Tor Arve Røssland
© Mangschou AS, Bergen 2017 Omslag: Lars Tothammer Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond 13/18 pkt. Papir: 100 g Munken Premium Cream 1.3 Trykk og innbinding: Bookwell Digital, Finland 2017 ISBN: 978-82-8238-174-1 Boken er støttet av Leser søker bok www.mangschou.no
Kapittel 1
Mamma og pappa har begynt å spise middag. Lille julaften har vi alltid noe enkelt. Taco. Jeg setter meg. Ingen sier noe. Pappa kremter og forsyner seg. Hvorfor er de så stille? – Du må fortelle det til Thomas, sier mamma og ser på pappa. Pappa kikker forsiktig opp på meg. Han svelger og tømmer vin i glasset. Hva er det han skal fortelle? – Thomas, sier pappa. – Vi har fått et brev. Politiet har henlagt saken.
5
Jeg husker regnet som pisket. Ser for meg ansiktet som brølte til meg. Øynene hans var helt ville. Pupillene var enorme. Jeg kjenner slaget i magen. Smaken av oppkast. Jeg prøver å puste rolig. – Henlagt, sier jeg. – Hva betyr det? – Det betyr at saken er avsluttet, sier pappa. – Politiet kommer ikke til å gjøre noe mer. – Men jeg har forklart hvordan de så ut, sier jeg. – Jeg har vært i avhør tre ganger! Jeg reiser meg, stolen velter bak meg. Mamma kommer bort til meg og vil klemme. – Kjære Thomas, sier hun. Jeg river meg løs og kjemper mot gråten. – Men de kan ikke slippe unna! roper jeg. – De banket meg opp. Og stjal mobilen min! Pappa viser meg brevet fra politiet. Jeg klarer ikke lese det. Bokstavene blir bare rot. Jeg kaster brevet fra meg og springer opp på rommet mitt. Skal de bøllene bare gå fri? 6
Jeg kaster meg ned på sengen. Svelger gråten og lukker øynene. Hva faen er i veien med politiet? Mamma og pappa lister seg opp trappen. Ikke kom inn! tenker jeg. De tror sikkert at jeg har sovnet. Men jeg hører dem. Mamma er sint. Veggen mellom rommene våre er tynne. – Helvetes utlendinger! sier mamma. – De slipper unna med hva som helst! Pappa hysjer på henne. Stemmene deres blir lavere. Jeg har aldri hørt mamma snakke slik. Men hun er sint. Jeg har egentlig ikke tenkt over at bøllene var utlendinger. – Ikke bry deg mer om det, sier pappa. – Når saken er henlagt, er det over. – Jeg vet det, sier mamma. – Men det er bare så urettferdig.
Kapittel 2
Jeg løper gjennom de mørke gatene i Bergen. Regnet høljer ned. Kinoen varte lenger enn jeg trodde. Nå har jeg valgt en snarvei hjem. En gate jeg ikke pleier å ta. Jeg runder et hjørne. Og løper rett på en rygg. – Sorry! sier jeg. – Jeg så deg ikke. Ryggen snur seg. Et sint ansikt stirrer på meg. – Hva driver du med? sier han. Tre andre skikkelser dukker opp. Alle er litt eldre enn meg. De står i ly for regnet inntil husveggen.
8
– Hva faen driver du med? roper gutten. Han dytter meg bakover. – Dette kommer til å koste deg! sier en annen. Jeg er omringet. Noen vrir armene mine bak ryggen. Jeg prøver å sparke dem, men grepet rundt håndleddene strammes. Det kjennes som armene skal knekke. Jeg skriker og kommer meg ikke løs. En annen roter i jakkelommene mine. Tar mobilen min. – Har du ikke penger? Vi står ute i gaten nå. Regnet er kraftigere. Plutselig får jeg et slag i magen. Det vrenger seg inni meg. Jeg kaster opp. Treffer nesten skoene mine. Et nytt slag. Rett i nyrene. Så et slag i ansiktet.
9
Jeg ligger på bakken. De fire guttene står over meg og ler. Jeg får et spark i ryggen. Og et til i magen. Kroppen føles nummen. Som en våt sekk. Full av blod og oppkast. Jeg bråvåkner. Våt av svette. Jeg peser og setter meg opp i sengen. Brølte jeg i søvne? Jeg vet ikke. Det er grytidlig og mørkt ute. Huset er helt stille. Smertene føles ekte. Jeg kan fortsatt kjenne sparkene. Jeg har hatt mareritt igjen. Om overfallet som skjedde for over åtte måneder siden. Jeg griper vannflasken som står på gulvet. Tar noen raske slurker. Hjertet hamrer i halsen. Det dunker i ørene og ut i fingertuppene. Smertene forsvinner gradvis. Jeg går i dusjen. Jeg liker å dusje. 10
Her kan ingen se at jeg gråter. Etter overfallet har jeg ikke greid å tenke klart. Skolearbeidet har gått i dass. Jeg var ikke noe geni tidligere heller. Men jeg gjorde det ganske bra. Hver gang jeg lukker øynene, ser jeg de våte ansiktene. Jeg dunket bare borti ryggen til en av dem. Jeg så ham ikke. Han hadde ingen grunn til å klikke. De fire guttene var ruset. Det så jeg på øynene deres. Jeg går ut av dusjen og tørker meg. Stiller meg foran speilet. Kroppen min er spinkel. Men jeg er ikke spesielt lav. Helt vanlig egentlig. Som andre gutter på fjorten år. Jeg har ingen å snakke med om overfallet. Mamma og pappa var med meg til politiet. Men etterpå har de ikke brydd seg noe særlig. De har bare snakket om flytting. Og hvor de kan få tak i tomme esker. Skulle ønske jeg hadde en venn. En jeg kunne snakke med. 11
Jeg har ikke hatt venner siden barneskolen. Da var jeg mye sammen med Alex og Petter. Men da vi begynte på ungdomsskolen, ble de opptatt av andre ting. De fikk nye venner og kjærester. Jeg var bare i veien. Jeg ble et ansikt i gangen. Skikkelige venner slutter ikke å si hei. For tre dager siden flyttet vi hit til den lille bygden en time utenfor Bergen. Leiligheten i byen var for liten, mente pappa. Jeg likte rommet mitt. Men det er godt å komme unna byen. Og bøllene. I januar skal jeg begynne på nytt. På en ny skole. Med nye venner, håper jeg. Kanskje marerittene blir borte bare skolen begynner.
Kapittel 3
Mamma banker på badedøren. – Thomas, det er julaften! sier hun. Jeg vet det, tenker jeg. Mamma og pappa hadde det travelt i går kveld. Det står en haug med tomme esker ved ytterdøren. – Gidder du å brette eskene sammen etterpå? sier pappa. Jeg nikker, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Bare late som jeg glemmer det. TV-en står på i bakgrunnen under frokosten. Jeg spiser ikke så mye. Mamma flirer av noe på TV-en. Jeg kaster et blikk på skjermen. Ser en dust i nissedrakt som synger. Mamma og pappa nevner ikke henleggelsen. At politiet har gitt opp. Burde vi ikke klage til noen? 13
Politisjefen? Ordføreren? Mamma ler høyt av TV-en. Hvordan kan de mene at nissefyren er morsom? Vanlig TV er ekstremt dødt. Når julegavene skal åpnes om kvelden, er jeg litt spent. Det har jeg ikke vært på lenge. Kjennes som da jeg var liten. Jeg pakker opp sokker og klær. Noen bøker, og et par spill jeg hadde på ønskelisten. Men den største pakken kommer fra onkelen min. Han bor i Sverige. Det er lenge siden vi har besøkt ham. Inni pakken ligger en drone. Mamma og pappa snakker om rødvinen de har fått. Jeg leser om hvordan dronen funker. Kanskje jeg kan spionere på folk med den? Jeg vet det ikke er lov, men hvem bryr seg. Jeg kikket ut av vinduet. Det er mørkt, og det har sluttet å regne. Stjernene kikker frem. Hvis det er fint vær i morgen, skal jeg ut.
14
Mamma og pappa drikker opp rødvinen. De prater mye. Jeg sier noen småting innimellom. Mest om hva dronen kan gjøre. Pappa finner enda en flaske vin. Jeg går på rommet like etter midnatt. Setter dronen på lading. Da jeg ser sengen, tenker jeg på marerittet. Jeg vil ikke sove. Vil ikke drømme om overfallet igjen. Det beste er å holde seg våken for alltid. Selv om det er umulig. Jeg setter meg ved PC-en og tar på hodetelefonene. Starter «War of Faluza» og forsvinner inn i eventyret. Når jeg spiller, sovner jeg ikke.
Kapittel 4
Første juledag tar jeg med meg dronen ut. Den passer perfekt i ryggsekken som fulgte med i pakken. På bakken ligget et tynt lag med nysnø. Solen titter så vidt frem bak skyene. Men det er kaldt. Frostrøyken står ut av munnen min. Huset vårt ligger øde til i enden av en grusvei. Jeg talte åtte hus langs veien da vi kjørte hit. Det er over to hundre meter til det nærmeste. Jeg går bak huset for å sjekke ut hagen. Det eneste jeg finner, er tett skog. Innimellom trærne ser jeg en smal sti. Jeg følger stien inn i skogen. Etter noen minutter kommer jeg til en lysning. Her kan jeg øve på å fly. Jeg pakker ut dronen. Fjernstyringen passer godt i hendene. Øverst på fjernstyringen er det en stor skjerm. 16
Der kan jeg se hva dronen filmer. Under skjermen er selve spakene. Med spakene styrer jeg både kameraet og dronen. Jeg flyr litt rundt over lysningen. Her er det god plass. Ingen trær å krasje i. Det er lett å styre. Enklere enn jeg trodde. Jeg går videre langs stien. Dronen flyr over tretoppene. Jeg styrer veldig forsiktig. Vil ikke sette dronen fast i trærne. Dronen har en rekkevidde på nesten fire kilometer. Den kan fly fortere enn jeg klarer å gå. Snart ser jeg den ikke lenger. Men på skjermen dukker det opp en vei. Jeg stanser dronen og lar den sveve der oppe. Jeg ser ikke veien fra bakken. Bare på skjermen. Jeg følger etter dronen til fots. Skogen åpner seg, og jeg står foran en bratt skråning. Jeg hører den skarpe motorlyden fra dronen. Femten meter over meg. Skråningen fører ned til veien. Dette må være Byveien.
17
Det er ingen hus her. Bare veien, og skogen på andre siden. Ikke så mye trafikk nå. Første juledag er en slapp dag. Jeg flyr sakte ned mot veien. Dronen vingler litt. Jeg går ned til ti meters høyde. Det kommer ingen biler. Jeg flyr enda lavere. Merker at styringen sitter ganske godt i fingrene. Dette var mye enklere enn jeg hadde trodd. Jeg er et naturtalent! Det kommer en bil. Jeg følger etter med dronen. Det er vanskeligere å styre i høyere fart. Bilen tuter, men stopper ikke. Syv meter over veien nå. Det er bare noen få minutter igjen av batteriet. Jeg rekker kanskje én bil til. Men jeg må skynde meg. Om ikke lenge er det mørkt. En hvit varebil kommer til syne. Jeg flyr noen meter over taket på den. Da hører jeg sirener. Ser blålys som blinker. 18
En motorsykkel kommer i farlig høy fart. En politibil ligger rett bak. Jeg styrer dronen nærmere. Motorsykkelen går vanvittig fort. Motoren brøler. Jeg ser på veien, og jeg kikker ned på skjermen. Klarer ikke å avgjøre hvor jeg har best sikt. Sykkelen er så nær at jeg kan se rytteren. Han har på seg en lysegrå joggebukse og hettegenser. På ryggen har han en svart sekk. Hjelmen er knallrød. Sykkelen gasser opp og svinger over i motgående felt. Han legger seg på siden av varebilen. Jeg prøver å filme alt. Men det er vanskelig å følge med. Alt skjer så raskt. Politibilen legger seg bak sykkelen. Da kommer det en bil imot. En liten rød el-bil. Den så jeg ikke før nå!
19
Sykkelen smetter inn foran varebilen. Politiet bremser, styrer unna og stopper. Men den røde el-bilen vingler ut i grøften og smeller inn i et tre. Rutene knuser. Sykkelen forsvinner i full fart. Varebilen bremser kraftig ned. Sjåføren sitter helt rolig. Jeg ser svarte hansker som holder rattet. Sjåføren bøyer seg frem. Kikker han opp på dronen? Han gasser opp og forsvinner samme vei som sykkelen. To politifolk kommer ut av politibilen. En mann og en dame. De løper bort til el-bilen. Føreren er alene. Politimannen hjelper ham ut. Etterpå snakker han med noen på politiradioen. Han tilkaller sikkert ambulanse. Politidamen løfter blikket mot himmelen. Hun ser opp mot dronen min! Jeg kaster meg ned på magen. Snøen er kald og våt. 20
Jeg flyr innover stien igjen. Styrer ved hjelp av skjermen. Dronen lander mykt i det snødekte gresset. Jeg kikker ned på veien. Politidamen lyser med lommelykt. Hun går mot skråningen som fører opp til meg. Ser hun meg? Plutselig roper politimannen på henne, og hun løper bort til el-bilen. Da oppdager jeg noen på andre siden av veien. Inni skogen. To stykker som løper. De setter seg på motorsykler og kjører bort. Ser ut som stien fortsetter på andre siden av Byveien. Hva drev de to med der borte? Jeg kryper mot dronen og putter den i sekken. Løper hjemover så fort jeg kan.