Nasjonalmuseet for ekkoteknologi
Etter rettssaken var Liphook blitt stadig mer nostalgisk. Hun likte det ikke. Alle de andre pensjonistene i bussen ville sikkert vært fornøyd med å pludre om gamle dager, men Liphook hadde aldri vært interessert i å se tilbake. Det var bare det at nå som minnene ble forandret og forvrengt hele tiden, virket det viktig å holde fast ved sannheten. Noe i henne håpet at hun ved å huske ville bli i stand til å gjøre det hele mer virkelig. Hun kikket ut på det frodige landskapet i Wellcome Valley. Det hadde alltid kjedet henne. Bussen fulgte den svingete hovedveien gjennom dalen, forbi grønne åser, høye trær og strie elver. Så utrolig kjedelig, alt sammen. «Dere har nå ankommet Nasjonalmuseet for ekkoteknologi,» sa den elektroniske stemmen da bussen stoppet på parkeringsplassen. Liphook ventet til alle gamlingene hadde subbet seg 9
ut, før hun reiste seg og gikk bortover midtgangen. Hvert skritt gjorde vondt. «Trenger du hjelp?» spurte sjåføren. «Nei takk, det går bra,» svarte hun fort. Hun ville ikke ha sjåførens medlidenhet. Hun gikk ut av bussen og ba en stille bønn om at bena ikke måtte svikte henne sånn at han fikk rett. Legene hadde rådet henne til å gå med stokk. Med all den teknologien de rådet over, var det det eneste de hadde å tilby. En stokk. Men Liphook nektet å gå med stokk. Da hun kom bort til museet, sto de andre pensjonistene allerede i kø ved bunnen av trappen. Hun husket hvor annerledes det hadde vært første gangen hun var der. Da hadde det vært et jorde der parkeringsplassen lå nå. Trærne langs jordet var hogd ned, og det var lagd en trapp i skråningen. Under rettssaken hadde hun forklart at skråningen hadde vært gjørmete og sleip fordi det var en av de våteste månedene etter at de begynte med værmålinger, men når hun prøvde å huske det nå, kom hun ikke engang på hvilken måned det var. «Skal jeg hjelpe deg?» Den ivrige unge mannen hadde en oransje T-skjorte med en logo bestående av en pil som krummet seg og dannet en jordklode. «Det er en rulletrapp litt lenger borte.» «Det går bra.» Men idet Liphook skulle til å gå ned trappen, sviktet det ene benet så hun holdt på å stupe 10
framover. Siden det ikke var noe rekkverk, ville hun ha falt hvis ikke den unge mannen hadde tatt imot henne. Han var sterkere enn han så ut. Eller så var det hun som var lettere enn hun trodde. «Takk skal du ha,» mumlet hun. «Bare hyggelig. Jeg må prøve å se ut som om jeg gjør noe,» sa den unge mannen. «Er det greit at jeg følger deg helt ned? Ellers blir jeg bare satt til å plukke søppel igjen.» Liphook nikket og ga ham armen, men stoltheten nektet henne å takke for vennligheten. Langsomt kom de seg ned trappen sammen. «Har dere kjørt langt i dag?» spurte den unge mannen. «Det føles i hvert fall sånn,» sa Liphook. «Bor du her i dalen, du?» «Ja. Det er så fint her på denne tiden av året.» «Det kommer ikke til å vare.» Han fanget blikket hennes, men det virket ikke som hun spøkte. Liphook hadde alltid avskydd Wellcome Valley, selv den første sommeren hun var der. Da de var helt nede, skottet hun bort på køen som sneglet seg rundt hjørnet. «Tar det lang tid?» spurte hun. «Det der er køen for vanlige besøkende,» sa den unge mannen. «Spesielle gjester som deg kan gå rett inn.» Liphook lurte på om han kjente henne igjen, men ut 11
fra måten han blunket på, skjønte hun at det bare var en ny vennlighet fra hans side. Som politi hadde hun vært vant til å gå forbi køene, så hun syntes ikke det var noe pinlig med det. Inne på museet satte hun seg på en benk mens den unge mannen kjøpte billett til henne. «Vil du at jeg skal bli med deg rundt?» spurte han da han kom tilbake. «Jeg er jo her for å hjelpe.» Han snudde seg og viste henne baksiden på T-skjorten. Der sto det: Spør meg. «Er det noen spesiell grunn til at du er her i dag?» «Jeg har vært her før,» svarte Liphook. «Da vil du se at det er mye som er nytt. Vi prøver å holde følge med teknologien så museet er relevant hele tiden.» «Det er ikke lett å være relevant,» svarte hun før hun lot ham hjelpe seg på bena. Sammen gikk de gjennom en dør og inn i et rom som var fullt av vitenskapelig utstyr. Et hologram av et plagsomt blidt kvinnemenneske tok imot dem. «Hei,» sa det, «og velkommen til oppdagelsesrommet, hvor professor David Maguire skapte den første tidspartikkelakseleratoren, også kjent som ekko...» «Kan du slå det av?» avbrøt Liphook grettent. Hologrammet forsvant. «Sorry,» sa den unge mannen. «Jo, altså, dette rommet 12
er innredet nøyaktig slik det var da professor Maguire jobbet her.» «Det ser ikke sånn ut for meg,» sa Liphook. «Gjør det ikke? Ut fra filmopptak jeg har sett, virker det som om de har gjort en fantastisk jobb,» sa den unge mannen. «Det var ikke sånn det var,» sa Liphook. «Når var du her, egentlig?» «Før det ble museum,» svarte Liphook. Den unge mannen så på henne med fornyet interesse. «Hva er det som er annerledes?» spurte han. «Jeg er sikker på at ekspertene våre gjerne vil snakke med et øyevitne. De prøver hele tiden å gjøre det så autentisk som mulig.» «Slik jeg husker det, var det mer blod,» sa Liphook.
Scarlett White
Enda en trist dag i dalen. Himmelen var så mørk at jeg lurte på om sola hadde giddet å stå opp i det hele tatt. Det virket som om vinteren hadde vart en evighet, og så var vi ikke ferdig med januar engang. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å ha sommerferie, og den blå himmelen var nå skjult bak det tykke skydekket som drev over fjelltoppene. Uansett hvor langt inne i busskuret jeg sto, var det umulig ikke å bli våt. Da bussen dukket opp, traff det ene forhjulet en stor vanndam sånn at det lille av meg som fortsatt var tørt, også ble vått. «Eddie på plass?» sa sjåføren. «Da gir vi bånn gass.» Bill, bussjåføren, kjørte den samme ruta hver dag på den svingete veien som gikk mellom alle småstedene og husklyngene i dalen. Alle elevene ble hilst med et rim. Det samme rimet fra første skoledag om høsten til siste dag før sommerferien. Jeg satte meg på den faste plassen min ved siden av Angus. 14
«Mornings,» sa han. «Noe spennende å melde?» «Morsomt at du spør,» svarte jeg. «Jeg fløy til Hawaii i går. På første klasse, så klart. Der jobbet jeg på et sirkus, lærte å sjonglere med fakler, spiste verdens største hamburger og hadde brytekamp med en levende bjørn.» «Bedre enn å bryte med en død en.» «Det ville vært lettere med en død.» Angus smilte. «Jeg har jobbet med å få ferdig prosjektet,» sa han. «Få ferdig prosjektet,» gjentok jeg. Han fikk det til å høres mer ut som et hemmelig oppdrag for staten enn som treklatring. «Stemmer,» sa han uten å bry seg om den ironiske tonen min. «Du og jeg skal våge oss på Titopper’n – og det er det ingen som har gjort før.» «Kanskje fordi det er helt sprøtt.» «Helt sprøtt? Var det sprøtt å bestige Mount Everest? Var det sprøtt å nå Nordpolen eller lande på månen? Nei. Det måtte gjøres, og det må dette også. Ti trær, sju dager, vi to. Ikke vær så treig. Man må ha drømmer.» «Hvem drømmer om å klatre i trær?» sa jeg, enda jeg veldig godt visste svaret. Angus drømte om å klatre i trær. Han hadde brukt flere uker på å planlegge dette prosjektet – funnet de ti høyeste trærne i dalen og bestemt at vi skulle klatre dem. Jeg hadde aldri skjønt hvorfor han var så besatt av dette, men siden jeg ikke 15
hadde noe bedre å gjøre, ble jeg med på det. Men jeg var mer forsiktig enn ham og forlangte ofte at vi skulle stoppe og klatre ned igjen. Dalen var et så kjedelig sted at man virkelig måtte anstrenge seg for å finne på noe som bare var i nærheten av spennende. Det forklarte vel også kjøringen til Bill. Han sakket sjelden av på farten i svingene, men selv han måtte lette litt på gasspedalen foran den skarpeste. Det var den vi kalte Dødssvingen, fordi det var så langt ned på utsiden, og fordi en dame en gang mistet kontrollen over bilen der og kjørte utfor. Hun het Melody Dane. Hun var moren min. Angus tegnet et ansikt i doggen på vinduet med pekefingeren. To store dråper rant fra leppene så det så ut som en vampyr. Bill sto på bremsen og bråstoppet så vi tumlet mot setene foran oss. «Han kommer til å ta livet av noen en dag,» sa Angus. «Hvorfor stopper vi her?» sa jeg. «Sikkert en ny elev.» Angus visket vekk vampyransiktet. «Rar dag å begynne på skolen på. En torsdag midt i skoleåret.» En jente kom inn på bussen. Hetta skjulte ansiktet hennes, men det røde, krøllete håret stakk ut på sidene. «Wellcome Valley-skolen?» spurte Bill. «Ja,» svarte hun. «Passer bra, for det er nemlig dit vi skal.» Bill så ut 16
som om han håpet på litt respons på det han trodde var en vits, men det fikk han ikke. «Hva heter du, da?» «Scarlett White.» Bill skal ha kred for at han ikke trengte å tenke seg om engang for å finne på rimet. «Ålreit, Scarlett. Sett deg ned og ha det fett.» Jenta skjøv hetta tilbake så håret falt ned på skuldrene, og jeg fikk hakeslepp. Denne jenta, med gul regnfrakk, rødt hår og grønnblå øyne, var noe av det mest fargerike jeg noen gang hadde sett i den grå dalen vår. Jeg så sikkert helt tullete ut, for hun sendte meg et rart blikk før hun satte seg på setet foran oss. Angus lente seg fram og sa: «Nå er det spikra.» «Hva da?» Jenta snudde seg og så på ham mellom setene. «Rimet til Bill. Du kommer til å få høre det hver gang du går på bussen. Resten av livet. Han har hukommelse som en elefant.» «Han kjører visst som en også,» svarte jenta idet bussen krenget i en sving. Angus dyttet til meg, men jeg prøvde fortsatt å gjenvinne taleevnen. Jenta snudde seg igjen, og Angus dyttet til meg enda en gang. «Hvor kom du fra?» brast det ut av meg. Det ble helt feil. Det hørtes ut som om jeg anklaget henne for å ha stått på lur eller noe sånt. Jeg la trykket 17
på «du», men det hadde vært mye bedre å ha trykket på et hvilket som helst av de andre ordene. Bortsett fra at spørsmålet var helt dustete i utgangspunktet. Men jenta brydde seg visst ikke om det, for hun svarte: «Jeg har nettopp flyttet hit.» «Velkommen til Wellcome Valley, da,» sa Angus. «Jeg vet ikke hvordan det er der du kommer fra, men mer spenning og moro enn det er her, får du ikke. Her har vi alt. Ikke sant, Eddie?» Jeg smilte fåret. Angus drev på. «Jo da, vi har regn, skyer, sauer, åser, trær. Jeg kunne fortsatt, men ... det var vel omtrent det, ikke sant, Eddie?» sa Angus og lo. «Noen ganger er det faktisk så spennende her at vi holder på å dø av det, ikke sant, Eddie?» Hvorfor skulle alt Angus sa, ende med et spørsmål til meg? Skjønte han ikke at jeg hadde mistet taleevnen? Jeg ble glad da jenta svarte: «På meg virker det helt ok her.» Angus fnyste. «Ok? Du har kommet til omtrent det kjedeligste stedet på jorda, og så synes du det er ok. Bare vent, du. Ikke sant, Eddie?»