Karina Yan Glaser
I I Den fantastiske familien VanDerbeeker
n
De n
b r u n e bygĂĽ
e rd
d rø
i 14
Z A ti l De l i
ns le m a C a st ke r i ba
Har lem Kaf fe
Bibliotek
2
1st St re e t
y Ls J i m m h et lei l i g
Her r Smi ley og Ang ies leili ghet Alle gra s leili ghet
H er r R itch ie s ju letreu ts al g
Herr J o lei l i g h n e s’ et
Po st ko ntor
3
Til Dan
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen, 2018 Oversatt fra engelsk av: Tiril Broch Aakre, MNO Omslagsillustrasjon: © Karl James Mountford, 2017 Omslaget er satt av: Mangschou Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13/17,5 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.6 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 ISBN 978-82-8238-187-1 www.mangschou.no Originalens tittel: The Vanderbeekers of 141st Street Text and interior illustrations copyright © 2017 by Karina Yan Glaser Map copyright © 2017 by Jennifer Thermes Published by special arrangement with Houghton Mifflin Harcourt Publishing Company
Karina Yan Glaser Den fantastiske
Familien Vanderbeeker
Oversatt av Tiril Broch Aakre, MNO
«Hjemme var det koseligste, hyggeligste stedet i verden.» Elizabeth Enright, Edderkoppnett for to «Hjemme og jeg er så gode venner.» L.M. Montgomery, Anne drar fra Bjørkely
Fredag 20. desember
1 Midt i et rolig nabolag i 141st Street, inne i en rødbrun bygård i sandstein, hadde familien Vanderbeeker samlet seg til familieråd i stua. Alle kjæledyrene deres – en hund som het Franz, en katt som het George Washington, og en kanin som het Paganini – lå strødd på teppet og sov ettermiddagslur i en solstrime. Rørene rumlet solidarisk inni veggene. «Vil dere høre de gode eller de dårlige nyhetene først?» De fem Vanderbeeker-barna så på foreldrene. «De gode,» sa Isa og Laney. «De dårlige,» sa Jessie, Oliver og Hyacinth. «Nemlig,» sa pappa. «De gode først.» Han tok en pause og rettet på brillene. «Dere vet hvor glade mamma og jeg er i dere, ikke sant?» Oliver, som var ni år og veslevoksen, la fra seg boka si 11
og knep igjen øynene. «Skal dere skille dere? Jimmy Ls foreldre er skilt. Og de lot ham få en slange som kjæledyr.» Han sparket skohælene mot den høye stabelen av eldgamle oppslagsverk som han satt på. «Nei, vi …» begynte pappa. «Er det sant?» hvisket seks år gamle Hyacinth mens tårene vellet opp i de kulerunde øynene hennes. «Selvfølgelig skal vi …» sa mamma. «Hva er sjissmiss?» avbrøt Laney. Hun var fire og trekvart og øvde på å stupe kråke på teppet. Hun hadde på seg et antrekk hun hadde satt sammen selv, med rødt rutestoff, lavendelfargede striper og turkise polkadotter. «Det betyr at mamma og pappa ikke elsker hverandre lenger,» sa tolv år gamle Jessie og glodde olmt på foreldrene bak tjukke svarte briller. «For et mareritt.» «Da må vi bo litt hos begge,» la Isa, Jessies tvilling, til. Hun holdt fiolinen sin og støttet buen mot armlenet på sofaen. «Dele på feriene og sommeren og alt mulig. Jeg tror jeg må kaste opp.» Mamma løftet hendene i været. «STOPP! Bare … alle sammen, vær så snill. Hold opp. Pappa og jeg skal ikke skilles. Absolutt ikke. Vi begynte visst feil.» Mamma skottet bort på pappa, trakk pusten dypt og lukket øynene i noen sekunder. Isa la merke til at det var mørke ringer under de lukkede øynene, ringer som ikke hadde vært der for en uke siden. Mamma åpnet øynene. «Vi prøver en gang til. Først, svar meg på dette spørsmålet: På en skala fra en til ti, hvor 12
godt liker dere å bo her?» Vanderbeeker-barna kastet et blikk rundt i leiligheten i en bygård i Harlem i New York. Leiligheten besto av kjelleren; første etasje med en stue som førte ut til et åpent kjøkken, et bad og vaskerom; og andre etasje med tre soverom, et garderoberom omgjort til soverom hvor Oliver holdt til, og enda et bad, som alle lå på rad og rekke. En dør i første etasje vendte ut mot en smal bakhage, der en kattemor og et nytt kull med kattunger holdt hus under en hortensiabusk. Barna tenkte over mammas spørsmål. «Ti,» svarte Jessie, Isa, Hyacinth og Laney. «En million,» svarte Oliver mens han fortsatte å myse mistenksomt på foreldrene. «Det er verdens beste sted,» sa Laney og rev ned Isas notestativ da hun stupte kråke igjen. Kjæledyrene skvatt til alle kanter, bortsett fra Franz, som ikke brydde seg selv om han nå var dekket av noter. «Vi har bodd her nesten hele livet,» sa Isa. «Det er det perfekte hjem.» «Bortsett fra Beidermannen, selvfølgelig,» la Jessie til. Beidermannen bodde i fjerde etasje i bygården. Han var en seriøst usympatisk mann. Han var også husverten deres. «Herr Beiderman,» rettet pappa på henne. «Og pussig at du skulle nevne ham.» Pappa reiste seg og begynte å gå fram og tilbake langs sofaen. Ansiktsuttrykket var så bistert at smilerynkene, som alltid var der, forsvant. «Det kom helt 13
overraskende på meg, men herr Beiderman har nettopp fortalt meg at vi ikke får forlenget leiekontrakten.» «Vi får ikke forlenget …» begynte Jessie. «For en skurk!» ropte Oliver. «Hva er en leiekontrakt?» spurte Laney. Pappa fortsatte som om barna ikke hadde sagt noe. «Dere har vært utrolig flinke det siste året, alle sammen, og respektert herr Beiderman og hans behov for fred og ro,» sa han. «Jeg var helt sikker på at han skulle kaste oss ut da Oliver slo den baseballen gjennom vinduet hans for et par år siden, eller da Franz brukte utgangsdøra hans som brannhydrant. Det overrasker meg at han tvinger oss til å flytte ut nå, etter et plettfritt rulleblad det siste året.» Pappa tok en pause og tittet på barna. De nikket og kikket tilbake på ham med uskyldige blikk, bortsett fra Oliver, som håpet ingen husket den lille episoden tidligere det året, da frisbeen hans knekket et rør så vannet sprutet inn gjennom Beidermannens åpne vindu. Pappa unnlot å nevne rørepisoden. I stedet sa han: «Vi må flytte i slutten av måneden.» Rommet eksploderte i sinne. «Mener du det? Vi har vært så snille, det kunne like gjerne ha vært glorier over hodene våre!» utbrøt Jessie mens brillene skled nedover neseryggen. «Jeg har ikke spilt basket utenfor huset på månedsvis!» sa Oliver. «Hva er en leiekontrakt?» spurte Laney igjen. 14
Bakhage Familien Vanderbeekers andre etasje
Mamma og pappas rom
Kjøkken Trapp til kjelleren
Trapp til første etasje
Hyacinth og Laneys rom
Stue
Olivers rom Isa og Jessies rom
Trapp til andre etasje
Familien Vanderbeekers første etasje 15
Trapp til tredje og fjerde etasje
«Isa må spille fiolin i den helsikes hulen!» sa Jessie. «Pass munnen din,» advarte mamma samtidig som Isa sa: «Jeg liker å øve der nede.» Pappa så på Laney. «Vi har en leiekontrakt med herr Beiderman. Det er en avtale oss imellom for at vi skal kunne bo her.» Laney tenkte over hva pappa sa mens hun gjorde seg klar til å stupe kråke igjen. «Så hva betyr det at han ikke vil ha oss?» «Det er ikke det …» sa mamma. «Jeg tror Billemannen trenger klemmer,» fastslo Laney. Hun gjennomførte en ulykkesfri saltomortale, så rullet hun rundt på magen og begynte å lete etter kaninen sin, som hadde søkt tilflukt under sofaen. Jessie kikket bort på kalenderen på veggen. «Så det er det? Vi har bare elleve dager igjen her?» «Kommer han virkelig til å tvinge oss til å flytte rett etter jul?» spurte Isa. «Er det fordi jeg ikke kan få Franz til å være stille?» spurte Hyacinth mens hun bet negler. Idet Franz hørte Hyacinth si navnet hans, logret han litt, og øyelokkene bevret før de gled igjen. «Jeg tror det er min feil,» sa Isa. Søsknene stirret på henne. Ingen kunne forestille seg at den perfekte Isa var årsaken til at de ble kastet ut av hjemmet sitt. «Jo, fordi jeg spiller fiolin.» 16
«Unger, det er ingens feil,» skjøt mamma inn. «Husker dere at pappa og onkel Arthur satte inn energibesparende vinduer i fjor? De vinduene er mye mer lydtette enn de gamle. Vi har gjort alt vi kan for å overtale herr Beiderman til å la oss bli boende. Jeg har til og med satt en eske med lilla makroner utenfor døra hans.» Mamma blunket fort. Hun var konditor og tok makroner veldig alvorlig. «Så bortkasta,» brummet Oliver, som også tok makroner veldig alvorlig. «Kommer vi til å få kjeller i det nye huset? Så jeg kan øve?» spurte Isa. «Jeg flytter bare hvis jeg får ha et laboratorium i det nye huset. Med en gassbrenner. Og nye erlenmeyerkolber,» sa Jessie trassig. «Rommet mitt skal se prikk likt ut, ikke sant? Altså på en prikk?» spurte Oliver. «Skal vi flytte til et hus i nærheten? Så Franz kan beholde alle hundevennene sine?» spurte Hyacinth. De andre barna sperret opp øynene ved Hyacinths kommentar. De hadde ikke tenkt over at de kanskje måtte flytte fra nabolaget, hvor de visste hva alle i gata het, hvor gamle de var og hva slags frisyre de hadde. «Jeg har bodd i dette nabolaget hele mitt liv,» sa pappa. «Jeg jobber her.» Hyacinth var den eneste som la merke til at han ikke svarte på spørsmålet hennes, eller møtte noens blikk når han sa det. «Hør her, unger, jeg er nødt til å reparere det vaklevorne rekkverket i tredje etasje og så 17
gå ut med søpla. Men vi er ikke ferdige med å snakke om dette, greit?» Pappa tok ned den slitte kjeledressen fra hengeren og trakk den på seg utenpå arbeidsklærne han brukte i datareparatørjobben; kjeledressen så ut som noe en bilmekaniker kunne ha gått med. Pappa fikk med seg barnas dystre miner. «Jeg er virkelig lei for dette. Jeg vet at dere elsker å bo her. Men jeg lover at dette kommer til å gå bra.» Han smatt ut av døra. Barna kunne ikke fordra når foreldrene sa at ting kom til å gå bra. Hvordan kunne de vite det? Før barna rakk å fyre løs med spørsmål igjen, ringte mammas mobiltelefon. Hun skottet bort for å se hvem som ringte, før hun snudde seg mot barna igjen. «Jeg er nødt til å ta denne. Men … ta det helt med ro. Vi snakker mer om dette, jeg lover!» Søsknene så henne storme opp trappa, så hørte de henne si: «Ja, fru Mitchell, takk for at du ringte. Vi er veldig interessert i den leiligheten du annonserte for …», etterfulgt av at soveromsdøra hennes ble lukket. «Flytte!» sa Oliver og brøt stillheten. «Det er helt bananas! Forbaska Beiderman.» «Jeg kan ikke forestille meg å ikke skulle bo her,» sa Isa mens fingrene løp over strengene på fiolinen.» Jeg håper virkelig det ikke er fiolinspillingen min som er skyld i alt dette.» Isa hadde oppdaget herr Beidermans særlige forakt for instrumenter for seks år siden, da hun gikk i første klasse. 18
Hun holdt på å spille «Blinke, blinke, stjernelill» på den bitte lille fiolinen for frøken Josie, naboen i tredje etasje. Hun sto utenfor frøken Josies leilighet, men halvveis ut i sangen fløy døra til herr Beiderman i fjerde etasje opp. Han ropte nedover trappa at lurvelevenet måtte ta slutt, hvis ikke skulle han ringe politiet. Så smalt døra igjen. Politiet! På grunn av en seks år gammel fiolinspiller! Isa gråt og gråt, og frøken Josie inviterte henne inn til seg og serverte henne småkaker fra et nydelig porselensfat og ga henne et pent blondelommetørkle å tørke tårene med. Så insisterte frøken Josie på at Isa skulle beholde lommetørkleet, og fortsatt oppbevarte Isa det i fiolinkassen. «Det hører ingensteds hjemme,» sa Jessie mens hun strente fram og tilbake mellom sofaen og panoramavinduet. Hun dro hendene gjennom det viltre håret, hvilket fikk henne til å se ut som en skrullete vitenskapskvinne. «Newtons tredje lov sier at for hver hendelse inntreffer en jevnbyrdig motreaksjon. Tenk på det: Pappa gjør så mye i dette huset. Han holder gatetrappa ren, han raker løv, han måker snø. Beidermannen sparer så mye penger på at pappa utfører alle reparasjoner selv. Så hva med Newtons tredje lov? At Beidermannen kaster oss ut av huset, er ikke en jevnbyrdig motreaksjon.» «Jeg vil se en Newton!» ropte Laney. «Jeg tror ikke den loven gjelder her,» sa Isa og rettet ubevisst på den ordentlige hestehalen så den ble enda mer ordentlig. 19
«Newtons lov gjelder overalt,» sa Jessie med jeg-har rettog-ingen-kan-overbevise-meg-om-noe-annet-stemmen. «Onkel Arthur hjelper til med de store reparasjonene,» kommenterte Oliver mens han lette gjennom en stabel med gamle leksika etter N-bindet. «Pappa gjør alle de daglige greiene,» påpekte Jessie. «Og han reparerer onkel Arthurs laptop hver gang den går i stykker.» Oliver trakk det riktige bindet ut av stabelen og bladde fort i det. «Her har du Newton,» sa han til Laney og pekte på et bilde i boka. «Han har veldig fint hår,» sa Laney og strøk fingrene over bildet. «Ikke les det der,» skjente Jessie. «De bøkene er seksti år gamle og fulle av unøyaktig vitenskap.» «OK, folkens,» brøt Isa inn. «La oss komme tilbake til saken. Jeg vil tro at vi har tid fram til julaften med å overtale Beidermannen til å la oss bli boende.» «Det er bare fire og en halv dag!» utbrøt Jessie. Hun så på klokka si. «Hundreogseksti timer.» «Nettopp. Mindre enn fem dager, folkens. Hvem har noen ideer?» «Gi ham massevis av klemmer?» foreslo Laney. Oliver gned seg i hendene og hevet ett øyenbryn. «La oss spraymale døra hans.» Han tok en kunstpause. «Med ekle do-ord.» Isa overhørte broren. «Laney, jeg tror du har rett. Vi 20
burde prøve å gjøre hyggelige ting for Beidermannen. Få ham til å ombestemme seg.» Jessie og Oliver virket skeptiske. Hyacinth virket redd. Laney så ut som om hun var klar til å dele ut klemmer. Massevis av klemmer. Oliver var stille en lang stund, så trakk han på skuldrene. «Jeg er villig til å gjøre hyggelige ting for ham. Hvis han lar oss bli boende.» «Jeg kan sikkert prøve å være hyggelig mot ham,» sa Jessie. Isa sendte henne et takknemlig blikk. «Men hvis dette ikke virker, er Oliver og jeg fullstendig enige om å spraymale døra hans. Hva synes du, Hyacinth?» «Han skremmer meg,» sa Hyacinth og tygget på lillefingeren. «Det er fem mot en!» sa Oliver. «Og hva kan han egentlig gjøre oss?» «Jeg vet at du klarer dette,» sa Isa til Hyacinth. «Du må bare hente fram Hyacinth den modige.» Hyacinth nikket, men fortsatte å gnage på lillefingeren. Isa falt i tanker. «Ville det ikke ha vært fantastisk hvis vi kunne overtale Beidermannen til å la oss bli boende? Det ville være som å gi mamma og pappa verdens beste julegave.» Vanderbeeker-barna tenkte på å gi foreldrene Verdens beste julegave. Hyacinth hadde selvfølgelig allerede lagd julegaver til dem – hun ble ferdig med dem for to måneder siden – men hun likte tanken på en fellesgave. Oliver, som 21
hadde brukt temmelig mye tid på å tenke på hva han skulle ønske seg i julegave, kom plutselig på at det var forventet at han ga bort gaver også. «Mamma og pappa fortjener en fantastisk julegave fra oss,» fastslo Oliver. «La oss holde det hemmelig.» Isa så på ham. «Du har ikke kjøpt noe til dem ennå, har du vel?» Oliver skiftet fort tema. «Hvis det skal være en hemmelighet, må vi passe på at dere-vet-hvem ikke forsnakker seg.» Han nikket ikke veldig diskré mot Laney. «Laney, dette er en hemmelighet,» instruerte Jessie. «Nemlig,» sa Laney straks. «Nemlig hva?» spurte Jessie. «Nemlig, la oss være hyggelige mot Bikkermakk,» sa Laney. «Ja, men vi skal holde det hemmelig for mamma og pappa. Ikke sant, Laney?» formante Jessie. «Nemlig!» De fem barna begynte å utveksle ideer for å overbevise mannen i fjerde etasje. Operasjon Beiderman hadde offisielt begynt. De prøvde å føle at planen ga håp, men innerst inne tenkte alle det samme: Hvordan blir man venn med en mann man aldri har sett, og som ikke har vært ute av leiligheten på seks år?