Kronikk: Den åpne byen lukker seg - Åpent høringssvar til sentrumsplan, av Barbro Husebye

Den åpne byen lukker seg Åpent høringssvar til sentrumsplan

av Barbro Husebye

29.10.2020 https://nordnorskdebatt.no/article/apne-byen-lukker-seg

Det er et stort paradoks at vi nettopp har hatt en nasjonal innsamlingsaksjon for å redde havet, samtidig som Tromsø kommune i sin nye sentrumsplan åpner opp for videre utfylling av den økologisk viktige fjæresonen i forbindelse med utbyggingen av Vervet/Nordbyen, av museumstomta ved Sørsjetéen samt området sør for Hålogaland teater. Kontakten til vannet og naturen rundt er nettopp varemerket for Tromsø.

Sjøfronten

Sentrumsplanen poengterer at man ikke ønsker høyhus foran det historiske sentrum mot sundet. Likevel er det åpnet for bygging av hele 5 hoteller langs sjøfronten – ved Sørsjetéen, nytt Stordalenhotell på kaia, ved Austadgården, på Vervet samt nord for Tromsøbrua i et nytt utbyggingsområde. 5 hoteller av betydelig størrelse som vil dominere bybildet, med aktører utenfra som ikke har sitt ståsted i byen. I tillegg er det planlagt nye hotell på Workinntunet og flyplassen. Koronakrisen har vist oss hvor sårbar turistnæringen er. Dette har vært spesielt synlig i Tromsø. Hotellutbyggingen virker overdreven og lite bærekraftig. Jeg ønsker turistene velkommen, men som en del av det Tromsø som selv definerer sin egenart som en urban arktisk historisk by. Tromsø er med sin kombinasjon av det urbane liv og nærhet til uberørt natur helt spesiell i europeisk sammenheng og dét er det viktig å ivareta også for fremtidig næringsvirksomhet. Den åpne byen Historisk sett har Tromsø vært en åpen by mot verden. Fisket trakk utenlandske aktører til byen og med dem impulser fra den store verden. I den senere tid er det den uberørte naturen som trekker folk hit. Ikke uten grunn fikk byen navnet «Nordens Paris», men dette kallenavnet blir nå gjort til skamme av byens kaotiske preg. Byen preges av visuell støy. En levende by har et mangfold av aktiviteter, mennesker og arkitektur i samspill med omgivelsene, der det nye integreres i det gamle. Nå er det krefter som dominerer byen og ekskluderer deler av befolkningen fra å få en del av fellesgoder som ren luft, lys/sol, grønne rom og utsikt. Det solidariske Tromsø tar mer og mer form av en klassedelt by der penger betyr alt. Har du penger har du råd til utsikt, sol og grønne områder. Hvis ikke, må du ta til takke med en leilighet på gateplan der solen ikke slipper inn og du ser rett inn i en steil vegg. Selv dét koster skjorta. Heller ikke alle har helse til å gå på fjellet for å få utsyn. Dette er dårlig folkehelsepolitikk.

Byen lukker seg om seg selv

Gradvis får vi en bymur rundt Tromsø sentrum. En mur av firkantete bokser som gjør at byen lukker seg om seg selv og stenger både for innsyn til byens sentrum og utsyn for de som er i sentrum. Sjøfronten bygges igjen med hotellplanene. Vervet blir en vegg mot nordøst som spiser av Tromsøbruas silhuett og utsikten fra Stortorget. The Box tetter igjen utsynet fra Storgata mot fjellene på Ringvassøya. Solseilet står der som en arrogant mastodont som stjeler sola fra den omkringliggende trehusbebyggelsen og trekker oppmerksomheten bort fra fjellene. På oversiden av sentrum reiser nybygget i Kongsparken seg. Sammen med Sentrum terrasse og andre nyere bygårder i området, stenger de for den gamle trehusbebyggelsen og utgjør et markant skille mellom innenfor og utenfor bysentrum. Infill i dette området vil forsterke denne effekten. I sør blir den storstilte utbyggingen langs Strandveien mer og mer ruvende. Med utbyggingen ved Sørsjetéen er muren komplett. Ikoniske perler som Alfheim svømmehall, Domkirka, Tromsøbrua og Ishavskatedralen forsvinner som blikkfang mot nye såkalte signaturbygg som slår hverandre ihjel. Enhver grønn flekk skal reguleres og bygges ut. Argumentet er byfortetting, et begrep som stadig misbrukes og kveler enhver god debatt om byutvikling. Det er betimelig å spørre – hvem er det egentlig vi bygger for?

Utbygging uten kontroll

Det mangler en helhetlig tankegang i byutviklingen og for sentrum som del av resten av Tromsø. Utbyggerne får for stor makt. Fagfolk blir ikke hørt. For mange underentrepenører gjør det vanskelig å ha kontroll med utbyggingen. Dispensasjoner gjør at sluttresultatet blir et annet enn det som forespeiles i byggesøknaden. Grensene tøyes. Utbyggingen er massiv og foregår i høyt tempo. Byens innbyggere har ikke sjans til å følge med før det er for sent. Mange føler på avmakt og sviktende tillit til beslutningstakerne i byen. Det er et demokratisk problem når befolkningen blir fremmedgjort i avgjørelser som er viktige for byens framtid. For det er vi som skal leve og bo i denne byen, hverken Ringnes eller Stordalen skal det. Det er på tide å trykke på pauseknappen. Gi oss pusterom. Rom til å evaluere prosjektene som er satt igang og hvilke prosjekter byen trenger fremover. Se hva som fungerer og ikke. Tenke nytt og helhetlig. Være proaktiv i forhold til en bærekraftig utvikling av byen – både for mennesker og natur. Lytt til folk! La Tromsø gå foran, i stedet for å dilte etter en negativ utvikling. Det er jo nettopp det som historisk har kjennetegnet Tromsø.