Kjærlighet som medisin by manuskript_forlag

Sagt om Kjærlighet som medisin

Ingen skildrer skyggesidene i sjelslivet vårt slik Maja une gjør det, med sitt blikk og sitt varme hjerte Historiene hun forteller fra «begge sider» i psykiatrien er så rørende at tårer triller under lesingen. Jeg håper at alle som jobber med sjele-arbeid, innenfor og utenfor psykiatri og terapi, vil lese denne diamanten av en bok – og at den kan inspirere til varige endringer i psykiatri og psykisk helse.

– Per Espen Stoknes, psykolog og for fatter

Kjærlighet som medisin er en av de viktigste bøkene jeg har lest om viktigheten av vår måte å møte pasientene på. Den bør bli pensum på alle helseutdanninger og særlig for dem som skal møte mennesker med psykiske utfordringer Forfatteren har en unik erfaring både som pasient i det psykiske helsevernet og som miljøterapeut på det samme feltet gjennom de siste 20 år. Hun formidler disse erfaringene med varme og innsikt og gjør leseren klokere.

– Michael de Vibe, lege, fra etterordet

Maja unes bok er en hyllest til mennesker og kraen i helende relasjoner. Hennes historie viser at det finnes gode mennesker overalt, og at skillene mellom pasient, behandler og medmennesker viskes ut. Jeg skulle ønske psykisk helsevern ble gjennomsyret av Majas klokskap. Hennes budskap kan transformere feltet til noe radikalt bedre, der tvang og sløvende piller byttes ut med ekte kontakt. Og kjærlighet.

– Birgit Valla, psykologspesialist og for fatter

Maja unes bok Kjærlighet som medisin er ny og forfriskende, til tross for at den beskriver et godt opptrådt felt, nemlig erfaringer fra den psykiske helsetjenesten. Vi blir opplyst og klokere etter lesingen. Som professor vil jeg anbefale den til alle mine studenter på ulike utdanninger.

– Lars Lien, psykiater, leder i Norsk psykiatrisk forening

Er det én og bare én bok fra psykiatrien du skal lese i år, så er det denne. Den leder fram til en gjennomførbar modell for holdninger og menneskesyn som er nødvendige for en realistisk og human psykiatri. Hvis du tar boken til ditt hjerte, vil den gjøre deg til et bedre menneske – for deg selv og andre.

– Asbjørn Restan, psykiater, fra forordet

Du ga deg aldri, Maja. Med humor og driv blottlegger du din kronglete og tidvis mørklagte vei, og lyser opp så andre kan finne sitt hjerte og sin vei.

– Katinka orne Salvesen, psykologspesialist, Modum Bad Traumepoliklinikk, og for fatter

Som leser blir jeg berørt – av fortellingene om menneskene bak diagnosene, om lengselen etter kontakt og anerkjennelse, om viktigheten av å bli sett og tatt på alvor, om betydningen av tilstedeværelse, tillit og kjærlighet. Samfunnet trenger denne boken for å forstå at vi behøver en komplementær og ressursorientert tilnærming til pasienter Det er umulig uten at psykiatrien er godt nok bemannet av mennesker med engasjement og medfølelse. Maja unes bok handler om å se lyset i mørket. Den er verdifull lesning for alle som er opptatt av menneskers indre liv, og inspirerende for den som vil forsterke sin egen tro på at vi ved å velge lyset kan virkeliggjøre drømmene våre.

– Jannicke Wiel, yogalærer, leder av Oslo Yoga, og for fatter

Maja skriver vakkert og fargerikt om et svært viktig tema. Tidvis får jeg gåsehud og blir rørt til tårer. Det er nært og ekte, og vi blir tatt med helt inn i det innerste som lesere. Boken handler om hvordan varme, hverdagsglimmer og kroppskontakt helbreder det fragmenterte

Det er en av de viktigste bøkene om psykiatri jeg har lest.

Kjærlighet som medisin. Det er alt.

– Anneli Mjøen, traumeterapeut og for fatter

Maja Thune Kjærlighet som medisin

– om å bli sett i psykiatrien

Manuskript Forlag AS

Nils Collett Vogts vei 10

0766 Oslo

Manuskript no

Omslagsdesign: Øystein Vidnes

Omslagsfoto: Mariell C. Schei

Sats: Hamar Maskinsetteri

Satt med Minion Pro 11/15 pt

Tr ykt på 80 g Holmen Book Cream, FSC

Tr ykk og innbinding: UAB BALTO print, Litauen

ISBN 978-82-93818-13-7

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Manuskript Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straﬀes med bøter og fengsel.

Innhold

Forord av Helene Sandvig

av Asbjørn Restan

Yogareisen

Behandlerdrømmen

Vicky

Amygdala

Pusten

Laila

De tr ygge pleierne

Ny utredning

Etterord av Michael de Vibe

Forord av Helene Sandvig

Som journalist brenner jeg for gode menneskemøter, men jeg vet at ingen ting skjer hvis jeg ikke vinner den andres tillit. Uten tillit er jeg ingen ting. Å få skrive forordet i Maja Thunes bok føles derfor som en hyllest til den kraften og det potensialet som ligger i møte med et annet menneske. Maja vet hva som skal til. Det skildrer hun intenst, fargerikt og levende når hun tar oss med bak lukkede dører fra den tiden hun var alvorlig psykisk syk. Hun var i slutten av tenåra, og følelsene hadde løpt løpsk.

Men Maja gir oss enda et perspektiv. For etter at hun var inn og ut av psykiatrien i nesten ti år, utdannet hun seg til terapeut. Nå jobber hun som behandler i det samme systemet. To perspektiver som f lettet sammen gir leseren innsikt i verdifulle livserfaringer, kunnskap om hva kroppsbevissthet og pust kan gjøre i møte med utr ygghet, og et deilig håp om at det er mulig å bli frisk og leve godt selv om du har vært i det mørkeste mørke. Boka er et knallsterkt vitnesbyrd om at medfølelse, tid, omsorg og tilstedeværelse i møte med andre har helende kraft. For meg er Maja en frontkjemper for disse verdiene.

Hvem er du i møte med andre? Det spørsmålet tror jeg du kommer til å stille deg flere ganger mens du leser.

Det er sterkt å få innblikk i hvor redd, for virra og sårbar Maja var i møte med en lukket og steril verden med skumle

diagnoser. Jeg fornemmer lukta av hvite sykehuskorridorer, plastblomster og piller, og kjenner det i magen når jeg ser for meg hvordan tunge medisiner kan for vandle kropper til subbende sandsekker, få huden til å klø og tunga til å leve sitt eget liv. Men midt oppi dette fremmede får jeg også tr ygghet i hva menneskene hun har møtt, ansatte og medpasienter, har betydd og gjort med henne. Trøsten, samholdet og latteren Maja fant med medpasienter som Reiulf, L aila og Petter’n, fikk meg til både å grine og le, men mest av alt ble jeg dypt rørt. For meg er disse skildringene poesi og menneskelighet opphøyd i mente.

Alle som har vært innom sykehus som pasient eller pårørende, vil kjenne igjen Majas beskrivelser av englene i hvitt. Ansatte du aldri glemmer fordi de møtte deg med varme og så deg som et helt menneske og ikke bare diagnosen. Jeg heier på doktor Asbjørn, som ga Maja troen på at hun kan skrive, og at det finnes et liv utenfor «murene». Mor Åse, som oser av tr ygghet, og som jeg gjerne skulle lagt meg i fanget til selv ; Bitten, som aldri gikk fordi hun tåler andres smerte. Pleierne som lærte deg om pustens roende kraft, og hva det betyr å kjenne beina under seg. De som møter deg åpent, nysgjerrig og tr ygt. De som ikke glemmer å stille spørsmålet: Hva trenger du nå? Alle dere inspirerer så blodet mitt bruser.

Ikke la deg lure av tittelen Kjærlighet som medisin, for dette er ikke en bok om naiv tro på kjærlighet og forakt for piller i møte med alvorlig syke pasienter. Før jeg visste bedre, lurte jeg også litt, men sånn er det ikke. Maja står ikke for et enteneller. Det kommer klart fram, og det liker jeg.

Dårlig tid er en forbannelse i møte med et annet menneske. I en tid da sengeplasser i psykiatrien kuttes og maset

om effektivitet er som hakket i plata, trenger vi Majas erfaringer og fortellinger mer enn noen gang. Sannheten er at det ikke finnes superpiller eller systemer som kan gjøre oss friske alene. Vi trenger hverandre, vi trenger å bli sett og høre til.

Maja har rett. Vi trenger mer kjærlighet som medisin!

Helene Sandvig, NRK-programleder i «Helene sjekker inn» og forfatter

Forord av Asbjørn Restan

Boken du holder i hendene, er noe av det vareste og sarteste jeg noensinne har lest. Den er samtidig en nådeløst ærlig, selvutleverende og uhøytidelig beretning om Maja unes egen vei gjennom psykiatrien. For meg, som har levd med og arbeidet innenfor psykisk helsevern i over 50 år, er boken et uttrykk for menneskets iboende styrke, skjønnhet, håp og mening med tilværelsen. Det er mitt håp at dine opplevelser vil bli tilsvarende og gjøre deg bedre i stand til å se deg selv i andre og andre i deg selv.

Maja une har levd med psykiatrien fra tidlige tenår. Dette har hun gjort i forskjellige roller, som pasient, feilplassert pasient, som miljøterapeut på gulvet og som psykoterapeut. Hun belyser dette i skildringer av seg selv og møter med innlagte og ansatte. Er det én og bare én bok fra psykiatrien du skal lese i år, så er det denne. Den leder fram til en gjennomførbar modell for holdninger og menneskesyn som er nødvendige for en realistisk og human psykiatri. Hvis du tar boken til ditt hjerte, vil den gjøre deg til et bedre menneske – for deg selv og andre.

Asbjørn Restan, psykiater

Innledning

S om syttenåring ble jeg tvangsinnlagt på Blakstad sykehus.

I de påfølgende årene var jeg ut og inn av psykiatriske sykehus. Det var tø å bli innlagt i så ung alder. Mange av drømmene ble tatt ifra meg. Jeg fikk høre at jeg aldri ville kunne være i jobb eller studere. Jeg fikk diagnosen schizofreni og tilbud om et års opphold på sykehus – i første omgang.

I behandlingen fikk jeg som regel fire–fem ulike medikamenter i kombinasjon. Medisinene var harde for kroppen.

Bivirkningene var mange, men jeg fikk vite at jeg måtte velge mellom to onder : sykdommen eller bivirkningene. De største traumene jeg opplevde, var knyttet til den tunge medisineringen, tvang og gjentatte situasjoner der jeg ble lagt i belter og isolasjon.

Etter en tid ble det erklært at diagnosen schizofreni var feil.

Legene ble aldri enige om hva som feilte meg. Jeg fikk flere diagnoser, blant dem også diagnosen bipolar. Ti år etter den første innleggelsen sa en overlege: «Jeg tror vi har tatt feil. Jeg tror ikke du er syk. Du er en kunstnersjel.»

På sykehusene traﬀ jeg gode mennesker, behandlere, leger og terapeuter som hadde tro på den unge jenta jeg var bakenfor diagnosene mine. Det var mennesker som tålte min atferd og den jeg var, som så meg og ga meg tillit til at jeg ville klare meg. Møtene med dem ble min viktigste medisin.

I denne boken beskriver jeg hvordan det virket på meg å

bli sett av et medmenneske, og den helbredelsen som lå i dette.

I et slikt menneskemøte er ikke utdanningen eller metoden viktigst, men evnen til å være til stede og nærværende. I boken forteller jeg om flere behandlere jeg møtte da jeg var pasient.

De har lest gjennom og godkjent delene av teksten der de er beskrevet.

I periodene da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus, ble jeg også godt kjent med mine medpasienter. De gjorde sterkt inntr ykk. Flere av dem bar på en overraskende visdom som jeg har forsøkt å gjengi i denne boken. Mange av dem lever ikke lenger. Mine beskrivelser og samtalene med dem tar utgangspunkt i mange dagboknotater fra denne perioden. Av hensyn til familienes privatliv er alle navn skiet ut, og ingen er sitert ordrett. Kun en kjent norsk politiker er ikke anonymisert. Jeg har innhentet tillatelse fra hans familie til å bruke hans fulle navn. Jeg har brukt min kunstneriske frihet til å gjenfortelle min personlige historie, der det viktigste er fortellingen, innholdet, stemningen og visdommen, ikke journalfakta og identiske opplysninger.

Å få kontakt med kroppen ble et viktig vendepunkt på min vei mot et normalt liv. I 2004 traﬀ jeg en kroppsterapeut som lærte meg å bruke pusten i møte med vanskelige følelser. Fram til da hadde jeg fått flere typer psykofarmaka som dempet symptomene, men aldri ernet dem. Gjennom arbeidet med kroppen lærte jeg å møte følelser med aksept, uten å fortrenge dem. Det gjorde at angst og andre ubehagelige psykiske symptomer ble lettere å håndtere.

Jeg oppdaget yoga for første gang i 1995. Siden den gang har yoga og meditasjon gitt meg gode verktøy i møte med fr ykt,

nedstemthet og andre vanskelige følelser. Å komme i kontakt med pusten har gitt meg økt tilstedeværelse, en dypere kontakt med hjertet og med noe hellig i meg selv. Pusten har hjulpet meg til å roe ned uro i kroppen. Den sterke eﬀekten av kroppsterapi, yoga og meditasjon inspirerte meg til å utdanne meg i yoga. Jeg har hatt flere lange opphold i India der jeg har fordypet meg i denne praksisen.

Møtene med nær værende behandlere og kroppsterapi var utslagsgivende for første del av min bedring. Senere jobbet jeg i flere år terapeutisk med både kroppsterapi, gestaltterapi og kunst- og uttr ykksterapi.

Mens jeg var periodevis innlagt, gjennomførte jeg en bachelorgrad i psykologi ved Universitetet i Oslo. Da jeg ble friskmeldt, beg ynte jeg å ta vakter i akuttpsykiatrien og fortsatte i ulike stillinger som miljøterapeut, fram til jeg var ferdig utdannet kunst- og uttr ykksterapeut i 2011. I fem år jobbet jeg som behandler ved DPS, distriktspsykiatrisk senter. Fra 2015 og til dags dato har jeg drevet min egen utdanning i yogaterapi for helsepersonell. Her under viser jeg i hvordan mindfulness og yoga kan anvendes i møte med psykiske plager.

I 2016 ble boken Yoga som terapi utgitt på Spartacus Forlag. Jeg skrev boken i samarbeid med psykiater Gunnar Egeberg. De senere årene har jeg jobbet som foredragsholder og undervist i yogaterapi i kombinasjon med å ta vakter i akuttpsykiatrien.

Det er nettopp her, i akuttpsykiatrien, i direkte kontakt med pasienter med tunge psykiske kriser og lidelser, at jeg har mitt hjerte. Det var her jeg selv vandret i en årrekke, fram og tilbake i korridorene med stengte dører og til lyden av nøkkelknipper som bakgrunnsmusikk. Med de aller dårligste

pasientene blir jeg i dag, som terapeut, inspirert til å være til stede og nær værende.

Pasienter jeg har møtt i min rolle som behandler og terapeut i akuttpsykiatrien og for øvrig i psykisk helsevern, blir også beskrevet i boken. Alle er anonymisert.

Årsakene til at jeg ble syk som syttenåring, har fått liten plass i denne boken. Tidlig i livet opplevde jeg såre perioder.

Jeg var eksepsjonelt følsom i tenårene. Mine foreldre trodde jeg ville få god og kortvarig hjelp i psykiatrien. Det ble ikke slik. Jeg ble del av et system som det tok ti år å løsrive seg fra.

Sjokoladeplater og påskekyllinger

Påsken for en haug med år siden. Jeg, politikeren Reiulf Steen og noen andre pasienter kjørte i sirkel rundt i Asker- og Lierområdet. Vi husket ikke veien tilbake til asylet på Blakstad. Vi husket ikke de steingule spøkelseshusene og hvordan de så ut, så vi kjørte innom Dikemark i stedet, og Lier og alle de andre. Det var ingen som ville ta oss imot, og vi kjørte rundt og rundt mens vi lo og så for oss et slott med sterke farger, lysekroner i takene og store langbord i salene. Elektrosjokk og nevroleptika gjorde at vi brukte lang tid på å komme tilbake den dagen.

Det var dagen før skjærtorsdag, og vi hadde kjøpt gule kyllinger og påskeegg på Trekanten i Asker. Jeg hadde kjøpt meg en par ykk også husker jeg, en ildrød bob som jeg skulle pynte meg med i høytiden. Reiulf sa han syntes par ykken var usedvanlig flott.

Det var ikke lysekroner og ballsaler som møtte oss på slottet vårt; det var gule vegger og plastblomster i de endeløse gangene som innimellom kun ledet oss til helvete. Du vet når du går og går og ikke kommer noe sted, for du er så full av dop at du bruker to timer på tre skritt. Eller når du går og går og tror du aldri kommer deg ut igjen fordi alt er låst og lukket rundt deg. Ikke rart man tar seg en svingom rundt på Lierlandet da, og later som man ikke husker veien tilbake.

Jeg ga de gule kyllingene til kjøkkenpersonalet. De som gjemte sjokoladeplater under putene våre, og som bomma oss sigaretter og ga oss kaﬀe klokken halv seks i stedet for seks om

morgenen. De som hadde en sånn tilstedeværelse at hele tiden stoppet opp. For når man ikke skal noe med mennesker, ikke skal endre dem, da får man hele tiden i blikket sitt. Klokkene stopper, og de imaginære lysekronene våre fikk gnist i sånne møter. De som bare jobbet på kjøkkenet og hadde hele livet i kroppene sine, de så oss der vi var.

Det var mange gule kyllinger i de eviglange gangene den påsken. Vi hadde fått Blakstad-rabatt i hobbybutikkene, og jeg hadde kjøpt 200 stykker i gave til dem. Det var ikke så mye å bruke penger på der inne uansett, men pyntes skulle det. Jeg br ydde meg ikke så mye om hypomanistempelet etter den handleturen, for jeg hadde ildrød bob, og jeg hadde rukket å handle kyllinger, bob og sjokolade til dem som klarte å se hele meg og hele Reiulf og alle de andre folka. Ja, de som så oss uten en eneste diagnostisk frase i vokabularet sitt. Å, hvilken befrielse for oss. Vi ville jo dypest sett bare bli husket som dem vi var. At noen husket på at vi var mennesker, vi også.

Jeg måtte på skjerma etter turen vår. På skjerma var det ikke lov til å ha på par ykk, for den kunne hisse opp de andre pasientene. Noen kunne tro jeg var selveste djevelen, var det en pleier som sa. Så par ykken havnet i en boks på vaktrommet. Kyllingene fikk vi heller ikke lov til å ha der inne, for det kunne bli for mye stimuli for meg.

Den påsken drømte jeg lange drømmer. Søvnen grep tak i meg og dro meg med ut på turer langt utenfor de kalde bygningene. Jeg så slottet mitt. Jeg hørte musikk der inne. Det var mennesker som danset der, og musikken varte hele natten. Vi malte på veggene og lagde mat med sterkt kr ydder og desserter med fløte og sukker i. Vi spiste sammen og lot psykosene bli med oss rundt bordet. Angsten også. Rundt bordet satt det mennesker med de samme egenskapene som kjøkkenperso-

nalet. De hadde en sånn ro og tilstedeværelse som ga oss rette r ygger og pust i magen. Det g ylne nær været hang i lua, og psykosene ga oss bilder vi malte på dukene når vi hadde spist opp og var mette. Vi så røde tråder i all for virringa vår, for psykosene hadde budskap. De ville vise oss at når vi følte at andre var inni oss og vi i dem, trengte vi ikke å være redde lenger. Vi var så følsomme at vi kjente andres energier inni oss og omvendt. Vi hadde så lett for å føle at vi var ett med alt utenfor oss, og at alt som var levende, dypest sett, hang sammen i et vakkert mønster.

Jeg drømte mye den påsken. Hver morgen våknet jeg av at noen hadde lagt noe under puta mi. Vaskepersonalet snek med seg en gul kylling hver dag som lå og smilte til meg under puta. Jeg pyntet hele skjerma med dem og lot Reiulf besøke meg der inne. Vi røykte og lo, og vi planla vår neste permisjon ut.

Nå er det påske igjen. Nye intensjoner settes. Nye frø skal sås i jorda. Å ha plass til tivolimennesker og ballsaler på lukkede psykiatriske avdelinger må jo være en god intensjon. Å huske at det aldri glemmes når noen legger en gul påskekylling eller en sjokoladeplate under puta di. Å minne hverandre på kraen i tilstedeværelse. Å ta inn tivolimenneskene fullt ut, å elske dem – det kan redde liv, det.