Jeg kom til verden en vürdag for tretten ür siden. Jeg angret nesten øyeblikkelig.
Allerede som liten hadde jeg ekstremt god hørsel.
Det hjalp ikke å stoppe bomull i ørene. Jeg hørte rett og slett for bra. Ikke bare med ørene, men med hele meg.
Iblant tror folk at man overdriver. Som da jeg var liten og ikke ville gå på barnebursdag. De tror at man slår seg vrang. De skjønner ikke alvoret, at det finnes en grense for hva man orker å være med på. Selv ble jeg etter hvert ganske flink til å si nei.
Jeg ble sĂĽ flink til ĂĽ si nei at jeg glemte hvordan man sier ja.
Jeg husker ikke om jeg var lykkelig eller ikke da jeg var liten.
Men det hender at jeg drømmer om ü høre sammen.
Hvis det skulle ha vĂŚrt annerledes, hvordan kan man vite det?