Sånn er'n bare by manuskript_forlag

A S B J Ø R N B A K K E

En biografi om Øystein Sunde

Manuskript Forlag AS

Nils Collett Vogts vei 10

0766 Oslo Manuskript.no

2 opplag

Omslagsfoto: Nina Ruud

Omslagsdesign: Camilla Billett

Design for- og baksats: Tom Aanensen

Sats: Hamar Maskinsetteri

Satt med Adobe Garamond 11,4/15 pt

Tr ykt på 80 g Holmen Book Cream 1 8

Tr ykk og innbinding: Livonia Print, Riga

ISBN 978-82-93818-13-7

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Fritt Ord

Forlaget har gjort sitt beste for å ﬁnne fram til rettighetshaverne av foto

Hvis noen rettighetshavere mener de ikke er rettmessig kreditert, vennligst kontakt Manuskript Forlag AS

Takk til rettighetshavere for tillatelse til å sitere tekst fra følgende sanger: orbjørn Egner: «Kjøreturen» Fra Bamsefar og andre viser fra barnetimen Grøndahl & Søns Forlag 1971

Vidar Sandbeck: «Pengegaloppen» Pengegaloppen og andre viser J.W. Cappelens Forlag 1959

Jakob Sande: «Likfunn». Fra Dikt i samling. Gyldendal Norsk Forlag A/S 1956 og 1965

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser Uten særskilt tillatelse fra Manuskript Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel

Innhold

Prolog

Mr. Tiltakslysten

Da jeg var en liten gutt

Fire melk og Dagbla’ for i går

Sjæddåvv-bandet

Det æ’kke lett å værra kuul

Det var i ‘68

På Lambertseterbanen

1001 fnatt

døgn ute og to døgn fri

Den aller største noen noensinne har

Black Mountain Rag

Det viser seg

… på go’foten

Det året det var så bratt

Beste berta i by’n

Sunderfundigheter

går i stykker

Odals-reggae

Krumspring og andre stavhopp

Ringen er sluttet

Motorsag-pønk

Mårn

Bleieskiftarbeider

Asfaltsjømann

Saus over bordet

Slike gutter det vil gamle Norge ha

Plektrene kaller!

Ute var det sol

Kjekt å ha

Fiskehistorie

Pengegaloppen

Hest er best som pålegg

Du må’kke komme her og komme her

Engelsk bil

Ja takk, begge deler

Nå er begeret nådd

Gull og grønne skoger

Sånn er ’ e bare

Gofotbanen

Meget i sløyd

Pertentlig i Bentley

Alle kapitteltitler er hentet fra Øysteins Sundes sanger og

Prolog

Utenfor på Lamber tseter reiste det nye Norge seg. Innenfor sto en bekymret guttunge. Han var åtte år, men nå følte han seg liten. Øystein satt på rommet sitt og hørte foreldrene gjennom veggen. De snakket hardt til hverandre, og for ham var det skummelt å høre på.

Kunne de ikke gi seg snart? Det var ikke ofte de trettet sånn, og han visste av erfaring at de kom til å slutte. For slitne voksne kan verbalbr yting være nødvendig ventilering. For et barn kan krasse voksenstemmer høres ut som lyden av at alt rakner.

Han lovet seg selv der og da at han aldri skulle bli like alvorlig som dem. Var det slik å bli stor, kunne det like godt være.

Øystein bestemte seg for aldri å bli voksen.

Mr. Tiltakslysten

Det ligger en mann på knærne og plukker løv av skinnene. Håret er grått og barten likeså, men ansiktet lyser som en guttunges. Banen snor seg gjennom terrenget, over en blank stålbro med fossefall under, inn i en tunnel, gjennom ellterreng, forbi en stasjon og over kryssende spor. «Gofotbanen», står det på et skilt. Den er 160 meter lang og er møysommelig oppbygd i en hage på Skarnes i Odalen. En innsjø er gravd ut, skinnegangen er fundamentert så den tåler vinter og plaskregn, terrenget er nøye beplantet, og små bygninger skaper minisamfunn langs sporet. Hvert lokomotiv og hver vogn er bygd og malt for hånd. Alt for at 77-åringen skal kunne kjøre tog akkurat når han har lyst.

Skulle Øystein Sunde føle for å gå inn i et tog av normal størrelse, kan han bare gå noen meter bort til uthuset. Der har han fått satt opp en ekte sovevognskupé fra gode, gamle NSB, komplett med senger i to etasjer, nummerskilter, stålvask og vannﬂaske med lunkent vann. Lyden av tog slipper han å lengte etter. Kongsvingerbanen går like utenfor gjerdet.

Bak ham er det en stor garasje. Inni den står en knallgul og elegant engelsk sportsbil med dashbord av det lekreste treverk. Den luftes med stor fr yd hver sommer. Over ligger Sløydsalen. Det ﬁnnes ikke høvelbenk der, men fr yktelig mye annet. Et par ganger i året kommer det musikkvenner. Da kan de sitte i timevis og spille Shadows-låter fra den gangen de alle var i tenårene. Musikken setter Øystein tilbake til puberteten med én eneste akkord. De andre har ikke spilt mye siden 1960tallet, mens han holder opptil hundre konserter og show i året med bluegrassbandet Meget i sløyd, trekkspillfantomet Stian Carstensen, pianogjøgleren Ingrid Bjørnov, et 15 personers stororkester eller bare med seg selv.

Han kunne turnert Norge opp og ned og bare spilt låter som folk kan utenat og elsker å høre igjen, sanger som er blitt en del av norsk folklore. De om campingvogna som blir til en by, sokkene som viser seg å være marsvin, den mystiske kjærligheten på Vippetangen konditori, hun som er per tentlig i Bentley, og hester som er best som pålegg, eller den nye, såre om ensomme Kalle som danser med armen om sin egen hals. Det er uhor velig mange av dem. Øysteins sanger danner til sammen et gigantisk, fragmentert og presist bilde av noe som godt kan være den norske folkesjela. Folk ler av seg selv gjennom sangene hans.

Det ﬁnnes godt over én million Øystein Sunde-plater r undt om i norske hjem. På familietur i bilen har Sunde-sanger stått for moroa, ikke sjeldent kommer bestefar, far og sønn sammen på konser tene. Folk ville storkost seg om han hadde gitt dem en kavalkade med de mest kjente låtene. Men Øystein synes at å spille «greatest hits» er oppskriftsmessig og litt kjedelig. Nesten som en voksenjobb. Han er her på jorden for å leke, for å skrive nye klassikere. Ikke for å hvile på de gamle.

– Det som er showest, er å ser vere en sang som publikum ikke har hør t før, kjenne den tilbakemeldingen og oppleve at de dauer ute i salen. Det er en sterk opplevelse. Så moro!

Dette prinsippet har han fulgt siden 1970-tallet. Folk skal vite at de får noe ferskt når de betaler for å se ham. De skal kunne le hemningsløst av et poeng de ikke har hørt før. Og folk har kommet i hopetall. Langt over én million mennesker har sett Øystein Sunde i løpet av hans 3000 konserter eller show. Han tror det er steder i Norge han ikke har spilt, men sliter med å komme på noen om du spør. Øystein har fylt ﬂere spektrumer på sin måte ved å spille gjennomarbeidede forestillinger måned etter måned etter måned på Dizzie Showteater eller Chat Noir seks ganger i uka. Men da han hadde 70-årsfeiring, fylte han like godt Oslo Spektrum.

For Øystein Sunde er ikke som andre artister. Han spiller låtene for publikum først og gir dem ut på plate etterpå. Han styrer absolutt alt selv, booker konserter, gir ut plater og eier alle rettigheter. Øystein har tatt bransjekampene og har full kontroll. Det må han ha for å kunne

være fri. Hos ham virker begge hjernehalvdelene. Galskap og regnskap går opp i en høyere enhet.

Går han opp trappa til Sløydsalen over garasjen hjemme på Skarnes, setter han seg med en gitar og spiller. Det er like nødvendig som det er morsomt. De instrumentene han bruker mest, ligger i kassene rundt ham sammen med gamle forsterkere, bokser, pedaler, en ekkomaskin

og mye annet som gjør noe med lyden. Tenker han tilbake på alle instrumentene han har hatt, vet han fortsatt alt om samtlige gitarer, dobroer, mandoliner, feler, trekkspill eller banjoer. Hvem som bygde og importerte, hvor instrumentet ble kjøpt, og hva det har vært med på. Det har vært akustiske nylonstrengere, akustiske stålstrengere med og uten pickup og elgitarer i mange avskygninger. Stratocaster, Telecaster, Gretsch, Gibson, Ibanez og you name it. Alle har hatt sin egen klang eller noe han ikke får ut av de andre.

Øystein har et bunnsolid r y som gitarist. Det er knapt noen som holder følge med ham eller spiller like lett og avansert på samme tid. Likevel er det viktigere at musikken svinger, enn at spillet er perfekt. Han regner seg ikke som musiker. Slike har seriøs utdannelse og kan både lese og skrive musikk på papir. De kan spille hva som helst.

Øystein er selvlært og spiller det han vil. Han er mer enn fornøyd med å være musikant. Til gjengjeld er han en djevelsk god en.

– Du vet hvordan du skal få en gitarist til å skru ned forsterkeren sin? Ved å sette noter foran ham, sier han.

I hyllene bak ham står tegneseriebøker med Billy, Lunch og Pondus blant bøker som «Vintage Guitars» og «Amerikansk slangleksikon». Viktige inspirasjonskilder og verktøy.

Noen ganger kommer han opp i Sløydsalen for å sitte ved skrivebordet. Det ligger allerede et par bunker med hel- og halvferdige sanger der. De ﬂeste ubrukte. På mobilen har han notert ord, uttr ykk, formuleringer, morsomheter og innfall. Kikker han på det, kan plutselig noe være på gang. En gang de var ute og spiste på indisk restaurant etter spilling, sa bassist Johnny Sareussen:

– Hello vindaloo, goodbye fart.