Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2016 Oversatt fra svensk av: Lene Stokseth, MNO Omslagsdesign: Christoffer Grav Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13/18 Papir: 80 g Ensolux Cream 1.6 Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland 2016 ISBN 978-82-8238-135-2 www.mangschou.no Innkjøpt av Norsk kulturråd Originalens tittel: lite ihop Copyright © Lilla Piratförlaget AB, 2013
Ava er et fint navn. Og Ella. Eller Lea. Zoë! Det syns jeg er dritkult. Eller Zoey, hvis man heller vil stave det sånn. Den som er en Zoë/Zoey, har garantert kule klær og sterk personlighet, det hører man på navnet. Hudson er i en klasse for seg. Nesten som et etternavn, men så har man det som fornavn. Kjempetøft. Men Majken? Hallo? Hvordan sier man det på engelsk? Kanskje Mike eller Mikey, som vennene mine sier noen ganger. S-t-y-g-t. Broren min heter Pontus fordi pappa hadde en bestevenn som døde i en bilulykke da han var femten, og
3
den gutten het Pontus. Ifølge pappa var bestevennen snill, morsom, modig og omtrent alt man kan ønske seg å være. Derfor er det en slags hyllest til ham at broren min fikk det navnet. Men hvorfor døpte de meg Majken? De kommer bare med tamme forklaringer som «det er jo så fint» og «Majken er et kjempesøtt navn» og «vi bestemte oss for det så snart vi fikk vite at vi skulle ha deg». Det kan faktisk hende at folk ikke drømmer om å være «kjempesøte» og stå på kjøkkenet og bake muffins og ha forkle med volanger, slik man ser for seg når man hører «Majken». Hva om man heller vil være kul? I jeans? Og sitte på en fin kafé et sted i en storby og skrive intelligente avisartikler eller dritbra bøker? Skal jeg fortelle deg hva Majken er da? Ikke bra. Disaster. Det aller kuleste navnet jeg vet om, øverst på listen forever, er Izzy. Og nå var klokka sju minutter på fire, og jeg satt i en tom korridor og ventet på akkurat henne. Jeg kunne høre gitarmusikk fra et rom litt til høyre, men det var ingen mennesker å se. Vanligvis er dette skolen min. Den var jo det nå også. Rommene, mener jeg. Men nå hadde nesten
4
alle vanlige elever gått hjem, og jeg var igjen for å ha spilletime. Fiolin. Ja, det er teit å spille fiolin. Kjempeteit. Det er jeg fullt klar over. Og nei, jeg har ikke tenkt å bli klassisk musiker eller å satse seriøst på det. Ja, jeg vet det, det ville vært mye lurere å begynne på gitar da jeg valgte instrument for lenge siden. Tessan sa det hver gang hun så fiolinen min. «Tenk om du hadde begynt på gitar i stedet. Tenk så sykt god du ville vært nå. Du kunne vært med i et band. Og så hadde du kunnet skrive låter!» Som om det ikke går an å være sykt god på fiolin? Eller skrive låter? Hæ? Jeg er ikke sykt god, men det ville jeg kanskje vært hvis jeg hadde jobbet bra nok fra begynnelsen. Jeg er bare middels god. Har aldri skrevet «låter» heller. Men jeg var med i et orkester en stund. Nesten som et band. Bare at vi ikke sto på en scene og sang og gjorde moves og så tøffe ut. Til publikums hysteriske jubel. Nei, vi satt helt stille foran notestativet og spilte ... noe sånt som «Äppelbovalsen». For familiene våre. Nærmeste pårørende. Som klappet høflig og ordentlig uten tegn til hysteri.
5
Orkesteret var ikke det minste kult, og nå har jeg sluttet der. Det var faktisk kjedelig. Tessan hadde rett i det. Nå har jeg bare spilletimene. Hun sa ingenting, men jeg kunne se hva hun tenkte da hun spurte meg om hva jeg skulle gjøre etter skolen i dag, og jeg svarte at jeg skulle spille. Men herregud, hvor lenge ...? (Skal jeg holde på med det.) Og i år igjen?! Ja. I år igjen. Døra lengst nede i korridoren gikk opp. En gutt kom inn. Han bar på et gitarfutteral og gikk ganske sakte, sjekket nummeret på alle dørene. «Det er her,» kunne jeg sagt og nikket mot døra med gitarlyder. Det var ikke vanskelig å skjønne hvor han skulle. Men jeg nølte et sekund, og etterpå sa jeg ingenting, trakk bare fiolinkassen nærmere benken. I tilfelle han ville sitte. Eller som et tegn. Her. Da han kom nærmere, hørte han musikken, for han sluttet å se på tallene og fortsatte bare rett fram. Så på døra musikken kom fra. Jepp, der. Stilte seg litt på skrå foran meg. Det var en benk til der, men den var femten meter
6
lenger borte. Han så mot den og skottet bort på meg. Jeg satt helt på den ene enden, så det var god plass, men han satte gitaren ned på gulvet og bestemte seg visst for å bli stående. Fnyste så luggen blåste opp. Han hadde blondt hår. Litt uklipt og ganske lang lugg. Blå øyne. Hvit Rolling-Stones-T-skjorte (med den røde munnen), litt for stor og ganske slitt. Han hadde sikkert arvet den etter moren eller faren eller noe. Han så ikke mer på meg, lente seg bare mot veggen. Jeg kjente ham igjen med en gang. Han var den nye i 7b. «Men herregud, Evve, sjekk han der! Er det han fra Piteå Summer Games?!» utbrøt Tessan da vi satt og spiste en dag i forrige uke. Hun trakk Evve oppglødd i armen. «Hva var det han het? Jeppe? Han som var på samme lag som Wille og Amir, vet du.» Evve bråsnudde og inspiserte den utpekte gutten som sto og forsynte seg med mat. «Nei, men han ligner,» sa hun. «Han ligner sykt mye,» sa Tessan. «Tenk om han hadde flyttet hit!» Hun og Evve så først på ham og så på hverandre.
7
Da begynte de å fnise. «Var det dem du viste bilder av?» spurte Molly, og Evve nikket. «Herregud, som de holdt på,» smilte hun fornøyd. Veldig fornøyd. «Hvordan da?» spurte jeg. «De bare tullet og sånn,» sa hun. «Du skjønner hva jeg mener.» Nei, det gjorde jeg slett ikke. Jeg ante ikke hvem Wille, Amir eller Jeppe fra Piteå Summer Games var, og jeg hadde heller ikke sett noen bilder eller hørt noe som helst om hvordan de holdt på. Da Tessan og Evve kom hjem fra den fotballturneringen, fortalte de bare at det ikke hadde gått så bra for laget, men at det hadde vært ganske gøy likevel. De forklarte aldri hva de mente med «ganske gøy». Eller rettere sagt: Tessan forklarte ikke noe for meg, men det hadde Evelina tydeligvis gjort for Molly. «Dere ble ikke venner på Facebook, ble dere vel?» spurte Tessan, og Evve ristet på hodet. «Synd.» «Mm,» sa Evve. «Hva gjorde dere med dem, da?» spurte jeg og så på Tessan. «Å, vi hang liksom bare sammen,» sa hun avvisende.
8
«Ikke noe spesielt. De kom fra Arvidsjaur.» Dette var det første jeg hadde sagt til henne i hele lunsjen, og jeg hadde aldri spurt om noen gutter fra Arvidsjaur før. Likevel svarte hun som om jeg hadde pepret henne med pågående spørsmål i et kvarter, og nå orket hun snart ikke mer, nå måtte jeg gi meg. Jeg skjønte ingenting. Molly visste det jo, så det var ingen hemmelighet. Og hvis Evelina hadde fortalt det til henne, kunne vel Tessan fortelle det til meg? Vi gjorde jo alltid det. Tessan var min bestevenn, og Molly var Evves. Sånn hadde det vært i evigheter. Vi var ofte sammen alle fire, men vi visste liksom alle sammen hvordan den interne inndelingen var. Det dumme var at Tessan hadde vært sånn mot meg noen ganger de siste ukene. Irritabel. Helt uten grunn. Jeg sa noe, hun freste, og jeg bare men, what, unnskyld? Men hvis jeg spurte henne om hva det var, sukket hun bare og sa «ingenting» og virket like oppgitt som nå nettopp. Evelina og Molly freste ikke til hverandre. Belinda, som satt ved siden av Tessan, fulgte også kantinegutten med blikket og lagde en slags anerkjennende mhm-lyd. Märta, læreren vår, sier alltid at man ikke trenger
9
å like alle, men at det ikke er noen unnskyldning for å mobbe eller plage dem. Med det samme Belinda begynte i klassen vår i femte, kjente jeg at jeg ikke likte henne. Jeg syntes hun var masete og slitsom. Og så innmari rosa fra topp til tå. Omtrent fem sekunder etter at hun var blitt presentert for klassen, begynte hun å pipe forskremt fordi det fløy en veps i nærheten. Det var tydelig at hun overdrev bare for å få oppmerksomhet. Da Jocke reiste seg og prøvde å vifte den bort, ble hun fornøyd. Jeg skjønner ikke at folk går på sånt! Det virker som om alle gutter liker henne. Og neste dag, da hun kom i en rosa topp med masse paljetter og så ut som om hun skulle på fest, syntes Sofia og noen andre at hun var kjempefin. Jeg har ikke så mange rosa klær. Og absolutt ingen paljetter. Jeg syns ikke det er så veldig Ava, Zoey eller Hudson. Rosa er mer «Majken med forkleet». Jeg liker svart. Ikke fordi jeg er emo eller goth, jeg syns bare svart er fint. «Kondolerer,» pleide farfar alltid å si på fleip til meg før, men nå har han vent seg til det. Da jeg skulle kjøpe nye briller i år, valgte jeg svart innfatning. Optikeren sa sikkert fem ganger at
10
det var uvanlig med den fargen på barnebriller, men at jeg kledde dem veldig godt. De forrige brillene mine var det ingen som tenkte over, men de nye syns skikkelig. De er distinkte, som optikeren sa. Man vil jo mye heller være distinkt enn søt, ikke sant? Da jeg brukte dem på skolen første gang, utbrøt alle «Oi! Nye briller!» da de fikk se meg. De sa «oi» på en god måte. Alle unntatt Belinda. Det ville sikkert aldri falt henne inn å kjøpe sånne. Forresten ville hun vel tenkt på det som en stor katastrofe hvis hun måtte gå med briller i det hele tatt. Hvordan blir det egentlig bestemt hvem som skal bli populære? Av hvem? Og hvorfor kryr det ikke av gutter rundt Tessan, Molly og Evelina? De er mye smartere enn Belinda og minst like pene. Molly, for eksempel, er adoptert fra Korea. Håret hennes er så blankt og langt og superfint. Håret mitt er faktisk også fint. Helt objektivt. Det har jeg fått høre siden jeg var liten. Det er tykt, krøllete og langt, og så er det liksom så mye av det. Da jeg var liten, kom fremmede damer bort til meg og kalte meg eventyrprinsesse og sånt. Jeg ser ganske ok ut ellers også. Vi er mange som ser helt ok ut, men likevel er det slitsomme mase-Belinda alle
11
svinser rundt. Jeg skjønner det ikke! Å bli populær er noe som bare skjer. Plutselig vet liksom alle at den og den personen er det, men ingen kan forklare hvorfor. Belinda var sammen med en gutt en stund i vår. Han går i niende nå. «En eldre mann!» pleide jeg og Tessan å fnise. Etter det er det som om Belinda tror at alle gutter ser på henne, og at hun kan velge og vrake. Hvis hun vil være sammen med noen, vil den personen garantert være med henne. Ok, det er jo sånn av og til, for det er flere som liker henne. Men ikke alle. Først da Arvidsjaur-gutten hadde fulgt etter de andre i klassen sin og satt seg ved et bord, snudde Belinda seg riktig vei igjen. Da vekslet hun og Tessan et hemmelighetsfullt blikk, og så smilte Tessan litt. Hallo? Hva var det? Belinda har heller ikke vært i Piteå og spilt fotball, så hvorfor fikk ikke hun også et fnys? Det er jeg som er Tessans venninne! Jeg skjønte jo at det var best å holde kjeft om sånt akkurat da, men tenk om jeg torde å ta sjansen nå som den samme gutten sto noen få meter fra meg i skolekorridoren med et gitarfutteral ved føttene? Pepre ham med spørsmål. «Hei, hvem er du? Kommer du fra Arvidsjaur? Vet du at du har en lookalike som
12
heter Jeppe? Hva heter du? Er du sammen med noen? Vil du være sammen med noen? Hva liker du å gjøre i fritiden? Spille fotball?» Neste gang vi så ham, kunne jeg ramset opp fakta. Det ville vært uventet. Tessan og Evelina ville kanskje blitt imponert. I hvert fall overrasket over at jeg ... Gutten så ut gjennom vinduet på alt som skjedde der ute. Det vil si: ingenting. Like lite som her inne. Bare jeg som satt på benken og pirket på skorpen etter et myggstikk på albuen. Men han hadde jo ikke virket interessert i å si hei engang, så ... Han virket faktisk litt overlegen. Tre på fire gikk døra til korridoren opp igjen, og denne gangen var det endelig Izzy. «Majken!» ropte hun og kom kjappklaprende mot meg i tresko. Hun driter i at det er skoforbud på skolen, og at alle egentlig skal ta av seg på beina rett innenfor ytterdøra. «Hallo!» Izzy er 173 centimeter og 26 år gammel. Hun har bursdag 12. juli. Bor på Mariehem. Har bodd i London før. Og i Stockholm. Nå deler hun leilighet her i Umeå med en kamerat som heter Gabriel, men kalles Gabbe. Han er ikke kjæresten hennes. Hun har farget mørkt brunt hår i en ganske vill
13
frisyre som er litt som en bob, bare villere. Med tykke, rødgylne striper. Det er så fint. (Egentlig har hun musebrunt, trist hår, sier hun, men det tror jeg ikke noe på.) I dag hadde hun på seg en ny, flagrende mørkeblå kjole som jeg aldri har sett før. Og et grønt armbånd. Det er favoritten hennes, hun går alltid med det. Små, grønne perler på en stiv sølvtråd. Et perfekt armbånd når man spiller fiolin, fordi det er 1) pent, men 2) verken klirrer eller lager lyd, så det er 3) ikke forstyrrende for the music. Hun smiler ofte, ofte. Nå, for eksempel. Hun lo og vinket også. «Heeei!» Og da vi klemte hverandre, luktet hun så godt. Fersken? Ja, en svak duft av fersken. «Hvordan har du hatt det? Hva har du gjort i sommer? Hvordan var Paris? Gud, så gøy! Spiste du un croissant? Og le Big Mac? Oui?» Hun sa det med overdreven fransk uttale og fniste og var brun og glad, og jeg fikk tjue spørsmål til mens hun låste opp døra til rommet der vi skulle være, og så slo hun galant ut med armen til meg, «mademoiselle!», og jeg lo og fikk lyst til å storme inn. Merci! Nå er vi her! Izzy! Hei!
14
Dette var grunnen til at jeg fortsatte 책 spille p책 den teite fiolinen. Det siste jeg fikk med meg, var hvordan den nye gutten s책 p책 oss.