JEG HÅPER NOEN KAN HØRE MEG
ALICE OSEMAN
JEG HÅPER NOEN KAN HØRE MEG Oversatt av Tonje Røed
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2017 Oversatt fra engelsk av: Tonje Røed Omslagsdesign: HarperCollins Publishers 2016 Omslaget er satt av: Kjersti Hjelmeland Brakstad Omslagsfoto: ©Aida Redzepagic / Arcangel Images (ansikt) © Christopher Wilhelm / Getty Images (ansikt) © Shutterstock (andre bilder) Sats: Mangschou Papir: 70 g Holmen Book Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 12,5/17 Trykk og innbinding: ScandBoook AB, Sverige 2017 ISBN 978-82-8238-158-1 www.mangschou.no Originalens tittel: Radio Silence Textcopyright © Alice Oseman 2016 Translation © translated under licence from HarperCollinsPublishers Ltd. Lyrics from ‘lonely boy goes to a rave’ courtesy of Teen Suicide © 2013 All rights reserved First published in Great Britain by HarperCollins Children's Books in 2016 Alice Oseman asserts the moral right to be identified as the author of the work
School sucks. Why oh why is there work? I don’t— I don’t get it. Mm. Look at me. Look at my face. Does it look like I care about school? No. «lonely boy goes to a rave», Teen Suicide
UNIVERSE CITY: Ep. 1 – mørkeblått UniverseCity sett 109 982 ganger
I nød. Fanget i Universe City. Send hjelp. Skroll ned for tekstversjon >>>
Hallo. Jeg håper noen kan høre meg. Dette anropet sendes via radiosignal – ja, det er gammeldags, men kanskje en av de få kommunikasjonskanalene City har glemt å overvåke – med et mørkt og desperat rop om hjelp. Ingenting er som det ser ut til i Universe City. Jeg kan ikke si noe om hvem jeg er. Kall meg … bare kall meg Radio. Radio Silence. Jeg er jo bare en stemme i radioen, og det er kanskje ingen som lytter til meg. Jeg lurer på – hvis ingen hører stemmen min, lager jeg da egentlig noen lyd? […]
FRAMTIDER
«Hører du?» sa Carys Last og stoppet så brått foran meg at jeg holdt på gå rett inn i henne. Vi sto på perrongen. Vi var femten år og venner. «Hva da?» sa jeg, for jeg kunne ikke høre noe annet enn musikken fra den ene ørepluggen. Jeg tror kanskje det var Animal Collective. Carys lo, og det skjedde ikke ofte. «Du har musikken for høyt på,» sa hun og nappet i ledningen med den ene fingeren sånn at ørepluggen falt ut. «Hør, da.» Vi sto stille og lyttet, og jeg kan huske absolutt alt jeg hørte akkurat da. Det var lyden av toget vi nettopp hadde gått av, som kjørte ut fra stasjonen mot byen. Det var mannen i billettluka som forklarte en eldre mann at ekspresstoget til St. Pancras var innstilt på grunn av snøen. Det var trafikken i det fjerne, vinden over oss, susingen fra stasjonstoalettet og «Toget som ankommer på – spor 1 – er 08.02-toget – til Ramsgate», snø som ble 9
måkt, og sirenen fra en brannbil og Carys stemme og ... Brann. Vi så mot byen, stille og dekket av snø. Vanligvis kunne vi se skolen herfra, men nå var det en sky av røyk i veien. «Hvorfor så vi ikke røyken da vi gikk på toget?» spurte Carys. «Jeg sov,» sa jeg. «Ikke jeg.» «Du fulgte ikke med.» «Så da har altså skolen brent ned,» sa hun og gikk bort til en benk for å sette seg. «Sju år gamle Carys ønske har endelig gått i oppfyllelse.» Jeg ble stående litt til og se, før jeg gikk for å sette meg ved siden av henne. «Tror du det var de pøblene?» spurte jeg og tenkte på de anonyme bloggerne som hadde kommet med trusler mot skolen den siste måneden. Carys trakk på skuldrene. «Spiller det noen rolle?» «Det spiller en rolle, ja.» Det begynte å gå opp for meg hva dette betydde. «Det er – det er veldig ille. Nå må vi sikkert bytte skole. Det ser ut som om hele Cblokka og D-blokka – ja, at de bare er borte.» Jeg krøllet skjørtet i hendene. «Skapet mitt er i D-blokka. Skisseboka mi ligger der. Jeg har brukt dagevis på noen av de arbeidene.» «Uff da.» 10
Jeg grøsset. «Hvorfor gjorde de det? De har ødelagt så mye. Ødelagt for så mange. Prosjektoppgaver og skolearbeid, ting som er viktig for folks framtid. De har rett og slett ødelagt livet til folk.» Carys så ut som hun tenkte over det, så åpnet hun munnen, men lukket den igjen uten å si noe.
1 Sommertermin a)
JEG VAR SMART
«Vi bryr oss om hvordan elevene våre har det, og vi bryr oss om at de gjør det bra,» sa rektor, dr. Afolayan, til 400 foreldre og videregående elever på foreldrekvelden i anledning slutten av tredje termin. Jeg var sytten år og jenteprefekt, og jeg satt bak scenen, for jeg skulle holde tale om to minutter. Jeg hadde ikke skrevet noen tale, men jeg var ikke nervøs. Jeg var veldig fornøyd med meg selv. «Vi ser på det som vår plikt å gi unge mennesker de beste mulighetene verden i dag kan tilby.» Jeg hadde greid å bli jenteprefekt året før med en plakat av meg selv med dobbelthake. Dessuten hadde jeg brukt ordet «meme» i valgkamptalen. Jeg ga inntrykk av at jeg overhodet ikke brydde meg om hvem som ble valgt, selv om det var helt omvendt, og det gjorde at folk fikk lyst til å stemme på meg. Ikke si at jeg ikke kjenner mitt publikum. Men jeg var likevel ikke helt sikker på hva jeg skulle 15
snakke om. Afolayan hadde allerede nevnt alt det jeg hadde skriblet ned på nattklubbflygebladet jeg fant i jakkelomma for noen minutter siden. «Cambridge og Oxford-programmet vårt har vært spesielt populært i år ...» Jeg krøllet sammen lappen og slapp den ned på gulvet. Jeg måtte bare improvisere. Jeg hadde holdt tale på sparket før, så det gikk sikkert bra, og ingen la merke til om talene var improviserte – ingen lurte på om de var det, engang. Jeg ble sett på som en veldig ordentlig og pliktoppfyllende person som alltid gjorde lekser og alltid fikk gode karakterer, og som skulle inn på universitetet i Cambridge etter videregående. Lærerne elsket meg, og de andre elevene misunte meg. Jeg var smart. Jeg var den beste eleven på kullet. Jeg skulle gå på universitetet i Cambridge, og jeg skulle få en god jobb og tjene masse penger, og jeg skulle bli lykkelig. «Og jeg synes,» sa dr. Afolayan, «at lærerstaben også fortjener en applaus for innsatsen de har lagt ned i år.» Publikum klappet, men jeg så at noen elever himlet med øynene. «Og nå har jeg gleden av å gi ordet til vår jenteprefekt, Frances Janvier.» Hun uttalte etternavnet mitt feil. Jeg så Daniel Jun, 16
gutteprefekten, se på meg fra den andre siden av scenen. Daniel hatet meg. Vi var begge nådeløse studiemaskiner. «Frances har oppnådd jevnt sterke resultater helt siden hun begynte hos oss, og vi er stolte av å kunne si at hun representerer alt det vi står for her på Akademiet. Hun skal snakke litt om hvordan hun har hatt det som elev på Akademiet i år, og planene sine for framtiden.» Jeg reiste meg og gikk ut på scenen, og jeg smilte, og jeg kjente meg bra, for dette kunne jeg.
FORTELLEREN
«Du har ikke tenkt å ta det på sparket igjen, Frances?» hadde mamma spurt femten minutter tidligere. «Forrige gang avsluttet du talen ved å gi alle tommelen opp.» Hun hadde stått sammen med meg i gangen utenfor sceneinngangen. Mamma elsket foreldrekvelder. Hun elsket de forvirrede blikkene vi ble møtt av når hun sa at hun var moren min. Det er fordi jeg er mørk, mens hun er hvit, og av en eller annen grunn tror folk at jeg er spansk, siden jeg tok privatundervisning i spansk i fjor. Hun elsket også å høre alle lærerne fortelle om og om igjen hvor fantastisk jeg var. Jeg viftet med flygebladet. «Unnskyld meg. Jeg er faktisk meget godt forberedt.» Mamma rev lappen ut av hånda mi og leste fort gjennom. «Det står tre punkter her. Og det siste er «noe om Internett».» 18
«Jeg trenger ikke mer enn det. Jeg er god på svada.» «Det vet jeg jo at du er.» Mamma ga meg lappen tilbake og lente seg mot veggen. «Men det hadde vært fint å slippe å høre deg snakke i tre minutter om Game of Thrones igjen.» «Du har tydeligvis ikke tenkt å la meg glemme den talen.» «Nei.» Jeg trakk på skuldrene. «Det viktigste er med. Jeg er smart og flink, jeg skal studere på universitetet, bla bla bla bla karakterer suksess lykke. Det går bra.» Noen ganger kjentes det som om det var det eneste jeg snakket om. Å være smart var tross alt min største kilde til selvtillit. Jeg er en tragisk person på alle måter, men jeg skulle i hvert fall studere på universitetet. Mamma hevet det ene øyenbrynet. «Nå blir jeg nervøs.» Jeg prøvde å ikke tenke mer på det og tenkte isteden på hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem. Hjemme skulle jeg lage kaffe og spise et kakestykke, og så skulle jeg gå opp på rommet mitt og sette meg på senga og høre på den siste Universe City-podcasten. Universe City var en podcastserie på YouTube om en dresskledd studentdetektiv som var fanget på et sci-fiuniversitet fullt av monstre. Ingen visste hvem som lagde podcasten, men det var stemmen til fortelleren som gjorde at jeg ble hektet – den var så myk og behagelig. 19
Den var søvndyssende. Det kjentes litt som å bli strøket over håret. Det var det jeg skulle gjøre når jeg kom hjem. «Er du sikker på at det går bra?» spurte mamma og så på meg. Hun spurte alltid om det før jeg skulle snakke for forsamlinger, og det gjorde jeg ganske ofte. «Det går bra.» Hun rettet på kragen min og prikket på prefektmerket mitt med den ene fingeren. Hun spurte: «Hvorfor var det du ville bli prefekt, igjen?» Og jeg svarte: «Fordi jeg er god til det», men jeg tenkte: Fordi universitetene elsker det.
DØ PÅ EN BRA MÅTE
Jeg sa det jeg skulle si, og kom meg av scenen og sjekket telefonen, for jeg hadde ikke sett på den hele ettermiddagen. Og da oppdaget jeg den. Twitter-meldingen som skulle forandre livet mitt. Kanskje for alltid. Med et sjokkert host falt jeg ned i en plaststol. Jeg grep gutteprefekten Daniel Juns arm så hardt at han freste: «Au! Hva er det?» «Noe vanvittig stort skjedde meg nettopp på Twitter.» Daniel hadde virket så vidt interessert inntil jeg sa ordet «Twitter», nå gjorde han en grimase og dro til seg armen. Han rynket på nesen og så bort som om jeg hadde gjort noe pinlig. Det eneste man trenger å vite om Daniel Jun, er at han sannsynligvis ville tatt sitt eget liv hvis det kunne gitt ham bedre karakterer. For de fleste andre var vi én og samme person. Vi var smarte, og vi ville inn på Cam21
bridge, og det var det eneste de så: to glitrende akademiske guder som svevde høyt over skolebygget. Forskjellen på oss var at jeg syntes «rivaliseringen» mellom oss var til å le høyt av, mens David oppførte seg som om vi var i full krig om hvem som var den største nerden. Uansett. Det var faktisk to store ting som hadde skjedd. Den første var dette: @UniverseCity følger deg
Og den andre var en direktemelding til «Toulouse», som var aliaset mitt på nett: Direktemelding fra Radio hei tolouse! Dette blir kanskje rart men jeg har sett litt av Universe City-fankunsten du har lagt ut og jeg liker det så utrolig godt jeg lurte på om du kunne vært interessert i å jobbe med serien og illustrere Universe City-episodene? Jeg har prøvd å finne noen med en stil som passer og jeg elsker det du gjør
22
Jeg tjener ikke penger på Universe City, så jeg kan ikke betale deg og jeg forstår veldig godt hvis du ikke kan, men det virker som om du liker serien godt og jeg lurte på om dette er noe du kan tenke deg. du blir selvfølgelig kreditert med navnet ditt. Jeg skulle ønske jeg kunne betale deg, men jeg har ingen penger (jeg er skoleelev). ja. så si ifra hvis du er interessert. Jeg elsker uansett tegningene dine.Veldig. ok. Radio x
«Ja, få høre, da,» sa Daniel og himlet med øynene. «Hva er det som har skjedd?» «Noe stort,» hvisket jeg. «Ja, jeg skjønte det.» Det slo meg plutselig at jeg ikke på noen måte kunne fortelle dette til noen. De visste ikke engang hva Universe City var, og fankunst var uansett en ganske rar hobby, og de kom kanskje til å tro at jeg tegnet porno eller noe, og så ville de søke seg fram til Tumblr og lese alle de personlige postene mine, og det ville bli helt forferdelig. Skolens smarting og jenteprefekt Frances Janvier avslørt som fangærning. Jeg kremtet. «Eh … ikke noe som ville interessert deg. Bare glem det.» «Greit.» Daniel ristet på hodet og snudde seg bort. 23
Universe City. Hadde valgt. Meg. Som. Illustratør. Det kjentes som om jeg skulle dø, men på en bra måte. «Frances?» hørte jeg en veldig lav stemme si. «Går det bra med deg?» Jeg kikket opp og så Daniels bestevenn, Aled Last, stå rett foran meg. Aled Last så alltid ut som et barn som har kommet bort fra moren sin på supermarkedet. Det var kanskje fordi han så veldig ung ut, fordi øynene hans var så runde, og fordi han hadde helt mykt babyhår. Han så aldri ut som om han følte seg vel i sine egne klær. Han gikk ikke på skolen vår, men på et guttegymnas på den andre siden av byen. Han var bare tre måneder eldre enn meg, men gikk et klassetrinn over og siste året på videregående. De fleste visste hvem han var, på grunn av Daniel. Jeg visste hvem han var, fordi han bodde i huset tvers over veien for meg, og fordi jeg var venner med tvillingsøsteren hans før, og fordi vi pleide å ta samme tog til skolen. Selv om vi satt i forskjellige vogner og ikke snakket med hverandre. Aled Last sto ved siden av Daniel og stirret på meg der jeg satt i stolen og hyperventilerte. Han vred litt på seg og fortsatte: «Øh, unnskyld, eh, jeg mener, det så ut som om du følte deg dårlig eller noe sånt.» Jeg prøvde å la være å bryte ut i hysterisk latter. «Det går fint,» sa jeg, men jeg gliste og så sikkert ut 24
som om jeg hadde tenkt å drepe noen. «Hva gjør du her? Daniel-støtte?» Det ble sagt at Aled og Daniel hadde vært uatskillelige hele livet, til tross for at Daniel var en arrogant og påståelig drittsekk, mens Aled kanskje sa femti ord om dagen. «Eh, nei,» sa han. Som vanlig snakket han så lavt at det nesten ikke gikk an å høre. Han så livredd ut. «dr. Afolayan ville at jeg skulle holde en tale. Om universitetet.» Jeg stirret på ham. «Du går ikke på denne skolen engang.» «Øh, nei.» «Men hvorfor?» «Det var Mr. Shannons idé.» Mr. Shannon var rektor på skolen til Aled. «Det var noe med noen bånd mellom skolene våre. Det var egentlig en venn av meg som skulle gjøre det … han var prefekt i fjor … men han er opptatt, så … han spurte om jeg kunne gjøre det isteden og … ja.» Aleds stemme ble lavere og lavere mens han snakket, det var nesten som om han ikke trodde at jeg hørte etter, selv om jeg så rett på ham. «Og så sa du ja?» sa jeg. «Ja.» «Hvorfor?» Aled lo nervøst. 25
Man kunne faktisk se at han skalv. «Fordi han er en nepe,» sa Daniel og la armene i kors. «Ja,» mumlet Aled, men han smilte. «Du trenger ikke gjøre det,» sa jeg. «Bare si at du er syk, så slipper du.» «Jeg må nesten gjøre det,» sa han. «Du trenger ikke gjøre noe du ikke vil,» sa jeg, men jeg visste at det ikke var sant, og det gjorde Aled også, for han bare lo og ristet på hodet. Vi sa ikke mer. Nå sto Afolayan på scenen igjen. «Og så har jeg gleden av å ønske velkommen til Aled Last, en av guttegymnasets aller beste elever fra trettende trinn, som skal begynne på et av Storbritannias beste universiteter i september. Ja, hvis han klarer å opprettholde karaktersnittet sitt, da!» Foreldrene i forsamlingen lo. Daniel og Aled og jeg lo ikke. Afolayan og foreldrene begynte å klappe, og Aled gikk ut på scenen og bort til mikrofonen. Jeg hadde gjort dette tusen ganger, og jeg kjente det alltid litt i magen rett før, men å se Aled gjøre det nå var av en eller annen grunn tusen ganger verre. Jeg hadde egentlig aldri snakket noe særlig med Aled. Han tok samme tog til skolen som jeg, men satt i en annen vogn. Jeg visste omtrent ingenting om ham. «Øh, hei, ja,» sa han. Han hørtes ut som om han 26
nettopp hadde grått. «Jeg visste ikke at han var så sjenert,» hvisket jeg til Daniel, men Daniel svarte ikke. «Ja, i fjor da, så var jeg på intervju …» Daniel og jeg hørte ham streve seg gjennom talen. Daniel, som var like vant til å snakke foran forsamlinger som jeg, ristet innimellom på hodet. På et tidspunkt sa han: «Han skulle for faen bare sagt nei.» Jeg likte egentlig ikke å se på, så jeg lente meg tilbake i stolen og leste Twitter-meldingen femti ganger. Jeg prøvde å koble av og fokusere på Universe City og meldingene. Radio likte illustrasjonene mine. Dumme små skisser av karakterene, rare strektegninger og kruseduller jeg hadde lagd midt på natten i den billige skriveboka istedenfor å skrive ferdig historieoppgaven. Noe sånt som dette hadde aldri skjedd meg før. Aldri. Da Aled gikk av scenen og kom bort til oss igjen, sa jeg: «Så bra, det gikk kjempefint!» selv om vi begge visste at det var enda en løgn. Jeg møtte blikket hans. Han hadde mørkeblå ringer under øynene. Kanskje han også var oppe om nettene. «Takk,» sa han, og så gikk han sin vei, og jeg trodde ikke at jeg kom til å se ham igjen.