Få med deg bøkene om superagent Ruby Redfort!
Les mer om Clarice Bean: Bare helt meg, Clarice Bean Clarice Bean, P for problemer Clarice Bean, ikke snu deg
Norsk utgave © Mangschou, Bergen 2007, 2011 2. utgave, 1. opplag 2017 Oversatt fra engelsk av: Hilde Lyng, MNO Design og utforming: Lauren Child Sats og repro: Mangschou Satt med: Bembo 13,5/17 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Bookwell Digital AB, Finland 2017 ISBN 978-82-8238-157-4 www.mangschou.no Innkjøpt av Norsk kulturråd Originalens tittel: Clarice Bean, Don’t Look Now Tekst og illustrasjoner: © Lauren Child 2006 First published in English by Orchard Books in Great Britain 2006 The right of Lauren Child to be identified as the author and the illustrator of this work has been asserted by her in accordance wiht the Copyright, Designs and Patent Act, 1988.
L a u re n C h il d
ikke snu
deg
oversatt av Hilde Lyng, MNO
Del en Tankene snurrer
Hvor ender uendeligheten?
Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs Men nå legger jeg meg sent. Jeg får ikke sove om natten Og jeg våkner i mørket Og i hodet mitt snurrer tankene rundt Og jeg får helt panikk Og det er da jeg må skru på Ruby-lommelykten min – jeg har den ved sengen. Den er formet som en vedkubbe. Den er kamuflert, som de fleste Ruby-ting er. Akkurat nå leser jeg RUBY REDFORTS OVERLEVELSESHÅNDBOK – SLIK GJØR DU NÅR DEN STORE BEKYMRINGEN RAMMER DEG.
Bestemor har sendt den til meg fra USA – man får ikke kjøpt dem her til lands, ikke ennå. 6
Det er en veldig praktisk bok, og den er proppfull av geniale ideer. De fleste av dem går visst ut på å stå stille. For eksempel – hva gjør du hvis det dukker opp en tiger – står stille. Og hele boken handler om å rømme eller komme seg unna og takle vriene situasjoner. Ruby havner i noen ganske vriene situasjoner, og selv om det er usannsynlig at jeg kommer til å havne i en sump med alligatorer, så kan vel ingen være sikker på det? Og det jeg alltid tenker, er at jeg heller vil vite enn ikke å vite. Er du ikke enig?
* Jeg har ganske mange bekymringer. Jeg har laget en liste over dem i boken min – det er en bok for store bekymringer – for folk sier at ting ikke er så ille hvis man lager en liste. Og så kan du krysse ut ting når de er løst. Så langt har jeg ikke krysset ut noe. 7
Da jeg begynte å skrive i Den store bekymringsboken min, var BEKYMRING nr. 1 hvordan skal jeg få broren min, Minal, til å slutte å spise opp alle sjokoladekjeksene før jeg kommer hjem fra skolen? Men så sluttet mamma å kjøpe sjokoladekjeks, for hun sa at alle tennene våre kom til å falle ut. Så bekymringen ble på en måte borte – men den regnes ikke som løst.
I det siste har jeg drevet og hatt større bekymringer – for eksempel dvs. BEKYMRING nr. 4: meningen med livet. Hvorfor er vi her? Er det bare for å være greie med hverandre og ha det bra? Eller må vi finne på noe smart, alle sammen – liksom ta en prøve eller noe. I et program jeg hørte på, sa de at verdensrommet fortsetter i det uendelige, uten å stoppe. Og at det ikke har noen grenser. Det kalles uendeligheten. 8
Men det jeg gjerne skulle vite, er – hvordan kan noe bare fortsette og fortsette i det uendelige uten å stoppe? Hvordan kan noe aldri slutte? Er jeg bare en bitte liten prikk som svever av gårde sammen med masse andre prikker, dvs. planeter og stjerner? Og hvor ender uendeligheten? BEKYMRING nr. 1: uendeligheten. Mamma sier: «Det beste er ofte å ikke tenke for mye på det, for det er litt utenfor vår fatteevne, og hvis du bruker for mye tid på å undre deg over alt sammen, kan det få deg til å føle deg ganske uvesentlig», dvs. liten og ubetydelig. Men for å være ærlig, så gjør jeg det nesten hele tiden likevel. Jeg ringer til bestemor og spør henne om hun noen ganger føler seg liten og ubetydelig når hun tenker på uendeligheten. «Ikke i det hele tatt, jeg elsker uendeligheten. Det er ganske beroligende å vite at man bare er en prikk, og at når alt kommer til alt, så gjør det ikke noe fra eller til om du bruker lilla sko til en rød kåpe, eller om du bruker gule.» 9
Jeg spør bestefar – han sier «Sist jeg var der, mistet jeg brillene mine, men i det store og hele er jeg helt for.» Pappa sier: «Jeg vedder på at det er et stillere sted å lese avisen.» Det er jeg ikke så sikker på, for jeg tror det er masse vind i verdensrommet.
Én ting vet jeg, og det er at jo mer du bekymrer deg, jo flere bekymringer får du, og når du holder på å venne deg til ting, så forandrer de seg. BEKYMRING nr. 3: forandring. Ting har det med å ikke være helt som de pleier, ganske ofte. Forandring kan være bra for noen, men noen ganger skjer det når du ikke vil det. Som da læreren vår, fru Nesbit, ble forandret til fru Wilberton. Eller da foreldrene mine bestemte seg for å slutte å ha tre barn og få fire i stedet, og vi fikk Minal. Og jeg sluttet å være den yngste og ble den nest yngste – og det å være nest yngst er egentlig ingenting, ikke sant? 10
Bare nummer tre av fire. Mamma sier at jeg kommer til å oppdage fordelene med ham når jeg blir litt eldre. Jeg sier: Når oppdaget du fordelene med onkel Ted? Og hun sier: «Da jeg flyttet hjemmefra.» Men det jeg prøver å si, er at forandring kan rote til måten du passer inn på. Og du vet aldri når forandringene kommer. Og det betyr at du aldri vet når katastrofen inntreffer. Det er en del i RUBY REDFORTS OVERLEVELSESHÅNDBOK som bekymrer meg. Helt på slutten av det første kapittelet sier Ruby: «HUSK – den bekymringen du ikke engang har tenkt på å bekymre deg for – det er bekymringen som burde bekymre deg mest.» Jeg lurer på hva Ruby mener – burde jeg bekymre meg over alt mulig, bare sånn i tilfelle det egentlig er min store bekymring, og så tenker jeg at hvis det er sant, så trenger jeg en større bok. Og så tenker jeg: Hvordan kan du unngå den store bekymringen hvis du ikke vet hva som kommer til å bli din store bekymring?
Slik gjør du når katastrofen er et faktum
1
Du skjønner, hele problemet begynner fordi Marcie tapper vann i badekaret samtidig som hun snakker i telefonen, og så glemmer hun at kranen er på, og skravler bare videre med Stan – Stan er en jente, selv om det ikke høres sånn ut, og hun går for det meste i gutteklær. Uansett så skravler hun så fælt at hun glemmer badekaret, og det neste som skjer, er at jeg sitter der og ser på TV og oppdager at det regner ned i honnikornene. Det tar meg så klart et par minutter å finne ut hva som skjer, men så hører jeg Minal som roper «Teppet på rommet vårt er helt gjennomvått». Jeg går inn på rommet, og han hopper barbeint opp og ned som en gærning. 12
Når Marcie skjønner hva hun har gjort, hyler hun, for hun vet at hun kommer til å få kjeft og skikkelig masse bråk. Bestefar sitter i stolen sin og sover og merker ikke at han har blitt litt fuktig i kantene, men så våkner han. Han sier: «Det var pussig – jeg drømte at jeg var i India under monsunen.» Ruby ville sagt: «Når katastrofen inntreffer, hold roen og samarbeid. Noen må ta ansvar.» Marcie begynner å kjefte på Minal. Hun sier: «Hvorfor skrudde du ikke av kranen, ditt kryp?» Jeg sier: «Det er ikke hans skyld, det var du som ikke fulgte med.» Minal blir så klart overrasket over at jeg forsvarer ham – for det gjør jeg vanligvis ikke. Marcie sier: «Du er ikke mye til hjelp der du sitter og bare ser på TV hele tiden.» Jeg sier: «I det minste får jeg ikke bestefar til å bli søkkvåt – han kan bli forkjølet.» Kurt sier: «Marcie, hvorfor skylder du på alle andre når det er du som har gjort en dum feil?» Marcie sier: «Kan ikke du bare ta og ringe en av de der teite kjærestene dine.» Og han sier: «Hvis jeg bare kunne få tak i telefonen 13
– er den limt fast til øret ditt med superlim, eller?» Og så sier Marcie noe veldig frekt, og så begynner de å krangle. Når pappa kommer hjem, skjærer han grimaser mens han hører på Marcie som snakker veldig, veldig fort om hendelsene som førte til katastrofen. Til slutt gjør pappa slutt på lidelsene hennes ved å si: «Greit, jeg skjønner av all bablingen at du har skylden for at hjemmet vårt er så vått, men det er sånt som skjer, og hvem kan ikke rekke opp hånden og si: ‘Jeg har fått badekaret til å renne over.’» Jeg har lyst til å rekke opp hånden og si: «Jeg har aldri fått noe badekar til å renne over», men jeg skjønner ikke helt om det å rekke opp hånden betyr at jeg har gjort det, eller om det betyr at jeg ikke har gjort det – så jeg sier ingenting. Pappa sier: «Marcie, hvis du bare sier at du er lei for det, så kan vi slå en strek over det.» Marcie sier: «Jeg er lei for det.» Pappa sier: «Greit, finn en mopp.» Og så mopper vi masse – til og med bestefar. Han sier at det minner ham om da han var i marinen og måtte skrubbe dekket. 14
Pappa sier: «Du har aldri vært i marinen.» Bestefar sier: «Nei, du har rett, jeg må ha tenkt på den filmen jeg så forrige uke.» Uansett, før mamma kommer hjem, er alt i tipptopp stand og ikke rotete i det hele tatt. Men det tar ikke lang tid før hun skjønner at noe har skjedd – mamma er litt sånn. Hun har en sjette sans når det gjelder bråk. Hun sier: «Hvem er det som har tenkt å fortelle meg om den lille katastrofen som har inntruffet mens jeg var ute?» Ingen sier noe, men merkelig nok hører vi en knakelyd, og litt pudderaktig støv drysser ned over oss. Så kommer det en krasjelyd, og før vi vet ordet av det, så ligger taket på teppet. Heldigvis er det ikke taket over oss, for da ville vi blitt slått ut, og kanskje knust og drept. Mamma gir pappa et skjevt blikk, og pappa skjærer grimaser mot Marcie, og Marcie biter seg i leppen. Og den man ringer da, er onkel Ted. Onkel Ted kommer på null komma niks, for han er vant til å bli oppringt det ene minuttet og 15
være på plass det neste. Du skjønner, onkel Ted er brannmann, og han er god å ha i nødssituasjoner. Pappa og Kurt og onkel Ted rydder opp i alt rotet. Det vi dessverre oppdager er at TV-en har tatt kvelden. Alt var egentlig ganske spennende og usedvanlig helt til det skjedde, men nå er det bare fullstendig katastrofalt og en tragedie. Det er som Ruby Redfort sier: «Noen ganger oppdager du at du har utstyr som er så livsviktig at du er helt fortapt uten det – det er med andre ord helt nødvendig for at du skal overleve.» Hvis du oppdager at det livsviktigste utstyret er ødelagt, ville Ruby Redfort sagt: «Du må enten improvisere eller finne et alternativ.» Jeg følger selvfølgelig rådet og ringer bestevenninnen min, Betty Moody, umiddelbart. Og hun sier: «Stikk innom når du vil.» Så jeg sier: «Jeg kommer i morgen tidlig.»
Alle spioner trenger en medsammensvoren
2
Neste morgen sitter Marcie ved kjøkkenbordet sammen med venninnen sin, Stan – de lakker neglene på hverandre med blå neglelakk – det er ikke så veldig fint. Jeg sier: «Hvor er alle sammen?» Marcie sier: «Mamma er på jobb, pappa er ikke hjemme, Kurt er i butikken, bestefar sover, og Minal leker med Ruby-lommelykten din.» Jeg sier: «Hæ? Hvorfor tok du den ikke fra ham?» Marcie trekker på skuldrene, hun sier: «Jeg trodde ikke det gjorde noe.» Men det er bare ljug, for hun vet veldig godt at det gjør meg noe. Jeg fyker opp trappen og oppdager at han er i ferd med å lime den sammen igjen med sånt lim som 17
småunger bruker til å lime papir med – det limer ikke papirlommetørklær engang, så jeg skjønner ikke hvorfor han tror han faktisk kan bruke det på en lommelykt. Når han oppdager meg blir han skikkelig flau. Han sier til og med: «Unnskyld», men jeg er ikke i humør til unnskyld – jeg bare stirrer olmt på ham og stikker bort til Betty Moody. Heldigvis har hun akkurat kommet hjem fra USA, der hun har vært på ferie sammen med moren og faren sin, kall-meg-Cecil og kall-meg-Mol. Det som er rart, er at Mol ble igjen. Da jeg spurte Betty om hvorfor, sa hun bare: «Ikke noe spesielt.» Det er litt rart, for hvorfor skulle man reise fra noen i familien uten noen spesiell grunn? Betty har faktisk TV på sitt eget rom – så vi ligger for det meste på sakkosekker og ser på Ruby Redfort Show og prater om ting som skjer på skolen, og hva vi ville gjort om vi ikke måtte gått der. Nesten med én gang jeg kommer, sier Betty: «Hei, hvor har du fått det fra?» 18
S Vist i faktisk størrelse.
Hun mener Ruby Redforts hemmelige flue-merke – de er skikkelig S vanskelig å få tak i – du bestiller dem, og bare noen få blir valgt ut til å få et. Man må sy det fast på skjerfet eller luen eller lommen eller noe – ikke altfor tydelig, for som Ruby sier: «En sann spion ser det som er usynlig.» Mitt er inni lommen min og nesten umulig å se, men det overrasker meg ikke at Betty ser det – Betty Moody ser hovedsakelig alltid det som er usynlig. Jeg er glad for at Betty er hjemme igjen, for jeg trenger hjelp av henne til detektiv-hemmelig-agentserien jeg har skrevet på i sommerferien. Hovedpersonen heter Macey Gruber, hun har en medsammensvoren som heter Florence Antwater, og kjenningsreplikken hennes er: «Ikke snu deg» – som i «Ikke snu deg, men jeg tror det er noen her» – eller «Ikke snu deg, men en eller annen dust stjal akkurat bilen din». Problemet er å komme på en overraskende vri – du 19
trenger alltid en vri når du skriver detektiv-agenthistorier – men det er ikke alltid mulig å komme på noen. Betty sier at vi får snakke med dramalæreren vår, Czarina, om det – Betty sier at Czarina sannsynligvis kommer til å si at vi må improvisere for å hente inspirasjon. Mens vi planlegger hva vi skal improvisere, leser vi noen av Ruby-bøkene til Betty. Hun har alle sammen – og vi har lest alle minst tre ganger. Det er kommet en ny serie som heter Ruby Redfort-håndbøkene. Betty har fått den siste fra USA, og den heter
RUBY REDFORTS SPIONGUIDE – SLIK VET DU TING UTEN Å VITE DEM
Der står det om informasjonen som folk alltid sender ut, enten de liker det eller ei, og ut fra den kan du finne ut alle mulige ting de ikke ville drømme om å fortelle deg selv. Som for eksempel at når folk lyver, så kikker de opp i luften. Ruby sier at den gylne regelen man må huske, er: 20
«Du må lese mellom linjene.» Betty sier: «Hun har rett. For eksempel når folk
2a.
2b.
R
2d.
noe i begge øynene
2c.
R
noe i øyet
«hjelp!»
FIGUR 2.
2e.
lyver
han står bak døren
2f.
«oi!»
slik leser du mellom linjene
blunker masse, betyr det at de gir tegn til noen? Eller at de er nervøse? Eller kanskje at de har nervøse rykninger?» Jeg sier: «Eller så kan det hende de faktisk har noe i øyet, faktisk.» Betty sier: «Nemlig.» Noe som alltid irriterer meg, er når noen sier: 21
«Clarice Bean, du er rød som en tomat, er du flau, eller?» ELLER – «Clarice Bean, du er rød som en tomat – hva er det du har rotet deg bort i nå, da?» Og det trenger ikke alltid bety at man er flau eller har funnet på noe tull. Noen ganger betyr det at man ved et uhell har svelget en halspastill og ikke får puste. Og noen ganger betyr det at man tenker, å nei, der er han eller hun som alltid sier: «Hvorfor er du rød som en tomat?» – og da kan man bli sint og rød som en tomat. Jeg sier: «Betty, jeg synes at denne boken er skikkelig fascinerende og ekstrasjonelt interessant og antakelig ganske nyttig.» Betty sier: «Har du lyst til å låne den? Jeg trenger den ikke akkurat nå.» Jeg sier: «Er du sikker?» Og Betty sier: «Jeg er sikker på at jeg er sikker.» Og jeg sier: «Tusen millioner takk, det vil jeg gjerne.» Betty er veldig gavmild, og hun kan ha masse ting jeg ønsker meg veldig, men hun deler alltid. 22
Etter at vi har sett fem Ruby-episoder, blant annet den vi liker best, bestemmer jeg meg for å gå hjem. Vi står i døråpningen, og jeg skal akkurat til å si ha det når Betty dulter borti meg og sier: «Ikke snu deg, men der går Robert Granger.» Han bor nedenfor hagen min – i et hus rett overfor vårt, og han prøver alltid å snakke med meg, og han forteller alltid folk hva jeg driver med. Jeg er glad hun advarte meg, for hvis han hadde sett meg, så måtte jeg gått hjem sammen med ham. Det minner meg om noe Ruby alltid sier: «Alle spioner trenger en medsammensvoren.» På veien hjem innser jeg at det at TV-en er knust, tross alt ikke egentlig er en så stor bekymring likevel, siden jeg alltids kan stikke bort til Betty og se på TV.
Tro det eller ei, baby