De dødes byrå
Gareth P. Jones
De dødes byrå Oversatt av Øystein Rosse, MNO
Andre bøker av Gareth P. Jones: Arvingene Arvingene og den tvilsomme onkelen Familieforbannelsen Tidsmysteriet
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2018 Oversatt fra engelsk av: Øystein Rosse, MNO Omslagsillustrasjon: © Sam Hearn Omslaget er satt av: Mangschou Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13,5/18 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 ISBN 978-82-8238-186-4 www.mangschou.no
Copyright © Gareth P. Jones 2016 Originally published in the English language as Constable &Toop by Hot Key Books Limited, an imprint of Bonnier Zaffre Limited, London The moral rights of the author have been asserted.
Til Madi og Lauren Bliss
Lovord om De dødes byrå: en helt spesiell spøkelseshistorie «En utrolig morsom historie som gir et presist bilde av de dødes liv og en fengslende beskrivelse av de levendes død.» Oscar Wildes gjenferd «Med London som ramme inneholder denne boka alt hva livet har å by på, og alt hva døden måtte tillate. Jeg anbefaler den varmt til alle lesere, levende så vel som døde.» Dr. Johnsons gjenferd «Flere ganger under lesningen av den gripende fortellingen til Mr. Jones ville jeg utvilsomt ha holdt pusten av spenning, hvis jeg hadde hatt noe pust å holde i lungene mine.» Mary Shelleys gjenferd «Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet denne historien.» Charles Dickens’ gjenferd «En snedig oppbygd historie med en snarrådig ung helt og et intrikat mysterium som fengslet meg fra første til siste side.» Sir Arthur Conan Doyles gjenferd
«Jeg satte umåtelig stor pris på alt disse sidene rommet av melankoli og tragedie. Men humoren var ikke helt etter min smak.» Emily Brontës gjenferd «De fleste spøkelseshistorier er skrevet for de levende. Men nå har endelig noen ført i pennen en historie som i like stort monn vil appellere til de døde.» Henry James’ gjenferd «En enestående litterær fornøyelse av en fantastisk forfatter med en levende fantasi.» Jane Austens gjenferd «Umulig å legge fra seg.» Samuel Pepys gjenferd «De dødes byrå er en bok full av liv og stappfull av død. Alt i alt en herlig makaber og morsom fortelling.» Edgar Allan Poes gjenferd
Prolog Et gjenferd blir født
I livets siste sekunder, da blodet strømmet fra knivkuttet i halsen, gikk Emily Wilkins’ tanker til morens død. Fru Wilkins hadde ligget på dødsleiet i ukevis uten å si et ord, før hun endelig en dag satte seg opp i senga, festet blikket på Emily og sa: «Du er ei bra jente, ikke sant, Em?» «Jeg gjør så godt jeg kan, mamma,» svarte hun. «Du fortjener mer enn det jeg noen gang har vært i stand til å gi deg.» «Jeg har ikke hatt så høye krav,» sa Emily. Moren ristet på hodet. «Du har ikke fått noen skolegang, men du er ei begavet jente. Jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort mer for deg.» «Det eneste jeg vil, er at du skal bli bra igjen,» ba Emily. «Det er nok ikke lenger mulig, jenta mi,» sa moren. «Jeg hører at de kaller på meg, at de banker.» 9
«Hvem da?» Emily løftet blikket. «Det er da ingen som banker.» Fru Wilkins smilte matt. «Snart kan jeg ikke gjøre annet enn å svare. Men lov meg én ting, Em. Du må gjøre ditt aller beste ut av det livet du har fått, for ingen vet hva som venter på den andre siden av den døra.» «Hvilken dør, mamma?» Moren pekte på den nakne veggen ved siden av senga. Smilet hennes var så trist og angrende at det fikk fram enda flere tårer i Emilys øyne. Hun tørket tårene med kluten hun brukte til å tørke svetten av morens panne. Moren hostet, en tørr, hes hoste som fylte håndflaten hennes med blod og slim. Så la hun seg ned og døde, og Emily var alene og foreldreløs. Den gangen hadde Emily i all sin barnslighet trodd at dette siste hostet innebar at kroppen til moren tømte seg for alt blod før hun døde. Da den røde væsken nå fosset fra hennes egen hals, skjønte hun hvor feil hun hadde tatt. Menneskekroppen inneholdt mye mer enn en håndfull størknet blod. Drapshendene som tok Emilys liv, var fulle av det. Hendene hadde dukket opp ingensteds fra. Den høyre hånden la seg rundt halsen hennes, og den venstre over munnen. Emily kunne kjenne den salte smaken av svett hud mens hun sparket og strittet imot, men hendene var sterke, og det var ikke første gang de var blitt brukt til dette formålet. 10
Knivbladet gled så glatt over halsen hennes at det var så vidt hun kjente at det skar gjennom huden. Blodet fosset ut som vann som sprenger seg gjennom en demning, før morderens høyre hånd la seg over såret og stanset strømmen. «Kan jo ikke la deg ligge her og dø på gata som en annen hund, eller hva, jente?» knurret en stemme. «Det går ikke.» Hendene dro henne bortover den mørke, brulagte gata. Hun hørte banking. «Hørte du det, jente?» sa den grove stemmen. «Det er ikke langt igjen. Hold ut.»
1 Jobben til Lapsewood
Lapsewood dyppet pennen i blekkhuset med svart blekk, slikket seg på fingrene og tok et ark fra bunken på skrivebordet sitt. Øverst i høyre hjørne skrev han datoen: 16. januar 1884. I innkurven var det flere saker enn noensinne, enda dagens dokumenter ennå ikke hadde kommet. Det bekymret ham veldig. Han var ikke akkurat arbeidssky. Tvert imot. Da Lapsewood levde, hadde jobben vært livet hans. Og i døden var det akkurat det samme. Orden i sakene. Gode arbeidsrutiner. Ingen fare der. Det betydde at han kom tidlig om morgenen, satte seg ved skrivebordet sitt og jobbet seg gjennom bunken av saker til han var ferdig på slutten av arbeidsdagen. Han likte jobben sin. Men i det siste hadde det ligget en foruroligende mengde saker igjen i innkurven når klokka ringte for siste gang. 12
Han prøvde å jobbe overtid for å komme a jour, men hvis nattevakten, gamle herr Turnbull, fant ham ved skrivebordet, benyttet Turnbull anledningen til nok en gang å fortelle om sin blodige død i Krimkrigen, mens han sløvt pillet på det åpne bajonettsåret han hadde fått i hjertet. Lapsewood prøvde å jobbe på søndager, men likevel bare vokste saksbunken seg høyere og høyere. Kanskje han var for samvittighetsfull og brukte for lang tid på hver sak, men han tålte ikke tanken på å la hastverk gå på bekostning av å gjøre en god jobb. Byrået var alt som sto mellom et ordnet liv etter døden og fullstendig kaos, og dokumentene til Lapsewood var et viktig hjul i det store maskineriet. Døra til kontoret gikk opp. «God morgen, Lapsewood,» sa Grunt. «God morgen,» svarte Lapsewood. Han så ikke opp. Grunt var ny. Han var blitt hengt i Newgate-fengselet for mordet på kona si og gikk med et silkeskjerf rundt halsen for å skjule de røde merkene etter tauet. Men den tynne huden på halsen hadde sprukket under hengingen, hvilket betydde at nå som det ikke lenger rant blod i årene hans, piplet det ut grå væske som samlet seg øverst på skjerfet. Rett som det var tørket Grunt det bort med et prikkete lommetørkle som han hadde i lomma på vesten sin. Lapsewood syntes dette var en fullstendig uakseptabel uvane. I mindre velvillige stunder ønsket han i sitt stille 13
sinn at Grunt hadde vært skyldig i forbrytelsen sin og dermed ikke kunne innvilges offisiell gjenferdstatus og jobbe i Byrået. Men Grunt var altså uskyldig. Han var blitt hengt for en annen manns forbrytelse. «Penhaligan vil snakke med deg,» sa Grunt. Lapsewood kjente at en hodepine var på vei. Det var ingen god nyhet. Slett ingen god nyhet. Det måtte skyldes alt kontorarbeidet. Og han visste hva som ville skje. Han ville bli innkalt til oberst Penhaligans kontor, få en grundig overhaling og deretter bli ledsaget til Hvelvet, der han måtte bli værende til han ble stilt for retten og erklært ukvalifisert for jobben sin. «Sa han hva det dreide seg om?» spurte han. «Nei,» sa Grunt. «Han ba meg bare si at du skulle komme til kontoret hans med en gang.» «Med en gang? Var med en gang ordene han brukte?» «Jeg tror det. Han kan ha sagt øyeblikkelig. Eller bare straks. Det var iallfall noe i den duren.» «Dette er viktig, Grunt. Nøyaktig hva var det han sa?» «Han sa vel egentlig ingenting,» svarte Grunt. «Jeg vil vel heller si at han brølte …» Smilet til Grunt antydet at det var ment å være morsomt. «Brølte?» utbrøt Lapsewood. «Jo, jeg vil nok kalle det et brøl. Han brølte: ‘FAEN. FAEN. FAEN. FÅ LAPSEWOOD OPP HIT 14
ØYEBLIKKELIG, GRUNT.’» Gjenferdet virket tilfreds med at han husket dette. «Jo, jeg tror det var sånn.» «Hørtes han sint ut?» «Jeg har aldri hørt et brøl som ikke hørtes sint ut. Det er bare slik brøl er, ikke sant? Hadde det bare vært et rop, ja, da hadde det vært noe annet. Kona mi pleide alltid å rope til meg, men det var fordi jeg var døv på det ene øret. Det er i grunnen rart at … etter at jeg døde, så hører jeg helt utmerket på begge to. Det er akkurat som om tauet til bøddelen fikk voksen til å løsne da det brakk nakken min.» Han lo. Lapsewood hadde ingen interesse av å høre om etter døden-forbedringen av hørselen til Grunt. Hjernen hans var som en bikube. Det summet av spørsmål, bekymringer, teorier og frykt. Oberst Penhaligan var sint på ham. Det måtte ha med jobben å gjøre, men hva ventet han egentlig at Lapsewood skulle gjøre? Han jobbet så fort han kunne. Byrået burde ansette flere kontormedarbeidere for å få unna etterslepet. Det var det han skulle si. Han skulle be om hjelp. Han nektet å la seg presse til å gjøre en middelmådig jobb fordi det måtte gå fortere. Var det ikke oberst Penhaligan selv som hadde rost den eksemplariske arbeidsmoralen til Lapsewood og hans blikk for detaljer i julen? Men nå skulle det innrømmes at obersten hadde konsumert et anselig volum alkoholholdig punsj den kvelden, så det var ikke godt å vite om han virkelig mente det han sa. 15
«Tror du jeg har tid til å gå?» spurte Lapsewood. «Jeg tror ikke det,» sa Grunt. «Min erfaring tilsier at øyeblikkelig betyr så nær akkurat nå som mulig. Hadde jeg vært deg, ville jeg brukt Paternosterverket.» Lapsewood kastet et engstelig blikk mot det vesle røret i veggen som førte til Paternosterverket. Alle gjenferd hadde evnen til å omskape seg til den grå, røykliknende substansen som ble kalt eterisk støv, men Lapsewood syntes hele greia var avhumaniserende. Å helt bokstavelig forsvinne som en liten røykdott var enda en klar påminnelse om hans egen livløshet. Han foretrakk å gå med ett skritt om gangen som et menneske istedenfor å suse rundt som svidd tobakk på en vindfull dag. Men i dette tilfellet hadde han ikke noe valg. Han hadde allerede kastet bort nok tid. Hvis han skulle ha noen sjanse til å overtale oberst Penhaligan til ikke å kvitte seg med ham, måtte han handle raskt. Lapsewood tok Grunt høytidelig i hånden. Den var klam. «Det har vært en glede å jobbe sammen med deg, herr Grunt,» løy han. Grunt lo. «Du ser omtrent ut som jeg selv gjorde da jeg var på vei til galgen.» «Og det er akkurat sånn jeg føler meg.» Mer latter. «Har ingen fortalt deg det? Du kan bare dø én gang, Lapsewood.»
2 Liket i kista
Sam Toop ble vekket av at det banket hardt på døra, og en stemme som ropte: «Slepp meg inn! Jeg veit at du er der, Charlie. Slepp meg inn!» Charlie? tenkte han søvndrukken. Navnet til faren var Charles, men han hadde aldri hørt noen kalle ham Charlie. Regnet pisket mot ruta. Vinden røsket i vinduskarmene. «Slepp meg inn da, Charlie, for guds skyld …» Sam sto stille opp og gikk bort til vinduet. Barbeint på de kalde gulvbordene. Det var midt på natta, og det var et forferdelig uvær ute. Hvem var ute i slikt vær? Kundene kom aldri om natta. Det var sjelden noe som hastet i begravelsesbransjen. Begravelsene til Constable & Toop ble arrangert slik de ble forrettet: rolig og verdig. «Charlie!» skrek stemmen. Definitivt ikke noen kunde. Kundene snakket alltid 17
lavmælt og ærbødig. Det virket nesten som om de var litt redde for å vekke likene som iblant lå i kistene på bakrommet. Skikkelsen dundret på døra. Det slo Sam at han kanskje var en av Dem. Men nei, de banket ikke på dører. Hvorfor skulle de det når de bare kunne gå rett gjennom dem? Sam la hånden over det høyre øyet for å være sikker. Jo, han kunne fremdeles se ham. Lyn flerret den mørke himmelen og lyste opp ansiktet til mannen. Han var vill, nærmest desperat i blikket. Regnet dryppet fra den skjeve, brukne nesa. Å vite at denne mannen var levende, var faktisk ingen trøst. Sam var reddere for de levende enn de døde. Gjenferd hadde ikke makt til å skade ham. Truslene deres var tomme. Det var de levende som kunne påføre ham smerte. Det knirket i et gulvbord, og lys strømmet inn under døra hans. Faren hadde stått opp. Han gikk bortover gangen i andre etasje, ned trappa og gjennom butikklokalet på forsiden. Sam så lyset fra lykta hans gjennom sprekkene i gulvet. Han kunne ikke høre hva som ble sagt, men han hørte døra bli åpnet og mannen komme inn, fulgt av et vindkast som raste gjennom bygningen. Sam hadde en ekkel følelse i magen, som fikk ham til å ikke rikke seg fra stedet. Fra bakrommet hørte han en bankelyd. Lyden av hammer mot spiker. Lyden var kjent nok, men han hadde aldri hørt den midt på natta før. Han ventet 18
til lyden av farens skritt kom opp trappa igjen og hadde passert rommet hans, før han gikk tilbake til senga, krøp sammen under dyna og holdt rundt tærne for å varme dem. Han måtte ha sovnet etter hvert, for da han åpnet øynene, var himmelen lyseblå, og han hørte stemmer nede i første etasje. Han kunne høre faren si: «Nei, jeg har dessverre ikke sett noe som helst. Det er bare jeg og guttungen som er her.» «Da vil jeg gjerne snakke med gutten også,» sa en mannsstemme. «Sam,» ropte herr Toop. «Kan du komme ned, er du snill?» Sam sto opp av senga, kledde fort på seg og gikk ned. En svartkledd mann med gusten, kopparret hud sto i døra. Dressen hans så ut som om den hadde vært fin da den ble tatt på, men nå var den våt og skitten. «Dette er politiet, Sam,» sa herr Toop. «Savage,» sa mannen. «Førstebetjent Savage. Noen av naboene deres har sagt at de hørte roping og skriking i natt. Hørte du noe, unge mann?» «Jeg sovnet i går kveld og våknet nå nettopp,» sa Sam. «Jeg vet ingenting om noe mellom det.» Sam visste verken hvorfor han løy, eller hvordan det hadde seg at løgnen kom så ubesværet over leppene hans, men han merket hvor lettet faren ble da han hørte den. «Kan jeg få spørre hvem det er dere ser etter?» spurte 19
faren til Sam. «En kjeltring som heter Jack Toop. Jeg la merke til navnet på butikkskiltet. Det var da litt av et sammentreff, tenkte jeg. Du skulle vel ikke tilfeldigvis ha en slektning ved navn Jack, eller hva, herr Toop?» «Ingen jeg vet om,» svarte han. «Men Toop er jo ikke et helt uvanlig etternavn.» «Ikke noe helt vanlig, heller. Og du har ingen bror eller onkel ved det navnet?» «Jeg ble født enebarn og ble foreldreløs som liten, sir,» sa faren til Sam. «Da må jeg si du har gjort det bra, herr Toop. Fått deg butikk med ditt eget navn på og greier.» «Jeg har vært heldig.» «Fortell meg om hellet ditt,» sa førstebetjent Savage. «Da jeg var gutt, tok en snekker meg under sine vinger og lærte meg sin edle kunst, og da jeg ble voksen mann, hadde jeg den store ære å bli kjent med en mann som senere skulle bli forretningspartneren min: herr Constable. Et bedre og hederligere menneske skal man lete lenge etter. Han gjorde meg til samarbeidspartneren sin og ga meg og guttungen tak over hodet. Han har vært som en ekstra far for Sam.» Førstebetjent Savage så seg om i butikken, på de høytidsfulle maleriene som hang på veggen, de forskjellige gjenstandene til bruk under begravelser, som var utstilt i glasskabinettet, og på statuene av engler 20
som var omhyggelig oppstilt på hyllene. Alt dette var dekorasjoner som skulle sette den rette stemningen i butikken, samtidig som de forsiktig antydet hvilke gjenstander som kunne kjøpes for å inngå i en begravelse. For en outsider var de utvilsomt dystre og litt uhyggelige. For Sam var de like kjente og kjære som hvilke som helst andre pyntegjenstander i et hus. «Bor denne herr Constable her også?» spurte førstebetjent Savage. «Han har sitt eget hus ikke så langt herfra,» svarte herr Toop. «Du har vel ikke noe imot at jeg ser meg litt om,» sa førstebetjenten. Det var mer en opplysning enn et spørsmål. «Jeg vil ikke stå i veien for politiet,» sa herr Toop. «Du er en klok mann. Bor dere der oppe?» Førstebetjent Savage pekte mot trappa på den ene siden av butikken. Herr Toop nikket, og førstebetjenten gikk opp trappa til andre etasje. Sam og faren lyttet til de tunge fottrinnene mot gulvbordene der oppe. «Far …» begynte Sam. Herr Toop la en finger mot leppene for at Sam ikke skulle si noe. Da førstebetjent Savage kom ned igjen, pekte han på døra som førte til bakrommet. «Hva er det der inne?» «Det er verkstedet mitt,» sa herr Toop. «Iblant oppbevarer vi likene der.» 21
«Og dere har kanskje et der inne nå?» «Ja, ett. Han skal begraves i ettermiddag.» Uten å be om tillatelse åpnet førstebetjent Savage døra og gikk inn. Sam og faren fulgte etter. Sam kastet et blikk på faren og så fryktens svake misfarging i øynene hans. Det hadde ikke vært noe lik på bakrommet i går, og det var ikke planlagt noen begravelse i ettermiddag, og likevel … da de kom inn i rommet, sto det jammen en kiste på bordet, med lokket påspikret. «Fint snekkerarbeid,» sa førstebetjent Savage. «Og dette lager du altså selv?» «Ja. Partneren min tar seg av de fleste andre sidene ved virksomheten.» «De andre sidene?» «Pengene og hva det nå måtte være. Vi pleier alltid å si at herr Constable er bedre til å ta seg av det levende, mens min styrke er det døde.» Herr Toop smilte av denne vanlige spøken sin. Førstebetjent Savage viste ikke antydning til å gjengjelde smilet. Han snudde seg mot Sam. «Ganske dystert sted for en gutt å vokse opp,» sa han. «Jeg har aldri bodd noe annet sted,» sa Sam. Førstebetjent Savage trakk på skuldrene og gjorde en håndbevegelse mot kista. «Og hvem ligger der, da?» «Herr Grant,» sa faren til Sam. Sam senket blikket. Herr Grant var blitt begravd for to dager siden. 22
«Hva slags mann var han?» spurte førstebetjent Savage. «Han var slakteren.» Det var iallfall sant. Sam følte blikket til Savage på seg. «Åpne den,» befalte førstebetjenten. Sam så på faren sin. «Det kan du da ikke mene,» protesterte herr Toop. «Jeg vet du har en jobb å gjøre, men det har vi også. Når noen overlater sine kjære som har gått bort, i vår varetekt, så gjør de det i visshet om at de er i gode og kyndige hender.» «Jeg vil bare ta en titt på ham.» «Denne mannen du leter etter,» sa Toop. «Kan du fortelle meg hvordan han ser ut?» «Som en kjeltring,» sa førstebetjent Savage skarpt. «Har du ikke en mer detaljert beskrivelse?» «Jeg har aldri sett ham på nært hold,» tilsto han. «Det eneste jeg vet om ham, er navnet.» «Og hvilken forbrytelse har han begått, denne andre Toop?» «Den verste som fins. Han har drept en politimann, en god mann som het Heale. Men nå får du få sønnen din til å finne en hammer og åpne den kista.» Herr Toop nikket til Sam, som tok en hammer fra hylla og begynte å trekke ut spikrene. «Vær forsiktig nå, sønn,» sa herr Toop. «Prøv å ikke ødelegge treverket.» Da den siste spikeren var ute, gikk Sam til side, og 23
faren tok hammeren ut av hånden hans. Førstebetjent Savage løftet av lokket og lente det mot bordet. I kista lå mannen Sam hadde sett fra vinduet om natta. Han kjente igjen den brukne nesa, den værbitte huden, det lange, strie håret som begynte å bli tynt og avdekket en ujevn hodeskalle. Han var kledd i en av de billige dressene som de pleide å ha liggende til de avdøde som selv ikke hadde noe som var fint nok å begraves i. Mannen, hvem han nå enn var, lå stille som et lik, med øynene lukket. Han rørte seg ikke. «Han ser ikke bra ut,» sa førstebetjenten og gransket ham med blikket. «Nei nå,» sa herr Toop. «Jeg vil ikke vite av at du står her og fornærmer de døde.» Førstebetjent Savage løftet opp en av hendene til mannen. «Han kjennes kald nok ut til å være død. Men så er også denne forbryteren vi er ute etter, en kald fyr.» Han snudde seg mot Sam. «Hent litt pepper til meg, gutt, så får vi se hvor død denne mannen er.» Sam så usikkert på faren. «Gjør som du blir bedt om,» sa herr Toop rolig. Sam gikk opp til spiskammeret i annen etasje og tok en liten boks med malte pepperkorn. Han kom tilbake med pepperen og rakte boksen til førstebetjent Savage, som tok en håndfull og drysset rikelig ut over ansiktet til mannen. «Ærlig talt, førstebetjent,» sa herr Toop. «Ikke nok 24
med at du fornærmer denne stakkars døde mannen, du vil krydre ham også.» Sam la merke til hvor hardt faren holdt rundt hammeren. Tenkte han på å angripe denne Savage-fyren? Eller kanskje var det mannen i kista som skulle få slaget. Førstebetjent Savage stirret på liket. Det var ingen bevegelse. Absolutt ingenting. Han kremtet og sa: «Bring mine kondolanser til denne slakterens familie.» Han snudde og marsjerte ut av rommet, gjennom butikken og til utgangsdøra. «Vi i Constable & Toop tror på respekt for døden,» sa herr Toop og la hammeren på plass på hylla og fulgte etter førstebetjenten ut. «Og jeg tror på at livet er hellig, herr Toop,» svarte førstebetjent Savage uten å snu seg. «Ha en god dag.» Butikkbjella plinget da han gikk. Sam så seg tilbake på mannen i kista. Mannen åpnet øynene, og Sam skvatt. «Har han gått?» sa han med lav og grov stemme. Taus av frykt nikket Sam. «Gudskjelov,» sa mannen. «Jeg … a … a … a …» Nyset som kom, var høyt nok til å vekke de døde selv, og Sam håpet bare førstebetjent Savage var langt nok unna til ikke å høre det.