Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2016 Oversatt fra svensk av: Lene Stokseth, MNO Omslagsdesign: Alexander Lillevik Sats: Mangschou Papir: 80 g Multi Munken Print Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 12,5/17 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2016 ISBN 978-82-8238-150-5 www.mangschou.no Originalens tittel: Som om jag vore fantastisk Tekst: © 2015 Sofia Nordin Boka er første gang utgitt hos Rabén & Sjögren, Sverige Utgitt etter avtale med Nordin Agency AB, Sverige
da vi står på gårdsplassen og sier ha det, er verden full av solskinn. Det er så mye vår at fuglekvitteret og alle blomstene som popper opp av jorden, nesten gjør vondt. Det trekker og drar i kroppen. Alt er et eneste stort kom. Det er som når man endelig våkner etter å ha sovet for lenge. Jeg er klar for alt det fantastiske som skal skje. Så sykt klar. Nora og jeg klemmer Hedvig og Ante og Malte. Det er naturligvis trist også. Helt for jævlig trist, faktisk. Vi drar, og de blir igjen. Hedvig, som jeg trodde var den eneste bortsett fra meg som hadde overlevd. Hun kan riktignok være kjedelig og sur og altfor ordentlig iblant, men jeg trodde uansett at vi skulle bo sammen til vi ble gamle og døde. Og Malte, som bare er sju år gammel og prøver å late som om det er helt greit at Nora drar fra ham. Storesøsteren hans, den eneste han har igjen. Stakkars lille, modige, dumme Malte. Og så Ante, selvfølgelig. Ante med de lange, mørke øyevippene og den nydelige kyssemunnen. Jeg har fort5
satt lyst til å gjøre noe frekt med ham. Sånn helt uten videre, som det siste jeg gjør før jeg drar – midt på gårdsplassen, foran alle sammen. Det ville vært et fint minne å la dem sitte igjen med. Jeg lager en hestehale med en av de røde hårstrikkene han ga meg. Sakte. Trekker fingrene gjennom håret i slow motion som i en sjamporeklame. Jeg vet at han liker håret mitt. Etterpå blir det bare en ganske anspent klem. Hendene og armene vil så mye, men så går det liksom ikke likevel. Noen ganger er det umulig å gjøre det man aller helst vil. Til og med for meg, selv om jeg er en sånn som ofte gjør ting uten å tenke meg om. Andre tror nok at jeg tør alt. Ante lukter rent – som vann og sand. Vanligvis lukter vi nesten alltid svette, alle unntatt Malte, som bare lukter barn, liksom. Det er vanskelig å dusje når det ikke finnes noen dusj, men Ante må ha vasket seg i dag. Han har tenkt på denne klemmen og forberedt seg. Det er fint, men samtidig meningsløst. «Vi ses,» hvisker jeg i øret hans. Jeg prøver å få det til å virke som et slags romantisk løfte, men det virker mer trist. Tror jeg på det selv? Jeg blir stående en stund med armene hans rundt meg og vente på at han skal si noe, men det eneste jeg hører, er pusten hans. Den er full av ord som ikke kommer ut. Mot brystkassen kan jeg kjenne Antes hjerteslag. Så harde. 6
Da jeg slipper ham, løfter jeg opp Kringlan. Katten min. Jeg trykker henne inntil meg og borer hodet ned i den stripete pelsen. Hun stritter imot samtidig som hun maler. Hun er litt som meg på den måten. Det svir i øynene. Idiotiske katt. Hun skjønner ingenting. Vet ikke om feberen. Vet ikke at hun er den eneste fra familien min som har overlevd, bortsett fra meg. Vet ikke at jeg skal dra nå. Og hvis hun hadde visst det, hadde hun sikkert ikke brydd seg. Jeg skynder meg å sette henne ned før jeg begynner å grine. Så tar Nora og jeg på oss ryggsekkene og går. Jeg snur meg ikke en eneste gang. Vil at de skal legge merke til at jeg ikke snur meg. Det er jeg som går. De blir stående og se. Tre gjenglemte tapere. Jeg svinger litt ekstra med hestehalen og forestiller meg at Ante ser på meg. Han kan faktisk ha det så godt. Han kunne jo bedt meg om å bli, for eksempel. Det har han ikke gjort. Da jeg sa at jeg hadde tenkt å dra, trodde jeg at han endelig ville reagere. Gråte. Si at han måtte få være med. Hva som helst, bortsett fra det han gjorde: ingenting. Da kan han like godt bo her og råtne bort mens jeg stikker og finner noen bedre. Eller bare skaffer meg et fantastisk liv og driter i alle andre. Jeg skotter bort på Nora der hun går ved siden av meg. Nå er det oss to, på vei ut i verden. Hun skotter tilbake på meg, og så begynner vi å fnise av ingenting. Ante og Hedvig tror ikke at jeg skjønner at Nora er forelsket i meg. Selvfølgelig skjønner jeg det. Hun 7
rødmer og blir fomlete og forvirret når jeg er i nærheten, og samtidig lyser det av henne, som om hun spiller forelsket på film. Jeg liker det. Hun ser på meg som om jeg var fantastisk. Når hun tar på meg, føler jeg meg som en skatt. Eller som en kattunge. Noe dyrebart og skjørt. Om kvelden ligger jeg av og til med hodet i fanget hennes mens hun trekker fingrene gjennom håret mitt. Når fingertuppene og neglene skraper over hårbunnen, grøsser jeg. Da vil jeg bare at hun skal fortsette. Jeg tror ikke det betyr at jeg har tenkt å bli lesbisk, men vi får vel se. Kanskje jeg forandrer meg hvis det ikke finnes noen bra gutter. Jeg er en sånn som kan forandre meg hvis det trengs. Og det er ikke sånn at jeg lurer henne. Jeg har aldri påstått at jeg er forelsket i henne. Jeg ba henne bare om å bli med, og hun sa ja. Hun er heller ikke en som blir. Jeg liker å tenke på det: at vi er eventyrere, sånne som går når andre gror fast. Samtidig lengter jeg etter å komme fram. Komme hjem. Finne et sted der jeg vil bli værende. Mennesker jeg vil være hos. Jeg håper det er i Umeå. Det er dit vi skal. Vi hørte altså en radiosending. Midt i all den tomme sprakingen på den gamle radioen i huset var det en stemme. Noen i Umeå sendte meldinger. Etter å ha hørt det kjennes det helt umulig å bli her. Hvis det finnes mennesker noe annet sted som har fått i gang teknikken, er det dit jeg vil. Jeg skjønner ikke hvordan de andre kan velge å bli værende. Altså: Skjønner. Virkelig. 8
Ikke. Er de fornøyd med å gå rundt i leira og melke kyr? Hvor lave krav kan man sette til livet? Jeg skjønner selvfølgelig at det ikke er sånn som før feberen bare fordi det finnes noen som kan sende radio. Kanskje det bare tilfeldigvis bor noen i Umeå som har en radiosender og et vindkraftverk, eller hva det nå er man trenger. Men det er jo mer enn vi har. Først og fremst er det noe annet. Herregud, som jeg lengter etter noe annet. Hva som helst, egentlig, bare det ikke er det samme, samme, samme. Vi har tenkt å ta oss nordover på motorveien langs kysten. Da går det liksom ikke an å bomme på Umeå. Nora sier at hun kan kjøre bil, så det kommer til å gå fort, selv om det er 60 mil. Jeg kan nesten ikke huske hvordan det er å kjøre bil. I flere måneder har jeg bare gått til fots eller ridd på Kakan eller Mandel. Vi vet om en perfekt bil å ta. Vi har sett den flere ganger når vi har ridd til matbutikken. Det er en kvinne som har parkert bilen sin pent og pyntelig ved veikanten, latt døra stå åpen og gått. Jeg vet ikke hva hun tenkte, men hun kom ikke særlig langt. Hun ligger på asfalten ved siden av bilen. I alle de andre bilene sitter det lik, og i mange av dem har kollisjonsputene løst seg ut. Det beste med planen vår er at om to uker, når jeg fyller 14, kommer Nora og jeg til å være fremme i Umeå, så vi kan feire bursdagen min sammen med mange nye venner. Det bruser av glede i hodet når jeg tenker på det. At vi begynner på nytt nå. Det går kanskje ikke an 9
å viske ut minner, men man kan legge dem langt bak seg og skaffe nye og bedre. Fra og med nå skal jeg aldri mer tenke på den siste kvelden. Ikke på mamma eller pappa eller bestevennen min, Feray, da de var døde. Ikke på den snikende tomheten når man ser på noen man elsker, og plutselig innser at livet har forsvunnet og bare kroppen er igjen. Ikke på ukene etterpå, da jeg virret rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Da jeg ikke engang visste om jeg var helt alene her i verden. Jeg skal bare spare på de gode minnene. Fra da alle levde. Som et fotoalbum. Hvem vil vel ta fram bilder av fæle, syke ting? Det er de fine minnene man tar vare på. Nora begynner å synge en teit, gammel sang fra barneskolen. Vi kan alle ordene, og det blir lett å gå. Veien forsvinner under føttene. Jeg vil helst løpe, sveve over bakken, men ryggsekken er for tung, og vinterstøvlene er for klumpete. «Minn meg på at jeg skal få tak i noen andre sko,» sier jeg. «Jeg vil ha løpesko.» Jeg tenker på sko som passer til vår og lys. Håpefulle sko. Nora ler og fortsetter å synge. Hele dagen blir sånn. Vi går forbi leirete jorder og trær som nettopp har fått nye blader. Fuglene synger helt vilt. Foreløpig trenger vi ikke å se hvordan de døde menneskene ser ut nå som de har ligget under snøen og smeltet fram igjen. Tusen ganger verre enn før, tenker jeg. Menneskekjøtt som går i stykker. Men nå er det 10
sang og sol. Det andre blir i morgen. Uten hestene er det langt bort til de store veiene og husene der alle bodde. Kanskje vi somler litt med vilje også, men bare litt. Da vi blir sultne, stopper vi og spiser nistemat, og jeg lurer på hvor lenge det vil bli til jeg spiser pannekaker med plommesyltetøy igjen. Jeg som er så lei av pannekaker. Likevel savner jeg dem nesten i det samme jeg har svelget den siste biten. På gården har jeg vent meg til melk fra kyrne og egg fra hønsene, men jeg regner med at de fleste husdyr andre steder har dødd, siden ingen har tatt seg av dem. Da sola begynner å gå ned, finner vi en god teltplass. Da har vi kommet til utkanten av skogen. På den andre siden av et stort jorde skimter vi hus. Der borte er bilveiene. Der borte begynner alt. I morgen. Skumringshimmelen har en kald rosafarge med tynne skyer. Det blir fort kaldt når sola går ned, og jeg er glad for at Hedvig overtalte meg til å ta teltet. Selv om det bare er noen måneder siden jeg kom til gården, har jeg nesten glemt hvordan det er når man ikke har vegger rundt seg. Det har jeg ikke villet tenke på. Hvor mye man fryser. Ikke bare utenpå, men innvendig også. Alt kommer så nær, og det finnes ingen grense mellom en selv og alt annet. Man kan forestille seg utrolig ekle ting når man går rundt i en verden full av lik. Det er selvfølgelig bedre nå som Nora er med, men jeg merker at hun også ser mot husene og grøsser. Hun har sluttet å synge. 11
Vi setter stormkjøkkenet i forteltet og stikker beina ned i soveposene. Det blir faktisk ganske varmt og deilig mens vi lager middag. Etter en stund kan vi ta av oss jakkene og åpne glidelåsen i teltåpningen på gløtt for å slippe ut dampen fra pastavannet. «Så i morgen tar vi en bil,» sier jeg. Nora setter tommelen opp. Hun har munnen full av pastaskruer. «Og du er sikker på at du kan kjøre?» legger jeg til. «Jepp,» svarer hun og klarer å virke veldig selvsikker, selv om hun ikke har svelget pastaen ennå. Jeg tror det når jeg ser det, tenker jeg. Men det finnes i det minste ingen å kollidere med. Teltet er så lite, og liggeunderlagene er så smale. Vi havner tett inntil hverandre. Jeg kikker bort på Nora og vet at hun tenker på det: at vi er nær hverandre nå. Det glimter i øynene hennes. Hun prøver å se på meg selv om det er mørkt. Jeg liker det. At hun så gjerne vil se på meg. Jeg strekker ut hånda og stryker henne over håret. «God natt, eventyrprinsesse,» sier jeg. «God natt, gærning,» sier hun. Bevegelsene og ordene er liksom motsatt. Det er jo Nora som vil stryke meg over håret, og det er jeg som er prinsesse for henne. Men hvis noe er viktig på ordentlig, kan man liksom ikke si det høyt. Man kan ikke vise hvor mye man bryr seg. Hun kan bare kalle meg gær12
ning, siden hun egentlig vil kalle meg for sin fineste eventyrprinsesse. Hun må holde hendene stille fordi de så gjerne vil ta på meg. Jeg kan kalle henne hva jeg vil, og ta på henne som jeg vil, siden jeg ikke mener det på liv og død. Kanskje jeg ikke burde gjøre sånt. Ikke si kjærlige ord og stryke henne over håret. Det har man jo alltid fått høre: at man ikke skal oppmuntre noen som er forelsket i en, hvis man ikke mener det. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor. Det kan vel ikke være noe galt med at vi blir glade begge to? Jeg føler meg som en fantastisk person når Nora synes at jeg er fantastisk, og hun føler seg fantastisk hvis jeg viser henne litt kjærlighet. Det er jo vinn-vinn. Og det er ikke på liksom at jeg er takknemlig for at Nora er her. Det er ikke på liksom at jeg vil ligge nær henne og kjenne at jeg ikke er alene. At jeg aldri har tenkt å være alene mer.