Død eller iskrem?
Gareth P. Jones
Eller
ISKREM? Oversatt av Jørn Roeim, MNO
Andre bøker av Gareth P. Jones: Arvingene Arvingene og den tvilsomme onkelen Familieforbannelsen Tidsmysteriet De dødes byrå
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2019 Oversatt fra engelsk av: Jørn Roeim, MNO Omslagsillustrasjon: © Adam Stower Omslaget er satt av: Mangschou Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 12,5/17 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 ISBN 978-82-8238-201-4 www.mangschou.no
Copyright © Gareth P. Jones 2016 Originally published in the English language as Death or Ice Cream? by Hot Key Books Limited, an imprint of Bonnier Zaffre Limited, London. The moral rights of the author have been asserted. Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Natalie Foster og Finbar Good (som begge elsker iskrem)
Død eller iskrem? 9 Anekdoten 11 Flyttefolkene 31 Et godt tilbud 53 Hvordan Taket døde 75 Dødens egg 85 Spåmannen og dvergen 107 Radiobilløperne 125 Jenta som la merke til ting 151 Kunsten å skremme 173 Madame Letrecs Vokskabinett 189 Fem hundre måter å si død på 215 Iskremtrøst 233 Å brenne eller ikke brenne 249
Død eller iskrem?
«Død eller iskrem? Bestem deg, min venn!» «Forskjellen,» sa jeg, «kan du si meg den?» «Ikke så lett,» svarte mannen bak disken. «Her er det kunden som må ta risken. Iskrem er sant nok en smak som fenger, men døden varer så mye lenger. Iskrem er kjempegod slutt på et måltid, men døden er slutten for nå og for alltid. Iskrem kan droppes hvis magen er ugrei, i kampen mot døden er det du som må gi deg.
9
Døden fås ikke med saus på toppen, for den er en endelig avskjed med kroppen.» Jeg kikket på mannen og ble helt gåen. Nå så jeg at det var mannen med ljåen! «Betalingen, takk,» sa han så glatt. Og dermed forsto jeg at valget var tatt.
Et godt tilbud
1 Hjertet sank i Olive da hun pakket opp trekkspillet. Hun kunne ikke huske en eneste jul eller bursdag hvor hun hadde fått det hun ønsket seg. Det var ikke det at faren ikke brydde seg om henne, han klarte bare ikke å si nei til et godt tilbud. Han handlet alltid gaver på Larkin Mills Auksjonshus og prioriterte alltid pris framfor om gaven var nyttig eller ikke. Motorsykkelmotoren var et godt eksempel. Han hadde fått den til langt under antatt verdi, men da Olive pakket den opp på julaften, hadde hun problemer med å finne noe positivt å si om den. Den russiske romdrakten ble tatt imot med like stor oppgitthet, og det samme med tre ekorn fra viktoriatiden i balletposisjoner. Det ble ikke bedre av at ekornet som gjorde plié, hadde mistet hodet. Tapetet på rommet hennes hadde bilder av profesjonelle
53
kurvflettingsspillere, en sport Olive hadde nøyaktig null interesse av, men som i likhet med alt annet hadde vært et godt kjøp. Hun prøvde å være overbærende med faren. Hun skjønte at jobben hans i Komplett Flytting og Bortrydding var dårlig betalt, men da hun fikk se trekkspillet, brast det for henne. «Hvorfor kan du ikke by på noe jeg ønsker meg?» ropte hun. «Jeg gjør det,» sa faren, «men da får jeg aldri tilslaget. Den sykkelen du ønsket deg, ble kjempedyr. Med salæret i tillegg kunne du like gjerne kjøpt en splitter ny i butikken.» Olive ønsket veldig at faren kunne handle i vanlige butikker. «Dette trekkspillet var kjempebillig,» sa han ivrig. «I brukbar stand vil det vært verd tre-fire ganger så mye som jeg ga for det.» «Så det er ikke brukbart,» sa Olive og sukket tungt. «Se på det som et prosjekt.» «I stedet for å se på det som et defekt trekkspill jeg ikke har bedt om, mener du?» «Hvis du tar den tonen der, så kjøper jeg noe som mister verdien i det øyeblikket du pakker det opp, neste gang du skal ha en presang.» «Supert! Akkurat det jeg ønsker meg!» ropte Olive. «Da kan det godt være det er det du får,» sa faren snurt. Olive ville ikke at faren skulle tro hun var utakknemlig, så hun takket for trekkspillet og tok det med opp på rommet sitt for å finne ut hvor ødelagt det var. Det var veldig ødelagt. Det lagde en hvesende lyd når 54
hun presset det sammen, og bare de svarte tangentene virket. Kofferten manglet en stropp og kunne ikke lukkes ordentlig. Olive betraktet seg selv som et positivt menneske og hadde etter hvert blitt glad i samlingen sin av rare ting, men det var vanskelig å se verdien av et instrument som ikke kunne spilles på. «Hva mener du, madame Amuse-Bouche?» spurte hun det minst loppespiste utstoppede ekornet. «Skal jeg reparere det?» Som enebarn satte Olive ofte navn på og snakket med tingene i rommet. Hun tok opp det piruetterende ekornet og sa med viktoriansk ekornstemme: «Olive, min pike, du bør reparere det med en gang.» Ekornet hadde rett. Til jul i fjor hadde Olive ønsket seg en gitar, så et musikkinstrument var utvilsomt et steg i riktig retning. Kanskje faren hadde begynt å høre etter likevel. «Hei, snuppa.» Faren stakk hodet inn. «Programmet begynner straks.» «Jeg kommer,» sa Olive. Selg eller brenn var farens nye yndlingsprogram. Deltagerne skulle prøve å selge familieklenodier i løpet av en viss tid, og hvis ikke de klarte det, måtte de brenne gjenstandene foran øynene på publikum i studio. Første gang Olive så det, syntes hun der var slemt og ekkelt, men faren hadde forklart at deltagerne visste hva de gikk til, og bare fikk som fortjent. Det han likte best, var slutten på programmet, da de viste nærbilde av en fyrstikkeske før de stakkars taperne måtte stå der og se de kjære arvestykkene sine gå opp i flammer. «Kom da, Olive!» ropte faren. «Musikken har begynt.» 55
Hun dyttet det tunge trekkspillet inn mellom noen dykkerflasker og leggbeinknokkelen til en ku, montert på en mahogniplate. Og så gikk hun ned til faren.
2 Som en ekstra bursdagsgave ga faren henne akkurat nok penger til en is i Morricones Isbar. Olive sto i køen utenfor da hun fikk se en lapp i vinduet til en aviskiosk. Lappen så ikke gammel ut, enda butikken hadde vært stengt i årevis. MIGUELS MUSIKKVERKSTED Vi reparerer alle instrumenter uansett tilstand. Miguel reparerer der andre gir opp. For et pussig sammentreff at hun fikk se denne lappen akkurat nå som hun hadde fått et defekt trekkspill! Olive pugget telefonnummeret og ringte da hun kom hjem. Etter tre og et halvt ring var det noen som tok den, men ingen sa noe. «Hallo?» sa Olive. «Er det Miguels Musikkverksted?» «Ja, særlig at det er, ikke sant?» svarte en mann. «Hva?» Det var en merkelig måte å svare i telefonen på. «Glem det. Dette er Miguel. Hvem er du?» «Jeg heter Olive. Jeg har et trekkspill som er i stykker.» «Særlig. Og hva så?» 56
«Jeg lurte på hvor mye det koster å reparere det,» sa Olive. «Er du sikker på at du vil reparere det?» «Jeg tror det.» Olive syntes det var en veldig merkelig samtale. «Supert. Kom med det.» Mannen hørtes litt blidere ut. «Sjappa ligger på hjørnet av Hansler Road, busstoppet etter treningssenteret for kjæledyr, eller bare en liten avstikker fra ringveien hvis du kjører. Det er et av de fem mest ulykkesbelastede kryssene i hele landet.» Det lød veldig som om det var noe han skrøt av. Det var ingen andre som reparerte instrumenter i Larkin Mills, så Olive lukket igjen kofferten med en av farens bukseseler og slepte den ut av huset. Den var kjempetung, og det virket som om den ble tyngre for hvert skritt. Hun fikk ikke sitteplass på bussen fordi den var full av folk med overvektige kjæledyr. Tønneformede hunder, smellfeite katter og blubbete rotter og mus. Olive ble klemt mot en gullfiskbolle med en gullfisk som så ekstremt usunn ut. Hver gang bussen kjørte for fort i en sving, skvulpet vannet i bollen ut på Olive. Vinduet til Miguels Musikkverksted var fullt av alle slags instrumenter. Det hang et skilt med ÅPENT på døra, så Olive gikk inn. Døra var festet til en mekanisme som strøk en bue over strengene på en bratsj. Det ga en fryktelig skjærende lyd. En høy, mager mann med mørke øyne, hvite tenner og en hjelm med et trompethorn stikkende ut på hver side, snakket med en mann i grå dress, som suttet på et sammenrullet syreblad. De sto på hver sin side av et bord med bein lagd av 57
forskjellige blåseinstrumenter. «Beklager.» Mannen med hjelmen så på henne. «Jeg burde ha stemt dørbratsjen for lenge siden. Hva kan jeg hjelpe deg med?» «Det var jeg som ringte om det trekkspillet.» «Endelig en unnskyldning til å bli kvitt denne slitsomme selgeren. Jeg er Miguel.» «Betyr det at jeg skal gå?» Mannen slapp det klisne syrebladet på gulvet og tråkket på det. Miguel tok fram en liten flaske med lilla væske. «Ikke glem ventiloljen du skulle ha.» «Takk.» Mannen tok flasken og la den i dokumentmappen sin. Før han gikk, så han på Olive og sa: «Vil du ha et godt råd? Vær klar på hva du vil, før du skriver under på noe.» Det kom en skjærende lyd fra bratsjen da han åpnet døra og gikk. «Hva skulle han selge?» spurte Olive. «Resolusjoner. Men ikke la oss dvele ved avslutninger. Du er her med en ny begynnelse. La oss få pasienten på bordet.» Olive løftet trekkspillet opp på bordet. Det var litt tussmørkt på verkstedet, så Miguel tente en lampe lagd av en fagott. Da han åpnet kofferten, ga lyset gjenskinn fra det røde foret så ansiktet hans ble skinnende rødt. Han holdt hendene over trekkspillet som om det var det fineste instrumentet han noen gang hadde sett. «Nydelig.» Han tok på seg et par hvite hansker. «Nydelig.» Miguel rettet på hjelmen og løftet opp trekkspillet som om 58
det var et nyfødt barn. Da han dro ut belgen, kom det en sørgmodig lyd. «Så, så, min skjønne, du skal ikke lide lenge,» sa han til trekkspillet med kjærlig stemme. «Jeg vet ikke om jeg har råd til å reparere det,» sa Olive. «Koster det mye?» Faren hadde innprentet henne hvor viktig det var å spørre om prisen på forhånd. «Jeg tror helt sikkert vi skal klare å finne en ordning,» sa Miguel. «Hva slags ordning?» Faren hadde også advart henne mot dyre avbetalingsordninger. «Hva sier du til at jeg reparerer det, og så kan du være gatemusikant på torget litt hver dag? Da varer det ikke lenge før du kan betale det du skylder.» «Men jeg kan ikke spille!» innvendte Olive. «Det lærer du. Jeg skal låne deg en lærebok.» «Hvor mye må jeg tjene?» «Reparasjonen kommer på femti pund.» «Femti pund? Men det kommer til å ta en evighet.» «Jeg tror du vil bli overrasket,» sa Miguel. «Jeg har hatt flere lignende ordninger. Det er utrolig hvor mye man kan dra inn på å være gatemusikant på torget, særlig i sommermånedene når det er tivoli i byen og fullt av turister som skal på Madame Letrecs Vokskabinett.» Olive skjønte ikke helt hvordan hun skulle klare å tjene femti pund ved å spille et instrument hun aldri hadde spilt før. Hva om hun ikke klarte å tjene nok? Han kunne ikke tvinge henne til å sitte der og spille i årevis. Men nå var det sommerferie, og hun hadde ikke noe annet å gjøre. 59
«Greit,» sa hun. «Avtale.» «Utmerket.» Miguel la instrumentet varsomt fra seg og tok opp en tykk, gul blokk fra en skuff i bordet. «Men du må betale meg hver penny du tjener som gatemusiker, til du har betalt hele beløpet.» «Okei.» «Fint. Skriv under her.» Han skrev Olives navn i navnefeltene og femti pund i feltet merket SKYLDIG BELØP. «Du kan lese gjennom kontrakten en gang du har god tid,» sa han. Faren hadde sagt at hun aldri måtte skrive under på noe hun ikke hadde lest, men dette var utrolig langt og fryktelig kjedelig. De første sidene besto bare av en liste over alle instrumentene kontrakten dekket. Alt i alt var den på over tjue sider med liten skrift og ubegripelig juridisk språk. «Hvorfor er den så lang?» spurte Olive. «Det er en standardkontrakt. Masse juridisk sjargong. I gamle dager avgjorde man sånt med et håndtrykk, men du vet hvor strengt det er nå for tiden.» «Tja, kanskje.» Olive satte navnet sitt under kråketærne til Miguel. «Når skal jeg komme og hente det?» «Hente det? Det er så godt som nytt nå.» Miguel klemte belgen sammen med en melankolsk lyd før han lot fingrene gli over tangentene og spilte en nydelig melodi. «Men det tok jo ikke noe tid.» Miguel hadde jo bare så vidt tatt på trekkspillet. «Jeg kan ødelegge det igjen like fort.» Miguel smilte varmt. 60
«Alle andre ville brukt dobbelt så lang tid og tatt tre ganger så mye for et instrument som var i dobbelt så god stand. Jeg har reparert kofferten også, og satt på noen reimer så den blir lettere å bære.» Han rakte trekkspillet til Olive. «Prøv selv.» Olive trykket på tangentene og kjente en skarp smerte i den ene fingeren. «Au.» Hun trakk hånden til seg. En bloddråpe falt fra fingeren og landet på kontrakten. Den spredte seg som blekk på det tykke, gule papiret. Michel tok opp kontrakten, blåste på den for å tørke den og la den i skuffen. «Beklager,» sa han. «Jeg syntes nok at den tangenten var litt skarp. Nå skal vi se.» Han tok trekkspillet fra henne og rettet og ordnet litt før han la det i kofferten og lukket den. «Hva med læreboka?» spurte Olive. «Den ligger i kofferten.» Han åpnet kofferten igjen og viste henne en liten bok som lå på toppen. Tittelen var Hvordan spille trekkspill for kjærlighet og penger. Enda så merkelig besøket på verkstedet hadde vært, gledet Olive seg til å lære noe som kunne være både morsomt og innbringende, så hun bet i seg alle spørsmålene hun hadde, og tok kofferten. «Jeg ser fram til å motta det første avdraget,» sa Miguel.
61
3 Olive studerte læreboka på veien hjem og på rommet sitt resten av dagen for å prøve å bli litt kjent med instrumentet. Miguel hadde rett når det gjaldt boka. Den hadde tydelige illustrasjoner og nyttige tips. Olive hadde aldri fått noe musikkundervisning, men på slutten av dagen klarte hun allerede å spille sin første melodi. I begynnelsen var faren veldig glad for at hun brukte instrumentet, men etter hvert som hun spilte den samme melodien om og om igjen, begynte det å gå ham på nervene. Han stakk hodet inn på rommet hennes. «Hei, snuppa. Blir du ikke sliten i fingrene?» «Nei, det går bra. Hør.» Hun spilte melodien enda en gang. Han smilte anstrengt. «Supert, men nå begynner programmet vårt snart.» Olive ville heller fortsette å øve, men hun skjønte at det var morsommere å se programmet sammen med noen, så hun la trekkspillet fra seg og gikk ned til faren. Da programmet var over, var det for sent å øve mer, men tidlig neste morgen tok Olive trekkspillet igjen og fortsatte der hun slapp. Hun sluttet ikke før faren kom søvndrukken i døra. «Olive, kjære deg. Du vekket meg.» «Beklager. Skal du ikke jobbe i dag, eller?» «Nei, ingen oppdrag i dag,» sa han. «Kunne du tenke deg å øve i parken?» «Der er det tivoli nå.» 62
«Men i sentrum, da. Hvem vet, kanskje noen synes så synd på deg at de slenger til deg en skilling.» «For at jeg skal slutte å spille,» fleipet hun. «Nei, nei, nei. Det er fint å høre på,» sa faren ikke særlig overbevisende. «Det er bare det at jeg er nødt til å sove.» Olive pakket ned trekkspillet og gikk. Det var tidlig da hun kom til torget, så hun var nesten alene der. Hun satte seg ned ved Det store hjertet, rett overfor Madame Letrecs Vokskabinett, og begynte å jobbe seg gjennom øvelsene og sangene i boka. Hun var så opptatt av det hun drev med, at hun ikke la merke til at det stadig ble mer folksomt rundt henne. Hun skvatt da noe landet i trekkspillkofferten. En skinnende blank pundmynt. Hun tok den opp. «Du må ikke slutte.» En eldre dame med svart sjal sto foran henne. «For et nydelig instrument. Det minner meg om den gangen jeg var i Madrid med …» Blikket ble glassaktig, og tårene piplet. Hun tørket vekk tårene med et lommetørkle brodert med blå og gule blomster. «Beklager, jeg roter så fælt for tiden. Jeg er ikke sikker på om det var Madrid. Kanskje det var Paris … men du spiller nydelig.» «Tusen takk,» sa Olive. Det kom flere penger i kofferten den dagen. En gang da Olive stoppet for å bla om i boka, fikk hun til og med litt applaus. En annen gang var det en liten unge som danset til musikken så turistene stoppet opp og tok bilde. Det store hjertet var et fint sted for en gatemusiker. Ektemenn som ventet mens konene deres handlet, fikk så dårlig samvittighet fordi de sto der, at de kastet penger i kofferten. Olive 63
oppdaget at folk lettere ga penger når hun fikk øyekontakt med dem, så hun øvde på å spille uten å se på notene. Hun oppdaget at langsomme melodier ga mindre mynter, mens at å spille for fort fikk folk til å gå fort forbi. Etter hvert fant hun det rette tempoet for å få mest mulig penger. Da hun ga seg for dagen og telte pengene, hadde hun fått inn tjue pund og tjuetre pence. Nesten halvparten av det hun skyldte. Med dette tempoet ville hun innfri gjelda på bare noen dager, og etterpå kunne hun fortsette som gatemusikant og tjene penger til å kjøpe de tingene hun aldri fikk av faren. Hun fant en ren bærepose i en avfallsdunk til å ha pengene i og pakket sammen. Miguels verksted var ikke langt fra torget, så hun bestemte seg for å gå. Trekkspillet var forbausende lett å bære med den nye reima. Hun nynnet fornøyd på en av tangoene hun hadde lært, og plutselig kom hun forbi Morricones Isbar. Den var åpen, og merkelig nok var det ikke kø. Bæreposen med pengene tynget i hånden. Én is kunne ikke skade. Dessuten var hun helt tørr i munnen, for hun hadde ikke drukket noe hele dagen. Hvorfor skulle hun ikke kose seg litt? Det fortjente hun siden hun hadde tjent så mange penger bare den første dagen. Miguel ventet sikkert ikke å få så mye likevel. Hun gikk inn på isbaren. «Det har vært så travelt her i dag, så jeg er nesten helt tom,» sa Morricone. «Det eneste jeg har igjen, er en halv beholder med Mintforferdelse og to skjeer med Slangefristelse.» «Og jeg som hadde så lyst på Sjokoladeulykke,» sa Olive. «Jeg skal se hva jeg kan skrape sammen.» Morricone så på 64
bæreposen med pengene. «Det ser ut som det har vært en god dag for deg også.» «Jeg har tjent dem selv,» sa Olive. «Jeg mente ikke å si noe annet.» Morricone begynte å fylle kjeksen og fortalte hva slags sauser og strøssel han skulle ta på toppen. Han advarte om at den ikke kom til å bli av vanlig kvalitet, men Olive syntes den smakte fantastisk. Da hun hadde spist ferdig, takket hun for isen og gikk videre. På døra til Miguels verksted sto det LUKKET. Hun banket på, men ingen åpnet. Olive bestemte seg for å komme tilbake i morgen og hoppet på en buss hjem. Det nærmeste busstoppet hjemme var rett ved en kiosk, så hun stakk inn for å kjøpe en pakke chips, men endte opp med et tilbud på tre fordi det ga lavere kilopris. Da hun kom hjem, ble hun overrasket over å se at Miguel sto utenfor og ventet på henne. Gatelyset ga ansiktet hans et gulaktig skjær. «Hei, Olive,» sa han. «Hvordan har det gått?» «Ganske bra. Se så mye jeg har tjent.» Hun rakte ham posen med pengene. Miguel holdt den opp mot øret og ristet på den. «Vet du hvor mye det er?» spurte han. «Nesten tjue pund, tror jeg,» sa Olive. «Sytten pund og førtito pence,» sa Miguel. «Er ikke det litt lite?» «Den første dagen?» utbrøt Olive. «Det er fredag, det er tivoli i byen, Det store hjertet er det beste stedet for en gatemusiker, og du har vel holdt på i noe 65
sånt som sju stive timer. Jeg ville tro at det har innbrakt noe i nærheten av tjue pund og sekstitre pence, eller hva mener du?» «Har du spionert på meg?» «Hvorfor skulle jeg det? Lyver du for meg?» «Okei, da, jeg har kjøpt is og chips. Men tilbakebetalingen går fort likevel.» «Ja, men du har ikke gitt meg alt du tjente, og på side sju i kontrakten står det klart og tydelig at det medfører en strafferente på 65,6 prosent av det opprinnelige beløpet.» Han tok fram kontrakten og holdt den opp så Olive kunne se at det sto med liten skrift. «Det betyr at du nå skylder meg …» Miguel tok fram en penn og skriblet på baksiden av kontrakten. «Nøyaktig femti pund.» «Det er urettferdig.» «Du undertegnet kontrakten i går, helt frivillig.» Miguel brettet den sammen og stakk pennen i lomma igjen. «Jeg lover at du skal få alt i morgen,» sa Olive. «Det er enda mer folk i byen på en lørdag, og da er jeg blitt enda bedre til å spille.» «Det vet jeg at du er.» «Jeg betaler det jeg skylder.» «Det vet jeg at du gjør.» Den kvelden så Olive TV-programmet sammen med faren og spiste chips. Det smakte harskt. Olive ble så irritert at hun nesten ikke fikk med seg deltageren som falt på kne og gråt da 66
bestemorens elskede gjøkur gikk opp i flammer. «Der fikk han den,» sa faren. «Se på ham. For en idiot.» Olive hadde ikke fortalt faren om kontrakten. Han ville bare bli sur. Hun skulle ordne opp selv. Et par gode dager til som gatemusikant ved Det store hjertet, så kunne hun betale Miguel alt hun skyldte.
4 Med en gang Olive våknet neste dag, gikk hun til torget og satte seg til å spille allerede før butikkene hadde åpnet. Utpå formiddagen hadde hun spilt seg gjennom hele læreboka. Etterpå lagde hun sine egne melodier og improviserte over akkordene hun hadde lært. Det var kjempelett. Kombinasjonen av større dyktighet, tidlig start og lørdagstravelhet i byen resulterte i at hun totalt hadde femtien pund og tolv pence på slutten av dagen. Hun telte to ganger for å være sikker. Hun hadde klart det. Målet var nådd. Hun lukket kofferten og smilte fornøyd. «Det er ikke nok.» Hun snudde seg for å se hvem som snakket. Men det var ingen å se. «Jeg sa at det ikke er nok,» gjentok stemmen. «Hvem er du? Hvor er du? Kom fram!» Hun gikk rundt 67
den store betongskulpturen. Ingen å se. «Hvem tror du det er som snakker?» spurte stemmen. Olive kikket inn i de to arteriene som stakk ut på det store betonghjertet. «Det er umulig. Betong kan ikke snakke.» «Betong? Dette er kunst. Og kunst kan selvfølgelig snakke. Men bare hvis kunstneren har lagt hjerte og sjel i verket. Han er nødt til å legge hele seg i det.» «For noe pisspreik,» sa Olive. «Okei. Men hva hvis en kunstner ble dyttet inn i sitt eget verk av en kone som var sint på ham fordi han ikke var den mannen hun ville ha?» «Denne skulpturen har vært her så lenge jeg kan huske,» sa Olive. «Hvis det du sier, er sant, hvordan kan du puste? Hva spiser og drikker du? Hvor går du på do?» «Skulpturen har ventilasjonsåpninger,» svarte mannen. «Det renner vann gjennom den, og det er avfallsbeholdere nær nok til at jeg kan rekke dem. Det med å gå på do vil jeg helst ikke snakke om, men det er jo hull i skulpturen.» Olive stirret skeptisk på Det store hjertet. «Jeg skjønner ingenting. Hvorfor har du ikke ropt på hjelp?» «Fordi den eneste måten å slippe ut av dette betongfengselet på er å ødelegge skulpturen. Men dette er det eneste gjenværende kunstverket mitt, og jeg vil ikke være den som ødelegger det.» «Så du velger å bli inni hjertet?» «Er vi ikke alle slaver av hjertet vårt?» «Jo, kanskje, men …» «Som mannen som reparerte trekkspillet ditt sikkert 68
kommer til å fortelle deg, er vi alle slaver av kunsten vår.» «Hva vet du om avtalen jeg har med Miguel?» spurte Olive. «Jeg vet at du er god til å spille trekkspill,» sa mannen, «og at du gjør det bra som gatemusikant for tiden, men du kommer aldri til å tjene nok til å betale ham tilbake.» «Der tar du feil, for det har jeg allerede gjort,» sa Olive. «Det er du som tar feil. Han kommer til å vise deg et punkt i kontrakten om bruk av liten septim eller noe lignende sludder. Eller strafferente for å spille sjømannsviser. Eller noe om at penger tjent på lørdager ikke gjelder. Tillegget blir ikke stort, så du tenker at det skal gå bra, men det kommer stadig noe mer sånn at gjelda bare øker. Du blir aldri ferdig.» «Hvorfor sier du dette?» «Fordi jeg har sett det før. Den forrige hadde en harpe, og den før der igjen hadde sekkepipe. Fælt å høre på, men ganske lukrativt. I hvert fall nesten. Ingen av dem har klart å bli kvitt gjelda. Det er sånn avtalen funker. Kontrakten er full av bestemmelser og smutthull som binder deg til ham. I det øyeblikket du underskriver kontrakten, jobber du for ham.» «Han kan ikke tvinge meg til å jobbe for seg hvis jeg ikke vil,» sa Olive. «Det eneste han har gjort, er å reparere trekkspillet mitt og låne meg en lærebok. Når jeg har betalt gjelda, skal jeg be ham om å rive i stykker kontrakten.» «Kontrakten er forseglet med ditt eget blod. Du kommer til å angre hvis du prøver å ødelegge den.» «Hvordan vet du alt dette?» «Fordi jeg også undertegnet en,» sa mannen i skulpturen stille. Han hørtes skamfull ut. «Jeg var en fattig kunstner. 69
Prisen på betong var blitt så høy at jeg ikke hadde råd til å kjøpe nok. Så traff jeg ham. Han hadde et annet navn, men det var ham. Han var betonghandler den gangen og hadde en god leverandør. Jeg hadde ikke råd til å betale ham for det jeg trengte, så jeg skrev under på en kontrakt, men jeg klarte heller ikke å betale tilbake. Gjelda bare økte og økte. Så da bunnen falt ut av betongkunstmarkedet og min kjære kone dyttet meg inn i dette verket, skjønt jeg at det var den eneste måten jeg kunne slippe unna gjelda på.» «Ved å gjemme deg?» «Ved å forsvinne.» Ordene hans var som knivstikk. «Gjorde harpisten og sekkepipespilleren det samme?» spurte Olive. «Nei, de valgte en enklere løsning. De leverte tilbake instrumentene.» «Men … men … nå spiller jeg så bra.» «Synes du ikke det er litt mistenkelig?» «Hva mener du?» «Det er den andre dagen du spiller et veldig vanskelig instrument, og likevel spiller du som om du hadde gått og lært i mange år?» «Læreboka er veldig lettfattelig, med gode illustrasjoner …» Hun brøt av da hun hørte hvor dumt det lød. «Det er en del av opplegget,» sa hjertet. «Talent, respons, penger … og trellbinding. Han er ikke interessert i pengene dine. Han vil at du skal stå i gjeld til ham, og det kommer du til å gjøre så lenge du beholder instrumentet. Du er bundet til ham nå. Den eneste måten å slippe unna på er å gi 70
fra deg instrumentet.» «Det vil jeg ikke. Jeg blåser i hva du sier. Hva vet du om dette? Du er bare en teit betongkunstner som er fanget i din egen teite skulptur. Jeg liker å spille trekkspill, og jeg vil fortsette å gjøre det.» Olive tok trekkspillkofferten på skulderen og gikk sin vei med pengeposen i hånden. Hun nesten småløp på vei til Miguels verksted og sakket ikke engang farten ved Morricones Isbar. Men uansett hvor hardt hun prøvde å overbevise seg selv om det motsatte, så visste hun at Det store hjertet hadde rett. Hun ville aldri bli fri så lenge hun skyldte Miguel penger for reparasjonen. Nå ville hun be ham om å gjøre trekkspillet defekt igjen slik at hun kunne få reparert det et annet sted. Det sto ÅPENT på døra. Hun dyttet den opp og hørte en nydelig, langtrukken tone fra bratsjen. «Hallo?» sa hun. Ikke noe svar. «Miguel?» ropte hun. Ingen reaksjon. Det virket rart at han skulle la verkstedet være uten tilsyn, men Miguel var jo en rar mann. Det skjønte Olive nå. Hun bestemte seg for å skrive en lapp og legge den igjen sammen med pengene, og tok en penn på skrivebordet. Ved siden av pennen så hun en fyrstikkeske maken til den de brukte i Selg eller brenn. På baksiden sto det: BRANNFARE – OPPBEVARES UTILGJENGELIG FOR BARN. Hun åpnet skuffen for å finne noe å skrive på, og der lå kontrakten med den røde blodflekken og underskriften. Det 71
eneste beviset på at hun skyldte Miguel noe som helst. Hvis hun ødela den og la igjen pengene, ville de bli skuls. Uten å bry seg om betongkunstnerens advarsel tente Olive en fyrstikk og holdt den borttil kontrakten. Den flammet opp så fort at hun ble redd og slapp den. Den brennende kontrakten falt ned i skuffen, og brannen spredte seg. Olive så seg om etter noe å slukke med. Hun fant en klut som lå oppå en saksofon, men da hun kastet den på flammene, var den enda mer brennbar enn papiret. Hun grep en flaske med lilla ventilolje og sprutet ut over flammene, men det gjorde saken bare enda verre. Hun skrek høyt da skrivebordet raste sammen. Det var bare en ting å gjøre, og det var å ta trekkspillkofferten og stikke av. Hun rakk så vidt bussen og falt litt til ro da hun hadde fått satt seg. Ingen hadde sett henne. Ingen visste at hun hadde vært der. Og kontrakten eksisterte ikke lenger. Det var over nå. Da bussen kom til hennes stopp, hoppet hun av og løp hjem. Hun følte seg lettet og fri. Hun gledet seg til å sitte og se fjernsyn sammen med faren og glemme alt om Miguel og kontrakten og mannen i betonghjertet. Hun hadde halvveis ventet å finne Miguel utenfor igjen og hadde forberedt hva hun skulle si til ham, men det var ikke han som sto ute på fortauet denne gangen. Det sto en brannbil der, og det var brannmenn med slanger, som prøvde å få kontroll over flammene i huset. Uten å tenke slapp Olive trekkspillkofferten og løp mot huset, men ble stoppet av et par sterke armer. «Du kan ikke gå inn,» sa en brannmann bestemt. «Det er 72
livsfarlig.» «Men faren min! Faren min er der inne!» «Beklager, men det er for sent.» Brannmannen holdt henne fast, og Olive måtte bare være hjelpeløst vitne til at alt hun var glad i, gikk opp i flammer. «Det er min skyld!» skrek hun. «Det var jeg som gjorde det!» «Nei, det var bare et beklagelig uhell,» sa brannmannen. «Du må ikke klandre deg selv.» Olive rev seg løs og gikk litt unna. Hånden hennes fant fyrstikkesken i lomma. Når brannmannen så en annen vei, skulle hun åpne trekkspillkofferten og slippe en fyrstikk oppi.