Faraos forbannelse
Š Mangschou AS, Bergen 2017 Omslagsdesign: Espen Terjesen, espenart.com Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13/17,5 Papir: 80 g Ensolux Cream 2.0 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland 2017 ISBN 978-82-8238-161-1 www.mangschou.no
Eldrid Johansen
Faraos forbannelse
Prolog
Lyden smeller i ørene. Igjen og igjen. Hakken graver seg dypt inn i veggen. Mannen bruker hele kroppstyngden. Han biter tennene sammen, kaster seg framover. Steinansiktet foran ham forsvinner. Bit for bit. Snart kan man verken skimte de høye kinnbeina eller det lange håret. Svetten pipler da mannen går løs på neste felt. Slegga drives inn med dype brøl. I en sky av steinpuss forsvinner tegnene. Sirkelen. Den sittende skikkelsen. De oppstrakte armene. Ørsmå partikler spres utover rommet. Et nys. Mannen senker hakken og snur seg. Raseriet lyner fra de mørke øynene. Tilskuerne står tause. En horde av bøyde nakker og store, oppsperrede øyne. Mannen lar blikket gli over mengden før han kyler hakken mot gulvet. Et tungt klirr da den lander. 7
Så stillhet før han tramper ut. Forsamlingen åpner seg, lager en passasje som de sluser mannen gjennom. En del av menneskene følger etter. Andre blir stående igjen. Det er som om de avventer. Tviler. Så nærmer de seg veggene. Løfter spett og hamre og fortsetter ødeleggelsene med forsiktige skrap. Hakken blir liggende på gulvet. Over den virvler noe. Noe hvitt. Et dun? En fjær? Som en skinnende fugl beveger den seg mykt gjennom den tette, støvete lufta. Brått er det som om den tar sats og forsvinner. Opp, ut, mot lyset.
Kapittel 1
Høstsola slikker asfalten tørr foran beina til Mathilde. Lufta er skarp som alltid på denne tiden av døgnet. Før sola har tatt all plass og jaget vekk den siste resten av kjølig natt. Mathilde gyser og trekker hetta over hodet. Hun fester blikket på de nye, brune Conversene der de tråkker på det først opplyste, så skyggefulle, fortauet. Lys, mørke, lys, mørke. Mørke. En bitende kulde har tatt tak innenifra. Porten skriker da Mathilde trykker håndtaket ned og svinger den åpen. Susanne ser opp. Kusina sitter alltid på samme sted og venter. På nest nederste trappetrinn. Denne lørdagen med et gyllent ullteppe rundt magen, en tekopp ved siden av seg og solstrålene lekende i fjeset. Det er som om Susanne er laget av samme materiale som sola. I stedet for å være fanget av frost, utstråler hun lys og varme. 9
– Se på dette! Susanne rekker fram iPhonen. – En pakkeliste! Alt er lagra på en app du også kan logge deg inn på. Smart, ikke sant? – Sikkert, sier Mathilde. Hvordan har Susanne ork til alltid å være på hugget, finne ut og lære seg alt mulig? At to kusiner kan være så forskjellige. Selv har ikke Mathilde krefter til mer enn akkurat det hun må gjøre. Og det bare så vidt. – Pappa er som vanlig mest opptatt av at vi pakker med relevante brettspill … Susanne rister på hodet. – Du skulle ha sett ham i for noen dager siden da han kom over to stykker på nettet. Han bestilte et som heter Amun-Re, oppkalt etter en egyptisk solgud. Og Imhotep etter verdens første arkitekt og lege. Han som bygde den første store trappepyramiden. Dessuten … Susanne klapper på trinnet for å be Mathilde om å sette seg, og trykker fram en annen app. – Med denne kan jeg enkelt redigere filmer til reisebloggen min. – Reiseblogg? – Yes. Fra nå av skal pappaturene blogges om. Morsomme episoder og reisetips skal deles. – En blogg? Mathilde drar på det. – Tar ikke det veldig mye tid? – Du, altså. Susanne ler. – Det kan bli dritgøy! Jeg tenkte du skulle være med. Med dine tegninger og mine bilder kan 10
vi gi bloggen en fresh look. Mathilde trekker på skuldrene. – Jeg vet ikke. Alt er vel ikke like interessant for andre på denne turen. – Sant nok … For en gangs skyld er Susanne stille i mer enn tre sekunder. – Men vi kommer til å gjøre de vanlige turistgreiene også. Tenk på alle de historiske stedene! Jeg har følelsen av at denne turen blir sjeldent bra. Og viktig. Det har vel du også? Sånn innerst inne? Susanne venter ikke på svar. Hun gjør som regel ikke det. Dessuten vet hun at Mathilde gruer seg. – Ellers, da? spør Susanne. – Trives du bedre nå? Kjeven til Mathilde strammer seg. En fornemmelse av at frosten har festet seg der også. Hun vil ikke innrømme for Susanne at hun har feilet totalt. Enda en gang. Orker ikke å være familiens case igjen. En gang looser, alltid looser. Hun passer visst ikke inn noe sted. Heller ikke i denne klassen. Det er som om det er noe galt med henne. At hun ikke matcher omgivelsene. Uansett hvor hun er, eller hvordan hun prøver. I hvert fall nå for tiden. – Greit nok, mumler Mathilde uten å se på kusina. – Jeg hadde drømmen i natt, fortsetter hun. Mest for å få samtalen over på noe annet. – Drømmen? Susanne myser mot henne. – Om han som knuser veggen? Mathilde grøsser. 11
– Jeg hater det sinnet, sier hun. – Men noe var annerledes. Denne gangen så jeg hva mannen ødela. Susannes øyne smalner. – En vegg? – Nei, det var noe på veggen. – På veggen? Mathilde nikker. – Først et ansikt. Så symboler. Jeg tegnet dem da jeg våkna. – Klarte du å tegne det du så i drømmen? Susanne plystrer. – Så kult! Vet du, utbryter hun og legger mobilen i fanget. – Man må skrive ned viktige drømmer. Det har jeg hørt. – Hvordan kan man vite om en drøm er viktig? Susanne trekker på skuldrene. – Fordi den gjentar seg. Kommer tilbake og plager deg. Sånn som din. Den er på en måte sendt som en beskjed fra det ubevisste. En melding du må åpne, og fatte, før den gir seg. Utrolig teit at det ikke har slått meg før. – Mener du det? – Noen mener det, nikker Susanne. – En fyr drømte at han ble forfulgt. Drømmen var sykt plagsom og gjentok seg helt til han som drømte, endret noe i livet som plaget ham. Når alt var ordnet opp i virkeligheten, forsvant drømmen også. – Seriøst? 12
– Jepp, sier Susanne. – Fordi han som drømte, hadde noe han måtte deale med, rett og slett ordne opp i, før han kunne gå videre. Genialt hvis du tenker etter. Kanskje det er noe sånt du må gjøre. Det er forresten ikke rart at dritt presser seg fram når vi faktisk skal til Luxor, der det skjedde … Mathilde nikker. Den iskalde vinden feier gjennom henne. – Men drømmen begynte før det var snakk om noen Egypt-tur. – Hjernen kan ha følt at noe var på gang, og forberedt deg? Det er mye mellom himmel og jord og alt det der, sier Susanne. – Bare en liten del av hjernen er i bruk. Når hadde du drømmen første gang? – Hm … Mathilde vender blikket innover. Det er vanskelig å huske nøyaktig når. Stemningen hun var i på den tiden marerittene begynte, er kanskje lettere. Kløende myggstikk, bølgete saltvannshår … smykket til mamma og postkortene. – Det var etter sommerferien i fjor, sier hun. – Like etter bursdagen min. Og det stemmer, det var faktisk da jeg fikk lese kortene for første ga... – Der er du! Porten smelles opp. Der står pappa. Panna hans er våt av svette. Han stopper, lener seg mot lårene og hiver etter pusten før han setter øynene i Mathilde. – Hvorfor gikk du? Uten å si fra? Står mobilen din på lydløs? 13
– Sorry. Mathilde ser ned. – Du kan selvfølgelig gå i forveien, vennen min, sier han mens han kommer gående mot dem. – Men ikke uten at du gir meg beskjed. Dette vet du. Hei, forresten, Susanne. – Hei, onkel Marius. Pappa tar tak i hånda til Mathilde og drar henne opp. – Blærekatarr før vi reiser er vel ikke helt tingen? – Herregud. Jeg får ikke det, sukker Mathilde. Hun blir stående selv om Susanne vikler seg ut av teppet og danderer det utover trappa. – Det var bedre, sier pappa. – Frosten sitter lenge i kalde steiner, vet dere. Man skal ikke kimse av det. I hvert fall ikke dere jenter. Kom snart inn. Vi har mye å gå gjennom i dag. Pappa ringer på, det vanlige kjappe dobbeltstøtet, før han trykker ned dørhåndtaket, dytter opp døra og blir borte. Susanne rister på hodet. – Han er like overbeskyttende som faren til fisken Nemo. Mathilde nikker. – Han er verre! – Kanskje det er det du må komme deg løs fra eller «skyte i stykker». Susanne blunker før hun reiser seg. – Den overnervøse omsorgen til onkel Marius. Den har alltid virket i meste laget – for dere begge …