sofia nordin
Oversatt av Lene Stokseth, MNO
Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2017 Oversatt fra svensk av: Lene Stokseth, MNO, www.lene.stokseth.no Omslagsdesign: Helene Brox Sats: Mangschou Papir: 70 g Enso Creamy 1.8 Satt med: Adobe Garamond 12,5/17 Trykk og innbinding: Bookwell Digital, Finland 2017 ISBN 978-82-8238-172-7 www.mangschou.no Originalens tittel: Det händer nu Copyright © Sofia Nordin 2010 Originally published by Rabén & Sjögren, Stockholm, Sweden Norwegian edition published in agreement with Koja Agency
vi sitter i oppholdsrommet i storefri, Sigrid og jeg, og Mimmi, Zainab og Isis, og plutselig er det som om jeg ikke holder ut lenger. Jeg vil skrike eller kaste ting rundt meg. Hva er det jeg driver med? Hva er det egentlig vi driver med, alle sammen? Det kjennes som om vi sitter her og leker en slags lek der vi later som om vi er kule. Det rare er at det er det samme som at vi er kule. Man trenger bare å late som, så skjer det. Så idiotisk. Tror vi at det spiller noen rolle hva noen ungdommer sitter og later som i et oppholdsrom på en skole i et latterlig lite land langt oppe i NordEuropa? Seriøst, hvem bryr seg? Jeg vil ikke late som i ett sekund til. Jeg vil kysse Sigrid mens alle ser på. Jeg vil skrike at de skal drite i det. Jeg vil … Men jeg sitter bare her og fortsetter å snakke om en ny, fantastisk leppestift som Isis har funnet kjempebillig på H&M, og en kjempesøt gutt som har samme gitarlærer som Zainab. 5
Jaha, tenker jeg. Konsentrer deg nå, Stella. Leppestift, søt gutt. Du vet at du kan dette her. Det er spesialiteten din. Du vet at de tror det er viktig. Jeg ser på dem, alle sammen, og klarer ikke la være å lure på om de også sitter og ønsker at de torde skrike rett ut. Om de sitter der og tenker at vi er latterlig små, og at vi må slutte å late som. Kanskje. Men antagelig ikke. For Zainab er gitargutten sikkert like viktig som Sigrid er for meg. Men likevel, hvorfor skal jeg være nødt til å høre historier om ham hver eneste uke bare fordi Zainab endelig har fått treffe ham igjen? Så han ikke litt spesielt på henne? Og han smilte faktisk kjempefint da de spilte sammen og det låt bra. Betyr det at han elsker henne over alt i hele verden, og at de skal leve lykkelig alle sine dager? Jeg vil riste henne og si: «Men herregud, han liker vel bare å spille gitar!» Man smiler vel når det låter bra, hvor vanskelig er det å forstå? Hvorfor må vi snakke om ham når hun som virkelig betyr noe for meg på ordentlig, sitter rett foran meg? Hun sitter på et bord og dingler med beina, jeg sitter på et annet bord og dingler med beina, og innimellom skumper skotuppene våre borti hverandre. Sko mot sko – skal jeg være nødt til å nøye meg med det? Zainab gnåler om den søte gitargutten, og jeg stiller interesserte spørsmål og fniser og sukker og sier: «mm» og «hmm» og «men herregud, er det sant?» akkurat når 6
jeg skal, og så prøver jeg leppestiften til Isis, og jeg må vel innrømme at det blir pent, men likevel, liksom. Spiller det noen rolle? Hvis det uansett ikke gir Sigrid lyst til å kysse meg, kan det være det samme. Kan ikke noen bare skjønne at Sigrids skotupp som streifer min før den pendler tilbake, er viktigere enn all verdens leppestifter og gitargutter?
ja vel, da. Jeg har blitt forelsket. Søtt og fint og fantastisk, ikke sant? Selvfølgelig. Det er bare det at jeg har forelsket meg i en jente. I Sigrid. Det virker kanskje ikke som noe problem. Nå for tiden er det vel nesten bedre enn å bli forelsket i en gutt, sånn som alle andre. Ekstra interessant. Ikke som før i tiden, da folk syntes det var ekkelt, eller hva? Ja, det er kanskje bedre nå enn det var før. Da måtte man gifte seg med en gutt og bare holde kjeft. Late som ingenting når den pene nabokona man var forelsket i, kom på besøk og drakk kaffe og byttet kakeoppskrifter. Eller hva man nå gjorde på den tiden. Ellers måtte man leve ensom og skuffet i en hytte langt borte fra alle andre og bare snakke med kattene sine. Man kunne muligens rømme med en vakker sirkusprinsesse og leve på flukt. Da ville alt være som i et eventyr, og man kunne ha kjempestore kjoler og ha sex i krinoline. Men det ville jeg sikkert ikke tort. Det er ikke hvem 8
som helst som tør å rømme med vakre krinolineprinsesser, og selv er jeg nok ganske feig. Det er vel ikke alle som er enige i det. De syns at jeg er spennende og morsom og tør å gjøre sprø ting. Men jeg vet jo hvordan det egentlig er. Inni meg. Der er jeg ganske feig. Som dette med at jeg er forelsket i Sigrid. Det gjør meg redd. For hva hun og alle andre skal synes. Sannsynligvis ville Sigrid mene at jeg var sprø, men verden går ikke akkurat under av den grunn. Jeg tror også at de andre ville synes jeg var sprø, men at jeg likevel ville fortsette å være populær. Kanskje de til og med ville synes det var spennende. Men likevel. Selv om det nesten er in å være homo, vet man jo aldri. Det er umulig å vite på forhånd hvordan folk tenker. Tenker, forresten – det er ikke engang det de gjør. De reagerer bare, følger etter den som tilfeldigvis leder akkurat da. Noen sier noe i forbifarten, og etterpå er det sant. Hele skolen vet det. Det vet jeg godt, for jeg har selv vært den som har spredd nye sannheter. Det kan være en maskara som jeg sier er dritfin, og plutselig vet alle at det er den beste maskaraen. I hvert fall den uken. Eller så kan det være noen som sier at en lærer er dum, og så må læreren tåle at det er sant. Han eller hun er dum. Hvis den rette personen sier det på det rette tidspunktet. Det virker litt tilfeldig, for det meste de fleste sier, 9
er det jo ingen som legger merke til engang. Det må være riktig person som sier det på riktig tidspunkt. Og jeg ser ofte ut til å være rett person og finne det rette tidspunktet. Ja, folk liker meg, og det vil jeg gjerne at de skal fortsette med. Sigrid er så klart viktigere, viktigst, men hvis jeg uansett ikke kan få henne … Da kan jeg like gjerne fortsette å være en av skolens dronninger. En sånn som folk beundrer. Da kommer Sigrid også til å beundre meg, og det er viktigere enn alle de andre beundringene til sammen. Jeg kan i det minste få være bestevenninnen hennes. Ingenting er verdt risikoen for å miste det. Jeg burde selvfølgelig beskrive henne. Hun heter altså Sigrid. Bare det – som en gammel dame på et aldershjem. Men hun går i tiende, akkurat som meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. At hun er fantastisk vakker og intelligent? Jeg vet ikke engang om det er sant. Hvis hun skulle vært med i en film, ville hun spilt den morsomme, småsprø jenta som er venn med den pene hovedpersonen. Da er vel jeg den pene hovedpersonen, og det er jo fint. Bortsett fra at de pene hovedpersonene som oftest er ganske kjedelige. Og smart, ja, det er hun vel. Hun vet ikke alt om atomer og sånt, men hun tenker liksom kjapt, og hun får meg til å le hele tiden. Og jeg pleier ikke å le av idiotiske vitser som går ut på at noen faller eller er for tjukke eller noe annet dumt. 10
Jeg aner ikke hva hun syns. Om meg, altså. Eller, det er jo tydelig at hun liker meg, siden hun vil henge med meg hele tiden. Et annet godt tegn er at hun nesten aldri snakker om gutter, slik alle andre gjør. Men det trenger jo ikke å bety noe. Det kan like gjerne være fordi det ikke er noen på skolen vår som er gode nok for henne. Og det er det jo i så fall lett å være enig med henne i. I verste fall er det fordi hun har skjønt at jeg ikke er interessert i gutter, selv om jeg gjør mitt beste for å late som. Jeg prøver å kommentere gutter som er søte og sånt, bare fordi. For ikke å skremme folk. Men kanskje det skinner gjennom. Det er nok vanskelig å hindre at det skinner gjennom når det er så fullt av lys inni meg. Sigrid og jeg begynte i samme klasse i åttende. Likevel tok det en stund før hun ble med i gjengen vår, og enda lengre tid før hun og jeg begynte å henge masse sammen, og enda en god stund til før jeg innså at jeg var forelsket. Jeg er visst litt treg iblant. Fra før av var hun mest venn med Mimmi, og jeg tenkte ikke så mye på henne. Så ble hun en av jentene i gjengen, men det var heller ikke så spesielt. Så vet jeg ikke hva som skjedde. Vi ble venner, traff hverandre bare hun og jeg, og plutselig tenkte jeg mer på henne. Masse. Likevel skjønte jeg ikke først at jeg var forelsket. Det virker kanskje teit, men det var så uventet. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg kunne bli forelsket i en jente. Det er liksom ikke det man forventer. Man skal bli tenåring og begynne å forelske seg i 11
gutter. Det er sånt som slektninger spør om: «Har du truffet en gutt ennå, da?» Sånt sier folk. Og ja, de fleste jenter blir vel forelsket i gutter. Jeg ble i hvert fall ikke det. Jeg har nok aldri vært det, selv om jeg har klint med noen og sånn. Alle er vel nysgjerrige? Man prøver når man får sjansen, og det har alltid vært fullt av sjanser, fullt av gutter som har villet prøve med akkurat meg. Og jo, det har vært spennende, men jeg har aldri villet bli sammen med noen av dem eller ligge med dem. Har aldri skjønt hva det skal være godt for. Med Sigrid skjønner jeg nøyaktig hva det ville være godt for. Jeg angrer skikkelig på at det tok så utrolig lang tid før jeg skjønte det. Herregud, som jeg angrer på det! Jeg husker henne nesten ikke fra barneskolen engang, selv om jeg selvsagt vet at hun gikk i parallellklassen min. Jeg er så innmari teit noen ganger! Jeg har gått glipp av haugevis av år og haugevis av minner jeg skulle hatt. Noen ganger fantaserer jeg til og med om hvordan det ville vært, hva vi ville gjort sammen da vi var ti år gamle, for eksempel. Vi ville vært sammen hele tiden. Spist brødskiver sammen og sunget Singstar og fnist hele tiden og hatt de samme idolene og like jakker, sånn at det syntes lang vei i skolegården at vi hørte sammen. Nå kan vi jo ikke ha tvillingjakker og fnise hele tiden. Det ville vært altfor barnslig. Men jeg savner det. Det er fælt at jeg aldri kommer til å få være tiåringsbestevenn med Sigrid. 12
Jeg kan nesten være sint på Mimmi for at hun var smart nok til å skjønne det, for at hun går rundt med masse minner som burde vært mine. Jeg får lyst til å ta dem fra henne. Det skulle vært meg.
sigrid og moren og faren hennes og storebroren Hannes skal dra til Kreta og være borte i to uker. Sigrid har snakket om det i flere måneder allerede, men nå er det altså bestemt. De drar i påskeferien og blir borte i en uke til, siden hun har fått fri. To hele uker! Det er som hundre år. Tusen. Sigrid skal være borte fra meg i tusen år. Vi er hjemme hos henne, og hun viser meg alle bildene på hjemmesiden til reisebyrået, snakker og klikker frem og tilbake og virker så glad. Vannet er akkurat så turkisblått som det bare er i reisereklame. Jeg burde også være glad, for hennes skyld. Hun skal få dra på en morsom reise. Men det eneste jeg klarer å tenke på, er at hun ikke kommer til å være her. Hos meg! Jeg prøver alt jeg orker å smile og virke nysgjerrig når jeg spør om hotellet og hva de skal gjøre. Jeg er jo nysgjerrig. Jeg burde ikke trenge å anstrenge meg. Jeg vil vite hver minste detalj, hva hun skal gjøre hvert eneste 14
sekund hun er borte. Men likevel, det er vanskelig å høre ordentlig etter når hjernen hele tiden maser i bakgrunnen om at det er urettferdig og fælt og feil. «Egentlig kommer det nok til å være for kaldt til å bade, men vi skal selvfølgelig gjøre det likevel. Og kanskje leie bil og kjøre opp i fjellet. Alt blomstrer da, i påsken, det er helt utrolig.» Det lyser av øynene hennes. «Skal du tegne?» spør jeg, for Sigrid tegner, akkurat som meg. «Mm, og kanskje male. I hvert fall med akvarellpennene. Jeg har fått nye. Viste jeg deg dem?» Hun virker så forventningsfull, og det smitter selv om jeg egentlig nesten er sint fordi det er så feil. Ikke feil at Sigrid skal sitte i et vakkert fjellandskap og male, for det er veldig, veldig riktig. Men at jeg ikke skal være der med henne. Vi skulle sitte sammen og se ut over landskapet, være stille og konsentrere oss om det vi maler. Det skulle bare være Sigrid og meg. Det er helt perfekt, og så rart at det bare er en fantasi. Så spør hun plutselig: «Vil du være med?» Helt uten videre, midt i fantasien min. Hun er så oppspilt, og først tror jeg at hun også bare sitter og dikter. Jeg ler og sier: «Det ville vært fantastisk!» 15
«På ordentlig, mener jeg,» sier hun da, og hun tar hendene mine, liksom for å vise at hun mener alvor. Huden hennes brenner. «Hva?» sier jeg. Jeg hater at hun får meg til å virke som en idiot hele tiden. «Jeg spurte foreldrene mine om jeg kunne få ta med en venn, og de sa ja. Hvis moren din betaler din del. Tror du at hun kan det? Det koster omtrent seks tusen.» Hun legger hodet på skakke og ser ut som en tiggende hundevalp. Det er teit, men uimotståelig. «Vær så, vær så, vær så snill,» legger hun til. Jeg kan bare svelge og si: «Håper det.» Hun klemmer meg, men jeg må spørre likevel: «Du vil ikke heller ta med deg en annen, da?» Kanskje Mimmi, tenker jeg. Man vil vel ha med seg bestevenninnen sin fra barndommen på noe sånt. «Er du dum, eller?» sier Sigrid og ler bare. «Litt,» sier jeg. «Har du spurt noen andre?» «Men er du dum, eller? Hvem skulle det være?» «Vet ikke,» sier jeg. «En som er litt mindre dum, kanskje.» «Ja, selvfølgelig. Men jeg liker deg selv om du er dum. Har du lyst, da?» «Er du dum, eller?» sier jeg, og så blir det umulig å la være, jeg ler og klemmer, jeg også, og Sigrid er varm og lukter vanilje og blomster og er myk noen steder og beinete andre steder, og jeg tror jeg ville rødmet hvis jeg 16
hadde vært en sånn som pleier å rødme. «Kan du ikke ringe og sjekke det nå med en gang? Så vi kan feire hvis hun sier ja!» sier Sigrid. Jeg nikker. Fingrene skjelver da jeg trykker på «mamma», og jeg ønsker nesten at hun ikke skal svare så jeg får være en liten stund til i fantasien om de vakre fjellene og den vakre jenta. Jeg vet at vi ikke har så mye penger, og så lenge hun ikke har sagt nei, kan jeg i det minste være glad for at jeg kanskje skal få dra på ferie med Sigrid. «Mamma, kan jeg få dra til Kreta med Sigrid i påsken? Og familien hennes? Det koster seks tusen,» sier jeg med en gang hun svarer. «Oi. Jeg vet ikke riktig. Det er ganske mye penger.» «Men det er for to uker.» «Hva med skolen, da?» «Hun har fått fri, så da får sikkert jeg også det. Jeg lover å ta igjen alt sammen!» Jeg hører at jeg virker litt mer desperat enn jeg hadde tenkt. «Hm. Jeg må regne litt.» Sigrid lager spørrende bevegelser, og jeg signaliserer at jeg ikke vet ennå. Hun traver nervøst frem og tilbake, og til slutt går hun ut på kjøkkenet. Da hun er utenfor hørevidde, sier jeg lavt: «Jeg kan ta av sparepengene mine hvis det trengs.» «Hva sa du? Hvorfor hvisker du?» spør mamma. «Jeg kan ta av sparepengene mine hvis det trengs,» gjentar jeg litt høyere. «Men vennen min, det syns jeg egentlig ikke at du 17
skal trenge. Men på den annen side … Hvis vi skal klare det … Kanskje hvis du legger til en tusenlapp selv?» «Klart det.» «Jeg ringer tilbake når jeg har regnet litt på det. Greit?» «Greit.» Beina dirrer da jeg legger på. Sigrid kommer løpende: «Hvordan gikk det? Hva sa hun?» «Jeg tror hun sa ja. Hun skulle finne ut om vi har penger først. Og så skal jeg kanskje betale litt selv.» For litt siden ville jeg ikke at hun skulle vite det, men nå skjønner jeg plutselig ikke hvorfor jeg skal late som om dette ikke er viktig. Det er jo viktig. Aller viktigst. «Yes, yes, yes!» ler Sigrid og klemmer meg igjen. Jeg må si noe for ikke å glemme å puste, for ikke å risikere å bli værende altfor lenge i klemmen: «Hva skal vi feire med?» «Det burde selvsagt være champagne,» sier Sigrid, «men vi får vel klare oss med noe annet.» Vi går sikkert rundt i butikken i en time mens vi velger ut brus og godteri og fniser av alle de dårlige filmene som ligger i dvd-kassen med 3 for 99. Sigrid finner en topp som faktisk er ganske fin, så vi blir nødt til å prøve hver vår. Jeg går inn i et av de knøttsmå prøverommene som bare er båser bak blå plastforheng. Det er jo egentlig ingen klesbutikk. Plutselig merker jeg at Sigrid har blitt med meg inn i stedet 18
for å ta prøverommet ved siden av. Hun fniser og trekker for forhenget, og vi trykker oss sammen. Så nære. Hun kommer til å kle av seg, og jeg vil være så tett inntil henne at jeg kan røre ved henne. Kunne gjort det hvis jeg hadde kunnet. Det er nesten så jeg vil si at hun skal gå, at det blir for mye, og samtidig vil jeg at vi skal bli værende inne i det stygge omkledningsrommet og aldri gå derfra. Bli igjen der når de slukker og lukker og alle kassadamene går hjem. Da kan vi snike oss ut og hente proviant og puter og gå tilbake hit til det trange og nære. Vi skal bli boende her. Jeg prøver å la være å stå stiv og rar og bare stirre. Sigrid kler uanstrengt av seg på overkroppen. Jeg kjenner lukten av parfymen hennes igjen. Vanilje og blomster. Parfymelukten er som narkotika. Huden hennes er blek. Det er små merker der strikken på overdelen hennes har sittet. Jeg svelger, lukker øynene og begynner å ta av meg genseren, jeg også, smugkikker gjennom det tynne stoffet så hele Sigrid bli lyseblå. Brystene hennes. Der er de, like inntil meg, små, perfekte. Jeg kunne stått hele kvelden med genseren over hodet og se på brystene hennes, men det ville jo virke ganske mistenkelig. Jeg tar av meg genseren og skotter fort bort på henne en gang til. Brystvortene stikker ut som små spisser, uforberedt på å komme ut av de varme klærne. Da hun får på seg toppen, puster jeg ut. «Den sitter fint,» sier jeg. 19
«Men du bør ha en størrelse mindre,» sier Sigrid og trekker i toppen min for å vise hvordan den ville sitte bedre på de rette stedene. Hun stiller seg bak meg og trekker unna det overflødige stoffet med hendene så jeg skal se i speilet. Men det eneste jeg ser, er at hun nesten holder rundt meg, at hodet hennes kikker frem over skulderen min, som om vi har stilt oss opp for å sjekke om vi passer sammen i de like toppene våre. Det gjør vi. «Det ser bra ut,» sier jeg. Fantastisk bra, tenker jeg. Altfor bra. «Ja, så søte vi er,» sier Sigrid og kysser meg på kinnet. «Jeg henter en som er mindre til deg.» Så trekker hun forhenget til side, og jeg blir stående igjen og stirre inn i speilet. Det burde være et merke. Det burde synes hvordan kinnet brenner, men det ser ut som vanlig. Jeg vet at det bare var et lite nuss med leppene, sånn som jenter gjør. Det betyr bare at man er venner. Det er forskjellig hvordan det der funker. To guttevenner kan for eksempel ikke gjøre sånt. Ikke en gutt og en jente heller. Det er urettferdig, men sånn er det. Jeg vet ikke helt om jeg syns at den urettferdigheten er bra eller dårlig. Det er selvfølgelig fantastisk at jeg kan få ta på Sigrid og til og med holde henne i hånden og få susser av henne, men det gjør samtidig at det lille kysset ikke betydde noe. Og at hun ikke kom til å forstå hvis jeg prøvde å gi henne små hint. Jeg ville bli nødt til å gå rett på sak, og etterpå ville løpet være kjørt. Jeg kunne 20
aldri skylde på at jeg bare tilfeldigvis … Sigrid kommer tilbake med en topp som er en størrelse mindre, og jeg tar den på meg. Hun hjelper til med å rette på den over hoftene. Det trengs, for hendene mine har plutselig blitt så klønete. De vet ikke hvordan de skal gjøre de enkleste ting. «Det var bedre, ikke sant?» sier hun. «Mm. Mye bedre,» sier jeg. «Skal vi kjøpe dem?» «Klart vi skal. De kan være ferietoppene våre.» «Ja, de skal være med på mange fine bilder der vi er brunere enn noen gang.» Akkurat da ringer telefonen, og jeg lirker den opp fra lommen. Det er mamma. Så idiotisk at hun ringer akkurat når jeg står der med Sigrid og nettopp har sett henne halvnaken og har fått et kyss og allting. Det føles som om hun tar meg på fersk gjerning. Jeg har nesten ikke lyst til å svare. Tenk om hun sier at jeg ikke får lov? Jeg holder opp mobilen så Sigrid skal se at det står «mamma» på skjermen, og Sigrid viser at hun krysser fingre. «Det ser greit ut med pengene,» sier mamma, og det føles som om beina skal svikte av lettelse. «Sweet,» sier jeg og må le og gi tommelen opp til Sigrid, som virker overlykkelig. «Tusen takk.» «Det var da så lite.» Hun ler. Da jeg har lagt på, jubler Sigrid og klemmer meg 21
igjen og kysser meg på begge kinnene. Jeg burde dra på ferie med henne oftere. Nå har jeg fått tre kyss og massevis av klemmer på bare én dag. Men jeg kysser henne ikke tilbake, selv om jeg gjerne vil. Jeg bare klemmer og hopper rundt med henne. Folk må lure på hva vi driver med der inne i omkledningsrommet. Til slutt roer vi oss, går ut av prøverommet og fortsetter å lete etter ting å feire med. Vi finner en dyr is med masse sjokoladebiter og sjokoladesaus og kjøper den. «Vi får jogge dobbelt opp i morgen,» sier jeg. «Trippelt.» «Ganger hundre.»