Supertrikset by Mangschou

Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2016 Oversatt fra svensk av: Jonas Bjarkøy Omslagsdesign: Espenart.com Espen Terjesen Sats: Mangschou Satt med: Adobe Garamond, 13,5/18 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8 Trykk og innbinding: Axlo, Polen 2016 ISBN 978-82-8238-136-9 www.mangschou.no

Originalens tittel: Kärlekspizzan © Johan Rundberg och Natur & Kultur, Stockholm 2013

INNHOLD GUMMISKJELETT DOMINO DRITTLEIE OG LIVSFARLIGE IDIOTMAGNET SKATEONAUT CHILI JURIJ GAGARIN EKKELLISTA SØTE FYRER UFOER SMISKING STOLT KYLLING TOTAL SOLFORMØRKELSE ELEFANT POLKAGRIS MAS SVARTEHAVET GRIND KJEPPHØY I LOVE BEATA 243854

VULKANENS HEMMELIGHET RASKE KLIPP LUKKET MED SYV SEIL HAIMAT GRATULERER TIL MEG VIDUNDER KJÆRLIGHETEN FORAN ALT HJERNEFRYS METALLPYJAMAS RETSEMSNEDREV BEST I KLASSEN SANNHETENS ØYEBLIKK KJÆRLIGHETSPIZZAEN

Til Judit

GUMMISKJELETT Har du vært i Midsommarkransen noen gang? Da vet du at det ikke er mye å se her. Det er en park og en plaskedam som småungene bader i om sommeren. Noen pizzeriaer og en liten kino. Stort mer er det ikke. Midsommarkransen er rett og slett et stille og rolig sted. Nesten for stille og rolig. Det skjer sjelden noe spennende her. Men akkurat denne dagen skjedde det virkelig noe. Sveriges høyeste skaterampe var blitt bygd i Svandammsparken. Ja, jeg vet at det høres veldig rart ut. Men det er sant! Snekkerne hadde holdt på i en uke, og nå var rampen ferdig. Parken var full av folk. Innebandyklubben hadde et telt der de solgte pølser og brus. Til og med TV var på plass. De hadde jobbet hele dagen med å trekke kabler og rigge opp kameraer. En buss med en stor antenne sto parkert ved blomsterbutikken.

Folk stresset inn og ut av bussen. Jeg har bodd i Midsommarkransen hele livet, men noe sånt som dette hadde jeg aldri opplevd før. Plutselig spraket det i høyttalerne, og en stemme runget gjennom parken: «Nå er det klart for øyeblikket dere har ventet på,» sa stemmen. «Her kommer han endelig: Rampens Ridder, Brettets Behersker, Kongen av Kransen!» Hvem snakker han om? tenkte jeg. I neste øyeblikk gikk det kaldt nedover ryggen på meg. For det var jo MEG han snakket om. Det var JEG som skulle kaste meg utfor rampen og sannsynligvis dø momentant. Jeg sto alene på toppen. Foran meg lå et stup. Jeg som ikke engang tør å sove i overkøya. Rampen svaiet litt i vinden. Kroppen min føltes som et sånt mykt gummiskjelett man kan ha på nøkkelringen. Skulle ønske jeg var en trollmann, som Harry Potter. Da ville jeg tryllet bort meg selv. Eller gjemt meg under en usynlighetskappe. Men jeg var dessverre ingen trollmann. Jeg var bare Movits. Og ingenting kunne redde meg nå. På gressplenen nedenfor sto alle jeg kjente. Der sto jenta jeg var forelsket i. Hun kikket forventningsfullt

opp på meg. Ruben var også der. Bestevennen min siden barnehagen. Han så mest skrekkslagen ut. Sannsynligvis skjønte han at jeg var fortapt. Mamma og pappa sto og holdt hverandre i hendene. De lyste av stolthet. For en gangs skyld drev de ikke og kranglet om et aller annet. «OK, skjerp deg nå, Movits,» sa jeg strengt til meg selv. «Du fikser dette!» Jeg skjøv opp brillene som hadde sklidd nedover nesa, lukket øynene og konsentrerte meg. Jeg forsøkte å se for meg at jeg klarte det. Men det eneste jeg så, var en gravstein. Med snirklete skrift sto det:

Her hviler den ukyssete Movits Lind Midsommarkransens største bløff og en skam for skatingen Amen

Publikum begynte å bli utålmodige. «Hallo, skal du gjøre det i dag, eller?» var det noen som ropte. En av TV-folkene så på klokka. For sikkerhets skyld ventet jeg litt til. Bare for å forsikre meg om at det ikke var et mareritt. Men det var dessverre ingen drøm, det var virkelighet. Jeg slapp taket i rekkverket og stilte meg på brettet. En forventningsfull mumling steg opp fra tilskuerne. Gummiskjelettet mitt dirret da jeg nærmet meg kanten. Jeg prøvde å fokusere på det jeg skulle gjøre. Men det var som om hjernen hadde hengt seg opp. Den klarte bare å tenke én tanke, om og om igjen. Hvordan havnet jeg her?

DOMINO

Det begynte en helt vanlig lørdag morgen. Jeg og Domino drev og øvde på vårt siste triks. Domino er marsvinet mitt. Ja, jeg VET at man ikke skal synes at marsvin er kule. I hvert fall ikke hvis man er gutt og går i sjette klasse på Västbergaskolan. Da skal man vel helst like skorpioner eller kamphunder og sånt. Men marsvin er ikke helt ufarlige, noe de fleste tydeligvis tror. Vel er de ikke giftige som skorpioner. Men de kan bite hardt hvis de blir redde. Dessuten er marsvin smarte. Man kan lære dem mange ting med litt tålmodighet. Vårt nye triks het «finne godteriet». Det gikk ut på at jeg gjemte litt kornblanding i den ene hånden og lot Domino lete etter det. «Gjett hvilken?» sa jeg og holdt fram hendene. Domino pilte fram og tilbake noen ganger. Så boret hun nesa inn i venstrehånden min.

«Riktig,» sa jeg. «Vær så god og forsyn deg, kompis.» «For tusende gang, Movits,» sukket pappa. «Hva har vi sagt om dyr på matbordet?» I vår familie gjelder visse regler. Den desidert mest unødvendige regelen er at dyr ikke får være på bordet. Spesielt ikke marsvin. Men det var faktisk lørdag. Det betydde at ingen trengte å stresse av gårde til skole, barnehage eller jobb. Skulle ikke Domino få kose seg litt bare fordi hun var et marsvin? «Det er uhygienisk,» fortsatte pappa. «Dessuten er det farlig for Domino. Tenk om Bojan får tak i henne.» «Holde den,» sa Bojan og stirret intenst på Domino. Bojan er bare tre, men hun er hard i klypa. Hun kunne klart å klemme ihjel Domino uten problemer. Ikke med vilje, selvfølgelig. Treåringer skjønner ikke at marsvin er skjøre skapninger. «Vil du ha en sandwich, Bojan?» spurte jeg og følte meg som en god storebror. Det lå en fiks ferdig Movits spesial i vaffeljernet. To ristete brødskiver med bananskiver og

karamellsaus imellom. Oppskriften har jeg funnet på selv. I vaffeljernet smelter alt sammen til en søt og seig røre. Trikset er å ha akkurat passe med karamellsaus. For mye blir en katastrofe. Da renner sausen ut og brenner seg fast. Movits-sandwichen er totalforbudt alle dager i uka unntatt lørdag. Bojan tok forsiktig imot sandwichen. Så smelte hun den så hardt hun kunne i kjøkkenbordet. En klissete bananskive rullet ned fra bordet og havnet på teppet. «Bra gjort,» mumlet jeg. «Nå skremte du Domino.» Marsvin avskyr smell og høye lyder. Blir de redde nok, kan de til og med dø. Men Bojan hadde ikke dårlig samvittighet. Hun slafset i seg grøten som om ingenting hadde skjedd. «Må hun holde på sånn?» stønnet Jonna. «Det er jo motbydelig.» Jonna er storesøsteren min. Hun er tretten. Noen ganger sier folk at vi er så like, men det er vi på ingen måte. Jonna tenker bare på fotball. Hun spiller på Hammarby og tror hun skal bli proff. Jeg strøk Domino over pelsen så hun skulle roe seg. Da smalt det igjen, denne gangen i utgangsdøra.

Det var Ruben som kom. «Hva driver dere med?» sa han og så spørrende på oss. «Har dere ikke kledd på dere ennå?» «Vi spiser kosefrokost,» forklarte pappa. Han hadde mammas gamle morgenkåpe på seg. Den var litt for kort. Pappas hårete bein stakk fram som to hvite piperensere. Mamma hadde på seg yndlings-T-skjorta som det står Roskilde på med utydelig trykk. Den T-skjorta er cirka dobbelt så gammel som meg. Noe sånt ville faren til Ruben aldri tatt på seg. Faren til Ruben går i skjorte og slips hver dag. Til og med i helgen når det bare er familien som ser ham. Jeg innså plutselig at jeg var den eneste i denne familien som hadde på meg bukse. Det så nok litt merkelig ut. Ikke rart Ruben glodde. «Hva er det som gjør at dere koser dere sånn med denne frokosten?» spurte han nysgjerrig. «Det er ikke hva man spiser,» sa jeg. «Det er hvordan man spiser. På kosefrokoster kan man spise det samme som vanlig, bare langsommere.» Ruben trakk på skuldrene. «Merkelig,» sa han. «Jeg skal i hvert fall se på at broren min skater. Blir du med?» «Hvor da? Her i Kransen?» spurte jeg.

«Nei, i byen. Det er oppvisning i hundeskålen.» «Liker dere sånne ting?» sa pappa forundret. «Det visste jeg ikke.» «Vi gjør ikke det,» sa Ruben. «Men det er broren min som skal skate.» Idrett er ikke akkurat min og Rubens greie. Vi pleier først og fremst å spille TV-spill eller sjakk og lese bøker. Eller snakke om spennende ting. Som jenter, eller om verdensrommet. Jeg tenker ganske ofte på verdensrommet og universet. At jordkloden bare er en liten prikk i den store, mørke uendeligheten. Den tanken er både fin og vanskelig på en gang. Man kan bli ganske sliten i hodet av å tenke på verdensrommets uendelighet. «Sa du at de skal kjøre i en hundeskål?» spurte mamma. «Nei, den kalles bare det,» forklarte Ruben. «Det er som et basseng, bare uten vann. «Jeg blir med,» sa jeg og helte i meg hele glasset med juice i én slurk. «Hvordan skal dere komme dere dit?» skyndte pappa seg å spørre. «Blir foreldrene dine med?» «Vi kan dra på egen hånd!» sa jeg, selv om jeg visste at det ikke nyttet.

Jeg får ikke ta T-banen uten at en voksen er med. Ikke engang én stasjon for å gå på McDonald’s. Og definitivt ikke til byen. Men det får Ruben, akkurat som de fleste andre i klassen. Jeg blir fortsatt behandlet som en småunge. Jeg har ikke engang egen mobil. Det er regjerende verdensrekord i urettferdighet. «Vær så snill, hva er det verste som kan skje?» forsøkte jeg. «Ikke mas,» sa pappa. «Mas er forbudt når vi har kosefrokost. Vi sier ifra når du får dra på egen hånd. Og det er ikke i dag.» «Men hvorfor?» stønnet jeg. Men egentlig visste jeg hvorfor. Alt sammen var Skånes skyld. Da pappa var liten, bodde han i Skåne. I Skåne er det ingen T-bane. Men i de skånske avisene sto det at det var livsfarlig å ta T-banen i Stockholm. Man kunne bli ranet, eller klemme hodet i dørene. Nå bor pappa i Stockholm og tar T-banen hver dag. Men han tror fortsatt at det er livsfarlig. «Vi kan jo dra alle sammen,» foreslo mamma. «Hva sier du, Bojan, skal vi bli med og se på de store barna stå på rullebrett?» «Jaa!» ropte Bojan.

Jeg sukket høyt. «Greit, dere får bli med da. Hvis dere lar oss være i fred!» «Forresten så heter det ikke rullebrett,» sa Ruben. «Det heter skateboard. Eller bare brett.» «Å, unnskyld, så dumt av meg,» sa mamma. Men jeg visste at hun ikke mente det. Det er en sykdom som gjør at visse mennesker ikke føler smerte. Man kan stikke en gaffel i dem uten at det gjør dem noe. Moren min er sånn når det gjelder pinlighet. Hun syns aldri at noe er pinlig. Dessverre.