Ting du ikke kan forklare - som
hvorfor staves ikke ER R?
Du har kanskje lyst til å vite hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Men hvis du hadde vært meg, ville du skjønt at noen ganger så vet jeg bare ikke hvorfor jeg gjør ting. Så det er vanskelig å forklare. Jeg får bare en trang til å gjøre noe, og så gjør jeg det. Og før jeg vet ordet av det, har jeg veldig store problemer. Moren min sier alltid at jeg må tenke før jeg åpner munnen, og da ville livet muligens vært mye enklere. Hun har sannsynligvis rett. Men prøv å si det til hjernen min, den tenker ikke like raskt som meg. En annen ting som er vanskelig å forklare, er hvorfor ER ikke blir stavet R, og hvorfor SE ikke blir stavet
C.
3
Staving? Hvem vet hvor det kommer fra, alt sammen, og hvorfor det må være så vanskelig. Den som fant det opp, må være en veldig merkelig person. Du skjønner, alt sammen startet med stavekonkurransen som læreren min, fru Wilberton, satte i gang. Den er for å finne ut hvem som er best av alle til å stave. Jeg er ikke god til å stave, hjernen min har rett og slett ikke plass til å huske alle stavemåtene. Det er ikke min feil, det er det faktisk ikke. Tenk på alle tingene i hele livet ditt du har lyst til å huske på. Som den vitsen broren min, Kurt, fortalte meg i telefonen. Og den gangen da vi var på ferie og det regnet helt vanvittig og alle sammen ble gjennomvåte helt inn til undertrøyene og underbuksene, hver og en. Så staving er ikke så veldig viktig for meg. Sammenliknet med de andre tingene, som er det. Uansett, det jeg prøver å si er at: Staving forårsaker problemer.
6
For eksempel, det som alle sa at jeg gjorde, det som førte til at jeg fikk kjempestore problemer, skjedde hovedsakelig på grunn av staving. En som er god til å stave, men har problemer hele tiden, er Karl Wrenbury. Karl Wrenbury er en gutt i klassen min. Du har sikkert hørt om ham – de fleste har det. Han pønsker på noe muffens, men jeg tror egentlig ikke det er hans egen skyld. Han har bare noe som spretter inni seg. Han kan ikke styre det. Og noen ganger slipper han hamstere ut med vilje. Jeg liker Karl Wrenbury. Til å begynne med gjorde jeg det ikke, og så ble jeg kjent med ham, og så gjorde jeg det. Men han er den mest rampete på skolen, og problemet med å kjenne den mest rampete på skolen, er at folk tror at du er like ille. Hva er vitsen med å prøve å være snill da? Det er noe jeg har funnet ut på egen hånd hjemme. Lillebroren min, Minal, har teken på å lære av mine feil og unngå problemer.
57
Det fungerer hovedsakelig ved at han lager problemer for meg. Det føles som om jeg holder på å bli Karl Wrenbury. Jeg har PROBLEMER hele tiden nå for tiden, noe som selvfølgelig ikke er rettferdig. Det som skjer, er at Minal alltid sier: «Ma-aamma, Clarice kløyp meg nettopp skikkelig i albuen!» Og selvfølgelig er det bare ikke sant i det hele tatt – og hvis det hadde vært det, hadde det vært en god grunn til det. Og så sier mamma: «Jeg har for mye å gjøre og altfor vondt i hodet til å ta meg av to ubehagelige barn. Enten fortsetter dere krangelen på en annen planet, eller så holder dere dere borte fra hverandre.» Hun er ikke alltid sånn – bare når hun har «fått helt nok!». Og det har hun i det siste. Faren min er annerledes. Han liker å finne ut av ting. Han er god til det. Det er en del av jobben hans, og han må gjøre det hver dag, hele uken. Pappa liker ikke kjekling. På ingen måte. Han sier: «Man kan være enige om å være uenige for 6
enhver pris, man kan diskutere det, eller man kan skifte samtaleemne.» Men det faren min sier at man ikke kan gjøre, er å la to hvinende stemmer få drive ham fullstendig fra vettet. En som lett blir drevet fullstendig fra vettet, er storesøsteren min, Marcie – hun er for det meste rasende, og når hun ikke er rasende, er hun på badet og snakker i telefonen. Broren min, Kurt, er den eldste av oss alle, og han er for det meste på rommet sitt og snakker ikke med noen.
Så hvis du fremdeles ikke skjønner hvorfor det er vanskelig for en sånn som meg å unngå problemer, burde du prøve å ha fru Wilberton som lærer. For hvis du er i klassen til fru Wilberton og du heter Clarice Bean, kan du like godt innse at problemer er mellomnavnet ditt. Det er bare sånn det er med den saken. Og jeg lover at det ikke er noen som har hatt mer problemer enn meg i klassen til fru Wilberton, enn jeg hadde i fjor sommer.
Hvem er det som bestemmer hva som er viktig, og hva som ikke er det?
Tirsdag er ikke yndlingsdagen min, for da er det prøve for å finne ut hvor flinke alle sammen er, og hvordan kan du finne ut det med en prøve? Det er det som er med skolen, de prøver deg kanskje bare i én ting, f.eks. matte eller staveaktige ting eller tegnsettingsgreisingser og da finner de ikke ut at kanskje du kan alle episodene i Ruby Redfort-serien utenat. Og at du kan forklare dem hvordan Ruby klarte å hoppe ut av et helikopter i fart uten å vrikke ankelen. Og det er ganske vanskelig. Og kanskje du vet hvordan du kan reparere falden på buksa di på en lur måte med stiftemaskin eller 8
faktisk stå på hodet eller faktisk stå på hodet mens du tegner en hund med Hund kulepenn eller lærer hunden din tegnet å tegne med kulepenn mens med han står på hodet kulepenn ditt. Men sånne ting prøver de deg ikke i, for folkene som finner på prøvene, synes ikke at det er viktig. Men vil du helst kjenne noen som vet hvordan de skal hoppe ut av et helikopter i fart uten å forstue ankelen? Eller kjenne noen som kan stave grapefrukt? Jeg skulle gjerne bli kjent noen som visste hvordan man kunne fjerne grønn tusj fra et hvitt teppe. Men før jeg blir det, sier Betty at jeg burde sette en stol over det. Jeg håper bare at mamma ikke flytter på stolene før jeg finner svaret. Uansett så er prøver det verste for meg, mens en person som Grace Grapello, for å hente et 9
eksempel fra virkeligheten, er god i prøvesituasjoner, for bare spør henne hva 3,3 delt på 2,4S er, så får hun en stor R, og jeg får hodepine. Uansett så driver vi med den prøvegreia, og det er helt stille i rommet, og jeg hører bare klokken som tikker veldig langsomt, men merkelig nok, hver gang jeg kikker opp, er det ti minutter senere og tiden er i ferd med å renne ut. Og jeg hører at Robert Granger puster. Det er det han gjør. Han sitter bak meg og puster. Det gjør meg bare helt sprø. Og så snur jeg meg rundt og sier: «Kan ikke du slutte å puste!» Og han sier:«Clarice Bean, jeg kan selvfølgelig ikke slutte å puste, for da kommer jeg til å dø, og hva ville du synes om det?» Jeg bestemmer meg for ikke å svare på dette spørsmålet, for mamma har lært meg at hvis du ikke kan komme på noe hyggelig å si, så hender det at det er bedre ikke å si noe i det hele tatt. Du S 3,3 : 2,4 = 1,375
10
:
skjønner, jeg prøver veldig hardt å holde munn i timene, og jeg sier ikke engang et eneste ord når jeg hører at Grace Grapello sier til Cindy Fisher at jeg er en dustehjerne fordi jeg stavet EKSPERT med X. Fru Wilberton kjeftet ikke på henne, hun bare sa: «Clarice Bean, du har litt å gå på når det gjelder staving.» Uansett, til slutt, når tiden er ute, leverer jeg inn prøven min, og fru Wilberton sier:
«Å d u g o d e s t e , det ser ut s o
et
o
mo de b l e r i t t d y p m e n e d r ko p p pet i ble kk kj e m gh p
se g o
v er
ar
side n! »
Jeg skulle ønske noen ville dyppe henne i blekk. Så sier hun: «Jeg har spennende nyheter. Jeg har 11
ordnet det sånn at hele skolen skal være med på en stavekonkurranse.» En stavekonkurranse er bare et fint ord for en prøve der du står foran hele klassen og staverS ord høyt der og da uten å skrive dem ned. Det er interessant at det mest morsomste fru Wilberton kan finne på, er å gi folk en staveprøve, og for meg er det en veldig god grunn til å si til sekretæren på skolen, fru Marse, at jeg er forferdelig dårlig i magen og må gå hjem så snart som mulig, på rappen, og ikke tenk på å ringe mamma. Uansett så har jeg lurt på hvem det er som får bestemme hva som er viktig? For jeg skulle ønske det var meg.
På lekeplassen kaster Karl Wrenbury vannbomber på Toby Hawkling. Han treffer Grace Grapello ved et uhell, og hun går for å sladre. Hun er rasende fordi regnfrakken hennes er helt S Staver er også det man bruker til å stake seg fram med på ski.
12
våt, selv om det er det regnfrakker er til for. Men der har du Grace Grapello. Hun er en jeg ikke går overens med fordi hun er en besserwisser og slemming, og det beste hun vet, er å sladre på folk. Jeg prøver skikkelig hardt å ikke legge meg ut med henne, for jeg har ikke lyst til å yppe med fru Wilberton, og det er sånn at fru Wilberton alltid tror på Grace og ikke på meg. Men etter skolen henter jeg jakken min fra knaggen, og det gjør Karl også, og han forteller meg en vits om en gris som krysser veien, og før han rekker å fortelle den siste delen av den, den delen som faktisk er morsom, kommer fru Wilberton gående forbi og sier: «Kom dere nå av gårde, før dere finner på noe tull.» Du skjønner, Karl havner i problemer selv når han oppfører seg veloppdragent. Det er en av bivirkningene ved dårlig oppførsel. Jeg sier: «Vi holdt bare på å ta på oss jakkene, fru Wilberton.» Og hun sier: «Ikke svar meg på den måten, frøken.» 13
Jeg sier: «Unnskyld at jeg puster», men jeg sier det veldig, veldig lavt.
Jeg går hjem i veldig nedtryktaktig humør, og selv storebroren min, Kurt, sier: «Hva er det med deg?» Og det er uvanlig, for vanligvis legger han ikke merke til andre menneskers dysterhet fordi han er altfor opptatt med å være dyster selv. Når jeg spør mamma om hvorfor han er så blid, sier hun: «Han har akkurat fått seg helgejobb på Aubergine, og det har fått ham i skikkelig godt humør.» Aubergine er den lokale vegetarbutikken. Kurt er vegetarianer selv, så han blir glad av å være omgitt av grønnsaker hele dagen. Det eneste som kan muntre meg opp, er at Ruby Redfort er på tv i kveld. Jeg er bare helt gæren etter Ruby Redfort-bøkene, som du kanskje vet, men dessverre venter jeg fremdeles på at Patricia F. Maplin Stacey skal skrive en ny bok, for jeg har lest alle de andre minst kanskje tre ganger. 14
Det som er flaks - og det visste du kanskje ikke - er at de blir sendt på tv, og at de blir vist to ganger i uken. Det er haugevis av episoder, haugevis. Men tv-serien er ikke noe nytt. Mamma sier at den ble vist i hennes tid også, og den ble laget for mange år siden, og det er derfor moten er litt umoderne. De viser den på nytt fordi Patricia F. Maplin Stacey har begynt å skrive bøker igjen, og jeg er sikker på at de kommer til bli minst like populære som før. Jeg visste ikke alt dette om Ruby Redfort, men Betty slo det opp på Ruby Redfort-nettstedet og fortalte det til meg. De nye bøkene kommer til å bli ganske forskjellige fra de gamle, og jeg antar mer modernere. Betty sa: «Visste du at hun begynte å skrive Ruby Redfort-bøkene for evigheter siden i året 1972?» - som var før de fleste ble født. Det mest spennende med det er at de har tenkt til å gjøre Ruby Redfort til en film som er laget i
15
Ruby er nå tretten år og har en butler som heter Hitch og bruker dress og vet alt om det hemmelige agent-arbeidet hennes. Han er veldig kjekk og pen - moren min liker ham ganske godt. Ruby har en bestevenn som heter Clancy Crew, som er en gutt som er veldig smart og også morsom. De sykler rundt sammen på sykler. Jeg og Betty kan alt Ruby sier - hun sier ting som: «Slapp av, dust» og «Har du egentlig hjerne?» Hvis du kjenner til Ruby Redfort, ville du blitt imponert, for Hollywood-folkene kommer til å bli nødt til å lage alle mulige hjelpemidler og sånn. Jeg er ikke sikker på hvordan de skal lage det. Hvordan lager du en walkie-talkie-klokke? Og rulleskøyter som vet hvilken retning de skal ta hvis du sier: «Følg etter den bilen»? Og et lite helikopter som er større inni enn utenpå? 16
Rubyen i filmen kommer til å være annerledes enn Rubyen på tv, for tv-Rubyen er nå cirka nesten minst 40 år, om ikke mer. Hun heter Jodie O’Neal, og hun er helt fantastisk, selv om hun har lyst hår når hun egentlig skal ha brunt. Jeg vedder på at Jodie O’Neal aldri har vært nødt til å bekymre seg for å være god i en stavekonkurranse.
Jeg ligger i sengen og tenker på alt dette, og jeg stirrer på plakaten jeg har fått av pappa. Den er av et neshorn, og det står NESHORN på den. Jeg stirrer på plakaten hver kveld, og det går opp for meg nå hvor rart ordet neshorn er, og hvor rart det er at det ikke er to E-er i det når du forventer at det skal ha det. Du hører jo begge to, nemlig. Jeg sovner og drømmer om et neshorn som stormer inn på skolen vår og spiser fru Wilberton. Og så overtar han undervisningen, og det viser seg at han er skikkelig god i matte. 17