De elendiges palass by Mangschou

Norsk utgave © Mangschou AS, 5015 Bergen 2022 Oversatt fra tysk av Merete Franz Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Mangschou Trykk: 2022 www.mangschou.no

Originalens tittel: Palast der Miserablen Copyright © Carl Hanser Verlag GmbH & Co. KG, München Første gang utgitt av Carl Hanser Verlag GmbH & Co i 2020. Denne utgaven er publisert etter avtale med schønes agentur, 04315 Leipzig.

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

fire

Blikkbyen

Far vekket meg med ordene: «Våkne opp, store gutten min! God morgen! Skynd deg å gjøre deg klar! I dag skal vi dra på oppdagelsesferd til Blikkbyen. Kom igjen, opp med farten!» Selv om det så ut som det akkurat var blitt lyst ute, og jeg fortsatt var trøtt som en strømpe, gledet jeg meg. Jeg kastet av meg dyna og spratt opp fra madrassen. Det var fint at far ville ha meg med. Det var lenge siden vi to hadde funnet på noe sammen. Da vi kom ut på gata, stanset vi foran vogna til en gateselger. Vi drakk to glass te og kjøpte sesamringer som vi spiste på veien. «Du er den andre mannen i familien. Nå er det på tide at du også begynner å fatte beslutninger,» instruerte han meg. Selv om jeg ikke helt skjønte hva han mente med «beslutninger», nikket jeg. «Ja, pappa.» Jeg syntes han virket veldig urolig denne morgenen. Som om han var redd for at planen hans om å starte på nytt her, hadde vært en vill idé som var dømt til å mislykkes. Hvem kunne imidlertid klandre ham for det, tatt i betraktning alt vi hadde fått høre om Blikkbyen? Det viktigste for far var at vi ikke måtte dra tilbake til Sør-Irak. Det ville han forhindre for enhver pris. Antakelig var det ikke bare farene som truet der, far ønsket å unngå. Han hadde ganske enkelt lukket det kapitlet i livet sitt. Da vi sto der oppå demningen, lot vi blikket sveipe over omgivelsene. Det var ennå ikke stort å se herfra. Foran oss lå et areal som var dekket av fargesprakende søppel, omgitt av mager, ufruktbar jord. Et sted steg en røyksøyle til værs, noe av søppelet ble brent. På venstre side lå en fotballbane med 3

to mål uten nett. Til høyre for den sto noen bilvrak. Vi gikk fra demningen ned på en grusvei. Stadig vekk måtte vi hoppe unna sildrende bekker der glasskår, bildekk og andre gjenstander lå og fløt. De så ut som bekker av svart vann. På enkelte steder hadde noen lagt ned steiner, slik at det var mulig å ta seg over til den andre siden. Vi gikk sikkert i over halvannen time. Far og jeg navigerte oss fram mellom knuste glassflasker og ødelagte møbler. Noen ganger kom plastposer eller papirbiter dansende mot oss i vinden. Etter hvert som sola steg høyere på himmelen, ble det plutselig veldig mye varmere. Så begynte det å komme folk imot oss på veien. I en gul, utplyndret buss så jeg noen gutter ligge og drive dank. Så dukket det opp flere hauger foran oss, og først da vi kom nærmere, så vi at de var laget av søppel. De lignet på demningen, bare at de var fylt med avfall istedenfor med jord. Igjen klatret vi oppover, og nå fikk vi øye på hyttene som befant seg på den andre siden. De spredte seg utover et område som strakte seg så langt øyet rakk. Blikkbyen lå foran oss, og den så ut som en søppeldynge. Husenes plassering og utseende var til forveksling lik tegningen til et barn som nettopp hadde oppdaget fargestiftenes gleder. Blikkbokser var presset sammen, og av de sammenpressede blokkene var det bygget opp vegger, eller boksene var fylt med jord og stein stablet i høyden som murstein. Noen hadde også fylt plastsekker med søppel eller jord og brukt dem til å improvisere boliger, avhengig av hva man var kommet over. Mange husvegger lignet reklame. Vi dro kjensel på flere olje-, maling-, tomat- og bønneprodusenters fargerike motiver på beholderne som var blitt tatt i bruk her. Det var et under at disse vindskeive hyttene ikke raste sammen. Far og jeg snakket nesten ikke med hverandre under ekspedisjonen. Han kikket seg nysgjerrig rundt. Jeg mente at jeg til og med kunne skimte et glimt av håp i øynene hans. Til slutt smilte han og sa: «Av en eller annen grunn hadde

jeg trodd det skulle være mye verre enn dette.» Regnvannet samlet seg overalt på bakken. Uten asfaltveier og fortau var det enda mer skittent og sølete enn i Saddam City, som jo allerede hadde vært en katastrofe. Synd at vi måtte gi gummistøvlene tilbake til de to hjelperne våre med eselkjerra. Vi vasset gjennom vannet til et hus. En gammel mann lente seg ut av vinduet og solgte sigaretter og søtsaker. «God dag. Vet du om det finnes et tehus her?» spurte far. Jeg syntes det var en merkelig ting å spørre om, for i dette strøket var det vel knapt noe som fungerte etter normale lover og regler, og det kunne neppe skilte med det som var standard i et vanlig nabolag. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Folka her hadde alt de trengte for å leve. «God dag, dere to. Tehuset ligger der hvor moskeen og bakeriet ligger. Bakenfor står et stillas, det er en minaret. Et par meter til, så ser dere det.» I tehuset, som til tross for den røffe utsiden av gamle malingsspann var ganske hyggelig innredet, bestilte far to glass te. Så snakket han lenge med innehaveren og spurte ham ut om strøket. Imens kikket jeg ut gjennom den uferdige ytterveggen. Jeg så barn og unge som lette etter brukbare gjenstander på søppelfyllinga sammen med dyrene. Av en eller annen grunn likte jeg tanken på å være en av dem og klatre rundt med dem på disse fjellene. Far og jeg gikk videre til vi ble stående foran en sparsommelig bebygget tomt noen hundre meter unna tehuset. «Hva synes du om dette stedet? Vi kunne bygget oss et lite hus her.» «Men der borte er det finere, pappa. Der ligger butikkene, moskeen og tehuset.» «Der vil alle bo. Snart kommer det til å bli trangt der. Så heller her, hvor vi kan karre til oss nok med plass.» På veien tilbake sa far at vi skulle dra tilbake hit sammen med moren og søsteren min i overmorgen. Som gutt kom jeg til å finne meg til rette her, tenkte jeg, men Qamer? Hun kom sikkert til å lengte tilbake til landsbyen vår, like

sterkt som hun tidligere hadde lengtet til storbyen. Men nå er det sånn, nå har vi – de to mannfolka i familien – fattet en beslutning. Det må hun bare finne seg i, tenkte jeg. Hjemme fortalte vi dem om eventyret vårt. Mor strålte av glede fordi far skildret alt på en mye bedre måte enn det egentlig var. Men Qamer ble skikkelig sur fordi hun kjente lusa på gangen. Hun ville vite om vi var gått fra vettet, siden vi i fullt alvor ville flytte til et søppelberg. Far kjeftet, hun skulle ikke være så utakknemlig, og vi kunne alle være glade for å ha tak over hodet. Om hun ville, kunne hun gjerne banke på i presidentpalasset og spørre om de hadde et ledig værelse til prinsesse Qamer. Hun surmulte.  Dagen etter var far og Jafer ute og handlet. De kjøpte et telt som vi kunne sove i de par døgnene det tok å bygge det første rommet. De kjøpte også verktøy, sement, store blikkplater og planker og sørget for at alt ble levert til tomta vår i Blikkbyen. Det så virkelig ut som de to hadde tenkt på det meste. Et døgn senere tok vi farvel med Jafer og den snille familien hans, klatret nok en gang opp på eselkjerra med koffertene, posene og teppene våre og satte kurs for Blikkbyen. Den første natta i det lille teltet var en overraskende fin og spennende opplevelse – til tross for fars snorking. Vi lå tett i tett på teppene våre og kjente den harde bakken tvers gjennom, men til og med Qamer så ut til å ha blitt smittet av begeistringen for det nye hjemstedet vårt. Vi bygget huset på samme måte som alle andre hadde bygget husene sine. Langsomt og uten noen egentlige forkunnskaper. Alt var tillatt så lenge det var noenlunde hold i det. Vi brukte planker, steiner, leire, jord, sekker, blikk og alle mulige andre gjenstander som vi fant på søppelfjellene. Qamer og jeg løp stadig vekk av gårde og hentet saker og ting som vi trodde kunne komme til nytte. Far satt der som

en byggmester med verktøyet sitt og alle materialene som han hadde kjøpt til formålet. Sammen forsøkte vi i dagevis å sette sammen alt som et puslespill og planlegge nøyaktig hvordan det første rommet vårt kunne se ut. Moren min ble byggingeniør og overvåket det hele. Hele tiden ga hun far detaljerte instrukser om hvordan han skulle bygge muren og taket så nøye at det ikke skulle falle ned i hodet på oss senere. Hun hørtes ut som om hun allerede hadde bygget tretti hus med sine egne hender, men egentlig bidro vi alle så godt vi kunne. Jafer bisto også, sammen med de nye naboene våre og alle skuelystne. Mor gjorde spesielt oppmerksom på den overhengende faren for styrtregn og påpekte hvor hun ville ha vinduer, slik at det kom nok luft og lys inn i huset. Til slutt begynte far å le av de høye kravene: «Kjære, vil du at soverommet vårt skal ligge i øst- eller vestfløyen? Tror du at tre badeværelser vil være tilstrekkelig? Og hva sier du til en fontene på gårdsplassen?» Mor kløp ham i den innskrumpede magen, og begge lo så tårene trillet. Det var utrolig fint å se de to le sammen etter alt vi hadde vært gjennom. Qamer og jeg visste og følte på oss at nå ville alt bli bra. Sånn var det også. Etter en ukes hardt arbeid var den vaklevorne grunnmuren på plass, og vi kunne flytte inn i det første rommet.



det lukter av noe rart, noe fremmed. Lukta blir sterkere.

Løk, kanskje? Tidligere hadde jeg ikke denne evnen til å skjelne mellom lukter. Den dukket først opp da jeg ble fengslet. Kanskje det var mangelen på friske dufter som gjorde det? Ingen frukt, ingen grønnsaker. Bare det lyse brødet, stanken fra bøtta, det gamle teppet og de skitne pysjamasene våre som aldri har blitt vasket. Hvordan skulle det gå til? Vannet i bøtta var ikke nok til både å vaske seg i og å drikke for alle mennene på cella. «Middag!» To øyne stirrer på meg gjennom døråpningen. «Bli sittende!» Døra går opp. Mannen har på seg en blå uniform. «Kast den dype tallerkenen over til meg!» Jeg lar den trille bortover gulvet og setter meg ned på madrassen igjen. Mannen i blått har en liten trevogn med hjul. En bøtte full av suppe og to store blå sekker ligger oppå den. Nå setter han tallerkenen med tre brødbiter som han tar fra av en av sekkene, ned på gulvet. Krydret bønnesuppe med løk og urter, lukter jeg meg straks fram til. «Pasient Shams Hussein?» «Ja.» Han tar fram en bitte liten pose fra jakkelomma og legger den ved siden av suppetallerkenen. Den inneholder to piller. «Dem tar du når du har spist.» «Takk!» Mannen i blått stikker hånda ned i en av sekkene igjen, finner fram enda en pose og kaster den på gulvet. Den inneholder en ny stripete pysjamas, ikke grå og hvit, men blå og hvit. Så lukker han døra bak seg. Jeg river raskt av meg de gamle, stinkende klærne, det

første jeg gjør, er å få på meg den nye pysjamasen. Endelig noe rent på kroppen. Jeg setter meg på gulvet, studerer det hvite i bønnene og løken. Blant urtene drar jeg kjensel på persille og dill. Jeg lar meg fascinere av synet av noen dråper planteolje som ligger og flyter i suppa. Jeg kan nesten ikke begripe at jeg får se et slikt måltid igjen i dette livet. Jeg deler opp en brødbit, legger bitene i suppa og griper begjærlig tallerkenen med begge hender. Det er et gledens måltid, en glede over å kunne spise meg mett som jeg ikke har kjent på evigheter. Sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene, månedene og årene i den gamle cella, da jeg måtte klare meg med én brødbit til hvert måltid, var ikke til å holde ut. Det største problemet med det var at vi fikk alle brødbitene samtidig. I begynnelsen, da jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg skulle komme meg gjennom hverdagen i fengselet, spiste jeg opp alle tre brødbitene med det samme. Dermed hadde jeg ikke noe mer å spise resten av dagen og begynte å legge merke til at medfangene mine alltid så ut til å ha litt igjen av beholdningen. Så kom sulten. Jeg tok én bit av brødet og gjemte resten av det under teppet, ute av syne. Stadig vekk måtte jeg imidlertid tilbake for å ta en bit til. Jeg tygget så sakte jeg kunne, og tok en liten slurk vann fra bøtta hver gang for å forsterke følelsen av å være mett. Timene på cella ble uendelig lange når det hendte at jeg likevel spiste alt på én gang, noe som skjedde stadig vekk. Det tok lang tid før jeg hadde vennet meg til å gjøre det på den riktige måten: én bit av brødet til hvert måltid. Hver dag ventet jeg på det nye brødet. Ventetiden var nok det eneste som var allestedsnærværende i fengselet. Sannheten var at det var det eneste vi foretok oss. Vi ventet alltid på et eller annet, til og med på at det skulle skje et under og vi ville bli løslatt. Timene sneglet seg av gårde, tungt og sakte. Sulten skar som kniver i magen. Ganen, tunga og strupen brant og brølte, alt i meg skrek og glødet. Da brødet endelig kom, skalv kropp og sinn av glede.

Nå spiser jeg bønnesuppe, en krydret bønnesuppe! Hadde noen fortalt meg det for et par timer siden, ville jeg trodde han var gal. Nå, etter en sånn suppe, ville det vært ufattelig deilig å slenge seg ned på madrassen og flykte inn i en fremmed verden med en bok. Bare fly av gårde til andre mennesker, til andre tider. Jeg må ønske meg det umulige, selv i et hull under bakken.

De elendiges palass er en oppvekstroman av de sjeldne, en varm fortelling fra slummen i Bagdad, om en ung gutts utfordringer i et samfunn preget av krig.

Abbas Khider (f. 1973) regnes som en av Tysklands viktigste samtidsforfattere. Han vokste opp i Bagdad og ble som 19-åring arrestert for politisk aktivisme. Da han slapp fri, fikk han etter mange år omsider oppholdstillatelse i Tyskland. Der studerte han filosofi og litteratur og har nå utgitt fem romaner, alle skrevet på tysk.