Alt skal brenne
sofia nordin
Alt skal brenne Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2019 Oversatt fra svensk av: Lene Stokseth, MNO, www.lene.stokseth.no Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Mangschou Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 12,5/17 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 ISBN 978-82-8238-202-1 www.mangschou.no Innkjøpt av Norsk kulturråd Originalens tittel: Alt ska brinna Copyright © Sofia Nordin 2018 Originally published by Rabén & Sjögren, Stockholm, Sweden Norwegian edition published in agreement with Koja Agency. Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
1
Det er høst da jeg kommer bærende på ilden. Den sene, stygge høsten. Et evighetslangt, vått, grått mørke, og jeg har tre flasker tennvæske i ryggsekken. Alt skal brenne. Egentlig har jeg ikke peiling på hvor mye tennvæske som trengs. Antagelig mer enn jeg tror. Jeg tenker ofte sånn – at jeg må regne med at ting er vanskeligere enn jeg tror. For deg var det motsatt. Du var så sint på alt som var vanskelig eller gikk sakte. Du ville storme forbi det, hoppe over det. Selv pakker jeg alltid en varm genser, tar en tidligere buss, har vanter og myggmiddel i samme feriekoffert. Og når jeg skal brenne ned noe og bare har tre flasker tennvæske, regner jeg med at det kan være for lite. Jeg kunne ikke kjøpe mer enn tre flasker, for jeg ville bare kjøpe én flaske hvert sted. Begge matbutikkene, og så bensinstasjonen borte ved rundkjøringen. I tilfelle jeg 5
klarer det. Da vil jeg ikke at en kassedame skal huske denne jenta som kjøpte tjue flasker tennvæske. Det er en helt vanlig gapahuk av tre ute i skogen. En sånn med bålplass og gode minner om skogturer og overnattinger og fnising. En sånn der det står Minna og Agnes risset inn i en av trestokkene. Da vi risset det inn, var vi elleve, og foreldrene våre lot oss merkelig nok dra. De lot oss få sove alene ute i skogen, med bål og kniver og spøkelseshistorier. Men selv en sånn gapahuk kan bli nødt til å forsvinne iblant. Noen minner kan man ikke ta vare på selv om de er det fineste man har. For det er andre minner også. Avtrykk som aldri går bort. Minner som er som kniver eller stup eller pistoler. Å tenne bål er som å ta seg av en syk, liten dyreunge. Man må gi det bitte litt mat om gangen, beskytte det mot vind og regn og gi det kunstig åndedrett hvis det har problemer med å få i seg nok oksygen. Først når det brenner skikkelig godt, kan man legge på hele stokker. Men gapahuker er jo bygd av stokker, så jeg må finne på noe som gjør at ilden kan ta seg inn i dem. Jeg tar kniven og spikker til jeg blir helt øm i håndflaten, men får likevel bare løs små fliser. I stedet henter jeg vedøksa som ligger ved vedstabelen, og prøver å hogge meg inn i stokkene. Øksa er ganske sløv, men jeg får løs en del trebiter, og noen steder blir det noen skik6
kelig fine sprekker som jeg spruter tennvæske i. Jeg lar de innrissede navnene våre være, men fyller tennvæske i dem. Minna og jeg skal brenne. Det blir slutten for båljentene, støveltramperne, de revolusjonære. Mitt beste tips hvis noen vil tenne på en gapahuk, er å være både fantasifull og logisk. Og litt sint. Det er en uslåelig kombinasjon. For eksempel sånn: Gjør om alt du ser til oljelamper. Det holder ikke om du bare heller en dam av tennvæske på gulvet. Den trenger en veke. Som stearinlys og parafinlamper – de ville aldri ha brent hvis de ikke hadde en veke. Så tar jeg av meg jakken og ullgenseren. Trekker av meg T-skjorten og river den i strimler, for veken må være av bomull. Jeg grøsser. Det er kaldt å lufte brystene utendørs i november. Akkurat som i april, egentlig. Jeg tenker på det – i vår. Da vi var her og badet nakne selv om isen knapt hadde rukket å smelte på vannet. At du svømte lenger og lenger ut selv om vannet var krampekaldt. Latteren din som var litt panisk, men likevel lykkelig. Etterpå sto du ved bålet og varmet deg, lukket øynene. Naken og rolig, bare sekunder etter panikklatteren. Det er sånn jeg alltid kommer til å huske deg. Så mange følelser. Så mye av alt. Så fort. Alt samtidig. Plutselig hoper alle minnene seg opp i hodet. Lille Minna i kassen. Da du lå i sengen og ikke ville stå opp. Typen. Knivnatten. Sykehuset. På rektors kontor med lyn i blikket. Solhem. Sandro. Da du satt i skolegården 7
i bare truse og teaterblod. Og jeg bestemmer meg for at november absolutt er en perfekt tid for å være halvnaken utendørs. Fordi du ville ha ment det. Brystene mine trenger å gå en liten tur, kunne du ha sagt, tatt av deg genseren og ledd av alle som glodde. Eller gitt dem fingeren. Eller grått over at jenters kropper aldri får være i fred og bare leve. Antagelig ville du ha gjort alt det der på en gang. Ledd og grått og gitt hele verden fingeren. Jeg dynker T-skjortestrimlene i tennvæske og stikker dem inn mellom stokkene i veggene. Så henter jeg all veden fra vedstabelen. Det stikker ganske mye å bære ved i bar overkropp. Jeg kikker ned. Små trefliser på huden, og på den ene brystvorten flagrer et tynt flak bjørkenever som en vimpel i vinden. Jeg fniser. «Just celebrating my boobs,» mumler jeg og later som om du er der. «Ja, det er jo flaggdag,» sier du. «Brysttorsdag. Alltid siste torsdag i november. Det var jo derfor vi strøk nasjonaldagen fra kalenderen.» I en av krokene i gapahuken bygger jeg et perfekt stablet bål med passe mye luft mellom vedkubbene. Jeg spruter tennvæske over alt sammen. En skitten fleecegenser og en gammel, ødelagt ryggsekk som noen har lagt igjen, får også en god dusj. Da jeg har dynket alt jeg kan komme på, trekker jeg pusten dypt og tar frem fyrstikkesken. Hånden skjelver så fælt at fyrstikkene høres ut som en rangle.
2
Jeg burde fortelle fra begynnelsen. Fra da Minna og jeg skjønte at vi hørte sammen. Det var i femte, så vi var bare småunger den gangen. Nå er jeg sytten. Jeg har altså hørt sammen med Minna nesten halve livet. Det begynte med en gymtime som ingen av oss ville være med på. Det var slåball. Det var meningen at vi skulle stå ute på den støvete grusplassen mens guttene brølte at vi måtte ta det flate balltreet for kløner. Men i stedet for å gå ut på grusplassen snek jeg meg fra garderoben opp i den tomme gymsalen. Jeg åpnet døren til materialrommet med alle kassene og mattene og ballene og satte meg stille bak en kasse i halvmørket. Da jeg hørte at døren gikk opp, holdt jeg pusten. Jeg trodde at det var gymlæreren som hadde glemt noe. Men det var ikke lærerskritt. Det var et par mye lettere føtter. Så fikk jeg øye på det lange, blonde håret til Minna som falt ned langs kanten av kassen da hun stakk 9
frem hodet og så på meg. Det var før vi fikk dreads. «Hei,» sa Minna. «Hei,» sa jeg. Egentlig ville jeg være i fred, men jeg kunne jo ikke tvinge henne ut på den forhatte slåballplassen. Hun gled ned med ryggen mot treverket, og jeg lurte på om hun telte nivåene med ryggraden akkurat som jeg. Delene av kassen som kan løftes bort så den blir lavere. Først var vi stille. Det eneste som hørtes, var summingen fra lysrørene i gymsalen og lydene utenfra. Det hørtes ut som om klassen var hundre mil unna. Skrikene og latteren og buingen foregikk i en liksomverden. «Jeg har tenkt at jeg skulle gjemme meg inni en sånn en gang,» sa Minna og nikket mot kassen med bakhodet så det dunket. «Jeg også,» sa jeg. Og da var vi jo nødt til å teste det. Vi løftet av den øverste delen, klatret nedi og la lokket på igjen etter oss. Klunk, sa det da det falt på plass, og det var som lyden av da Minnas og min tid begynte. Det var enda mørkere inni kassen og luktet enda mer støv. Alt ble tett og nært. Først var vi fnisete, men så ble vi tause og satt der og pustet inn luktene og mørket sammen. «Vet du hva vi burde lage?» sa Minna. «Hva da?» sa jeg. «En demonstrasjon.» «Mot slåball?» spurte jeg. 10
«Nettopp,» sa Minna. «Med plakat og høyttaler,» sa jeg. «Nettopp,» sa Minna. Og så gjorde vi det. Det var vår første aksjon. Den første gangen vi virkelig sa fra om noe idiotisk. Men vi var som født til det. Vi malte hver vår plakat. På min sto det Nei til ballsport over en ball som var krysset over. På Minnas sto det Slåball suger. Først ville hun skrive Slåball suger rumpe, men jeg sa at det var bedre å nøye seg med å være passe vanskelig, for da er det flere som hører etter. Så gikk vi frem og tilbake utenfor hovedinngangen til skolen. Vi hadde ikke fått tak i noen høyttaler, men vi ropte så høyt vi klarte: «Stopp slåballen, stopp slåballen, stopp slåballen!» Taktfast, så det gjallet mellom veggene. Vi må ha vært utrolig søte. Materiale-til-en-viralvideo-søte. Noen foreldre tok bilder av oss og lo. Men vi fortsatte. Utrettelig. Blåste i å gå til timene. Det var første gang vi skulket noe annet enn gymmen. Til slutt kom gymlæreren ut og sa at vi kunne komme inn på kontoret hennes og snakke. «Jaha,» sa hun da vi hadde satt plakatene inntil veggen. «Hva er det egentlig dere har imot slåball?» «Det er jo den mobbesporten,» sa Minna. Gymlæreren lo. «Jeg trodde at det var en ballsport,» sa hun. 11
«Som om du ikke har merket at alle guttene driver og skriker om hvilket balltre folk skal ta, for eksempel,» sa Minna. «De vil nok bare hjelpe til,» sa gymlæreren. «Det vil de vel ikke. De vil at vi skal bomme,» sa Minna. «Nettopp,» sa jeg. «Nei, nå tror jeg at dere overdriver,» sa gymlæreren. «Hvis de ville at dere skulle bomme, ville de vel ikke komme med tips?» Hun smilte. «Det er ikke tips. Det er mobbing,» sa Minna skråsikkert. Uten å smile tilbake. Gymlæreren flakket med blikket. Minna fortsatte: «For hør her: Det er bare gutter som skriker om balltrær. Og bare til jenter og til de klønete guttene. De skriker bare at vi skal ta det flate. Og alle vet at det er det flate som er balltreet for de klønete. De kaller det jenteballtreet også. Som om jente og klønete går ut på det samme. Alle vet at man kan slå mye lenger med det runde balltreet. Og at det blir flere høye slag med det flate. Så de som skriker, vil bare at vi skal slå dårlig. Så vi skal føle oss dumme. Så vi skal slå enda dårligere neste gang. Det er det alt går ut på. At vi skal føle oss dummere og dummere så vi føler oss som små maur eller noe til slutt. Da kan de få oss til å bomme bare de ser på oss.» «Oi, hm, tja, det var kanskje å ta litt hardt i,» sa gymlæreren. 12
«Nei,» sa Minna. «Jeg sier det bare som det er.» «Du sier det slik du tror det er, Minna. Du kan vel ikke vite hva disse guttene tenker, kan du vel?» «Det kan hvem som helst skjønne. Hvem som helst som ikke er helt dust,» sa Minna. Tenk at hun sa det! Til en voksen. Jeg ville bare at hun skulle fortsette og fortsette, og samtidig ønsket jeg at jeg kunne bli usynlig. Det var fantastisk og sant og bra, samtidig som det var pinlig. Sånn skulle det bli mange ganger med Minna. Gymlæreren så fra Minna til meg og tilbake. Var taus en stund. Så sa hun: «Ja vel, har dere noen forslag til hva dere heller har lyst til å gjøre i gymtimene?» Så langt hadde vi ikke tenkt, men det var ikke vanskelig å komme på tusen ideer som var bedre enn slåball: «Skattejakt!» sa Minna. «Klatre i fjell!» sa jeg. «Klatre i trær,» sa Minna. «Eventyrbad,» sa jeg. «En hel klasse må kunne gjøre det samtidig, og det må ikke koste penger,» sa gymlæreren. Minna og jeg så på hverandre. «Hoppeslott,» sa jeg. «Det koster bare noe én gang. Når skolen kjøper det.» Gymlæreren lo litt. «Helst noe der ingen slår ut tennene.» «Jiu-jitsu,» sa Minna. 13
«Bryting,» sa jeg. «Bygge hytter i skogen,» sa Minna. «Dans,» sa jeg. «Tror dere virkelig at guttene ville like å danse?» sa gymlæreren, og på stemmen hennes virket det som om det var en morsom spøk. «Hvorfor skulle de ikke like det?» spurte Minna. «Vi andre ville kanskje like det bedre enn når folk skriker til oss,» sa jeg. «Og får oss til å føle oss dårlige,» sa Minna. «Ja, jeg synes i hvert fall at det er mye morsommere å danse enn å føle meg dårlig,» sa jeg. «Jeg også,» sa Minna. Jeg kjente det. Hvordan ordene våre flettet seg inn i hverandre og ble noe sterkt. Noe det ikke gikk an å trenge gjennom med andre ord. Ganske enkelt fordi vi hadde rett og gymlæreren tok feil. Det var som å fly – det kilte i magen. «Jeg skal tenke på det,» sa gymlæreren. Vi kunne ha gitt opp etter det. Det regnet nok gymlæreren med. At hun kunne si at hun skulle tenke på det, og så bare drite i det. Men Minna var ikke som alle andre. Og sammen med henne var ikke jeg det heller. «Hvordan går det med jiu-jitsu-timen?» spurte Minna neste gang hun fikk øye på gymlæreren. Og en kveld da vi satt hjemme hos meg, sendte vi henne lenker om sikkerhetsliner for treklatring, om å bygge eventyr14
løyper i skogen og mange dansevideoer. Og så skjedde det noe. Kanskje ikke det største i verdenshistorien, men kanskje det største som to tiåringer i akkurat vår forstad hadde klart å oppnå helt på egen hånd. Et par uker senere hadde vi en eventyrløype ute i skogen. Den var ganske tam, men alle var glade. Krøp under greiner som var bundet sammen, klatret over trestammer, løp rundt det tykkeste treet til vi ble svimle og stupte kråke i en løvhaug. Det var så klart noen som slo seg, og noen som frøs, og noen som skrek noe stygt til en annen, men det var bedre enn slåball. Det var noe annet enn det samme gamle vanlige. Og når man gjør noe nytt, er det vanskeligere å mobbe. Man vet ikke ennå hvilke mobberegler som gjelder. En måneds tid senere fikk vi danse. Gymlæreren viste faktisk en av videoene vi hadde sendt henne. Kanskje hun ikke kunne danse selv. Kanskje hun ville vise at det kunne se tøft ut, ikke teit. Uansett funket det. Hun fikk med seg nesten alle. Det var selvfølgelig noen som satt i en krok og furtet og hadde vondt i foten, men det var noen helt andre enn dem som alltid pleide å få vondt et sted i gymtimene. Vi sluttet ikke med slåball. Alt ble ikke annerledes og fantastisk. Men noe ble litt annerledes og litt bedre, og det var det Minna og jeg som hadde fikset.
3
Og så fortsatte det. Det var Minna og jeg. Noen ser ut til å bli venner bare fordi de liker samme serie eller bor i samme gate. Folk nøyer seg med så innmari lite. Men det er klart, de har vel ikke noe å sammenligne med. De har aldri hatt en egen Minna. En som skjønner uten at man må forklare hele tiden. En å snakke med om viktige ting. Kan universet virkelig være uendelig? Er det ikke en ganske merkelig idé å spise dyr? Hvor lang er tiden? Og hvem har egentlig funnet på at jenter skal ha ubehagelige klær når gutter kan få gå med behagelige? Alle sånne ting. Vi var nødt til å diskutere fordi vi rett og slett skjønte mer når vi tenkte sammen. Og jo mer vi skjønte om verden, desto mer var det som virket så sykt rart. Hvert eneste svar førte til nye spørsmål. Hvorfor fantes det sult når det egentlig var nok mat? Hva kom til å skje hvis man tok alle pengene i verden og fordelte dem likt 16
mellom alle mennesker? Men vi snakket ikke bare. Vi gjorde også. Vi sluttet å spise dyr. Vi sluttet å gå i ubehagelige klær. Vi sa hva vi mente og tenkte, når noen tok feil. Det var en del som syntes at vi var utrolig slitsomme. Og noen syntes at vi var modige og fantastiske. Sannheten er vel både og. Og det var kanskje mest Minna. Bråkete, fantastiske, modige Minna. Uten henne hadde jeg fortsatt å være ganske vanlig. Mindre bråkete og mindre fantastisk og mindre modig. Mindre av alt. I vår gikk vi det andre semesteret i første på videregående. Vi hadde rukket å fylle sytten, og våren holdt på å eksplodere. Det ble uutholdelig å være innendørs. Det var for mange vegger og for lite oksygen. For lite revolusjon og for mye lekser og TV og middag klokken 18. For mye leggetid og tanntråd og for lite støvler og leire. Så Minna og jeg tok soveposene våre og pakket ryggsekkene fulle av soyapølser og sjokolade og bananer og dro ut til gapahuken nede ved Kvarnsjön. Det er ingen stor skog. Gapahuken ligger bare en drøy kilometer inne blant trærne, og det er så langt inn som det er mulig å komme. Etter det begynner man å gå ut av skogen igjen. Det er ikke mer enn en grønn stripe på kartet mellom to boligområder. Men det holder. Bare det er tre og luft. Naturen var fortsatt ganske stygg. Noen nye, grønne gresstrå her og der, men mest nakne greiner, og alt så 17
støvete ut etter vinteren. Likevel fikk man liksom lyst til å kline med hele verden. Det tok lang tid å gå den ene kilometeren til gapahuken, for vi måtte stoppe hele tiden. Minna la seg på bakken og streifet skjøre, lodne blåveis med leppene. Hun slo armene rundt trestammer og la kinnet mot barken. «Så jævla fint,» sa hun hele tiden. I en skråning full av blåveis ble vi lenge og tok bilder av hverandre. De blålilla kronbladene som hadde trengt seg opp og sto der og lyste mellom brunt, gammelt høstløv fra i fjor. Sårbare og sterke. Minnas lepper som forsiktig rørte ved blåveisens kronblad, samtidig som hun prøvde å la være å le. Og så latteren da hun slapp den løs og lyden fløy mot himmelen. Dreadsene hennes lå spredd utover mellom blomstene, og sjalene hennes var i ferd med å vikle seg ut, som om de også ville ut og fly. Slik ser de ut, noen av bildene jeg ikke ser på. Nå etterpå, mener jeg. Jeg orker ikke. Og jeg ser dem jo likevel, i hodet. De forsvinner aldri. Da vi kom frem til gapahuken, la vi oss på tregulvet. Så på navnene våre som var risset inn i veggen, og lot hendene våre møtes i en langsom high five. Vi sjekket hva slags rabling som hadde dukket opp siden sist. Det var mest navn, og noen hadde skrevet Kuken kuken kuken med sprittusj. Pluss den obligatoriske tegningen 18
av en kuk. «Kreativt,» sa Minna. Så reiste hun seg. «Alltid beredt!» ropte hun og tok frem to egne sprittusjer fra ryggsekken. Holdt dem som våpen og siktet på kukrablingen. En grønn og en rød penn. Så skrev hun: Fitta fitta fitta over Kuken kuken kuken og tegnet en fitte med krøllete, grønt kjønnshår. «Noe mer?» spurte hun. «Mens,» svarte jeg. «Så flaks at jeg har tatt med meg menspennen,» sa hun og viftet med den røde. Så tegnet hun blodrøde dråper som dryppet ned og til slutt dannet en stor, rød pøl tvers over kuken. Mens mens mens, skrev hun og tegnet en pil. «Bare så ingen misforstår.» «Det skulle bare mangle,» sa jeg. «Mens ned hele patriarkatet.» Så ropte jeg, tvers over vannet: «Mens!» Det gjallet. «Meeeeeens,» ropte Minna. «Mens, mens, mens,» ropte jeg. Det ga gjenlyd som korte hundebjeff over vannet. «Hvorfor heter egentlig dette vannet Kvarnsjön, forresten?» sa Minna. «Er det en kvern her, kanskje? Nei, jeg synes at vi skal døpe den om til Menssjön.» «Vaginavann,» sa jeg. 19
«Fittebukta.» «Lille utflodstjern.» Minna skar en grimase av vemmelse, men fortsatte å le. «Orgasmevik,» foreslo hun. «OK, kanskje litt finere enn utflodstjern,» innrømmet jeg. «Men da kommer en eller annen gutt til å tro at Orgasmevik betyr sædpøl.» «G-punktsdammen,» sa Minna. «Nei, Vaginavann var nok best.» Minna strakte hånden ut mot vannet og sa med messende stemme: «Jeg døper deg herved til Vaginavann.» Da vi hadde døpt om vannet, tente vi bål. Tok frem pølsene, ketsjupen og den sprø løken. Minna gjorde klar bananene, for de ble best hvis de fikk ligge lenge på risten over bålet. Hun skar et langt snitt i en av dem og så forbauset på den. «Altså, my eyes have been opened,» sa hun. Hun bendte den opp med fingrene. Det kom en klissen lyd. «Mmm,» sa Minna, rakte ut tungen og lot som om hun skulle slikke i sprekken. Så stappet hun den full av sjokoladebiter i stedet og la den på grillristen. Jeg spikket grillpinner og stakk pølser på dem. Snudde dem over glørne i perfekt passe takt så de ble brune og knudrete. «Har du sett så perfekt grilling noen gang?» spurte jeg. 20
Minna ristet på hodet. «Aldri.» «Jeg mener det, jeg sikler. Jeg skjønner virkelig ikke at noen kan være så utrolig redde for soyapølser?» sa jeg. «Faren min, for eksempel. Han er nødt til å fleipe om dem absolutt hver eneste gang han ser dem. Som om han må vise at han ikke har noe med dem å gjøre.» «Because they’re scaaaary,» sa Minna med spøkelsesstemme og løftet armene over hodet som et monster. «Nettopp,» sa jeg. «Det virker som om folk tror at de skal miste sjelen hvis de ikke spiser døde dyr hele tiden.» Minna tok ketsjup på sin og virket ettertenksom mens hun tygde på den. «Tenk om det faktisk er sånn? Underbevisst, liksom? De tror at de må spise noe som har sjel, for ikke å miste sin egen. Stakkar. Det må jo være kjempeekkelt hvis de tror at vi ikke har sjel. At vi skal trekke dem ned i helvete. Et evig mørke med bare grønnsaker og havremelk. Og fiber.» «Det ville i så fall forklare hvorfor de oppfører seg så innmari rart,» sa jeg. «Som når de må spørre hele tiden. Som: ‘Ville du heller sulte i hjel enn å spise kjøtt?’» «Nettopp!» sa Minna. «Sånn som: ‘Men hvis du ikke hadde hatt noe å velge mellom? Hvis det hadde vært deg eller en liten, søt kanin, ville du virkelig ikke ha spist den da? Innrøm at du ville ha gjort det.’ Hva er det for et jævla spørsmål? Det er jo ofte man må velge mellom å dø eller å spise en kanin. Og hvis jeg svarer at jeg 21
ville ha spist opp kaninen i stedet for å sulte i hjel, for selvfølgelig ville jeg det, blir de så sykt fornøyd med seg selv. Som om jeg har sagt at jeg spiser barn til frokost, mens de er engler som bare spiser luftige skyer og solstråler. Det er jo helt ulogisk.» «I know,» sa jeg. «Vet du hva vi burde gjøre?» «Jeg kan nevne tusen ting vi burde gjøre.» «Ja, men dette. En veggisaksjon på skolen,» sa Minna. «Ja! Vi hacker datamaskinen så alle infoskjermene viser filmer om kjøttindustrien.» «Nettopp,» sa Minna. «Griser som spiser de døde ungene sine. Høns som hakker hverandre i stykker. Kyr som er så tunge at de ikke kan stå.» Hun viftet oppglødd med armene. «Og høyttalersystemet,» sa jeg. «Vi kan ta kontroll over høyttalersystemet og spille dødsskrik fra slakt mens de sitter i kantinen og spiser. Alle kommer til å spy.» «Vi holder på sånn i noen dager,» sa Minna. «Og så blir alt helt greit og fantastisk, og vi har med oss masse vegetarmat som vi spanderer. Den skal være så god at alle skjønner at de vinner hvis de velger maten vår.» Hun viste med rolige, englelignende bevegelser hvordan hun skulle øse opp mat og rekke frem tallerkener. «Det er jo genialt,» sa jeg. «Den store veggisrevolusjonen i Sverige og Europa og verden. Den som begynte på Stenbackaskolan.» 22
Minna tok en sjokoladebanan. Balanserte den forsiktig på fingertuppene for ikke å brenne seg. «Hm. Skje?» Jeg ristet på hodet. Ingen av oss hadde tenkt på å ta med skjeer. Minna vrengte skallet. Klissen, varm banan og smeltet sjokolade tøt ut. Hun prøvde å fange så mye som mulig med munnen og fikk smeltet sjokolade i halve ansiktet. Det så ikke klokt ut. «Du er jo syk. Du må slutte å spise bæsj,» sa jeg. «Men det er jo så godt! Bare litt til?» Hun strakte seg etter neste banan og så på meg med hundeøyne. «Ja vel, da.» Minna gjentok prosedyren. Enda mer kliss. Enda mer sjokolade i ansiktet. Selv tok jeg en banan, pirket skallet forsiktig til side og klemte litt, sånn at passe mye av innholdet kom ut. «Du, jeg mener det,» sa jeg. «Vi burde gjøre noe. På skolen. Med maten. Men hvis vi gjør for ekle ting, kommer de bare til å hate oss. Kan vi ikke … påpeke hvor sunt og billig det er med vegetarmat, og sånne kjedelige ting som det? Og at de fleste skoler faktisk har en veggisrett å velge hver dag. De har det til og med på skolen til søskenbarna mine, selv om de bor på landet. Hva har vi? Én vegetardag i uken, og resten av tiden må man si fra på forhånd, og da kommer maten i egne kasser ved siden av. Som om det var en slags smittsom sykdom.» «Folk driter vel i om det er sunt og billig,» sa Minna. 23
«Ja, elevene, kanskje, men ikke rektor,» sa jeg. «Vi burde samarbeide med henne.» «Samarbeide? Med rektor? Det er noe av det minst revolusjonære jeg har hørt.» «Ja, men kanskje det funker,» sa jeg. «Vi må være smarte. Ikke så sinte.» «Feiging,» sa Minna. «Men ja, ja, OK. Snille ting. Samarbeid og god mat. Så … hva liker kjøtteterne? Det er liksom litt vanskelig å leve seg inn i. De synes jo at kjøtt er godt! Det er vanskelig å forstå folk med vrangforestillinger.» Jeg strakte meg etter den andre sjokoladebananen. Holdt den opp i luften foran Minna. Pekte på den. «Vi stiller oss opp i skolegården med en stor grill,» sa jeg. «Og så lager vi bare for jævlig mange sjokoladebananer?» sa Minna. «Og så får de bare hvis de lover å si til kantinepersonalet at de fra nå av vil bytte til veggismat?» «Nei, ikke utpressing. Snille metoder, remember?» «Ja, men hvordan skal det hjelpe? Å gi folk noe nytt som en slags belønning for at de fortsetter å spise kjøtt?» «Vi må gjøre flere ting. Mange små ting.» «Men herregud. Verden. Det går så for jævlig sakte,» sa Minna. «Jeg vet det,» sa jeg. Neste morgen våknet vi tidlig. Det lå tåke over vannet. Alt så ut som i et eventyr. 24
Vi ble liggende i soveposene og se. Hadde ikke lyst til å krype ut, for luften var rå og kjølig. «Vaginavann er det vakreste vannet i verden,» sa Minna med alvorlig stemme. Men så boblet det ut et lite fnis som smittet. Da solen hadde kommet litt høyere på himmelen, spiste den opp tåken. Vannet glitret som om det aldri hadde vært dekket av tåke. Vi tente bål og grillet resten av pølsene til frokost. Minna klinte inn hele sin med ketsjup og dyppet den i sprøstekt løk. Den så ut som et langt pinnsvin med løkpigger. Både solen og bålet varmet. Jeg satt i bare undertøyet, men ble svett likevel. «Skal vi bade?» foreslo jeg. «Gjett om vi skal.» Minna kjørte resten av pølsen inn i munnen og reiste seg. Begynte å trekke av seg buksen før hun var ferdig med å tygge. Jeg rev også av meg klærne. Luften var sval mot huden. Da klærne var av, kjentes det at det bare var april. Vi løp ned til vannet og kastet oss uti. Det var iskaldt. Vi hylte og skrek og lo. Trådde vannet. «Førstemann opp er et kukhue,» skrek Minna. «Jeg gir meg aldri!» skrek jeg. Men så tok det bare noen sekunder før det gjorde vondt i hele kroppen. Det kjentes som om noen hadde skrudd fast armene og beina mine i en isblokk. «OK, jeg løy, jeg gir meg likevel,» ropte jeg og begynte å klatre oppover svaberget. Det var vanskelig 25
å finne feste med fingrene og tærne, for de var stive av kulde allerede. Jeg hørte Minna le og grøsse og le enda mer bak meg. Så snudde jeg meg for å hjelpe henne opp, men hun tok ikke den fremstrakte hånden min. «Førstemann opp er et kukhue!» hylte hun. «Jeg vet det. Du vant. Jeg er et kukhue. Kom nå.» Hun svarte med å sprute vann på meg og kaste seg bakover og svømme på ryggen utover mot midten av vannet. Jeg så på svømmetakene som gikk feil vei. Det var som å spille lyd baklengs eller noe sånt. Fordreid. Men så snudde hun og svømte innover mot land igjen. Tok hånden min og trakk seg opp. Lo og grøsset og sank sammen i en haug på svaberget. «Beina mine er ispinner,» fniste hun. «Jeg kan ikke stå på dem.» Den våte huden hennes ble full av furunåler og mose. Hun lo av det også og rullet seg litt ekstra frem og tilbake så det satte seg enda mer fast. «Du kunne ha fått krampe og dødd,» sa jeg. «Jeg vet det!» Hun lo enda mer og frøs så kroppen ristet. Jeg trakk henne opp, og hun stavret seg tilbake til bålet. Vi la på en stor haug med tørre småkvister, så det flammet ordentlig opp, og fylte på med mer ved. Vanndråpene dampet fra huden. Furunålene og mosen som 26
hadde sittet klistret til Minna, falt ned på bakken da de tørket. Vi så på hverandre over flammene. Ilden speilte seg i øynene hennes. Flakket og lyste. Det kjentes som om blikket hennes kunne sluke meg. Som om hun var høy. Kanskje man blir det av å gjøre noe farlig. Jeg begynte å kle på meg. Minna ble stående der, naken. Hun lukket øynene og strakte armene ut til sidene, vred seg sakte rundt. Nøt varmen. Sang litt for seg selv. Hun var så fin. Som en heks, tenkte jeg. Ikke en gammel eventyrheks med vorter på nesen, men en ordentlig. En med kroppen full av styrke og magi. Det føltes som om jeg smugkikket på et hemmelig ritual. Så fikk jeg øye på noe. Tynne, røde streker i huden, høyt oppe på innsiden av overarmene. Noen var bleke arr, og noen hadde fortsatt skorper. Det var nok ikke meningen at jeg skulle se dem, for hun hadde gjemt dem godt. Nesten helt oppe ved armhulene. Jeg så dem bare fordi hun strakte ut armene og fløy. Rette, nette streker. Kanskje litt skjevere på venstre arm. Hvis jeg ikke hadde visst fra før at hun var keivhendt, ville jeg ha sett det på strekene. Det satte seg fast i hodet. Jeg vet ikke hvorfor. Det absurde var jo strekene i seg selv, ikke om de var skjeve eller rette. Men det var noe ekstra trist ved det. At hun hadde forsøkt å gjøre dem rette og fine, men ikke helt hadde klart det. Som med neglelakk eller hva som helst. Så hverdagslig. 27
Jeg sa ingenting. Ikke da, og ikke senere heller. Alle de tingene man aldri sier. Jeg så bare på kroppen til Minna som snurret langsomt rundt ved bålet. Ansiktet hennes. Mykt nå. Ingen hutring eller høy latter. Øyelokkene som hadde lukket seg for alt. Et lite smil i munnvikene. Føttene som ble gråsvarte helt opp til anklene av asken i jorden rundt bålet. Det sved i halsen og nesen. Men det var ikke de røde strekene jeg ville gråte over. Jeg ville gråte fordi Minna så så lykkelig ut akkurat da.
4
Da det ble mandag, ville jeg feige ut. Hele denne veggisaksjongreia virket så mye eklere i virkeligheten. Folk er jo så innmari følsomme når det gjelder kjøtt. Hvis man forsiktig foreslår at de kanskje ikke må spise døde dyr hver eneste dag, reagerer de som om man har sagt at de kanskje ikke er nødt til å puste hver eneste dag. Så det var bra at jeg hadde Minna. Hun feiget aldri ut. Hun visste at det fantes viktigere ting her i verden enn å bli likt, og ironisk nok var det akkurat det som gjorde at jeg likte henne så innmari godt. Når hun hadde fått en idé, fikk hun ikke ro før hun hadde gjennomført den. Som oftest fikk hun uansett ikke ro, for det kom nye ideer hele tiden. Jeg kan stenge av ideene mine. Jeg kan legge meg på sofaen og stirre i taket og tenke på ingenting. Spise godteri og drite i alt annet. Det dukker ikke plutselig opp planer om hvordan jeg skal sørge for fred i verden 29
eller redde noen som blir mobbet, eller hvordan jeg burde male om rommet mitt for at det skal passe bedre med tankene mine. Minna måtte ha skrudd hodet løs fra kroppen for at ideene skulle slutte å komme. Mandag morgen tok Minna meg i hånden og sa: «Nå gjør vi det.» Hun trakk meg med bort til Lisen, rektor. Vi hadde ikke engang planlagt hva vi skulle si. «Hei,» sa Lisen. «Hva kan jeg hjelpe dere med denne gangen?» Vi hadde selvfølgelig vært der et par ganger før. En gang da historielæreren vår hadde vist en kvalm, gammel film med bare menn, og en gang da musikklæreren ville forby folk å være det de ville i luciatoget. Minna satte seg bestemt ned på en av de syttitallsgrønne stolene ved skrivebordet hennes, og jeg satte meg ved siden av. «Jo, det er denne kjøttlobbyen,» sa Minna. «Den er ganske sterk her på Stenbackaskolan.» Lisen hevet et spørrende øyenbryn. Som om hun moret seg litt. «Kjøttlobbyen?» sa hun. «Hvem er det du tenker at den består av?» «Altså,» skyndte jeg meg å si. «Det er jo mange helsefarer ved å spise for mye kjøtt.» «Og mange fordeler ved ikke å gjøre det,» sa Minna. «Fordeler for helsen, mener jeg. Og for dyrene.» 30
«Men mest for helsen,» sa jeg. «Vi regner med at du vil at elevene på skolen din skal ha det så bra som mulig.» «Ja, selvsagt vil jeg det,» sa Lisen. «Har dere en konkret idé?» Jeg skulle ønske at Minna og jeg hadde rukket å snakke sammen først. For hva var egentlig ideen vår? Bortsett fra å spille skrikende griser i høyttalerne i kantinen? Rektor ville neppe synes at det var like genialt som vi syntes. «To kjøttfrie dager i uken i stedet for én,» foreslo jeg. «To dager med kjøtt er vel mer rimelig,» sa Minna. «I måneden. Eller i året.» «Og et vegetarisk alternativ hver dag,» fortsatte jeg. «Vi har jo allerede et vegetarisk alternativ,» sa rektor. «Men det regnes som spesialkost, og man må skrive på et ark for å si fra at man vil ha det,» sa jeg. «Som om det var helt unormalt. Og hvis alle kunne velge vegetarisk, ville det ikke ha trengt å være en greie. Det finnes jo allerede på de fleste skoler.» Lisen tenkte seg om en liten stund. «Jo, vi er klar over at mange skoler har innført det allerede, men her … Saken er den at det kastes mer mat og spises mindre de dagene vi bare har vegetarisk. Det er ikke like populært, dessverre. Hun gjorde en unnskyldende grimase. «Hvis man kan velge, er det jo bare de som vil ha det, som velger det. De kommer ikke til å kaste maten,» sa jeg. 31
«Og så får dere vel bli bedre til å lage vegetarmat,» sa Minna. «Det er jo ikke akkurat sånn at dere nailer det. Noen ganger er vegetaralternativet en sad excuse for mat, mens kjøtteterne får oksefilet eller noe sånt.» «Den oksefileten skulle jeg gjerne ha sett,» sa Lisen. «Men ja, vi kan sikkert bli bedre. Og dere har sikkert rett i at det kunne bidra til å normalisere det hvis det ikke ble regnet som spesialkost.» Jeg tenkte på det som en seier, men Minna var ikke fornøyd: «Normalisere,» brummet hun. «Som om det ikke er normalt allerede. Men å drepe dyr og spise dem, det er liksom så innmari normalt og søtt. Hei hopp, et lite normalt blodsoffer i dag igjen.» Og så mimet hun en kniv som skar i luften, og smilte som en djevelbesatt hjemmeværende husmor som var klar til å skjære strupen over på neste middag. «Jeg ser poenget ditt,» sa Lisen. «Du kan vel tenke på det et par dager,» sa jeg. «Det skal jeg gjøre,» sa Lisen. Jeg reiste meg. Jeg tenkte at det var best å gå mens hun fortsatt var i godt humør. Minna så ut som om hun hadde tusen flere ting å si, men hun reiste seg likevel og ble med meg ut. «Tenke på saken?» sa hun da vi sto utenfor døren. «Det er vel ikke noe å tenke på? Det er bare å gjøre det. Nå. Helst i går.» «Jeg vet det,» sa jeg. 32
Jeg la armen rundt skuldrene hennes, trakk henne inntil meg og kysset den utålmodig rynkede pannen. Trakk inn duften av håret hennes. Noen sier at dreads er ekle, men det var ingenting som luktet så godt som håret til Minna. Varmt menneske. Kjærlighet. Hun luktet kjærlighet til absolutt hele verden.
5
Allerede dagen etter syntes Minna at vi skulle gå tilbake og spørre om hvordan det hadde gått. Jeg syntes at vi skulle gi Lisen litt mer tid. Uken gikk. Ikke en lyd fra rektor. Til slutt var det fredag. «Greit, nå har hun fått mer enn et par dager. Hun sa jo at hun skulle tenke i et par dager,» sa Minna. Vi gikk opp til rektors kontor etter siste time, men da var det stengt. «Ja vel, så rektor går hjem før elevene er ferdige med siste time. Rett og rimelig,» sa Minna. «Mer rett og rimelig kan det ikke bli,» sa jeg. «Not.» «Vi drar hjem til henne og demonstrerer,» sa Minna. «Nei,» sa jeg. «Vi bryter oss inn i huset hennes og legger råttent kjøtt bak radiatoren, sånn at hele huset begynner å stinke og hun skjønner hvor ekkelt det er med kjøtt.» 34
«God idé, men nei,» sa jeg. «Vi ringer henne og spiller av grisehyl i telefonen,» sa Minna. «Da kommer hun til å anmelde oss til politiet, skjønner du vel?» sa jeg. «Hadde ikke det vært fint å ha på CV-en?» sa Minna. «Sittet i fengsel for Saken. Innrøm at det ville vært kult. Vi ville blitt sittende i et kvinnefengsel med heroinmisbrukende drapskvinner og folk som har kvalt barna sine og lagt dem i fryseren, og sånne som har svindlet flere millioner fra jobben.» «Og det tenker du på som bra? Du ville føle deg trygg og sånn?» «Første spørsmål: ja. Andre spørsmål: nei. Men hva er det som er så gøy med å føle seg trygg?» «Jeg ser den,» sa jeg. «Men vil du at de skal begynne å servere vegetarmat på skolen, eller vil du kunne skryte av de nye barnemordervennene dine fra fengselet?» «Både og?» Vi lot Lisen være i fred, men bestemte oss for å ta saken i egne hender i stedet. Halve søndagen satt vi i putekroken på yndlingskafeen vår, Kokos, og planla en meny mens vi drakk enorme mengder te, siden det var et av de beste stedene i verden å drikke te. Vi helte mer varmt vann på te-eggene til det verken var smak eller farge igjen, men det var ingen som sa til oss at vi måtte kjøpe mer eller gå. 35
Om kvelden sto vi hjemme hos Minna og lagde indisk gryte i to kjempestore kjeler. Røde linser, kanel, chili, hvitløk, kokosmelk. Og så ris. Da vi først var i gang, var Minna entusiastisk. Hun kastet moren og faren ut fra kjøkkenet og lovet at det skulle holde til middag for dem også, og så sto hun der og rørte og smakte som en ordentlig kokk. Hun hadde til og med forkle på seg. Vi ville klare å mette halve skolen om så var. I tillegg hadde vi kjøpt åtte kilo bananer og femten sjokoladeplater. Og grillkull. Det ble ganske dyrt, særlig med økologiske bananer og fairtrade-sjokolade, men Minna skaffet et bidrag fra foreldrene sine. Eller – egentlig fikk hun penger fordi hun hadde kjøpt jeans uten hull, slik moren hadde mast om. Og så glemte hun liksom bare å si at hun fikk den til halv pris. Jeg vet ikke engang om hun brukte jeansen noen gang. Hun var først og fremst ute etter mellomlegget på seks hundre kroner. Det blir selvfølgelig litt minus på miljøsamvittighetskontoen når man kjøper klær man ikke bruker, men vi mente at plussen for maten var større. Neste dag lånte vi den gule trallen til foreldrene hennes – en slags lastevogn med to hjul som man skyver foran seg. Vi hadde med oss kulegrillen fra hagen deres, en gammel gasskokeplate fra 40-årene eller noe sånt som vi hadde funnet i garasjen, et lite, sammenleggbart bord, 36
og kjelene med maten, posen med bananer og sjokolade og massevis av skjeer og fargerike plasttallerkener. Vi hoppet over den siste timen før lunsj og satte opp bordet i skolegården, utenfor inngangen til kantinen. Så begynte vi å varme linsegryta på campingovnen, helle tennvæske over grillkullet og stikke sjokoladebiter i bananene. Det tok ikke lang tid før rektor kom gående over skolegården med raske skritt. «Og hva holder dere på med nå, da?» spurte hun. «Vi tenkte at vi skulle servere et vegetarisk alternativ,» sa Minna. «Bare midlertidig. Til dere har ordnet med at man kan få det i kantinen. Det ser jo ut til å ta litt tid.» «Veldig næringsrikt,» sa jeg og løftet på lokket til linsegryta for å vise. «Men dere kan jo ikke stå her med åpen ild, skjønner dere vel?» sa Lisen. «Vi har til og med dessert,» sa Minna og viftet med en banan, litt for nær ansiktet hennes. «Jeg ser det,» sa hun. «Og hvis du ikke liker åpen ild i skolegården, kan du jo se på det som en anledning til å få fart på vegetaralternativet i kantinen,» sa Minna. Jeg så ned i linsegryta og rørte rundt. Sa ingenting. «Det handler ikke om at jeg ikke liker åpen ild i skolegården. Det handler om at det strider imot skolens regler. Og de reglene har vi for at dere skal være trygge. Vi har ikke funnet på dem for å være vanskelige eller 37
fordi vi liker begrensninger. Vi har dem fordi vi ikke vil risikere brannskader. Dere vet selv hvor mye trengsel det kan bli på vei inn i kantinen. Alle guttene som alltid må konkurrere og skal komme først.» «Kjønnsdiskriminerende,» mumlet Minna. «Hva sa du?» «Tror du virkelig at noen blir så idiotiske at de løper rett inn i åpen ild bare fordi de har kuk? Skolematen er faktisk ikke så innmari god. Og det er ganske nedsettende mot gutter å si noe sånt. Det var kanskje sant på ungdomsskolen, men dette er tross alt videregående,» sa Minna. Rektor så på meg. Som om hun håpet at jeg kunne hjelpe henne. Jeg trakk på skuldrene. Minna hadde jo rett. Selv om rektor også hadde rett. Minna og jeg hadde jo selv sukket milliarder av ganger over at gutter i flokk kunne bli idioter. Men det kunne jeg ikke si akkurat da. «For denne gangen?» forsøkte jeg. «Kan vi stå her i dag? Se på det som noe morsomt. Et helseprosjekt. Kan du late som om du har godkjent det, hvis noen spør?» Rektor sukket. Hun så på oss i flere tause sekunder. Så sa hun: «Vet dere hva? På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde flere elever som dere, selv om det ville blitt fryktelig slitsomt. Det kan ikke være for mye fri tenkning hvis det skal være mulig å drive en skole. Men lykke til.» Og så gikk hun. Jeg stirret etter henne. 38
«Skjedde virkelig det der på ordentlig?» sa Minna. «Jeg tror det,» sa jeg. «Sa hun at hun skulle ønske …» «Ja,» sa jeg. Minna smilte ned mot bananen hun var i ferd med å trykke sjokolade ned i. «Jeg tror at jeg nettopp ble litt forelsket,» sa hun. Samtidig var det som om rektor etterlot seg et snev av sorg og knuste drømmer. Jeg vet ikke om Minna merket det. «Hvordan i helvete skal vi varme risen uten at den blir svidd?» sa hun. «Aner ikke,» sa jeg. Vi prøvde oss frem med å helle i litt vann, og risen ble både litt svidd og litt som klissen grøt, men den var i det minste passe lunken til lunsj, og vi rakk akkurat å gjøre ferdig skiltet: Velg vegetarisk! GRATIS! Ingen bilder av søte dyreunger eller ekle dyrelik. Det var litt tamt, men vi følte oss milde og vennlige som gylne engler med stjernestøv i håret. Da den første klassen kom myldrende, skiftet vi nervøst vekten fra fot til fot. Det luktet herlig av indisk gryte og smeltet sjokolade. Noen saktnet farten og leste på skiltet. Vera, en jente med blått hår og mange sikkerhetsnåler i klærne, smilte og satte tommelen opp. Men henne trengte vi ikke å overbevise, hun var allerede på vår side. 39
Noen begynte å fnise, først bare litt, men så mer og mer hysterisk. Jeg skjønte virkelig ikke hva som var så innmari morsomt. Ingen stoppet. Ikke én eneste. Det sved i magen. «Vi trenger reklame,» erklærte Minna. Så forsvant hun inn i kantinen før jeg rakk å protestere. Jeg ville ikke stå der alene. Jeg kunne selvfølgelig stå for matserveringen og skiltet og alt sammen, men det ble automatisk tusen ganger mer pinlig uten Minna. Da jeg så neste klasse nærme seg, ville jeg gå og gjemme meg bak kantinen, men jeg hadde jo i prinsippet lovet rektor at ingen skulle begynne å brenne, så jeg stoppet. Heldigvis kom Minna tilbake like før klassen nådde frem. Hun hadde med seg Vera med det blå håret og en snill nerdegutt som het Esmet. «Dere står her og er reklame, OK?» sa hun og rakte dem hver sin tallerken. Vera fikk en turkis som sto til håret hennes. «Jeg vet ikke om det er meg dere vil ha som reklame,» sa Esmet. «Klart det er,» sa Minna og øste opp en stor porsjon linsegryte til ham. Esmet smilte og så ned i linseklisset. Jeg tror han skjønte at Minna egentlig hadde grepet tak i ham fordi det hastet og fordi han var snill. Likevel ble han glad for den lille løgnen. Nå som vi allerede hadde noen kunder, var det flere 40
som stoppet. Først var det bare de andre misfitsene, men etter en stund stoppet Sunita også – det helt motsatte av en misfit. Hun var en av de jentene som alltid gjorde nøyaktig som man skulle – hadde akkurat passe mye sminke og akkurat passe dyre klær og var flink på skolen, men ikke pugget for mye eller smisket for mye med lærerne. Den gylne middelvei i egen høye person. Hun ville egentlig bare sjekke om vi faktisk kunne lage indisk mat, siden foreldrene hennes var fra India. Hun var selvsagt selvutnevnt ekspert på alt som hadde med India å gjøre. «Sånn passe,» konkluderte hun. «Bedre med kylling.» Det var egentlig en god attest til å komme fra henne. «Jeg pleide også å spise mye kylling før,» sa Minna. «Ikke sant at det er godt? Men så fikk jeg vite hvordan kyllingene har det på kyllingfabrikken. Har du lyst til å vite litt mer om det? Jeg kan sende deg en film, hvis du vil.» «Eh, takk, men nei takk,» sa Sunita. «Du har vel aldri likt kylling?» sa jeg da Sunita var utenfor hørevidde. Minna trakk på skuldrene. «Psykologi,» erklærte hun og banket seg i hodet med pekefingeren. «Få kontakt med folk. Ikke gi dem skyldfølelse.» «Når ble du så diplomatisk?» spurte jeg. «Du hørtes nesten ut som et Jehovas vitne. Vil du at jeg skal fortelle litt mer om min venn Jesus?» 41
«Hallo! Som du maser! Slutt med hersketeknikker. Det der var dobbel straff!» «Det var det vel ikke. Det var kjærlighet,» sa jeg. «Dette er også kjærlighet!» sa hun og dasket til meg med linsesleiva så jeg fikk en oransje flekk på genserermet. Jeg svarte med å tørke smeltet sjokolade fra hånden på genseren hennes, men hun hadde jo fortsatt sleiva, så hun hadde en klar fordel. Hun dasket til meg på den andre armen også. «Jenteslagsmål! Sexy!» ropte en gutt som het Nino, og plystret høyt. Minna sluttet å jakte på meg med sleiva, rundet bordet, gikk bort til ham og slo ham hardt i hodet med sleiva. «Hva faen!» skrek han. «Er du helt syk?» «Nei, er du?» spurte Minna. «Eh, nei. Det er du som slåss.» «Det er du som gjør meg til et sexobjekt.» «Tror du virkelig at jeg synes at du er sexy? Er du helt syk?» sa Nino igjen. «Det var du som nettopp ropte ‘sexy’. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg lever ikke livet mitt for at du skal ha noe å runke til.» «As if. Det er ingen som ville tenke på deg når de runker. Da ville den bli slapp med en gang.» «Uff da, det var trist å høre,» sa Minna og la hodet på skakke. «Men det der må du nok ta opp med helsesøster. 42
Jeg er ikke interessert i potensproblemene dine. Ha det.» «Jeg har ikke potensproblemer!» ropte Nino så høyt at alle rundt ham hørte det. Minna bare så på ham. Overlot til ham å ta jobben med å drite seg ut. «Hvem er det som bruker hersketeknikker nå?» spurte jeg da Nino hadde gått inn i kantinen. «Latterliggjøring, anyone?» «Det er vel noe annet når folk fortjener det,» sa Minna.
6
Minna og jeg fortsatte å servere mat utenfor kantinen i to dager til. Dag to var det grønnsakwok og dag tre pasta med ostesaus. Allerede den andre dagen begynte vi å få dreisen på timingen, slik at maten rakk å bli varm, men ikke svidd. Det ble ikke flere sjokoladebananer, men etter den første dagen var det likevel stadig flere som stoppet opp og smakte. De fleste gikk fortsatt bare forbi, men vi vant noen uventede fans. Sunita kom for eksempel tilbake og hadde sett filmen fra kyllingfabrikken, som Minna selvsagt hadde sendt henne likevel. Men Sunita hadde ikke blitt sint. «Det er faen meg det mest motbydelige jeg har sett,» sa hun. «Ikke sant?» sa Minna. «Hvordan kan noen i det hele tatt komme på en sånn idé? Å sette så mange i en slags …» Hun målte en ku44
bikkdesimeter med hendene. «Og etterpå, når de henger opp ned i samlebåndet, selv om de fortsatt lever … Så jævlig ekkelt.» «Ikke sant,» sa Minna igjen og øste opp en porsjon wok med ris. Sunita tok imot tallerkenen og sa ingenting om at hun foretrakk kylling. Satte seg bare i gressbakken ved siden av med tallerkenen sin. Og siden hun satt der, var det flere av vennene og groupiene hennes som også stoppet og tok en porsjon. Og så de som likte dem som likte Sunita. Det var litt forutsigbart, men jeg hadde ikke tenkt å klage. Dessuten var det sol, så det ble nesten som en koselig piknik av alt sammen. «Suksess,» hvisket Minna da hun så alle som satt i gresset og koste seg med maten vår, og så tok vi en high five opp ned gjemt bak bordet. Den tredje dagen ble vi kalt inn til rektor. Hun pekte på stolene foran skrivebordet. De samme stolene som sist. Stålrørsbein og grønt, slitt stoff på setet. «Kantinepersonalet har måttet kaste mer mat enn vanlig de siste dagene. Synes dere at det føles meningsfylt?» «Virkelig ikke,» sa Minna. «Hvorfor gjør dere det? Det finnes jo så mange hjemløse og andre som kunne ha spist seg mette på den maten. Og så kaster dere den? Herregud, så ansvarsløst.» «Vi ville ha sluppet å kaste den hvis dere ikke hadde 45
stått og konkurrert med skolematen med den egne lille serveringen deres,» sa Lisen. «Eh … vent litt. Det er vel ikke vårt ansvar hva dere gjør med matrestene?» sa jeg. «Nettopp,» sa Minna. «Og når ble det konkurranse fordi man kan velge mellom to ting som er gratis? Det er ikke akkurat butikkvirksomhet. Det er det vel ikke for deg heller? Jeg håper at denne skolen finnes for at folk skal få en utdanning, og jeg håper at skolematen finnes for at alle skal bli mette. Jeg håper at du ble rektor fordi du mener at dette med skoler er bra. Du gjør det vel ikke for å tjene penger?» Rektor rynket bare øyenbrynene til svar. «Det var det jeg visste,» mumlet Minna. Den ene pekefingeren gravde seg inn i hullet i det slitte, grønne stoffet på stolsetet. «Men kjære Minna,» sa rektor. «Voksne mennesker jobber for å få lønn. Ingen ville stå opp klokken seks hver morgen frivillig hvis de kunne velge. Men jeg synes likevel at jobben min er spennende og viktig. Og slutt å ødelegge stolen hvis du er så opptatt av ressursene her i verden.» Minna skulte mot henne. Et øyeblikk trodde jeg at hun skulle geipe eller skrike bla bla bla bla bla eller reise seg og ødelegge stolen på ordentlig. Men hun holdt bare blikket til rektor. Rektor trakk pusten dypt og rettet ryggen. Holdt blikket til Minna. Holdt og holdt og holdt. Det var 46
merkelig å se på. Ingen har øyekontakt så lenge. Men det så nesten ut som om Minna og rektor syntes at det var gøy. En blikk-krig. «Uansett er vi ikke her for å diskutere lønnen min,» sa Lisen rolig. «Vi er her for å diskutere oppførselen deres de siste dagene. Vi har fortsatt dette problemet med at dere lager mat over åpen ild.» «Eh, ja? Hvordan vil du ha det?» spurte Minna. «Er vi ansvarsløse idioter, eller var det greit? Her om dagen syntes jeg det virket som om du bestemte deg for å la oss gjøre det.» «Vi er 482 mennesker på denne skolen, elever og personale. Jeg må ta hensyn til alles interesser,» sa rektor. Plutselig syntes jeg synd på henne. Her satt hun på et kontor som luktet støv, og gjorde sitt beste. Med slitte, gamle møbler og tusen viljer som trakk i forskjellige retninger. Alle syntes at hun burde være på deres side. Alles side samtidig. Jeg ville nesten strekke frem hånden og klappe henne på kinnet. Si at det var greit. At livet var helt greit. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke. Men jeg ville ikke fortsette å krangle heller. «Vi skal tenke over det,» sa jeg. «Skal vi?» sa Minna. «Det skal vi,» sa jeg. «Og du, da?» sa Minna til rektor. «Har du tenkt? Hvordan går det med det vegetariske alternativet? Vi hadde jo bare planlagt å fortsette til dere har innført 47
det. Det er kjempelett å få oss til å stoppe. Dere kan bare begynne å servere litt bedre, billigere og sunnere mat. Win-win.» «Det har vært oppe til diskusjon. Men matplanene for dette semesteret er lagt allerede. Vi har gjort avtaler med dem vi kjøper all maten fra, og vi kan ikke bytte leverandør.» Det kilte i magen av glede. Hun hadde ikke gitt blaffen i oss. «Det er vel bare å bestille andre ingredienser fra samme leverandør. Dere handler vel ikke hos noen som bare selger kjøtt? Hvor vanskelig kan det være?» spurte Minna. «No points for trying.» «Vanskeligere enn du tror. Men jeg skal gjøre et forsøk,» sa rektor oppgitt. «Kom nå,» sa jeg og reiste meg. Men denne gangen ble Minna sittende. Fortsatte å stirre på rektor. Rektor stirret tilbake. Nå begynte munnvikene hennes å peke oppover. «Hva faen er det du flirer av?» sa Minna. «Tror du at dette er en spøk?» Så sprakk plutselig stemmen hennes. Ble hes og rar, som når man er på gråten, men kjemper for å tvinge den tilbake. «Minna,» sa rektor. «Jeg flirer ikke. Jeg smiler. Av at verden trenger flere som dere. Og av det vanvittige i at den også kan trenge sånne som meg iblant, for å holde orden på sånne som dere. Og av at det er noe vakkert i det samspillet.» 48
«Really?» sa Minna. «Really,» sa rektor. Så reiste hun seg og rakte frem hånden. Minna tok den nølende. Da de håndhilste, var det noe som gnistret til mellom dem. To styrker som møttes. En allianse, eller en krig, eller liksom begge deler samtidig. Rektor rakte meg hånden også, og jeg tok den. Men det var bare et vanlig håndtrykk. Ingen gnistring.
7
Vi sluttet med matserveringen. Den var både slitsom og dyr, og det hadde jo virket som om Lisen ville ta tak i det. Men dagene gikk, og ingenting skjedde. «Var det bare snakk, eller?» sa Minna. Jeg tror at hun følte seg enda mer skuffet enn meg. På grunn av det som hadde gnistret. På grunn av det som hadde vært en slags forståelse mellom henne og Lisen. Og fordi hun alltid tok alt personlig. Til slutt sa Minna: «Jeg skal faen meg fikse det selv.» «Hva da?» «Maten.» «Hvordan da?» «Ved å slutte å være feig.» «Og jeg får ikke være med lenger, eller hva?» «Jo, men du vil jo være kompis med rektor. Men 50
hvor mye tror du har forandret seg i verden fordi noen har vært snille og innsmigrende overfor dem som har makten? Ingenting. Null prosent. Nada. Hun sitter der og sier at hun skal prøve. Hun tar oss i hånden på det. Og så skjer det ingenting.» «Nå synes jeg at du er urettferdig,» sa jeg. «Vi har ikke vært feige i det hele tatt. Og dessuten skulle hun jo prøve. Selv om det egentlig ikke går, med bestillingene og det der.» «Du er så innmari naiv, Agnes. Hva mener du med at det ikke går? At det ikke går å lage mer vegetarisk mat? At det kommer psykopater fra kjøttindustrien og truer dem med avsagde haglegeværer hvis de klarer å spore opp en økonomipakke med quorn til Stenbackaskolan? Det er jo bare noe hun finner på, skjønner du vel? Tror du på julenissen også, eller?» «Det blir ikke akkurat det samme.» «Men vil du fortsette, da? For det er jo klart at du får være med. Du er den beste krigskameraten min. Det vet du jo. Sisters in arms.» Hun kysset meg på pannen. «Ja,» sa jeg. «Jeg vil fortsette. Men på en real måte. Jeg vil i hvert fall gi Lisen litt tid til å prøve å ordne det før vi begynner å mase igjen.» Minna himlet med øynene. «Jeg sa jo det,» sa hun. «Du er for feig.» Andre mennesker ville kanskje ha tatt det som en utfordring eller fornærmelse. Men jeg kjente Minna, og 51
Minna kjente meg. Hvis hun sa at jeg var for feig, var det antagelig sant. «Er det noe som jeg virkelig ikke vil gjøre?» spurte jeg. «Mm, noe sånt,» sa Minna og virket veldig fornøyd. Jeg ventet på at hun skulle forklare mer, men det gjorde hun ikke. «Ja vel, kjør på. Du vet at jeg er på din side,» sa jeg, selv om det føltes rart at hun ikke engang sa hva hun hadde tenkt å gjøre. «Takk,» sa Minna. «Jeg skal bare forberede meg litt.» Hun sto og rotet i skapet sitt og viftet til meg for å vise at jeg skulle skynde meg til mattetimen, som hun tydeligvis hadde tenkt å hoppe over. «Ses,» sa hun. «You will love it.» Det var både sant og ikke sant. Hun satt i skolegården, fastlenket til gjerdet ved trappen utenfor kantinen, med en tykk lenke rundt livet og halsen. Hele kroppen var blodig. Det tok et par sekunder før jeg skjønte at det ikke var ekte blod. Det tok også noen sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke var helt naken, at hun i det minste hadde på seg truse. Ikke for at det gjorde noen særlig forskjell. Den var dynket i blod og satt klistret til huden så kjønnshåret syntes igjennom. Der satt hun på de kalde betongtrinnene og rettet en pistol mot hodet. Jeg håpet virkelig at den ikke var ekte. 52
Ved siden av hadde hun satt opp en stor plakat der det sto Kjøtt er mord. Hun så rett fremfor seg med et tomt blikk. Ga blaffen i alle som stoppet opp og stirret, ropte idiotiske ting til henne eller bare skrek fordi de syntes det var så ekkelt. I noen øyeblikk ville jeg bare slippe. Ville være en av alle dem som gikk forbi. Jeg prøvde til og med. Jeg rakk å komme et skritt forbi henne før jeg angret. Og det steget var en sprekk, en revne i romtiden. Jeg stoppet selvfølgelig, rygget, men det var verdenshistoriens lengste halvmeter. For den sa at jeg skammet meg. Skammet meg over Minna. Jeg syntes faktisk at hun var urettferdig mot meg fordi hun satt der. Fordi jeg også ville få unngjelde for det. Guilt by association. Og Minna visste det. Hvis hun gjorde noe rart, smittet det over på meg, for av og til virket det ikke som om folk skjønte at vi var to forskjellige individer, selv om vi var så ulike. Men det var jo ikke viktig nå. Det var selvfølgelig ikke viktigere at jeg skulle slippe å skamme meg, enn at folk skulle slutte å drepe dyr. Men likevel. At jeg var på vei forbi. Det plager meg. Jeg tenker fortsatt på det. Som om det på en eller annen måte var startskuddet. Begynnelsen på slutten av Agnes’ og Minnas tid. Jeg satte meg på huk ved siden av henne. «Herregud, Minna,» sa jeg. Et smil rykket i munnviken, og det glimtet til i det døde blikket. 53
«Kult, ikke sant?» hvisket hun. «Nei,» sa jeg. «Eller jo, men det ser for jævlig ut. Og du er fantastisk.» Jeg mente det. Minna var helt fantastisk. Jeg vet ikke engang om hun kunne kjenne frykt. Jeg beundret henne noe så utrolig. Ønsket at jeg hadde sittet der halvnaken sammen med henne, innsmurt i blod jeg også. Eller – jeg ønsket at jeg var en person som ville det. I virkeligheten var jeg jo en person som nesten gikk forbi og lot som om jeg ikke så. Jeg har tenkt mye på det. På grensen som var så uviktig for Minna, men så tydelig for andre. Grensen mellom passe mye og for mye. For farlig. For nær. For sterkt. Hun kunne gå frem og tilbake over den grensen uten å merke det. Der andre ville ha bråbremset, gled hun videre. Iblant bråbremset hun ved helt andre grenser i stedet, uventede grenser som vi andre ikke så. «Tror du at rektor kommer snart?» hvisket Minna. «Det kan du være jævlig sikker på,» sa jeg. «Vet du hvor jeg har nøkkelen?» Først da så jeg at hun hadde låst fast lenkene med en stor hengelås. Hun satt fast på ordentlig. «Ikke vet jeg. I skapet?» «Tror du jeg er dum? Jeg har den så klart på meg.» Blikket mitt lette over den blodige kroppen. Endte ved trusen. Det var det eneste stedet. Minna begynte å gapskratte. «Jeg vil se rektor stikke hånden ned i undertøyet 54
mitt. Lov at du filmer, i så fall. Da mister hun sikkert jobben.» «Jeg lover,» sa jeg. En ny klasse nærmet seg. «Unnskyld meg, men så jævlig sykt ekle dere er,» sa en jente. «Er det mens, eller?» ropte en gutt. «Seff,» ropte Minna. «Mensen til moren din!» Hun fikk fingeren som svar. «Nå kommer hun,» sa jeg. Jeg tok opp mobilen og filmet, men prøvde å holde den sånn at hun ikke merket noe. «Men for helvete,» hørte jeg Lisen si. Jeg likte det. At hun bannet. At hun hadde mistet fatningen og ikke var sitt vanlige seriøse, profesjonelle rektor-jeg. Det var noe ved det som kilte i kroppen. At vi hadde hentet frem det virkelige, vanlige mennesket i henne. Der, der var hun. Lisen satte seg på huk foran Minna. Minna stirret forbi henne med det tomme, døde blikket. «Minna,» sa Lisen. «Dette er litt mye. Jeg tror kanskje du forstår det.» Hun virket ikke sint. Nesten trist. Eller redd. Hun prøvde å fange blikket til Minna. La hånden forsiktig på kinnet hennes. Strøk bort en av dreadsene som hadde klistret seg fast i blodet. Minna sluttet å stirre som en død og så tilbake på 55
Lisen. Da ble det så fryktelig nært på en måte. Lisens hånd på Minnas kinn, og blikkene deres, rett inn i hverandre. Jeg så at det skjedde noe. Noe som er vanskelig å forklare. Som om begge ble forundret over å få øye på hverandre. Forundret over at det virkelig fantes et menneske der i blikket. «Jeg skjønner det,» sa Minna. «At det er litt mye. Det er meningen. Så du skal forstå at vi mener alvor. Dette er på ordentlig. Er du klar over at slakteriene dreper levende vesener på ordentlig? Vesener med følelser og tanker og livslyst? Vi gjør det bare for å spise dem. At ingen fatter hvor jævlig sykt det er …» Så begynte tårene å renne, men hun holdt fortsatt blikket til Lisen. Da skjedde det merkelige. At Lisen også begynte å gråte. Jeg så bort. Jeg skjønte ikke hva det var som skjedde. Rektor og Minna satt der og gråt sammen. Jeg kunne ikke se på det. Det var så privat. Så begynte Minna å hutre. Hun frøs så hun ristet. Ikke så rart – hun satt nesten naken på betongtrinnene i slutten av april med en iskald lenke rundt kroppen, og hun var våt av blod. Men hun begynte ikke å fryse før noen så på henne og gråt. Som om hun ikke hadde hatt tid til å slippe frem kulden før noen så henne og forsto. «Kan du være så snill å låse opp nå?» spurte Lisen forsiktig. Minna nikket med klaprende tenner, stakk hånden i trusen og tok frem nøkkelen. Hun låste opp låsen og 56
viklet av seg lenken. Hele tiden frøs hun så hun skalv. Jeg sluttet å filme og hjalp henne i stedet. Da hun reiste seg, la Lisen en arm rundt skuldrene hennes, uten å bry seg om at hun ble klissete av jukseblod, og førte Minna langsomt over skolegården. Jeg kom etter med pistolen og lenken og hengelåsen og skiltet. Jeg så på ryggene deres ved siden av hverandre. På rektorkontoret måtte vi sette oss på de samme stolene som vanlig, men ikke før Lisen hadde lagt et teppe rundt Minna. Så gikk hun og lagde te. Tårene rant nedover ansiktet til Minna, helt stille. Jeg ville spørre hva som hadde skjedd. Fleipe litt. Men det gikk ikke. Jeg rakte frem hånden og tok Minnas. Den var klebrig. Noe var så skjørt. På nippet til å gå i stykker. Så viktig. Så rart. Det var derfor jeg ville fleipe. For å late som om det ikke var et stup her som jeg ikke ville kikke ned fra. Samtidig var det derfor det ikke gikk. Fleipen satt fast i halsen. Lisen kom tilbake og satte en stor, rykende varm tekopp foran hver av oss. Så tok hun frem noen papirer og satte på seg lesebrillene. «Jaha,» sa hun. «Jeg har sett på avtalene våre med matleverandørene.» Hun satte blikket i Minna over kanten på lesebrillene. «Før du gjorde det der. Det vil jeg du skal vite, unge dame. Jeg lytter faktisk.» 57
«Det virker ikke alltid sånn,» sa Minna. «Nei, jeg vet det,» sa Lisen. Sånn helt uten videre. Som om hun hadde tatt ærlighetsdop. «Og hva har du kommet frem til?» spurte jeg. «At det sikkert skal gå an å løse dette. Vi kan ikke bytte leverandører, men vi kan endre faste bestillinger hvis vi gjør det med minst to ukers varsel. Så om to uker …» Minna pustet fortere, og plutselig brøt en latter gjennom gråten. «Du er faen så bra,» sa hun.
8
Om ettermiddagen var jeg sent ute til kjemitimen. Da sto plutselig Lisen i korridoren. «Du?» sa hun. «Har du tid en stund?» Først trodde jeg at det var gode nyheter om maten, men hun så alvorlig ut. Ville hun diskutere oppførselen vår? Hadde hun tenkt å kalle inn foreldrene våre til et møte? Jeg saktnet farten, men stoppet ikke. «Jeg har kjemi nå, timen har begynt allerede …» Hun strakte ut en hånd og la den på armen min. Og du kan jo ikke fortsette å gå når noen har hånden sin på armen din, selv om de ikke akkurat holder deg fast. «Jeg ville bare høre hvordan det går med Minna,» sa hun. «Hun er nok i kjemitimen allerede.» «Jeg mente ikke akkurat nå, jeg mente generelt.» «Det er det vel bedre om du spør Minna om?» sa jeg. 59