Les også: Den fantastiske familien Vanderbeeker
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen, 2019 Oversatt fra engelsk av: Tiril Broch Aakre, MNO Omslagsillustrasjon: © Karl James Mountford, 2018 Omslaget er satt av: Mangschou Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13/17,5 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.6 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 ISBN 978-82-8238-200-7 www.mangschou.no Originalens tittel: The Vanderbeekers and the Hidden Garden Text and interior illustrations copyright © 2018 by Karina Yan Glaser Map copyright © 2018 by Jennifer Thermes Published by special arrangement with Houghton Mifflin Harcourt Publishing Company
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Karina Yan Glaser
Oversatt av Tiril Broch Aakre, MNO
Til Kaela og Lina. Denne hagen er til dere.
ÂŤOm du ser riktig vei, vil du se at hele verden er en hage.Âť Frances Hodgson Burnett, Den hemmelige hagen
TIRSDAG 26. JUNI
En «Dette er den kjedeligste sommeren i hele verdenshistorien,» sa ni år gamle Oliver Vanderbeeker. Han hadde på seg basketballshorts og en slitt blå T-skjorte, og håret hans sto rett ut til alle kanter. «Det er bare de første ukene av sommerferien,» påpekte frøken Josie, som var familien Vanderbeekers nabo i tredje etasje. Vanderbeeker-barna, som bodde i første og andre etasje i en bygård i Harlem, var ofte på besøk i tredje etasje når moren måtte bake til kundene sine. Frøken Josie hadde ruller i håret og holdt på å vanne alle småplantene på brettene som dekket spisestuebordet. Da hun var ferdig, gikk hun bort til en blomsterkasse ved vinduet og klippet av noen små, lilla blomster som hun danderte i en liten vase og ga til Laney. «Vil du være snill og ta med disse inn til herr Jeet, vennen?» 9
Laney, som var fem og et kvart år og den yngste av Olivers fire søstre, slapp båndet hun holdt på å binde rundt ørene på kaninen sin, Paganini, og reiste seg. Hun hadde på seg et sølvfarget, glitrende tyllskjørt, en lilla T-skjorte og gnistrende røde sko. Skoene var glatte under, så hun subbet langsomt bort til herr Jeet, forsiktig så det ikke skvulpet ut vann av vasen. Paganini hoppet etter mens han ristet på hodet så ørene flagret og båndene føk til alle kanter. «Kjeder du deg allerede?» spurte herr Beiderman. Herr Beiderman var naboen i fjerde etasje og husverten deres, og inntil for et halvt år siden hadde han ikke gått ut av leiligheten på seks år. I desember hadde han nesten nektet dem å fornye leiekontrakten. Men Vanderbeeker-barna hadde klart å overtale ham til å la dem bli boende, og nå gikk de inn for å få ham litt ut av huset. Han kom på besøk til familien Vanderbeeker, og til frøken Josie og ektemannen hennes, herr Jeet, nesten hver dag, men han hadde ikke vært ute av bygningen en eneste gang. Oliver slengte seg ned på en pinnestol med solgult plasttrekk, plantet albuene i kjøkkenbordets metallplate og støttet hodet i hendene. «Det er ingenting å gjøre. Ingenting jeg kan gjøre i hvert fall.» Oliver så på frøken Josie mens hun dro ut en skoeske fra et høyskap og tok av lokket. Den inneholdt ti–tolv pillebokser. Hun åpnet den ene etter den andre og ristet ut noen piller i en kopp. «Og hva har du lyst til å gjøre?» spurte hun. 10
Her bor herr Beiderman
Her bor familien Vanderbeeker Her bor herr Jeet og frøken Josie
«Chatte med vennene mine,» sa Oliver straks. «Se på basketvideoer på YouTube. Spille Minecraft.» Herr Beiderman trakk ut munnen til en strek. «Unger i dag,» mumlet han, før han fortsatte å lese høyt for herr Jeet. Boka handlet om rosenes historie i England. Oliver la merke til at herr Jeet satt og glippet med øyelokkene, sannsynligvis fordi han kjedet seg i hjel. Jessie Vanderbeeker, som fylte tretten om noen måneder, satt i frøken Josies branntrapp og leste en biografi om den berømte fysikeren Chien-Shiung Wu. Hun stakk hodet inn av kjøkkenvinduet, gjennom en gardin av slyngplanter som hang ned fra herr Beidermans blomsterpotter i overetasjen. Det krusete håret hennes hektet seg fast i en slyngplante, så hun så ut som om hun hadde fått elektrisk støt. «Oliver, seriøst,» sa Jessie. «Du er verre enn Herman Huxley.» «Herman Huxley!» spyttet Oliver. Å bli sammenlignet med Herman Huxley var som å bli sammenlignet med 11
tyggegummien under skoen din, eller brennmaneter i en innsjø en nydelig sommerdag når det eneste du ville var å ta bomba fra brygga ut i vannet. Herman Huxley klagde over alt, inkludert kaldt vær, varmt vær og de splitter nye Nike-skoene sine, som et hvilket som helst annet barn ville ha gitt det kjæreste de eide for å få. «Jepp,» sa Jessie. Hun fisket fram den nye telefonen hun hadde fått for en uke siden og gikk til angrep på den med tomlene. Oliver kjente en bølge av ren, grønn misunnelse skylle over seg da Jessie viste seg med telefonen. Jessie fortsatte å snakke, uten å flytte blikket fra skjermen. «Du vet at mamma og pappa kjøpte denne til meg så jeg kan holde kontakten med Isa.» Hun forsvant bak slyngplantegardinen. Oliver stirret sint i hennes retning. Det var urettferdig. Isa, enda en søster, og Jessies tvilling, var blitt plukket ut til en spesiell tre uker lang orkester-leir, som lå fire timer unna med bil. Men hun og Jessie burde ikke få alt de ville av den grunn. Sju år gamle Hyacinth, som var den av søstrene som var minst til plage for Oliver, hevet stemmen fra den vaglende plassen på armlenet til herr Jeet, der hun var opptatt med en ny form for hekling der man bare brukte fingrene – ingen pinne. Når hun surret garnet rundt fingrene og gjorde et eller annet komplisert med løkkene, vokste det fram et tau av garn som dalte ned på gulvet. «Si til Isa at jeg 12
er glad i henne og savner henne en million, trillion ganger. Og sett inn den enhjørning-emojien til slutt, og masse rosa hjerter.» Ved siden av Hyacinth lå Franz, bassethunden hennes. Han nøs tre ganger og dultet snuten borti foten hennes. «Ha!» sa Oliver triumferende. «Hun kan ikke bruke emojier på den dumme flappetelefonen.» «Pass på språket ditt,» sa frøken Josie. Hun ga Oliver koppen med piller – det måtte være minst hundre piller oppi der! – og et glass vann. «Vil du være snill og ta med disse bort til herr Jeet, vennen?» Oliver reiste seg motvillig fra stolen og gikk bort til herr Jeet. Herr Jeet hadde på seg den sedvanlige rene skjorta, en lavendelfarget sløyfe og en nystrøken grå bomullsbukse. Oliver kunne ikke skjønne hvorfor herr Jeet frivillig pyntet seg hver dag. Selv var han en jeans-og-T-skjorte-fyr; jo skitnere klær, desto bedre. Han satte pillekoppen på det lille bordet ved siden av herr Jeet, ved siden av et innrammet bilde av den tolv år gamle grandnevøen deres, Orlando, som poserte med en pokal fra vitenskapsdagene. Deretter slepte han seg tilbake til stolen og slengte seg ned på den. «Hvorfor går du ikke ut og spiller basket?» foreslo frøken Josie. «Ingen er hjemme,» mumlet han. «Alle er på leir. Basketleir.» «Angie er ikke på basketleir,» sa frøken Josie, og siktet til vennen hans i huset ved siden av, som også var den beste 13
basketspilleren på skolen. «Hun går på sommerskole om morgenen. Et eller annet matematikkurs for viderekomne som hun får tilleggspoeng for.» Oliver grøsset. «Moren din ville sikkert blitt overlykkelig om du ryddet rommet ditt,» foreslo frøken Josie. «Jeg ryddet det i forrige måned,» sa Oliver. «Du kan lese en bok.» «Onkel Arthur glemte å ta med bøker sist han var på besøk.» Frøken Josie sukket medfølende. Hun visste hvor avhengig Oliver var av den månedlige bokleveransen fra onkelen, som forsynte ham med alle historier et barn kunne drømme om. Herr Beiderman reiste seg fra stolen. «Jeg må sjekke hvordan det går med prinsesse Søtnos. Det hender hun klatrer i gardinene og ikke kommer seg ned.» Prinsesse Søtnos var herr Beidermans katt som Hyacinth hadde gitt ham, og som Laney hadde døpt. Herr Beiderman gikk bort til døra. Hyacinth holdt det heklede båndet opp i lufta. «Jeg kan lære deg å fingerhekle,» tilbød hun. «Hvis jeg noensinne begynner å fingerhekle, er dere hjertelig velkomne til å stikke en kniv i brystet på meg,» svarte Oliver. «Du kan dytte meg og Paganini på dekkhusken,» foreslo Laney og fikk stjerner i øynene. 14
Oliver gjespet. «Det er altfor varmt.» «Isa ville ha gjort det,» sa Laney surmulende. Frøken Josie dunket seg på haken med pekefingeren. «Ååå, jeg har det!» «Du skal vel ikke si at vi kan forvandle den ekle jordflekken ved siden av kirken til en hage igjen, vel?» sa Oliver i samme øyeblikk som frøken Josie utbrøt: «Dere kan lage en hage på den ledige tomta ved siden av kirken!» Frøken Josies forslag ble møtt med et kollektivt «buuu». «Det stedet er hjemsøkt,» sa Laney. «Det sa Isa.» Hyacinth nikket. «Jeg liker ikke å gå forbi der. Isa sa at slyngplantene rundt porten strekker seg ut og griper tak i folk som går forbi.» «Det er ikke hjemsøkt!» ropte Jessie. «Det har aldri blitt vitenskapelig bevist at spøkelser finnes i virkeligheten.» «Hvordan vet du det?» sa Oliver. «Har du forsket på dem?» «Tenk så fint det ville ha vært å ha et sted å være en varm sommerdag,» fortsatte frøken Josie. «Folk kunne ha fått litt jord på fingrene og kanskje til og med plantet noen grønnsaker! Jeg er sikker på at Trippel J ville ha sagt ja til det.» Trippel J var pastor i kirken. «Savner du å jobbe i botanisk hage, frøken Josie?» spurte Jessie og skjøv slyngplantene til side så hun kunne kikke inn. Frøken Josie hadde vært lærer i botanisk hage i Bronx i New York. «Ja, jeg savner det faktisk,» svarte frøken Josie. «Jeg 15
jobbet der i førtifem år. Det var der jeg møtte herr Jeet. Han var vaktmester og dukket liksom opp alle steder der jeg var. Resten er historie.» Hun smilte i herr Jeets retning. Herr Jeet var opptatt med å la Hyacinth gi ham én pille av gangen – han svelget dem sakte med en slurk vann og skar en grimase etter hver pille. Han måtte jammen ta mange piller. «Hvis du hadde en hage, kunne du plante en masse herligheter som Paganini kunne spise,» sa frøken Josie til Laney. «Å, det hadde han likt!» svarte Laney. Paganini vred på ørene da han hørte navnet sitt, og så hoppet han opp i en krukke med en bjørkefiken. Frøken Josie løftet ham forsiktig ut før han fikk begynt å sparke jord utover gulvet, og plasserte ham i fanget på herr Jeet. Herr Jeet brukte høyre hånd (venstre hånd hadde fremdeles begrenset bevegelighet etter hjerneslaget for to år siden) til å leke med Paganinis ører. Han snakket langsomt. «Flaks – for – deg – at – du – er – søt.» Han bøyde seg mens Paganini satte seg opp, og de ga hverandre et nesekyss. Oliver la hodet mot den kjølige bordplaten av metall. Det var deilig mot kinnet. «En hage høres ut som mye arbeid.» «Herman Huxley,» sang Jessie borte i vinduet. «Du er så lik ham.» Oliver var lei av søsteren og de dumme kommentarene hennes og den dumme telefonen. «Slutt å si det! Du vet 16
ingenting!» «Ikke vær slem mot meg bare fordi du er misunnelig på telefonen min,» kom det fra Jessie idet hun klatret inn gjennom vinduet. «OK, unger,» skjøt frøken Josie inn. «Nå foreslår jeg at jeg går og henter litt te og kjeks ...» Men Oliver ville ikke ha te og kjeks. Han ville ha siste ord. «Hvorfor trenger du en telefon, egentlig? Det var ikke du som ble plukket ut til vitenskapsleir og måtte holde kontakten med mamma og pappa. Jeg tipper Isa storkoser seg der borte uten deg, mens du sitter fast her i hele sommer og gjør ingenting.» «Oliver!» ropte herr Jeet. Paganini hoppet ned fra fanget hans og pilte over teppet og inn under en lenestol. Herr Jeet prøvde å komme seg opp fra stolen. Han støttet seg på armlenene – askegrå i ansiktet og med skjelvende armer. «Vær – så – snill – Oliver – ikke – krangle –» Men før han fikk fullført setningen, sviktet beina under ham, og han falt inn i armene til Hyacinth. «Frøken Josie, hjelp!» ropte Hyacinth mens hun strevde for å holde herr Jeet oppe. «Jeet!» ropte frøken Josie og løp mot ham. Herr Beiderman kom stormende inn døra idet herr Jeet deiset i gulvet. Hyacinth veltet medisinkoppen da hun dultet borti sidebordet. Pillene falt ned på gulvet og trillet i alle retninger.
To Den påfølgende timen var kaotisk. Herr Jeet beveget seg ikke, selv ikke når frøken Josie ristet i ham og ropte inn i øret på ham. Jessie ringte nødnummeret. Oliver løp for å hente moren i leiligheten deres i etasjen under. Herr Beiderman bredde et teppe over herr Jeets urørlige kropp, og tanken slo Jessie at dette var akkurat som på film. Pleide man ikke å bre teppe over lik på film? Hun ble matt og iskald i kroppen, men hun tvang seg til å gjøre det hun kunne for å hjelpe. Hun dro med seg Hyacinth, Laney, Paganini og Franz inn på soverommet til frøken Josie og herr Jeet. Søstrene kastet seg i fanget hennes, og mens de ventet på ambulansen ble T-skjorta hennes helt våt av tårene deres. Jessie, som var vant til å la Isa innta rollen som sjefstrøster, klappet 18
søstrene litt stivt på ryggen og hørte seg selv mumle: «Det kommer til å gå bra» og «Ikke vær redd; legene vet hvordan de skal hjelpe ham» og andre ting hun ikke var sikker på om var sanne. Da lyden av sirener nærmet seg, hørte hun Oliver springe nedover trappa to trinn av gangen, og så fløy inngangsdøra opp med et smell. Bygården jamret seg under ambulansepersonalets oppjagede skritt. «Kommer han til å dø?» hikstet Laney mens Paganini la seg til mellom herr Jeets tøfler. «Selvfølgelig ikke,» sa Jessie. Men hun visste ikke. De hørte ambulansefolkene komme stormende inn døra, deretter frøken Josies skjelvende stemme da hun svarte på spørsmål om herr Jeets alder, helsetilstand og medisiner. «En ... to ... tre,» lød en stemme. Jessie kom seg løs fra søstrene og åpnet soveromsdøra på gløtt. Ambulansefolkene var i ferd med å løfte herr Jeet over på en båre. Laney kom snikende bort til henne og tittet ut, og så brast hun i gråt igjen. Jessie lukket døra og la øret inntil den. Hun lyttet til ambulansefolkenes dempede samtale på vei nedover trappa. Deretter hørte hun inngangsdøra nede gå opp og smelle igjen. Det var stille i leiligheten. Franz ulte, og den dype, bedrøvede lyden skar gjennom stillheten i rommet mens de hørte sirenen fra ambulansen tone ut i det fjerne. 19
Oliver fikk ikke sove. På klokka sto det 23.03. Han hadde en rar følelse i magen, som om en urolig blekksprut hadde flyttet inn der. Hjernen hans var fylt av bildet av herr Jeet som ropte navnet hans, tok seg til høyre side av kroppen og falt. Moren hans hadde fremdeles ikke kommet hjem fra sykehuset. Det var et dårlig tegn, var det ikke? Klokka klikket igjen: 23.04. Mamma hadde ringt bare én gang, for å fortelle at legene fremdeles holdt på med forskjellige prøver, men at herr Jeet var i gode hender. Oliver visste ikke hva som tok så lang tid. Herr Beiderman – Oliver pleide for enkelhets skyld å forkorte navnet hans til herr B. – hadde kommet ned med smørbrød med bokseskinke da faren deres kom hjem til middag i sekstiden, men faren og barna hadde nesten ikke rørt dem. Til slutt hadde herr B. beskyldt familien Vanderbeeker for å «sløse bort fin-fin mat.» 23.05. Det var urovekkende stille i bygården, som ellers alltid knirket så muntert. Oliver skulle ønske soveromsvinduet hans vendte ut mot gata så han kunne se når mamma kom hjem. Men vinduet hans vendte ut mot bygården ved siden av, der naboene alltid hadde rullegardinene trukket ned. 23.06. Fortsatt ikke en lyd fra moren. Oliver hoppet ned fra hemsen og gikk ut av rommet. Kjøkkenet og oppholdsrommene lå nede i første etasje, 20
mens alle soverommene lå på rekke og rad i andre etasje, slik at Jessie og Isa delte soverommet som vendte ut mot 141st Street. Oliver tok til høyre i gangen og snek seg inn på Jessies rom. Søsteren snorket som en bulldoser som vanlig. Han tok Isas skrivebordsstol og rullet den bort til vinduet. Så satte han seg ytterst på stolen og lente albuene i vinduskarmen, mens han speidet etter mammas velkjente glatte svarte hår og besluttsomme skritt. Han husket da han var liten og pleide å sitte og se ut av vinduet når han ventet på at faren skulle komme hjem fra jobb. Forskjellen var bare at farens hår var stort og viltert, og han gikk som om han hadde all verdens tid. De var en flerkulturell familie, og barna hadde arvet en forbløffende blanding av fysiske trekk. Selv om ingen av dem var like – tvillingene var faktisk de mest ulike av alle – var det noen likhetstrekk som forbandt dem og gjorde at det ikke var tvil om at de tilhørte familien Vanderbeeker. Det var mørkt og stille i gata utenfor. Det var et sånt stille mørke som det kunne skje fæle ting i, ting som ord som blir sagt som man aldri kan trekke tilbake, eller at en nabo dør på et sykehus. Oliver satt der så lenge at bildet av gata fløt ut til en tåke. Da det raslet i sengetøy og et lystig rop lød fra den andre enden av rommet, skvatt Oliver så mye at stolen rullet vekk under ham og han deiset i gulvet og slo haken i vinduskarmen på veien. 21
Bakhage Familien Vanderbeekers andre etasje
Mamma og pappas rom
Kjøkken Trapp til kjelleren
Stue
Hyacinth og Laneys rom Olivers rom
Trapp til andre etasje
Familien Vanderbeekers første etasje
Trapp til første etasje
Isa og Jessies rom
Trapp til tredje og fjerde etasje
«Isa!» Jessie løp bort til Olivers sammenkrøkte kropp. Og så sa hun: «Å ja,» da hun oppdaget feiltakelsen. Stemmen ble tonløs. «Det er deg.» «Ingenting å bekymre seg for, det går bra med meg,» sa Oliver spisst og gned seg på haken. «Ikke nødvendig å hjelpe meg opp eller noe.» «Greit,» sa Jessie, og så blunket hun tre ganger og tasset bort til senga igjen. «Hva skjedde?» spurte Hyacinth da hun og Laney kom stormende inn i rommet, med en skrensende Franz i hælene. «Vi hørte et smell. Er noen skadet?» «Bare meg,» ropte Oliver borte ved vinduet. Laney sprang bort til ham. «Hvor gjør det vondt? Vil du at jeg skal blåse på så det blir bedre?» «Nei,» sa Oliver. Jessie satte seg opp i senga. Hun så mye mer våken ut nå. «Hvorfor er alle sammen inne på mitt rom sju over halv tolv om natten?» Laney hoppet opp i Isas seng og rullet rundt i den myke putehaugen. «Jeg er ikke trøtt,» meddelte hun. «Jeg har vært oppe i mange timer. Hvor mange prikker er det på en terning? Hvorfor kalles hestebabyen fole? Hvorfor har grisen krøll på halen?» Oliver overhørte henne. «Jeg venter på mamma. Hun har ikke kommet hjem ennå.» Jessie skulte på ham. «Jeg vil ikke ha dere her inne. Jeg prøver å sove.» 23
«Men du har vinduet,» protesterte Oliver. «Nei,» sa Jessie. Hun grep ham om skuldrene og dreide ham rundt, så han sto med ansiktet mot døra. Hun skubbet ham i marsjtakt ut i gangen, og så gjorde hun det samme med Hyacinth. Det var bare Laney igjen. «Kan jeg få sove i Isas seng?» spurte Laney og knuget et av Isas kosedyr, en loslitt vombat, mot brystet. «Nei, nei, nei,» svarte Jessie. Hun nappet vombaten ut av hendene på Laney og kastet den over i Isas seng. Og så løftet hun søsteren, bar henne ut i gangen og satte henne fra seg ved siden av Oliver, Hyacinth og Franz. Så ble døra kontant lukket. Hyacinth kikket bort på Oliver. «Er du helt sikker på at mamma ikke har kommet hjem ennå?» «Jeg har vært våken og ventet på henne. Pappa gikk og la seg for en time siden. Jeg hørte at han snakket med henne i telefonen. Herr Jeet skal være på sykehuset i natt.» Oliver gikk bort til toppen av trappa som førte ned til første etasje. Han satte seg på øverste trinn. Der hadde han perfekt utsyn til inngangsdøra. Laney, Hyacinth og Franz klemte seg ned på trinnet på hver side av ham, og Oliver fant trøst i å ha dem der. I natt var en av de sjeldne nettene da han skulle ønske at han delte soverom med en av dem. Han savnet lyden av noen andre inne på rommet sitt. «Kommer det til å gå bra med herr Jeet?» spurte Hyacinth Oliver og lente seg mot ham. «Selvfølgelig går det bra med ham,» svarte Oliver kjapt. 24
«Hvorfor skulle det ikke det?» «Han så så syk ut,» sa Hyacinth og la armen om Franz og klødde ham bak øret. Døra til Jessies rom gikk opp, og Jessie kom ut. «Nå får ikke jeg sove,» gryntet hun. Hun sparket borti Laneys hofte. «Flytt på deg.»
Tre Laney krøp nærmere Oliver på trappetrinnet, og Jessie klemte seg inn mellom Laney og gelenderet. George Washington kom ut fra stua, hoppet oppover trappa og krøp sammen ved Olivers føtter. «Men jeg har tenkt på noe ...» sa Jessie i akkurat samme øyeblikk som Oliver sa: «Tror dere ...» «Du først,» sa Jessie og Oliver i kor. Oliver følte seg plutselig dum. «Det er bare teit. Bare en idé jeg fikk.» «Det finnes ikke dumme ideer.» Hyacinth uttalte det på nøyaktig samme måte som når frøken Josie pleide å si det. Oliver gned seg i øynene. «Jeg vet ikke ... jeg bare tenkte på noe frøken Josie sa før i dag. Kanskje vi burde, jeg vet ikke, gjøre den greia hun foreslo?» 26
Det ble stille en lang stund. «Mener du at du skal rydde på rommet?» sa Jessie. «Nei, hør her,» sa Oliver, og så kom ordene ut i en eneste røre. «En hage. Det er det vi kan gjøre for frøken Josie og herr Jeet. Frøken Josie ber aldri om noen ting, men hun har hintet om den hagen i flere år. Og jeg vet at herr Jeet savner å være ute og treffe vennene sine. Det er en perfekt ting å ha klar til ham til han kommer hjem fra sykehuset.» Oliver nevnte ikke frykten som hadde slått seg ned i hjernen hans, som sa hvis han kommer hjem fra sykehuset. Oliver ventet på at søstrene skulle si at ideen hans var helt genial. Hyacinths øyne ble store og runde. «Jeg holder meg langt unna det hjemsøkte stedet der.» «Jeg også,» sa Laney. Hun kikket ut av de mørke vinduene og grøsset. «Pluss at det henger et skilt hvor det står Ingen gang der. Det betyr at hvis du går inn porten så blir du til en gremlin.» Oliver himlet med øynene. «Jeg har aldri sett noe skilt der. Uansett, du kan ikke lese engang!» «Det kan jeg det så!» sa Laney. «Det er det det står!» Jessie tok ordet. «Porten er veldig godt låst. Jeg tviler på at kirken vil la oss få komme inn. Hvem vet hva som befinner seg der inne?» «Frøken Josie kan hjelpe oss med å overbevise dem. Hun har gått i den kirken i hundre år,» sa Oliver. Han ville ikke gi seg. 27
«Hundre år?» utbrøt Hyacinth. «Han overdriver,» sa Jessie. «Men hun har gått dit lenge.» «Hvis vi begynner å jobbe med det nå med en gang,» fortsatte Oliver, «kan vi lage en stor hagebonanza!» Han elsket å si ordet bonanza. Det var det samme ordet biblioteket brukte om det årlige bruktboksalget, og det var alltid like morsomt å la det ordet rulle over tungen. «Vi kan lage den om et par uker, dagen etter at Isa kommer hjem!» Jessie var fortsatt skeptisk. «Det er bare atten dager til. Pluss at vi ikke vet noen ting om hager.» «Mamma leste Den hemmelige hagen for oss,» sa Oliver. «Hagearbeid høres ikke så veldig vanskelig ut. Dessuten er det du som er naturfagspersonen blant oss. En hage er et perfekt sted å drive med vitenskapelige eksperimenter, er det ikke?» «Du tenker nok på botanikk, og det er ikke en av mine interesser,» påpekte Jessie. «Kom igjen’a Jessie. Gjør det for herr Jeet og frøken Josie,» sa Oliver før han spilte esset: «Slutt å oppføre deg som Herman Huxley.» «Herman Huxley!» ropte Jessie. Hun dempet stemmen. «Hvordan våger du.» Oliver smilte skadefro. «Så? Er vi mus eller menn? Kyr eller kvinner? Ravnklo eller Håsblås? Skal vi gjøre det eller ikke?» Jessie sukket. «Det der hang ikke sammen engang. Men greit. Jeg blir med, men bare fordi jeg elsker frøken Josie 28
og herr Jeet.» Oliver så på Hyacinth og Laney som så ut som om de heller ville stå ansikt til ansikt med Voldemort enn å begi seg inn i den hjemsøkte hagen. «Så vi gjør det, da?» «Nei, aldri i verden,» sa Hyacinth og begravde ansiktet i halsgropen til Franz. Oliver sukket og kikket bort på Laney. «Kom igjen’a, Laney. Det blir så morsomt. Vi kan være akkurat som Mary og Dickon og Colin i Den hemmelige hagen – du elsker jo den boka. Og tenk å ha en hage full av fersk mat til Paganini!» Laney ristet på hodet så museflettene danset om ansiktet på henne. «Paganini liker ikke gremlins, han heller.»
Laney og Hyacinth sovnet nokså raskt, med hodene i fanget til Jessie og Oliver. Etter en lang taushet, sukket Oliver tre ganger på rad mens han gløttet bort på Jessie hver gang. Jessie så på ham. «Hva er i veien med deg?» Oliver nølte. «Jeg har dårlig samvittighet for det jeg sa til deg før i dag,» sa han omsider. Dette overrasket Jessie. Det var sjelden broren hennes unnskyldte seg for noe som helst. Oliver skar en grimase. «Du vet den greia jeg sa? Om at Isa har det helt topp uten deg i sommer?» Jessie hevet øyenbrynene. «Å, det, ja.» 29
«Unnskyld, OK? Det var ikke særlig hyggelig sagt av meg.» I hukommelsen spolte Jessie straks tilbake til april. Hun husket at hun hadde sittet ved middagsbordet da Isa delte den gode nyheten om at hun hadde kommet med på orkesterleiren med alle kostnader dekket. Hun hadde hoppet av glede og viftet med inntaksbrevet. Slik oppførsel var veldig utypisk for Isa. Mamma og pappa var stille mens de så igjennom resten av papirene, og Jessie husket at hun hadde kikket på regningen over skuldrene deres, og sett at leiravgiften var dekket, men ikke kost og losji. En uke senere hadde mamma tatt på seg en deltidsjobb på kveldstid, med regnskapsarbeid for den lokale kaffebaren. Hun så på Oliver. «Unnskyld for at jeg sammenlignet deg med Herman Huxley.» Oliver trakk på skuldrene. «Det går bra.» De ble sittende i taushet en lang stund før mamma kom hjem. Jessie hadde aldri sett henne så sliten før. Klærne var krøllete, det var en kaffeflekk på blusen, og under øynene hennes hang to mørke halvsirkler. Mamma kastet et blikk opp trappa og smilte trøtt til alle barna i pyjamas som hadde klemt seg sammen på øverste trinn, sammen med Franz og George Washington. «Det går bra med ham,» sa mamma stille før noen rakk å si noe. Hun gikk opp trappa og kysset alle barna på kinnet. «Legene tar mange tester. Frøken Josie er hos ham i natt. En sykepleier trillet inn en seng til henne på herr Jeets rom.» 30
«Hva skjedde?» hvisket Oliver. Mamma satte seg på trappetrinnet nedenfor dem, ved siden av en malende George Washington. «Han fikk et nytt slag.» «Påvirker det den venstre siden hans igjen?» spurte Jessie. «Ja. Det var en blodpropp som fører til et blodkar i hjernen, og det var derfor han ble svimmel og falt. Han snakker ikke foreløpig. Men han fikk førstehjelp med én gang, og det var veldig bra.» «Hva forårsaket det?» spurte Oliver. Han hørtes ikke ut som den selvsikre spradebassen som Jessie var så vant til. «Å, mange ting,» sa mamma. «Risikoen var høy på grunn av det forrige slaget. Så snart han blir skrevet ut fra sykehuset, må vi hjelpe ham med å mosjonere masse og å spise sunt; grønnsaker og sånt. Han er litt for glad i frøken Josies helstekte kylling. Jeg bør sikkert slutte å gi ham så mange småkaker.» Mamma virket ikke så fornøyd med den utviklingen. Hun så det som sin plikt å forsyne alle i nabolaget med småkaker. «Når kommer han hjem?» spurte Jessie. «Legen vil at herr Jeet skal ha tre ordentlig gode dager på rad før han kan skrives ut. Han må også få fysioterapi på sykehuset.» Oliver løftet Hyacinths hode bort fra fanget sitt og støttet henne mot Laney. Jessie så på ham mens han reiste seg, trengte seg forbi mamma og George Washington og 31
gikk ned trappa og bort til den store rammen som hang på veggen ved siden av inngangsdøra. Veggen inni rammen var malt med tavlemaling. Her pleide Familien Vanderbeeker å skrive opp ting de måtte huske, og å tegne tegninger. Under Laneys tegning av Paganini, tegnet Oliver et skjema.
Helseskjema for herr Jeet Dårlige dager Gode dager
jeg
zAvn iza er
Da han kom tilbake til toppen av trappa, satte han seg tilbake på plassen sin og begynte å pille på kanten av pyjamasbeinet. «Hvordan går det med frøken Josie?» Mamma smilte trøtt. «Det går greit. Jeg prøvde å få henne med meg hjem for å sove, men hun nekter å gå fra ham.» «Kan vi ringe henne?» spurte Jessie. «Kanskje i morgen,» svarte mamma. «Vi får se.» En dør ble åpnet nederst i gangen, og pappa kom ut av mørket iført den grå joggebuksa og en gammel, hullete collegetrøye. Han myste opp på dem. «Hvorfor sitter alle sammen i trappa?» spurte han. Mamma reiste seg. «De satt oppe og ventet på meg. Nå skal vi gå og legge oss.» Hun løftet den sovende Laney og bar henne med seg nedover gangen. «Kan du ta Hyacinth?» spurte hun pappa. Det gråsprengte skjegget streifet Jessies kinn da han bøyde seg for å løfte Hyacinth. «Gå og legg dere nå,» sa han til Oliver og Jessie før han forsvant inn på Laney og Hyacinths rom, etter mamma. Jessie var stiv i kroppen etter å ha sittet på det harde trappetrinnet så lenge. Hun reiste seg og gikk til rommet sitt. Hun gledet seg allerede til å krype opp i senga. Før hun lukket døra, kastet hun et blikk nedover gangen og fikk øye på brorens skikkelse. Frontlyktene på en bil som kjørte nedover 141st Street lyste opp veggene i første etasje, og i 33
brøkdelen av et sekund kunne Jessie se brorens ansikt. Han så lys våken ut, som om han hadde planer om å bli sittende på toppen av trappa veldig, veldig lenge.
ONSDAG 27. JUNI
Jeet Antall dager herr uset: 2 har vært på sykeh Antall dager til Hagebonanzaen: 17