Constance Ørbeck-Nilssen & Ana Ventura
Tankene lager ingen lyder
MAGIKON FORLAG · 2013
Hvis hun kommer nå, må Shi gjemme det. Hun får ikke se det. Vil bare spørre hva det betyr. Si det er fint og sånn. At Shi er flink til å tegne. Veldig flink til og med. Men det sier hun bare for at Shi skal si noe. Shi følger henne med øynene. Vet hele tiden hvor hun er. Nå stanser hun ved pulten til Ludvig. Står og ser. Sier ingenting. Han sier ingenting han heller. Shi holder pusten og ser på Ludvig. Hodet hans er bøyd, ryggen lager en myk bue over pulten, hendene hans dekker kinnene. De er helt røde. Sier alt det Ludvig ikke kan si. At han venter. Så lenge han venter, er Shi trygg. Så lenge han venter, er det ingen som spør. Shi vet hva hun kommer til å si. Det hun alltid sier. Likevel venter Shi også. Alle i klassen venter. Tenk om hun sier noe hun aldri har sagt, noe som alle lengter etter. Barn også. Barn mest. Som gjør det godt å være liten. Godt å puste. Sånn. Lett. Vektløs av glede. Ingen vil vel vente om det ikke var noe å vente på. Nå trekker læreren pusten. Så sier hun det.
Shi vil ikke si noe. Ikke om det hun tegner heller. Hva det er. Hun bare tegner. Akkurat som de andre i klassen. Læreren kan ikke vite hva det er, uten at Shi sier det. Hun kan bare tro at hun ser hva det er. Eller hvem det er. Det kan hun. Akkurat som hun tror hun kjenner Shi eller kan lese tankene hennes. Men ingen kan lese tankene til hverandre. Det er ingen som kan det. Ikke mammaen til Shi heller. Hun vet ikke hva Shi tenker på. Iallfall ikke om natten, når hun roper på Shi. Det er det hun gjør hele tiden. Roper. Når hun ikke sover, roper hun. Noen ganger når Shi endelig sover litt, roper hun. – Shi! Mamma har ikke plass til tankene til Shi. Har ikke plass til Shi heller. Noen ganger kanskje. Men for det meste ikke. Når hun er sliten, er det ikke plass. Hun har så mye annet å tenke på enn alt Shi er opptatt av.
4
Mamma vil ikke lese for Shi. Det orker hun ikke. Shi finner en bok og ligger under lyset og leser litt for seg selv. Det kunne vært en bok om en bestemor og en liten jente, om det fantes en bok om det da. At de satt sammen og snakket om mange ting. Det hadde vært fint. Shi ser det for seg, at de sitter sammen. Men når hun løfter boka, er det ikke en bestemor eller ei jente inni, bare noen bokstaver som blir til små ord når hun setter dem inntil hverandre. De er lette å lese. Far, mor, katt, natt, hatt. Det er pappa som har hatten på hodet og mamma som klapper katten. Det er en jente der også. Hun holder pappa i hånden. For det er natt ute. Shi leser til hun kan alle ordene utenat. Da tror læreren at mamma hjelper Shi, og at alt er bra. Hun leser andre ganger også. Når hun ligger og venter. Men ikke når mamma roper på henne. Da legger hun fra seg boka og kommer med en gang. Shi sover ikke så mye. Kanskje litt av og til. Men mest ikke så mye. Hun må være der når mamma roper. Hun greier seg ikke alene. Etter at pappa ble borte. Da det ble stille i huset, greide hun ingenting.
Shi leser når hun venter. Venter på mamma. Sitter ved kjøkkenbordet og venter. Ligger i sengen og venter. Ligger under det lille lyset som henger over sengen. Shi kan vente. Hører når hun må stå opp og hjelpe mamma. Tenk om hun faller når hun er på badet. Slår hodet mot vasken eller badekaret. Da går det ikke. Det er det. Derfor må Shi passe på henne.
Shi passer på seg selv. Hun passer på mamma også. Passer på Ludvig. Passer på læreren. Følger henne med øynene. Hele tiden. Venter på det hun skal si. Nå sier hun det. – Hva skal dette forestille da? Shi ser at Ludvig synker sammen. Hele Ludvig krymper. Hodet, skuldrene, ryggen, hendene hans. Alt synker ned i stolen, mot pulten, mot gulvet. Akkurat som alt glir ut av ham. Til ingenting er igjen der inne. 5
Går det an at alt blir borte? Kan du reise deg da? Er stemmen borte også? Hva med tankene? Er det helt tomt der inne? Hvitt eller svart? Er det tomme svart? Mamma står på badet og prøver å finne tannkremen. Holder seg fast i vasken med den ene hånden og leter med den andre. Det greier hun ikke. Shi har sagt at hun må holde seg fast med begge hendene. – Jenta mi, sier mamma og holder på å falle. Så begynner hun å gråte. Shi vet hvor tannkremen er. Tannbørsten også. Hun står på en krakk og åpner skapet og finner alt hun trenger. Mamma finner ingenting. Holder seg fast med begge hendene i vasken mens Shi pusser tennene hennes. Mamma svaier og surkler, renner og gråter, harker og spytter. Slipper den ene hånden for å ordne håret som henger over pannen, øynene og kinnet. Bøyer seg mot speilet. Leter etter ansiktet sitt. Finner det ikke. Ser ingen der inne. Ikke Shi. Ikke mamma. Bare grå skygger. – Nei og nei, sukker mamma.
Shi tar børsten og vil ordne håret til mamma. Støtter seg med den ene hånden på skulderen hennes. Ikke mye. Bare litt. Så hun ikke faller ned fra krakken. Inni speilet blir håret hennes fint. Shi holder rundt børsten som glir gjennom det røde håret til mamma. Lange, forsiktige tak. Shi finner en spenne, samler håret hennes og skyver det bort fra pannen, øynene og kinnet. Mamma lukker øynene og nynner. – Shi har rød kjole, mamma har rødt hår, sier Shi. Det er midt på natten. Hun holder børsten stille i luften og smiler til mamma. – Fin, sier øynene til jenta i speilet. Men mamma ser det ikke. Bor langt der inne. Bak øynene. Kommer ikke ut. – Din tur, sier den lille munnen i speilet. Mamma glir bort fra speilet. – Shi står, mamma går, sier Shi. Mamma hører ikke.
8
Shi leker en egen lek. Noen ganger. Som da. Inni speilet. Finner ord hun flytter på akkurat som hun vil. Dit hun trenger å være. Kjenne at hun er. Et sted med vinduer som slår i vinden og dører som ikke må bankes på, trapper som knirker og stemmer som ler. Bare en lek. Midt på natten. Brikker i et spill. Mamma sin tur. Shi sin tur. Det er Shi som spiller. – Hva skulle jeg gjort uten deg? sier mamma. Hun bøyer seg ned og prøver å ta av seg skoene. Shi bøyer seg ned og tar av henne skoene. – Hold deg fast, mamma! sier Shi. Mamma lener seg mot ryggen hennes. Den holder. Holder til mamma. Til Shi også. Holder hver natt. Også om dagen. På skolen. I timene og ute. Når de andre løper og hopper og synger, står Shi og later som hun hopper og løper og synger hun også. Hun trenger ikke gråte som mamma, så lenge ryggen holder.
Shi hjelper mamma over dørstokken, over stuegulvet og inn på soverommet. Mamma snubler og gråter og sier at hun er så forferdelig sliten. Bare hun får sove litt, blir hun bedre. Shi er stokken til mamma, det ekstra benet, den ekstra armen som holder rundt alt. Hun støtter mamma bort til sengen så hun kan sette seg ned til alt er ordnet. Shi finner nattkjolen hennes under dyna og hjelper henne av med alle klærne. Noen ganger sovner hun før Shi er ferdig med å kle av henne. Forsvinner inn i seg selv og blir borte bak store lyder og dype sukk.
Bare Shi i huset. I det store mørket. Hun løfter dyna og legger den fint over mamma så hun ikke blir kald. Tenk om hun blir syk. Da må hun ha hjelp hele tiden. Om dagen også når Shi er på skolen. Da går det ikke. Shi lar døra til soverommet stå oppe og lister seg over de kalde gulvene, gjennom stua, forbi badet og kjøkkenet, bortover gangen. Kryper opp i sengen, krøller de kalde føttene under nattkjolen, mot kroppen, huden. Varmer seg selv. Under lyset sovner hun like før hun skal stå opp. 9
Sekken hennes er klar ved sengen. Klærne også. Ligger på stolen. Shi har ordnet dem. Ellers går det ikke. Da stanser hjulet hun holder i gang. Så alt går rundt. Timene, dagene og alle nettene med mamma og Shi. Hun ordner så ingen ser at det egentlig har stanset. Hjulet. For tiden bare går videre likevel. Eller kommer. Som et nå. Nå. Nå. Kommer og blir borte. Avløses av et annet nå. Det gjelder å henge med.
– Vi får holde sammen, du og jeg, sier mamma. Hun sitter i nattkjolen og drikker en kopp svart kaffe og sier at nå trenger hun en ordentlig kos. Mamma drar Shi opp på fanget og stryker og klapper henne over håret og sier at Shi er det eneste menneske i verden som kan hjelpe henne. – Hva skulle jeg ha gjort uten deg, sukker mamma. Hun har hvitt i munnvikene og ved øynene. Det lukter vondt av munnen hennes. Det lukter vondt av kroppen hennes også. Det lukter ikke mamma lenger. Shi prøver å holde pusten. Vil helst vri seg unna klappene og strykene. Hun glir ned fra fanget og spør om mamma vil ha mat. – Mat, mat, svarer mamma. Shi går til kjøleskapet og ser inn. Det er bare litt smør og en krøllete kaviartube.
Mammas øyne ser forbi skapet, forbi Shi, forbi kaffetrakteren og den tomme brød boksen, stanser ved vinflasken som står der helt for seg selv. Stemmen til mamma ber Shi hente den. Da rykker det i ryggen til Shi. Hun kjenner at noe stikker. Så hun må bøye seg framover, holde seg fast, med den ene hånden i benken. Hjertet hennes banker. Hun hører det i ørene, inni hodet, at det banker. Kanskje mamma hører det også, for hun retter seg opp i stolen og prøver å rense stemmen. – Hva er det? sier hun. Shi svarer ikke. Må holde seg fast. Så mamma ikke skjønner hvor redd hun er. Hun står stille til det går over. Men det går aldri helt over, bare nok til at hun kan 12
strekke ut armen og ta vinen til mamma. Så mamma ikke skjønner at det er Shi som må ha hjelp. At det er hun som er liten og mamma som skulle hjelpe henne. Men mamma greier det ikke. Det vet Shi.
Ingen venter lenger. Shi skynder seg og tegner videre på arket sitt. Til hun kommer. Til det er hennes tur. Til hun skal si noe. Til henne. Hun tegner og visker og farge legger. Visker til det går hull i arket. Hendene er våte inni håndflatene. Kinnene brenner mens luften tettes igjen av viskelærlukt.
Shi løfter saksa og klipper i det hvite arket. De er inni arket. Det er bare Shi og arket som vet det. Hvem som er der. Og saksa. Som om de roper at de vil ut. At hun må finne dem fort. Da kan de ha det som før. Da pappa var der. Før mamma begynte å rope hver natt. De kan le og rope høyt uten at noen er sinte eller trenger hjelp.
Kanskje de reiser et sted. Shi vet ikke hvor det er. Men det er mange steder de kan dra til. Et sted der det er sjø. Grave føttene ned, så de forsvinner i den varme og myke sanden, mens håret løfter seg som bølgene. Foran ansiktet. Opp og ned. Glatt og krøllete. Over ansiktet, øynene og kinnene. Så havet blir borte og fuglene og stranden og føttene og pappa og mamma. Til de er der igjen.
Shi liker å bade. Det beste hun vet er når hun får henge på ryggen til pappa mens han svømmer langt, langt utover. Helt til der Shi ikke tør å være alene. Helt til der det ikke går an å se bunnen selv om noen dukker dypt ned. Så langt at det nesten ikke går an å se mamma som står og vinker til dem på stranden. Så langt. De kan det. Dra til sjøen. Tenk om de kan. Selv om pappa ikke er her. Tenk om de kunne.
13