Gareth P. Jones
ArvIngEnE og
dEn tvIlsommE onkElEn Oversatt av Jørn Roeim, MNO
Andre bøker av Gareth P. Jones: Arvingene Familieforbannelsen Tidsmysteriet
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen, 2017 Oversatt fra engelsk av: Jørn Roeim, MNO Omslagsillustrasjon: © Adam Stower Omslaget er satt av: Mangschou Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13/17,5 Papir: 70 g Enso Creamy 1.8 Trykk og innbinding: Bookwell Digital AB, Finland 2017 ISBN 978-82-8238-171-0 www.mangschou.no Copyright © Gareth P Jones 2016 Originally published in the English language as The Thornthwaite Betrayal by Picadilly Press, an imprint of Bonnier Zaffre Limited, London The moral rights of the author have been asserted
Wynne Joyner, 1919–2016 Barnepiken min, som elsket gode historier
FØRSTE AKT
Et rom med én vegg
I århundrenes løp hadde Thornthwaite herregård gjennomlevd oversvømmelser, pest, borgerkrig, beleiringer og eksplosjoner. Den foreløpig siste katastrofen var en voldsom brann som hadde ødelagt store deler av innmaten i huset, men i likhet med familien som det delte navn med, hadde det staselige huset overlevd. Thornthwaite-tvillingene, Lorelli og Ovid, satt ved hver sin ende av et langt, sotsvidd bord i en spisestue med bare én vegg i behold. Den imponerende prismelysekronen som hang over dem, raslet i den kalde trekken. Midt på bordet sto en sparsomt pyntet bursdagskake med fjorten lys. Ovid grøsset. «Vi burde be Dragos om å se på dette rommet neste gang. Én vegg er faktisk ikke nok.» «Jeg har spurt ham,» svarte Lorelli. «Men han sa at dette rommet ikke står for tur ennå.» 9
«Typisk Dragos,» sa Ovid. «Man skulle ikke tro at han jobbet for oss.» «Uansett hva du mener om ham, så kan du ikke nekte for at han er en førsteklasses snekker, og at han gjør en god jobb med renoveringen. Bokserommet er nesten akkurat som det var før brannen.» Ovid kikket skeptisk opp på den klirrende lysekronen. «Bare det er bygningsmessig solid, så.» De flaskegrønne øynene til Ovid møtte søsterens. For et år siden ville han fryktet at hun hadde fiklet med opphenget til lysekronen for å få den til å falle i hodet på ham idet de var ferdig med å synge «Happy Birthday to You». Men det kunne like gjerne vært han som hadde gjort det mot henne. Gjennom hele barndommen hadde Thornthwaitetvillingene prøvd å ta livet av hverandre. Mordforsøk hadde vært en vane. Nå levde de ikke i sin egen verden lenger. I stedet for å få undervisning hjemme tok tvillingene nå bussen til den lokale skolen hver dag og gjorde så godt de kunne for å passe inn blant de andre barna. «Kanskje vi skulle ha invitert noen venner,» sa Lorelli, som syntes at kaken var litt i største laget. «Felicia fisket etter en invitasjon før vi fikk påskeferie.» «Tviler ikke,» svarte Ovid. «Hun tror visst at vi bor i et praktfullt eventyrslott eller noe sånt.» En gipsbit falt ned fra taket. Begge tvillingene børstet det hvite støvet ut av det kullsvarte håret med en likeglad mine. 10
«Vi kunne jo alltids be Millicent Hartwell.» Lorelli blunket til broren. Rødmen blusset i det bleke ansiktet til Ovid. «Noen ganger savner jeg gamle dager, da vi prøvde å ta livet av hverandre.» Han tok en skarp kniv og begynte å skjære to stykker av kaken, men det var vanskeligere enn han hadde trodd, så han måtte ta i av alle krefter for å få kniven gjennom den. Han skjøv den ene asjetten over bordet til søsteren. Hazel kom inn i rommet. Det lysebrune håret hennes var samlet i en hestehale, og i hendene hadde hun et sølvbrett med to glass sitronsaft. Etter at tvillingenes kokke, Mrs. Bagshaw, hadde havnet i fengsel, hadde adoptivdatteren hennes, Hazel, påtatt seg kjøkkentjenesten i tillegg til de andre huslige oppgavene. «Jeg tenkte dere kanskje ville ha noe å drikke,» sa hun. «I tilfelle kaken er litt tørr,» «Det var veldig snilt av deg,» sa Lorelli. «Vil du ikke slå deg ned og spise sammen med oss?» «Å nei, frøken. Det ville ikke passe seg. Forresten, det er kommet post til deg, frøken.» Hazel la et brev foran henne. «Tusen takk. Det er sikkert om de bøkene jeg bestilte.» Lorelli snappet brevet raskt til seg. «Dette var deilig kake, må jeg si, Hazel.» «Det er Mrs. Bagshaws oppskrift,» sa Hazel. «Én-skjekake. Bare at jeg brukte to spiseskjeer sukker fordi det var en spesiell anledning.» «Hvordan går det med Mrs. B?» spurte Ovid. 11
«Bare bra, hørtes det ut som da jeg snakket med henne i telefonen i går kveld,» sa Hazel. «Hun er blitt overflyttet til et fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Der liker hun seg bedre. Hun får lov til å være mer ute nå, sa hun.» «Hvilken telefon?» sa Ovid. «Jeg visste ikke at vi hadde telefon.» «Vi har det nå, sir. Dragos ville absolutt at vi skulle ha en i tilfelle noe skulle skje. Den står på trappeavsatsen i andre etasje. Var det noe mer?» «Nei takk,» sa Lorelli. «Gratulerer med dagen, begge to.» Straks Hazel hadde gått, tok Ovid en slurk av den bitre, hjemmelagde sitronsaften og skar en grimase. «Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke får oss en skikkelig kokk,» sa han. «Ovid,» sa Lorelli strengt. «Du vet veldig godt at Hazel lovet Mrs. Bagshaw at hun skulle gjøre jobben hennes til hun kom tilbake.» «Når det måtte bli,» sa Ovid. Siden begge foreldrene og butleren, Alfred Crutcher, var døde, og kokka var i fengsel, hadde formynderansvaret for barna gått over til gartneren, Tom Paine, og den gamle barnepiken deres, Eileen Griddle. Gartneren og barnepiken var slett ikke så strenge som forgjengerne deres hadde vært. Tom kom sjelden inn i huset, men siden det var tvillingenes bursdag, skrevet han over en haug med murbrokker der en av veggene hadde vært, og kom inn i rommet. Han gned de skitne nevene på buksene og rakte 12
dem to gratulasjonskort. Begge var hjemmelagd og pyntet med pressede blomster. «Tusen takk.» Lorelli satte sitt kort på bordet. «Ikke skjønner jeg hvorfor dere sitter her i noe som ikke ligner et rom engang,» sa gamle Tom. «Det er nok av rom med fire vegger her i huset.» «Det er tradisjon at vi feirer bursdagen vår her,» sa Ovid. «Spør du meg, unge mann, så er det med tradisjoner som med hageplanter. Man må vite hvilke man skal beholde, og hvilke man skal luke vekk.» «Jeg liker dette rommet,» sa Lorelli. «Med eller uten vegger.» «Som du vil,» sa gamle Tom. «Jeg er bare gartner her, og jeg stakk bare innom for å gratulere med dagen, og det har jeg gjort, og så for å fortelle dere at dere har en gjest, og nå har jeg gjort det også.» «En gjest?» sa Ovid. «Hvem da?» «Det er ikke hun Hartwell-jenta, hvis det er det du håper på,» sa Tom og fikk Lorelli til å knise. «Det er en fyr som heter Harry Marshall.» «Aldri hørt om ham,» sa Ovid. «Skal jeg be ham gå igjen?» «Hva vil han?» spurte Lorelli. Et vindkast fikk lysekronen til å klirre igjen. Tom ventet til den hadde roet seg. «Han er onkelen deres.» «Onkelen vår?» sa tvillingene i kor. «På morssiden,» sa gamle Tom. 13
«Har vi en onkel?» sa Lorelli. «Ja. Skal jeg si at dere er opptatt?» sa Tom. «Nei. Hvor er han nå?» spurte Lorelli. «Han venter i Buxton-rommet.» «Takk skal du ha, Tom.» Lorelli reiste seg. «Kom, Ovid. La oss gå og hilse på den ukjente onkelen vår.»
Den ukjente onkelen
Buxton-rommet var oppkalt etter lord Buxton Thornthwaite, som levde på slutten av 1600-tallet. Han hadde vært spilleavhengig, og for å finne ut om gjestene var folk han skyldte penger, hadde han fått lagd flere kikkhull i veggen fra naborommet. Det gikk bare an å komme inn i dette naborommet gjennom en hemmelig gang. Lorelli og Ovid fant seg hvert sitt kikkhull og studerte gjesten. Han hadde rufsete brunt hår og en flott lindress. «Jeg har aldri sett ham før,» hvisket Lorelli. «Jeg stoler ikke på ham,» sa Ovid. «Du stoler ikke på noen,» svarte hun. Mannen sto med hendene på ryggen og studerte et maleri av utsikten fra Orwellåsen. «Kom,» sa Lorelli. «Vi får ikke vite hva han vil, hvis vi blir stående her.» Ovid fulgte etter søsteren inn i rommet ved siden av. 15
Han ville ikke si hva han tenkte. Selv om tvillingenes mor hadde dødd da de var spedbarn, og det eneste bildet av henne var forsvunnet i brannen, hadde gjesten de samme himmelblå øynene. «God ettermiddag,» sa Lorelli. «Jeg er redd vi må be om å få se en eller annen form for identifikasjon som bekrefter at du er onkelen vår.» Gliset som spredte seg i mannens ansikt, framhevet kinnbeina. «Lorelli og Ovid – jeg kan se søsteren min i dere begge.» «Lorelli har rett,» sa Ovid. «Vi må ha bevis.» «Så direkte. Akkurat som Martha.» Opp av en brun stresskoffert tok han en gjennomsiktig plastmappe som han rakte til Lorelli. Hun åpnet den og helte innholdet ut på et bord. Thornthwaite-tvillingene hadde ikke for vane å vise følelser åpenlyst, i så fall ville rommet vært vått av tårer da Ovid og Lorelli fikk se beviset på at mannen virkelig var den han påsto. Og de ville ha grått ved synet av alle bildene av moren som barn, tenåring og voksen kvinne, og ved tanken på at de ikke var alene i verden. Lorelli studerte fødselsattesten nøye, men skjulte øynene av frykt for at de skulle røpe hva hun følte. «Jeg skjønner ikke,» sa Ovid. «Hvor har du vært i alle disse årene?» «Jeg sendte kort hver bursdag og jul.» Onkel Harry tok en ny plastmappe opp av stresskofferten, full av brev 16
adressert til Thornthwaite herregård. «Bare sjekk datoen på poststemplene.» «Ja takk,» sa Ovid. «Det skal vi gjøre.» «Men alle kom i retur.» «Alfred – det vil si Mr. Crutcher, den gamle butleren vår – gjorde alt han kunne for å beskytte oss mot påvirkning fra omverdenen,» sa Lorelli. «Du kunne kommet på besøk,» sa Ovid. «Jeg ...» Onkel Harry strøk fingrene gjennom håret. «Jeg må vel tilstå at livet mitt har bestått av arbeid, arbeid og atter arbeid. Og siden brevene kom i retur, tenkte jeg at jeg kanskje ikke var velkommen tilbake.» «Har du vært her før?» sa Lorelli. Onkel Harry nikket. «Ja. Jeg var i bryllupet til foreldrene deres.» «Men hva bringer deg hit nå?» spurte Ovid, fortsatt kjølig og avvisende. «I hele mitt liv har jeg ofret meg for arbeidet. Da jeg hadde tjent min første million, tenkte jeg bare på å tjene en til. Og da jeg hadde tjent den andre millionen, satte jeg meg som mål å bli milliardær. Og da det var oppnådd ... vel, dere kan jo tenke dere. Jeg er trettifem år og har alt som kan kjøpes for penger, men jeg savner det ene som ikke kan kjøpes. Jeg har ingen familie.» «Så du er rik?» sa Ovid. «Ja, søkkrik. Stinn av gryn. Men det er først når man er blitt rik, man innser at penger ikke er alt her i verden. 17
Jeg har vært både fattig og rik, og folk dømmer en mye hardere når man er rik. Rikdom skaper skepsis. Grådighet gjør fryktelige ting med folk.» «Ja, det gjør det,» sa Lorelli. «Men penger har jo sine gode sider også,» sa onkel Harry. Han dro gardinene til side og viste fram en strømlinjeformet, svart veteranbil med en sølvstripe over karosseriet. «Flott,» sa Ovid. «En 1938 Delahaye 165, ikke sant?» «Så du har greie på biler,» sa onkel Harry, tydelig imponert. En mann med bowlerhatt og en liten bart steg ut fra passasjersetet og glattet på dressen sin. «Er det sjåføren din?» spurte Lorelli. «Nei, det er min franske chef,» sa onkel Harry. «Beaufort Nouveau. Han har vært kåret til Årets Internasjonale Kjøkkensjef fire år på rad.» «Hvorfor har du tatt med deg en kokk?» «Jeg hadde tenkt å tilby dere et skikkelig bursdagsmåltid. Jeg kunne tatt dere med ut, men det skal godt gjøres å finne en restaurant hvor maten kan måle seg med den Beaufort lager. Hva sier dere? Skal vi gjøre dette til tidenes bursdag?» Ovid så på søsteren, men Lorelli sa bare: «Så gjerne. Vi vil gjerne ha deg som gjest, og vi vil veldig gjerne spise sammen med deg.» «Utmerket,» sa onkel Harry. «Da sier jeg til Beaufort at han skal begynne med en gang.»
Kokken
Hazel så på karpen som Tom Payne hadde fisket til middag. Hun hadde ingenting imot å lage mat for Ovid og Lorelli. Hun hadde alltid stelt for dem. Men hun likte ikke å tilberede fisk. Det var som om fisker så bebreidende på henne. Katten Cowell satt på hylla over komfyren og fulgte interessert med. «Bare glem det,» sa Hazel strengt. Hun la fisken i en stekepanne og snudde den med en stekespade slik at den så den andre veien. I det samme hørte hun et klikk og så at det sto en mann bak henne. Han sto rett opp og ned, ubevegelig som en statue, med hendene på ryggen. På hodet hadde han en bowlerhatt på snei, og på overleppen en veltrimmet bart. «Å, kjære vene. Nei, nei, nei ...» Han smekket med tungen og ristet på hodet. «Det er ikke slik man skal tilberede en karpe. Uansett hva slags fisk man skal steke, 19
må man først forsikre seg om at oljen er varm nok. Jeg foretrekker hundre og seksti grader.» Han snakket veldig fort og med fransk aksent. «Hvem er du?» spurte Hazel. «Beaufort Nouveau til tjeneste.» «Hva gjør du på mitt kjøkken?» «Ditt kjøkken?» utbrøt Beaufort. «Non. Dette er ikke ditt kjøkken. Et kjøkken tilhører den som behersker kokekunsten best, og i den nåværende situasjonen er det jeg. Så vær så snill og flytt deg. I dag er det jeg som skal lage middag.» Han dyttet Hazel vekk og grep stekepannen. «Au revoir, Monsieur Fisk.» Dermed helte han karpen i søppelbøtten og slo av varmen. «Du kan ikke gjøre sånn,» protestere Hazel spakt. «Gjøre hva? Jeg bare kvitter meg med avfallet.» «Men det er jo sløsing med mat.» «Ja vel.» Beaufort tråkket på pedalen på søppelspannet, plukket opp fisken med en klype og la den på en tallerken som han satte på utsiden av døra. «Kom igjen, pus. Bare forsyn deg,» sa han og plystret. Katten hoppet ned fra hylla og smatt ut for å kose seg med fisken. Raskt som et lyn lukket Beaufort døra etter den. «De eneste dyrene man skal ha på et kjøkken, er de man skal spise.» «Du kan ikke bare komme inn her og overta,» sa Hazel. «Visst kan jeg det. Det er jeg pent nødt til,» sa Beaufort. 20
Hazel møtte det kritiske blikket hans. I munnvikene hans kunne hun se antydningen til et smil. «Hva heter dy?» «Hazel, sir. Hazel Bagshaw.» «Bagshaw,» gjentok han. «Og dy har jobbet her i huset i hele ditt liv?» «Det har jeg.» «Mens jeg har reist over hele kloden. Jeg har lagd mat på de fineste restauranter i verden. Min kokekunst er blitt lovprist av de rike og berømte. Men nå er jeg her i dette ...» Han så seg foraktelig rundt. «Dette kjøkken ...» «Ja, men jeg har lovet å ta meg av matlagingen her til Mrs. Bagshaw kommer tilbake.» «Hvem er denne Mrs. Bagshaw? Moren din?» «Ja. Eller ... på en måte. Hun har adoptert meg. Og hun er kokke her.» «Så det er hun? Hvor er denne kokka nå, som har overlatt et kjøkken i slike tydeligvis uerfarne hender?» «Hun er i fengsel for ...» Hazel kom litt ut av det. Det hadde skjedd så mye på Thornthwaite herregård det siste året at hun ikke helt visste hvordan hun skulle få forklart den innviklede grunnen til at Mrs. Bagshaw hadde havnet i fengsel. Derfor ble hun glad da Beaufort sa: «Det spiller ingen rolle. Hun er ikke her, men det er jeg. Man vet aldri. Kanskje dy til og med kan lære noe, bare vær klar over at jeg jobber fort, og at jeg ikke er noen lærer.» «Ja, men ...» 21
«Dy kan få lov til å se på og hjelpe meg mens jeg holder på. Så skal jeg vise deg hva man kan utrette på et kjøkken med den rette innsatsen. Da kan dy lære hvordan man oppnår det umulige.» Han tok en kjøkkenkniv og kvesset den med et slipestål så raskt og presist at gnistene føk. «Ingen kan dra i krigen med sløve sverd. Slip resten av knivene, Hazel Bagshaw. Og de eneste to ordene jeg vil høre fra deg, er «Oui, chef. Er det forstått?» Hazel visste ikke hva hun skulle si. Denne mannen var arrogant og uforskammet. Samtidig var det noe i øynene hans som gjorde at hun fikk tillit til ham. Hazel hadde opplevd nok svik til å skjønne at denne mannen virkelig mente det han sa. «Nå?» sa Beaufort. «Jeg har ikke hele dagen på meg. Hva sier dy?» «Oui, chef,» svarte hun.
Lysekronen
Hazel dekket på til tre før hun gikk til Buxton-rommet og opplyste at middagen var ferdig. Beaufort ventet til Lorelli, Ovid og onkel Harry hadde satt seg, før han kom inn med de tre tallerkenene. Tvillingene gjorde store øyne. Fisken var perfekt sprøstekt og hvilte på en seng av spinat med mandelflak slik at det så ut som et hav med hvite skumtopper. Soppen så ut som snødekte fjell i det fjerne. Agurkskivene var skåret ut som små stjerner, og en tomat gjorde tjenesten som blodrød måne. «Dette ser praktfullt ut, Beaufort,» sa onkel Harry. «Det er vel ikke så viktig hvordan maten ser ut?» sa Ovid. «Matlaging er den eneste kunstform som må tilfredsstille alle sanser,» sa Beaufort. «Først nyter vi maten med øynene, og deretter med nesen når vi trekker inn duftene. I munnen nyter vi først matens konsistens, og deretter smaken.» 23
«Det var bare fire sanser,» sa Ovid surt. «Det er riktig. Lydene er like viktig. Knasingen og tyggelydene vi hører når vi spiser, er den reneste av all musikk, for den kommer innefra oss selv.» Ovid skulte bort på søsteren, som nikket imponert. «Dette ser så nydelig ut at det nesten er synd å ødelegge bildet,» sa hun. «Ja, veldig synd.» Ovid kjørte gaffelen tvers over tallerkenen og stakk det han tilfeldigvis fikk med seg, i munnen. «Det skulle vært mer salt,» sa han med munnen full av mat. Onkel Harry så bekymret på kokken, spent på hvordan han ville ta det. «Nå er du frekk, Ovid,» skjente Lorelli. «Det går bra,» sa Beaufort. «Som med enhver kunstform er det mottageren som er den eneste kompetente dommer. Vi har alle forskjellig smak, og hvis den unge mannen mener at det må mer salt til, så gjerne det.» Han tok en stor saltkvern fra buffeen ved veggen og gikk bort til Ovids bordende med den. Ovid rakte fram hånden, men Beaufort ga ikke saltbøssen fra seg. «La meg,» sa han. «Jeg er fullt ut i stand til å strø salt på maten selv,» sa Ovid. «I stand til, ja,» sa Beaufort. «Men å være i stand til å sparke til en ball betyr ikke at man er profesjonell fotballspiller. Å være i stand til å synge i dusjen gjør heller ikke 24
folk til operasangere. Å være i stand til noe holder ikke hvis det er perfeksjon man streber etter.» «Jeg streber ikke etter perfeksjon når det gjelder middag,» sa Ovid. «Nei, men det gjør jeg, og som skaperen av dette måltidet kan jeg ikke tillate at dy tilfører maten noe på egen hånd.» «’Skaperen av dette måltidet’,» sa Ovid hånlig. Så sukket han og sa: «Ok, greit, vis meg hvordan man salter maten på den perfekte måten.» «Takk for det.» Beaufort la saltkverna over på siden og lyttet til saltkrystallenes bevegelser som om han var en skapåpner som prøvde å finne den rette tallkombinasjonen til et pengeskap. Da han hadde fått kverna i akkurat den riktige vinkelen, ga han den et par omdreininger og svingte den rundt slik at saltet føk opp luften som en liten sky. Raskt som et lyn satte han saltkverna fra seg og klappet med hendene slik at skyen oppløste seg og saltet dalte som fint regn over maten til Ovid. Det hele ble gjort med så stor presisjon at bare ett saltkorn havnet utenfor tallerkenen. Beaufort tok straks en serviett opp av brystlommen og fjernet det. Ovid betraktet hele forestillingen med åpen munn. «Flere som vil ha mer salt?» spurte kokken. «Ikke jeg,» sa onkel Harry. «Nei takk,» sa Lorelli. «Da trekker vi oss tilbake. Kom igjen, Hazel, vi må gjøre i stand desserten.» 25
«Oui, chef.» Hazel og Beaufort forlot rommet. «Tar du ham med deg overalt?» spurte Ovid. «Nei, dessverre. Han skal bare være med meg noen få dager til. Han er nemlig en artiste, ser du.» Onkel Harry snakket med en vanvittig, fransk aksent. «Og en artiste kan ikke opptre for bare én person. Han må la sin kynst komme flere til gode.» Lorelli fniste. Det klirret i lysekronen. «Det begynner visst å blåse,» sa onkel Harry. «Jeg merker ingenting,» sa Ovid. «Ikke jeg heller,» sa Lorelli. Men etter å ha vokst opp i et hus hvor mordforsøk hørte hverdagen til, var Thornthwaite-tvillingene veldig oppmerksomme på truende farer. Begge spratt opp fra stolen og løp vekk fra bordet like før den enorme prismelysekronen falt ned på spisebordet med et brak. De holdt seg for øynene og dukket idet flere tonn med glass føk til alle kanter. Straks det siste glasskåret hadde falt til ro på gulvet, kikket ungdommene bort på onkel Harry, som også hadde løpt vekk fra bordet for ikke å bli truffet av lysekronen. «Hva i all dager ...» begynte han. Ovid rev opp døra og fikk se en storvokst mann med et ansikt like grovmeislet som et fjell. På hodet hadde han en gul hjelm som holdt det lange håret borte fra ansiktet. «Dragos,» sa Ovid. 26
«Jeg hørte smell,» sa mannen. «Dere ha problemer med tak, ja? Jeg skal ta en titt.»