Hesteguttene av Johan Ehn by Mangschou

Oversatt av Morten Hansen, mno

Norsk utgave © Mangschou AS, 5015 Bergen 2021 Oversatt fra svensk av Morten Hansen, MNO Omslagsdesign: Pär Åhlander, Studio P–P Foto for- og baksats: Eadweard Muybridge Sats: Mangschou Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 12/16 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 ISBN 978-82-8238-225-0 www.mangschou.no Boken er innkjøpt av Norsk Kulturråd Originalens tittel: Hästpojkarna Copyright: © Johan Ehn 2019 Første gang utgitt av Gilla Böcker, en del av Lilla Piratforlaget. Denne utgaven er utgitt etter avtale med Grand Agency, Stockholm.

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

1926

strahov stadion, praha, tsjekkoslovakia

Sasha holder hånden opp til pannen, skygger for øynene og myser for overhodet å kunne se den sølvgrå hingsten som galopperer i en stor ring rundt ham. Han må finne nøyaktig riktig tidspunkt for tilløpet, ellers risikerer han å bomme på ekvipasjen når den farer forbi. Det er glovarmt i den solfylte arenaen, og han skulle ønske at de ikke behøvde å ha på seg de røde skjortene. De er varme og vanskelige å bevege seg i. Hvorfor kunne de ikke bare gå i undertrøye? Som fastsveiset til den springende hesten og med en rød fane i den ene hånden sitter Sashas beste venn, Janek. De har øvd i flere måneder og finslipt hver minste detalj i programmet. Egentlig vet han at alt sitter som det skal, at han kan stole helt og holdent på Janek, men nå er det alvor. Alt kan skje. Tribunene er fullsatte med tusenvis av nysgjerrige tilskuere som er kommet fra hele verden for å være med på 1926-utgaven av slet – den åttende Sokol-festivalen i rekken, og den største hittil. Sasha senker blikket og tørker bort en svettedråpe fra pannen, det er nå eller aldri. Han må overvinne redselen, selv om kroppen helst vil avbryte og løpe derfra. Han ser opp, gjør en rask vurdering av hastighet og avstand – en 5

evne han har raffinert i løpet av de mange hundre timene i treningsmanesjen. Han kan dette. Nervøsiteten som truet med å lamme ham, blir isteden forvandlet til besluttsomhet og knivskarpt fokus. Han og Janek har vært uatskillelige, helt siden de ble plassert i samme akrobatikk-klasse på barnehjemmet da de var fire år gamle. Treneren har fortalt at han raskt la merke til deres usedvanlige evne til straks å finne balanse og likevekt. I en alder av fem år utførte de bevegelser og kombinasjoner sammen som kameratene deres måtte vente i flere år for i det hele tatt å kunne prøve seg på. Sasha forstår at det er nettopp dette som har gjort ham og Janek beundret av de andre guttene, men det er også derfor de alltid har blitt ansett som litt pussige. Påfallende, på en måte. De to som ikke engang behøver å snakke for å skjønne hva den andre tenker. De bare ser på hverandre, strekker seg etter den andres hender, skyver fra, og plutselig står de der, i nøyaktig den posisjonen treneren nettopp har beskrevet. Sasha tar sikte på et punkt om lag ti meter foran hodet på hesten og setter av sted. Han får raskt opp farten og møter den galopperende ekvipasjen på akkurat det punktet han har beregnet. Han griper tak i håndtaket på siden av voltigegjorden – den brede lærreimen som går rundt hestens kropp – og flyr uten merkbar anstrengelse opp bak Janek. Han smiler bredt til tilskuerne, akkurat slik treneren har lært dem alltid å gjøre. Spredt applaus høres fra tribunene. Godt gjort. Men ikke noe enestående. 6

Så fort Sasha lander på hesteryggen, føler han seg fullstendig trygg. Den gyngende rytmen fra Králs galoppsteg, følelsen av Janeks rygg mot hans eget bryst, den søte duften fra den varme hestekroppen og støvet som hovene tramper opp rundt dem, alt dette får Sasha til å slippe usikkerheten og isteden skjerpe seg før neste moment. Bare vent, tenker han. Nå skal dere få se.

2014

vete-katten konditori, stockholm

Kom til vetekatten! Vi sitter i det første rommet. Bestill noe og lat som om du plutselig oppdager meg! Anton trykker på send og legger deretter telefonen diskré i fanget. Matilda svarer med en gang: Yes! Er fem minutter unna J Anton håper at Matilda er en god nok skuespiller, så hun klarer å gjøre dette troverdig. Konditoriet er fullt av folk som har tatt turen ut på lørdagsformiddagen. Lydnivået er ikke altfor høyt foreløpig, noe Anton er takknemlig for. Det ble en del drinker i går. Peter setter smørbrød, egg, overnight oats, yoghurt med granola og juice på det lille kafébordet. «Du vil ha melk, ikke sant?» sier han og holder en liten melkemugge i rustfritt stål over kaffekoppen til Anton. «Mhm,» sier Anton og nikker. Han elsker at Peter vet det. At de allerede har begynt å få parrutiner. Selv om Peter har et kjøleskap fullt av masse god mat hjemme hos seg, har de spist frokost her hver gang Anton har ligget over. Nærmere bestemt fem ganger. De bestiller frokostmenyen, Anton drikker kaffe, og Peter drikker te, Earl Grey. Oppe i leiligheten har Anton en tannbørste i et glass 8

stående på badet. «Det er vel like greit at du har din egen,» sa Peter og hentet en ny tannbørste i baderomsskapet, allerede andre gang Anton var der. En liten detalj, kan man kanskje si, men Anton ble helt varm i kroppen da det skjedde. Peter bor et kvarter fra Vete-katten konditori i Kungsgatan, i nærheten av Hötorget. Inntil for noen uker siden visste ikke Anton engang at man kunne bo i Kungsgatan. Men det kan man tydeligvis, for Peter har en praktleilighet på over hundre kvadrat med to kakkelovner og høye sprossevinduer, som alle vender ut mot gata. Innredningen er en slags blanding av stilrene møbler og merkelige gjenstander, kanskje ikke så anvendelige, mer som kunstverk. En tannlegestol fra 1920-tallet som ser ut som et torturredskap. En metallstruts i naturlig størrelse. Og i et hjørne i stua står en gammel turnbukk, som minner Anton om mindre positive opplevelser fra gymmen på skolen. Anton betrakter Peter, som leser avisen på telefonen. Han er virkelig kjekk. Han er høy, sikkert over én nitti, har barbert hode, tett skjeggstubb og bart. Han har tatoveringer over det meste av kroppen, til og med på halsen og en i ansiktet. De møttes på Grindr for en måned siden og hadde sin første date en uke senere. Tatoveringene og det barberte hodet gjør at Peter ser nokså hard ut, men det er han ikke. Han er snill og omtenksom, og Anton vil virkelig at dette skal funke. Eller er de for ulike? Peter jobber som art director i et reklamebyrå og kan lage bouillabaisse fra bunnen av, med hjemmelagd aioli. Han leser Dagens Nyheter hver morgen og synger baryton 9

i Stockholms gaykor. Han er tjuesju år gammel. Anton er nitten. Han bor i en bitte liten leilighet med kjøkkenkrok i Västra skogen i Solna og jobber med å tørke gamlinger i rumpa. Matkunnskapene hans strekker seg til å lage ostesmørbrød i vaffeljernet og å åpne en nudelpakke. Når han synger i dusjen, dunker naboen i veggen. Er aldersforskjellen et problem? Åtte år. Men hvorfor skulle det være et problem? Hvis det føles riktig, så gjør det vel det? Og det gjør det. For Anton føles det helt riktig. Han kunne gjerne flytte sammen med Peter i morgen og begynne å planlegge bryllupet om noen uker. Det virker som Peter føler at Anton stirrer på ham, og han ser opp fra mobilen. «Hva glor du på?» «Ikke noe spesielt,» sier Anton. «Bare en random fyr jeg ble med hjem i går.» Peter hever det ene øyenbrynet. «Jaha? Var han noe bra, da?» «Helt grei,» sier Anton nonsjalant, men kan ikke la være å sprekke opp i et fjollete flir. Hvor mange ganger har han ikke lengtet etter akkurat dette de siste årene? Det siste livet? Det kribler i brystet når han tenker på at han har en kjæreste. For han har vel det? Eller? Akkurat da kommer han til å tenke på Matilda. Hun kan jo komme brasende inn her når som helst. Var denne ideen virkelig så innmari god? Eller er det bare et bevis på hvor umoden han faktisk er? Hvorfor drive og trikse og mikse istedenfor bare å si at han gjerne ville at Peter skulle 10

møte bestevennen hans? Matilda og han har kjent hverandre siden mellomtrinnet. De var faktisk sammen en uke på begynnelsen av ungdomsskolen, før de oppdaget at de begge likte gutter. Matilda har virkelig fått se hans aller styggeste sider, både utseendemessig og følelsesmessig. Hun holdt Anakinfletten hans unna da han var ulykkelig forelsket i Timo Mäkelä og spydde spritmiks hjemmefra på avslutningen i niende. Hun klippet av Anakin-fletten på do samme morgen som de begynte på videregående. Matilda har alltid vært der for ham. «Neimen, hei! Anton?» «Hva?» Til tross for at han nettopp har tenkt på henne, skvetter Anton da han hører Matildas stemme bak seg. Han snur seg og ser henne stå borte ved disken. Hun er virkelig fargerik i dag. Svart hår, lilla skotskrutete kåpe, mintgrønn lammeullsgenser med broderier, kort, turkist skjørt og Dr. Martens med blomstermønster. Matilda studerer til sosionom på universitetet, men hun ser ikke ut som en typisk sosionom, tenker Anton. Hun har virkelig sin egen stil. Preppy og samtidig litt pønkete. Han merket ikke at hun kom inn, noe som antakelig er like bra, for da ville han sikkert ha slitt med å reagere spontant. «Neimen, hei!» får han frem. Hun kommer bort til bordet deres med en takeawaykaffe og et rundstykke i hånden. Det holder, Matilda, tenker Anton, som om hun ikke hadde tenkt å stoppe engang. «Så sprøtt! Jeg var på vei til 7-Eleven,» sier hun. «Men 11

så tenkte jeg: Nei, jeg vil ha frokost fra stedet hvor statsminister Per Albin Hansson kjøpte kaffen sin.» Rolig, Matilda, tenker Anton. Ikke overdriv nå. Rolig, helt rolig. Matilda smiler til Peter. «Hei, du må være Peter?» Peter reiser seg halvveis og strekker ut hånden. «Og du må være … Matilda?» sier han og hilser. «For et … sammentreff!» sier Anton og hører hvor unaturlig replikken lyder. Hvem sier sånt? Det var visst ikke Matildas skuespillerinnsats han behøvde å bekymre seg for. Han må skynde seg å si noe for å glatte over. «Jeg mener … at vi tre skulle møtes på denne måten … på en lørdag.» Matilda og Peter ser på Anton. «Dere hadde planlagt at Matilda plutselig skulle dukke opp her, eller hva?» sier Peter. Anton blir helt satt ut. Han ser på Matilda og søker støtte. Hva skal han svare? «Ja,» sier Matilda og ler. «Jammen var vi overbevisende!» Peter trekker ut en stol til Matilda, som tar av seg kåpen og setter seg. Hun og Peter begynner å prate med en gang. Anton puster ut. Så klart det ville bli enkelt å føre disse to sammen, hvorfor tvilte han? De er jo fantastiske mennesker, begge to. Først blir det litt snakk om Antons og Matildas oppvekst, Peter spør hvordan Anton var som barn. «Ja, han hadde jo noen herlige moves allerede da,» sier Matilda. 12

Anton lurer på hvilken pinlig historie hun har tenkt å dele. «En gang, vi gikk i tredje eller noe sånt,» fortsetter Matilda og kaster et blikk på Anton, «var familien min på middag hos Antons familie, og vi var nettopp ferdige med å spise. Da sa Anton at han ville vise meg noe på rommet sitt. Så jeg ble med. Da vi satt på senga hans, sa han: Skal vi kysse? Men jeg var litt sjenert, så jeg sa at jeg ikke visste om jeg ville.» Anton er ikke helt sikker på om han vil at Peter skal høre dette. «Men hvem vil høre dette?» sier han og lener seg bakover på stolen. «Jeg!» sier Peter og vifter med hånden for at han skal være stille. «Fortsett.» «I hvert fall, da går Anton bort til klesskapet og tar ut en tennisracket, og så sier han: Hvis man gjør det gjennom denne, så får man ikke basiller fra den andre.» Peter ser på Anton og rister på hodet. «Smooth,» sier han og bøyer seg frem og kysser Anton på kinnet. Anton lurer på om de kan se på ham hvor fantastisk det føles innvendig. Matilda snur seg mot Anton. «Skal du jobbe i dag?» spør hun. «Ja, dessverre,» sier han. «Eller, egentlig er det vel helt greit.» Anton har aldri sett på seg selv som en omsorgsperson. At han skulle jobbe innenfor hjemmetjenesten var liksom ikke noe han hadde planlagt, men det har han gjort i en 13

måned nå. «Det eneste jeg ikke har vent meg helt til, er det der med å skifte bleie på et voksent menneske.» Peter skjærer en grimase. «Ikke fordi selve handlingen er så ekkel,» fortsetter Anton og senker stemmen så folk rundt dem ikke skal høre. «Jeg er faktisk overrasket over at bæsjen i seg selv ikke er noe problem, det er mer det med kroppene som er det vanskelige. At de er så slappe og oppbrukte, på en måte. Ingenting holder seg oppe lenger.» Anton tenker på at selv hans egen for øyeblikket ganske spenstige kropp en dag skal dømmes til samme forfall. «Koselig frokostsamtale,» sier Peter og tar en slurk av teen. «Er du litt sensitiv?» sier Anton og dulter til Peter i skulderen. «Jeg synes i hvert fall at det er supert at du gjør det,» sier Matilda. «Alle burde gjøre samfunnsnyttig arbeid i eldreomsorgen. For å skjønne hva det er vi har foran oss. Da ville vi kanskje få litt mer respekt for de gamle. Og forhåpentligvis hatt en bedre omsorgspolitikk.» «Jeg ville jo heller dratt til Sør-Afrika for å sole meg og holde parasollen for en eller annen lekker modell,» sier Anton til Peter og ser deretter på Matilda. «Han skal reise bort en hel uke og fotografere en parfymekampanje.» «Spennende,» sier Matilda. «Kan ikke jeg få bli med og være assistenten din?» sier Anton og ser bedende på Peter. «Dessverre får jeg assistenter fra produksjonsselskapet der nede,» sier Peter. «Og så mye soling blir det nok ikke, jeg kommer til å jobbe omtrent døgnet rundt hele uka.» 14

«Men du kommer til å være i Sør-Afrika,» sier Matilda, «så det er ingen som synes synd på deg.» Anton reagerer på hvor hard hun lyder. Peter reagerer også og ser på Matilda. Det oppstår en ubehagelig stemning ved bordet i noen sekunder, så setter Peter nesa i været og sier: «Og jeg skal bo på et femstjerners hotell som ligger øverst på et fjell med utsikt over hele Johannesburg, og daglig massasje er inkludert, så ja, jeg skal holde kjeft!» Matilda sprekker opp i et smil. Hun ser på Anton og mimer et taust I like him. Anton puster ut. Hun tullet bare med Peter. Matilda er virkelig en mye bedre skuespiller enn ham.

1926

strahov stadion, praha

Sasha sitter stødig bak Janek på den galopperende hesten. Han ser hvordan Janek gjør seg klar. I den ene hånden tar Janek tøylene, og i den andre holder han den flagrende fanen. Tužme se, står det brodert i gull på rød bunn – Vær sterk. Under denne frasen står Sokol-bevegelsens symbol – den prektige falken, også den i gull, med vingene utstrakt og de kraftige klørne rundt en kvist fra en lind, Tsjekkoslovakias nasjonaltre. Barnehjemmet der Sasha og Janek bor, drives av katolske nonner i samarbeid med den tradisjonsrike Sokolbevegelsen. Sasha har som alle andre elever måttet lære seg Sokols læresetning utenat: Gjennom fysisk trening – hvilket gir en sterk og smidig kropp – å utvikle et skarpt intellekt samt fremme en god moral. Sasha legger hendene på skuldrene til Janek og hever seg deretter raskt opp i stående stilling på hesteryggen, strekker armene ut til sidene, og med lett bøyde knær møter han dyrets bevegelser i perfekt balanse. Da han tar imot fanen fra Janeks hånd, får han plutselig en sterk trang til å gjøre noe ekstra. Han løfter det store flagget og svinger det i et stort åttetall i luften over hele ekvipasjen. Men vinden tar tak i det, og et hjørne av det røde stoffet snerter til mot kinnet hans. Sasha mister balansen, og et øyeblikk ser 16

det ut som om han holder på å falle av. Et kollektivt gisp høres fra publikum. Sasha slipper flaggpinnen med den ene hånden og strekker seg etter nakken til Janek. Han streifer ham egentlig bare, det er alt som trengs for at han skal gjenvinne balansen og strekke seg igjen. Publikum puster ut. Sasha kaster et blikk på Janek og ser at han fester tøylene i voltigegjorden, som har store håndtak på sidene til å holde seg i mens man gjør kunster. Janek kommer til å trenge begge hendene fri til neste moment. Tenk at de gjør dette. Han og Janek er bare ti år gamle og er med i den største gymnastikkoppvisningen i verden, hvor tusenvis av mennesker akkurat nå har blikket rettet mot dem. Selv om klærne er ubehagelige og altfor varme, synes Sasha at han og Janek er veldig stilige i de tradisjonelle uniformene: blå bukser med rød- og hvitstripete bånd i linningen, myke sko med mokkasåle for best mulig grep og på overkroppen de røde skjortene. Begge er nyklipte i anledning dagen. Janeks mørke hår er så godt som snauklipt, og Sashas kritthvite er kort på sidene, litt lengre oppe på hodet. Janek snur seg og ser opp mot Sasha. Sasha tenker at han ser fokusert og lykkelig ut. Janek snakker så godt som aldri, unntatt med Sasha. Han er flink på skolen og utfører alltid gjøremålene sine nøyaktig, men så fort han er ferdig, forsvinner han ut i stallen for å være hos hestene. Favoritten hans er den hesten de rir på akkurat nå. Han heter Král, som betyr konge. Sasha vet at det er nettopp det han er for Janek. I Janeks verden står nemlig hestene over menneskene. Hester er 17

perfekte skapninger som så snart de tar ett eneste skritt, oppviser en fullkommen balanse og majestetisk skjønnhet. Janek har egentlig ingen andre venner enn Sasha, men virker fornøyd med det. Sasha, eller Alexander, som han egentlig heter, liker også hestene, men er mer sosial og omgås også med de andre guttene. Han har alltid vært rask til å lære nye ting, flink til å uttrykke seg og vinner så godt som alltid diskusjoner med klassekameratene. Iblant også med lærerne og nonnene på barnehjemmet, noe han har oppdaget at ikke alltid blir satt pris på. Janek hopper opp og setter seg på huk, skyver fra, og straks står han rak foran Sasha på hesteryggen. Sasha griper den ene hånden til Janek, og uten å senke fanen tar han et klyv opp på låret hans og står snart på skuldrene hans. Han kjenner hvordan Janek tar et fast grep om vristene hans. Vinddraget gjør at Sasha får tårer i øynene. Han blunker og snur raskt på hodet, bare et sekund, men rekker likevel å se tusenvis av viftende vimpler fare forbi i øyekroken. Arenaen er smykket med flaggspill og blomsteroppsatser, og på en estrade over inngangen spiller et fulltallig symfoniorkester de tradisjonelle marsjene. Det kribler i magen, og Sasha får en følelse av at han eier hele verden. Et smil brer seg over ansiktet, og han kjenner en merkelig blanding av lykke og panikk. Fanen smeller i hendene hans, publikum hoier og klapper begeistret mens han og Janek forsvinner ut fra arenaen på den galopperende hingsten.

2014

tantolunden, stockholm

Anton står utenfor et av de fem buede husene nede ved Årstaviken. De var sikkert staselige da de ble bygd på 60-tallet, men nå begynner de å se temmelig slitne ut. Betongen er skjoldete og misfarget flere steder. Han ser opp mot balkongene som vender ut mot vannet, og tenker at de burde ha rekkverk man kan se ut gjennom. Isteden har de en høy, massiv betongplate ytterst, som gjør at du må reise deg opp hvis du skal kunne nyte utsikten. Han går inn gjennom porten og bort til heisen. Det staselige trappehuset er kledd med marmor, både på vegger og gulv. Han går inn i heisen og trykker på 7. etasje. Flere av dem han går på hjemmebesøk til, bor i dette området. Forrige uke var han hjemme hos to gamle søstre i en skikkelig stor leilighet, sikkert en femroms, øverst i ellevte etasje i huset ved siden av. De hadde egen terrasse hvor det vokste to trær. Den gamle mannen han skal på hjemmebesøk til i dag, heter Alexander Kovac. Anton tar opp mobilen. I arbeidsbeskrivelsen står det: Hjemlevering av middag. Hjelp med personlig hygiene. Hjelp med husarbeid, lett rengjøring og rydding på soverom og stue, kjøkken viktigst!!!!! Fem utropstegn. Den som skrev arbeidsbeskrivelsen, ville forsikre seg om at Anton virkelig skjønte det. 19

Da han hadde funnet riktig dør, trykket han på knappen og hørte ringeklokka dure iltert innenfor. «Hallo, hallo!» roper han gjennom brevsprekken. «Det er Anton som er her og skal hjelpe til litt.» Han stikker nøkkelen i låsen og vrir om. Man skal alltid banke på eller ringe på først, selv om man vet at beboerne ikke har mulighet til å komme til døra og åpne. Det er fordi det skal være tydelig at beboerne fortsatt bestemmer i sitt eget hjem. Selv om de ikke gjør det. Han åpner døra og går inn i gangen. Det er første gang Anton er hos denne mannen. «Hallo!» Ikke noe svar. «Hallo!» roper han igjen, tar av seg skoene på matten og fortsetter inn i stua. Det lukter litt som det gjorde hjemme hos mormor her. Hva er det som gjør at det ofte lukter noe spesielt hjemme hos gamle mennesker? Bruker de samme rengjøringsmiddel? Eller utsondrer gamle kropper et bestemt stoff? Den gamle mannen er ikke å se noe sted. Tenk om han ligger død i senga? Eller på badegulvet? Flere av dem Anton har pratet med nede på pauserommet på bo- og servicesenteret, har fortalt om tilfeller hvor de har funnet folk livløse i leilighetene. Anton har aldri sett et dødt menneske. Da mormoren hans gikk bort for to år siden, spurte legen på sykehjemmet om de ville se den døde. Moren og faren hans ville det, men han takket nei. «Er det noen hjemme?» Ikke noe svar. Han går gjennom stua mot det han antar er døra til 20

soverommet. Han ser seg omkring. Det henger mange bilder på veggene, møblene ser ut til å være fra 50eller 60-tallet. Fargeglade lamper i plast og stål står plassert overalt, men ingen av dem er tent. Det ser litt ut som i en vintagebutikk, tenker han. En sånn dyr butikk hvor gjenstander og møbler er stilt opp så det skal føles som om man befinner seg hjemme hos noen, men hvis man går bort og snur et askebeger, så har det en prislapp hvor det står: Britisk 60-tall/2500 kr. Siden selve huset er buet, skulle man kanskje tro at veggene inne i leilighetene også er det, men noen må ha tenkt på at det antakelig ville bli vanskelig å møblere, for det er de ikke, verken hos søstrene med takterrassen eller her hos den gamle mannen. Én vegg er helt dekket av en bokreol full av bøker, pyntegjenstander og innrammede fotografier. Han legger merke til at flere av bildene og fotografiene har hester som motiv. Anton har ridd siden han var liten, og hvis han ikke hadde vært så innstilt på å finne beboeren nå, skulle han gjerne ha kikket litt nærmere på dem. Han banker lett på døra til soverommet og titter inn. Et vakkert rom med en stor jernseng mot den borterste veggen, nattbord i mørkt tre på begge sider. Fullt av bilder her inne også. Senga er redd opp med et hvitt heklet sengeteppe, og oppe ved hodeenden ligger en haug av puter og kosedyr. Litt spesielt, tenker Anton, at den gamle mannen har lekedyr midt i den ellers så stramme innredningen. Det er mørkt og trykkende i rommet, og persiennen er trukket ned. Ingen potteplanter i vinduskarmen. Det var det vel ikke i det store rommet heller? De fleste pleier å 21

ha i det minste en liten tørr blomst i vinduet. Anton trekker opp persiennen og ser ut. Fin utsikt over Årstaviken. Trærne langs kanalen har allerede begynt å skifte farge og slipper bladene sine ned over to joggere og en dame med seks hunder i varierende størrelser som har viklet seg helt inn i båndene. Sommeren er snart over for denne gang. Slutt på nattbad etter spontanfester oppe på Skinnarviksberget. Alle kameratene drar tilbake til jobbene sine eller til forskjellige skoler, og så blir det bare mørkere og mørkere frem til jul. Tenk om han og Peter kunne dra på solferie en gang etter nyttår? Han smiler av forhåpningene han har til utviklingen av forholdet deres. Men det er gøy å fantasere. Han åpner vinduet litt på gløtt for å lufte, og så går han ut av rommet. I stua er det to dører med mattslipt glass som Anton antar fører til kjøkkenet. Han åpner den ene og må hoppe raskt unna da en enorm palme i en plastpotte faller rett mot ham. En sterk lukt av kaffe, jord, sigar og noe skarpt – urin? – slår mot ham. Han retter opp palmen og ser forsiktig inn i rommet, som ganske riktig viser seg å være kombinert kjøkken og spisestue. Men det er vanskelig å danne seg et bilde av hvordan det egentlig ser ut der inne, for hele rommet er fullstendig overfylt. Han tar et forsiktig skritt inn i rotet. Stabler med bøker, hauger med klær, bilder som er hengt opp eller står lent mot veggene. En vakkert utskåret slagbenk titter frem under en haug av klær, håndklær og sengetepper. Lamper overalt: bordlamper, taklamper, lamper formet som dyr, lamper formet som frukt. Mengder av esker og bokser, 22

en gammel sveivegrammofon med kjempestor trakt, en utstillingsdokke kledd i hvit paljettkjole, med fjærboa rundt skuldrene og en stor pyntefjær på hodet. Over hele kjøkkenbenken ligger papirhauger, pene bunker med fotografier og noe som ser ut til å være gamle kvitteringer og fakturaer. Det runde kjøkkenbordet i mørkt tre er dekket av glass, kopper og porselen, enda flere bøker, og sikkert tretti–førti hesteminiatyrer, i glass, metall, stein, porselen, gips og andre materialer. Det er også her inne alle plantene står samlet, og det er så fuktig at duggen renner nedover vindusruta. Tunge, dyprøde gardiner med duskprydede sidebånd draperer størstedelen av vinduet. Det er mørkt i rommet til tross for at det er midt på dagen og sola skinner ute. Plutselig rører gardinen på seg. Anton skvetter og blir overrasket over lyden som kommer ut av ham. «Wohow!» I hjørnet ved siden av kjøkkenvinduet, halvveis skjult av det tunge fløyelsstoffet, står en veldig gammel mann i stilig grønn silkemorgenkåpe. Han har langt, grått skjegg, tynt, sølvgrått, bølgete hår ned til skuldrene og små, runde briller som hviler ytterst på nesetippen. Bak brillene, dypt inne i hulene og nesten helt dekket av fint foldede øyelokk, aner man et par ravnsvarte øyne. Han lener seg på en tynn trestokk med sølvhåndtak som han med senete hender holder i et fast grep. Den gamle mannen tar et skritt frem, støter stokken tre ganger i gulvet – dunk, dunk, dunk! – og ser opp. Anton har funnet den gamle mannen.

1926

strahov stadion, praha

Så fort de har ridd ut gjennom inngangen til den store arenaen, glir Sasha ned bak Janek, som bare behøver å dra lett i tøylene for at Král skal saktne farten. «Satan, så mye folk det var!» peser Sasha, hopper ned fra hesteryggen og lander mykt i det opptrampede gresset. Král skraper med hoven i bakken og strekker frem halsen da Janek slipper opp tøylene helt. «Takk, min venn,» hvisker Janek og legger seg forover på hesten. «Og så du det? Den satans fanejævelen fløy rett opp i fjeset på meg. Jeg holdt jo på å ramle av, så du det?» sier Sasha og viser hvor flaggstoffet snertet til ham på kinnet. «For en utrolig flaks at jeg ikke gjorde det!» Han snakker fort mens han vifter med fanen og viser hvordan det så ut da han mistet balansen. «Sånn … Og så, da jeg klatret opp på skuldrene dine … satan! Alle på tribunene ble helt ville! Dette er faen meg det største vi har vært med på, ikke sant?» Sasha banner alltid som en bryggesjauer når han er oppglødd. Janek sier ingenting, men vrir på hodet og smiler til ham. Sasha ser hvordan Janek trekker inn duften fra det 24

dampende dyret og stryker ham på halsen. Král reagerer med en dirring som får det kraftige hestetaglet til å piske Janek på kinnet. Janek ler og borer ansiktet inn i Králs tykke man. Han elsker virkelig den hesten, tenker Sasha. «Jeg ville aldri at det skulle ta slutt. Og vet du hva, jeg behøvde ikke engang å late som om jeg smilte, det bare kom av seg selv,» sier Sasha og løper en seiersrunde med løftet fane rundt Král og Janek. «Mange takk! Den der tar jeg hånd om,» sier en kvinnelig funksjonær og rykker fanen ut av hånden på Sasha. «Dette er ikke noe leketøy. Den skal behandles med ærbødighet og respekt.» «Beklager, frue,» sier Sasha, men gliser bak ryggen på damen da hun går mot teltet hvor rekvisitter, kostymer og redskap blir oppbevart. «Kom nå. Vi må skynde oss å skifte og løpe inn igjen til finalen.» «Jeg vil ikke,» mumler Janek ned i manen på hesten. Sasha vet at Janek sliter med gruppeøvelsene, men han vet også at Janek får problemer hvis han ikke deltar. «Du må. Kom nå!» Han løper mot teltet hvor laget deres kamperer de tre dagene de er her. Selve festivalen pågår i flere uker, men alle de mange tusen deltakerne kan umulig være her samtidig. Da Sasha merker at Janek ikke kommer etter, stanser han og snur seg. Janek har lagt seg utstrakt på magen over hesteryggen med armene hengende slapt ned på hver side av halsen hans. Král står bare rolig og beiter på gresstustene og ser ikke ut til å ha det minste problem med at det 25

ligger en tiårig gutt oppå ham. Han er vant til det. «Kom, sa jeg,» roper Sasha til Janek. «Ellers går vi glipp av avslutningsnummeret.» Ikke noe svar. «Hallo! Jeg går nå!» Janek mumler noe, men Sasha skjønner at Janek ikke snakker med ham, men med hesten. «Greit. Da har du deg selv å takke. Det kommer ikke til å bli noe morsomt for deg når de oppdager at du ikke er med i avslutningsparaden, det er i hvert fall helt sikkert,» sier han og forsvinner inn i teltet. Sasha skynder seg av med den røde skjorta og på med den hvite, ermeløse trøya. Han spytter i hånden og presser den mot luggen, som har slitt seg i vinddraget og nå stritter trassig rett opp. På benken ved siden av ligger også Janeks trøye. Han vurderer om han skal ta den med seg og tvinge Janek til å bli med ham inn på arenaen igjen. Han tar plagget, holder det opp mot nesa og puster inn. Trøya er nyvasket og lukter vaskemiddel. Sasha elsker den duften. Han og Janek er med i en menneskelig pyramide som består av førtifem gutter. De ni eldste nederst, de neste åtte oppå dem, og så videre. Annenhver gutt i trøye og annenhver med bar overkropp. Det er mulig å få til uten Janek, men det vil være synlig at det mangler en gutt. Janek har klaget flere ganger overfor Sasha over hvor ubehagelig han synes det er å måtte ha de andres hender om skuldrene, kjenne de andres knær på ryggen. Hvorfor kan det ikke holde med nummeret som han og Sasha utfører selv? Det er jo ti ganger bedre enn den tåpelige pyramiden. Sasha vet at Janek høyst sannsynlig vil bli straffet hvis 26

han ikke deltar i finaleoppvisningen. Men han orker faktisk ikke å bry seg om Janek akkurat nå. Janek får ta følgene av sine egne handlinger. Sasha kan ikke passe på ham hele tiden. Sasha slipper trøya ned på benken og løper ut av teltet. Han ser verken Janek eller hesten.

1. Plakat fra slet i 1926, Sokol-bevegelsens åttende store festival på Strahov stadion i Praha. 2. Unge Sokol-gymnaster i tradisjonelle kostymer. 3. Sokol-gymnaster gjør salto over hesterygg.

«Snart er tiden her da vitenskap skal seire over feilaktighet, rettferdighet skal seire over urettferdighet, og menneskets kjærlighet skal seire over menneskets hat og uvitenhet.» – Magnus Hirschfeld, 1919

4. Plyndringen av Instituttet for seksualvitenskap i Berlin, 6. mai 1933. 5. Magnus Hirschfeld (14. mai 1868–14. mai 1935), grunnlegger av Instituttet for seksualvitenskap (1919–1933). 6. Fanger med den rosa trekanten, dømt etter paragraf 175, i Sachsenhausen konsentrasjonsleir, desember 1938.