, og kvantiteten på snakket er avgjørende for hvor vellykket kvelden blir.

Ikke innholdet. Dette er de ekstrovertes lekegrind. Leende og støyende tiltrekker de seg folk som veps til en skinkeskive. Vi introverte glir mellom disse underlige menneskene som står i lystige grupper, klynger oss til glassene våre, gjemmer oss bak smale søyler, prøver i det lengste å skåne de som gjør mine til å snakke med oss, de vet ikke hva vondt de har i vente, og om det skulle slumpe til å komme noen bort til oss, lurer vi på hva i all verden vi skal svare – og hvor lenge det er til de ønsker seg vekk. Jeg klarer meg bedre nå. Jeg har lært meg noen triks – enkle triks: lytte, smile og spørre. Det funker, snodig nok.

(KIT)

50

Strek | Nr. 2, 2016

Funn fra fjesboka

Jørg Arne Jørgensen 25. februar Siste! SOLDIERS OF EX.PHIL. patruljerer gatene. I respons på den stadig økende forakt for logikk, slutningslære og regler for god diskusjon, har en gjeng sosialt utfordrede middelaldrende ex-ex. phil.-studenter med røtter et godt stykke ut på venstresiden besluttet å opprette borgerverngruppen Soldiers Of Ex.phil. Målet er å patruljere gatene og slå ned på svak argumentasjon, skinnuenighet, premissfeil og andre logiske brister. Mot tautologier er man nådeløse. «Myndighetene gjør ingenting», heter det fra gruppens talsmann. «Jeg mener, knapt noen setter opp argumenter i et praktisk og oversiktlig pro et contra-skjema lengre!» Gruppen uniformeres i svarte pologensere påtrykt logoen «Soldiers of Ex.phil. – PLAY LAUD», samt kordfløyelsbukser m/legg.

Arne Olav Nygard i går klokka 15:24 Stod bak eit ektepar på 80 pluss i dag, og det slo meg kor lik samtalen mellom desse to var ein tekst av Leif og Kompisane. Det handla stort sett om a) å gjenfortelle kva dei hadde gjort, b) å gjengje kva dei gjorde no, og c) å fortelje kva dei straks skulle til å gjere, samt å gjenta den andre: – Ja, så var det gjort – Ja, det var gjort, ja – Ja, sa du takk, då?

– Ja, eg sa takk, eg, sa du takk, då?

– Ja, eg sa takk, eg? Så no reiser vi oss – Ja, no reiser vi oss – Jaja, då skal vi vel på butikken, då – Ja, på butikken, då Vips! Tilset fire grep og eit refreng om kaffi, robåt eller fluortabelettar, så har du ein lokal hit.

Groos* (m.)

Gryande fedme som til forveksling liknar det å vera veltrent.

Illustrasjon Atle Skorstad

*stadnamn i Grimstad, Aust-Agder

Ah, så sterk eg er! Eg er sterk, eg.

Ein eller annan gong etter fylte 35 – og forfallet har starta – har Mannen stilt seg opp foran spegelen, soge inn magen, pressa opp brystkassa, og tenkt: Denne kroppen er ei gåve til kvinna. Sjå kor sterk eg er. Og dette er mannens store gåve: Den gode og viktige evna til å lure seg sjølv.

I beit for ord? Slett ikkje! I landet vårt myldrar det av stader med namn som: «Hakkstabben», «Reinsnos» og «Groos». Dette er

verkelege namn på verkelege stader – og tenk deg nå at desse eigenarta orda betyr noko meir. Noko du har sakna ord for. Med «OR — for deg som ikkje finn ord» får du endeleg språk for alle opplevingar, kjensler og ting som du ikkje visste du mangla ord for.

Uppstad og Torgersen har leika seg med å pare stadnamn med observasjonar, og slik gjer dei språket (u)vesentleg rikare. Illustratør Atle Skorstad leikar med.

Kirke i celleform

51

52

Strek | Nr. 2, 2016 Illustrasjon: Gunhild Sannes Larsen

Strek | De syv dødssyndene

«Grådighet er roten på syndens tre.»

Martin Herbst

Kirke i celleform

53

54

Strek | Nr. 2, 2016

Tekst Martin Herbst. Oversatt av Christian Heyerdahl Illustrasjoner Gunhild Sannes Larsen

Strek | De syv dødssyndene: GRÅDIGHET

Dødelig rik Grådighet er synden som drev Kristus mot Golgata.

Hva ser vi i syndespeilet?

«Grådighet er bra. Grådighet virker. Grådighet avklarer, skjærer gjennom og fanger essensen av den evolusjonære ånd.» Slik uttrykte finansspekulanten Gordon Gekko sin livsfilosofi i filmen Wall Street fra 1987.

25 år senere gjør den maktsyke politikeren Frank Underwood det samme i filmserien House of Cards fra 2013. «Makt er mat for meg. Kamp er søvn. Blod er luft ... Mine fiender er min føde.» Wall Street og House of Cards fremstiller en hemningsløs grådighet. Grunnen til at de er så populære, er at de avspeiler verdenen vi lever i. Kanskje man rett og slett kan bruke filmene som en ramme rundt vår tids viktigste problem?

La oss se tilbake på de siste 30 årene. I 1989 falt Berlinmuren.

Mange håpet at murens fall ville bli starten på en periode med rettferdighet og velstand for alle.

I stedet gikk grådigheten amok, både i øst og vest. Ville spekulasjoner gjorde økonomien oppblåst. I 2008 sprakk boblen. Finanskrisen var en realitet. Både høy og lav vedgikk at de hadde latt seg forføre av grådighetens ånd. Filosofer som Slavoj Žižek og Alain Badiou ba om en ny gjennomtenkning av vårt forhold til penger. Det prellet av på makthaverne. Bølgene etter finanskrisen hadde knapt lagt seg før man var i gang igjen. De rike fortsatte å dynge opp kapital. Ifølge organisasjonen Oxfam sitter 20 prosent av verdens rikeste på rundt 95 prosent av alle verdier. Avstanden mellom fattig og rik har økt. Det er ikke tvil om at grådighet er et dominerende trekk ved vår tid. Det er riktig nok lett å se problemet i andre. Men dødssyndene er ikke bare et prisme. De er heller et speil. Grådighet dreier seg ikke bare om multinasjonale selskaper, børsspekulanter, skatteunndragelse, vanvittige bonusordninger, korrupte diktatorer,

trygdesvindel og tjuveradder. Du og jeg har også grådighet inn på livet. Spørsmålet er hvordan vi kan forholde oss til det på en konstruktiv måte.

Grunnproblemet. Ifølge Buddha (560–480 f.Kr.) er begjær (sanskrit: tanhã) roten til all lidelse.

Begjæret skaper angst og lidelse fordi vi frykter å miste det vi har, og blir fylt av smerte når det skjer. Buddhas løsning er drastisk: Kvitt deg med begjæret, så slipper du lidelsen. Den modellen ligger til grunn for buddhismens åttedelte vei. Den blir i dag fulgt av millioner av mennesker, ikke minst i vestlige land. Filosofen Aristoteles (384–322 f.Kr.) innså også alvoret i dette problemet. I sitt etiske hovedverk Den nikomakiske etikk beskriver han grådigheten som alle konflikters mor. Og selvsagt blir grådigheten ikke bare kritisert i Bibelen, den blir forbudt! Det skjer i de to siste av De ti bud: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.» (2.

55

Strek | Aktuelt

Mos. 20, 17). Ifølge teologiprofessor David Noel Freedman har forbudet mot begjær særstatus. Hvis man overholder det, har man gode sjanser til også å overholde budene mot hor, tyveri og mened (bud 5–8), for de springer ut av grådighet.1 Freedman påpeker også det nære forholdet mellom forbudet mot å begjære og de syv dødssyndene. I begge tilfeller er det tale om motivasjon snarere enn spesifikke gjerninger.

Grådighet er et grunnleggende problem. Det er med god grunn at den orientalske, greske og bibelske tradisjonen går sterkt ut mot den.

1

David Noel Freedman, The Nine Commandments.

Uncovering a Hidden Pattern of Crime and Punishment in the Hebrew Bible, New York, Doubleday, 2000. s. 156.

2

1 Mos 3,5.

3

Matt 4,8-9.

4

Matt 26,14-15.

5

Apg 5,1-10.

6

Oversatt etter Johannes Chrysostomos, ‘Homily XII on the First Epistle of St. Paul to Timothy’, Nicene and PostNicene Fathers, Series I, Vol. XII.

7

Oversatt etter St John Chrysostom, ‘First sermon on Lazarus and the rich man’, On wealth and poverty, trans Catharine P. Roth, St Vladimir’s Seminary Press, Crestwood, 1984, s. 22.

56

Bibelen og grådighet. Erkjennelsen av grådighetens destruktive vesen går som en rød tråd gjennom Bibelen. Mennesket ga fra seg det gode liv fordi det ville være «som Gud.»2 Fristelsene Jesus utsettes for i ørkenen, kulminerer med grådighet: «Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: ‘Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.’»3 Ifølge Matteus er det grådighet som er årsaken til Jesu død på korset: «Da gikk en av de tolv, han som het Judas Iskariot, til overprestene og sa: ‘Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere?’ De betalte ham tretti sølvpenger.» 4 Og grådighet utløser også den første rettssak i kristenhetens historie. I hemmelighet har Ananias og Safira lagt til side noen penger fra salget av et hus. Dette blir oppdaget, og koster ekteparet livet.5 Bibelens budskap er klart. Grådighet er splittende og ødeleggende.

I Paulus’ første brev til Timoteus

Strek | Nr. 2, 2016

6,10 definerer Paulus grådighet som menneskets dypeste problem. «For kjærligheten til penger (eg. kjærlighet til sølv, gresk: filargyria) er roten til alt ondt.» Det utsagnet kan virke litt overdrevet. Hva er galt med å ha litt penger?

Det er imidlertid en kunnskap som bygger på erfaring. La oss anvende det på de syv dødssyndene: Hva kan fråtseri skyldes, annet enn grådighet etter mat og drikke?

Hva ligger bak utukt, om ikke begjær etter sex? Er ikke dovenskap bare trang til hvile? Hvor kommer vreden fra, om ikke fra hevntørst?

Skyldes ikke misunnelse og hovmod trangen til å nedverdige andre og opphøye seg selv?

Paulus har rett. Grådighet er roten på syndens tre. Det var man bevisst på i de første av kirkens århundrer. Da hadde grådigheten høyere status enn andre synder, inkludert hovmod. Betingelsen for å kunne representere kristendommen var et liv i fattigdom. Man måtte velge Gud fremfor Mammon. Ellers var det umulig å vinne befolkningens respekt.

Tre dødelige bitt. Grådighet er en hån mot Guds skaperorden. Hør bare kirkefaderen Johannes Chrysostomos’ råd til en rik mann i oldkirken: «Hvis du hadde gått mange slektledd tilbake, ville du da kunne bevise at rikdommen din er rettferdig? Nei, det kunne du ikke. Det må skyldes at den i sin opprinnelse og rot springer ut av noens urettferdighet. Hvorfor? Jo,

i begynnelsen skapte ikke Gud den ene rik og den andre fattig, og han førte ikke den ene til mange gullskatter, mens han snøt en annen så han ikke fant dem. I stedet overlot han samme jord til alle.»6 For det andre er grådigheten asosial. Igjen Chrysostomos: «Denne grusomheten (grådighet) er den verste formen for ondskap. Den er umenneskelighetens verste utslag.

For det er ikke det samme når en som lever i fattigdom ikke hjelper dem som trenger det, som når en som lever i overdådig velstand forsømmer å hjelpe dem som dør av sult.»7 Det er også noe selvdestruktivt over grådigheten. Det understreker Jesus. «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» (Matt 16,26). Hva er det som er selvdestruktivt med ‘kjærligheten til sølv’? Den oppløser kjærligheten. Det er kjærlighetens vesen at man blir ett med den man elsker. Elsker

man en død klump av sølv eller gull, blir man død som den. Dante skildrer denne effekten i Den guddommelige komedie i bildene av de botferdige på skjærsildens femte terrasse: «Då eg var sloppen ut i femte ringen, fekk eg sjå folk på den, som gret og klaga, liggjande å gruve

alle ihop på bakken.»8 De kysser støvet i syndserkjennelse, gråter over sin brøde. Det er ikke pengene eller sølvet i seg selv som er problemet, men forholdet til dem. Hvis penger opphøyes til å være det viktigste i tilværelsen, er det snakk om en slags avgudsdyrkelse. Man dyrker den døde Mammon i stedet for den levende Gud. Men hvorfor føler vi en slik hengivenhet for penger? Fordi penger gir sikkerhet og status. Jo flere penger, jo mer sikkerhet og status. Det er noe besnærende ved den logikken. Penger gir en viss sikkerhet.

Stemmer ikke det? Status følger i rikdommens kjølvann. Hvem kan nekte for det?

Men kan penger gi oss den sikkerheten og verdigheten vi søker?

Nei, for den sikkerheten vi søker, er ikke rent materiell. Den er eksistensiell. Bare tillitsfulle og kjærlige relasjoner kan gi oss den sikkerheten vi er ute etter. Hvis man prøver å tilfredsstille behovet for åndelig og eksistensiell sikkerhet med døde ting, er man styrt av det Augustin kaller forkvaklet sikkerhet (latin: perversa securitas).

Når man tenker over at det bare er kjærlige og tillitsfulle relasjoner som kan gi oss den sikkerhet og fred som hjertet lengter etter, er det urovekkende at så mange har kjøpt ideen om at verden bare kan bli et bedre sted om alle er blitt rikere.

Ørkenens rikdom. Ifølge ørkenfaderen Evagrius Ponticus (345–399) er grådighet den tredje utfordringen man skal konfronteres med på veien til personlig modenhet. Den kommer etter fråtseri og utukt og er dermed det tredje hjørnet i en

Artikkelen er nr. 3 i STREKs serie om Dødssyndene: Fråtseri Utukt Grådighet Sorg Vrede Dovenskap Forfengelighet Hovmod

«Man finner trygghet i det døde i stedet for det levende.» trekant av utfordringer knyttet til mat, sex og penger. Hva kan være mer grunnleggende enn det? I verket Praktikos sammenfatter Evagrius sitt syn på grådighet. Grådigheten forespeiler oss en slitsom alderdom, den nærer alskens bekymringer rundt en fremtid med «... tap av praktisk arbeidsevne, kommende hungersnød og sykelighet, fattigdommens bitre virkelighet og skammen over å motta ytelser fra andre for å dekke sine egne behov».9 Legg merke til at Evagrius ikke fokuserer på handlinger, men på tanker. Grådighetens tanke (gresk: logismos) er svært utspekulert. Den utgir seg for å være velbegrunnet omhu, ansvarlighet og verdighet. Den forvandler noe syndig til en dyd.

Ikke virkelighetsflukt. Det ville imidlertid være feil å tolke Evagrius’ uttalelser som en oppfordring til virkelighetsflukt. Det er omvendt.

Ifølge Evagrius er livets tyngdepunkt her og nå. Hvordan kan man være til stede i nåtiden hvis man har deponert lykken i fremtiden? Hvordan kan man elske når man bruker all sin tid på å kretse om seg selv og sin egen kroppslige helse?

Evagrius oppfordrer til at man spør seg selv: Hva er sikkerheten

Kirke i celleform

8

Dante, Den gud­ dommelege komedie, Skiringsheimen, Nittande songen 71–72, til norsk ved Magnus Ulleland, Gyldendal Norsk Forlag 2000 8.

9

Oversatt etter ‘Praktikos’ 9, Robert E. Sinkewicz, Evagrius of Pontus: The Greek Ascetic Corpus, Oxford, Oxford University Press, 2003, s, 98.

57

Strek | Aktuelt

10

Oversatt etter Richard Newhauser, The early history of greed: the sin of ava­ rice in early medieval thought, Cambridge, Cambridge University Press, 2000, s, 41.

11 Matt 5,6.

i mitt liv? Hva er mitt fundament, ‘selg alt du eier, og gi det til de fatDenne positive oppfatningen av begjær har vært normgivende min rikdom, min skatt? Grådighet tige’.» 10 fører til at man finner trygghet i det gjennom hele kristenhetens histodøde i stedet for det levende. I mot- God grådighet. Grådighet var, er og rie. Den tar utgangspunkt i Jesu prosetning til mange i sin samtid mente vil være et problem. Hvordan for- gramerklæring: «Søk først Guds rike ikke Evagrius at grådighet var forbe- holder vi oss til det? Buddha svarte: og hans rettferdighet, så skal dere få holdt de rike og mektige. Fattigdom «Gjør deg fri fra alt begjær!» Gjen- alt det andre i tillegg.» (Matt 6,33). er ingen garanti mot grådighet. Ei nom historien har mange kristne Eller i det dobbelte kjærlighetsbudet: heller velgjørenhet. Spørsmålet er nedkjempet begjæret med fattig- «Du skal elske Herren din Gud av hvor skatten din er. Der skatten er, dom og forsakelse av verden. Marx hele ditt hjerte og … din neste som vil også hjertet være til evig tid. foreslo å gjøre slutt på grådigheten deg selv.» (Mark 12,30-31). Hvordan Evagrius var altså kritisk til opp- med en voldelig revolusjon. Bud- kan man ta disse utsagnene alvorhopning av kapital. Den var tyngen- dhas løsning var feil, asketenes lig og påstå at menneskets begjær, de på livets reise. I den forbindelsen misvisende og Marx’ naiv. Grådig- ønsker og streben alltid er syndige? sammenlignet han ofte mennesket het er misbruk av et gudegitt beDet finnes et velsignet begjær. med en båt som bare kan seile fritt hov. Løsningen består derfor ver- Det finnes en guddommelig grådigtil bestemmelsesstedet og komme ken i annihilasjon (selvutslettelse) het. Den blir ikke mett av personlig uskadd gjennom stormene når man eller revolusjon (massemord), men karriere, familiemedlemmers sukhar kastet overflødig last over bord. i transformasjon. Det er ikke snakk sess eller nasjonal velstand. Den er Noen ganger ble oppfordringen om å benekte eller utslette begjæ- langt mer grådig enn som så. Den fulgt til minste detalj. En av ørken- ret, men om å transformere det fra berører både evigheten og dagen i fedrene eide bare én ting: en avskrift selviskhet og dumhet til omsorg og dag. Ingen sier det bedre enn Jesus: visdom. Dette er noe som skjer når «Salige er de som hungrer og tørsav evangeliene.

Den solgte han en dag, og sa et- mennesket har åpnet seg for Guds ter etter rettferdigheten, for de skal terpå: «Jeg har solgt ordet som sa: kjærlighet og sannhet. mettes.»11 ◼

Grådighet: et speil • Dagliglivet: Hvor mye opptar penger oss?

• Parforhold og familie: Hva er kilden til din sikkerhet, status og frihet?

• Kirke og samfunn: Brukes det mer penger på døde ting enn på levende mennesker?

• Barmhjertighet: Når ga du så det sved sist?

• God grådighet: Hvordan gir du uttrykk for sult og tørst etter din største skatt?

58

Strek | Nr. 2, 2016

Et ekko fra Dylan Well, that big dumb blonde with her wheel in the gorge And Turtle, that friend of theirs with his checks all forged And his cheeks in a chunk with his cheese in the cash They’re all gonna be there at that million dollar bash Ooh, baby, ooh-ee, ooh, baby, ooh-ee It’s that million dollar bash (Bob Dylan, «Million Dollar Bash», The Basement Tapes, 1967)

Opplev 500 år med reformasjon Talte ikke Martin Luther til deg fra prekestolen? Hørte du ikke hammerslagene på døren inn til slottskirken i Wittenberg, der han slo opp sine 95 teser?

Følg i Martin Luthers fotspor på kryss og tvers gjennom Tyskland. www.germany.travel/luther

_visionary visionary

© dpa - Report

I Lutherbyene føler du den største av alle reformatorer på pulsen.

Strek | Friksjon Friksjon er den faste kulturvrien i STREK. For tiden er det Joakim Stegen Tischendorf som filtrerer musikken.

Stay on these roads a-ha Stay on these Roads Warner Bros. Records, 1988

60

Du burde ha skjønt det da, idet du setter i kassetten du har fått av hun i parallellklassen, at hun er forelsket i deg, men det skjønner du ikke, for du er bare ti år, og i hånden har du coveret, fotografiet av verdens beste gruppe mellom glasskår og taustumper, du har sett videoen til «Stay on these Roads» en gang på MTV hos naboen, motorsykler under pastellblå himmel, og den handler om å være underveis, å holde ut, såpass skjønner du, at denne englestemmen snakker til deg, synger mykt og forførende fra den andre siden av et stemmeskifte som skal forsegle leppene dine gjennom hele åttendeklasse, synger til deg på et språk du ennå ikke skjønner, men som du likevel synger med på, «the cold has a voice» synger du, «it talks to me» synger du, «stillborn by choice» synger du, og du forstår ikke hvor mørk, hvor beksvart den linjen er før du plukker opp kassetten og setter den i spilleren i enda en studentleilighet, og ditt liv er glasskår og taustumper, for hun er ikke lenger forelsket i deg, og du har selv forårsaket det, men det skjønner du ikke, aner det bare, for du er bare tjue år, og den skjønne stemmen hvisker til deg, «stillborn by choice», fra den andre siden av en erfaring du ennå ikke har hatt, og du tenker at det må være en glipp, dette ekkoet fra Jobs bok hører ikke hjemme i en kjærlighetssang, for du gjenkjenner selvfølgelig ekkoet nå, Jobs møte med lidelsen, som får ham til å forbanne sin egen unnfangelse, ønske at han var ufødt, stillborn by choice, og det ligner ikke rockens selvmordsromantikk, klisjeene om

Strek | Nr. 2, 2016

«Du skjønner at du aldri har skjønt noen ting.» blod og skjønnhet, det ligger dypere, i et mørke så totalt ugjennomtrengelig at det gjør vondt å stirre inn i, et ønske om å aldri ha eksistert, at all verdens skjønnhet ikke er verdt lidelsen, en kalkyle, kuldens stemme, at det hele like gjerne kunne vært ingenting, det hadde ikke gjort noen forskjell, og det er vanskelig å holde stand mot den kalkylen, og du klarer det ikke før den vesle fiolette kroppen skriker sitt første skrik, og du skjønner at du aldri har skjønt noen ting, og du er bare tretti år, men du aner med ett at Jobs bok ikke er boken om Job, men om Guds møte med lidelsen, en lidelse han har forårsaket, men han skjønner det ikke, aner det bare, at Job snakker til ham, hvisker med myk stemme fra den andre siden av en fødsel, om å holde ut mellom glasskår og taustumper under en pastellblå himmel, og du skjønner at det ikke er et paradoks at mørket i den linjen synges på melodien til en kjærlighetssang, men at det gir mening, at det er sånn det er, og at det er nettopp skjønnheten i formidlingen av denne styggeste av alle tanker som gjør den mulig å holde ut, og gjør det mulig å holde ut. ◼

Tekst og bilde valgt av Olav Egil Aune Bilde: Detalj fra Rogier van der Weydens Jesu fødsel (1445). Gemäldegalerie der Staatlichen Museen, Berlin.

Om et fellesskap skal komme frem til den rette, enstemmige sang, er et spørsmål om dets åndelige dømmekraft. Denne sangen blir nemlig sunget av hjertet for Herren. Ordet synges, og sangen er enstemmig.

Det finnes noe som ødelegger for den enstemmige sangen og for fellesskapet, og som man sammen må rense ut med all strenghet. Ikke noe annet sted kan gudstjenesten bli så gjennomsyret av forfengelighet og dårlig smak som i sangen.

Det som ødelegger er for det første den improviserte annenstemmen som man hører nesten overalt hvor det synges i fellesskap ... og det er bassen eller alten, som må gjøre alle som synger med, oppmerksomme på at den råder over en forbausende toneskala, og derfor må synge hver sang en oktav dypere. Og det er soliststemmen som, uhindret og av full hals, dundrende, svulmende og gjallende overdøver alt annet til ære for sitt eget, skjønne organ. … Til slutt finnes det også slike som, på grunn av en eller annen stemning eller misstemning, ikke vil synge med, og dermed forstyrrer fellesskapet.

Dietrich Bonhoeffer, teolog og prest. Fra Et liv i felleskap og Bibelens bønnebok (Land og Kirke/Gyldendal, 1979)

Kirke i celleform

61

KRISTEN SJELESORG

Bli en bedre

samtalepartner Høyskolen Diakonova tilbyr et kompetansegivende sjelesorgstudium på høyskolenivå som hjelper deg å bli en bedre lytter og veileder. Studiet taes på deltid over to år, gir 60 studiepoeng og er lånekassegodkjent.

«Jeg ønsker å bli en bedre samtalepartner for de unge jeg møter i jobben.»

- Hvor: Høyskolen Diakonova, midt i Oslo

- Når: Studiestart høsten 2016 - Hvordan: Send søknad på diakonova.no Les mer på www.diakonova.no/sjelesorg

Ragnhild Lohne Reinsberg

Sjelesorg annonse Strek 179x120.indd 1

Høyskolen Diakonova Fredensborgveien 24 Q post@diakonova.no Tlf. 22 98 63 00 www.diakonova.no

16.01.15 13:43

Master i diakoni Er du opptatt av mennesker, frivillig engasjement og samfunnsforståelse?

Få en meningsfull jobb med en master i diakoni!

Arbeidsmulighetene er mange både i menigheter og i diakonale institusjoner og organisasjoner.

Studiet er et samarbeid mellom VID vitenskapelige høgskole og Det teologiske Menighetsfakultet.

Fortsatt mulig å søke for oppstart høsten 2016!

Mer om hvilke muligheter masteren gir deg: vid.no/studier og mf.no/diakoni

”Jeg vil bli diakon. Jeg vil ha et

meningsfullt yrke der jeg kan bruke tid på å møte mennesker.

Dessuten synes jeg det er verdifullt å ha en jobb hvor jeg kan få være med å gjøre en forskjell i menneskers liv.

Anders Berg, student

tro | aktualitet | rotfeste

Vil du jobbe for STREK? Nr. 1 | 2015 Rotfeste.

tro brent av 1 | 2015 | strek nr

Tro. Aktualitet.

strek nr 2 | 2015 |TilTrekningsk

Nr. 2 | 2015 Tro. Aktualitet.

Rotfeste.

rafT

Brent av tro

Berge

og gudsbilde om traumer

Foto: Erlend

PÅskeN DA

Sannhet er noe du

gjør s. 42 | Livet

Bilde: Eva Berge

Elvis, stemmen

som sirkel s. 58

s forpinte eier

s. 52 | Kom,

, sorgens mynt

Drapet, foreldrene

PrOFeter

HINsIDes ANsVAr

teologi på

s. 59

for alt er ferdig

r

ALt rAste

Herlighets

afrikansk

strekk I strekeN din syke mor Spalten som

meler

kr 125,–

Løssalgspris Norge

Interpress Norge Interpress

1890-94977 ISSN 1890–9477 ISSN

Tiltrekningskraf

t

02 30

Om gUDs Veier Til menneskene Løssalgspris kr 125,–

Interpress Norge Interpress Norge

ISSN 1890–9477 ISSN 1890-94977

02 31

terapi om tro og 1 | 2016 | strek nr

ent

se Returadres Strek Magasinet 4 Idrettsveien N–1400 Ski

for alle?

Nr. 1 | 2016 Rotfeste.

Tro. Aktualitet.

strekk I reGNINGeN

Endetiden er i gang

ANDAkt I FrIMINUttet

Lukten av det pinlige

Elin Mykland (24, bildet) er ansatt i et vikariat som markedsansvarlig i STREK etter Hannah Eline Norenes, som sluttet i februar. Elin har fartstid fra annonsesalg/ markedsarbeid i Dagsavisen og Vårt Land.

I STREK blir hun en viktig motor i arbeidet med å øke antall abonnenter og gjøre STREK bedre kjent. Hun skal også stå for annonsesalg.

Elin er godt i gang. Hun vil bli å se på stand på en rekke arrangementer ut over året. Vet du om en konferanse eller festival der STREK kan verve abonnenter, tar hun gjerne imot tips på elin@strekmag.no.

Foto: Dorthe Karlsen

Elin vil også holde kontakten med våre gode medspillere i STREK s Venner.

Foto: Anton

Ligaarden

B-post Abonnem

eksPLOsIV VAre

Kan noe være sant

Ny markedsansvarlig i STREK

Jimmy Carter:

Ekspresidentens

revansj s. 26

| Ål og julenisser

s. 71

Hvor er Gud

når sjelen

lider?

terapi om tro og

kr 125,– Løssalgspris ISSN 1890–9477 INTERPRESS

RETURUKE

1323-01

17

I løpet av året skal STREK være så synlige vi kan på ulike arrangementer. Vi er derfor på utkikk etter en medarbeider som kan hjelpe oss med å hanke inn nye abonnenter i form av standarbeid. Du vil ha stor fleksibilitet fra stevne til stevne, og jobben passer bra ved siden av studier.

Det er en fordel om du er: 1. STREK-fan 2. Har salgserfaring 3. Har førerkort

Send en kortfattet søknad med CV og referanser til markedsansvarlig Elin Mykland på elin@strekmag.no.

Spørsmål om jobben rettes samme sted, om nødvendig på mobil 91303353.

Søknadsfrist: 10. mai 2016.

Facilis AS har tatt over STREKs kundeservice.

Ny og utvidet kundeservice STREK har fra i mars 2016 satt ut arbeidet med kundeservice og drift av abonnentregisteret vårt til en spesialist på området – Facilis AS i Oslo.

Det innebærer bl.a. at åpningstidene utvides fra tre til fem dager i uken (telefontider man-fre mellom 09.00-11.30 og 12.30 - 15.00) Heidi (t.v. i bildet) og Camilla vil være dem du møter

i telefonen og i mailkontakt, Torkel Ruud ( i midten) er daglig leder i Facilis.

De holder styr på ting som fakturering, ettersendelse (hvis magasinet uteblir) og andre temaer rundt post/distribusjon.

Du når dem på tlf 64 00 70 33 og på kundeservice@strekmag.no

STREKs kundeservice: telefon +47 64 00 70 33 (man-fre 09.00-11.30 og12.30-15.00) e-post: kundeservice@strekmag.no. Bli abonnent? strekmag.no/bestill

B-post Abonnement

Returadresse Magasinet Strek Idrettsveien 4 KRISTEN SJELESORG N–1400 Ski

Bli en bedre

samtalepartner Høyskolen Diakonova tilbyr et kompetansegivende sjelesorgstudium på høyskolenivå som hjelper deg å bli en bedre lytter og veileder. Studiet taes på deltid over to år, gir 60 studiepoeng og er lånekassegodkjent.

- Hvor: Høyskolen Diakonova, midt i Oslo

«Jeg ønsker å bli en bedre samtalepartner for de unge jeg møter i jobben.»

- Når: Studiestart høsten 2016 - Hvordan: Send søknad på diakonova.no Les mer på www.diakonova.no/sjelesorg

Ragnhild Lohne Reinsberg

Foto: Åshild Moen-Arnesen

Høyskolen Diakonova Fredensborgveien 24 Q post@diakonova.no Tlf. 22 98 63 00 www.diakonova.no

Sjelesorg annonse Strek 179x120.indd 1

Master i diakoni

16.01.15 13:43

Klatrer inn vinduet om natten s. 25 | Djevelstadiet s. 42

Er du opptatt av mennesker, frivillig engasjement og samfunnsforståelse?

Få en meningsfull jobb med en master i diakoni!

Arbeidsmulighetene er mange både i menigheter og i diakonale institusjoner og organisasjoner.

Studiet er et samarbeid mellom VID vitenskapelige høgskole og Det teologiske Menighetsfakultet.

Fortsatt mulig å søke for oppstart høsten 2016!

Mer om hvilke muligheter masteren gir deg: vid.no/studier og mf.no/diakoni Løssalgspris kr 135,– ISSN 1890–9477

”Jeg vil bli diakon. Jeg vil ha et

meningsfullt yrke der jeg kan bruke tid på å møte mennesker.

Dessuten synes jeg det er verdifullt å ha en jobb hvor jeg kan få være med å gjøre en forskjell i menneskers liv.

Anders Berg, student